Irans øverste leder Ali Khamenei advarte 1. februar om at en «regional krig» ville bryte ut dersom USA bestemmer seg for å angripe Den islamske republikken.

«USA burde vite at hvis de starter en krig denne gangen, vil det bli en regional krig», sa Khamenei søndag under en tale til minne om den tidligere øverste lederen Ruhollah Khomeinis tilbakekomst til Iran etter eksil. 

«[Trump] sier jevnlig at han brakte skip … Den iranske nasjonen skal ikke bli skremt av disse tingene, det iranske folket skal ikke bli rørt av disse truslene», fortsatte han. 

«De søker å okkupere Iran og gjenopprette sin dominans over landets ressurser, olje, politikk, sikkerhet og internasjonale relasjoner, akkurat som under Pahlavi-tiden. Dette er hovedårsaken til fiendtligheten deres, og resten av kravene deres, som menneskerettigheter, er bare tomt snakk», la den øverste lederen til. 

Med henvisning til amerikanske trusler og utplassering av hangarskip sa Khamenei: «Disse uttalelsene er ikke nye».

«Selvfølgelig er vi ikke initiativtakere til krig. Vi søker ikke å undertrykke noen. Vi søker ikke å angripe noe land. Imidlertid vil alle som søker å angripe eller forårsake skade, møte et avgjørende slag». 

Iran har gjentatte ganger lovet å konfrontere ethvert angrep med makt, men understreker også at de er klare for dialog basert på gjensidig respekt og uten diktater. 

Teheran har oppfordret Washington til å droppe sine krav om at Iran skal gi opp anriking av uran, ødelegge lagrene av allerede anriket uran, begrense missilprogrammet betydelig og opphøre med støtten til motstandsbevegelser i Vest-Asia. 

Ali Larijani, leder for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, sa lørdag at «i motsetning til atmosfæren som skapes av kunstig mediekrigføring, er dannelsen av en struktur for forhandlinger i gang».

USAs president Donald Trump sa i et intervju med Fox News at «Iran snakker med oss», og la til at «vi får se om vi kan gjøre noe, ellers får vi se hva som skjer», samtidig som han refererte til tidligere forhandlinger som «ikke fungerte» og understreket at han ikke ville dele Washingtons plan med sine allierte i Gulfen.

Noen dager tidligere, på fredag, reiste Irans utenriksminister Abbas Araghchi til Ankara og hadde deeskaleringssamtaler med sin tyrkiske motpart. 

Washingtons hangarskip, USS Abraham Lincoln, har ankommet Vest-Asia med flere ledsagende krigsskip. Washington har også utplassert ytterligere jagerflyskvadroner i regionen.

I løpet av uken sa Trump at en «vakker armada» er på vei mot Iran, og oppfordret Den islamske republikken til å kapitulere for amerikanske vilkår og komme til forhandlingsbordet.

«Våre modige væpnede styrker er forberedt – med fingeren på avtrekkeren – på å umiddelbart og kraftfullt reagere på ENHVER aggresjon mot vårt elskede land, luft og sjø. De verdifulle lærdommene fra 12-dagerskrigen har gjort det mulig for oss å reagere enda sterkere, raskere og mer dyptgående», uttalte Araghchi onsdag.

Irans FN-oppdrag sa også denne uken at Teheran er forberedt på å reagere «som aldri før» hvis landet blir angrepet.

Det iranske militæret sier at både Israel og landene i regionen som er vertskap for amerikanske baser vil bli målrettet dersom Washington angriper. 

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

22. januar gikk TINE ut med ei pressemelding på sine medlemssider om at de går bort fra å bruke melk fra gårder som bruker det metanhemmende stoffet Bovaer, og det varte ikke lenge før mange aviser var raskt ute med oppslag om dette.

Det går mot et flertall for å stanse all bruk og utprøving av metanhemmere i norsk landbruk. Dette er viktige seire.

Etter flere års kamp og protester fra forbrukernes side, motstand som også kom fra bønder når erfaringer fra Danmark om sjuke dyr kom fram. Det viste seg at det også var sjuke dyr i Norge når man gikk forsøkene etter i sømmene.  Det kom et landsmøtevedtak mot bruk fra Småbrukarlaget og mange lokallag i Bondelaget har også ytret motstand.

Nå vil vi stå der med antakeligvis et stortingsvedtak mot, og et samvirke, TINE med et stort omdømmeproblem. Forbrukere har mistet tilliten til melkebøndenes samvirke, dette er noe som vil forfølge dem lenge.

Sjefredaktør Pål Steigan intervjuer Romy Rohmann, som er tillitsvalgt i Norsk Bonde og Småbrukarlag om dette. Hun er også skribent for steigan.no og er antakelig den i Norge som har skrevet mest om Bovaer og metanhemmere.

Ifølge Europower får norske strømkunder dekket om lag 4,5 milliarder kroner i strømstøtte i januar 2026 alene. I perioden fra november 2025 til utgangen av november 2026 anslår regjeringen at det samlede beløpet til strømstøtte vil beløpe seg til rundt 11 milliarder kroner.

Jørund Hassel.

Disse midlene er skattepenger, hentet direkte fra statsbudsjettet. I praksis overføres pengene til kraftselskapene, som deretter trekker strømstøtten fra den enkelte kundes faktura, direkte til aksjeutbytte og for (privat) utbytter.

Konsekvensen for fellesskapet

Problemet er at disse milliardene tas fra samme statsbudsjett som finansierer velferdstjenester som helse, eldreomsorg og utdanning. Når store beløp brukes til å kompensere for høye strømpriser, reduseres handlingsrommet til andre samfunnsoppgaver tilsvarende beløpet som går til strømstøtte.

Til sammenligning kunne 11 milliarder kroner finansiert tannhelse inn i egenandelsordningen, noe mange har etterlyst i årevis.

Hvorfor har strømmen blitt så dyr?

Årsaken ligger i Norges tilknytning til EUs energimarked og prisdannelsen som skjer via kraftbørsen Nord Pool – som i dag er nederlandsk-eid, men tidligere var statseid.

På Nord Pool fastsettes strømprisen etter et såkalt marginalprinsipp:

Den dyreste kraften som trengs for å dekke etterspørselen, bestemmer prisen for all strøm – også den billigste. Det er den prisen «du og jeg» får strømregning etter

Dette betyr at:

Norsk vannkraft, som i snitt koster 12–15 øre per kWh å produsere, og va 30 øre før den går i i kraftmarkedet, kan ende opp med å bli solgt til samme pris som:

– Kullkraft (som koster ca. 1,50 kr per kWh inkludert CO₂-avgift å produsere), eller som:

– Gasskraft (som koster om lag 2,00 kr per kWh å produsere)

Dermed betaler norske strømkunder i praksis europeiske fossilpriser, til tross for at Norge har betydelig overskudd av fornybar vannkraft. Og ikke skulle betalt noe.

Resultat: Kunstig høye priser

Forskjellen mellom faktisk produksjonskostnad og markedspris gir enorme overskudd i kraftmarkedet. Denne gevinsten tilfaller i stor grad aktører på kraftbørsen – ofte omtalt som finansielle kraftspekulanter – mens regningen sendes til norske husholdninger.

Denne situasjonen har oppstått etter Norges tilknytning til EUs energiunion og energibyrået ACER, som begrenser nasjonal kontroll over strømpriser og kraftflyt. Tidligere statsminister Erna Solberg (Høyre) og tidligere olje- og energiminister Terje Søviknes (Fremskrittspartiet) har kostet landet dyrt. De forsøkte ikke engang å stoppe galskapen med det såkalte «handlingsrommet i EØS-avtalen heller)

CO₂-kostnader for strøm vi ikke bruker

Et særlig paradoks er at norske strømkunder indirekte betaler for CO₂-avgifter knyttet til europeisk fossil kraft, selv om:

– Norge har overskudd av ren vannkraft

– Norsk kraftproduksjon i seg selv ikke gir slike utslipp

– Likevel prises strømmen som om den var produsert med kull og gass.

Strømstøtte som driver prisene opp

Strømstøtten trekkes fra fakturaen, men går i realiteten til kraftselskapene. Samtidig er det rimelig å anta at lavere regning med strømstøtte fører til noe høyere forbruk.

Økt etterspørsel bidrar igjen til høyere markedspris — noe som innebærer at statsbudsjettet indirekte bidrar til å presse strømprisene ytterligere opp.

Flere kostnader veltes over på kundene

I tillegg betaler norske strømkunder for:

• Utenlandskablene.
• Driften av Reguleringsmyndigheten for energi (RME).
• Økt byråkrati knyttet til markedsregulering og rapportering

Alt dette inngår i strømregningen.

Et system som svekker tilliten

For mange fremstår helheten som et system der:

• Fellesskapets ressurser privatiseres.
• Risikoen sosialiseres.
• Og regningen sendes til vanlige husholdninger.

Ikke uten grunn stiller stadig flere spørsmål ved påstanden om at EØS-avtalen har tjent Norge godt l slik profitørene gjør, men konsekvensen for befolkningen er em omfattende økonomisk belastning.

Burkina Faso og Sahel-konføderasjonen er inne i den mest løfterike sosiale og økonomiske utviklinga Afrika har sett i vår tid. Noen av de fattigste landene i verden har tatt kontrollen over sine egne ressurser og kastet ut de gamle kolonimaktene. Og de kan allerede vise til noen meget imponerende resultater. Man skulle tro at noe som kaller seg Norsk utenrikspolitisk intitutt ville ha interessert seg for dette og forsøkt å gi et norsk publikum innblikk i denne utviklinga.

Men nei da.

Han er Putins favoritt og trumfer Trump: – Det er farlig

Morten Bøås, som er forsker I ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) har holdt et foredrag som er gjengitt i Nettavisen, et foredrag som som etter referatet å dømme var totalt fritt for sosiale og økonomiske fakta. I stedet omtaler han Burkina Faso og landets president Ibrahim Traoré på et metaplan via det inntrykket han gir via sosiale medier.

Fra talerstolen på Nupi-konferansen, foran rundt 500 mennesker, drar Bøås drar frem tre eksempler på dagens stormenn: Trump, Xi og …

– Ibrahim Traoré. President i Burkina Faso. Det kan virke merkelig å ta med ham her, men han er et eksempel på en leder som har et gedigent avtrykk i sosiale medier, også globalt.

– At en president for Burkina Faso er i stand til å skape et så gedigent avtrykk internasjonalt gjennom bruk av kunstig intelligens, det er noe vi kommer til å se mer av, advarer Bøås.

Trump, Xi og Traoré: – De er staten

Det Trump, Xi og Traoré har til felles, er at de har vært i stand til å personifisere politisk og økonomisk makt.

– De er staten, og staten er på mange måter til for dem. De bruker staten til å fremme nasjonale interesser, men antagelig også for å berike seg selv, sier Bøås.

Dette konseptet er noe man ikke har sett siden føydalismen under middelalderen, legger Nupi-forskeren til.

Søppel servert som forskning

Nupi har altså forfalt til det nivået at en «forsker 1» kan presentere en «analyse» som er fullstendig woke, uten forankring i den materielle virkeligheten. Det er, unnskyld vår fransk, søppel.

Naturligvis er Ibrahim Traoré en karismatisk leder og han er ikke så verst smart når det gjelder å utnytte sosiale medier. Men det viktigste er at han står i spissen for den største frigjøringa og den største sosiale og økonomiske utviklinga i denne delen av Afrika siden kolonialismen tok kontrollen. Burkina Faso og Sahel-konføderasjonen er også i ferd med å bli forbilder for resten i Afrika når vi står på terskelen til det som kan bli Afrikas gjennombrudd på verdens dagsorden.

Når dette ikke interesserer Nupi sier det noe om det intellektuelle forfallet i Norge og norsk akademia. Når det regnes som godt stoff av Nettavisen sier det noe om hvor lavt mediene med de styrte redaktørene har sunket.

Kontroll over gullproduksjonen og satsing på industri og jordbruk

I 2025 viste Burkina Faso en generelt positiv økonomisk utvikling, sterkt drevet av gullproduksjonen som juntaen har tatt kontroll over og gjennom det sikret både suverenitet og ressurskontroll.

Gull utgjør over 80% av eksportinntektene og er den desidert viktigste sektoren. Tidligere gikk nesten alle disse inntektene til utlandet og Burkinas innbyggere ble plyndret og holdt nede i fattigdom.

Total nasjonal gullproduksjon i 2025: Over 94 tonn (ifølge statsministerens uttalelse til parlamentet i slutten av 2025). Dette inkluderer både industriell og halvmekanisert produksjon. Den industrielle gullproduksjonen viste allerede i september 2025 en oppgang på 58% i forhold til året før, en økning som fortsatte ut året.

Ifølge IMF økte Burkina Fasos BNP med 4,2–4,7% i fjor. Landets egne kilder og noen afrikanske kilder oppgir en vekst på 6,3%. Det totale bruttonasjonalproduktet er estimert til $27 milliarder USD (kjøpekraftsvektet til rundt $73 milliarder).

De økte inntektene har redusert det statlige underskuddet og bedret handelsbalansen. Fattigdommen er også redusert noe, sjøl om landet fortsatt er et av Afrikas fattigste land.

Sjølråderett, ressurskontroll og sosial utvikling

Juntaens økonomiske politikk under kaptein Ibrahim Traoré i Burkina Faso er sterkt preget av souverenitet, ressursnasjonalisme og en «populær og progressiv revolusjon». Målet er å redusere avhengighet av vestlige aktører, øke statens kontroll over naturressurser (spesielt gull), styrke selvforsyning, redusere fattigdommen og omdirigere inntekter til sikkerhet, sosial beskyttelse og infrastruktur.

Burkinas statsbudsjett for 2026 peker mot fortsatt økte inntekter og redusert underskudd.

Prioriteringer i budsjettet: Sikkerhet, utdanning, helse, landbruksutvikling og rural utvikling. Økt bruk av gullinntekter til sosial beskyttelse, helse og utdanning, mens topplønninger i offentlig sektor er kuttet.

Langsiktig utviklingsplan: «RELANCE Plan» (2026–2030)

• Verdsatt til 36.000 milliarder CFA-francs (ca. $65 milliarder).
• Finansieres hovedsakelig med egne ressurser (nesten 2/3).
• Fire søyler:
  • Konsolidere sikkerhet, sosial samhørighet og fred.
  • Omstrukturere staten og forbedre styring.
  • Utvikle utdanninga og kompetansen til befolkninga.
  • Utvikle infrastruktur og strukturell transformasjon av økonomien.
• Mål: Redusere fattigdom fra 42% til 35%, øke forventet levealder fra 61 til 68 år, tredoble energikapasitet (fra 685 MW til over 2500 MW), full gjenerobring av territorium og matsuverenitet.

I landbruket satses det på økt produksjon, mekanisering, subsidier – regjeringen hevder at matsuverenitet ble oppnådd i 2025, med planer for utvidelse i 2026 (vannforbedring, akvakultur osv.).

I planen inngår det også å utvide veier, jernbane, digital infrastruktur og mer.

Vi spurte Grok om de viktigste nyhetene i 2026 og fikk følgende svar (vi har sjekket kildene):

I 2026 (per februar) er infrastruktur et sentralt fokusområde under juntaens ledelse av kaptein Ibrahim Traoré, spesielt gjennom Faso Mébo-initiativet (et ambisiøst moderniseringsprogram) og den nylig vedtatte RELANCE Plan 2026–2030 (Recovery Plan). Planen, verdsatt til ca. 36.000 milliarder CFA-francs (rundt $65 milliarder), prioriterer infrastruktur som en av fire søyler for å transformere økonomien, med mål om å tredoble energikapasitet (fra 685 MW til over 2500 MW), utvide veier, jernbane, digital infrastruktur og mer. Mye finansieres med egne ressurser (nesten 2/3), inkludert gullinntekter.Her er de viktigste nyhetene og utviklingene så langt i 2026:Veier og transport

Første motorvei (expressway)

Bygging startet sent i 2025 og fortsetter i 2026 – forbinder hovedstaden Ouagadougou med Bobo-Dioulasso (landets nest største by). Dette er en del av Faso Mébo, med minst $357 millioner avsatt i 2026-budsjettet. Prosjektet skal modernisere transport og redusere reisetid betydelig.

Grenseveier og regionale korridorer: Lansering av prosjekter for ca. 197 km veier som knytter til Elfenbenskysten og Mali (januar 2026). Dette styrker regional handel innen Alliance of Sahel States (AES).

Veivedlikehold

Utvidelse av nødvedlikeholdsteam i flere regioner (Ouahigouya, Ziniaré, Kaya, Dori, Fada N’Gourma), støttet av €70,34 millioner lån fra African Development Fund (godkjent desember 2025, implementering i 2026). Målet er å forbedre tilgang i landlige områder og øke andelen asfalterte veier. Brigader for vei-bygging i flere regioner (fire nye i 2026 etter suksess i 2025).

Jernbane

Rehabilitering og utvidelse pågår, inkludert deler av $53 millioner-program startet i 2026. Noen kilder nevner planer for en metro-linje mellom Ouagadougou og Bobo-Dioulasso (mer spekulativt/annonsering enn full bygging ennå).

Digital infrastruktur og suverenitet

• Digital Infrastructure Supervision Center: Bygging startet januar 2026 (innviet 19. januar), kostnad ca. 3,05 milliarder CFA-francs ($5,4 millioner). Sentret skal overvåke og beskytte nasjonal digital infrastruktur (DPI), med ferdigstillelse oktober 2026. Dette er et nøkkelgrep for digital suverenitet.
• Budsjett for digital overgang: 61 milliarder CFA-francs ($109,4 millioner) avsatt for 2026, inkludert:
  • Utbygging av 270 km fiberoptikk.
  • Utvidelse av mobil- og bredbåndsinternett til 750 «hvite soner».
  • Mini-datacentre (flere statseide, verdt ca. $28,6 millioner totalt for å lagre sensitiv data lokalt).
  • Digitalisering av 100 administrative prosesser og «borgerhus».
• Målet er å redusere avhengighet av utenlandske plattformer og styrke cybersikkerhet.

Energi og andre prosjekter

• Energi: Sterkt fokus i RELANCE Plan – planer for massiv utvidelse (sol, atomkraft via Russland-avtale). Inkluderer 150 MW solprosjekter og kombinerte initiativer.
• Andre mega-prosjekter: Mye omtale av «20–30 mega-prosjekter» i 2026 (veier, energi, industriparker, landbruks-hubber, stadion i Bobo-Dioulasso – 75 % ferdig, levering april 2026). Noen YouTube-kanaler og pro-junta-kilder snakker om «Dubai-lignende» transformasjon, men dette er ofte overdrevet – reelle fremskritt er i veier, digitalt og energi.

Samlet sett er 2026 preget av akselerert bygging under Faso Mébo og RELANCE, med vekt på selvstendighet, sikkerhet og økonomisk transformasjon.

Burkina Faso Unveils 2026-2030 Recovery Plan Focused on Security and Governance

Burkina Faso aims for digital sovereignty with infrastructure supervision center

‎Burkina Faso: Ibrahim Traoré adopts a new framework and looks to 2030

En massiv utvikling som gir håp for hele Afrika

Tallenes tale er klar. I motsetning til det «forsker 1» fra Nupi hevder så er ikke dette ei utviklig som som beriker Traoré. Presidenten har tvert om kuttet privilegier og lønninger for seg sjøl og de andre toppene i staten samtidig som han prioriterer å øke lønninger og velferd for vanlige mennesker. Vis oss én leder i Europa som gjør det samme.

Med europeisk målestokk er utviklinga i Burkina Faso formidabel. Burkina Fasos 4,3–6,3% ville vært eksepsjonelt høyt i Europa – bare et par land nærmer seg halvparten av det, og de fleste ligger på 1–2%. Tyskland ligger nær 0% og Frankrike og Italia rundt 0,6%.

Svært godt forhold til Russland

Det som irriterer «forsker 1» i Nupi er naturligvis Ibrahim Traorés utmerkede forhold til Russland. Der ligger antakelig hunden begravet.

Les mer i steigan.no om Burkina Faso.

Vi tror vi er vitne til en kamp mellom land. I realiteten er det en verdensorden som er i ferd med å falle.

Av Susanne Heart.

1. februar 2026

Vi har lært å forstå verden som en kamp mellom land. USA mot Kina. Vesten mot Russland. Demokratier mot autoritære stater. Dette bildet dominerer både mediene og den politiske samtalen. Men kanskje er det ikke helt slik det henger sammen. Kanskje handler det mindre om geopolitikk og mer om hvorfor strøm, mat, renter, arbeid og trygghet har blitt mer usikkert i hverdagen til vanlige mennesker. Det vi i realiteten er vitne til, er ikke først og fremst en kamp mellom nasjoner, men mellom to grunnleggende ulike systemer.

Denne artikkelen bygger videre på min artikkel «Programmert: Globalist-trollet sprakk i lyset».

Det ene systemet kan kalles globalist-imperiet. Det søker å samle makt gjennom sentralisering av økonomiske og politiske beslutninger, for å sikre fri flyt av kapital og varer innenfor en regelstyrt verdensorden. Kapital flyttes dit kostnadene er lavest og reguleringene svakest, uten hensyn til samfunn, arbeidsplasser eller langsiktig verdiskaping.

Foto: Roman Petrov (Unsplash)

For at globalist-imperiet skal fungere, flyttes beslutninger bort fra nasjonale parlamenter og lokalsamfunn og inn i overnasjonale og teknokratiske strukturer. Reelt folkestyre får begrenset handlingsrom, mens politiske valg i økende grad mister faktisk betydning.

Nasjonal industri beskyttes ikke, produksjon flyttes etter kortsiktig lønnsomhet, og militær makt fungerer som ytterste garanti for systemets stabilitet. Resultatet er en unipolar orden der økonomisk avhengighet erstatter selvbestemmelse. Konsentrert makt er langt enklere å påvirke enn et samlet folk.

Det andre systemet søker det motsatte og kan kalles maktbalanse-ordenen, der beslutninger tas nærmere folk og samfunn. Nasjonal suverenitet, politisk kontroll over økonomien og beskyttelse av egne markeder står sentralt. Kapitalens frie bevegelighet begrenses fordi kapital skal tjene samfunnets langsiktige behov, ikke omvendt.

Her brukes toll, aktiv industripolitikk og langsiktige investeringer til å bygge reell produksjon, arbeidsplasser og robust infrastruktur. Kapitalen er et verktøy, ikke en styrende kraft. Makt fordeles mellom flere sentre i stedet for å samles på ett. Dette åpner for en multipolar verdensorden der samhandel kan eksistere uten overnasjonal styring.

Ser man verden gjennom dette perspektivet, faller mange brikker på plass. Kriger, handelskonflikter, sanksjoner, energikriser og politisk uro fremstår ikke lenger som isolerte hendelser, men som uttrykk for én og samme systemkamp.

Globalist-imperiet kan sies å ha sitt historiske utspring i det britiske imperiet og senere i finansielle og institusjonelle maktsentre rundt City of London. Da det britiske imperiet mistet territoriell kontroll, forsvant ikke makten. Den endret form. Styring flyttet fra kart til kapital, fra kolonier til finans, handel, institusjoner og regelverk.

Over tid har denne styringslogikken også satt seg i byråkratier og myndigheter. Ikke nødvendigvis gjennom ond vilje, men gjennom tilpasning og normalisering. Statens rolle glir gradvis fra å styre på vegne av egen befolkning til å administrere hensyn definert ovenfra.

Konsekvensen er at demokratier ikke nødvendigvis svekkes gjennom kupp eller maktbruk, men gjennom økonomisk infiltrasjon. Staten består formelt, men tømmes for reell styringsevne.

Norge er et tydelig eksempel. Til tross for store naturressurser er landet i dag bare rundt 40 prosent selvforsynt med mat. Småskala landbruk, lokal foredling og håndverksbasert næringsliv er bygget ned, ikke fordi det er ineffektivt, men fordi systemet belønner stordrift, import og finansielle marginer fremfor lokal produksjon og beredskap.

Når et land ikke lenger kan dekke grunnleggende behov gjennom egen verdiskaping, er det på tide å stille spørsmål ved hvor reell suvereniteten faktisk er – ikke juridisk, men praktisk.

Når de globale maktstrukturene er i endring, kan styrket selvforsyning og levende småskala næringsliv ikke lenger ses på som romantikk, men som forutsetning for faktisk overlevelse.

Globalismen mister nå legitimitet i store deler av verden. Mange opplever at beslutninger tas langt unna, av eliter som ikke bærer konsekvensene selv, samtidig som de samme elitene øker sin makt og sine formuer.

USAs historie kan leses som gjentatte forsøk på å bryte med dette systemet. Fra Hamilton til Lincoln, fra Roosevelt til i dag, har konflikten handlet om hvem som skal kontrollere økonomien. Det nye i vår tid er at dette nå sies åpent slik det ble gjort i Davos. Når USA selv har begynt å rive ned systemet det har vært garantist for, rokker det ved hele den vestlige arkitekturen.

I denne sammenhengen fremstår USA som den avgjørende brikken. Globalist-imperiet har vært avhengig av amerikansk militær, finansiell og institusjonell støtte. Uten USA kan systemet ikke videreføres. En president som aktivt utfordrer dette, vil derfor møte særdeles stor motstand.

Min hypotese er at globalist-imperiet ikke erstattes av ett nytt maktsentrum, men av en maktbalanse mellom hovedsakelig USA, Kina og Russland, i en maktbalanse-orden. Ikke som allierte, men som gjensidige begrensninger på hverandres makt.

De tre har ulike systemer og interesser, men deler én erkjennelse: Ingen av dem tjener på en verden styrt av overnasjonale strukturer og finansielle interesser uten demokratisk forankring. USA fordi landet selv er blitt svekket av systemet det bar. Kina fordi staten insisterer på kontroll over kapitalen. Russland fordi erfaringene med tap av kontroll over ressurser og institusjoner sitter dypt.

Ingen av dem kan styre verden alene. Nettopp derfor kan balansen mellom dem åpne rom for at flere land opererer mer selvstendig, innenfor samhandel, men uten overnasjonal styring. Det er fortsatt ikke folkestyre, men det kan snu et system der makt i dag samles hos stadig færre. Forutsetningen er at globalist-imperiet mister sitt grep.

Informasjonskontroll har vært et av systemets viktigste styringsverktøy. Først begrenses hvilke fakta og tolkninger som er tilgjengelige. Deretter formes hvordan de oppfattes, gjennom språk, rammer og gjentakelse. Slik skapes et handlingsrom der atferd styres indirekte, og jo mer effektiv denne kjeden er, desto mindre behov er det for åpen tvang.

Det er dette min artikkelserie «Programmert eller informert» undersøker. Hvordan media og myndigheter blir brukt til å programmere istedenfor å informere befolkningen.

Når bestemte tanker fremstår som legitime og andre som utenkelige, formes også hvilke handlinger som oppleves som mulige. Tanke og atferd styres ikke gjennom påbud, men gjennom rammer for hva som oppfattes som normalt, rimelig og tillatt.

Et gjennomgående trekk ved slik styring er fragmentering. Når befolkningen splittes langs identitet, frykt eller konfliktlinjer, svekkes evnen til kollektiv handling. Splittelse blir et stabiliserende element for konsentrert makt.

Hvis makt tidligere handlet om territorium, og senere om kapital og informasjon, kan neste fase handle om direkte tilgang til menneskekroppen. Med teknologier som kunstig intelligens og IOB flyttes styring fra samfunnsnivå til individnivå. Da handler frihet ikke lenger bare om stater og grenser, men om menneskets forhold til egen kropp, egne valg og egen bevissthet.

Den sterkeste motvekten mot enhver sentralisert makt er reelt folkestyre. Når beslutningsmakt faktisk ligger hos de mange, krymper handlingsrommet for de få. Det er derfor all konsentrert makt har en grunnleggende frykt for at folk samler seg.

Et folk som informeres kan styre seg selv. Et folk som programmeres kan styres av andre.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Kina er i ferd med å skape en historisk enestående vei til modernisering, som er fundamentalt forskjellig fra den vestlige erfaringen.

Carlos Martinez.

Carlos Martinez er medredaktør av Friends of Socialist China. Dette innlegget ble holdt på et internasjonalt forum med temaet «Multipolaritet og kinesisk modernisering», arrangert av Shanghai University of Finance and Economics (SUFE) 13. desember 2025. Innlegget er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse.

---

Kinas moderniseringsprosess har blitt et viktig fokus for internasjonal oppmerksomhet de siste årene, særlig etter at kinesiske forskere og politikere har begynt å formulere en særegen moderniseringsmodell som står i sterk kontrast til den vestlige erfaringen.

Modernisering er en anerkjent rettighet for alle land, i den forstand at Verdenserklæringen om menneskerettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs erklæring om retten til utvikling og andre sentrale dokumenter bekrefter retten til utvikling, retten til å ta del i vitenskapelig og teknologisk fremgang, og alle folks rett til en tilstrekkelig og stadig bedre levestandard.

Innenfor FNs rammeverk har alle land rett til å utnytte de nyeste og mest avanserte ideene og teknikkene for å møte menneskehetens materielle og kulturelle behov.

Modernisering gjennomføres ikke for sin egen skyld, men snarere som et middel til å nå et mål: å forbedre menneskers levestandard. Med modernisert industri, produksjonsteknikker, kommunikasjonsmetoder, transportsystemer, energisystemer og helsestrategier er det mulig å gi alle et sunt, meningsfylt og verdig liv, slik at hver enkelt person har pålitelig tilgang til næringsrik mat, anstendig bolig, klær, utdanning, helsetjenester, et levende kulturelt, sosialt og intellektuelt liv og meningsfylt arbeid.

Men så langt har denne retten til modernisering ikke blitt oppfylt utenfor en håndfull imperialistiske land. Fruktene av moderniseringen har blitt fordelt ekstremt ujevnt: industrialiseringsprosessen i Nord-Amerika, Europa og Japan har skapt tidligere ufattelig rikdom for noen få, men dette har vært ledsaget av desperat fattigdom og fremmedgjøring for mange, både i disse landene og i den globale sør.

Kinas modernisering

Kinas regjering har satt seg som mål å «i hovedsak realisere sosialistisk modernisering innen 2035», og har definert noen parametere for dette:

• Oppnå et BNP per innbygger på nivå med mellomstore utviklede land som Spania eller Tsjekkia.
• Bli et av verdens mest innovative land innen vitenskap og teknologi.
• Bli en global leder innen utdanning, folkehelse, kultur og sport.
• Øke andelen av befolkningen med middels inntekt betydelig.
• Garantere rettferdig tilgang til grunnleggende offentlige tjenester.
• Sikre moderne levestandard i landlige områder.
• Stadig redusere klimagassutslipp og beskytte biologisk mangfold for å gjenopprette en sunn balanse mellom mennesker og naturmiljøet.

Hvis disse målene oppnås, vil det utgjøre en betydelig – ja, verdenshistorisk – forbedring av levestandarden for det kinesiske folket, og det vil bane vei for andre utviklingsland.

Hvordan moderniserte Vesten seg?

I den dominerende moderniseringsteorien i Vesten er den rådende fortellingen at landene i Vest-Europa, Nord-Amerika og Japan oppnådde sine fremskritt gjennom en kombinasjon av god styring, liberalt demokrati, fri markedsøkonomi, vitenskapelig genialitet, geografisk tilfeldighet og en smule entreprenørånd.

Historiske undersøkelser avslører en helt annen historie.

De viktigste forløperne for Vestens modernisering er kolonialisme, slaveri og folkemord. Erobreringen av Amerika, bosettingen av Australia, den transatlantiske slavehandelen, koloniseringen av India, utbyttingen av Afrika, opiumskrigene, tyveriet av Hongkong og mye mer. Profittene fra kolonialismen og slavehandelen var uunnværlige for å drive frem Vestens industrialisering.

Som Karl Marx skrev i bind 1 av Kapitalen: «Oppdagelsen av gull og sølv i Amerika, slaveriet og begravelsen av den opprinnelige befolkningen i gruver, begynnelsen på erobringen og plyndringen av Øst-India, omdannelsen av Afrika til et jaktområde for kommersiell jakt på svarte hudfarger, signaliserte den lysende begynnelsen på den kapitalistiske produksjonens æra.»

Slik er den stygge sannheten om europeisk modernisering. Og historien er ikke så forskjellig i USA. Mange av de såkalte grunnlovsfedrene i dette landet var slaveeiere, og de etablerte et slaveeiersamfunn. De gikk til krig mot urbefolkningen og mot Mexico for å utvide sitt territorium.

I det 20. århundre, etter å ha etablert sitt herredømme over Amerika, konstruerte de et nykolonialt globalt system som i stor grad fortsatt er på plass, og påtvang verden amerikansk hegemoni.

Dette systemet omfatter et nettverk av over 800 utenlandske militærbaser; NATO; utplassering av titusenvis av soldater og våpen over hele verden; et enormt atomvåpenarsenal; folkemordskriger mot Korea, Vietnam, Laos, Kambodsja, Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya; systemer for økonomisk tvang og ensidige sanksjoner; stedfortrederkriger, kupp, prosjekter for regimeskifte, destabilisering; støtte til folkemord i Gaza; og, i dette øyeblikk, eskalerende aggresjon mot Venezuela.

Dette er det globale voldssystemet som har muliggjort og opprettholdt den nordamerikanske moderniseringen.

Hva med Japan? Japans fremgang ble først muliggjort av dets brutale ekspansjonsprosjekt i Øst-Asia, særlig Korea og Kina, og deretter gjennom tilpasning til og integrering med det USA-ledede imperialistiske systemet. Japans ledende rolle i USAs «første øykjede»-strategi for å holde Kina i sjakk ga USA et sterkt incitament til å støtte Japans økonomiske utvikling.

Sør-Korea, Singapore og Taiwan-provinsen utgjør den lille håndfull ikke-imperialistiske territorier som har klart å oppnå modernisering, men dette er spesielle tilfeller. Deres felles nærhet til Kina og Den demokratiske folkerepublikken Korea er ingen tilfeldighet; de har blitt innlemmet i den imperialistiske klubben av USA for å spille en dobbel rolle som regionale politimenn og levende reklame for kapitalismen i frontlinjen av dens konfrontasjon med sosialismen. Begge rollene er avhengige av at en del av befolkningen har en viss grad av velstand.

Så uansett hvor hardt vi leter, finner vi ikke noe land som har modernisert seg på den måten som den vestlige hovedstrømsteorien foreslår. Det mangler ikke på land i den globale sør som har forsøkt å anvende formelen «liberalt demokrati pluss fri markedsøkonomi», men ingen har lykkes med å modernisere seg. Faktisk har Vestens resept for (og innblanding i) utviklingsland i stor grad ført til kaos og endemisk fattigdom.

Kontrasten mellom Vestens suksess med modernisering og den globale sørs fiasko har ført til en stort sett uuttalt, men utbredt og skadelig rasisme: en antagelse om at hvite mennesker – eller i Øst-Asia, japanere – på en eller annen måte er mer avanserte enn alle andre.

Hvordan moderniserer Kina seg?

Kinas vei mot modernisering begynte i 1949 med grunnleggelsen av Folkerepublikken, den tidlige oppbyggingen av sosialistisk industri, jordreform og utryddelse av føydalisme og jordbesitterklassen, samt tilveiebringelse av minst grunnleggende utdanning og helsetjenester til hele befolkningen.

I 1963 tok statsminister Zhou Enlai, støttet av Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Chen Yun, for første gang opp spørsmålet om de fire moderniseringene: av landbruk, industri, nasjonalt forsvar og vitenskap og teknologi. Til tross for et komplekst politisk miljø ble dette målet gjenopptatt tidlig på 1970-tallet, og med lanseringen av reformer og åpning i 1978 akselererte Kina sin forfølgelse av disse målene og innledet en æra med rask utvikling av produktivkreftene og forbedring av folks levestandard.

Kinas moderniseringsreise har utviklet seg igjen de siste årene med forfølgelsen av det andre hundreårsmålet: å bygge et stort, moderne sosialistisk land som er velstående, sterkt, demokratisk, kulturelt avansert, harmonisk og vakkert innen 2049.

Kina er på god vei til å bli et utviklet land, og gjør dette på en måte som er fundamentalt forskjellig fra den vestlige erfaringen. Det mest bemerkelsesverdige er at Kinas modernisering er bygget på det kinesiske folks innsats, snarere enn på krig, kolonialisme og slaveri. Som Xi Jinping uttrykker det: «Kina vil verken følge den gamle veien med kolonisering og plyndring, eller den skjeve veien som noen land har valgt for å søke hegemoni når de blir sterke».

Venezuelas avdøde president Hugo Chávez uttrykte dette svært konsist i 2009: «Kina er stort, men det er ikke et imperium. Kina tråkker ikke på noen, det har ikke invadert noen, det går ikke rundt og bomber noen.»

Hvordan klarer Kina å modernisere seg uten å ty til hegemonisme? Hva er formelen som gjør at Kina kan bli det første store utviklingslandet som lykkes med moderniseringen, det første landet som moderniserer seg utenfor rammen av kolonialisme, imperialisme og krig? Dette er et spørsmål som ikke kan besvares uten å ta for seg Kinas sosiale, økonomiske og politiske system.

På et møte i Det kinesiske vitenskapsakademiet i 2016 bemerket Xi Jinping: «Vår største styrke ligger i vårt sosialistiske system, som gjør det mulig for oss å samle ressurser til en stor oppgave. Dette er nøkkelen til vår suksess.»

Eller som Deng Xiaoping kommenterte tilbake i 1984: «Det sosialistiske systemets overlegenhet demonstreres, i siste instans, ved en raskere og større utvikling av produktivkreftene enn under det kapitalistiske systemet.»

I en verden som fortsatt i stor grad er dominert av kapitalismen – og en intellektuell verden som fortsatt er dominert av borgerlig ideologi – er det lett å glemme systemets grunnleggende og uforenlige motsetninger, som Marx så tydelig identifiserte for 150 år siden; motsetninger som uunngåelig fører til ineffektivitet, stagnasjon og krise – og faktisk til krig.

I Kina utgjør kapitalistene ikke den herskende klassen og er derfor ikke i stand til å disponere landets ressurser etter egne privilegier. På toppnivå fordeles ressursene av staten, i samsvar med langsiktig planlegging utført av og i folkets interesse.

Dette har to viktige implikasjoner.

For det første betyr det at Kina kan unngå kriser knyttet til produktivitet, lønnsomhet og overproduksjon som kjennetegner kapitalistiske økonomier. Som et resultat av dette står kinesisk kapital ikke overfor noen materiell tvang til å takle fallende produktivitet ved å drive superutbytting i utlandet.

For det andre betyr det at kapitalister ikke er i posisjon til å bestemme Kinas utenrikspolitikk. Selv om et gitt selskap kan ønske å utvide sin virksomhet utenlands, kan det ikke gjøre dette på en måte som strider mot statens overordnede utenrikspolitikk, og det kan absolutt ikke forvente at staten bruker sin tvangsmakt til å legge til rette for en slik utvidelse.

New York Times-journalisten Thomas Friedman skrev den berømte setningen om det amerikanske systemet: «Markedets skjulte hånd vil aldri fungere uten en skjult knyttneve – McDonald’s kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas».

Det finnes ganske enkelt ikke noe tilsvarende i Kina.

Kina er altså i stand til å bygge en vei til modernisering uten hegemonisme nettopp fordi det er et sosialistisk land.

Men ved å bygge denne veien og dele fruktene av moderniseringsprosessen med den globale sør – for eksempel gjennom Belt and Road Initiative og Global Development Initiative – skaper Kina rom for andre utviklingsland til å modernisere seg og bryte ut av underutviklingen, selv om de ikke har Kinas ressurser og systemiske fordeler.

Som sådan har Kinas moderne utvikling stor historisk betydning og gir verdifulle lærdommer for verden. Den er en legemliggjøring av historisk materialisme i vår tid: kapitalismen har for lengst uttømt sin evne til å drive menneskelig fremgang, og derfor ligger fremtiden i sosialismen.

Engelsk tekst: Uncharted territory – how China is developing a path to modernisation without hegemonism

Oversatt og publisert av Spartakus.

Andre artikler av Carlos Martinez på Spartakus:

Avvis vestlig marxisme, forsvar de sosialistiske landene og stå sammen med verdens folk mot imperialismen

Kritiske betraktninger rundt angrepene på Iran

Det er absolutt ikke diplomati og det er ikke tvang. Det er krig ført med økonomiske midler, alt utformet for å produsere en økonomisk krise og sosial uro som fører til at regjeringen faller.

Av Jeffrey D. Sachs og Sybil Fares.

John Maynard Keynes skrev berømt i Fredens økonomiske konsekvenser ( 1919): 

«Det finnes ingen mer subtil, ingen sikrere måte å velte samfunnets eksisterende grunnlag på enn å ødelegge valutaen. Prosessen engasjerer alle de skjulte kreftene i økonomisk lov på ødeleggelsens side, og gjør det på en måte som ikke én mann av en million er i stand til å diagnostisere.»

USA mestret denne ødeleggelseskunsten ved å gjøre dollaren til et våpen og bruke økonomiske sanksjoner og finanspolitikk for å få valutaene til de aktuelle landene til å kollapse. Onsdag 19. januar publiserte vi «Den amerikansk-israelske hybridkrigen mot Iran», som beskrev hvordan USA og Israel fører hybridkriger mot Venezuela og Iran gjennom en koordinert strategi med økonomiske sanksjoner, økonomisk tvang, cyberoperasjoner, politisk undergraving og informasjonskrigføring. 

Denne hybridkrigen er utformet for å bryte valutaene i Iran og Venezuela for å provosere frem intern uro og til slutt regimeskifte.

Onsdag 20. januar, bare én dag etter artikkelen vår, bekreftet den amerikanske finansministeren Scott Bessent offentlig, uten forbehold, unnskyldning eller tvetydighet, at beskrivelsen vår faktisk er den offisielle amerikanske politikken.

«Det er på høy tid at verdens nasjoner konfronterer Amerikas uærlige økonomiske oppførsel … Denne lovløsheten er ulovlig, hensynsløs, skadelig, destabiliserende og til syvende og sist ineffektiv når det gjelder å oppnå Amerikas egne mål, og enda mindre globale mål».

I et intervju i Davos forklarte utenriksminister Bessent i detalj hvordan sanksjoner fra det amerikanske finansdepartementet bevisst ble utformet for å få Irans valuta til å kollapse, lamme banksystemet og drive Irans befolkning ut i gatene. Dette er kampanjen med «maksimalt press» for å nekte Iran tilgang til internasjonal finans, handel og betalingssystemer.

Bessent forklarte:

«President Trump beordret Finansdepartementet og vår OFAC-avdeling, Office of Foreign Asset Control, til å legge maksimalt press på Iran. Og det har fungert, for i desember kollapset økonomien deres. Vi så en storbank gå konkurs; sentralbanken har begynt å trykke penger. Det er dollarmangel. De klarer ikke å få tak i importvarer, og det er derfor folk gikk ut i gatene.»

Dette er den eksplisitte årsakskjeden der amerikanske sanksjoner førte til at valutaen kollapset og banksystemet sviktet.

Offisielt portrett av Scott Bessent fra 2025. (USAs finansdepartement / Wikimedia Commons / Public Domain)

Denne monetære ustabiliteten førte til importmangel og økonomisk lidelse, noe som forårsaket uroen. Bessent konkluderte med å karakterisere USAs handlinger som «økonomisk statskunst», og Irans økonomiske kollaps som en «positiv» utvikling:

«Så dette er økonomisk statshåndverk, ingen skudd avfyrt, og ting beveger seg i en veldig positiv retning her».

Det minister Bessent beskriver er selvfølgelig ikke «økonomisk statshåndverk» i tradisjonell forstand. Det er krig ført med økonomiske midler, alle utformet for å produsere en økonomisk krise og sosial uro som fører til at regjeringen faller. Dette hylles stolt som «økonomisk statshåndverk».

Den menneskelige lidelsen forårsaket av direkte krig og knusende økonomiske sanksjoner er ikke så annerledes som man skulle tro. Økonomisk kollaps fører til mangel på mat, medisiner og drivstoff, samtidig som det ødelegger sparepenger, pensjoner, lønninger og offentlige tjenester. 

Bevisst økonomisk kollaps driver folk ut i fattigdom, underernæring og for tidlig død, akkurat som regelrett krig gjør.

Dette lidelsesmønsteret som følge av amerikanske sanksjoner er godt dokumentert. En banebrytende studie i The Lancet av Francisco Rodríguez og kolleger viser at sanksjoner er signifikant assosiert med kraftig økning i dødelighet, med de sterkeste effektene funnet for ensidige, økonomiske og amerikanske sanksjoner, og et samlet dødstall som kan sammenlignes med væpnet konflikt.

Denne typen økonomisk krigføring bryter med grunnleggende prinsipper i folkeretten og FN-pakten. Ensidige sanksjoner som ilegges utenfor FNs sikkerhetsråds myndighet, spesielt når de er utformet for å forårsake sivile vanskeligheter, er ulovlige. 

Hybridkrigføring omgår ikke internasjonal lov ved å unngå bombing (selv om USA og Israel også har bombet Iran ulovlig, selvfølgelig). Ulovligheten av amerikansk «økonomisk statskunst» gjelder ikke bare Iran og Venezuela, men også dusinvis flere land som blir skadet av amerikanske sanksjoner.

«Selv om de amerikanske sanksjonene på kort sikt skaper elendighet, oppmuntrer den ustanselige bruken av dem raskt andre økonomier til å løsrive seg fra USAs økonomiske kvelertak».

Europa har kanskje begynt å lære at det ikke er noen redning å være medskyldig i USAs økonomiske forbrytelser, siden Trumps regjering nå vender seg mot Europa på samme måte, om enn med tollsatser snarere enn sanksjoner.

Trump har truet Europa med tollsatser for ikke å overlevere Grønland til USA, selv om han i det minste midlertidig trakk tilbake trusselen. Da Trump «inviterte» Frankrike til å bli med i Trumps fredsråd, truet han med å innføre en toll på 200 prosent på fransk vin hvis Frankrike avslo invitasjonen. Og så videre og så videre.

USA kan føre denne typen omfattende økonomisk krigføring fordi dollaren er den viktigste valutaen i det globale finanssystemet.

Hvis tredjeland ikke overholder USAs sanksjoner mot Iran og Venezuela, truer USA med å innføre sanksjoner mot bankene i disse tredjelandene, nærmere bestemt for å kutte dem ut av dollarbaserte oppgjør (kjent som SWIFT-systemet).

På denne måten håndhever USA sanksjonene sine mot land som ellers ville vært glade for å fortsette å handle med landene som USA prøver å drive til økonomisk kollaps.

Selv om de amerikanske sanksjonene på kort sikt skaper elendighet, oppmuntrer den ustanselige bruken av dem raskt andre økonomier til å løsrive seg fra USAs finansielle kvelertak. 

BRICS-landene, og mange andre, utvider den internasjonale handelen i sine egne valutaer, og bygger dermed alternativer til bruken av amerikanske dollar og unngår dermed disse sanksjonene. USAs evne til å innføre sine økonomiske og handelsmessige sanksjoner mot andre land vil snart avta, sannsynligvis bratt i de kommende årene.

Det er på høy tid at verdens nasjoner konfronterer USAs uærlige økonomiske oppførsel. USA har ført økonomisk krigføring med økende intensitet, samtidig som de kaller det «økonomisk statskunst». 

Denne lovløsheten er ulovlig, hensynsløs, skadelig, destabiliserende og i siste instans ineffektiv for å oppnå Amerikas egne mål, langt mindre globale mål.

Europa har sett en annen vei frem til nå. Kanskje nå som også Europa er truet, vil det våkne opp og slutte seg til resten av verden for å sette en stopper for Amerikas frekke og ulovlige oppførsel.

---

Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger (SDSN) og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling.

Sybil Fares er spesialist og rådgiver innen Midtøsten-politikk og bærekraftig utvikling ved Sustainable Development Solutions Network.

Denne artikkelen er fra  Common Dreams.

---

Dette er 297. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. Nå mye om Iran.

Lars Birkelund.

18. januar

«Alastair Crooke, former British diplomat: Iran taking down Starlink changed the game».

Iran klarte å slå ut Starlink, som USrael hadde klart å smugle inn i Iran, hele 40 000 enheter, iflg Alastair Crooke. Og dermed hadde ikke USraels opprørere inne i Iran lenger noen elektroniske kommunikasjonsmidler. For Irans myndigheter tok naturligvis også ut det som var i Iran fra før og som de kontrollerer.  https://www.facebook.com/reel/1984372385792433

Seinere samme dag:

En artikkel i Wall Street Journal 16. januar uttrykker sannsynligvis USA og Israels hensikt med å støtte opprørere/terrorister inne i Iran. Det sies at Iran har «kunstige» grenser og bør splittes opp for å «frustrere» interessene til Russland, Kina og andre. Det er dessuten slikt USA/NATO/EU/Israel allerede har gjort med Jugoslavia, Irak, Libya og Syria og som de forsøker å gjøre med Russland. Og Iran. For dette er også NATO og EUs politikk.

https://www.wsj.com/opinion/a-fractured-iran-might-not-be-so-bad-5ec2d702

Og politikken til Regjeringen (Norge). Det er vanskelig å tolke regjeringen og stortingspresident Masud Gharahkhani på annen måte. Skjønt, det er ikke sikkert de har en bevisst tanke bak sin Iran-politikk. Det handler sannsynligvis mest om å dilte etter USA, NATO og EU. Og Israel.

Ellers er det et paradoks at innvandringsfiendllige og muslimfiendtlige folk på høyresida støtter dette prosjektet, som vil fører til millioner av nye flyktninger hvis det lykkes. Tenker de lenger enn nesa rekker?

19. februar

En artikkel i gårsdagens Klassekampen bekrefter det inntrykket man fikk da USrael bomba Iran i juni i fjor, at bombingen samlet folket.

Dette fikk betydning da USrael gjenopptok krigen ved å væpne opprørere/terrorister inne i Iran for to-tre uker siden. Strategien var at det skulle svekke regimet så mye at det ble ufarlig å bombe Iran.

USrael turte til slutt ikke å bombe av hensyn til ringvirkningene for regionen, verdensøkonomien og ikke minst Israel og USA, som har en mengde baser i landene rundt Iran, som ville ha blitt bombemål. Det betyr dog ikke at faren er over.

Erfaringene fra i fjor har fått regimet til å skifte retorikk, ved å legge mer vekt på nasjonalisme og mindre på religion i sin propaganda til det iranske folket. Artikkelen i KK er basert på et intervju med Vali Nasr, iranskfødt forsker, som etter revolusjonen i 1979 dro til USA.

«Israels angrep på Iran sommeren 2025 ble et avgjørende øyeblikk. Mange iranere som foraktet prestestyret og deltok i protestene mot det, støttet likevel sin egen stat da den ble angrepet. De hatet den ytre fienden, som bombet hus og åpent myrdet iranske forskere, mer enn sine egne undertrykkere.

Prestestyret oppfattet skiftet i folkemeningen og innså, ifølge Nasr, at de kunne få mer støtte blant iranerne ved å appellere til nasjonalisme og persisk stolthet enn ved å bruke islamsk ideologi.

Og i perioden etter tolvdagerskrigen sluttet de å overvåke og straffe kvinner som ikke brukte hijab:

– Kvinnene ble mer og mer uredde. Og nå kan kvinner i Iran stort sett gå i det som passer dem, sier Nasr».

Samtidig har iranerne fått større forståelse for regimets ide om et framskutt forsvar i form av støtte til Hamas og Hizbollah.

«Det er viktig å forstå Iran på landets egne premisser. Og jeg har lært mye av min research. Én ting er at man, i motsetning til hva mange i Vesten tror, ikke kan bruke religion for å forklare regimets oppførsel …… hvis man studerer de iranske ledernes diskusjoner om hvordan de skulle håndtere krigen mot Irak på 1980-tallet, USAs invasjon av Irak i 2003, eller deres eget engasjement i Libanon og Syria, bruker de nesten aldri religiøse argumenter, hevder Nasr. Islam er ikke en del av deres nasjonale sikkerhetspolitiske overveielser (…)

Det er ikke en religiøs samtale de har om det. Det er mer en samtale om nasjonal sikkerhet, på samme måte som Vladimir Putins argumenter for hvorfor han mener Russland trenger Ukraina. Så jeg syntes det var noe som manglet i den vestlige forståelsen. Man forstår ikke hva som står på spill hvis man tror at alt handler om å eksportere revolusjon og ideologi, forklarer forskeren.

Mye av vestlig sikkerhetspolitikk har handlet om hvordan man kan påvirke det iranske regimet. Men du kommer ikke langt hvis du tror at de er drevet av et islamistisk ønske om å spre egen revolusjon over hele regionen …..

Et av de store problemene med den iranske sikkerhetsstrategien var at deres egen befolkning ikke kunne se poenget med den, forklarer Nasr:

– De forsto aldri hvorfor det var viktig. De spurte: «Hvorfor skal vi gi penger til Hamas? Hvorfor skal vi betale for Hizbollah? Vi har våre egne problemer her, så ikke bruk pengene andre steder, noe som betyr at vi vil bli pålagt sanksjoner.»….

– Det ironiske er at etter at Israel angrep Iran, er det mye større forståelse i den iranske offentligheten for ideen om et framskutt forsvar.
Den gamle sikkerhetsstrategien ble knust av Israel i 2025, sier Nasr. Etter å ha demontert Hizbollah kunne de angripe Iran uten frykt for gjengjeldelse fra Libanon.

– Plutselig innså iranerne at så lenge Hizbollah var der, avskrekket de israelerne fra å bombe Iran. Etter 7. oktober var israelerne veldig sinte, og de var villige til å ta veldig store sjanser. Så da først Israel og deretter USA bombet landet, ble det klart for iranerne hvorfor det framskutte forsvaret hadde vært en fornuftig strategi». https://klassekampen.no/artikkel/2026-01-17/vesten-har-aldri-forstatt-iran-fordi-det-ikke-handler-om-islam/WJ7A?

Seinere samme dag:

FREE ISRAEL!

Israelske demonstranter forlanger regimeskifte i Israel og politiet svarer med vold. Hvor blir det av fordømmelser, krav om sanksjoner og at Netanyahu må gå av, Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Masud Gharahkhani?

Seinere samme dag:

Nok en mottaker av den såkalte fredsprisen går inn for krig. Leilia Aftabi, sentralstyremedlem i Fred og Rettferdighet (FOR) kommenterer:

«Shirin Ebadi, den første iranske kvinnen som mottok Nobels fredspris i 2003, ber i sitt åpne brev «Dear Mr. President» Donald Trump om militær intervensjon mot Iran. Hun hevder at for hvert minutt et angrep utsettes, begås det flere forbrytelser.

At et slikt budskap kommer fra en fredsprisvinner, er dypt urovekkende og i klar motsetning til Alfred Nobels testamente. Fredsprisen skulle gis til dem som arbeider for reduksjon av militær makt og for brorskap mellom nasjoner.

I 2003 var Ebadi en selverklært reformist – siden da har hun beveget seg stadig lenger bort fra enhver prinsipiell motstand mot krig. I dag fungerer hun snarere som et moralsk alibi for amerikansk og israelsk maktpolitikk i Midtøsten. Hennes stemme inngår i den klassiske ’humanitære’ krigsretorikken, der lidelse brukes til å legitimere mer vold. Erfaringene fra Irak, Libya og Afghanistan viser hvor dette ender. Ebadi har heller ikke fordømt USAs og Israels angrep på Iran i juni 2025, der over tusen mennesker ble drept.

Er det et paradoks at en selverklært reformist forblir krigshisser mens hun bærer med seg tittelen nobelfredsprisvinner? Eller er dette selve poenget med prisen – en slags alkymi som forvandler mottakeren til en legitim stemme for krig? Gang på gang har fredsprisen gitt autoritet til ’akseptable’ dissidenter i tråd med vestlige stormakters interesser.

Menneskeverd er prinsipielt. Hvert liv teller likt. Ett drap er ett for mye, uansett hvem som begår det. Det burde ikke være for komplisert – heller ikke for fredsprisvinnere og Den Norske Nobelkomité».

Seinere samme dag:

KOGNITIV SVIKT

Man kan i blant bli fortvilet over folks feilslutninger. I det siste har enkelte av de som stadig kommenterer på min Facebook kalt meg for tilhenger av islam eller islamisme, til tross for at jeg i over ti år i hundrevis, om ikke tusenvis av artikler/kommentarer, har fordømt Norge/NATOs støtte til islamister i Libya og Syria. Skjønt ikke fordi de er islamister, men av en annen grunn som jeg straks kommer tilbake til.

Hvorfor kaller de meg islamist? Fordi jeg kritiserer USA og Israels krigføring mot Irans ’presteregime’. Av lignende grunner har jeg blitt kalt assadist fordi jeg kritiserte Norges krigføring mot Syria og putinist fordi jeg kritiserer NATO/Norges krig mot Russland, som NATO/Norge kamuflerer som ’hjelp’ til Ukraina.

De som leter vil finne EN rød tråd i det jeg har sagt om slike temaer, og det er respekt for Folkerettens bestemmelser om at alle land har rett til indre sjølstyre, uten innblanding fra andre stater. Og det er NATO-land, samt Israel som oftest bryter med Folkeretten.

Russland gjorde også det da de invaderte Ukraina. Så det har jeg kritisert. Andre mener riktignok at Russlands invasjon var lovlig, men altså ikke jeg.

Når det gjelder det første tilfellet er det faktisk større grunn til å si at Regjeringen (Norge), Stortinget og NATO er islamister, grunnet deres faktiske støtte til Al Qaeda og lignende i Libya og Syria.

Jeg spurte Grok: hva betyr kognitiv svikt? Skjermdumpen viser svaret.

Seinere samme dag:

Det er farligere å være alliert med USA enn å være USAs fiende, var det en som sa for mange år siden. Var det Kissinger?

Vietnameserne, irakerne, iranerne, afghanerne, venezuelanerne og mange andre folkeslag er nok uenige i det. Men USAs svik mot allierte Danmark er også det siste i en lang rekke. Norge kan bli neste, og det er farlig, da stutene som styrer Norge tillater at USA har 12 militærbaser her.

Ja, jeg sier stuter, da de har vist seg totalt uansvarlige i mange tilfeller, ikke minst da de bomba Libya, støtta terrorister i Syria og USA/NATO/EUs provokasjoner mot Russland, og væpningen av det korrupte, halvfascistiske Kiev-regimet. Norge er dessverre et land der politikerne slipper unna med slikt. Ja, de blir belønnet for det.

Trump påstår at Danmark trenger USAs hjelp til å beskytte Grønland mot Kina og Russland mens Danmark sier at de aldri har sett tegn til at Kina og Russland er noen fare for Grønland.

Dette er kun en av de siste i en lang rekke løgner fra Trump. Hva gjør det med norske trumpisters blinde tillit til Trump? Ingen ting. Skjønt noen vakler nok i troen. I USA synes det å være et opprør mot Trump, som skyldes forargelse over hans svik mot NATO-allierte og delvis motstand mot angrepet på Venezuela samt krigshissingen mot Iran.

«Demokraten Tim Kaine og republikaneren Rand Paul utforsker nå flere muligheter for å stoppe president Donald Trumps Grønland-planer …..

Spørsmålet om presidentens myndighet og Kongressens rolle i å godkjenne militære aksjoner i utlandet, har skapt uro i Washington de siste månedene.

Kain og Paul forsøkte å begrense Trumps militære handlingsrom i Venezuela i forrige uke, men lyktes ikke.

Paul, som er republikaner, tror ikke at presidenten vil få nok støtte fra eget parti til en eventuell militæraksjon på Grønland». https://www.dagbladet.no/nyheter/vil-stoppe-trump/84114156?

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Terje Rød-Larsen var en av arkitektene bak Norges rolle som «fredsnasjon». Nye avsløringer om hans tette bånd til Jeffrey Epstein kaster lys over elitenettverkene bak norsk utenrikspolitikk.

Øyvind Andresen.

Fra Oslo-prosessen til internasjonal toppdiplomat

Høsten 2022 publiserte jeg to artikler om Terje Rød-Larsens politiske vekst og fall, og om hans nære forhold til Jeffrey Epstein. Etter at nytt materiale nylig er blitt offentliggjort, har interessen økt. Det kommer nå fram at Epstein i sitt testamente fra august 2019 – to dager før han døde i fengsel – etterlot 10 millioner dollar til Rød-Larsen og kona Mona Juuls to barn. Midlene ble aldri utbetalt.

Rød-Larsen ble i 1996 utnevnt til planleggingsminister i Torbjørn Jaglands Ap-regjering. Statsrådskarrieren ble kort. I forbindelse med fiskeriprosjektet Fideco hadde han hatt gevinst ved aksjesalg som ifølge Økokrim ikke var korrekt beskattet. Han vedtok en bot på 50.000 kroner og gikk av etter én måned.

Allerede før dette hadde han oppnådd stor internasjonal prestisje som en av arkitektene bak Oslo-prosessen på begynnelsen av 1990-tallet, sammen med diplomaten Mona Juul. Rollen befestet Norges image som «fredsnasjon» og åpnet dører til sentrale maktmiljøer internasjonalt.

Mona Juul er for øvrig nå norsk ambassadør i Irak. Hun har også vært norsk  ambassadør i Israel og i Jordan. Hun har også vært ambassadør ved Norges FN-delegasjon i New York.

International Peace Institute og kontakten med Epstein

Fra 2005 til 2020 var Rød-Larsen president for International Peace Institute (IPI), en New York-basert tankesmie med tette bånd til FN. I oktober 2020 måtte han trekke seg etter avsløringer om hans forhold til Jeffrey Epstein.

I 2013 tok Rød-Larsen opp et personlig lån på 130.000 dollar fra Epstein og autoriserte også en betaling til Epstein via IPI. Hva pengene ble brukt til, er ikke kjent. Mona Juul har uttalt at hun ikke kjente til lånet. To år senere kjøpte ekteparet en tomt på den greske øya Paxos for samme beløp. Senere ble det oppført en luksusvilla på eiendommen.

Mellom 2011 og 2019 kanaliserte Epstein rundt 650.000 dollar til IPI gjennom egne stiftelser. Rød-Larsen besøkte Epstein minst 20 ganger i hans leilighet på Manhattan, også etter at Epstein i 2008 var dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Så sent som i 2018 sendte Rød-Larsen blomster til Epsteins bursdag.

IPI fungerte samtidig som møteplass for globale eliter. I 2013 var Torbjørn Jagland, da generalsekretær i Europarådet, vert for et møte mellom Bill Gates og en IPI-delegasjon. Epstein hadde introdusert partene og deltok selv. I etterkant bevilget Bill & Melinda Gates Foundation minst åtte millioner dollar til IPI.

Offentlige midler, manglende kontroll

Riksrevisor Per-Kristian Foss. Foto: Riksrevisjonen.

Det var ikke Utenriksdepartementet, men IPIs styreleder Kevin Rudd, tidligere statsminister i Australia, som tok initiativ til å fjerne Rød-Larsen etter medieavsløringer basert på Dagens Næringslivs undersøkelser.

Riksrevisjonen rettet i 2021 kraftig kritikk mot UD for manglende kontroll med pengebruken i IPI. Norge hadde da utbetalt rundt 130,6 millioner kroner til tankesmien i perioden 1997–2018. Det ble ikke stilt tilstrekkelige krav til rapportering, måloppnåelse eller regnskapskontroll, og en uforholdsmessig stor andel gikk til administrasjon og representasjon.

IPI sto også bak prosjektet «Mongolia Advisory Board», der Mongolia betalte 100.000 dollar årlig til hver av seks rådgivere. Midler gikk blant annet til konsulentselskapet til Larry Summers, til Ehud Baraks selskap Hyperion og til Oslo-senteret, ledet av tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Intern korrespondanse viser at Epstein fungerte som mellommann for enkelte utbetalinger.

Luksus, prestisje og selvbilde

IPI brukte betydelige midler på luksus. I 2010 kjøpte tankesmien en leilighet på Upper East Side i New York for 2,2 millioner dollar, registrert som Rød-Larsens adresse. I 2017–2018 betalte IPI over én million dollar i hotellutgifter for ham. Ifølge amerikanske skattemeldinger mottok Rød-Larsen rundt 6,7 millioner dollar i inntekter fra IPI mellom 2005 og 2018.

I 2017 var IPI også vertskap for Broadway-oppsetningen Oslo, om Oslo-avtalen og Rød-Larsen og Juuls roller. Epstein donerte 150.000 dollar og deltok som gjest.

En sak som angår mer enn én person

Terje Rød-Larsens diplomatiske karriere endte i vanære. Men saken handler ikke bare om én mann. Den avdekker hvordan Norges selvbilde som «humanitær stormakt» har vært nært knyttet til lukkede elitenettverk, prestisjeprosjekter og store pengestrømmer – ofte med svak demokratisk kontroll.

Som det heter i NOU Makt og demokrati (2003), er forestillingen om Norge som moralsk og humanitær stormakt blitt et nasjonalt symbol. Rød-Larsen-saken viser hvor skjørt dette symbolet er, og hvor raskt det kan slå sprekker når idealer møter makt, penger og personlige forbindelser.

Kilder:   

Rød-Larsens store tabbe var at han involverte seg med Jeffrey Epstein. Dette hadde ikke vært oppdaget hvis ikke Dagens Næringsliv i perioden 2019 til 2021 publiserte en serie avslørende artikler om Terje Rød-Larsen. Disse har vært min viktigste kilde. DNs reportere har for øvrig mottatt flere anonyme trusler via e-poster og telefon etter avsløringene.  Det dreier seg også om drapstrusseler, men politiet har henlagt saken.

Mine artikler om Rød-Larsen er også en viktig kilde til Nina Witoszeks og Eva Jolys bok «Det blåøyde riket» (1923) , kapittel fem.