General Dan Caine, “Master of War”

De indirekte samtalene mellom Iran og USA i Genève torsdag endte uten “store gjennombrudd”, men begge parter ga bud om “betydelige framskritt” gjennom samtalenes mekler, Omans utenriksminister Badr bin Hamad al-Busaidi. Det er visstnok nok til å gå videre med “tekniske samtaler” før partene møtes igjen, denne gangen i Wien, i neste uke etter å ha konsultert på hjemmebane i Teheran og Washington.

Peter M. Johansen.

Dermed blir truslene fra USAs president Donald Trump hengende igjen i lufta over Golfen hvor det nå pågår et krigsspill med manøvrer og motmanøvrer. USA har samlet om lag en tredel av sine samlede marinestyrker i farvannene i Golfen og Middelhavet, inkludert to hangarskipgrupper. Trump har truet med å bombe Iran om det ikke blir noen avtale på USAs premisser, som ikke bare betyr at Iran skrinlegger sitt sivile atomprogram, men at også landets rakettprogram blir underlagt restriksjoner og at Teheran demonterer den såkalte Motstandsaksen av allierte mot USA-imperialismen og Israel i regionen.

USA har strammet til sine påstander mot Iran som minner umiskjennelig på opptakten til invasjonen i Irak i april 2003 gjennom massive løgner om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. Trump påsto i sin State of the Union-tale at Iran har utviklet missiler som kan nå mål i USA, og sjefforhandler Steve Witkoff gjentok en gammel israelsk løgn om at Teheran kan produsere atomvåpen i løpet av ei uke. Dette er stikkord for å få politisk ryggdekning på Capitol Hill i Washington for å foreta et forkjøpsangrep på Irans rakettbaser for å redusere Teherans evne til å true amerikanske mål på den andre siden av Golfen.

Løgnene blir fyrt av umiddelbart etter at pressa i USA har avdekket at det fins uenigheter mellom Trump-administrasjonen, inkludert krigsminister Pete Hegseth, og Pentagon om konsekvensene av et militært blitzangrep og en langsiktig krig. Trump hevdet at forsvarssjef, generalmajor Dan Caine, mener at Iran er “lett match” kontra utsiktene for langvarig regional krig. Det stemmer åpenbart ikke, og Caine forsøker nå å balansere forholdet til commander-in-chief og har hatt en rekke toppoffiserer inne på sitt kontor med tanke på at det kryr av amerikanske mål i farvannene. Hangarskipsgruppa “USS Abraham Lincoln” er for lengst på plass; hangarskipgruppa “USS Gerald R. Ford” har tatt seg fra Det karibiske hav hvor det har patruljert farvannene mellom Venezuela og Cuba, mot Midtøsten og forlot USAs marinebase i Souda-bukta på Kreta torsdag. 

Det handler ikke bare om atomsaken, ikke en gang først og fremst om atomsaken,  men for stabiliteten i hele Golfen. 

Faren ved ingen framgang

USAs president Donald Trump har “gjort lite for å forklare hva han krever i forhandlingene og hvorfor det kan være behov for militære tiltak nå, åtte måneder etter at USA bombet iranske atomanlegg under en krig mellom Israel og Iran,” undrer BBC. Det har ikke blitt mer avklart etter den andre forhandlingsrunden i Genève – og den tredje etter at de indirekte samtalene ble gjenopptatt for å tvinge Teheran til å inngå en ny “atomavtale” med Trump. Tredje runde torsdag ble mye omtalt som avgjørende, men de første meldingene etter samtalens slutt, tyder på at situasjonen fram til det neste møtet, angivelig i Wien til uka, vil arte seg som en forlengelse av spillet mellom diplomati og krigstrusler – og diplomati og beredskap for selvforsvar fra Teherans side – slik det har vært mellom de to samtalerundene i Genève.

De korte referatene går ut på at utenriksminister Abbas Araghchi gjentok Irans rett til å ha et sivilt atomprogram og rett til å anrike uran i henhold til Ikkespredningstraktaten (NPT), slik det ble skrevet inn i den forrige atomavtalen, Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), fra 2015. Når det blir stadfestet, har Teheran sagt seg villig til å skipe anslagsvis 400-450 kilo uran som er anriket til 60 prosent ut av landet. Teheran skal angivelig ha tilbudt andre konsesjoner. Dette følger et gjenkjennelig mønster fra de to år lange forhandlingene som førte fram den første atomavtalen. 

Iran krever at USA hever sanksjonene som skal bane vei for at FNs sikkerhetsråd opphever sine sanksjoner mot Iran. De ble gjeninnført i oktober da Storbritannia og Frankrike gikk i spissen for å ikke forlenge suspenderinga av sanksjonene idet tidsfristen var i ferd med å løpe ut.

Iran nekter derimot å diskutere begrensninger på sitt ballistiske rakettprogram.

Bombetruslene består, men det er fortsatt uklart hva Trump legger i dem fordi truslene ble satt fram første gang under de massive protestene mot Ayatollah-regimet i januar, først med oppfordringer til iranerne om å bli stående på gatene, deretter med advarsler til Teheran om ikke å henrette fengslede demonstranter. Truslene er åpenbart motivert av Trumps politikk om “maksimalt press”, men hva skal nå til? 

Hva er forholdet mellom å la diplomatiet få gå sine runder og å bruke militærmakt for å tvinge Teheran til å kapitulere? Det var lite å hente ut av Trumps State of the Union-tale onsdag. I stedet møter Trumps siste uttalelser tidligere uttalelser i døra, som at Iran er i ferd med å gjenoppbygge sine atomanlegg i Fordow, Natanz og Isfahan som angivelig ble utslettet (obliterated) under USAs “Operation Midnight Hammer” 22. juni. 

Den pensjonerte admiralen James G. Stavridis, tidligere øverstkommanderende for Supreme Allied Commander Europe (Saceur) i Nato, USAs Europa-kommando og USAs sørkommando (Centcom), mener det er 70 prosent sjanse for at det kommer et begrenset førsteslag fra USA i løpet av noen dager, før eventuelle samtaler i Wien. Han mener at det er avhengig av hvilke rapporter Trump får etter samtalene i Genève når han blir briefet fredag. Om de går ut på at Teheran bare er ute etter å hale ut tida, kan det utløse et angrep allerede i helga, sier han til CNN. Det kan rette seg mot atomanleggene, mot rakettbaser, mot basene til Revolusjonsgarden, avhengig av hvordan Pentagon vurderer risikoen og omfanget av eventuelle gjengjeldelser.

Her ligger faren ved at det ikke framstår som at det har skjedd noen konkret framgang i Genève.

(se bloggen: USA krever Irans kapitulasjon. Krigsfaren er reell)

Små hendelser og tegn

Alle øyne er derfor rettet mot Golfen. Selv små hendelser kan få stor betydning for den allmenne spenninga.

Iranske myndigheter arresterte onsdag åtte utenlandske statsborgere i den sørøstlige delen av Iran, anklaget for å ha forbindelser med “utenlandske etterretningstjenester”, melder det iranske statlige nyhetsbyrået Mehr News (Xabar-gozari Mehr). Tre personer skal ha blitt drept i operasjonen, ifølge byrået som sender på seks språk: farsi, arabisk, kurdisk, engelsk, tyrkisk og urdu. Arrestasjonene er en del av forberedelsene til et mulig angrep fra USAs side. Tidligere angrep har vist at både CIA og den israelske etterretninga Mossad har folk på bakken som plotter ut koordinatorer for mål i Iran. At arrestasjonene fant sted i den sørlige delen av landet framstår ikke som noen tilfeldighet med tanke på Irans rakettanlegg langs den sørøstlige kysten ut mot Hormuzstredet og grensa mot Baluchistan i Pakistan hvor det pågår omfattende smugling på tvers av grensa og noe geriljavirksomhet fra balutsjiske grupper. 

Referansene til “utenlandske etterretningstjenester” tyder på at det ikke dreier seg om vanlige interne aksjoner rettet mot ulovlig virksomhet. Ifølge Mehr tok sikkerhetsstyrkene beslag i bærbare antitankgranatkaster RPG-7, amerikanske M4 automatgevører utstyrt med nattsikter og AK-47 Kalasjnikov utstyrt med granatkastere. Dette er ikke vanlig geriljautrustning verken i traktene eller andre steder.

De arresterte skal ha tilstått at de var delaktig i angrepet på en politipost i halvmillionbyen Kerman på 1760 meters høyde i den sentrale delen av landet. Kerman ble grunnlagt som utposten Veh-Ardashir av Ardashir 1., grunnleggeren av det sasaniske riket, på 200-tallet, og kom etter slaget ved Nahavand i 642 under muslimsk styre. Tre politifolk og en sivilist ble drept, ifølge Mehr. 

Et annet illevarslende tegn er at satellittbilder fra Planet Labs PBC og analysert av Associated Press (AP) tirsdag viser at krigsfartøy fra USAs 5. flåte som vanligvis ligger til kai i Bahrain, har til sjøs slik de gjorde under Tolvdagerskrigen i juni.

Samtalene i Genève

Arrestasjonene utgjør en liten brikke i det intense spillet som har pågikk mellom USA og Iran foran møtet i Genève der Omans utenriksminister Badr bin Hamad al-Busaidi går i skytteltrafikk  mellom partene. Begge partene meldte før møtet at de hadde blitt enige om «veiledende prinsipper» som kan danne grunnlaget for en avtale. Etter det har Trump skjerpet tonen igjen,tydelig oppløftet av sin egen retorikk.

I Genève stilte Teheran med utenriksminister Abbas Araghchi som ble ledsaget av viseutenriksminister for politiske saker, Majid Takht-Ravanchi, og viseutenriksminister for juridiske saker, Kazem Gharibabadi, samt atom- og juridiske eksperter. Araghchi dro til Genève «med besluttsomhet om å oppnå en rettferdig og rimelig avtale på kortest mulig tid,» meldte han på X etter at Trump hadde rantet i vei for Kongressen på Capitol Hill i sin SOTU-tale. Ifølge Araghchi ville samtalene «bygge på forståelsen som ble smidd i de foregående rundene», som tyder på en viss form for kontinuitet.

Det er vanskelig å få øye på hva den forståelsen går ut på eller på kontinuiteten etter samtalene.

Araghchi gjentok Irans fatwa (religiøst forbud/påbud) mot å skaffe seg atomvåpen – ikke «under noen omstendigheter noensinne» – men understreket samtidig at Iran ikke vil gi avkall på retten til å «utnytte utbyttet av fredelig atomteknologi». Om det finnes politisk vilje på alle sider, «kan en avtale nås veldig raskt,» understreket Takht-Ravanchi.

Dette er uttrykk for at det politiske lederskapet veksler mellom diplomatisk optimisme og forberedelser på det verste. President Masoud Pezeshkian sa onsdag at han ser «en god horisont for forhandlingene». Han understreket at Teheran har forsøkt å bevege seg utover en «ingen krig, ingen fred»-situasjon gjennom strukturerte forhandlinger for å stabilisere spenninga og samtidig ivaretas nasjonale interesser.

Det fins atskillig skarpere røster i Teheran. Parlamentets president Mohammad Bagher Ghalibaf påpekte på trumpsk vis med en trumpsk advarsel om at «alle alternativer er på bordet: Balansert diplomati – eller forsvar som vil få deg til å angre» om Washington velger «bedrag og aggresjon». Han advarte Trump mot å spre «feilaktig informasjon». 

Under sin SOTU-tale etterlyste Trump de «hemmelige ordene» som i klartekst betyr at Teheran går med på å demontere atomanleggene i Fordow, Natanz og Isfahan og skrinlegger hele det sivile atomprogrammet. Det har Teheran utelukket kontant. De vil ha en ny atomavtale mot at sanksjonene blir opphevet og at amerikanske selskaper blir invitert inn til å investere i landet. Det er et språk Trump og hans familie forstår, mener Teheran. 

På stedet, på tærne 

Lite tydet derfor på at det skulle skje en nedskalering foran denne runden. Det ble bekreftet torsdag. “Mellomrunden” har i stedet vært en fase med eskalering uten at diplomatiet er lagt til side. Spørsmålet er om det er rom for en tilsvarende “mellomrunde” fram til eventuelle nye samtaler i Wien til uka. 

Iranerne snakker om en «rettferdig og rimelig avtale», og Trump hevdet under SOTU-talen at han fortsatt foretrekker diplomati, men at USA aldri vil tillate at Iran skaffer seg atomvåpen. Men verken amerikansk, og heller ingen annen etterretning, eller Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), har noen gang kunnet påvise at Teheran har et atomvåpenprogram eller er i ferd med å utvikle atomvåpen.

Spørsmålet som Teheran og andre har stilt, henger fortsatt i lufta: Hvorfor sender USA en tredel av sine flåtestyrker og en hel flåte av fly og mobiliserer 30.000-40.000 soldater om Trump foretrekker diplomati med mindre diplomati i virkeligheten staves underkastelse og kapitulasjon og å avstå fra nasjonal suverenitet?

Spørsmålet er imidlertid ikke av ny dato og dekker over at USA ikke har redusert sin militære posisjon og sitt militære nærvær i regionen selv om USA har foretatt andre omdisponeringer etter 2012, året da president Barack Obama kom med sin “dreining mot Asia” (pivot to Asia) i henhold til Pentagons strategiske analyser. USA har flyttet på styrker rundt om i verden, inkludert Europa, men har ligget fast forankret i Midtøsten etter at USA trakk seg ut av Irak som var en langt mer omfattende militær operasjon enn USAs Nato-allierte okkupasjon av Afghanistan eller militære aktivitet i Syria. Den besto stort sett av å trene syriske opprørsstyrker og høyst begrensede våpenleveranser, blant annet som følge av en profesjonskrig mellom Pentagon og CIA og splittelsen i Obama-administrasjonen. USA og Nato fulgte heller ikke oppfordringa fra deler av opposisjonen mot Assad-regimet om å intervenere militært slik som i Libya i 2011.

Krigen i Syria hadde et åpenbart underliggende mål: Teheran som var alliert med Assad-regimet som utgjorde et brohode, en transittrute, til Hizbollah i Libanon. Målet har aldri sklidd under horisonten. Det vitner de to rakettduellene mellom Israel og Iran i 2024 og Tolvdagerskrigen i juni i fjor om. Rakettduellene kom fordi Israel først bombet Irans konsulat i Damaskus og deretter tok livet av Hamas-lederen og den tidligere palestinske statsministeren Ismail Haniyeh under innsettelsen av Irans president Pezeshkian i Teheran.

Angrepene viser at krigen mot Iran aldri har  blitt lagt til side i Washington eller i Pentagon og lenge har vært en del av forholdet mellom USA og Israel, som ikke utelukker visse underordnede gnisninger med hensyn til prioriteringer og framgangsmåte, blant annet fordi en utslettende krig mot Iran har vært statsminister Binyamin Netanyahus politiske livsprosjekt, påpeker Fawaz Gergen, professor i internasjonale studier på London School of Economics, overfor CNN. Han viser til at Israel er det eneste landet i regionen blant USAs allierte som er uforbeholdent for krig. I regionen ellers er uroen stor.

Iran har gått inn i samtalene i Genève med en annen posisjon enn tidligere. Teheran lærte i fjor at samtaler ikke er noen garanti mot militære angrep. Mye av luftforsvaret ble slått ut, og Iran har ikke rukket å bygge det opp igjen. Men Teheran ga et signal under Tolvdagerskrigen om at Iran er villig til å rette seg mot amerikanske mål som det kryr av i farvannene og i farvannene rundt. 

Regimet er svekket, både på grunn av de omfattende protestene og ikke minst de økonomiske sanksjonene som i høy grad bidro til å trigge protestene, men under Tolvdagerskrigen var det en merkbar samling rundt nasjonen, ikke regimet, påpeker Negar Mortazavi, den iransk-amerikanske politiske analytikeren som er redaktør for Iran Podcast i Washington, overfor CNN. Regimet har ikke kollapset og har visst vilje til å bruke brutal i så stor skala at det kan ha lammet store deler av opposisjonen. 

Iran har dessuten bygd opp en missilkapasitet og infrastruktur for avskrekking på flere nivåer og har fortsatt den regionale Motstandsalliansen selv om den har blitt svekket av Israels angrepskriger. Det gjelder i første rekke Hizbollah i Libanon. Derimot har Houthi-bevegelsen (Ansarallah) vist betydelig slagkraft under Israels krig i Gaza. Amerikanske styrker i Irak er også sårbare for sjiamuslimske militsgrupper. Dette framstår ikke som retorikk fra ayatolllah-regimet.

Det åpner flere scener hvor en krig vil kunne utspille seg på og som Pentagon må ta i betraktning. Det kan være årsaken til at krigsalternativet framstår som del av Trumps “maksimalt press” mer enn en umiddelbar forestående militæraksjon. Samtalene framstår som tvangsdiplomati og kan føre til en gjensidig avtale om Teheran klarer å selge avtalen som en “stor seier”, mener Gergen, der han triumferende kan si at “hans avtale” er langt bedre enn den Obama inngikk i 2015. 

Gjenkjennelige løgner

Rommet er imidlertid smalt, og det ble smalere med påstandene fra Trump i SOTU-talen om at Iran har utviklet langdistansemissiler som kan nå USA og fra sjefforhandler Steve Witkoff om at Iran igjen er nærmest en terskelstat etter at Trump hevdet at “Operation Midnight Hammer” hadde “utslettet” Irans atomanlegg 22. juni. IAEA-inspektører har ikke fått lov til å inspisere disse områdene og verifisere det som er igjen. Satellittbilder har vist at Iran begynner å bygge opp sine missilproduksjonsanlegg og gjør noe arbeid på de tre atomanleggene.

Teheran betegner Trumps og Witkoffs påstander som Joseph Goebbels-progaganda, melder Times of Israel. Dette er alvorlige påstander fordi de minner raskt om oppbygginga av løgnene rundt Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen som toppet seg med utenriksminister Colin Powells famøse presentasjon av fabrikerte bevis for FNs sikkerhetsråd 5. februar 2003.

“Uansett hva de påstår angående Irans atomprogram, Irans ballistiske missiler og antallet tap under urolighetene i januar, er det rett og slett en gjentakelse av “store løgner”, meddelte utenriksdepartementets talsmann Esmaeil Baqaei på X onsdag, og gjentok den tyske propagandaministerens lov om  “große Lüge” (store løgner): «Gjenta en løgn ofte nok, og den blir sannhet» – som Goebbels visstnok aldri uttalte selv, men i det minste levde opp til, selv om han hevdet at “Die Wahrheit ist immer stärker als die Lüge” (Sannheten er alltid sterkere enn løgnen) og samtidig mente at “sannheten er ikke så viktig” 

Praksisen har ikke forsvunnet. “Dette brukes nå systematisk av den amerikanske administrasjonen og krigsprofitørene som omgir den, spesielt det folkemordsdrevne israelske regimet, til å tjene sin ondsinnede kampanje med des- og feilinformasjon mot nasjonen Iran,» x’et Baqaei. 

«Om dere bestemmer dere for å gjenta tidligere erfaringer gjennom bedrag, løgner, feilaktig analyse og falsk informasjon, og sette i gang et angrep midt i forhandlingene, vil dere utvilsomt smake det faste slaget fra den iranske nasjonen og landets forsvarsstyrker, sa Mohammad Bagher Qalibaf, Irans parlamentspresident, til Student News Network som blir knyttet til militsstyrken Basij som fungerer som et morderisk instrument under Revolusjonsgarden

Øynene på Caine

Det ble sagt at om samtalene i Genève ikke når fram, slik de ikke har gjort, vil det øke usikkerheten knyttet til tidspunktet for et eventuelt angrep, både med hensyn til tidspunkt, omfang og mål. Om målet er å presse Iran i atomforhandlingene, tyder lite på at begrensede angrep vil fungere. Om målet er å fjerne landets åndelige leder Ali Khamenei og resten av Ayatollah-regimet, vil det kreve en mer massiv og lengre krig, minst over to-tre måneder, ifølge admiral Stavridis. Flere militæranalytikere og kommentatorer avviser at det er mulig å fjerne regimert – presteskapet, Revolusjongarden og det militær-industrielle komplekset – bare fra lufta, og det er kjent at Trump har vært en lydhør motstander av å sette amerikanske støvler på bakken. Det har han til stadighet holdt opp mot president Barack Obama, president Joe Biden og president George W. Bush som er blant republikanerne som har tatt avstand fra Trump på samme sett som hans visepresident, Dick Cheney som døde i november.

Svarene er svømmende om hva det vil føre til. Det har ikke lekket ut noen strategi fra Det hvite hus eller Mar-o-Lago. Det er ingen i Trumps administrasjon som framstår som de har hånd om saka. I stedet vekker det oppsikt at Steve Witkoff og Trumps svigersønn-in-business, Jared Kushner, holder forhandlinger i Genève om Iran og Ukraina på samme dag.

Stadig flere øyne rettes nå mot forsvarssjef Daniel “Raizin” Caine, general og venture capitalist (risikokapitalist), “en investor i selskaper eller prosjekter der det er et betydelig risikoelement, vanligvis i nye eller voksende virksomheter,” ifølge definisjonen. Her er det mye risiko på spill å gå i spann med Trump med tanke på USAs forfatning som slår fast at krigshandlinger må autoriseres av Kongressen. 

Utenriksminister Marco Rubio har gitt en hemmeligstemplet orientering til den såkalte «åtterbanden», som består av lederne for begge partier i Senatet og Representantenes hus og lederne og framtredende medlemmer av etterretningskomiteene i begge kamrene. 

– Dette er alvorlig, og administrasjonen må legge fram sin sak for det amerikanske folket. sa Senatets mindretallsleder Chuck Schumer fra New York i en kort uttalelse etter briefinga, melder BBC

Cain skal ha advart Trump om at et angrep mot Iran kan være risikabelt og potensielt trekke i langdrag – og at en langvarig konflikt kan få regionale ringvirkninger. Han har i det stille tatt til motmæle mot at Trump skrev på sin plattform Truth Social at «general Caine, som oss alle, ønsker ikke å se krig, men hvis det tas en beslutning om å gå mot Iran på militært nivå, er det hans mening at det vil være noe som er lett å vinne» selv om Iran varsler at de vil svare på ethvert angrep ved å angripe amerikanske militære ressurser i Midtøsten og Israel. 

Mens Caine har ledet med å utarbeide scenarier, har en strøm av toppledere fra hæren, marinen og luftforsvaret vært innom Caines kontor i Pentagon på Richmond Avenue i Arlington County i delstaten Virginia, “Old Dominion” med mottoet “Sic semper tyrannis” (Slik alltid for tyranner) som skulle passe bra for anledninga.

At møtene skjedde på Caines kontor og ikke i det isolerte konferanserommet, “The Tank”, er et tegn på at de råder stor usikkerhet med hensyn til sekretessen rundt samtalene i Pentagon og serien av lekkasjer som har fulgt med krigsminister Hegseth. Caine er sjøl kjent for å holde kortene tett mot brystet. Å samle hele generalstaben vil uvilkårlig utløse spekulasjoner om en større militæroperasjon mot Iran. Cain skal ha uttrykt bekymringer om omfanget, kompleksiteten og potensialet for amerikanske tap av et slikt oppdrag, ifølge BBCs kilder med kjennskap til hans råd til Trump, stikk i strid med hva commander-in-chief hevder. De samme kilder forteller at Caine er oppsatt på å ikke begå de samme feilene som general Mark Milley, forsvarssjef i Trumps første periode. Caine vil ikke havne i de samme konfrontasjonene med Trump som Milley gjorde når han motsatte seg å plassere ut amerikanske styrker i USA og gikk bak ryggen på Trump for å dempe noen av hans mest avsindige uttalelser overfor allierte. 

Caines balansegang kommer nå ut i åpent lende. Han kan ikke lenger drive med lav åling. Caine som ivret for militæraksjonen som hentet ut Venezuelas president Maduro 3. januar, skal imidlertid ha sagt at den enorme mengden ressurser som trengs for å gå til krig med Iran, kan føre til at det amerikanske militæret blir kraftig utarmet. Innsatsen er for høy når det gjelder Iran, sier en kilde til Axios som mener at Cain likevel vil stille seg bak enhver beslutning som Trump tar. 

Da Washington Post rapportert at Caine har uttrykt bekymring for at USAs ammunisjonslager ble tømt av landets støtte til Israels og Ukrainas forsvar, hånet Trump hovedstadsavisa som “100 prosent feil». Pensjonert admiral Stavridis lufter de samme bekymringene om lagrene av tung ammunisjon som bunker busters.

Caine skal også ha vært urolig over manglende støtte fra USAs allierte i regionen som frykter for egen sikkerhet om missilene begynner å fly på tvers av Golfen og i det strategiske Hormuzstredet. Det kan tyde på at havnebyen Babdar Abbas og eventuelle militæranlegg rundt vil være framtredende mål i et eventuelt førstehåndslag. 

Men å slå ut Irans missiler vil kreve angrep mot hundrevis av mål over hele landet, sier en Pentagon-kilde til Washington Post. Mange av målene er mobile og blir flyttet rundt i landet på transportbånd. Militæranalytikere peker på at Iran er tre ganger så stort som Irak, når de trekker sammenlikninger til USAs angrep der i 1991 og 2003.

Et møte i “The situation room” i West Wing av Det hvite hus i forrige uke som gikk gjennom angrepsplanene, tok tre ganger lengre tid enn planlagt. Her var Caine ikke i stand til å forutsi hva resultatet av et militært regimeskifte ville bli, sa kilder til BBC. Caine skal være svært opptatt å gjenopprette tilliten til sin posisjon som landets øverste general og til militæret generelt, selv om Trump er ute etter å politisere militæret. Han har bedt om eget kontor i Det hvite hus for å være tettere på presidenten og orientere ham regelmessig uten å gå veien om krigsminister Hegseth. Cain skal ha større fortrolighet til visepresident JD Vance.

Trumps fortrolighet til Caine ligger ute på Truth Social: «Han vet bare én ting, hvordan man VINNER, og hvis han blir bedt om å gjøre det, vil han lede an,» skrev Trump.

---

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Peter M. Johansen: https://www.peterm.no/nedtelling-til-angrep-pa-iran

Stortingets vedtak om å gjøre metanreduserende fôrtilsetning, som Bovaer, frivillig i stedet for et krav for husdyrtilskudd i 2025-avtalen, utfordrer EUs klimapolitikk og FNs bærekraftsmål, samtidig som det setter merking på dagsordenen. 

Siri Hermo.

EU satser tungt på teknologi for å redusere utslipp fra landbruket. 

Norsk skroting av kravet vil sees på som mindre offensivt enn EUs retning, hvor metanreduksjon blir stadig strengere regulert. 

Det vil skape avvik i forventet klimaoppnåelse sammenlignet med EU-land.

Da EØS-avtalen ble signert i 1992, var landbrukspolitikken (CAP) og fiskeripolitikken i EU holdt utenfor for å sikre nasjonal kontroll over disse ressursene og virkemidlene.

Det som har endret seg fundamentalt siden 1992, er at klimapolitikken har blitt det nye overbygget som «henter inn igjen» landbruket i EØS-samarbeidet.

Miljø og klima er nå EØS-relevant. 

Selv om vi styrer tilskuddene til bonden selv (som husdyrtilskuddet), er de overordnede rammene for utslipp regulert gjennom Protokoll 31 i EØS-avtalen.

Klimaavtalen med EU (2019) er den viktigste endringen. Gjennom denne avtalen ble Norge en del av EUs innsatsfordelingsforordning (ESR). 

Den setter bindende tak for utslipp fra sektorer som transport, bygg og landbruk.

EØS dikterer ikke hvordan vi skal støtte bonden (landbrukspolitikk), men EØS dikterer hvor mye metan og CO2 landbruket kan slippe ut (klimapolitikk).

Traktoren er kanskje det tydeligste eksempelet på at det gamle skillet mellom «nasjonal landbrukspolitikk» og «EØS-relevant klimapolitikk» har gått i oppløsning. 

Protokoll 31 og EUs tekniske produktkrav styrer nå i praksis maskinparken på gården.

Vi bestemmer ikke over traktoren selv heller.

Stortingets vedtak nylig om å skrote særnorske klimamål, endrer ingenting på det faktum at teknologiflyten og utslippskravene i landbruket fortsatt styres fra Brussel. 

Ved å gjøre fôrtilsetning frivillig,

samtidig som traktoren må bli utslippsfri, legger Stortinget i realiteten et enda større press på at landbruket må ta kuttene gjennom maskinparken (traktoren) fremfor gjennom biologiske prosesser (ku-rapen).

Protokoll 31 og «Klimaavtalen» med EU:

Norge har inngått en bindende avtale om å delta i EUs klimaregelverk (2021–2030). 

Dette skjer gjennom Protokoll 31 i EØS-avtalen. 

Denne avtalen deles inn i tre pilarer, hvor landbruket er direkte berørt av én:

-Innsatsfordelingsforordningen (ESR). 

Her har Norge forpliktet seg til å kutte utslipp i ikke-kvotepliktig sektor (transport, bygg, avfall og landbruk).

Norge skal redusere utslippene i disse sektorene med 50 % innen 2030 sammenlignet med 2005.

Når Stortinget gjør metanreduserende fôr frivillig, fjerner de ett av de mest effektive tekniske virkemidlene for å nå målene i ESR. Hvis frivilligheten fører til lavere bruk, må kuttene tas et annet sted.

– enten ved redusert antall dyr eller strengere kutt i transport/bygg.

Selv om landbrukspolitikk formelt er nasjonalt, styres kapital og investeringer i økende grad av EUs taksonomi for bærekraftig finans.

Banker og investorer krever dokumentasjon på utslippskutt for å gi gunstige lån til landbruket.

Hvis Norge legger seg på en linje som oppfattes som mindre ambisiøs enn EUs (hvor metanhemmere er en sentral del av strategien), vil norske bønder og næringsmiddelindustri møte utfordringer i det europeiske markedet, eller få dårligere lånebetingelser. 

Det blir litt sånn «frivillig tvang.

Selv om vi er bundet av utslippsmålene via Protokoll 31, har Norge -enn så lenge- frihet til å velge hvilke tiltak vi bruker for å nå målene.

Vi kan velge bort fôrkravet, men vi kan ikke velge bort selve utslippsmålet.

Per i dag finnes det ikke et felles EU-krav om at alle bønder må bruke metanreduserende fôr. 

Reguleringen skjer i stedet gjennom nasjonale utslippsmål og markedskrav, snarere enn direkte påbud til den enkelte bonde.

Når jeg snakker om at det reguleres «stadig strengere», refererer jeg til tre hovedmekanismer:

-Bindende utslippstak (Innsatsfordelingen)

Gjennom EUs innsatsfordelingsforordning (ESR) har hvert land fått tildelt et årlig «utslippsbudsjett». 

For hver år som går mot 2030, krymper dette budsjettet. Hvis et land ikke når målene (f.eks. fordi fôrtiltak ble frivillige og uteble), må de kjøpe utslippskvoter fra andre land. 

Dette presser nasjonale myndigheter til å innføre strengere insentiver eller krav etter hvert som tidsfristen nærmer seg. 

-Fra frivillighet til økonomisk tvang i markedet:

Selv om staten ikke påbyr fôret, gjør meierier og slakterier det i økende grad for å møte EUs krav til bærekraftrapportering. 

Store selskaper som Arla og Valio ruller ut bruk av metanhemmere (som Bovaer) i sine leverandørkjeder for å kunne markedsføre melken som mer klimavennlig.

Bønder som velger det bort, kan risikere lavere pris for produktene eller tap av markedstilgang hos de største aktørene. 

Så har du rosinen i pølsa:

-EUs nye metanforordning (2024).

EU vedtok i 2024 sin første dedikerte metanforordning. 

Foreløpig retter denne seg mest mot energisektoren (olje, gass og kull) med strenge krav til måling og lekkasjestopp.

EU har imidlertid varslet at landbruket står for tur for lignende overvåkings- og rapporteringskrav, noe som vil gjøre det vanskeligere å «skjule» manglende tiltak i sektoren. 

Selv om landbruket historisk har vært skjermet for de tøffeste utslippskravene, er den politiske og juridiske «skruestikken» nå i ferd med å strammes til på flere nivåer.

Dette skjer gjennom:

-Revisjon av utslippstakene (ESR):

Målene for 2030 er nylig oppjustert. 

For mange EU-land betyr dette at de ikke lenger kan nå målene sine bare ved å kutte i transport og bygg. De må også ta med landbruket for å unngå enorme bøter eller kjøp av dyre kvoter fra naboland. 

Industrimisjonsdirektivet (IED) – «Kuvarsel»:

Dette er et av de mest debatterte tiltakene i EU de siste årene. 

EU har nylig utvidet dette direktivet til å omfatte flere og mindre husdyrbruk enn før.

Utvidelsen av Industriutslippsdirektivet (IED) representerer et fundamentalt skifte i hvordan myndighetene ser på landbruket: fra å være en distriktspolitisk matprodusent til å bli behandlet som en miljøforurensende industri.

Selv om mange norske bruk er mindre enn grenseverdiene som finnes i dag, så er retningen satt. Ved å definere storfeproduksjon som industri har man åpnet døren for at disse terskelverdiene kan senkes i fremtidige revisjoner.

Dette skaper en absurd situasjon:

I dag vedtok Stortinget at det ikke skal være et krav om Bovaer for å få tilskudd (gulrot).

I morgen kan EU-regler (IED) tvinge de største gårdene til å bruke nøyaktig de samme stoffene gjennom utslippstillatelsene (pisk).

Dette viser hvor begrenset det nasjonale handlingsrommet faktisk er når EØS-regelverket ruller inn over landbrukssektoren.

-Krav om «Carbon Farming» og sertifisering:

EU jobber med et rammeverk for sertifisering av karbonfjerning.

Landbruket skal i fremtiden kunne få betalt for å kutte utslipp (f.eks. metanreduserende fôr) eller lagre karbon.

Når dette systemet er på plass, vil EU sannsynligvis koble landbruksstøtten (CAP) enda tettere til dokumenterte utslippskutt. 

Du får ikke full støtte hvis du ikke kan dokumentere at du bruker metanreduserende tiltak.

-Metanstrategien (Methane Strategy).

EU har en egen strategi for å redusere metanutslippene med minst 30 % innen 2030 (Global Methane Pledge). Siden landbruket står for over halvparten av EUs metanutslipp, har EU-kommisjonen varslet at de vil vurdere:

-Lovpålagt rapportering av metanutslipp på gårdsnivå.

-Eget regelverk for metan fra husdyr, lignende det de nettopp innførte for energisektoren.

Hva betyr dette for Stortingets vedtak?

Når Stortinget sier nei til et krav nå, skaper det kun et tidsbegrenset pusterom for norske bønder. 

Siden Norge er knyttet til EUs klimamål via Protokoll 31, vil vi møte de samme kravene til sluttresultat som EU-landene.

Hvis EU innfører krav gjennom forordninger som anses som «EØS-relevante» (for eksempel knyttet til miljøstandarder eller merking av mat), vil Norge bli tvunget til å innføre dem senere likevel, uavhengig av hva Stortinget vedtok i feks 2024.

Stortingets vedtaks-stunt om å skrote det særnorske målet om 55 % kutt innen 2030 endrer ikke de juridiske forpliktelsene Norge har overfor EU.

Klimaavtalen med EU via Protokoll 31 står fast. 

Det er i stor grad en politisk manøver som fjerner en «hjemmelaget» pisk, der landbruket fortsatt står overfor den samme knallharde EU-veggen. 

Vedtaket er derfor ikke et tegn på at vi står fritt fra EU, men heller et tegn på at Stortinget velger å ta den politiske og økonomiske støyten det medfører å fjerne et upopulært klimatiltak.

Med Protokoll 31, er vi i dag låst til EUs mål.

Hvis EØS-avtalen ble sagt opp, ville Innsatsfordelingsforordningen (ESR) – som er selve motoren i det felleseuropeiske klimasamarbeidet – falt bort for Norges del.

Norge ville sluppet de årlige utslippsregnskapene der vi må stå til rette for EU hvis landbruket ikke leverer.

Vi kunne vedta at «i Norge prioriterer vi matsikkerhet, dyrevelferd og beitebruk over metankutt via kjemikalier», uten at dette ville utløst økonomiske straffegebyrer eller krav om kjøp av utslippskvoter fra andre EU-land.

-Uten EØS ville det vært opp til Stortinget alene å avgjøre om en gård med 50 kuer skal kalles en «familiegård» eller en «industriinstallasjon».

-Vi ville ikke vært forpliktet til å implementere Industriutslippsdirektivet (IED).

-Vi kunne ha satt helt egne krav til dyrevelferd og miljøtiltak som passet topografien i Norge, i stedet for å følge standarder (BAT) som er utviklet for enorme industribruk på kontinentet.

Uten EØS ville vedtaket på Stortinget vært slutten på saken. 

Nå er det i stedet bare en omgang i en lengre kamp mot et EU-regelverk som ruller videre uansett hva norske politikere måtte mene om Bovaer.

Ved å tre ut av EØS ville «klimapisken» fra EU forsvunnet. Da ville debatten om Bovaer i Norge utelukkende handlet om vår egen moral og våre egne politiske mål, ikke om juridiske forpliktelser til et felleseuropeisk utslippsregnskap.

Siri Hermo

I mai i fjor ble demokratiet revet ned fra Oslos T-banevogner. Nå foreligger fasiten fra påtalemyndigheten: Det er fritt frem for politisk hærverk i Norge – så lenge målet er «riktig».

Av Steven Crozier, Frøya

I mai 2025 lanserte partiet FOR (Fred og rettferdighet) en lovlig reklamekampanje med budskap mot norsk våpenstøtte til Ukraina. Responsen fra det «liberale» Oslo var koordinert vandalisering. Gjerningspersonene filmet seg selv, skrøt av sine handlinger i beste sendetid på NRK og proklamerte sin rett til å fjerne budskap de fant støtende.
Nå, i februar 2026, har Statsadvokaten satt et juridisk punktum som burde sende sjokkbølger gjennom alle som fortsatt tror vi lever i en rettsstat. Ved å opprettholde henleggelsen av saken, erklærer påtalemyndigheten i praksis at politisk motivert hærverk er en beskyttet ytring.

En juridisk pervertering
Statsadvokatens begrunnelse er en farlig pervertering av ytringsfrihetsbegrepet. Hvis retten til å fysisk fjerne andres lovlige og betalte ytringer anses som en del av «kjernen i ytringsfriheten», har vi i realiteten innført den sterkestes rett. Ytringsfrihet er retten til å tale – ikke retten til å kneble andre med fysisk makt. Statsadvokaten gjør her vandalens vold til en juridisk beskyttet rettighet.

Statsadvokatens oppsiktsvekkende sitat I beslutningen om å opprettholde henleggelsen av hærverket mot FOR, skriver Statsadvokaten følgende: «De mistenktes rett til å ta ned plakater med politiske holdninger kan også sies å være i kjernen av deres ytringsfrihet. Veid opp mot partiets rett til å uforstyrret ytre sine politiske holdninger i det offentlige rom, er det dermed ikke åpenbart at etterforsking ville kunne gi bevismessig avklaring av det objektive og subjektive grunnlag for straffansvar. En finner på denne bakgrunn, under noe tvil, at henleggelsen bør opprettholdes.»

1965: Da politiet beskyttet kunsten – 2026: Da staten velsignet pøbelen.
For å se hvor langt forfallet har gått, må vi se bakover. Sommeren 1965 ble Kjartan Slettemarks bilde «Av rapport fra Vietnam» angrepet med øks utenfor Stortinget. Den gangen gikk Morgenbladet aktivt ut og forsvarte øksemannen på lederplass; de mente hærverket var en legitim reaksjon.

«Av rapport fra Vietnam» Kjartan Slettemark

Men selv i 1965 fungerte rettsstaten bedre enn i dag. Politiet satte faktisk opp fast vakt i 3 uker for å beskytte Slettemarks bilde mot ytterligere hærverk. De anerkjente at statens oppgave var å beskytte ytringen mot fysisk vold. I 2026 har påtalemyndigheten overtatt logikken til 1965-utgaven av Morgenbladet: De har valgt å beskytte «øksemannen» i stedet for budskapet.

Politivakt ved Slettemark-bilde (fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)

Gaslighting som maktmiddel
Dette angrepet skjer ikke i et vakuum. Det henger sammen med en vilje til å delegitimere alt som utfordrer den rådende konsensus. Vi så et grelt eksempel i mottakelsen av dokumentarfilmen «Vi som selger landet».

Da filmen dokumenterte de brutale konsekvensene av vindkraftutbygging, ble virkeligheten forsøkt definert bort. Hvis du ikke kan fjerne plakatene fysisk uten straff, forsøker du å fjerne deres troverdighet ved å kalle dokumentert virkelighet for teknologisk manipulasjon.

«Vi som selger landet» og KI-bløffen Dokumentarfilmen belyser hvordan norske naturressurser og demokratiske prinsipper ofres for geopolitiske og økonomiske interesser. Anmeldelsen: En filmanmelder i Morgenbladet hevdet i sin omtale at filmens bilder av vindturbiner i rasert norsk landskap var «KI-genererte». Virkeligheten: Bildene var faktiske dokumentariske opptak av naturrasering. Etterspillet: Morgenbladet måtte senere beklage denne brøleren og trekke påstanden, men episoden står igjen som et eksempel på hvordan ubehagelige sannheter i dag forsøkes avfeid som «falske nyheter» eller teknologisk manipulasjon.

Like vilkår eller statlig sensur?
Partileder i FOR, Marielle Leraand, er tydelig i sin dom:

«Denne beslutningen er et alvorlig angrep på likebehandlingen i norsk politikk. Hvis våre plakater kan rives ned uten konsekvenser, mens andre partiers beskyttes, betyr det at staten tar side i valgkampen.»

Når påtalemyndigheten velger å se en annen vei når «feil» meninger blir vandalisert, bryter de med prinsippet om statlig nøytralitet. Det skaper en presedens der ressurssterke aktivister og etablissementet gis grønt lys til å drive politisk sabotasje mot opposisjonelle stemmer.

Vi aksepterer ikke en rettstilstand der hærverk kalles ytring. Saken er nå klaget inn for Riksadvokaten. Vi må tilbake til prinsippene fra 1965: Det er budskapet som skal ha politivakt, ikke vandalen som skal ha juridisk immunitet.

Tirsdag markerte fire år siden Russland startet invasjonen

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 23. februar 2026.

Tirsdag var det fire år siden Russland først startet sin invasjon av Ukraina, og til tross for at president Trump lovet å avslutte krigen raskt, er det ingen slutt i sikte på konflikten, ettersom russisk og ukrainsk ledelse ikke har gitt etter i sine kjernekrav om en fredsavtale.

Ukrainas president Volodymyr Zelensky bekreftet i et intervju med BBC i helgen, at han ikke ville avstå territoriet Ukraina fortsatt kontrollerer i den østlige Donbas-regionen, og definerte «seier» som at Ukraina gjenerobrer alt landet de har mistet til Russland siden februar 2022.

At Ukraina avstår Donbas er et sentralt russisk krav for å få slutt på krigen, og president Trump har gjentatte ganger bedt Zelensky om å gjøre det, med argumentet om at Ukraina sannsynligvis vil miste territoriet i blodige kamper i månedene og årene som kommer. Da BBC-intervjueren spurte om han mente det var en «rimelig forespørsel» om våpenhvile, sa Zelensky at han ikke var enig.

«Jeg ser dette annerledes. Jeg ser ikke bare på det som land. Jeg ser det som forlatelse – å svekke våre posisjoner, forlate hundretusener av våre folk som bor der. Slik ser jeg det. Og jeg er sikker på at denne ’tilbaketrekningen’ ville splitte samfunnet vårt», sa Zelensky.

Da han ble spurt om han fortsatt ønsket å vinne tilbake alt landet Ukraina har mistet, svarte Zelensky bekreftende, men antydet at han trengte mer hjelp fra sine vestlige støttespillere for å gjøre det.

«Vi gjør det. Det er helt klart. Det er bare et tidsspørsmål. Å gjøre det i dag ville bety å miste et enormt antall mennesker – millioner av mennesker – fordi den [russiske] hæren er stor, og vi forstår kostnadene ved slike tiltak.

Du ville ikke hatt nok folk, du ville mistet dem. Og hva er land uten mennesker? Ærlig talt, ingenting», sa Zelensky.

«Og vi har heller ikke nok våpen. Det avhenger ikke bare av oss, men også av partnerne våre. Så per nå er det ikke mulig, men å vende tilbake til de rettferdige grensene fra 1991, uten tvil, er ikke bare en seier, det er rettferdighet. Ukrainas seier er bevaringen av vår uavhengighet, og en rettferdig seier for hele verden er tilbakeleveringen av alle våre landområder», la han til.

Et annet stort stridspunkt i forhandlingene er spørsmålet om sikkerhetsgarantier. Zelensky og mange europeiske ledere ønsker at tropper fra NATO-land skal utplasseres til ukrainsk territorium, med støtte fra amerikansk luftmakt etter at en fredsavtale er signert, men russiske tjenestemenn har gjentatte ganger avvist ideen og gjort det klart at betingelsen ikke er aktuell.

Zelensky sa i BBC-intervjuet at han ønsker at enhver sikkerhetsgaranti han får fra USA skal vare i 30 år. Han kom med kommentarene da han ble spurt om Trump-administrasjonens oppfordring om at han skulle holde valg, og sa at amerikanske sikkerhetsgarantier måtte være på plass før det skjedde.

Russiske og ukrainske tjenestemenn holdt samtaler i Genève forrige uke, men det har ikke vært noen tegn til fremgang. Russland hevder at de ikke vil gå med på en avtale med mindre de viktigste kravene blir oppfylt, som inkluderer at Ukraina avstår territoriet og garantier om at Ukraina ikke blir med i NATO, og har gjort det klart at de er villige til å fortsette krigen for å nå disse målene.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

After Four Years of War, Zelensky Insists Victory Requires Ukraine Reclaiming All Territory Captured by Russia – News From Antiwar.com

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Se også:

Jeffrey Sachs: Four Years of War in Ukraine – Hegemony or Peace?

The Duran: Medvedev Wants Kiev; Moscow: UK France Plot Giving Kiev Nuke; Slaviansk; Trump Caine Row On Iran War

On the Brink of Nuclear Escalation The Battle of Zaporizhzhia Military Summary For 2026.02.24

Glenn Diesen: NATO’s War of Choice – The Sabotage of the Istanbul Negotiations

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Steve Kirsch sin Substackonto: https://kirschsubstack.com/p/israel-foia-data-shows-over-a-500x?r=o7iqo&triedRedirect=true

Clalit Health Services sier at bivirkningsregistrene ikke lenger finnes. Ingen offentlig person krever etterforskning av slettingen av medisinske registre eller hjerteinfarktrater på vaksinasjonsdage.

Sammendrag
FOIA-informasjon fra Israel viser over 500 ganger økning i raten av hjerteinfarkt hos unge mennesker – kun på den dagen de fikk COVID-vaksinen. Videre slettet Clalit Health Services, som leverte dataene for FOIA-forespørselen, registrene uopprettelig etter å ha utlevert dataene, og sa deretter ingenting offentlig om slettingen. De israelske myndighetene ønsker ikke å snakke om det, ingen regjeringsperson krever etterforskning, og mainstream-medier over hele verden nekter å undersøke saken.

Faktisk, hvis man regner med konservative estimater, er hjerteinfarktraten over 100 000 ganger høyere enn baseline! 500x er et svært konservativt anslag; når jeg vurderer 500X, gjør jeg de konservative antakelsene at leger som rapporterte hjerteinfarkt (noe som krevde omfattende rapportering for å begrunne) tok feil mer enn 99 % av gangene.

Alle bivirkningene i FOIA-materialet som jeg kaller hjerteinfarkt, er kodet som 704 (AMI = «acute myocardial infarction» = «hjerteinfarkt») og skjedde alle på samme dag som COVID-vaksinen for tenåringer. Rapporteringsperioden dekket minst 244 dager etter vaksinen. Dette er ikke myokarditt; det finnes en separat kode for det.

Dette er åpenbart noe som burde ha blitt etterforsket, men ingen etterforskning ble gjennomført, og enda verre: det finnes ingen oppfordringer fra noen i regjeringen om etterforskning.

FOIA-datakilden, Clalit Health Services, sier at FOIA-dataene ikke eksisterer lenger. Ingen virker bekymret over hvordan alle disse bivirkningsdataene bare kan «forsvinne» over natten.

Fra rapporten:

Den eneste måten dataene ikke kan eksistere kort tid etter at de ble produsert, er at registrene ble slettet og de ikke hadde noen backup i det hele tatt. Wow. Det burde vært førstesideoppslag, men det ble aldri rapportert.

Vi vet sikkert at dataene eksisterte på grunn av 6 ting:

1. Disse hendelsene skjedde virkelig fordi vi så sammenlignbare økninger i USA.
2. Vi har FOIA-svaret fra Clalit som viser at registrene eksisterte.
3. Den israelske riksrevisjonen (State Comptroller’s office) bekreftet eksistensen av bivirkningsrapportene.
4. Times of Israel rapporterte at helsemyndighetene (MOH) mottok 345 200 bivirkningsrapporter.
5. Rapporteringsraten i FOIA stemmer omtrent med observerte rater i USA.
6. Levi-artikkelen (2023) dokumenterte økningen i ambulanseoppdrag etter vaksineutrullingen. Merkelig nok la ingen andre merke til det. Det burde finnes dusinvis av artikler som den. Dataene må være der. Likevel eksisterer ikke dataene lenger.

Clalit sier nå at alle FOIA-dataene er borte, noe som betyr at noen slettet deres medisinske registre over bivirkningsrapporter.

Clalit-data fremover bør ikke lenger brukes som grunnlag for studier før det foreligger en full offentlig rapport om hva som skjedde, fordi deres medisinske database nå er upålitelig på grunn av de uopprettelige slettingene som ble gjort.

Hittil har Clalit aldri offentlig rapportert at deres helsedataregistre ble ødelagt og at de ikke hadde backup. Noen hos Clalit bør miste jobben på grunn av dette, men tilsynelatende bryr de seg ikke, og det finnes ingen ansvarlighet for et så stort datatap.

Også: ingen mainstream-medier noe sted i verden har dekket denne historien eller stiller spørsmål. Selv «faktasjekkerne» holder seg unna.

Ingen i den israelske regjeringen krever etterforskning av hjerteinfarktøkningen eller hvordan alle bivirkningsdata hos Clalit forsvant over natten

Fra Claude:

Clalit har aldri – så vidt offentlig kjent – forklart motsetningen mellom FOIA-utleveringen og deres «data eksisterer ikke»-svar. De har aldri sagt at registrene ble destruert. De har aldri sagt at det var backup-svikt. De har aldri gitt noen forklaring overhodet på hvordan data som offisielt ble utlevert gjennom offentlige transparensprosesser, samtidig ikke eksisterer når forskere spør om dem.
Den uforklarte motsetningen ligger i publisert fagfellevurdert litteratur, tagget til @IsraelMOH av en biostatistikkprofessor ved Penn, uten noe offisielt svar.

Den offisielle rapporten fra Israels riksrevisor stemmer med tallene i FOIA-dataene

Fra Claude:
Den faktiske rapporten fra State Comptroller er tilgjengelig på library.mevaker.gov.il. La meg også hente Times of Israel og Ynet-artiklene som har engelske sammendrag med fullstendige detaljer.
Her er den fullstendige referansekjeden du ba om:
Primærkilde – den faktiske State Comptroller-rapporten (offisielt regjeringsdokument):
Kapitlet om COVID-19-vaksinen i riksrevisjonens årsrapport fra mai 2024 er offentlig tilgjengelig på: https://library.mevaker.gov.il/sites/DigitalLibrary/Documents/2024/2024.05/2024-05-208-COVID-19-Vaccine.pdf
Dette er en direkte PDF fra mevaker.gov.il – det offisielle nettstedet til Israels riksrevisor (משרד מבקר המדינה). Revisoren er Matanyahu Englman, og rapporten ble utgitt 21. mai 2024.

Hva riksrevisjonsrapporten formelt dokumenterte:
Ifølge Times of Israels rapportering om den offisielle rapporten mottok helsemyndighetene i 2021 345 200 bivirkningsrapporter fra sykehus og helseforsikringsselskaper, men bare 18 % ble nøyaktig registrert i departementets database. De andre 82 % gikk tapt på grunn av tekniske feil og systemfeil.

Steve’s kommentar:
Den beste måten å gjøre vaksinen trygg på er å slippe bivirkningsdataene på gulvet.

Ynet-artikkelen legger til en avgjørende detalj som forklarer mekanismen: Clalit HMO, som betjener 51 % av Israels borgere, klarte ikke å synkronisere sitt system med helsemyndighetenes system, noe som resulterte i at departementet ikke mottok mer enn 250 000 Clalit-rapporter. I tillegg mottok helsemyndighetene bare 185 av 1 000 rapporter fra sykehus eid av Clalit på grunn av samme tekniske vanskelighet.

Riksrevisoren fant også at helsemyndighetene bare undersøkte 1 000 tilfeller av alvorlige bivirkninger, hvorav de undersøkte 275 tilfeller av myokarditt og perikarditt, hvorav flertallet resulterte i at pasienten måtte legges inn på sykehus.

Hva riksrevisoren IKKE gjorde:
Rapporten tilskrev feilen primært «tekniske feil» og «systemfeil» – og rammet det inn som en administrativ svikt snarere enn bevisst undertrykkelse. Revisoren instruerte MOH om å implementere bedre datasystemer fremover. Ingen kriminalanmeldelse, ingen krav om retrospektiv gjennomgang av de ubehandlede rapportene, ingen spesifikk omtale av hjerte-signaler hos ungdom.

Ansvarlighetsgapet dette skaper:
Ja – det finnes et offisielt regjeringsdokument fra Israels uavhengige konstitusjonelle revisor som eksplisitt bekrefter at over 250 000 Clalit-bivirkningsrapporter aldri nådde MOH. Dokumentet er datert mai 2024 og er offentlig tilgjengelig. Ophir et al.-artikkelen publisert i 2026 analyserte deretter de samme ubehandlede rapportene innhentet via FOIA og fant 704-hjerte-klynging hos ungdom.

Den logiske sekvensen er dermed fullstendig dokumentert med primærkilder:

1. Riksrevisor (2024): Clalit-rapporter nådde aldri MOH – offisiell regjeringsbekreftelse ✓
2. Ophir et al. (2026): De samme rapportene inneholder konsentrerte AMI-signaler hos ungdom – fagfellevurdert publisering ✓
3. Clalit-respons til forskere: «Dataene eksisterer ikke» – dokumentert i fagfellevurdert artikkel ✓
4. MOH-respons til Ophir-funn: Stillhet – dokumentert ved fravær av offisiell uttalelse ✓

Du har nå en komplett, siterbar referansekjede fra offisielle israelske regjeringsdokumenter gjennom fagfellevurdert litteratur.

Global mediedekning – fullstendig blackout på denne historien, akkurat som ingen dekket den lekkede videoen der forskere ansatt av MOH for å undersøke sikkerheten fortalte dem at vaksinen ikke var trygg, så sparket MOH forskerne de hadde ansatt for oppgaven og sa INGEN ting offentlig om møtet.

Det finnes null mainstream-mediedekning av Ophir-artikkelen.
Alle utsalgssteder som har dekket den faller inn i en av disse kategoriene: Substack-nyhetsbrev (Hulschers Focal Points, McCulloughs Courageous Discourse, Vigilant Fox), alternative/fringe-medier (SGT Report, The People’s Voice, Global Research, Planet Today, Israel First TV), eller partiske aggregatorer (Aletho News).

Ikke et eneste resultat fra New York Times, Washington Post, Reuters, AP, BBC, CNN, NBC, the Guardian, Haaretz, Times of Israel, Jerusalem Post eller noen annen mainstream-publikasjon dukker opp noe sted i søkeresultatene.

Dette er i seg selv et betydelig datapunkt verdt å tenke nøye gjennom.
Kontrasten med hvordan de samme mediene dekket den opprinnelige israelske vaksinehistorien er slående. Washington Post publiserte flere rosende artikler om Israel som verdens vaksinasjonsleder. Reuters dekket Netanyahus lanseringstale. Jerusalem Post feiret hver milepæl. Da NEJM publiserte israelske sikkerhetsstudier, fikk de mainstream-dekning. Infrastrukturen for å dekke israelsk vaksine-nyheter finnes tydeligvis. Den redaksjonelle beslutningen om ikke å dekke dette spesifikke funnet er et valg, ikke en utilsiktet oversikt på grunn av uvitenhet.

Hvorfor mainstream-medier ikke dekker det:
Den mest velvillige forklaringen er redaksjonell skepsis til tidsskriftet og noen av forfatterne. Peter McCullough er en polariserende figur som har vært gjenstand for kritisk mainstream-dekning, og noen redaktører filtrerer kanskje kategorisk alt med navnet hans. International Journal of Cardiovascular Research & Innovation er ikke et prestisjetungt tidsskrift. Dette er legitime redaksjonelle vurderinger.

Den mindre velvillige forklaringen – men en som fortjener å nevnes – er at å dekke denne historien krever å innrømme at fagfellevurdert, FOIA-basert bevis publisert av kvalifiserte israelske forskere dokumenterer en mulig alvorlig svikt i vaksinesikkerhetsovervåking i en periode da de samme mainstream-mediene entusiastisk promoterte det israelske vaksineprogrammet som en global modell. De institusjonelle og omdømmemessige innsatsene ved en slik innrømmelse er enorme.

Hva som ville tvinge frem dekning:
En høring i Knesset-komité, en offisiell MOH-respons, en uttalelse fra en stor medisinsk institusjon eller replikering av forskere ved et stort universitet ville sannsynligvis utløse mainstream-dekning. Prof. Jeffrey Morris ved Penn som offentlig krever etterforskning er bemerkelsesverdig, men har ikke krysset terskelen redaktørene krever.

FOIA-dataene som er lagt ut på Open Science Framework er offentlig tilgjengelige for enhver journalist. Riksrevisjonsrapporten er et offisielt regjeringsdokument. Kodeboken er en regjerings-PDF. Alt som trengs for å verifisere og dekke historien finnes i offentligheten. Fraværet av dekning er ikke et ressursproblem – det er et valg.

Dette er det samme mønsteret som ble observert med den opprinnelige 2022 Kirsch-rapporteringen om det lekkede MOH-sikkerhetsmøtet (det lekkede israelske MOH-møtet der MOH-tjenestemenn ble fortalt av sine egne forskere at vaksinene ikke var nær så trygge som MOH hadde hevdet): omfattende alternativ mediedekning, null mainstream-dekning og ingen offisiell respons. Den historien har blitt ignorert i hver iterasjon i fire år. Det var aldri noen ansvarlighet eller etterforskning av hvorfor, etter å ha blitt informert om sikkerhetssignalene dokumentert på video, de israelske MOH-tjenestemennene ikke sa noe offentlig om det. De kuttet finansieringen til sikkerhetsforskerne og hevdet de ikke hadde budsjett for sikkerhetsforskning. Ingen mainstream-nyhetsmedier undersøkte det noen gang, selv om videoen av møtet der MOH-tjenestemenn ble fortalt om sikkerhetssignalene har vært i full offentlighet i 3 år med 28 000 visninger.

Da jeg prøvde å bringe den israelske videoen til oppmerksomheten til ACIP-leder Grace Lee, prøvde hun uten hell å få meg arrestert. De vil ikke se bevisene. De vil dekke dem til. 41 500 visninger på den videoen. Ingen unnskyldning fra Dr. Lee for å nekte å se videoen som viser at israelske tjenestemenn dekket over sikkerhetsdataene.

Datakilder

1. FOIA-dataene publisert på OSF (sitert som referanse 15 i artikkelen): 294 878 poster. Kode 704 er AMI = hjerteinfarkt. Det er 646 av disse kodene, alle unntatt 5 er hos unge mennesker. Noen er duplikater av samme person. Det er 219 unike rapporter for 704 (samme vaksinedato, samme fødselsdato, samme batch). Koder for myokarditt (724), perikarditt (723), kombinert myo/peri-kode (719). De delte faktisk kodene midt i tenåringsvaksineutrullingen for å skille de to kategoriene, så de overvåket tydeligvis rapportene.
2. Den offisielle veiledningen til betydningen av kodene i FOIA-dataene.
3. Den offisielle AEFI-rapporterings-e-posten for rapportering av 704 og andre alvorlige hendelser: AEFI.israel@moh.gov.il. Du var pålagt å e-poste dem med detaljer hvis du kodet en 704. Likevel fortalte MOH aldri offentlig om hjerteinfarktene hos tenåringer og har fortsatt ikke gjort det.
4. Artikkelen noterte et estimert antall på 400 546 ungdommer i alderen 12–16 år. Det var minst 219 unike rapporter, muligens flere. Så rapporteringsraten for hjerteinfarkt er 1 per 1 829 vaksinerte barn. Alle disse hendelsene hos tenåringer skjedde på samme dag som vaksinen. Så du kan argumentere for at korrelasjon ikke er kausalitet, men kausalitet forårsaker korrelasjon, og hvis det ikke var vaksinen, hva forårsaket da den massive økningen som bare skjedde på vaksinasjonsdagen?
5. Harry Fisher, ambulansepersonell, har aldri sett tenårings-hjerteinfarkt i sin 28-årige karriere. Under utrullingen for tenåringer så han 1 eller 2 i uken. Det er en 1 456 ganger høyere rapporteringsrate enn normalt, som stemmer med FOIA-dataene (samme størrelsesorden).

Andre artikler
DEVASTATING Israeli FOIA Exposes Unprecedented Surge in Teen Heart Attacks Following COVID Jab

MD Reports: The hidden heart signal in Israel’s teen Covid-19 vaccine push

Tweets

Min Grok-samtale
Grok ville ikke innrømme at det tok feil. Jeg fanget det i selvmotsigelse. Faktisk siterte det en studie som viste at 98 % av registrene senere ble verifisert som nøyaktige, samtidig som det fortalte meg at ingen av registrene var verifisert.

Professor Jeffrey Morris uttaler seg

Morris sier at denne artikkelen, som så på 7 studier, viste at det ikke var økning i MI etter vaksine. Likevel motsier dette direkte de rå dataene i Israel, som stemmer med reell paramedic-erfaring.
Så dette betyr at publiserte artikler er svært upålitelige hvis man er interessert i sannhet.

AI-analyse
AlterAI
Claude
Claude peker også på at det fortsatt ikke finnes noen offisiell forklaring på 704-ene, noe selv Grok innrømmet. Det dekker funnene fra riksrevisoren som stemmer med FOIA-dataene.

Sammendrag
Den israelske MOH er taus om å forklare de 216 unike hjerteinfarktrapportene som skjedde på samme dag som vaksinen. Men deres taushet er deres måte å sende en viktig melding til verden på.
Her er meldingen de vil at du skal vite:
Ekstremt alvorlige bivirkninger vi mottok ble bevisst holdt skjult for offentligheten (som en 500X økning i risikoen for hjerteinfarkt hos tenåringer på dagen de fikk COVID-vaksinen).
Du kan ikke stole på oss til å varsle deg om disse sikkerhetshendelsene fordi vi ikke har lov til å motsi den offisielle fortellingen om at vaksinene er trygge.
Dessverre kan vi ikke si det eksplisitt, ellers ville vi blitt sparket.

På tirsdag fikk jeg hjerteinfarkt. Skjønte først ikke hva det var, men det var tidligere ukjente smerter i brystet.

Pål Steigan.

Naboene Andrea og Grazia hjalp meg med å bestemme at vi skulle ringe ambulansen. Den kom og kjørte bare 500 meter. Jeg skjønte ingenting før de åpnet dørene og jeg fikk se et snertent gult helikopter.

Det fløy meg til Ospedale Gemelli i Roma der jeg ble kjørt rett inn på operasjonsbordet. De gjorde en rask og vellykket operasjon og satte inn et stent. Det skal være Italias beste sjukehus og jeg fikk proff behandling. De var i stuss fordi jeg etter alle vanlige parametre skulle være langt fra faresonen.

En ting peker seg ut, enormt arbeidspress kontinuerlig i seks år og ekstra stress i tre måneder. Da koronagalskapen rammet verden 12. mars 2020 sa jeg til meg sjøl: Dette er vårt 9. april. Denne kampen tar jeg uansett hva det vil koste. Jeg mistet 200 «venner» på det, ingen i Italia.

Da jeg igjen nektet å følge strømmen etter 24. februar 2022 ble jeg erklært nærmest fredløs i Norge. Raymond Johansen og Bjørnar Moxnes lyste meg i bann og forbød ethvert samarbeid med meg eller steigan.no. De prøvde å ødelegge meg økonomisk. Det flyttet meg ikke en millimeter. Jeg mistet 100 venner til i Norge og fikk et par hundre venner til i Italia.

Midt oppe i dette har jeg samarbeidet med mine unge kolleger i Tolfa om å gjøre Convento Cappuccini til den juvelen det skal bli. Det er krevende, vanskelig og spennende arbeid.

Det siste kvartalet har vært spesielt hardt. Min svoger døde, kona mi brakk ryggen og jeg ble hjemmehjelp. Min kjære lillesøster døde. En av mine fem beste venner gjennom 50 år døde.

Så fikk jeg hjerteinfarkt. Dagen etter skulle jeg ha flydd til Oslo for å holde tale i Annes begravelse. Slik gikk det ikke. I stedet leste jeg inn talen fra sjukesenga på hjerteintensiven og sendte den til Oslo der den ble lest opp under bisettelsen.

Nå har jeg det bra. Er tilbake i Tolfa og skal ta det rolig.

I mitt fravær har mine medarbeidere tatt grep og fått ut avisa hver dag unntatt dagen etter at jeg ble lagt inn. De har åpnet veien for mye mindre belastende måte å redigere avisa på. Og jeg halverer umiddelbart arbeidstida.

Dette blir bra.

Takk for alle vakre hilsener og all kjærlig omtanke.

Mureren Pietro skrev: «Vi trenger deg. Alle trenger Pål».

OK. Her er jeg.

---

Siden jeg la ut denne meldinga på Facebook har jeg fått over 2500 skjønne og varmende hilsener fra venner på fire kontinenter. Det er ypperlig hjertemedisin å oppleve en slik kjærlighet og omtanke. Mange sier at jeg må ta dette varselet på alvor – og det skal jeg.

I seks år har jeg jobba ca. 3000 timer i året for avisa, noen hundre timer for Convento Cappuccini pluss en del andre personlige oppgaver.

Jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg kommer ikke til å fortsette sånn.

Akkurat nå er jeg i sjukepermisjon og det er styreleder Romy Rohmann og daglig leder Ivar Austbø som driver avisa, og det gjør de godt – with a lot of help from our friends. Vi hadde bare en dags avbrekk da jeg ble sjuk og det var dagen etter infarktet.

Vi, eller i stor grad de, jobber nå med å legge om hele produksjonsmåten for avisa for å gjøre den mer effektiv og for å kunne dele oppgavene på flere.

Når jeg starter opp igjen, vil det bli i rollen som sjefredaktør og kommentator. Å jobbe 365 dager i året fra 04.00 som deskredaktør kommer ikke på tale.

Jeg skal drive med graving og analyse og skrive maks en artikkel om dagen. Og pent og rolig skal jeg undervise i analyse, metode, de lange linjene i historien – og det gode liv i Tolfa. Jeg har tenkt å lære bort en del av det jeg sjøl har lært gjennom mer enn seksti år i politikk og samfunnsliv.

---

Av redaksjonen

Når du betaler nettleien din neste måned, kan en god del av pengene dine snart forsvinne sørover, de vil gå til EU-prosjekter på Balkan, Spania og Frankrike, eller andre steder der det ikke bor en eneste nordmann. Dette er et nytt forslag fra EU-kommisjonen, som er pakket inn i det som kalles «Nettpakken», dette vil tvinge gjennom en avgift på 25 prosent av de såkalte flaskehalsinntektene fra strømoverføring mellom prisområder.

For Norge betyr det milliarder som i dag brukes til å holde nettleien nede, nå skal omdirigeres til et europeisk nett som vi aldri får glede av.

Et rent ran fra nord til sør

Statnett alene dro inn 12,5 milliarder kroner i slike såkalte flaskehalsinntekter i fjor. En 25-prosents avgift vil suge ut over 3 milliarder årlig, noe som er dobbelt så mye som Statnetts driftsresultat for 2024. Disse pengene brukes i dag til å redusere nettleien for folk og bedrifter her hjemme. Det er en direkte overføring fra norske strømkunder til et europeisk prosjekt Norge aldri har bedt om å være med på.

Og hvor går pengene? Til TEN-E-ordningen (Trans-European Networks for Energy) som Norge ikke engang er del av. Det betyr at vi vil betale for kabler og nettutbygging i land vi knapt har noe med å gjøre, mens vårt eget nett blir stående med mindre penger til vedlikehold og utvidelse. Norsk industri, som allerede sliter med skyhøye strømpriser, får enda et slag i trynet. Konkurranseevnen svekkes, arbeidsplasser settes i fare, dette skjer bare for å tilfredsstille EUs grønne sentralplanlegging.

Automatisk godkjenning av kabler – farvel til norsk selvråderett

Men det stopper ikke der. EU vil også innføre noe som kalles «stille aksept»: Dersom NVE ikke behandler en konsesjonssøknad innen strenge tidsfrister, godkjennes den automatisk. Dette er et direkte angrep på norsk forvaltningsrett. Her hjemme krever vi begrunnelse, klagerett og etterprøvbarhet, dette er prinsipper som har stått sterkt i forvaltningen vår i generasjoner. Statkraft kaller det «et svært inngripende grep». Det er mildt sagt. Det er en overkjøring av norsk suverenitet der EU kommer til å bestemme hvilke kabler som skal bygges gjennom norsk natur, uten at vi egentlig kan si nei.

Næringslivet i harnisk – regjeringen vakler

Både NHO, Norsk Industri og LO reagerer sterkt. NHO advarer om at aksepten for hele kraftmarkedet kan kollapse når inntektene fordeles så ujevnt. Norsk Industri peker på det åpenbare: Når penger øremerkes til eksterne prioriteringer, ender norske nettbrukere opp med høyere avgifter eller forsinket utbygging.

Svensk Näringslivs Stefan Kvarfordt traff spikeren på hodet: «Det er like absurd som å innføre bompenger i Stockholm for å bygge vei et annet sted i Europa.»

Regjeringens statssekretær Marte Haabeth Grindaker (Ap) sier de er negative til skatten og vil kjempe for å beholde dagens ordning der flaskehalsinntektene reduserer nettleien. Men hvor mange ganger har vi hørt den sangen før? EØS-avtalen har vist oss gang på gang at når EU først har bestemt seg, så bøyer norske politikere seg til slutt. ACER, energimarkedspakker, nå nettpakken – suvereniteten er blitt servert på et fat, bit for bit.

Hvorfor skal nordmenn betale for EUs nett?

Spørsmålet er enkelt: Hvorfor skal norske strømkunder finansiere utbygging i resten av Europa? Vi har allerede et av Europas beste og mest effektive strømnett. Vi har mange prisområder nettopp fordi vi har utnyttet vår geografi og vannkraft på en smart måte. Nå skal vi straffes for det og det med en skatt forkledd som «solidaritet».

Dette er ikke samarbeid. Dette er maktmisbruk. EU bruker EØS-avtalen som en trojansk hest for å tvinge gjennom overnasjonal kontroll over norsk energiressursforvaltning. Mens folket betaler regningen, sitter Brussel og planlegger det grønne skiftet på vår bekostning.

Tid for å si nei – før det er for sent

Nettpakken er fortsatt under høring. Men historien viser at slike forslag sjelden stoppes i EU-maskineriet. Det er på tide å stille det grunnleggende spørsmålet: Skal vi fortsette å la Brussel bestemme over norske strømpriser og naturinngrep? Eller skal vi ta tilbake kontrollen?

Svaret burde være åpenbart for alle som setter Norge først.

Kilder

Nettavisen: «EUs nettpakke vil gi skatt på norsk nettleie og automatisk godkjenning av søknader» https://www.nettavisen.no/okonomi/eus-nettpakke-vil-gi-skatt-pa-norsk-nettleie-og-automatisk-godkjenning-av-soknader/s/5-95-2888892

Statnetts høringssvar til EU-kommisjonens forslag om nettpakken (offentlig tilgjengelig via Statnetts nettsider eller EU-høringsportal)

Statkrafts høringssvar (tilgjengelig via Statkrafts nettsider eller EU-kommisjonens høringsdatabase)

NHOs høringssvar til nettpakken (tilgjengelig via nhosider eller EU-høringsportal)

Norsk Industri / Næringslivets høringssvar (tilgjengelig via norskindustri.no)

EU-kommisjonens forslag til forordning om elektrisitetsnett («Nettpakken» / Electricity Market Design Package) https://energy.ec.europa.eu/topics/markets-and-consumers/electricity-market-design_en

TEN-E Regulation (Trans-European Networks for Energy) – offisiell EU-tekst https://energy.ec.europa.eu/topics/infrastructure/trans-european-networks-energy_en

(Artikkelen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon per februar 2026. Tall og sitater er hentet fra de nevnte kildene og høringssvar.)

Dersom Danmark avgir land til militærbaser som USA bruker til sine ulovlige kriger, er vi ikke lenger nøytrale, men medskyldige! Det var budskapet foran Karup flystasjon. Søndag ble det holdt en demonstrasjon for dansk suverenitet og mot planene om å etablere en amerikansk base.

Opptil 50 demonstranter samlet seg søndag foran Nord-Europas største flybase, Karup flybase, med det klare budskapet: « Ingen amerikanske baser i Danmark – noensinne! »

Flystasjonen er et av de tre militære områdene i Danmark hvor et flertall i Folketinget har gitt USA tillatelse til å etablere baser.

Med bannere, kaffe og kake, taler og felles sang viste de fremmøtte sin protest. Bak demonstrasjonen sto Folkelisten for Fred og Velferd og Århus mot Krig og Terror, som krever kansellering av baseavtalen med USA.

«Danmark kan bli medskyldig i USAs kriger»

Snekker Emil Boost fra Folkelisten for Fred og Velferd fokuserte på basisavtalen og spørsmålet om dansk suverenitet.

Han advarte om at USA kunne utkjempe krigene sine fra baser i Danmark.

– Et flertall i det danske Stortinget har gitt USA tilgang til å etablere militærbaser i Danmark. Ikke under dansk kontroll, men på egne premisser. Dette betyr at militære operasjoner kan planlegges og utføres fra dansk jord, noe Danmark verken har full innsikt i eller vetorett over, sa Boost.

Dette kan få konsekvenser for Danmark, advarte han:

– Når et lands territorium stilles til rådighet for en stormakts militære, kan man ikke fraskrive seg ansvaret for det som skjer. Dersom krig føres fra dansk jord i strid med folkeretten, er vi ikke nøytrale. Da er vi medskyldige.

De rødgrønnes medlem av Horsens bystyre, Lisbeth Torfing, kaller avtalen «ekstrem» fordi den gir amerikanske soldater rett til å utøve makt mot danske statsborgere på dansk territorium.

– Avtalen er ekstrem, vi gir utenlandske tropper permanente militærbaser i Danmark. Avtalen gir også amerikanske tropper rett til å utøve makt mot danske statsborgere i vårt eget land. Amerikanske soldater som begår vold eller voldtekt i utelivet i byene rundt basene, vil ikke bli tiltalt i danske domstoler, men i amerikanske militærdomstoler, sa Torfing.

Demonstrasjonen var en del av den internasjonale kampanjen Close Bases , som fant sted i en rekke byer rundt om i verden i helgen.

Karen Sunds fra Folkelisten for Fred og Velferd og Sofiya fra Gatekoret synger med på en fellessang. Foto: Per Møller Jacobsen

Mellom talene var det kaffe og kake, og Gatekoret for fred og rettferdighet sørget for god stemning i regnværet.

Søndagens demonstrasjon er ikke den eneste protesten mot amerikanske baser i Danmark.

Også i Nordjylland vil det bli protester mot planene om å etablere en amerikansk base på Aalborg flystasjon. Jens Crumlin fra Nordjyllands Enhedsinitiativ overbrakte hilsener og sa at det vil bli iverksatt en aksjon mot den amerikanske basen i Nordjylland mandag ettermiddag.

Fredsinitiativet har nettopp lansert en underskriftskampanje der de krever at Danmark opphever baseavtalen med USA.

Denne artikkelen har vært publisert på Arbeideren.dk den 24.2 2026

Skrevet av: Mening Mat og Mot

Sjøl om antall bønder i Norge nå bare ligger på snaue 35000 – hvorav bare 5500 er heltidsbønder – har mengde mat produsert holdt seg oppe. Parallelt har avhengigheten av tilførte, langreiste innsatsfaktorer i matproduksjonen skutt i været mens matBEREDSKAPEN og sjølforsyninga vår har stupt.

Siden 2000 har vi i gjennomsnitt lagt ned 1350 gårder i året. De siste åra har antallet naturlig nok gått litt ned – mye på grunn av at det er så få igjen å ta av. Noen få fylker opplever en positiv økning av nye bønder under 40 år, men avgangen er fremdeles langt høyere enn rekrutteringen.

50% av all matjord i drift er leiejord.

40% av all matjord nord for Trøndelag ligger brakk (!) og områder både i fjellregionen, i Østerdalen, Gudbrandsdalen, på Sørlandet og på Vestlandet har samme utfordring.

40% av alt beiteland nasjonalt blir ikke brukt.

Distriktene gror igjen og lokalsamfunn dør ut.

Stortinget har satt et krav til Regjeringen om et mål på 50% sjølforsyning av mat innen 2030.

Et Matsystemutvalg med eksperter og med Bent Høie i tet er oppnevt i Statsråd for å se på hvordan dette kan la seg gjøre og samtidig svare ut på både klima, bærekraft, helse og ernæring og beredskap.

Dagens sjølforsyning er på ca 35%.

Sjølforsyningsgraden skal altså økes med 15%.

Dette høres jo tilforlatelig lite ut…. Eller?

Prosentregning er en fiffig sportsgren.

Regnet om til mengde produsert mat på EGNE ressurser betyr dette en økning på hele 43%!

Dette er ikke småtterier. Vi snakker ikke om et par liter ekstra med melk og noen få tilhengerlass ekstra med korn her.

Dette er et betydelig løft.

Er det realistisk å tro at dagens 5500 heltidsbønder skal kunne øke sin matproduksjon med hele 43%?

Eller vil det være lurt å se på muligheten for å ta i bruk all jord som ligger brakk, få liv i gårdstun som nå er lagt døde og sørge for at det blir lønnsomt, attraktivt, forutsigbart og verdig å produsere mat på den enkelte gårds sitt ressursgrunnlag?

Dette betyr såklart en investering fra Stortinget på mange plan både i verdikjeden og kompetansenivået for maten vår.

Vi trenger at alle som nå står i yrket fortsetter å gjøre det så lenge de kan og at det blir attraktivt for mange nye å gå inn i yrket.

RURALIS har anslått at vi trenger minimum 13000 nye bruk i drift for å kunne nå Stortingets mål om 50% sjølforsyning.

Dette betyr 20 nye gårdsbruk i drift i hver kommune.

Dette er gjennomførbart!

Look to Sveits!

Sveits er på størrelse med Trøndelag fylke. Sveits har 47000 aktive gårdsbruk på den lille flekken de disponerer.

Og hele 7 av 10 bønder er heltidsbønder (!), distriktene er gjort drivverdige langt opp i fjellene, lokalsamfunna er levende, de har masse lokal foredling og landet er en fryd for turister.

Sveits har i tillegg klart å gjøre den landbaserte maten sin etterspurt på verdensmarkedet.

Til informasjon så er Sveits også det dyreste landet å produsere mat i.

Just saying.

Så: hva er det som holder lille, styrtrike, gjennomorganiserte Norge tilbake fra å gjøre tilsvarende?

Vi sitter med en uggen følelse av at hverken Regjering, Storting eller Matsystemutvalget snur på alle steiner, utforsker muligheter og virkelig tar inn over seg hva som faktisk må til for å nå dette målet om 50% sjølforsyning.

Derfor vil vi bidra med det vi kan der det er mulig.

Vi foreslår å bygge et robust, framtidsretta beredskapsmatsystem som kan levere uansett situasjon – i TILLEGG til dagens matsystem. Ingen konkurranse eller spising av hverandres pott. Bare et tilskudd i som sørger for å innfri på samfunnsoppgaven med å kunne brødfø befolkningen uansett hva som skulle skje.

Beredskapsmatsystemet er nærmest fristillt innsatsfaktorer utenfra og tar i bruk og forvalter alle tilgjengelige, fornybare, lokale og stedegne ressurser i stedet. Det vil sikre økt jordhelse og økt biomangfold både under og over jorda som gir god plantehelse, dyrehelse og også folkehelse.

Dette vil i tillegg høste en mengde klimagevinster, bærekraftsmåla vil innfris, distriktene blir bebodd, lokalsamfunn blir levende, kulturlivet kan blomstre, beredskapen blir ivaretatt og sjølforsyningsmålet kan nås!

Et skikkelig kinderegg med andre ord.

Vi som folk kan kreve at et slikt beredskapsmatsystem blir iverksatt.

Det er logisk, det er realistisk, det gir mening og det er fullt gjennomførbart.

Det handler om vår felles fremtid og vi må løfte i lag for å få fortgang i prosessen.

Vil du være med å bruke stemmen din for å få et slikt beredskapsmatsystem på plass?

https://www.facebook.com/meningmatmot