Det finna minst två slag av «Amerikadrömar». Vi har «Drömmen om Amerika» och så har vi «Den amerikanske drømmen». Den förra är till stor del beroende av hur verkligheten bakom den senare utvecklas. Vi ser nu hur den verkligheten förändras så snabbt, att det är svårt att hänga med, även för skickliga analytiker av det geopolitiska läget. Den styrande politikerkasten i Europa hänger inte alls med, och beter sig därför som en flock höns när duvhöken, hønsehauken, kommer flygande: högt kackel och mycket flaxande med vingarna.

Bertil Carlman.

«Drömmen om Amerika» var länge stor i Sverige; ja i hela Europa. När jag var barn mot slutet av 1940-talet, läste och berättade min mor många sagor för sina fyra barn. Så gör mödrar, och sagorna skall vara både hemska, spännande, undervisande, vackra och just drömska. Min mor kunde ibland i sina berättelser väva in en stor fantasi. Hon kunde säga att hennes pappa, vår morfar, hade flyttat till ’Amerika’ när hon var liten. Han kanske skulle komma tillbaka till oss en dag, och då vara ganska rik? Berättelsen var inte sann, men den var definitivt inte osannolik. Sanna berättelser av liknande slag, finns väl dokumenterade över hela Europa. I Småland, varifrån flertalet svenska berättelser kommer, finns mycket fakta om utvandringen i Utvandrarnas hus, och Vilhelm Moberg är den mest kände historieberättaren om svenskar som tog sig till USA.

«Drömmen om Amerika började ta form i Sverige redan under tidigt 1800‑tal, men slog igenom på allvar kring 1840-talet när de första organiserade utvandrargrupperna reste och spred berättelser om frihet och möjligheter i USA.» «Redan 1820 – 1840 återvände enstaka äventyrare och sjömän med berättelser om USA:s billiga jord och sociala rörlighet. Dessa berättelser lade grunden för en romantiserad bild av ’Amerika’ som ett land där ’alla kunde lyckas’. Detta blev startskottet för den stora emigrationen som i Sverige kulminerade mellan 1860 och 1920.»

«Mellan 1830 och 1930 emigrerade 1,3 miljoner svenskar till Nordamerika. Under samma tid emigrerade ungefär 900 000–1 000 000 norrmän och cirka 300 000–350 000 danskar dit. Detta gör Norge och Danmark till två av de mest utvandringsintensiva länderna i Europa i förhållande till sin befolkning.»

«Den stora vågen från Sverige kom efter 1860, då fattigdom, missväxt och sociala hinder i i hemlandet mötte lockande löften om arbete, jord och ett nytt liv i USA.»

Även nerskrivna sagor, till exempel Astrid Lindgrens böcker om Emil i Lönneberga, översatt till mer än 100 språk, har referenser till drömmen om Amerika. Länge kunde man också höra om t.ex. amerikafläsk. «Begreppet amerikafläsk började användas i Sverige under slutet av 1800-talet, när stora mängder billigt, saltat fläsk importerades från USA. Importen ökade kraftigt från 1870-talet och framåt, och ordet blev snabbt ett vardagligt uttryck – ofta laddat, eftersom många svenska bönder upplevde att den billiga importen pressade priserna på inhemskt fläsk. Under industrialiseringens genombrott blev saltat fläsk en viktig stapelvara, särskilt för arbetare och skogsarbetare.» Och så kom kylskåpen, Forden, filmerna, jeansen, musiken…..

På mina svärföräldrars sida finns många berättelser om utvandring – men också återvandring. Gemensamt för alla berättelser, från alla europeiska utvandrare, är att framgångarna betonas, samtidigt som misslyckandena tonas ner. Allt sades vara större i Amerika, från blåbär (Vaccinium corymbosum) till älgar (Alces americanus; världens största hjortdjur) och orkaner.

Berättelser om misslyckanden nådde sällan tillbaka till emigrationslandet. Men vi vet att «Emigranter hade generellt högre psykisk belastning än hemmabefolkningen (isolering, ekonomisk stress, språkbarriärer), och att det i vissa svenskamerikanska tidningar från 1800– och tidigt 1900-tal förekommer rapporter om självmord, men dessa är anekdotiska, inte statistiska.»

Drömmen om Amerika har varit en giftig drog som trängt djupt ner i den svenska Folksjälen. Biverkningarna dröjer kvar, och en av dem är Russofobi. (Wikipedias förklaring har inte med den viktiga delen, och ljuger för övrigt om en del fakta rörande dagens Ryssland.)

Det kan med stor säkerhet sägas, att de europeiska utvandrarna till Nordamerika utgick från samma felaktiga uppfattning som många judiska utvandrare hade, när de emigrerade till Palestina. «Ett folk utan land kommer till ett land utan folk.» För torpare och fattigbönder från Sverige betydde ’land’ mark att odla, för ofta välmående europeiska judar betydde ’land’ en egen stat att härska över.

I ’Läsebok för allmogen’, som kom ut 1851, varnades det svenska folket för farliga resor, osäkra arbetsvillkor, «moraliska faror» och risken att hamna i fattigdom. Övergreppen mot ursprungsbefolkningen ignorerades fullständigt. Vi europeiska barn lekte «indianer och vita». När en av mina systrar, gift med en indier (inte indian), kom till Kanada mot slutet av 1960-talet, fick hon själv se rasismen, bland annat på en barnavårdscentral i Saskatoon. Hennes man gav en kortärmad vit skjorta till mig. Han ville inte bli klassad som «en sån där». Indianer i Nordamerika antogs alltså inte ha något eget land, eller rätt till det – precis som palestinierna i dagens Israel, enligt den härskande politiska kasten i Europa. Rasismen har många bottnar.

Samtidigt hade andra faktorer betydelse för hur ’drömmen om Amerika’ framställdes.

«Svenska myndigheter var oroliga för att förlora arbetskraft och skattebetalare. Dessutom är det klart, att när så många svenskar emigrerade (nästan 1 miljon mellan 1850–1910), uppstod det brist på arbetskraft, särskilt inom jordbruk, bygg och industri. Detta ledde till: Högre löner för arbetare, särskilt de lägst betalda. Förbättrade arbetsvillkor, eftersom arbetsgivare behövde konkurrera om arbetskraften. Minskad lönespridning, då de lägsta lönerna steg snabbast. (Forskning från Uppsala universitet visar att svenska arbetarlöner ökade snabbare än i nästan hela Europa under andra halvan av 1800-talet.) Först senare, på 1860–1870-talen, kom mer positiva skildringar av USA.»

Antalet européer som frivilligt utvandrade till Nordamerika var ca 30–35 miljoner. Men det är också väl känt, att ca 10–12 miljoner afrikaner fördes över till USA som slavar, från 1500-talet till 1800-talet med topp på 1700-talet.

Mindre känt är att även kineser deltog i bygget av «drömmen om Amerika». En del faktauppgifter säger att «Ungefär 10 000–20 000 kinesiska arbetare kom till USA för att bygga den västra delen av den transkontinentala järnvägen under 1860-talet. ’Central Pacific Railroad’ hade svårt att rekrytera arbetskraft i väst, på grund av guldrushens konkurrens och inbördeskriget.»Orden ’kom till’ är en dålig beskrivning. Samma källa säger också att «Kinesiska migranter, ofta unga män från Guangdong-provinsen, rekryterades i stor skala, och kom att utgöra upp till 90 % av arbetsstyrkan på vissa sträckor. Arbetsvillkor: Lägre lön än europeiska arbetare. Längre arbetsdagar. Bodde i separata läger. Utsattes för diskriminering och våld.» Här är ordet rekryterades bättre, men när man läser om arbetsvillkoren måste man börja fundera. Det hade säkert författaren Henning Mankell gjort, när han 2008 lät ge ut boken Kinesen. Han har säker läst om hur kineserna, precis som alla andra illa behandlade invandrare, gick till försvar (1). Idag kan vi också lyssna på hur professor Gordon H. Chang berättar om det (2).

I Wikipedias beskrivning av handlingen i boken, framkommer det mycket klart vad ’kom till’ och ’rekryterades’ egentligen handlar om: «Boken byter efter detta fokus och börjar nu berätta en historia om en ung kinesisk man som under mitten av 1800-talet blir iväglurad till USA för att arbeta som slav på järnvägsbygget som just då håller på att dra fram genom Great Basin-öknen i Nevada. Denna del av boken ger en mycket bra redogörelse för förhållande, både på mänsklig och politisk nivå, som gällde i både Kina och USA under mitten av 1800-talet. Sedan byter boken ännu en gång fokus och inriktar sig nu på det moderna Kina och den rådande problematiken som Kina hela tiden stöter på i form av kval mellan gamla och nya ideal som ständigt ställs på sin spets.»

Hur många av de ursprungliga invånarna i Nordamerika, som på olika vis dödades när invandrana med stor brutalitet lade grunden till ’drömmen om Amerika’, går bara att säga på ett ungefär. Generellt placerar forskare ursprungsbefolkningen någonstans mellan 4 och 20 miljoner människor. Oavsett hur många de var, sjönk antalet dramatiskt efter europeisk kontakt, till mindre än 6 miljoner år 1650.

Det som för många miljoner européer var ’drömmen om Amerika’, var för ursprungsbefolkningen, slavar från Afrika och järnvägsarbetare från Kina, en mardröm.

Idag år 2026 fortsätter ’drömmen om Amerika’ att skingras. Det vill säga, att en stor del av det som drömmen bygger på, radikalt har förändrats. Det har gått fort, i historiskt perspektiv oerhört fort. Den snabba skingringen av drömmen beror främst på hur Amerika självt, som USA-imperialism, deltagit i ödeläggelse av den. Sprängningen av Northstream 2 var ett sådant slag. När USA i rask takt började överge internationella överenskommelser, till exempel FN-stadgan, blev det flera slag.

Så kom USA-imperialismens egen amerikanska dröm – MAGA-rörelsen. Drömmen om hur USA skulle återta sin globala position. ’Den amerikanska drömmen’ precis som ’Drömmen om Amerika’ började förändras ännu kraftigare. Men såg alla drömmare detta? Såg alla drömmare bland hegemonens vasaller det? Det måste de ha gjort, för de var inte blinda. Men de vägrade att förstå. ’De forsto ikke at sjefens fullstendig uetiske og umoralske handlinger i økende grad ble rettet mot dem, deres lojale, men også dumme vasaller.’ Först nu, år 2026, när ledaren för MAGA-rörelsen, USA:s president, även rent geografiskt – Grönland – ger sig på sina vasaller, börjar de förstå det, som sedan länge varit klart för folken i det Globala Syd. En som bra förklarar frågan om Grönland, är den pensionerade översten och geopolitiske analytikern Jacques Baud(3). Hans raka och klara analys är naturligtvis extremt genant för våra ledare i Europa. Eftersom dessa ledare, särskilt EU-byråkratin, inte kan tåla sådana sanningar, är de fullständigt sanslösa och lagvidriga åtgärderna mot honom personligen, fullt begripliga (4). Den som är i en desperat situation, som ledningen i EU, tar ofta till desperata handlingar, särskilt om förståndet är begränsat.

Einar Tangen tar också upp frågan om Grönland, men även frågan om vad för typ av stat USA har kommit att bli (5). «Kom ihåg att det här är 80-årsdagen av slutet på det anti-japanska imperialistiska kriget. Jag menar, fascismen ska ha besegrads då, och förhoppningen var att den inte skulle komma tillbaka. Och nu börjar man se den tydligt komma fram i Japan, även i USA. Det är det enda sättet man kan beskriva vad Donald Trump gör, det är fascism. Det här är precis vad Tyskland gjorde. De sa ’för vårt skydd måste vi ta över det här området’. Det var det allt handlade om. Och vad hände? Europa böjde sig. Det ledde till krig. Historien upprepar sig inte, men den rimmar.» Förre slovakiske vice premiärministern Stefan Harabin hade samma uppfattning om EU, då han blev frikänd nyligen i en domstol i Bratislava. «Här i EU är läget som det var i Tyskland under Goebbels» säger han bland annat. (6).

Den ena statschefen efter den andra bland vasallerna börjar alltså nu gnälla ynkligt. Förre generalsekreteraren i NATO gör en 180-graders svängning gentemot Ryssland, när han förstår att ’chefen’ på allvar tänker dra in sitt stöd i kampen mot ’Putin’ (7). Nuvarande generalsekreteraren, han med pappakomplex, bestämmer sig till slut för att «Hvad Fatter gjør, det er altid det Riktige».

Naturligtvis kommer ingen av dem att erkänna att NATO är ett organ för ett imperium som nu väldigt tydligt blivit fascistiskt. De bryr sig inte om fakta i frågan. De bryr sig inte heller om vad enskilda arbetare kan ha för bekymmer, vare sig det är i USA eller Europa. Det gör däremot Jay Reed, som både lyssnar och förklarar (8). I Tyskland är det till och med tvärt om. Där anklagar kanslern arbetarna för att vara lata, de sjukskriver sig i onödan (9). Vasallerna lyssnar inte heller på professor Catherine Liu, när hon metodiskt går igenom hur den ’amerikanska drömmen’ blev krossad (10): 

«Det kallas ’kill zone line’ eller något liknande. [Why has America’s ‘kill line’ gone viral in China?] Och jag tycker att det faktiskt är ett väldigt levande sätt att beskriva hur osäkra människors liv är i ett väldigt rikt samhälle. Även människor med jobb lever på gränsen till ekonomisk uthållighet. Och en gång fanns den amerikanska drömmen, att om man jobbade riktigt hårt och sparade pengar och var en bra anställd, så skulle ens liv vara stabilt, att ens liv skulle bli bättre och bättre. Och så är det helt enkelt inte längre.»

«Åren av liberal identitetspolitik får det att verka som, att varje identitetsgrupp borde kämpa mot andra identitetsgrupper som har lite mer privilegier än de själva. Men arbetarklassen och medelklassen blir utarmade. Jag skulle säga att de inte ens proletariseras, för åtminstone proletariatet hade sin arbetskraft, som de kunde sälja till arbetsköpare. Det finns höga arbetslöshetssiffror och även amerikaner har väldigt, väldigt dålig hälsa. Det finns ett enormt antal människor som har levt på socialbidrag, eftersom de har funktionsnedsättningar och faktiskt inte kan arbeta. Ett gott och välmående rikt samhälle borde kunna ta hand om människor med alla förmågor.»

«När det kriget tog slut [andra världskriget], fanns det fortfarande en känsla av offentligt ansvar för folket. Och USA var tvunget att kämpa för hjärtan och sinnen för att visa, att de var ett bättre samhälle än kommunistiska samhällen. Så Sovjetunionen var alltid en fiende, inte bara militärt, utan kulturellt, politiskt, konceptuellt och ekonomiskt. Och därför kom åtagandet, att försörja alla människor, åtagandet att lindra fattigdom som började på 1960-talet med JFK och med Lyndon B. Johnson, ur idén att den amerikanska demokratin var tvungen att bevisa sig som ett mer rättvist system, och att det fanns tillräckligt med pengar för att göra det, eftersom Amerika var ett tillverkningscentrum i världen. Efter Sovjetunionens fall, (det började faktiskt 1972, men ekonomin accelererade i sin avindustrialisering), flyttade [Amerika] sin industriella kapacitet ut till Asien, och för att bli av med sin rest, sin rebelliska rest av arbetarklass. Finansialiseringen av den amerikanska ekonomin och dess avindustrialisering tillsammans med Sovjetunionens fall, producerade en särskilt ondskefull form av kapitalism som jag kallar gangsterkapitalism. Man skulle kunna kalla det finansialisering. Det är en sorts kapitalism som övervakar avindustrialisering och försämringen av arbetskraftens villkor. Den amerikanska kapitalismen fram till Reagan och Sovjetunionens fall var mer socialdemokratisk i sina åtaganden.»

Catherine Liu, som arbetar på ett universitet i USA, University of California, Irvine, vänder sig främst till en åhörarskara med kinesiskt ursprung, det framgår i det hon säger. De får en utmärkt förklaring.

(1). 1867 Chinese Labor Strike.

(2). The Transcontinental Railroad and the Forgotten Chinese Workers Who Helped Build It.

(3). Col. Jacques Baud: EU Drops a Bombshell While NATO Faces Serious Trouble.

(4). L’UE sanctionne un ex-agent suisse pour propagande pro-russe.

(5). Why Trump Wants Greenland (The Real Reason Will Shock You).

(6). RT News – January 14 2026 (09:00 MSK).

(7). Former NATO chief advocates for dialogue between the West and Russia

(8). Truck Drivers Are QUITTING Everywhere — Here’s Why.

(9). Merz slams German workers for getting sick too often.

(10). Exposing US Poverty: How a Rich Country Keeps People on the Edge.

Jeg skriver dette som en sterk motstander av krig. Krig er aldri en abstraksjon for dem som rammes. Det er alltid sivile og vanlige soldater som betaler prisen. Aldri strategene, aldri de som sitter trygt bak skrivebordene og tegner opp nye maktbalanser.

Dan-Viggo Bergtun.

Derfor må de siste protestene i Iran sees med alvor. Ikke bare på grunn av lidelsene inne i landet, men på grunn av hvordan hendelsene formes, tolkes og utnyttes av vestlig politikk.

Protestene som brøt ut i Iran ved årsskiftet var reelle. Sinnen var reelt. Den økonomiske nøden var reell. Inflasjon, valutakollaps og økende levekostnader drev mennesker ut i gatene. Å benekte dette ville være uærlig. Men det er like uærlig og langt farligere å late som om dette oppsto i et vakuum, løsrevet fra ytre press.

Den økonomiske krisen som tente gnisten oppsto ikke av seg selv. Den var ikke et naturfenomen eller en skjebnens tilfeldighet. Den var resultatet av langvarig økonomisk krigføring, ledet av USA og støttet av vestlige allierte. Iran etterlevde atomavtalen kjent som JCPOA, noe internasjonale inspektører bekreftet. Likevel trakk USA seg ensidig fra avtalen og gjeninnførte harde sanksjoner som rammet hele befolkningen.

Sanksjonene var ikke rettet kun mot politiske eliter. De rammet selve grunnlaget for dagliglivet. Banker kollapset. Import av mat og medisiner ble vanskelig. Den nasjonale valutaen mistet verdi. Levekostnadene skjøt i været og ble uoverkommelige for mange familier. Dette er et velkjent mønster. Når sivile presses inn i desperasjon, følger sosial uro. Deretter brukes uroen som begrunnelse for ytterligere eskalering.

Det mest urovekkende er at dette ikke var utilsiktede konsekvenser. Amerikanske tjenestepersoner har åpent uttalt at målet med sanksjonene var å svekke Irans økonomi til det punktet at intern ustabilitet ville oppstå. Da protestene kom, ble de fremstilt som bevis på at strategien hadde virket.

Da demonstrasjonene startet, kunne vestlige regjeringer valgt å dempe spenningen. I stedet valgte USA å eskalere retorisk og politisk. Den tidligere presidenten Donald Trump uttrykte offentlig støtte til demonstrantene samtidig som han truet Iran med militærmakt og åpent diskuterte regimeskifte. Dette var ikke støtte til fredelige reformer. Det var direkte innblanding i en suveren stats indre anliggender.

Sekvensen er velkjent. Først økonomisk press. Så sosial uro. Deretter politisk oppmuntring utenfra. Til slutt omdefineres uroen til en begrunnelse for intervensjon. Hvert steg fremstilles som rimelig og moralsk. Den samlede effekten er destabilisering og vold.

Når en stormakt signaliserer at militær inngripen er mulig, slutter protester å være et innenrikspolitisk spørsmål og blir et sikkerhetsspørsmål. Dette forklarer, uten å unnskylde, den harde og voldelige responsen fra iranske myndigheter. Frykten for utenlandsk innblanding var ikke fantasifull propaganda. Den ble uttalt åpent fra Washington.

Rapporter viste at amerikanske beslutningstakere diskuterte alternativer som målrettede angrep på iranske sikkerhetsstyrker for å styrke protestene og fremskynde regimeskifte. Dette er ikke diplomati. Det er en oppskrift på borgerkrig.

Denne metoden er brukt før. Irak. Libya. Syria. Mønsteret er velkjent. Økonomisk press. Forsterking av interne spenninger. Ekstern involvering begrunnet med demokrati og menneskerettigheter. Resultatet har vært statskollaps, masseflukt og langvarig kaos. Befolkningene lever fortsatt med konsekvensene.

Krigens ettervirkninger forsvinner ikke når medienes oppmerksomhet gjør det. Samfunn brytes ned. Infrastruktur ødelegges. Generasjoner vokser opp i usikkerhet. Når vestlige ledere snakker lett om press, styrke og strategiske muligheter i møte med Iran, handler det ikke om abstrakte analyser. Det handler om menneskeliv.

I Iran fantes det også rapporter og sterke oppfatninger om utenlandsk involvering i protestene. Uansett omfang hadde disse oppfatningene stor virkning. Mange iranere avviste ikke de sosiale kravene i seg selv, men avviste det de oppfattet som ekstern manipulering. Det førte til store motdemonstrasjoner drevet ikke bare av lojalitet til staten, men av motstand mot utenlandsk innblanding. Det bør tas som et alvorlig varsel.

Vi trenger ikke enda en krig. Ikke en krig konstruert gjennom sanksjoner, økonomisk press og politisk provokasjon. Ikke en krig pakket inn i demokratiske fraser, men drevet av geopolitiske interesser.

Protestene i Iran var ekte. Men de ble også brukt. Å benekte vestlig politisk rolle er ikke nøytralitet. Det er ansvarsfraskrivelse. Dersom omsorgen for det iranske folket er oppriktig, må deres lidelse ikke utnyttes som påskudd for eskalering.

Historien vil ikke dømme oss etter våre ord om verdier. Den vil dømme oss etter krigene vi valgte å forhindre og krigene vi lot skje.

---

Deler av hovedstrømsmediene innrømmer i det minste at Jeffrey Epstein var en spion som samlet kompromitterende materiale. De har bare ikke fått med det landet han tjente.

Av Caitlin Johnstone.

Epstein-dokumenter har i flere måneder bekreftet at han tydelig og ubestridelig var en israelsk etterretningsagent, noe den siste runden med offentliggjøringer ytterligere har forsterket. Så naturlig nok fortsetter vestlige medier med historien om at Epstein jobbet for Vladimir Putin.

En nyartikkel i Daily Mail har overskriften: «Epsteins seximperium var ‘KGB-honningfelle’: Pedofil finansmann hadde flere samtaler med Putin etter domfellelse — med russiske jenter fløyet inn for å høste ‘kompromat’ på verdenskjente figurer».

Daily Mail eies og kontrolleres av milliardæren og den britiske aristokraten Jonathan Harold Esmond Vere Harmsworth, 4. viscount* av Rothermere, som var gjenstand for en nylig artikkel i The Guardian med tittelen, «Flytt deg, Murdoch: vil Lord Rothermere bli Storbritannias mektigste mediemogul?»

*(Tittel mellom jarl og baron. O.a.)

En overskrift fra The Daily Telegraph lyder: «Epsteins forbindelser til Putin og Kremls spioner vekker frykt for at han var russisk agent». The Telegraph eies og kontrolleres av den britiske milliardæren Sir Frederick Barclay.

En overskrift i Rupert Murdochs The Sun spør: «Når FBI-filer avslører falskt pass, hemmelige opptak og koblinger til KGB og Putin — var Jeffrey Epstein en russisk SPION?» Det bør bemerkes at ifølge Betteridges lov om overskrifter, «Enhver overskrift som ender på et spørsmålstegn kan besvares med ordet nei».

«E-poster avslører ny teori om hvem Jeffrey Epstein egentlig jobbet for», lyder det i en overskrift fra Murdochs New York Post, med forfatter Anthony Blair som skriver at «E-poster som viser navnløse kilder som diskuterer møter mellom Epstein og den russiske presidenten, reiser spørsmål om hvorvidt den vanærede Wall Street-figuren kan ha handlet jenter fra Russland i et statsstøttet forsøk på å drive verdens ‘største honningfelle’ for å fange de rike og mektige».

Imperiets propagandist Andrew Marr sier på LBC at det nå er «økende mistanker om en russisk forbindelse» til Epstein, og antyder at finansmannens mystiske formue må ha kommet fra Moskva fordi «han filmet og gjorde opptak av mektige vestlige ledere i dypt kompromitterende situasjoner».

Dette er selvfølgelig latterlig. Epstein er en kjent etterretningsagent for staten Israel, ikke Russland. Dette er et etablert faktum, og har vært det en stund.

Tilbake i november diskuterte vi hvordan Drop Site News hadde publisert rapporter om Epsteins etterretningsforbindelser under overskrifter som «Israelsk spion ble værende i flere uker av gangen hos Jeffrey Epstein på Manhattan», «Jeffrey Epstein hjalp til med å megle israelsk sikkerhetsavtale med Mongolia», «Jeffrey Epstein og Mossad: Hvordan sexhandleren hjalp Israel med å bygge en bakkanal til Russland midt i den syriske borgerkrigen» og «Jeffrey Epstein hjalp Israel med å selge en overvåkningsstat til Elfenbenskysten».

Drop Sites Ryan Grim bemerket nylig på Twitter at de siste Epstein-dokumentene som ble offentliggjort av USAs justisdepartement, understreker dette endelig faktum i enda større grad.

«Et av hovedargumentene som personligheter i hovedstrømsmedia fremsetter privat, for hvorfor de ikke har klart å følge Drop Sites rapportering om Epstein og hans koblinger til amerikansk og israelsk etterretning, er at mange av dokumentene vi stolte på er lekket og ikke offisielt bekreftet av myndighetene», sa Grim. «Med dette siste slippet fra justisdepartementet er mange av e-postene nå bekreftet som 100% ekte, så den unnskyldningen forsvinner. La oss se om de kan rapportere det nå».

Og selvfølgelig kan de ikke rapportere det nå, av samme grunn som de nå prøver å fremstille Epstein som en russisk agent. Massemediene eksisterer ikke for å rapportere verifiserte nyhetssaker, de eksisterer for å fremme informasjonsinteressene til det vestlige imperiet og oligarkene som styrer det.

Det tjener absolutt ikke oligarkenes og forvalterne av imperiets interesser å la folk lese Epstein-dokumentene, med tanke på at han var en israelsk operatør som utførte sine overgrep og manipulasjoner på høyeste nivå i samfunnet, med velsignelse fra det vestlige etterretningskartellet. Så selvfølgelig kjemper de for å få det til å handle om Russland.

Denne artikkelen er hentet fra Caitlin’s Newsletter:

Caitlin Johnstone: Turning the Epstein Story into Russiagate

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Caitlin Johnstones arbeid er helt og holdent støttet av leserne, så hvis du likte dette innlegget, vurder gjerne å dele det rundt, følge henne på Facebook, Twitter, Soundcloud, YouTube, eller kaste litt penger i tipskuggen hennes på Ko-fi, Patreon eller PayPal. Hvis du vil lese mer, kan du kjøpe bøkene hennes. Den beste måten å sikre at du ser det hun publiserer på, er å abonnere på e-postlisten på nettsiden hennes eller på Substack, som gir deg en e-postvarsling for alt hun publiserer. For mer informasjon om hvem hun er, hvor hun står og hva hun prøver å gjøre med plattformen sin, klikk her. Alle artiklene er skrevet i samarbeid med hennes amerikanske ektemann Tim Foley.

---

Se også:

Eksklusivt: Avklassifiserte innhentede data om antall britiske statsborgere i IDF. Vi publiserer dette for første gang.

JOHN McEVOY. Alex Morris.

11. februar 2026

Det kan avsløres at mer enn 2000 briter tjenestegjorde i Israels forsvarsstyrker (IDF) under folkemordet i Gaza.

Informasjonen ble innhentet av Declassified via en forespørsel om informasjonsfrihet utstedt til IDF av advokat Elad Man fra NGO-organisasjonen Hatzlacha.

Dataene viser antallet personer med dobbel og flere nasjonaliteter som var medlemmer av IDF-tjenesten per mars 2025.

Den viser hvordan 1686 britisk-israelere og ytterligere 383 personer med britisk, israelsk og annen nasjonalitet tjenestegjorde i IDF midt i utslettelsen av Gaza.

De var blant over 50.000 IDF-soldater med israelsk og minst én annen nasjonalitet. 

De største gruppene kommer fra USA, Russland, Ukraina, Frankrike og Tyskland.

Før dette var det bare tilgjengelig data om antallet briter uten israelsk statsborgerskap som tjenestegjorde i IDF, såkalte ensomme soldater, et tall som var så lavt som 54.

«Myndighetene må etterforske»

Avsløringen om at langt flere britiske passinnehavere tjenestegjorde i IDF vil reise alvorlige juridiske spørsmål for britiske myndigheter, som så langt ikke har klart å straffeforfølge noen borgere som har returnert hjem etter kampene i Gaza.

Paul Heron, advokat ved Public Interest Law Centre (PILC), uttalte til Declassified: «Det må ikke være noen straffrihet der troverdige bevis knytter britiske statsborgere til alvorlige brudd på folkeretten».

«Storbritannia har klare plikter til å forhindre folkemord og unngå å bistå ulovlige militære aksjoner». 

«Der personer med dobbelt statsborgerskap har tjenestegjort i enheter som er involvert i grusomheter, må myndighetene etterforske omgående, og der bevisene oppfyller kravene, iverksette arrestasjon og straffeforfølgelse som enhver annen alvorlig forbrytelse».

Den avklassifiserte bidragsyteren Hamza Yusuf avslørte tidligere hvordan briter tjenestegjorde i noen av Israels «sprøeste» kampenheter i Gaza, hvor de så på palestinske krigere som «rotter» og «dyr».

Blant britene som ble identifisert av Yusuf var Levi Simon, som ble sett «rotende gjennom undertøysskuffene til palestinske kvinner som var tvunget til å flykte fra hjemmene sine» i Gaza.

En annen var oversersjant Sam Sank fra London, som filmet seg selv mens han kjempet i Gaza mellom desember 2023 og januar 2024.

Sank hadde fortalt The Times at «basert på antallet venner hans i IDF, som inkluderer en skotte i hans egen lille enhet, tror [han] at det er hundrevis, om ikke tusenvis, flere briter som kjemper i Israel».

Anslagene hans samsvarer med dataene Hatzlacha nå har innhentet fra israelske myndigheter.

Det britiske utenriksdepartementet nektet å kommentere de nye dataene, men bekreftet at de ikke samler inn informasjon om antall briter i IDF.

Les også: British fighters in Israel’s military: Is it legal?

«Ingen er hevet over loven»

Metropolitan-politiets enhet for krigsforbrytelser mottok i fjor en klage mot ti briter som tjenestegjorde i IDF.

Selv om navnene deres ikke ble offentliggjort, anklaget det 240 sider lange dokumentet de britiske mistenkte for «målrettet drap på sivile og hjelpearbeidere, inkludert ved hjelp av snikskytterild, og vilkårlige angrep på sivile områder».

Den ble sendt inn av Public Interest Law Centre (PILC) og det Gaza-baserte palestinske senteret for menneskerettigheter.

«Britiske statsborgere er juridisk forpliktet til ikke å samarbeide med forbrytelser begått i Palestina. Ingen er hevet over loven», sa Michael Mansfield, en av advokatene som sendte inn klagen.

Heron fortalte Declassified: «I vår rapport til Metropolitan Police la vi frem troverdige bevis for at 10 britiske statsborgere tjenestegjorde i det israelske forsvaret og var involvert i krigsforbrytelser og handlinger som førte til folkemord».

Han sa at funnene våre viste at «problemet er langt dypere enn vi noen gang kunne tro».

Metropolitan Police svarte ikke da Declassified i fjor spurte om personene som ble henvist av PILC ville bli etterforsket for potensiell involvering i krigsforbrytelser.

Ensomme soldater

I tillegg til dobbelt statsborgerskap har over 50 «enslige soldater» fra Storbritannia – definert som IDF-medlemmer uten familie i Israel til å støtte dem – tjenestegjort for Israel midt i folkemordet.

Disse dataene ble offentliggjort i fjor i en rapport om «enslige soldater» publisert av Knesset Research and Information Center i Israels parlament.

«Ensomme soldater» inkluderer også innvandrere som ankommer Israel alene og frivillige fra utlandet.

Knesset-rapporten beskrev hvordan 54 briter var blant rundt 3000 enslige soldater som tjenestegjorde i IDF i august 2024.

Trettitre av disse britene ble med gjennom Tzabar-programmet, som er et israelsk støttesystem for unge jødiske voksne som ønsker å «gjøre aliyah» (emigrere til Israel) og tjenestegjøre i IDF.

Tidligere har den britiske regjeringen selv tilbudt støtte til «enslige soldater» i Israel.

Chaim Schryer, opprinnelig fra Manchester, tjenestegjorde i Netzah Yehuda , en israelsk militærenhet som USA vurderte å sanksjonere i 2024 på grunn av bevis for grove brudd på menneskerettighetene.

Schryer ble invitert om bord på et skip fra den britiske marinen i 2021 sammen med andre britiske «ensomme soldater» som sluttet seg til IDF uten familie i Israel for å støtte dem.

Han ble avbildet mens han gikk ombord på HMS Richmond iført sin Netzah Yehuda- uniform, før han fikk en omvisning på båten og møtte Storbritannias forsvarsattaché i Israel, oberst Jim Priest.

Schryer er blant minst tre briter identifisert av Declassified , ved hjelp av åpen kildekode-data og programvare for ansiktsgjenkjenning, som tjenestegjorde for Netzah Yehuda de siste årene.

Chaim Schryer (til høyre) går om bord på HMS Richmond i 2021. (Foto: Royal Navy / X)

Juridiske bekymringer

I juli 2024 avga Den internasjonale domstolen sin rådgivende uttalelse om de juridiske konsekvensene av Israels okkupasjon av Palestina.

Retten mente at alle FNs medlemsstater – inkludert Storbritannia – var forpliktet til å avstå fra å bistå Israel med å opprettholde okkupasjonen.

I januar 2024 varslet ICJ også alle medlemsland om den alvorlige risikoen for at Israel begikk folkemord i Gaza.

«Plikten til å forhindre folkemord ble utløst på grunn av den faktiske eller konstruktive kunnskapen om den umiddelbare sannsynligheten for at folkemord ble eller var i ferd med å bli begått», skrev FNs granskningskommisjon senere.

I den forbindelse kan den britiske regjeringens unnlatelse av å etterforske eller overvåke aktivitetene til briter som tjenestegjør i IDF tolkes som stilltiende støtte til Israels militære kampanje.

Storbritannias nylige anerkjennelse av en palestinsk stat kan også bety at britiske statsborgere som tjenestegjør i IDF kan bryte utenlandske verveloven.

Denne loven, vedtatt i 1870, gjør det til en forbrytelse for briter «å kjempe for en fremmed stat i krig med en annen stat som Storbritannia har fred med».

En talsperson for Det internasjonale senteret for rettferdighet for palestinere (ICJP) sa: « Ingen i Storbritannia ønsker å bo vegg i vegg med en potensiell krigsforbryter». 

«Og likevel får briter som kjempet i IDF lov til å returnere til dette landet og leve fritt blant oss, til tross for at de kjemper for en hær som begår folkemord».

«Det er fullstendig utilgivelig at den britiske regjeringen ikke tar grep for å holde borgere ansvarlige for potensielle brudd på internasjonal og nasjonal lov».

---

Denne artikkelen ble publisert av Declassified UK.

I andre kapittel gikk vi inn på arkitekturen bak maktoverføringsmaskinen. I dette kapittelet ser vi på hvorfor akkurat helse ble valgt som hovedinngang.

Susanne Heart.

Der kapittel 2 beskrev arkitekturen, viser dette kapittelet hvorfor helse ble valgt som hovedinngang. Ingen andre samfunnsområder gir tilsvarende moralsk autoritet, emosjonell kraft og politisk handlingsrom. Når liv og helse settes i spill, aksepteres inngrep som ellers ville vært utenkelige. Dette gjør helse til et ideelt styringsfelt for strukturer som opererer utenfor demokratisk kontroll.

Epstein-filene viser at pandemier og biologisk risiko ikke primært ble behandlet som uforutsigbare kriser, men som forventede hendelser det kunne planlegges for. Dokumentene bærer preg av langsiktig tenkning der helse inngår som et strategisk domene, på linje med sikkerhet og geopolitikk. Krisen er ikke utgangspunktet, men utløsende mekanisme for ferdigbygde løsninger.

I dette rommet skjer en grunnleggende omdefinering. Helsepolitikk flyttes fra å være et demokratisk ansvar til å bli et globalt forvaltningsspørsmål. Beslutninger om vaksinering, beredskap, teknologi og biologisk intervensjon rammes inn som vitenskapelige nødvendigheter, ikke politiske valg. Dermed fratas folkevalgte organer både reell beslutningsmakt og reelt ansvar.

Globale helseorganer, partnerskap og fond fremstår i denne sammenhengen som implementeringsledd for en allerede definert agenda. De gir systemet legitimitet, kontinuitet og skala. Når nasjonale myndigheter senere kobles på, skjer det innenfor rammer de ikke selv har vært med på å utforme. Handlingsrommet er i praksis forhåndsbestemt.

Epstein-filene indikerer også at helsefeltet fungerte som møteplass mellom aktører som ellers opererer i adskilte sfærer. Privat kapital, teknologimiljøer, akademia og politiske aktører samles rundt helse under dekke av filantropi, innovasjon og beredskap. Dette muliggjør samarbeid uten tradisjonelle demokratiske kontrollmekanismer.

Helse gir dessuten adgang til menneskekroppen som styringsobjekt. Når biologiske inngrep, digitale helseløsninger og overvåking legitimeres som omsorg, flyttes grensen for hva staten og samarbeidende aktører kan gjøre med individet. Samtykke glir over i forventning. Motstand blir definert som uansvarlighet.

I dette landskapet blir det vanskelig å skille mellom omsorg og kontroll, mellom beskyttelse og styring. Når helse først er etablert som overordnet verdi, kan nesten ethvert tiltak forsvares. Det er her maktoverføringen får sitt mest håndgripelige uttrykk, fordi den berører menneskers kropper, bevegelser og valg direkte.

Dette forklarer hvorfor helse ble brukt som hovedinngang til teknologisk og juridisk utvidelse av styringsmakten. Når krisen kommer, fremstår løsningene allerede klare. Det som mangler, er ikke kapasitet, men demokratisk forankring.

Neste kapittel retter blikket mot Norges rolle i denne strukturen. Hvordan norske institusjoner, politikere og finansielle bidrag har fungert som legitimerende og muliggjørende ledd i den globale maktoverføringen.

Noen relevante Epstein-filer:

EFTA02552882 – EFTA00654216 – EFTA01071737 – EFTA00650148 – EFTA00654215 – EFTA01019439 – EFTA01207650 – EFTA01208604 – EFTA01617434

Samt filene som kommer fram i artikkelen: Epstein og Gates gjorde pandemi til big business – og Norge hjalp villig til og oversikten som kommer fram i Aftenposten Innsikt, Når global helse blir business

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

---

Det har vært diskusjoner i EU om hvordan biomasse (trevirke) skal telles i det «grønne» skiftet. Dette kommer via Fornybardirektivet (RED III), ikke Bygningsenergidirektivet, men de henger sammen.

Siri Hermo.

Fornybardirektivet (RED III) ble formelt vedtatt i EU høsten 2023.

Direktivet som ble vedtatt, er langt mildere når det gjelder trevirke og vedfyring enn de første forslagene som skapte overskrifter.

Under forhandlingene var det forslag om å begrense støtte til «primær trebiomasse» (tre som hentes direkte fra skogen for å brennes).

Forslaget gikk ut på at brenning av primær biomasse (som ved) ikke lenger skulle telle som 100% fornybart i landenes offisielle klimaregnskap.

Hvis vedfyring ikke lenger ble regnet som fornybart, ville landene få store problemer med å nå sine mål om f.eks. 50% eller 60% fornybar energi, fordi vedfyring utgjør en så stor del av energimiksen vår.

EU ønsket å hindre at man hogger ned frisk skog kun for å brenne den for energi, i stedet for å bruke trevirket til langvarige produkter som møbler eller byggematerialer.

Kaskadeprinsippet:

Dette er et viktig prinsipp i det nye direktivet.

Det betyr at trevirke skal brukes der det gir mest verdi. Man skal prioritere å lage møbler eller byggematerialer av treverket først. Brenning for energi skal skje med restprodukter (flis, avfall) som ikke kan brukes til noe annet. EU stiller strenge krav til at trevirke som brukes til pellets og flis skal være «bærekraftig».

Hvis en norsk pelletsprodusent skal selge produktene sine som «fornybar energi», som er viktig for subsidier eller klimaregnskap, må de dokumentere at skogen er forvaltet etter EUs regler.

Dette vil føre til mer papirarbeid for produsentene, som igjen vil gjøre produktene dyrere for deg som forbruker.

Som nevnt, ønsker EU at trevirke skal brukes til materialer (møbler, bygg) før det brennes (kaskadeprinsippet).

Dette betyr at det kan bli mindre tilgang på «billig» trevirke til pelletsproduksjon, fordi sagbrukene heller vil selge råvarene til andre formål.

Når tilgangen går ned, går prisen opp

Selv om du lager flisen selv, må ovnen eller flisfyringsanlegget du bruker være godkjent i henhold til EUs Økodesign-krav.

Disse anleggene er teknisk avanserte, for å sikre rentbrennende flamme og lavt partikkelutslipp, og koster ofte mye mer enn tradisjonelle løsninger.

For mindre brukere kan investeringskostnaden bli så høy at det i praksis føles som om EU har gjort løsningen utilgjengelig.

Hvis du har egen skog, og lager flis til eget bruk, kan ikke EU nekte deg dette. Utfordringen oppstår hvis myndighetene, inspirert av EU-regler eller nasjonale klimamål, innfører krav om at alle fyringsanlegg må ha en viss dokumentert virkningsgrad eller partikkelfilter.

Da blir det ikke brenselet som er problemet, men maskinen du brenner det i.

Du trenger ikke kjøpe brenselet fra EU, men EU bestemmer hvilke krav som stilles til brenselet som selges i markedet, og hvilket utstyr du har lov til å brenne det i.

Etter massiv motstand, blant annet fra de nordiske landene, ble vedfyring i private hjem og bruk av restavfall fra skogbruk fortsatt definert som fornybar energi.

Selv om selve brenselet i seg selv ikke blir forbudt – ennå -, stilles det stadig strengere krav til hvor og hvordan man brenner det.

Dette skjer gjennom det såkalte Økodesign-direktivet:

Det er allerede krav om at nye ovner som selges skal være rentbrennende (høy virkningsgrad og lave partikkelutslipp).

Selv om EU ikke vedtar et direkte «forbud», kan de bruke økonomiske virkemidler som gjør at vedfyring og tradisjonelle løsninger blir dyre.

Det skjer via:

1. Strengere produktkrav (Økodesign).

Når EU stadig hever kravene til hva en ovn kan slippe ut, blir teknologien mer avansert.

-Det betyr dyrere ovner:

En moderne, rentbrennende ovn med katalysator eller elektronisk styring er betydelig dyrere å produsere (og kjøpe) enn en gammel støpejernsovn.

-Økte Installasjonskostnad:

Ofte kreves det også bedre piper og profesjonell installasjon for at disse ovnene skal fungere etter kravene, noe som øker den totale prislappen.

2. Utvidelse av kvotesystemet (ETS2):

Dette er kanskje det viktigste punktet.

EU har vedtatt et nytt kvotesystem (ETS2) som skal gjelde fra 2027.

Dette legger en pris på CO2-utslipp fra oppvarming av bygg og veitransport.

Selv om ved regnes som CO2-nøytral i dag, kan fremtidige avgifter på partikkelutslipp eller endringer i hvordan biomasse prises, gjøre at kostnaden for brensel øker.

3. Krav til energioppgradering (EPBD): Bygningsenergidirektivet krever at boliger skal bli mer energieffektive.

Hvis direktivet krever at du må etterisolere eller bytte vinduer for å få lov til å bruke visse varmekilder, vil inngangssummen for å beholde «lovlig» oppvarming bli så høy at mange vil bli tvunget over på varmepumpe eller fjernvarme.

EU er klar over at dette vil skape opprør, som «de gule vestene» i Frankrike.

Derfor har de opprettet EUs sosiale klimafond.

Dette fondet skal gi penger til medlemslandene for å hjelpe sårbare husholdninger med å ta regningen for det «grønne» skiftet….

Strategien er ofte å «prise ut» gammel teknologi fremfor å forby den.

Det gjør at de med god råd kan oppgradere, mens de med dårligere råd risikerer å sitte igjen med høyere utgifter.

Nettopp dette, skapte store protestene i Italia, for de har skjønt det majoriteten i Norge fortsatt ikke skjønner:

At de står i fare for å miste husene sine.

I enkelte europeiske storbyer med store problemer med svevestøv (smog), finnes det lokale restriksjoner på bruk av gamle, ikke-rentbrennende ovner på dager med høy forurensning.

Dette er lokale tiltak, ikke et EU-forbud mot vedfyring som konsept.

Rosinen i pølsa, for EU:

Miljødirektoratet her hjemme, kom nylig med en rapport.

Hovedpoeng deres er at vedfyring bidrar til store utslipp av metan og svart karbon (sot), som har en kraftig oppvarmingseffekt på kort sikt.

Ved å bytte fra ved til elektrisitet (varmepumpe), får man en raskere klimagevinst enn ved å vente på at skogen gror tilbake.

I dag finnes det ikke lovhjemmel for å innføre et nasjonalt forbud mot ved.

Dagens regler (gjennom forurensningsloven) gir kommunene mulighet til å begrense vedfyring av hensyn til lokal luftkvalitet (svevestøv), men ikke for å redde det globale klimaet.

Miljødirektoratet foreslo ikke nødvendigvis et øyeblikkelig totalforbud-ennå-, men heller en kombinasjon av:

-Vrakpantordninger.

Støtte til å bytte ut gamle ovner med varmepumper.

-Informasjonskampanjer.

For å få folk over på strøm.

-de VURDERER lovendring.

(Rosinen i pølsa for EU…)

De pekte på at dersom man skal bruke dette som et klimatiltak, må lovverket endres så en kan forby vedfyring.

Rapporten har fått mye kritikk, særlig fra energiforskere og beredskapsmiljøer.

-De peker på strømnettet.

Hvis alle slutter å fyre med ved på de kaldeste dagene, vil strømnettet knele.

-Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) anbefaler faktisk alle å ha en alternativ varmekilde (som vedovn) i tilfelle strømbrudd eller krise.

Så selv om Miljødirektoratet ser en klimagevinst i å flytte folk over på strøm, møter forslaget massiv motstand både faglig, politisk og folkelig.

Om jeg tror vedforbudet kommer?

Ja, alt for at EU skal bli verdens første klimanøytrale kontigent i 2050.

Ut av EØS.

Siri Hermo

De har kalt det “trygghet”, “ansvar” og “menneskerettigheter”. De har pakket det inn som godhet – og solgt det som ytringsfrihet, bare med “ytringsansvar”.

Av Kjetil Tveit.

Nå faller en av arkitektene bak sensurindustrien i Storbritannia – samtidig som dokumenter og lekkasjer knytter “anti-hat”-miljøer til maktnettverk, diplomatspor og utenlandske interesser.

Og i Norge? Her smiler Kongehuset på seminar om “hatprat” – med aktører som jobber med å forme selve definisjonen av hva som er lov å si.

Anti-hat: Den mest lønnsomme løgnen

La oss si det rett ut: “Bekjempelse av hatprat” er blitt en av de mest effektive politiske oppfinnelsene i den moderne staten.

Fordi ordet “hat” er den perfekte emballasjen: Det er vagt, emosjonelt, moralsk – og kan strekkes til å romme alt fra trusler til helt legitim politisk kritikk. Dermed kan man flytte grensene for ytringsrommet uten å innrømme at man flytter dem.

Du tar ikke fra folk ytringsfrihet, nei. Du “beskytter demokratiet”. Du “verner minoriteter”. Du “tar ansvar”. Og i praksis: Du bygger et system der noen får makt til å definere hva som er akseptabelt å si – og hva som skal stemples som “skadelig”.

Og når det først er stemplet som “skadelig”, da kan sensuren presenteres som etisk plikt.

Det er dette som nå sprekker opp i Storbritannia.

«Arkitekten» faller – og sensurmaskinen blir synlig

Ifølge britiske medier har statsminister Keir Starmer mistet sin stabssjef Morgan McSweeney – en av de mest sentrale maktpersonene rundt ham – på grunn av hans bindinger til Jeffrey Epstein.

Samtidig sirkulerer en Substack-tekst (Sayer Ji) som hevder at McSweeney ikke bare var en politisk “fixer”, men også en av grunnleggerne/arkitektene bak Center for Countering Digital Hate (CCDH) – en organisasjon som har vært tungt inne i kampanjer for deplatforming, demonetisering og press mot plattformer.

Det er verdt å merke seg at CCDHs egen historie og omtale (bl.a. oppsummeringer av organisasjonens bakgrunn) knytter CCDH/Stop Funding Fake News til Labour-nære miljøer og kampmetoder rettet mot medier og “feil” stemmer.

Uansett hva man mener om Starmer: dette er politisk dynamitt fordi det setter et ubehagelig lys på hvordan “anti-hat”-apparatet i praksis kan fungere som politisk infrastruktur.

Israel-sporet: Lekkasjer om samarbeid og påvirkning

Så har vi en annen brikke: The Grayzone publiserte i januar 2025 en sak basert på lekkede e-poster som de hevder viser kontakt/samarbeid mellom CCDH-leder Imran Ahmed og israelske ambassadefunksjonærer, knyttet til rapporter og press mot plattformer i pro-Palestina-saker.

Du kan være uenig med The Grayzones vinkling. Men selve poenget er dette:

Når “anti-hat” blir en transnasjonal påvirkningsarena, er det naivt å tro at det bare handler om moralsk hygiene.

Da handler det også om makt, nettverk, prioriteringer – og hvilke interesser som vinner når definisjonsmakten over “hat” flyttes fra offentlig debatt til NGO-er, rapporter, “ekspertpaneler” og plattformpress.

Norge: Kongehuset, «stopp hatprat»

Og her blir det virkelig interessant for oss:

Kongehuset har selv publisert omtale av et arrangement under statsbesøket fra Nederland 10. november 2021, der blant annet Mette-Marit deltok på et opplegg om “ytringsfrihet og bekjempelse av hatprat”, i regi av offentlige myndigheter, den nederlandske organisasjonen TMI (Too Much Information) og den norske kampanjen Stopp hatprat.

Altså: Det het verken “HateSpeech International” eller “CCDH”. Det het TMI og Stopp hatprat.

Men funksjonen er den samme: Et moralsk banner (“hatprat”) som gir legitimitet til inngrep i informasjonsrommet.

Og samtidig vet vi at Kronprinsesse Mette-Marit har hatt roller knyttet til World Economic Forum-miljøet (Global Shapers / Young Global Leaders-rammeverket), og Kongehuset har omtalt Davos-deltakelse og tilknytning til WEFs ungdomsnettverk.

Dette i seg selv er ikke en “rykende pistol”. Men det tegner et mønster: Når eliter og institusjoner samler seg rundt de samme begrepene (“hat”, “desinformasjon”, “ansvar”), blir spørsmålet uunngåelig: Hvem får definisjonsmakten – og hvem mister den?

Epstein-effekten: Når nettverk blir synlige

De siste dagene har flere store medier rapportert om nye Epstein-relaterte dokumentutslipp og ringvirkninger i Europa – og i Norge.

I denne konteksten har den etablerte pressen omtalt at WEF har åpnet granskning knyttet til Børge Brendes Epstein-kontakter.

Poenget her er ikke å “bevise” en enkelt stor konspirasjon. Poenget er noe mer realistisk:

Epstein-sfæren illustrerer hvordan makt ofte går gjennom mellommenn, middager, stiftelser, tankesmier, uformelle nettverk – og deretter blir den “respektert” gjennom institusjoner.

Når slike nettverk kommer til syne, bør vi være ekstra skeptiske til alle systemer som krever at vi gir fra oss frihet “for vårt eget beste”.

«Disinformation dozen» og den praktiske sensuren

I USA har CCDH fått betydelig oppmerksomhet for “Disinformation Dozen”-rapporten og debatten om plattformpress og deplatforming i pandemiperioden.

Dette er omtalt i offentlige dokumenter/rapporter og juridiske prosesser i etterkant.

Du trenger ikke mene at alle tiltak var “ondskap”. Men du bør spørre: Hvorfor var det alltid de samme mekanismene?

Stempling → demonetisering → deplatforming → sosialt yrkesforbud.

Og alltid med en moralparole i front: “hat”, “trygghet”, “ansvar”, “menneskerettigheter”.

Det er ikke “godhet”. Det er et system.

De «gode» har bygget et kontrollregime – og de kaller det kjærlighet

Vi må slutte å være lettlurte.

Det finnes ekte godhet. Den kjennetegnes av å tåle kritikk, tåle uenighet, tåle ubehag – og av å ikke trenge et apparat som straffer avvikere økonomisk og sosialt.

Når “godheten” derimot krever vage definisjoner, ekspertstyrt sannhet, NGO-er som presser plattformer og moralsk stempling av dissens …da er det ikke godhet, men makt.

Og det mest avslørende av alt?

De som har heiet på dette, har ofte trodd de “bekjemper hat”. I realiteten har de heiet frem en modell der en liten krets får stadig større makt til å avgjøre hva som er lov å mene.

Nå begynner den modellen å bli synlig.

Og når arkitektene faller, er det ikke fordi de plutselig fikk dårlig samvittighet.

Det er fordi lyset traff nettverket.

McSweeney er avslørt. Hans «anti-hat» var for tett knyttet til Jeffrey Epstein.

Mette-Marit er avslørt. Hennes «anti-hat» er for knyttet til Jeffrey Epstein, enten direkte eller indirekte via WEF.

Hele wokeismen stammer fra en kriminell global elite med «filantroper». Det gjelder også anti-hat.

---

Les også:

2. februar 2026 publiserte BBC en ekstraordinær rapport om hvordan Trump-administrasjonen «har erklært et sterkt politisk skifte» overfor Burkina Faso, Mali og Niger, der regjeringene har forsøkt å utrydde alle bånd til vestlige imperialmakter, og dannet Alliansen av Sahel-statene (AES). Den uavhengige blokken er et revolusjonerende foretak, med utsikter til at flere land vil følge medlemmenes eksempel. Washington har ingen illusjoner om de nye geopolitiske realitetene som utfolder seg i Afrika.

Kit Klarenberg.

Den britiske statskringkasteren dokumenterer hvordan Nick Checker, sjef for afrikanske saker i utenriksdepartementet, skal besøke Mali for å uttrykke USAs «respekt» for landets «suverenitet» og stake ut en «ny kurs» i forholdet, og rette opp «tidligere politiske feiltrinn». Checker vil også uttrykke optimisme om fremtidig samarbeid med AES, «om felles sikkerhets- og økonomiske interesser». Dette er en helt enestående utvikling. Etter at militærkupp avsatte de valgte presidentene i alle tre landene i 2020–2023, ble trioen vestlige pariaer.

Frankrike og USA hadde i utgangspunktet som mål å isolere og undergrave militærregjeringene, og stoppet «samarbeidsprosjekter» på en rekke felt. I mellomtiden innførte Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater, en neokolonial union som alle tre var medlemmer av, først strenge sanksjoner mot Burkina Faso, Mali og Niger, før de samlede væpnede styrkene forberedte seg på å invadere sistnevnte sommeren 2023. De tre landene rikket seg ikke, og ønsket faktisk vestlig isolasjon velkommen, inngikk nye internasjonale partnerskap og styrket båndene sine. ECOWAS militæraksjon ble aldri noe av.

I januar 2025 trakk trioen seg ut av unionen og opprettet AES. Den vestligfinansierte, London-baserte Amani Africa stemplet tiltaket som «den viktigste krisen i Vest-Afrikas regionale integrasjon siden grunnleggelsen av ECOWAS i 1975», og hevdet at det var «et betydelig slag mot afrikansk … samarbeidsarkitektur». I mellomtiden har Burkina Fasos leder, kaptein Ibrahim Traoré, blitt en mediehatfigur. En nedsettende profil i Financial Times fra mai 2025 kritiserte ham som en kynisk opportunist som leder en «Russlandstøttet junta», og hans støttespillere som en «kult».

Som BBC ubevisst forklarer, stammer en slik antipati mot Traoré fra å ha etablert seg «som en fanebærer i motstanden mot ‘imperialisme’ og ‘neokolonialisme’». Gjennom «kraftig markedsføring på sosiale medier har han fått enorm støtte for denne holdningen og personlig popularitet blant unge mennesker over hele kontinentet og langt utover det», helt siden han tiltrådte vervet i september 2022. Traoré og hans AES-«junta»-lederkolleger har langt fra bare snakket, og systematisk nøytralisert ondsinnet vestlig innflytelse lokalt, samtidig som de har ført venstreorientert økonomisk politikk til fordel for befolkningen.

Frankrike og USA har vist seg markant maktesløse til å hindre, enn si reversere, denne seismiske fremgangen. Mens tjenestemenn i Paris og Washington hittil nådeløst har hamret mot AES-medlemmer på grunn av «demokrati og menneskerettigheter», rapporterer BBC at slike bekymringer vil være fullstendig «fraværende på dagsordenen» når tjenestemenn i utenriksdepartementet nå besøker Mali. Med andre ord erkjenner Imperiet at det ikke lenger har muligheten til å diktere sammensetningen eller politikken til regionale myndigheter, og må engasjere administrasjoner på deres egne premisser.

«Despotiske regjeringer»

Selv om det bare har skapt sporadisk interesse fra den brede mainstreamen, har presset fra Burkina Faso, Mali og Niger for å rense landene sine for vestlig imperialisme vært bemerkelsesverdig i omfang og effektivitet. Franske og amerikanske medieprogrammer og -kanaler har blitt blokkert gjennom hele AES. I august 2022 ble Paris’ styrker sendt ut av Mali etter en ni år lang okkupasjon. To år senere overtok russiske soldater en flybase i Niger som huset amerikanske styrker på regjeringens invitasjon, etter at myndighetene krevde at Washington skulle trekke seg ut av landet.

Disse utkastelsene har hatt en dominoeffekt i regionen for øvrig. For eksempel avsluttet Tsjad brått Frankrikes langvarige militære tilstedeværelse i landet i november 2024. Omtrent samtidig krevde Senegal at franskmennene skulle stenge basen sin i Dakar. De siste troppene forlot landet i juli 2025 , og Paris ble dermed ikke lenger permanent plassert i Sentral- eller Vest-Afrika. I mellomtiden pågår det forsøk fra AES-medlemmer på å drive Storbritannia, Frankrike og USA ut av alle større sektorer i økonomiene sine.

Akkurat da Tsjad og Senegal inngikk bon voyage-avtaler med franske styrker, tok Niger kontroll over det lokale gruveselskapet Somaïr, en del av det statseide franske atomkraftselskapet Orano. Somaïr sørget for en fjerdedel av uranforsyningen til europeiske kjernekraftverk. Som et resultat økte EUs import av uran fra Russland med over 70%, til tross for de angivelig lammende sanksjonene som ble innført på grunn av stedfortrederkrigen i Ukraina. I en annen bitter ironi har Moskva samtidig sementert seg som en stadig nærmere økonomisk og militær alliert av AES-medlemslandene.

Dette spirende forholdet har utløst et forutsigbart kor av fordømmelse og skremselspropaganda fra vestlige journalister, politikere og eksperter. Likevel fant en meningsmåling fra mars 2024 publisert av den tyske Friedrich Ebert Stiftung Foundation at 98% av maliere godkjenner landets bånd med Russland, hvorav 83% er «svært fornøyde» og 15% er «ganske fornøyde». Mer generelt fremhevet den samme undersøkelsen hvordan Malis «junta» nyter overveldende offentlig støtte, noe vestlige regjeringer bare kan fantasere om.

Totalt mente 81% av respondentene at livet i Mali hadde blitt bedre siden militæradministrasjonen tiltrådte. Hele 99% uttrykte tilfredshet med sikkerhetsstyrkenes arbeid, 95% var optimistiske med tanke på landets fremtidsutsikter, og 87% avviste krav om valg. Lignende resultater ble funnet i en meningsmåling blant Burkina Fasos befolkning i august samme år. Overraskende nok sa 66% av innbyggerne at militærkupp var helt legitime og nødvendige dersom «valgte ledere misbruker makten sin for sine egne interesser».

Som en fascinerende artikkel av den senegalesiske akademikeren Ndongo Samba Sylla gransker detaljert, har Frankrike og dets nærmeste allierte helt siden den antatte uavhengigheten til Afrika ble gitt på 1960-tallet jobbet målrettet for å sikre at dets delstater styres av føyelige marionetter. Underveis har Vesten «ikke vist noen skrupler med å støtte avskyelige sivile eller militære regimer» som er gunstige for deres interesser. Dette produserer «valgløse demokratier» over hele Afrika, med «despotiske regjeringer» som kommer til makten «gjennom svindelvalg og … ikke skaper noen velferd for sitt folk».

«Varige løsninger»

Sylla nevner eksemplet fra Tsjad, der Frankrike opprettholdt den korrupte, brutale diktatoren Idriss Déby Itno ved makten fra 1990 til 2021. Etter hans død støttet Emmanuel Macron diplomatisk sønnens «grunnlovsstridige tronfølge». Den franske presidentens ubeskjedne forkjemper for et illiberalt, nepotistisk maktovertak i den tidligere kolonien skal kontrasteres med hans rasende kritikk av militærkuppene i Burkina Faso, Mali og Niger, krav om at de holder valg, og oppfordringer til «økonomiske sanksjoner fra afrikanske land, Vesten og dens finansinstitusjoner».

Frankrike kunne ilegge sanksjoner direkte mot trioen på grunn av Paris’ kontroll over Sentralbanken for vestafrikanske stater, den finansielle grenen av ECOWAS. Medlemskap knytter stater til CFA-francen, en valuta som ble opprettet etter andre verdenskrig og som tillot Paris å opprettholde grovt urettferdige handelsforbindelser med sine afrikanske kolonier, da økonomien ble herjet og det utenlandske imperiet raskt raknet. CFA-francen gjør det billig for medlemmene å importere fra Frankrike og omvendt, men uoverkommelig dyrt for dem å eksportere andre steder.

Slik tvungen avhengighet skaper et fanget marked for Frankrike, og i forlengelsen av dette Europa, noe som avgjørende hemmer lokal utvikling. Medlemslandene er maktesløse til å iverksette meningsfulle politiske endringer, ettersom de mangler kontroll over sine egne økonomier og er tvunget til å ta imot ordre fra IMF, Verdensbanken og vestlige investorer. Som Sylla bemerker: «Uansett hvem du velger, må de holde seg til den grunnleggende økonomiske politiske planen». Å skape en erstatningsvaluta er AES’ neste store utfordring – selv om medlemmene allerede har begynt å bygge opp en sentralbank.

Kaptein Ibrahim Traoré fra Burkina Faso, oberst Assimi Goïta fra Mali og general Abdourahamane Tchiani fra Niger møtes

AES’ fortsatte eksistens og suksesser er en vederstyggelighet for Paris. Etter «avkoloniseringen» i Afrika og frem til i dag har franskmennene iverksatt 50 åpenlyse intervensjoner i Afrika – noe som ikke tar hensyn til attentater på antiimperialistiske ledere, palasskupp, riggede valg og annet juks som ble brukt for å opprettholde Frankrikes flautsinnede, utnyttende grep over sine tidligere besittelser. Vrangforestillinger om å holde kontinentet kilt under hælene har ikke falmet, til tross for den dramatiske kollapsen av deres lokale innflytelse. I april 2024 erklærte general Francois Lecointre, tidligere stabssjef for den franske hæren:

«Det vi europeere har til felles er Middelhavet og Afrika, der vår skjebne står på spill … Europa vil ha en forpliktelse til å vende tilbake til Afrika for å bidra til å gjenopprette staten og bringe tilbake administrasjon og utvikling. Det er ikke Kina, Russland eller Wagner [Group] som skal gi varige løsninger på de store vanskelighetene disse afrikanske landene og deres folk står overfor».

Innbyggere i AES er tydeligvis uenige, og er klare til å forsvare sine ledere mot utenlandsk destabilisering. Amerikanske tjenestemenn er ikke uforstående overfor regionens nye maktdynamikk. I et intervju med Le Monde i oktober 2025 avviste Trumps fortrolige og seniorrådgiver for Afrika i utenriksdepartementet, Massad Boulos, ethvert forslag om at Washington ville kritisere Sahels militærregjeringer, ettersom selv om «demokrati alltid verdsettes … står folk fritt til å velge hvilket system som passer for dem». Den antiimperialistiske kampen fortsetter i høyt tempo i Afrika. Foreløpig vinner revolusjonære.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg.

Vi har i flere artikler vist hvordan sensur og globale propagandakampanjer har hatt sin opprinnelse i Storbritannia. Det mest berømte tilfellet er Russiagate, et annet er Integrity Initiative. I sin undersøkelse av Epstein-filene viser Sayer Ji hvordan Epstein-filene avslører arkitekturen bak sensur, krisefinansiering og hva som skjedde da han undersøkte det.

Sayer Ji.

Peter Mandelson – «Mørkets fyrste», Keir Starmers håndplukkede ambassadør til Washington, den mektigste ikke-valgte skikkelsen i britisk politikk – trakk seg fra parlamentet denne uken, ett skritt foran lovgivningen som skulle kaste ham ut. Metropolitan Police åpnet en kriminell etterforskning. Statsministeren ba Jeffrey Epsteins ofre om unnskyldning for å ha trodd på Mandelsons løgner.

Pressen behandler dette som en historie om en politikers fall. Det er det ikke. Det er en historie om hva han var knyttet til – og hva som ble bygget for å sørge for at du aldri fikk vite det.

Viktige funn:

• Sensurmaskinen som var rettet mot amerikanske ytringer under COVID ble innebygd i en fraksjonsoperasjon i Labour. Morgan McSweeney og Imran Ahmed opprettet Center for Countering Digital Hate (CCDH) fra samme kontor, med samme personale og den samme mørke pengeinfrastrukturen som de brukte for å knuse Jeremy Corbyn – og deretter omdisponerte de den identiske strategien mot USA-baserte helseforlag og uavhengige medier.
• CCDHs grunnlegger og politiske beskytter er en protegé av Peter Mandelson – som samtidig videresendte klassifisert etterretning fra britiske og amerikanske myndigheter til Jeffrey Epstein. Mandelson videresendte finansdepartementets rapporter om Volcker-regelen, Dodd-Frank og derivatreguleringen til Epstein i løpet av minutter etter at de mottok dem – etterretning verdt milliarder til Epsteins Wall Street-klienter. Den samme politiske kulturen med benektelige bakromsoperasjoner som gjorde Epstein-nettverket funksjonelt, skapte også CCDH.
• Epsteins nettverk var ikke bare kriminelt – det var arkitektonisk. Project Molecule, en JPMorgan-plan til 150 millioner dollar, produsert samme måned som Epstein skisserte et privat globalt helsefond, avslører det institusjonelle maskineriet: Offshore vaksinasjonsfond, statlige biologiske overvåkingsprogrammer og styringsstrukturer designet for å omgå valgt tilsyn fullstendig.
• Håndhevingslaget er ikke teoretisk – det har allerede blitt tatt i bruk mot navngitte individer. CCDHs «Desinformation Dozen»-liste førte direkte til plattformdeplatforming. I minst ett dokumentert tilfelle ble CCDH-opprinnelig materiale lagt inn i utenlandske rettslige skritt for å søke en ex parte arrestordre mot en amerikansk journalist for lovlig amerikansk ytring – grenseoverskridende håndheving uten rettssikkerhet, uten utleveringsavtale og uten kongresstilsyn.
• Det samme nettverket er nå involvert i direkte valginnblanding. McSweeney – Mandelsons protegé, CCDHs politiske arkitekt og nå Starmers stabssjef – ble navngitt i en formell klage fra FEC for å ha sendt omtrent 100 Labour-agenter til amerikanske vippestater under presidentvalget i 2024. Sensurrørledningen og rørledningen for valginnblanding deler det samme personellet, den samme infrastrukturen og den samme antagelsen: at britiske politiske aktører kan forme amerikanske resultater uten ansvarlighet.

Det finnes øyeblikk når etterforskningsarbeid slutter å føles som en oppdagelse og begynner å føles som en bekreftelse.

Det er der vi er nå.

Etter hvert som Epstein-filene fortsetter å dukke opp – e-poster, kalendere, mellommenn, økonomiske ordninger – fortsetter den offentlige samtalen å dreie seg om det samme spørsmålet: Hvem visste? Hvem deltok på middager? Hvem fløy? Hvem sendte brev?

Men det spørsmålet, selv om det er følelsesmessig forståelig, er strukturelt utilstrekkelig.

Det mer avslørende spørsmålet er dette:

Hvilken rolle spilte Epstein i et system som tydeligvis strakte seg langt utover ham selv – og hvorfor dukker de samme politiske, økonomiske og narrativt kontrollerende aktørene stadig opp igjen rundt omkring i hans krets?

[Nettverkene som er beskrevet i denne artikkelen brukte millioner på å sørge for at uavhengige utgivere som meg ikke kunne overleve økonomisk. Jeg er fortsatt her på grunn av betalende abonnenter. Del 3 er for dem. Hvis du mener at dette arbeidet er viktig, bør du vurdere å bli en. Eller, hvis du allerede abonnerer, kan du gi en donasjon her ]

Denne artikkelen er nummer tre i en serie og ble publisert på bloggen til Sayer Ji.

Les også: