Dette er 300. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. 

Lars Birkelund.

25. januar

Forskjellen mellom drapene som begås av USAs myndigheter og av Irans myndigheter er at de som foregår i USA er så godt dokumentert, at det ikke er noen tvil om at ubevæpnede mennesker skytes med kaldt blod og det med aksept fra USAs myndigheter. Dessuten er ikke dette noe nytt fenomen i USA, men det er ny oppmerksomhet om det nå. https://www.facebook.com/reel/2060346261483035

En annen forskjell er naturligvis at Iran siden 1980 45 år har vært utsatt for USA, Irak, Israel og andres krigføring, som de siste ukene har bestått av terrorisme inne i Iran, slik at det er vanskelig å si hvem som dreper hvem, samt at Irans myndigheter faktisk har rett til å bruke vold mot voldsmenn/terrorister, slik norske myndigheter hadde gjort gitt samme situasjon.

Protestene i USA nå er rettet mot politiets eller ICEs ekstreme voldsbruk, ikke mot for eksempel korrupsjon, noe som naturligvis også er et problem i USA. De første demonstrasjonene i Iran, fra slutten av desember, var rettet mot en akutt økonomisk krise, som USAs handelsminister Scott Bessent skrøt av at USA utløste

Seinere samme dag:

«Kina vil spise Canada levende», påstår Trump, skrekkslagen over at Canada ønsker en handelsavtale med Kina. Dette kun en drøy uke etter at han sa at det var OK at Canada inngikk en sånn avtale.

Hva har skjedd i mellomtiden? Canadas statsminister snakket sant om USAs ’regelbaserte’ verdensorden. Trump oppfordrer seg slik som en bortskjemt drittunge som ikke forstår at det han sier og gjør har konsekvenser. Og bortskjemt ble han faktisk fra han var barn, som sønn av en annen riking.

Det blåser opp til en verdenomspennende boikott av USA, hevder Ben Meiselasi, i en podcast som har blitt sett av 200000 i løpet av to timer. Jeg har boikottet USA i mange år, så langt det har vært mulig, så det ønsker jeg velkommen. USAs sanksjoner har alene drept mer enn en halv million mennesker hvert år siden 1971. https://www.thelancet.com/journals/langlo/article/PIIS2214-109X(25)00189-5/fulltext  Så ingen land fortjener boikott mer enn USA. Det må i så fall være Israel.

Ellers er det allerede kjent at det har blitt mindre turisme til USA og i Danmark har det blitt utviklet en app som gjør det lettere å identifisere varer fra USA. Dagsavisens Lars West Johnsen oppfordret til boikott av årets fotball-VM i USA, noe som skjer i andre land også.

Hvor lenge vil Trump få lov til å holde på som en løs kanon på vått dekk? Kan det brygge opp til statskupp mot ham? Det som er sikkert er at Trump sjøl går ut fra at han vil bli stilt for riksrett hvis han taper flertallet i ‘mellomvalget’ kommende november.

Under valgkampen ble han utsatt for to eller tre drapsforsøk. Noen påsto at det var arrangert og jeg begynner å lure på om det var det. Ikke sånn å forstå at jeg ønsker at det skal skje. Men sannelig rart at det ikke har skjedd etter at Trump ble president og mens han oppfordrer seg som en berserk på fluesopp.
https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/pfbid02DBRN1HjDiYsPq7aC8fEr7u95LtSaoHAr26vgmQMmdD326QsvxJoJHmE42cD8SXX9l

Seinere samme dag:

«36.500 drepte og 330.000 skadde», påstår stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand, uten å oppgi kilde. Tallene er antagelig ti ganger for høye og vi vet knapt noe om hvem som drepte hvem. Men stortingsrepresentanten later som han vet.

Jeg tror Farahmand har det fra Time, som er et av mediene som jugde oss inn i krigene mot Irak, Libya og Syria. Propagandaløgnene som brukes mot Iran ligner i det hele tatt mye på de som ble brukt mot Irak, Libya og Syria. Så du bør være i stand til å gjenkjenne dem, Farahmand.

«Brutale nedkjemping av demonstrasjonene i Iran».

Dette var slett ikke bare fredelige demonstranter, de trakk seg ganske tidlig da USraels voldsmenn tok over. Farahmand hadde blitt like brutal hvis han hadde vært statsminister i Norge og opprørere/terrorister hadde begynt å herje her på samme som USA og Israels opprørere/terrorister har herjet i Iran.

Vi snakker om to land som har ført forskjellige former for krig mot Iran siden 1980. USA/Iraks krig mot Iran på 1980-tallet drepte en halv million iranere. Sanksjonene mot Iran kan siden da ha drept like mange, samt at USA/Israel har gjennomført en mengde terrorangrep mot Iran. USAs handelsminster Scott Bessent skrøt av at det var USAs sanksjoner og valutamanipulasjoner som fikk iranere til å demonstrere fra slutten av desember, mens Israel har sagt at de støtter opprørere i Iran. https://www.facebook.com/reel/1603898650634435

«Vi får håpe det snart blir slutt på kosesamtalene med den islamske republikkens representanter».

Slik taler en politiker når han ønsker krig og slike politikere er det dessverre mange av på Stortinget.

«Dette er ikke slutten, men kun enden på første kapittel. Mer vil komme».

Slik taler en politiker som har inside-kunnskap, til Mossad? CIA? Det at Mahmoud Farahmand IKKE vil ha noen tiltak mot folkemorderne i USA og Israel kan bety både Mossad og CIA. https://www.facebook.com/photo?fbid=10161975746980952&set=a.406405765951  

26. januar

Hverken Russland eller USA vil snakke med Kaja Kallas, fordi hun er «inkompetent».

https://www.rt.com/news/631499-russia-and-us-wont-talk

Nå er det flere ledere ledere som er inkompetente, som USAs president og hans forgjenger. Men det vet jo alle. Kaja Kallas er inkompetent fordi hun fikk jobben av kun en grunn, at hun hater Russland, noe som ble sett på som tilstrekkelig da hun ble EUs utenriksminister. Det hjalp nok også noe at hun er kvinne og relativt ung og pen. Men nå er det åpenbart at det trengs flere egenskaper.

Apropos inkompetanse. Jeg har lurt på hva Trump oppnådde ved å angripe Venezuela, drepe over 100 mennesker og kidnappe presidenten og hans sønn. Hva oppnådde han bortsett fra å imponere sine hardeste fans, som syns det var en ‘tøff’ handling, og enda enda mer forakt fra verdenssamfunnet? For regimet i Venezuela er jo det samme. Eller har det likevel forandret seg?

Det er mulig at fungerende president Delcy Rodrigues er noe mer pragmatisk enn Maduro, har jeg tenkt. Men i så fall finnes det grenser også for hennes pragmatisme. I dag melder NRK:


«Venezuelas fungerende president hardt ut mot USA.

I en tale til oljearbeidere sier Venezuelas fungerende president Delcy Rodríguez at hun har fått nok av ordrene fra Washington.

– Nok ordrer fra Washington til politikere i Venezuela. La venezuelansk politikk løse våre uenigheter og interne konflikter. Nok av utenlandske makter, sa Rodríguez i talen i Anzoategui i den østlige delen av landet».

Her utdrag av Telesurs omtale av samme:

«Vi skal møte USAs regjering ansikt til ansikt, vi skal løse våre uenigheter, våre historiske kontroverser gjennom bolivariansk diplomati», uttalte hun, og oppfordret til nasjonal enhet i uavhengighetsheltenes ånd.

Den fungerende presidenten understreket at det sentrale målet med denne posisjonen er å beskytte intern stabilitet, etter den nylige installeringen av programmet for demokratisk sameksistens.

Vi skal til den diplomatiske kampen, ansikt til ansikt, og vi har sagt til dem: Vi er ikke redde … for hvis noe skal forene oss i dag som et folk, er det å garantere fred og ro i dette hjemlandet, konkluderte hun, og understreket at verdighet og ære vil være premissene for denne internasjonale dialogprosessen».

En video følger med linken:
https://www.telesurenglish.net/venezuelas-acting-president-rodriguez-highlights-push-for-oil-reform-for-sovereignty-and-social-welfare/?

Seinere samme dag:

Jeg tenker på Pål Steigan og andre som var for godtroende overfor Pol Pot og hvordan han/de blir hetset for det 50 år etterpå, sjøl om de har beklaget og innrømmet at de tok feil.

Jeg tenker på det og sammenligner med dagens trumpister, på den andre siden av den politiske midtstreken, og hva som skal til for at de innrømmer at de tar feil.

Forøvrig er denne kritikken mot Steigan urettferdig av flere grunner. Norske/vestlige politikere støttet Pol Pot/Røde Khmer som de egentlig representantene for Kambodsja til ca 1990, mer enn ti år etter deres grusomheter var kjent for hele verden. Og de har ikke så mye som beklaget det. Dessuten var det de som bomba og ødela Irak, Libya og Syria, bare for å nevne de verste tilfellene etter den kalde krigen, noe Steigan og andre med vett og forstand advarte mot. Og det er de som støtter Israel, samt en politikk som kan føre til krig mot Iran.

Steigan advarte også tidlig i 2014 mot at NATO/Norges politikk overfor Russland og Ukraina ville føre til storkrig. Også det fikk han rett i. Jeg er stolt over at jeg advarte mot samme, også krigene mot Irak, Libya og Syria, støtten til Israel og krigshissingen mot Iran. Men hva vil trumpistene være stolte av om fem år?

Seinere samme dag:

Det skulle ikke forundre meg hvis Mahmoud Farahmand (stortingsrepresentant for Høyre) er frimurer, sa jeg i en diskusjon på X. Det fikk jeg straks bekreftet av en som hevder å kjenne ham: «Han er del av Skien Kapitel Frimurergruppe, II Grad. Han rykket opp til grad 2 av 3 grader, passe høyt oppe i systemet».

Seinere samme dag:

Det er mange måter å juge på.

’Uavhengig’ er kanskje Norges mest misbrukte ord, et ord ’redaktørstyrte’ medier bruker for å gi ekstra troverdighet til noe de hevder og som de vil at vi skal tro. Det de ikke sier er at uavhengig av noen kan bety avhengig av andre. For eksempel uavhengig av Iran, men avhengig av Israel, USA, Regjeringen (Norge) eller andre av Irans motstandere.

NATO-kringkasteren NRK hevder om seg sjøl at den er uavhengig, men er helt avhengig av penger som Stortinget bevilger, flere milliarder kroner hvert år. I dag omtalte NRK Dagsrevyen Irans offisielle tall på hvor mange som har blitt drept under opprøret i Iran, vel 3000, mens de lot det skinne i gjennom at de har større tillit til langt høyre anslag fra «uavhengige kilder», UTEN å si hvilke disse «uavhengige» er. NRK nevnte 30 000. Men så mange ville ha vært synlig på satelittbilder har andre sagt, uten at jeg vet om det er riktig.

Like oppsiktsvekkende er det som NRKikke sier, nemlig at de fleste kan ha blitt drept av USA og Israels opprørere/terrorister inne i Iran. NRK gjengir altså noe av det den iranske TV-kanalen sa, men ikke det viktigste.  https://www.facebook.com/photo?fbid=10161979376355952&set=a.406405765951

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Klimatiltakene i Miljødirektoratets rapport vil ikke bidra til økt sjølforsyning i Norge.

Lenge har landbruket trodd på lovnaden våre politikere har kommet med om å øke sjølforsyninga i landet vårt, landbruket har kommet med forslag og beregninger hvordan dette kan nås i rapport etter rapport – men det har ikke vært vilje til å lytte.

Romy Rohmann.

Nå har Miljødirektoratet kommet med en rapport som viser hvilke kutt de mener må til for at Norge skal nå klimamålene innen 2050.

https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/klimatiltak

Dette er en rapport som ikke vil øke sjølforsyninga og som kun er oppskrift for å tilfredsstille FNs Agenda 2030. Denne har et Mål 17 (Samarbeid), som legger føringer for at nasjonale statsbudsjetter skal underordnes globale mål.

EU krever at utslippene skal falle hvert eneste år frem mot 2030 og 2050, Norge er som vanlig «den flinkeste i klassen» til å iverksette EUs mål og vil heller ofre landbruket og sjølforsyninga i landet vårt enn å stå opp mot EU og ESA (EFTAs overvåkningsorgan) som kontrollerer at Norge følger opp hvert minste klimatiltak.

Denne rapporten som nå har kommet fra Miljødirektoratet legger til grunn et endret kosthold, utfordringen er at man ikke kan kalle kosthold bærekraftige dersom det ikke tas hensyn til matsikkerhet. Nasjonale kostholdsråd må bygge på arealressursene i det enkelte land.

Jeg har skrevet om nasjonale kostholdsråd tidligere her på Steigan.no

Under Arendalsuka i 2024 blei de nye kostholdsrådene lansert av helsedirektoratet. Dersom vi i Norge skal følge disse vil det bety at 13.000 norske gårdsbruk vil bli lagt ned.

Dette skreiv jeg om her:

I Norge er det bare 3% av landarealet som regnes som dyrkbart areal, og 65% av dette  kan bare brukes til grasproduksjon, vi har derimot mye utmark som kan brukes som beiteland – og det er bare kyr, rein, sau og geit som kan omgjøre fôr fra beiteland til kjøtt! 

Beiting er bærekraftig, det er bra for natur og artsmangfoldet – men det teller tydeligvis ikke i EUs «grønne» agenda.

I rapporten fra miljødirektoratet står det:

Veivalg og utslippsbaner mot 2050 Oppgaven Norge står overfor er å fjerne mesteparten av dagens utslippskilder, samt å unngå nye.

Klimatiltak i Norge – 2026, Jordbruk

Forbruker kan bidra til utslippskutt gjennom endret kosthold og redusert matsvinn, mens tiltak på gården kan redusere utslipp per produsert enhet.

(Fra rapporten s.6)

Rapporten tar for seg hver sektor og kommer med forslag til tiltak hvordan målene på reduksjon av utslipp kan nås, her er det mye å ta tak i.

For jordbrukssektoren står det i sammendraget side 7:

I jordbrukssektoren kommer litt over halvparten av utslippene fra fordøyelsesprosesser fra husdyr. Utslippene i sektoren kan ikke reduseres til null, siden det alltid vil være noen biologiske utslipp knyttet til matproduksjon. Det er svært mange aktører som må endre sine valg for å redusere utslippene i sektoren. Forbrukerne må endre kosthold og redusere matsvinn, og bønder må endre produksjonen for å møte endret etterspørsel. Klimatiltak på gårdsnivå vil også gi utslippsreduksjoner.

Kapittel 8 fra side 151 omhandler jordbruk,

Det er svært mange aktører som må endre sine valg for å oppnå utslippsreduksjoner i jordbrukssektoren. Først og fremst gjelder dette alle forbrukerne i Norge som må bidra gjennom endret kosthold i tråd med de nasjonale kostrådene og redusert matsvinn.

–

Å gjennomføre klimatiltak på gårdsnivå krever investeringer, for eksempel i utslippsfrie maskiner og nytt gjødselspredningsutstyr.

–

Jordbruket har begrenset mulighet til å velte økte kostnader videre i verdikjeden. En bonde som velger å gjennomføre klimatiltak risikerer dermed å få økte kostnader uten å kunne øke prisen på sine produkter tilsvarende. Økonomiske insentiver kan bidra til økt gjennomføring av klimatiltak.

 (s 152)

Rapporten går også inn på det kontroversielle forslaget om metanreduserende fôr, uten å nevne Bovaer spesielt.

Metanreduserende fôrvarer kan bidra til reduserte utslipp per dyr.

Tiltaket er ikke inkludert i utslippsreduksjonene i 2035 fordi det foreløpig ikke kan bokføres i klimagassregnskapet. Siden metanreduserende fôrvarer per i dag kun er godkjent for bruk til melkekyr i Norge er dette lagt til grunn i tiltaket. Dersom metanreduserende fôrvarer tas i bruk til melkekyr som lagt til grunn i jordbruksoppgjøret 2025, vil utslippsreduksjonen i 2035 tilsvare 0,07 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Dette er gitt at J01Kosthold i tråd med gjeldende kostråd, J02 Redusert matsvinn og J08-2 Økt melkeytelse også gjennomføres. Da vil antall melkekyr i 2035 være 124 000. Dersom tiltaket J09 Metanreduserende fôrvarer til melkeku gjennomføres uten at disse andre tiltakene gjennomføres, vil metanreduserende fôrvarer gi en større utslippsreduksjon på 0,11 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2035. Antall melkekyr vil da være 189 000, som i referansebanen i 2035. Ungdyr av storfe er den største kilden til enterisk metan i jordbrukssektoren, og dersom metanreduserende fôrvarer også blir godkjent for ungdyr og ammekyr i Norge, vil effekten av tiltaket kunne øke. I FoUprosjektet MetanHUB undersøkes også bruk av metanreduserende fôrvarer til sau og geit. Dersom disse dyregruppene inkluderes i tiltaket, vil effekten kunne øke ytterligere.  

(s 155)

Forbrukerne i Norge vil ikke ha kjemikalier i fôret til kyra, det har de tydelig sagt ifra om. At dyrevernorganisasjonene ikke er på banen og støtter forbrukerne i dette er meg en gåte.

Men om Bovaer forsøket blir stoppet i Stortinget den 26. februar har de nok noe annet på lager «Es gibt andere Methoden» – vi får jo bare vente å se hva som dukker opp.

Denne rapporten er med på å støtte opp under en utvikling bestemt av EU og passer som hånd i hanske med WEFs agenda 2030.

En kan virkelig lure på om hvem våre politikere og departementer jobber for, kanskje på sin plass å se litt nærmere på i disse dager hvor flere blir gått etter i sømmene.

Et grunnleggende prinsipp for bærekraftig jordbruk og kostråd må baseres på lokal sjølforsyning og bruk av landets arealressurser, å sørge for mat til egen befolkning er en rett og plikt alle land har.

I 2023 skreiv jeg i en artikkel her på steigan.no:

Angrep på landbruk og matforsyning, Vi må slutte å tro at dette er tilfeldig og bare et resultat av dårlig politisk styring.

Når angrepene på landbruket er så massive og koordinerte, kan vi ikke gå rundt å tro det er tilfeldig lenger. Nå er det kanskje på tide å begynne og tenke at det faktisk er slik at myndighetene mener at det ikke er ønskelig med bønder og landbruk i framtidas Norge.

Dersom vi ser disse tiltakene som foreslås i landbruket sammen med hva som ellers skjer i distriktene, nedleggelse av skoler, helsetilbud og andre velferdstilbud, ser vi at dette er en del av en helhet: WEFs agenda 2030 – A Social Contract to Transform Our World by 2030.

Dette var kanskje skikkelig pessimistisk, – det vil jeg jo ikke være, da heller realistisk.

Minner om noe jeg skreiv i nyttårsforsett desember 2022:  

To strategier som kan styrke den individuelle og lokale motstandskraften mot påkjenningene vi står overfor, er etableringen av lokale sjølbergingssystemer og styrking av fellesskapsnettverk.

Ved å bygge et sterkt lokalt sjølbergingssystem reduserer du matusikkerheten, og ved å bygge et fellesskapsnettverk av spesialister reduserer du effektene av et smuldrende finanssystem ettersom du ganske enkelt kan bytte varer og tjenester.

Sosialt samhold gir også mange psykologiske fordeler.  Lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk reduserer også enkeltpersoners avhengighet av statlige utdelinger, og i forlengelsen er det mindre sannsynlig at de blir tvunget inn i disse nye Great Reset-slavesystemene.

Forhandlingene om de såkalte «omforente områdene» startet, på USA sitt initiativ i 2018 under president Trump og statsminister Erna Solberg, og førte til 4 militærbaser in 2021. De ble fulgt opp av president Biden og statsminister Jonas Gahr Støre og i 2024 fikk USA ytterligere 8 militærbaser i Norge.

Nikolai Østgaard

Det var ikke slik som det fremstilles i etterkant at norske politikere ønsket permanente amerikanske baser i Norge som et vern mot Russland. Bakgrunnen var et uttalt amerikansk behov for å ha USAs militære styrker i allierte land og trygge amerikanske «sikkerhetsbehov», ikke norske. Dette er samme argumentasjon som benyttes for amerikansk anneksjon av Grønland. I tillegg til de 12 militære basene i Norge har USA i løpet av de siste 5 årene inngått likelydende avtaler om 35 militærbaser iDanmark, Sverige og Finland, så USA (ikke NATO) har nå 47 militærbaser i Norden. For 10 år siden var det ingen slike baser i Norden. Inkluderer vi Baltikum er tallet 65.

Det er to store og viktige spørsmål som må stilles: Er dette militærbaser? Trygger de norsk sikkerhet eller utgjør de en sikkerhetsrisiko for Norge?

Er dette militærbaser?

Våre politiske og militære myndigheter insisterer på at dette ikke er militærbaser, men derimot svært begrensete områder der Norge fortsatt har full suverenitet, rett til inspeksjon og kontroll og at den ikke bryter med norsk base- og atomvåpen-politikk.

Man støtter seg da på avtalens Artikkel I, punkt 2, der det står: «Alle aktiviteter i henhold til denne avtalen skal utføres med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser, herunder når det gjelder lagring av visse våpentyper på norsk territorium. Det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium».

Dette høres tilforlatelig ut og kan virke betryggende, men går man gjennom selve avtale-teksten vil man fort se at intensjonen fra Artikkel I, punkt 2 ikke følges opp, snarere tvert imot.

Det springende punkt om det er en utenlandsk militærbase eller ei, og hvorvidt avtalen bryter med norsk suverenitet og basepolitikk er følgende: 1) hvem har bruksrett? 2) hvilken jurisdiksjon gjelder? og 3) hva er mulighet for norsk kontroll? 

Til 1): I Artikkel III, punkt 2 heter det: «Til støtte for slike aktiviteter og formål (dvs alt som nevnes i Art III, punkt 1, min kommentar) gir Norge amerikanske styrker tillatelse til å kontrollere tilgangen til de omforente områdene, eller deler av områdene, som amerikanske styrker har eksklusiv rett til å bruke». Så det er ingen tvil om hvem som har bruksrett, og den er «eksklusiv».

Til 2): «Norge frafaller førsteretten til å utøve strafferettslig jurisdiksjon over medlemmer av amerikanske styrker» (Artikkel XII, punkt 2) men kan få den tilbake når og hvis USAs forsvarsmyndigheter finner det «praktisk mulig» (Artikkel XII, punkt 3). Da hjelper det ikke at Artikkel 1, punkt 2 sier: «full respekt for norske lover»

Til 3): Når det gjelder kontroll bygger det på tillit og Norge har ingen rett til å inspisere amerikanske fly, skip eller containere, som alt går inn under «statlig immunitet». Det finnes ingenting i avtalen om at Norske styresmakter har rett til inspeksjon og kontroll. Derimot står det i Artikkel IV, punkt 2: «amerikanske styrker skal ha eksklusiv kontroll over tilgangen til, bruken av og råderetten over nevnte forhåndslagrede materiell….». Igjen ordet «eksklusiv» som i denne sammenheng betyr «ingen andre», inkludert Norge. Eventuell tilgang vil bare kunne skje om USA tillater det. Da hjelper det ikke at Artikkel1, punkt 2 sier: «full respekt for norsk suverenitet»

—

Riktignok står det i både Artikkel III, punkt 12 og Artikkel IV, punkt 5 at Norges atomvåpenpolitikk skal respekteres, men det finnes ingen mulighet for Norske myndigheter å kontrollere dette. 

Så teksten i avtalen etterlater liten tvil: 

• dette er utenlandske militærbaser, 
• der norsk suverenitet er avgitt, 
• Norge har ingen mulighet til kontroll, inklusiv oppbevaring av atomvåpen 
• den bryter selvfølgelig med det som har vært norsk basepolitikk siden 1949.

«Omforente områder» blir da en Orwelsk omskrivning av realitetene, som først og fremst dekker over det faktum at det dreier seg om suverenitetsavståelse, som igjen er i strid med vår grunnlov. Dette kan forklare hvorfor denne omskrivningen er så viktig for våre politiske og militære myndigheter. 

Trygger basene norsk sikkerhet eller utgjør de en sikkerhetsrisiko for Norge?

Springende punkt her er om 1) USA og Norge har felles interesser og 2) hvorfor Norge er interessant for USA 

Til 1) Henry Kissingers uttrykte dette ganske presist: «Amerika har ingen permanente venner eller fiender, bare interesser». Slik er det, og slik har det vært lenge. Det nye er at det nå presenteres i en så vulgær og usminket form. Vi vet fra både Irak og Afghanistan at USA følger kun sine egne geopolitiske mål og forsvarer kun det som er i sine egne interesser. USA forlater åstedet når det ikke lenger tjener deres interesser. Militær-aksjonen mot Venezuela og kravene om annektering av Grønland følger samme logikk og bør gjøre det klinkende klart hva USA sine militærbaser i Norge representerer. Foruten å være et klart brudd med norsk sjølråderett og vår tidligere basepolitikk, gir disse basene USA ytterligere militær kontroll over Norge. 

Til 2) Norge er en sentral arktisk nasjon. Vi har store olje- og gassressurser, og mellom Svalbard og Jan Mayen råder vi over store mineralressurser. Dette gjør oss selvfølgelig interessant for USA, men samtidig gjør de oss svært utsatt. 

—

USA sin øverste ledelse sier rett ut at de må annektere Grønland før Russland og Kina gjør det. Når våre politiske og militære myndigheter, og spesielt norsk etterretning, i lang tid har fortalt oss at både Russland og Kina truer oss, leverer man jo et sterkt argument for at samme logikk kan benyttes overfor Svalbard og andre norske områder.

USA sine militærbaser i Norge representerer derfor en sikkerhetsrisiko for Norge. 

Amerikanere er hjertelig velkomne til Norge, men de amerikanske basene må avvikles.

Nikolai Østgaard, 
leder i Antikrigs-Initiativet og 
medarrangør for «Mønstring mot de amerikanske basene» i Bergen 21 februar, 2026

---

Et halvt århundre etter at offentligheten fikk vite at gutter på Kincora Boys Home i Belfast ble seksuelt overfalt av ledende ansatte, står et sentralt spørsmål fortsatt ubesvart: Var britisk etterretning involvert i overgrepskonspirasjonen, og fungerte Kincora som en «honningfelle» for å fange og drive utpressing av mektige personer?

Kit Klarenberg.

Kit Klarenberg.

The Grayzone, 13. februar 2026.

En enorm mengde nedgraderte dokumenter om Jeffrey Epsteins seksuelle, politiske og etterretningsmessige eskapader har blitt offentliggjort av USAs justisdepartement og har nok en gang kastet den vanærede tidligere prins Andrew Mountbatten-Windsor inn i rampelyset. Med britisk politi som angivelig gjennomgår Andrews tidligere seksuelle aktiviteter og koblinger til Epstein, er det i økende grad spørsmål om hvorvidt Storbritannias etterretningsbyråer var klar over påstander om Andrews påståtte eskapader med mindreårige.

Hvis de mørkeste ryktene viser seg å være sanne, vil det ikke være første gang en britisk kongelig har vært innblandet i en konspirasjon knyttet til voldtekter av barn med spionbyråets involvering. Tilbake i 1980 brøt det ut en skandale da Kincora Boys Home i det okkuperte Irland ble avslørt som et hemmelig bordell drevet av mektige pedofile. Den fremste blant de påståtte gjerningsmennene var Lord Mountbatten – Andrews grandonkel.

Helt fra begynnelsen begynte antydninger å dukke opp om at MI5/MI6 visste om barnemishandlingen som fant sted i Kincora, og at de til og med kunne ha drevet bofellesskapet som en del av en ondskapsfull etterretningsplan. Med Storbritannias innenlandske og utenlandske spioner involvert i en brutal, skitten krig i Irland, og begge tjenestene drev operatører i republikanske og unionistiske paramilitære grupper, ville Kincora ha vært en ideell måte å rekruttere og kompromittere potensielle ressurser på. Offisielle undersøkelser har sterkt antydet at britiske etterretningssjefer hadde et nært bånd til mange av dem som drev guttehjemmet.

I mai 2025 publiserte den erfarne BBC-journalisten Chris Moore en dyptgående redegjørelse av saken med tittelen, Kincora: Storbritannias skam. Med fire og et halvt tiår med førstehånds undersøkelser utført av Moore, har det banebrytende innholdet blitt møtt med generell taushet i britiske hovedstrøms-medier.

I boken argumenterer Moore overbevisende for at guttehjemmet bare var én del av et mer omfattende nettverk for barnemishandling, som strakte seg over det britisk-okkuperte Irland og videre — hvor Londons apparat for spionasje ikke bare var klar over det, men sannsynligvis også medskyldig.

I 2023 møtte Moore personlig Kincora-offeret Arthur Smyth i Australia. Smyths opphold på guttehjemmet var kort, men grusomhetene han opplevde der etterlot ham merket for alltid.

«Etter å ha intervjuet flere Kincora-overlevende, fant jeg Arthurs historie gjenkjennelig. Sendt til guttehjemmet av en skilsmissedommer i Belfast som 11-åring, ble han stadig jaktet på av pedofile som drev det, og truet til taushet», fortalte Moore til The Grayzone. «Arthur ble også brutalt mishandlet gjentatte ganger av en mann han bare kjente som ‘Dickie’, som voldtok ham mens han bøyde ham over et skrivebord».

I august 1979, to år etter at Smyth rømte fra Kincora, fikk han vite at den sanne identiteten til ‘Dickie’ var ingen ringere enn Louis Francis Albert Victor Nicholas Mountbatten, medlem av kongefamilien og dronning Elizabeth IIs fetter. Mountbatten hadde nettopp blitt myrdet i et tilsynelatende bombeangrep utført av IRA, på fiskebåten sin utenfor Irlands kyst. Selv om den britiske regjeringen ser ut til å være fast bestemt på å skjule hans forbrytelser for offentligheten, var Mountbattens pedofili allment kjent blant både britisk og amerikansk etterretning i flere tiår.

Allerede under andre verdenskrig hadde FBI identifisert Mountbatten som «en homofil med perversjon for unge gutter». Et av byråets dokumenter som beskrev dette, ble senere identifisert av historikeren Andrew Lownie. Etter å ha bedt om andre filer som byrået opprettholdt om kongehuset, ble Lownie informert av amerikanske myndigheter om at de var blitt ødelagt.

Lownie sier at han ble fortalt av en FBI-tjenestemann at dokumentene bare ble kastet «etter at [han] ba om dem» — noe som indikerer at de «tydeligvis» ble makulert på forespørsel fra den britiske regjeringen.

Kincora-konspirasjonen begynner å rakne

Innen få måneder etter åpningen av guttehjemmet Kincora i 1958, begynte guttene ved anlegget å stå frem for å informere de voksne rundt seg om at de rutinemessig ble utsatt for seksuelt misbruk. Guttehjemmet ble gjentatte ganger besøkt av politiet gjennom tiårene som fulgte, som svar på rapporter om voldtekt og annen mishandling. Til tross for gjentatte etterforskninger ble klagene gang på gang avvist av politiet.

Rapporter om seksuelle overgrep økte drastisk i 1971, da en fremtredende lojalist ved navn William McGrath ble husfar på bofellesskapet og fikk direkte ansvar for guttenes daglige liv. Moore dokumenterte en rekke hjerteskjærende beretninger, der ofrene beskrev at de ble sadistisk voldtatt av McGrath, til det punktet at det blødde innvendig, guttenes stillhet ble sikret med trusler om vold.

Moore tilskriver politiets passivitet til den «dyktige manipulasjonen» til Kincoras direktør, Joe Mains, som lyktes med å overbevise betjentene om at anklagerne bare løy, som hevn for oppfattede fornærmelser fra de ansatte.

McGrath var en ekstremt godt nettverksbasert figur i britisk-okkuperte Irland, med dype bånd til fremtredende unionistiske politikere og protestantiske paramilitære grupper, nøt han praktisk talt straffefrihet. Han ledet også Tara, en væpnet frimurerlojal fraksjon, hemmelig drevet av den britiske hæren, som i praksis fungerte som en etterretningsoperasjon.

I samtaler med kolleger var McGrath kjent for å skryte av sitt arbeid med britisk etterretning, og de regelmessige reisene til London som fulgte. En politikilde bekreftet overfor Moore at MI6 hadde interesse for McGrath siden slutten av 1950-tallet, og at «alt McGrath gjorde fra dette tidspunktet var kjent» for britisk etterretning. Det er ikke rart at kampanjefolkene trodde fast på at Kincora ble utnyttet for å inngå kompromisser og kontrollere unionister, som begikk pedofile lovbrudd ved guttehjemmet.

De forferdelige overgrepene på Kincora kom endelig til overflaten i januar 1980, da Irish Times publiserte en eksplosiv rapport. Dette utløste en politietterforskning, ledet av en erfaren etterforsker ved navn George Caskey. Ifølge Moore tok det Caskey bare tre dager å avgjøre at Kincoras ledelse sannsynligvis var skyldig.

I løpet av noen uker hadde Caskeys lag identifisert dusinvis av ofre for McGrath og andre ved Kincora. Ofrene ga detaljerte forklaringer om overgrepene de ble utsatt for der. Basert på deres vitnemål ble Mains, McGrath og den høytstående medarbeideren Raymond Semple suspendert fra bofellesskapet og arrestert en måned senere. Merkelig nok innrømmet Mains og Semple villig sine lovbrudd overfor politiet, men McGrath protesterte aggressivt sin uskyld. Han motsto avhør med slik dyktighet at etterforskerne trodde han hadde øvd på forhånd til avhørene deres, og kom med en rekke bisarre, kryptiske kommentarer.

For det første erklærte McGrath at han var offer for politisk intriger, og at anklagene mot ham på falskt vis var kokt opp av den pro-britiske Ulster Volunteer Force, en paramilitær fraksjon, blant andre som var «ute etter å ødelegge meg». Han nektet å utdype hvem de var, eller hvorfor han mente han ble målrettet på denne måten. McGrath lovet videre «andre historier» og at en «tilbakevisning av disse påstandene» ville «komme ut i retten», men avslo igjen å utdype mer.

I desember 1981 ble Mains, McGrath, Semple og tre andre personer endelig stilt for retten. Funn viste at de hadde mishandlet unge gutter ved to andre statlige bofellesskap i okkupert Irland. McGrath var den eneste tiltalte som erklærte seg ikke skyldig. Moore, som var til stede i retten på det tidspunktet, minnes utbredt forventning om at McGraths vitnemål ville «åpne en Pandoras eske, avdekke sannheten om Kincora og avsløre en ubehagelig – noen vil si uhellig – allianse mellom den britiske regjeringen og unionismen, og kanskje til og med detaljer om en hemmelig MI5-operasjon».

Men i siste liten kom McGraths advokat med en sjokkerende kunngjøring – hans klient hadde endret tilståelsen til skyldig. McGraths helomvending utløste en bølge av oppgitte sukk gjennom rettssalen, hvor over 30 Kincora-ofre hadde samlet seg for å vitne. Selv om alle seks mennene ble dømt for seksuelle overgrep mot gutter på tre barnehjem i Belfast, vakte de relativt milde straffene raseri. Til slutt ble Mains dømt til seks års fengsel, mens Semple fikk fem år og McGrath bare fire.

MI5 foreslår å lage ‘falske dokumenter’ for å sabotere etterforskninger

For Moore vekker McGraths endrede holdning åpenbare mistanker om at noen overbeviste ham om å holde kjeft om «hva som var blitt sagt til ham og av hvem». Politiets etterforskning fastslo at de seks mennene kjente hverandre og delte informasjon om mishandlede barn i statlige guttehjem, men utforsket ikke muligheten for at de var del av en større pedofiliring. Den viktigste offisielle etterforskningen av Kincora til nå, Nord-Irlands historiske institusjonelle misbruksundersøkelser (HIA), vekket i starten håp om at slik informasjon kunne komme frem når den ble lansert i 2013.

Denne etterforskningen, som dreide seg om påstander fra de britiske etterretningsvarslerne Colin Wallace og Fred Holroyd, at den britiske sikkerhetsstaten var medskyldig i systematisk barnevoldtekt på Kincora, så ut til å gjøre MI5 svært urolig over muligheten for at britiske spioners mørkeste hemmeligheter kunne komme frem i det okkuperte Irland.

HIA-kommisjonen ser imidlertid ut til å være satt opp for å mislykkes. Uten mulighet til å tvinge MI5 eller MI6 til å utlevere dokumenter, ble kommisjonen tvunget til kun å akseptere de sterkt sensurerte dokumentene byråene frivillig hadde levert.

Beslutningen om å begrense omfanget av HIAs tilsyn kom til tross for ankene fra fremtredende personer, inkludert ofre for seksuelle overgrep ved Kincora, parlamentets innenrikskomité og tidligere militære tjenestemenn, som hevdet at britisk etterretning var medskyldig i overgrepene ved Kincora, og krevde at undersøkelsen skulle innvilges rett til å stevne sensitive dokumenter og vitner.

Mens anonyme sikkerhets- og etterretningsoperatører snakket via videolenke under HIA-høringene, virket det som om etterforskningsleder, dommer Anthony Hart, tok deres vitnemål for god fisk.

Granskningens håndtering er desto mer sjokkerende, gitt innholdet i et dokument fra juni 1982, levert av MI5 til HIA, som viser hvordan byråets overordnede planla å motvirke selve undersøkelsen.

For å distansere seg fra grusomhetene i Kincora, diskuterte den britiske etterretningstjenesten å lage «falske filer» for å motvirke «etterforskningslinjer som det var forventet» at Caskey kunne forfølge. Med andre ord forsøkte MI5 aktivt å villede politiets etterforskere gjennom forfalskning.

Men HIA erklærte senere at de var «overbevist» om at «forslaget ikke ble fulgt opp», og konkluderte med at de «falske dokumentene» ikke ble fremlagt for å villede undersøkelsen.

Kincora-tildekkingen fortsetter

I 2020 ble det ble avslørt at omfattende politirapporter om etterforskninger av Kincora fra 1980 til 1983, praktisk talt ble ødelagt omtrent samtidig som kommisjonens etterforskning ble opprettet.

Filene som overlevde viser at HIA mottok en rekke tips som antydet at MI5/6 faktisk var innblandet i pedofilt misbruk ved Kincora, men undervurderte stadig deres betydning.

For eksempel fortalte MI5 HIA-kommisjonen at de ikke hadde noen opplysninger om at William McGrath jobbet for byrået. Derimot viser dokumenter fra etterretningstjenesten at McGrath, som var «sjef for Tara-brigaden», i april 1972, ikke bare var plausibelt «anklaget for å ha angrepet små gutter», men «ikke kunne redegjøre for noen kontanter som hadde blitt gitt ham i løpet av et år».

HIA aksepterte MI5s latterlige forklaring om at denne informasjonen ikke ble videreformidlet til lokalpolitiet, fordi det var uklart om McGraths angrep på guttene var pedofile av natur, og ikke bare fysiske. «Vi bør ikke anta at ‘overfall’ ville blitt tolket på den tiden av … [MI5] som seksuell type», viste et internt dokument presentert for kommisjonen.

Som svar på et separat MI5-dokument fra november 1973, som bemerket at McGrath var involvert i «angrep på små gutter», bemerket HIA at britisk etterretning var juridisk forpliktet til å rapportere et slikt «arrestabelt lovbrudd» til politiet, og ved å ikke gjøre det, kunne det argumenteres for at «MI5-offiserene som hadde denne informasjonen brøt denne plikten». Men undersøkelsen konkluderte med at «å innta det synet ville være uberettiget av flere grunner», hovedsakelig at «et uidentifisert medlem av Tara» var kilden til denne «ubegrunnede påstanden».

Lignende mentale krumspring ble brukt for å bagatellisere innholdet i en MI6-mappe fra oktober 1989, som beskrev «ulike påstander rundt Kincora Boys’ Home», som avslørte at etterretningstjenesten «helt sikkert hadde minst én agent som var klar over seksuelt misbruk på hjemmet og som kan ha nevnt dette» til sin kontaktperson. Dommer Hart konkluderte med en passiviserende konklusjon: «Det er fullt mulig at [MI6]-offiseren feiltolket det som ble diskutert på møtet».

HIA insisterte også på at MI5 ikke visste at McGrath jobbet hos Kincora før i 1977. Men denne påstanden ble effektivt motsagt av undersøkelsen selv, som la frem MI5-dokumenter fra januar 1976 som tydelig uttalte: «McGrath ble rapportert i mars 1975 som direktør for Kincora Boys’ Hostel». Et politinotat fra november 1973, sendt til MI5s direktør, bemerket på lignende måte at McGrath var en «sosialarbeider» ved Kincora.

En hvitvaskende etterforskning impliserer MI6-sjef i Kincora

Som en del av sin etterforskning beordret HIA «søk i dokumenter og arkiver» holdt av MI5, MI6, GCHQ og Metropolitan Police, på anklager om seksuelle overgrep mot barn begått av offentlige personer og tjenestemenn. Som svar offentliggjorde MI5 filer som listet opp 10 mektige personer, inkludert diplomater, regjeringsministre og lovgivere, som Storbritannias innenlandske etterretningsbyrå hadde bevis for at kunne ha vært involvert i pedofil mishandling.

Blant dem var den erfarne spionen og spesialisten på mørke kunster, Maurice Oldfield, som ledet MI6s operasjoner i det okkuperte Irland gjennom 1970-tallet, først som nestleder og deretter som sjef. Rett før sin død i april 1981 ble Oldfield avslørt som homofil, noe som utelukket ham fra å tjenestegjøre i byrået under datidens rekrutteringsregler. Som et resultat gjennomførte «MI5 en langvarig etterforskning for å fastslå om» Oldfields seksuelle tilbøyeligheter «utgjorde en risiko for nasjonal sikkerhet, ved å gjøre ham sårbar for utpressing eller annet press».

I løpet av «mange intervjuer» ga han «informasjon om homofile møter med mannlige hushjelper, kalt ‘houseboys’, mens han tjenestegjorde i Midtøsten på 1940-tallet og hotellansatte i Asia på 1950-tallet». Mediedekning før Oldfields død antydet at han var «en tvangsmessig» bruker av «leiegutter og unge hjemløse», noe som var godt kjent for hans sikkerhetsvakter. HIA frikjente imidlertid gjentatte ganger Oldfield for enhver forseelse, til tross for å ha mottatt eksplosive bevis som impliserte ham i de forferdelige pedofile handlingene som ble begått på Kincora.

Utrolig nok konkluderte rapporten med at «det er utilstrekkelig informasjon i arkivene til å utlede om begrepet ‘husgutter’», «bare ble brukt for å beskrive hushjelper eller for å betegne ungdom, noe som etterlot uklarhet rundt alderen til de andre partene». Dette til tross for at en anonym MI6-offiser fortalte etterforskningen at byrået hadde fire separate «ringpermer» som dokumenterte Oldfields «forhold» til Kincora, hans «vennskap» med sjefen Joe Mains, og mulig personlig tilknytning til «påståtte forbrytelser på guttehjemmet».

Sterkt sensurerte dokumenter, publisert av HIA, indikerer også at MI5 var «klar over påstandene» om at politiet i det okkuperte Irland visste at Oldfield var nært involvert i skandalen. Et internt byråtelegram bemerket velbegrunnede mistanker om at MI6-sjefen, «var involvert i Kincora-Boys Home-saken i løpet av sporadiske besøk til Nord-Irland (knyttet til jobben hans) mellom 1974 og 1979». Likevel avviste etterforskningen dette som bevis på MI5/6s involvering i konspirasjonen om barnemishandling, med begrunnelse i at disse utdragene utelukkende refererte til «påstander».

Tildekkingen av Kincora-saken fortsetter til i dag. I april 2021 kunngjorde BBC «en ny sesong med banebrytende dokumentarer … satt til å kaste nytt lys over bemerkelsesverdige historier fra Nord-Irlands nyere historie». Blant de planlagte filmene var Lost Boys, som fortalte den grusomme historien om hvordan mange barn på uforklarlig vis forsvant i Belfast under urolighetene. De konkluderte med at alle sakene var knyttet til pedofile overgrep ved Kincora. Intervjuobjektene inkluderte flere tidligere politifolk, som mente at deres etterforskning av forsvinningene systematisk var blitt sabotert av britisk etterretning.

Kvelden før visningen ble Lost Boys trukket fra sendingen. BBCs ledere var angivelig «sjokkert over innholdet, særlig bevisene på MI5s involvering i å dekke over Kincora-sagaen». Moore, som var konsulent for filmen, fortalte The Grayzone at det finnes sterke antydninger om at britisk etterretning viste stor interesse for dokumentarens produsenter, AlleyCats. «Hjemmet til en medarbeider som var involvert i redigeringen av Lost Boys ble ranet», sier han. «Et annet Alleycats-medlem mistenkte et innbrudd, men kunne ikke være helt sikker».

Etter å ha etterforsket Kincora-saken siden den først ble offentlig kjent, konkluderer Moore med at «MI5 og dets politifolk tror de kan gjøre som de vil, med lite eller ingen hensyn til sannheten, loven eller demokratiet», og bemerker at britisk etterretning, «på en eller annen måte overbeviste regjeringen om å begrave Kincora-dokumentene til 2065 og 2085». Den erfarne gravejournalisten fikk også nylig vite at hans private kommunikasjon med journalister som etterforsker andre saker om kriminell aktivitet begått av MI5/6-støttede lojalistiske paramilitære – inkludert drap – har blitt nøye overvåket.

«Den britiske staten har ulovlig spionert på folk som prøver å avsløre sannheten i Nord-Irland i mange år, i det de kaller en ‘defensiv operasjon’. Høytstående lokale politisjefer har innrømmet at overvåkningstaktikker ble brukt mot 320 journalister og 500 advokater over et tiår, inkludert meg», konkluderte Moore. «Telefonen min ble overvåket på grunn av etterforskning av regjeringsfinansierte lojalistiske mordere. Som mange politibetjenter som har undersøkt disse sakene, er jeg altfor klar over hvordan myndighetene hindrer strafferettslige etterforskninger».

Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:

Kincora: British intelligence-run sex abuse brothel?

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i utformingen av politikk og oppfatninger.

Epstein og Børge Brende (direktør i World Economic Forum), skriver i e-poster til hverandre i september 2018 at «DAVOS BØR ERSTATTE FN!»

Margrethe Salvesen.

Epstein skriver at trikset er å lage et «brukbart FN. Mindre protokoll og mer action» – Vi trenger ærlig talt en ny global arkitektur, svarer Brende.

Ni måneder senere skjer det!

Børge Brende signerer 13. juni 2019 en partnerskapsavtale mellom WEF og FN, sammen med generalsekretær i FN, Antonio Guterres, i New York.
Samme kveld drar Brende hjem til Epsteins New York-leilighet for å spise sushi!

Feirer de to vennene avtalen de har fått igjennom?

Blir viktige internasjonale avtaler til på bakrommet – blant et par venner? Mens konsekvensene rammer deg og meg?

For avtalen FN/WEF handler blant annet om din helse. Hvem hyrte og betalte Epstein for å ordne denne avtalen?

WHO styres som kjent av Bill Gates, og vel et halvt år etter WEF/FN avtalen kom pandemien, med pålegg om vaksiner og lockdowns.

Hvem tjener på denne avtalen? Er vi komfortable med at Epstein og Børge Brende og Gates styrer en global arkitektur?

Margrethe Salvesen, sykepleier 

Børge Brende skrev under avtale i FN. Senere dro han hjem til Epstein.

Når global helse blir business

Programmert: Epstein og Gates gjorde pandemi til big business – og Norge hjalp villig til

Denne teksten analyserer informasjon fremsatt i en offentlig tilgjengelig video publisert av Double Down News. Analysen vurderer de strukturelle forbindelsene som beskrives mellom sentrale politiske aktører, finansinstitusjoner og transnasjonale nettverk. Informasjon tilhører kilden og behandles her som analyseobjekt.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand

1. Maktens mellommenn

Videoen fremsetter at Peter Mandelson fungerte som et bindeledd mellom britisk regjeringsmakt og finansielle aktører med tilknytning til Jeffrey Epstein.

Strukturelt sett er dette interessant av tre grunner:

1. Informasjonsasymmetri: Dersom en politisk aktør gir forhåndsinformasjon om økonomiske beslutninger, skapes markedsmessig skjevhet.

2. Privat–offentlig grense: Kontakten mellom minister og privat finansaktør via tredjepart reiser spørsmål om institusjonell integritet.

3. Nettverksmakt: Relasjoner kan være viktigere enn formell stilling.

Uavhengig av om informasjon er korrekt, illustrerer saken hvordan politiske eliter ofte opererer gjennom uformelle forbindelser snarere enn formelle kanaler.

2. Trilateral Commission og transnasjonale forum

Videoen viser til medlemskap i Trilateral Commission for både Keir Starmer og Jeffrey Epstein.

Akademisk sett representerer slike fora:

• Elitesosialisering.
• Policykoordinering på tvers av landegrenser.
• Nettverksbygging utenfor demokratisk innsyn.

Dette betyr stor sannsynlighet for konspirasjon. Og det peker på et fenomen som ofte omtales som transnasjonal elitekonsolidering – hvor beslutningspremisser formes i uformelle rom før de når nasjonale parlamenter.

3. Finans og regulering

Koblingen mellom JPMorgan Chase, Jamie Dimon og politiske beslutninger illustrerer et klassisk problem innen politisk økonomi:

Regulatorisk påvirkning fra finanssektoren.

Dette er velkjent innen forskning på “regulatory capture”. Spørsmålet som reises i videoen er hvorvidt politiske aktører handlet i samsvar med allmenninteresse eller finansinteresse.

4. Teknologisk styringsmakt og Palantir

Videoen omtaler britiske kontrakter med Palantir Technologies.

Fra et styringsperspektiv reiser dette prinsipielle spørsmål:

• Hvem kontrollerer helsedata?
• Hvilke sikkerhetsmessige bindinger har teknologiselskaper?
• Hvordan balanseres nasjonal suverenitet mot private kontrakter?

Selskaper med bakgrunn i sikkerhets- og etterretningsmiljøer representerer en ny type maktstruktur hvor data blir geopolitisk kapital.

5. Politisk destabilisering og Corbyn-spørsmålet

Jeremy Corbyn fremstilles i videoen som en kandidat som utfordret etablerte maktnettverk.

Fra et analytisk perspektiv kan man observere:

• Samordnede mediekampanjer.
• Intern partimotstand.
• Ekstern sikkerhetspolitisk skepsis.

Spørsmålet er ikke om én aktør “styrte alt”, men om flere systemer virket parallelt for å opprettholde eksisterende maktbalanse.

6. Etterretning og geopolitisk kontekst

Videoen trekker sterk inn etterretningsmessige dimensjoner, inkludert referanser spesielt til CIA og israelske forbindelser.

I akademisk analyse behandles slik informasjon med høy terskel for bevis. Samtidig er det dokumentert historisk at:

• Etterretningstjenester påvirker geopolitikk.
• Finansielle nettverk ofte overlapper med sikkerhetsmiljøer.
• Det analytiske poenget er derfor ikke å konkludere, men å undersøke hvor grensene mellom politikk, finans og sikkerhet faktisk går.

7. Eliteansvar og demokratisk underskudd

Kjernen i videoens budskap kan oppsummeres som:

En elite opererer gjennom transnasjonale nettverk som ikke holdes ansvarlig av tradisjonelle demokratiske mekanismer.

Dette er en legitim demokratisk problemstilling – uavhengig av om alle enkeltdetaljer i videoen er verifisert.

Konklusjon

Den offentlige videoen fra Double Down News reiser strukturelle spørsmål om:

• Nettverksmakt.
• Informasjonslekkasjer.
• Transnasjonale elitefora.
• Finansielt og teknologisk påvirkningsrom.
• Demokratisk kontroll.

Analysen viser at selv uten å akseptere alle påstander ukritisk, illustrerer materialet et bredere fenomen: samspillet mellom politikk, kapital og sikkerhetsmiljøer i vestlige demokratier.

Dette er et forskningsfelt – som må med full bredde og tyngde etterforskes.

Det er utenkelig at USA ville tillate noen konkurrent å redusere sin enorme nye markedsandel i den europeiske energibransjen, som de planlegger å utvide ytterligere for å gjøre Europa enda mer avhengig av, og at USA ikke ville bruke dette som våpen hvis Europa noen gang trosser dem på noe av betydning.

Andrew Korybko

USAs konflikt med Europa om Trumps planlagte erverv av Grønland, som han til og med truet med straffetoll mot flere NATO-allierte i forfølgelsen av før han ga etter etter at de ble enige om en rammeavtale, avslørte det strenge hierarkiske vasall-klient-forholdet mellom dem. Dette ble eksplisitt anerkjent av Belgias statsminister Bart De Wever, som sa at «Å være en lykkelig vasall er én ting. Å være en ulykkelig slave er noe annet» som svar på Trumps press på Europa.

Frankrikes president Emmanuel Macrons tale i Davos utfylte Wevers bekymringer da han anklaget USA for å forsøke å «svekke og underordne seg Europa», og som svar på dette oppfordret han til «å tydelig bygge mer økonomisk suverenitet og strategisk autonomi», selv om det uten tvil er for sent for det. Politico rapporterte nylig at «frykten vokser for Europas økende avhengighet av amerikansk gassimport», som USA kan bruke som våpen midt i alvorlige fremtidige konflikter med EU om hva problemet måtte være.

Ikke bare kunne landet stenge dem ute fra eksporten, men blokaden av Venezuela beviser også at landet har den politiske viljen til å beslaglegge energitankere til sjøs, en politikk som i et slikt scenario kan brukes for å sikre at andre leverandører ikke klarer å tilfredsstille Europas behov. På samme måte er de eneste realistiske alternativene monarkiene i Gulfen som potensielt kan gjøre det, og disse er alle under amerikansk innflytelse allerede. Det er derfor mulig at denne avhengigheten kan utnyttes til å fremtvinge innrømmelser fra et gjenstridig EU.

Spørsmålet oppstår dermed hvordan denne avhengigheten oppsto, som skyldes at USA har gjort Europas paranoia over Russland til et våpen, angivelig som den som gjør energigeopolitikken til et våpen som straff for Europas militære støtte til Ukraina, selv om ingenting av dette har materialisert seg. Tvert imot forble Russland forpliktet til å oppfylle sine kontraktsforpliktelser overfor Europa, til tross for at landets energieksport bokstavelig talt driver europeiske våpenfabrikker som produserer våpen som gis til ukrainere og dreper russere.

Til Russlands forsvar ser det ut til at Russlands beregninger opprettholder sitt rykte som en pålitelig leverandør for å ikke skremme bort andre kunder (både nåværende og potensielle), samt sikre ytterligere budsjettinntekter, hvorav noe deretter investeres i produksjon av våpnene som brukes i spesialoperasjonen. Russland eksporterer fortsatt energi til Europa, om enn i mye mindre skala på grunn av Europas anti-russiske sanksjoner og sin dreining bort fra russiske forsyninger til amerikanske.

Å øke russisk energiimport er imidlertid ikke mulig, ettersom ingen større europeisk økonomi tør å irritere USA ved å importere mindre fra dem. De importerer fortsatt mye lavere nivåer av russisk energi på grunn av markedets manglende evne til å erstatte eksporten før neste år. Ethvert grep for å øke importen fra Russland, som å gjenoppta importen via den ene uskadede Nord Stream-rørledningen eller de flere landbaserte rørledningene, kan føre til ødeleggelsen av dem, noe Nord Stream-presedensen beviser, som er en kraftig avskrekkende faktor.

I ettertid ser vi at Europa avsto sin suverenitet til USA ved å sanksjonere russisk energi, noe de gjorde etter at USA gjorde sin russofobiske paranoia til et våpen. USA erstattet deretter Europas avhengighet av russisk energi og er villig til å gjøre dette til et våpen hvis Europa noen gang trosser dem på noe av betydning. Hadde Europa og Russland i stor skala opprettholdt sin «faustiske avtale» om å drive hverandres våpenindustri, økonomisk i Europas tilfelle og bokstavelig talt i Russlands tilfelle, ville Europa fortsatt hatt sin «strategiske autonomi».

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Andrew Korybko.

---

Tirana har eksplodert i uro. Molotov-cocktailer ble kastet mot statsministerens kontor mens masseprotester utviklet seg til voldelige sammenstøt med politiet. Røyk, ild og raseri fylte gatene da albanerne krevde at statsminister Edi Rama skulle fjernes.

De voldelige protestene i Tirana eksploderte 10.–11. februar 2026 da demonstranter kastet molotovcocktails mot statsminister Edi Ramas kontor og krevde hans avgang på grunn av korrupsjonsanklager.

Dette er er den tredje store anti-regjeringsdemonstrasjonen på få måneder, ledet av opposisjonsleder Sali Berisha.

Violent Protests Break Out in Albania Over Allegations of Government Graft.

Langvarig kamp

De siste månedene har det vært økende politisk spenning i Albania, med flere store anti-regjeringsdemonstrasjoner organisert av opposisjonen (hovedsakelig av Det demokratisk partietunder ledelse av Sali Berisha, tidligere statsminister og nå en bitter rival av Edi Rama).

«Edi Rama is afraid of the crowd»/ Journalist reveals the formula for the opposition

Sali Berisha var medlem Albanias Arbeiderparti (Partia e Punës së Shqipërisë) fra ca. 1968, altså det samme som det kommunistiske partiet under Enver Hoxha og senere Ramiz Alia. (Jeg har antakelig møtt ham på partikongressen til APA i 1976.) Han forble medlem fram til 1990, da han offentlig brøt med partiet. Kort tid etter (desember 1990) ble han medgrunnlegger og leder av Demokratiske Partiet (PD), som han fortsatt er leder for.

Den utløsende gnisten var en stor korrupsjonsskandale knyttet til visestatsminister Belinda Balluku. Hun er anklaget for å ha blandet seg inn i offentlige anbud/kontrakter for å favorisere bestemte selskaper – en klassisk sak om maktmisbruk og korrupsjon i offentlige innkjøp.

Rama har nektet å sparke Balluku eller tillate at saken etterforskes fullt ut (bl.a. ved å motsette seg immunitetsopphevelse og foreslå endringer i straffeloven som opposisjonen mener beskytter henne).

Berisha og opposisjonen har kalt dette et bevis på systemisk korrupsjon i Rama-regjeringen (som har sittet siden 2013), og de har krevd nyvalg og en teknisk overgangsregjering.

USA har offisielt ikke tatt parti

Per 12. februar 2026, har verken US State Department eller US-ambassaden i Tirana gitt noen støtte til verken regjeringa under Edi Rama eller opposisjonen ledet av Sali Berisha.

Under Biden-administrasjonen (2021–2025) straffet USA Berisha aktivt ved å utpeke ham som persona non grata (uønsket person) i mai 2021 på grunn av anklager om betydelig korrupsjon under hans tid som statsminister.

Albania er nøkkelalliert for USA på Balkan

Siden 1945 har Albania vært alliert med Titos Jugoslavia, Stalins Sovjetunionen, Maos Kina og USA.

Albania er en av de mest pålitelige og aktive NATO-allierte i regionen. Landet bidrar til NATO-operasjoner (f.eks. i Latvia via Enhanced Forward Presence, KFOR i Kosovo, og andre oppdrag).

USA har permanent militær tilstedeværelse:

Special Operations Command Europe (SOCEUR) har en forward-basert headquarters i Albania (rotasjonsbasert siden 2022).

Kuçova Air Base har gjennomgått store NATO-finansierte oppgraderinger (ca. €50 millioner), og fungerer som logistikk- og støttepunkt for alliansen.

Albania-US Relations:A Pillar of Stability in an Increasingly Uncertain World.

Porto Romano-naval base utvikles med US-støtte som en dypvanns-havn for NATO-bruk.

Dette gjør Albania til et anker for NATO i Vest-Balkan – strategisk plassert nær Adriaterhavet, med tilgang til regionen og ledd i strategien mot Russland og Midtøsten.

I tillegg kommer USAs interesser i det man må kunne kalle protektpratet Kosovo og Camp Bondsteel, som fortsatt er USAs største og mest strategiske militærbase i Vest-Balkan.

Camp Bondsteel (nær Ferizaj/Uroševac i Kosovo) er hovedbasen for USAs bidrag til NATO-ledede KFOR (Kosovo Force), som har vært aktiv siden 1999 under FN-mandat (UNSCR 1244). Basen har kapasitet til over 7 000 soldater (selv om dagens antall er lavere, typisk 500–700 amerikanske tropper i rotasjon). Basen fungerer som kommando- og logistikk-senter for US-styrker i regionen, støtter NATO-operasjoner og sikrer rask respons i Balkan. Basen gir USA et geopolitisk fotfeste midt i Europa med tilgang til Adriaterhavet og Sørøst-Europa.

Albania er base for MEK

MEK (Mujahedin-e Khalq, også kjent som People’s Mojahedin Organization of Iran / PMOI) har fortsatt sin hovedbase i Albania per februar 2026. Basen heter Camp Ashraf-3 (eller Ashraf 3), og ligger i Manëz (nær Manzë/Manz), i Durrës fylke, ca. 30 km vest for Tirana. Dette er gruppas hovedkvarter og residens for de fleste medlemmene deres. MEK er et redskap for USA i Iran og det er ikke tilfeldig at de får operere fra Albania.

Alt dette tyder på at USA ikke vil la opprøret mot regjeringa i Tirana gå for langt. De er ikke interessert i et regimeskifte, men ønsker å bevare en solid kontroll over en underdanig alliert.

Utenriksminister Espen Barth Eides sønn ble før jul valgt ut som praktikant ved ambassaden i Paris. Nå beklager Eide at han gjorde feil i håndteringen av egen habilitet. Men han kan trøste seg med at han ikke er alene.

Marius Reikerås.

Det er tydeligvis flere i Arbeiderpartiet som ikke helt har satt seg inn i habilitetsreglene.

La oss ta ett eksempel. Et skoleeksempel, egentlig.

Anette Trettebergstuen – vennskap som forvaltningsmodell

Tidligere kulturminister Anette Trettebergstuen rakk bare å sitte halve 2023 før hun måtte gå. I ettertid ble saken hennes henlagt av Økokrim. Som partikollega i Arbeiderpartiet var det kanskje bare rett og rimelig.

For hun gjorde jo egentlig bare én ting:

Hun brukte statsrådsposten til å sette soleklar Norgesrekord i venneutnevnelser.

«Det er fra Norsk Tipping på Hamar». Alle husker melodien.

Statens spillmonopol har ligget på Hamar tilnærmet «i alle tider».

Og Hamar – det er også hjembyen til Trettebergstuen.

Så da Støre utnevnte henne til kulturminister, ble hun samtidig konstitusjonelt ansvarlig for Hamar sin hjørnesteinsbedrift.

Makt, habilitet og lokal patriotisme – hva kan gå galt?

En liten oppsummering av vennene som fikk verv:

1. Renate Larsen, personlig venninne, ble utnevnt til styret i Operaen.

2. Bård Nylund, LO-leder, ble medlem av Likestillings- og mangfoldsutvalget kort tid etter tiltredelsen. Senere: styremedlem i Norsk Folkemuseum.

Detalj: Han er fadder til Trettebergstuens sønn.

3. Tina Stiegler, venninne, ble spilt inn som styremedlem i Den Nationale Scene vinteren/våren 2023. Med fete honorarer på kjøpet.

Så tilbake til Hamar – og Norsk Tipping

4. Thomas Breen, Hamar-gutt og fylkesordfører i Innlandet, ble i 2022 oppnevnt av Trettebergstuen til styret i Norsk Tipping. Kort vei til styremøtene. Greit honorar for noen få møter i året.

5. Stein Erik Lauvås, tidligere Ap-stortingsrepresentant, fikk rollen som nestleder i styret til Norsk Rikstoto. Honorar: ca. 150.000 kroner.

6. Rosinen i pølsa: Sylvia Brustad.

Trettebergstuens gode venninne og hedmarking Sylvia Brustad ble i april 2023 utnevnt til styreleder i Norsk Tipping. Honorar: 278.000 kroner i året.

Brustad sitter for øvrig i så mange styrer at det er vanskelig å holde oversikten. Blant annet sitter hun også i miljøfabrikken til helseminister, Jan Christian Vestre.

Det handler om makt, nettverk og et parti som har gjort vennskap til styringsmodell. Da er det godt vi har et ord som heter «beklager».

---