Nå er banken invitert til Oljefondets investorkonferanse for å snakke om «vinnerkultur».

I minst femten år var Jeffrey Epstein en av storkundene i USAs største bank: JPMorgan Chase. I denne perioden gjorde banken det mulig for Epstein å bygge og vedlikeholde et omfattende økonomisk apparat som la til rette for systematisk utnyttelse av sårbare kvinner – mange av dem mindreårige.

Øyvind Andresen.

Nå er bankens mangeårige toppsjef Jamie Dimon invitert til Oljefondets investorkonferanse 28. april for å snakke om «vinnerkultur». 

Milliarder i transaksjoner til Epstein

JPMorgan Chase har i årevis forsøkt å bagatellisere forbindelsen til Epstein. Først etter hans død i 2019 offentliggjorde banken tall som viste at minst 1,3 milliarder dollar ble overført til Epsteins mange kontoer i banken. Dette framstår i dag som et minimumsanslag.

Undersøkende journalister Pam og Russ Martens har dokumentert at banken fungerte som et nav i den økonomiske infrastrukturen rundt Epsteins virksomhet. Ifølge deres gjennomgang finnes det regneark som viser rundt 9 000 betalingstransaksjoner til Epstein-relaterte personer mellom 2005 og 2019 – med en samlet verdi på over 2,4 milliarder dollar.

I 2023 inngikk banken forlik:

• 290 millioner dollar til Epsteins ofre
• 75 millioner dollar til De amerikanske Jomfruøyene, der Epstein eide to private øyer.

JPMC  innrømmet ikke skyld, men «beklaget forbindelsen».

( I perioden 2013 til 2018 var Deutsche Bank den viktigste banken til Epstein. I 2020 ga New Yorks finansdepartement Deutsche Bank en bot på 150 millioner dollar for manglende samsvar med regelverket i forbindelse med håndteringen av Epstein og andre høyrisikoklienter ).

Tette bånd til bankens toppledelse

Epstein hadde nær kontakt med flere sentrale ledere i JPMC. Blant dem var Mary Callahan Erdoes, i dag leder for kapital- og formuesforvaltning i JPMorgan Chase, som over tid hadde løpende e-postkontakt med Epstein om forretningsmessige forhold.

Enda tettere var forholdet til Jes Staley, som i 34 år var en betrodd toppleder i JPMorgan. Som sjef for bankens Private Bank utvekslet han rundt 1 200 e-poster med Epstein fra sin jobbmail. Flere av disse inneholdt bilder av unge kvinner i seksualiserte positurer, og andre antyder direkte kjennskap til – eller deltakelse i – Epsteins menneskehandel.

I 2013 forlot Staley JPMorgan og ble senere toppsjef i den britiske storbanken Barclays, en stilling han trakk seg fra i 2021. Voldtektsanklager mot Staley er nå tatt opp i amerikanske Epstein-etterforskninger. I 2025 ble det dessuten kjent at Staley og tidligere USAs finansminister Larry Summers var utpekt som bobestyrere for Epsteins bo – et verv de senere ble fratatt.

Fly brukt til menneskehandel?

Epstein fungerte også som rådgiver da JPMorgan i 2004 kjøpte hedgefondet Highbridge Capital Management. For dette fikk han 15 millioner dollar i provisjon.

På en rettshøring i New York i mars 2023 hevdet ofrenes advokat, David Boies, at et privatfly eid av dette heleide datterselskapet ble brukt til å frakte unge kvinner og jenter til Epstein.

En endret stevning utdypet påstanden: Highbridge skal så sent som i 2012 ha brukt sitt eget fly til å transportere jenter fra Florida til Epstein i New York.

Dimon: «Jeg visste ingenting»

Da Jamie Dimon ble avhørt i retten 26. mai 2023, hevdet han at han ikke kjente til Epstein før medieavsløringene i 2019. Dette til tross for at Dimon har vært bankens sjef siden 2006 – altså i perioden der Epstein ble behandlet som en VIP-kunde og milliarder strømmet inn og ut av kontoene hans.

Flere ansatte varslet internt underveis. Likevel fastholder Dimon at han ikke visste noe. Spørsmålet er hvor troverdig dette er.

Oljefondet – stor eier i skandalebanken

Det norske Oljefondet, formelt Norges Bank Investment Management, har investert rundt 130 milliarder kroner i JPMorgan Chase. Fondet eier om lag 1,3 prosent av banken.

De største eierne ellers er:

• Vanguard Group (9,8 %)
• BlackRock (6,0 %)
• State Street (4,6 %)

Det er over 70 prosent institusjonelt eierskap er JPMorgan Chase. Disse eierne er også et medansvar for å finansiere en av de groveste overgrepssakene i moderne tid.

Et siste spørsmål

Når Oljefondet inviterer Jamie Dimon til Oslo for å forelese om «vinnerkultur», er det rimelig å spørre: Finnes det norske journalister som vil konfrontere ham med Epsteinsaken – og bankens ansvar?

Eller skal også dette ties i hjel, i «vinnerkulturens navn» ?

Kilder:

Pam Martens og Russ Martens skreiv en rekke artikler på nettstedet Wall Street on Parade der de tematiserer hvordan topplederne i JPMC hadde løpende kontakt med Epstein gjennom mange år. Her er noen lenker til noen av disse artiklene:

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen:

Omfattende intervju om NATO, EU, Iran, den dype statens kooperasjon av venstresiden, misbruk av begrepet «fascisme», den stadig dypere globale krisen i kapitalistisk hegemoni og mye mer.

Thomas Fazi.

Jeg hadde nylig gleden av å være tilbake på Macro N Cheese-podkasten, som ble ledet av den fantastiske Steve Grumbine.

Vi dekket mye.

Jeg begynner med å spore den historiske transformasjonen av venstresiden – fra en klassebasert, antiimperialistisk bevegelse til en liberal-progressiv politikk som er forenlig med kapitalismen – og argumenterer for at dette skiftet ikke var organisk, men aktivt ble konstruert av transatlantiske eliter og etterretningstjenester.

For det andre analyserer jeg NATOs opprinnelige og pågående formål: ikke å forsvare Europa mot en ekstern trussel, men å holde Europa geopolitisk underordnet Washington og atskilt fra Russland.

For det tredje undersøker jeg hvordan propaganda og produsert samtykke historisk sett har opprettholdt elitehegemoni, og hvordan en voksende krise i dette hegemoniet driver stadig mer åpenbare autoritære og sensurtiltak over hele Vesten, spesielt i Europa.

For det fjerde diskuterer jeg Grønland-episoden og Europas vasaliserte politiske klasse, og argumenterer for at europeiske lederes retorikk om strategisk autonomi er rent teatralsk gitt deres strukturelle underordning til den transatlantiske orden.

Til slutt reflekterer jeg over forholdet mellom USA og Israel, Epstein-filene som et vindu inn i hvordan elitemaktnettverk faktisk fungerer, og den bredere erosjonen av substantielt (og stadig mer formelt) demokrati under kapitalismen.

Det som følger er en redigert versjon av samtalen vår.

Steve Grumbine: Jeg vil begynne med noe jeg har et sterkt problem med: sammenblandingen av det liberal-progressive etablissementet med venstresiden. Hva skjedde med venstresiden som politisk tradisjon, og hvordan endte vi opp her?

Thomas Fazi: Jeg tror dette skiftet var mer med vilje enn ved et uhell – resultatet av en lang historisk prosess som hadde som mål å fundamentalt forandre det venstresiden pleide å være gjennom mesteparten av det tjuende århundre. Den gamle venstresiden var forankret i arbeiderklasse- og sosialistisk politikk. Den var forankret i en klassebasert forståelse av samfunnet og en antiimperialistisk forståelse av internasjonale relasjoner, og den representerte en reell trussel mot de kapitalistiske herskende klassene. Det var den store ideologiske kampen som definerte store deler av det tjuende århundre, spesielt under den kalde krigen.

Enorme anstrengelser og ressurser gikk med til å ødelegge den gamle venstresiden. I Italia i disse årene kan man si at omtrent halvparten av befolkningen identifiserte seg på en eller annen måte som kommunister eller sosialister. Situasjonen i Frankrike og andre land var ganske lik. Dette var en genuint mektig kraft, og den ble med rette sett av amerikanske planleggere som et sentralt hinder for å forankre Europas underordnede rolle innenfor den amerikanskledede keiserordenen. Vold og tvang ble derfor brukt – gjennom for eksempel Operasjon Gladio, det hemmelige paramilitære NATO-nettverket som utførte falskflagg-terrorangrep som deretter ble beskyldt for på ytre venstregrupper. Men amerikanske planleggere erkjente også at de måtte gå til en ideologisk og kulturell motoffensiv.

CIA og andre etterretningsorganer investerte betydelige summer i det vi kan kalle den nye venstresiden fra 1970-tallet – en helt annen skapning enn den gamle. Den var stadig mindre fokusert på klasse, på forholdet mellom arbeid og kapital, og stadig mer fokusert på spørsmål om diskurs, identitet og individuell frigjøring. Denne postmoderne venstresiden erstattet kapitalismens primære motsetning – konflikten mellom arbeid og kapital – med et stadig voksende spekter av sekundære motsetninger: kjønnspolitikk, identitetspolitikk og så videre. Det som i dag går for å være venstresiden er i stor grad et produkt av denne tiår lange prosessen med sosial omstrukturering. Den har produsert en venstreside som er fullstendig kompatibel med kapitalismen, med eksisterende maktstrukturer og til syvende og sist med imperiet.

Steve Grumbine: La oss snakke om NATO. Hvor kom det egentlig fra, og hva er dets egentlige funksjon?

Thomas Fazi: NATOs virkelige funksjon ble perfekt oppsummert av dens første generalsekretær, Lord Ismay, som beskrev den som å holde «russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede». Det sier alt. Alliansens opprinnelige formål var å forhindre fremveksten av et uavhengig, autonomt Europa – å sikre kontinentets strategiske underordning til USA og å hindre enhver geopolitisk tilnærming mellom Europa og Russland.

Det hadde svært lite å gjøre med å forsvare Europa mot Sovjetunionen. Faktisk var denne trusselen i stor grad et biprodukt av NATOs egen eksistens. Og langt fra å forsvare Europa under den kalde krigen, overdrev NATO systematisk den russiske trusselen for å rettferdiggjøre en permanent amerikansk militær tilstedeværelse på kontinentet – en tilstedeværelse som fungerte som de facto kontroll over utenrikspolitikken til sine europeiske «allierte». Men NATO var også rettet innover: Operasjon Gladio, det hemmelige paramilitære nettverket jeg nevnte, ble brukt til å delegitimere den demokratiske venstresiden i land der klassekonflikten var spesielt intens.

Det mest talende beviset på NATOs sanne formål er det som skjedde i 1991. Da Sovjetunionen ble oppløst – da NATOs oppgitte eksistensbegrunnelse forsvant – ble den ikke oppløst. Tvert imot, den ekspanderte. På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet så vi en effektiv fusjon mellom NATO og EU: medlemskap i EU ble gjort betinget av forutgående inntreden i NATO. Det var et usedvanlig selvdestruktivt trekk fra Europas side, fordi det sikret at unionen aldri ville oppnå ekte geopolitisk autonomi.

Krigen i Ukraina illustrerer alt dette perfekt. Den historiske bakgrunnen er utvetydig: NATOs ekspansjon østover mot Russlands grenser, og den progressive de facto integreringen av Ukraina i NATO etter det USA-støttede kuppet i 2014, var det som til slutt provoserte Russland til å invadere. Fra et stormaktsperspektiv var Russlands respons helt rasjonell. USA ville ha reagert på nøyaktig samme måte dersom Canada eller Mexico hadde inngått en militærallianse og begynt å utplassere missiler på deres territorium.

Jeg vil gå lenger og si at denne krigen ikke bare ble provosert, men bevisst provosert. Amerikanske planleggere ønsket det. Målet var å trekke Russland inn i en langvarig konflikt, svekke landet økonomisk og militært, og til slutt få til regimeskifte i Moskva – noe som har vært et langsiktig mål for vestlige planleggere siden minst det nittende århundre. Men det var et annet, like viktig mål: å drive en permanent kile mellom Europa og Russland, og fremfor alt mellom Tyskland og Russland. Tysklands voksende energibånd med Moskva ble sett på i Washington som en primær trussel mot amerikansk hegemoni – derav den nådeløse kampanjen mot Nord Stream og dens endelige ødeleggelse. Krigen tjente til å erstatte Europas avhengighet av billig og pålitelig russisk gass med en avhengighet av langt dyrere – og langt mer politisk ustabil – amerikansk flytende naturgass. Dette målet ble åpent uttalt av amerikanske politikere ved flere anledninger, og det er akkurat det som ble oppnådd.

Steve Grumbine: Du har skrevet og snakket mye om propaganda og det Gramsci kalte hegemoni. Hvordan hjelper dette rammeverket oss å forstå hva som skjer i dag?

Thomas Fazi: Gramscis innsikt var at staten ikke opprettholder makt utelukkende gjennom sitt monopol på vold – gjennom politi og militærmakt. Den opprettholder også makt ved å forme ideene, verdiene og «sunn fornuft» i et samfunn. Når den herskende klassens verdensbilde blir internalisert og akseptert som naturlig og normalt av alle, er det det Gramsci kalte hegemoni. Og i vestlige liberaldemokratiske samfunn har dette historisk sett blitt oppnådd primært gjennom propaganda – gjennom kontroll over media.

Det finnes en omfattende litteratur om dette, fra Chomskys arbeid om samtykke fra produksjon til tidligere etterkrigsteoretikere som Edward Bernays. Mainstream-mediene i Vesten er formelt uavhengige av staten, men de har alltid fungert som et verktøy for bedriftsoligarkiet. Den gamle vitsen fanger det godt: en russer og en amerikaner sitter på et fly til Washington. Amerikaneren spør: «Hvorfor skal dere til Amerika?». Russeren sier: «For å studere propaganda.» Amerikaneren svarer: «Hvilken propaganda?» – og russeren sier: «Nettopp.» Vestlig propaganda fungerte historisk sett nettopp fordi den var usynlig.

Det som har endret seg er fremveksten av sosiale medier, som har svekket det kvelertaket som selskaper og staten historisk sett har hatt over informasjonsflyten. Dette er generelt positivt, men responsen fra eliten har vært en vedvarende aksjon: en allianse mellom store teknologiselskaper og sikkerhetsstaten for å kontrollere informasjonsflyten på nettet. Dette eskalerte betydelig på midten av 2010-tallet da finanskrisen og dens sosiale ettervirkninger – Brexit, Trumps første periode, De gule vestene i Frankrike – overbeviste etablissementet om at sosiale medier var en primær vektor for politisk ustabilitet. Resultatet var fremveksten av det som kan kalles et sensur-sikkerhetskompleks, der etterretningstjenester spilte en sentral rolle.

Det vi er vitne til nå er konsekvensen av en dypere krise: en hegemonikrise. Politiske ledere over hele Vesten nyter rekordlav tillit. Når propagandaen begynner å kollapse, blir regimene stadig mer autoritære. I Europa er dette svært synlig: vi har sett valg bli avlyst – som i Romania, hvor en uavhengig kandidat som kom først senere ble utestengt fra å stille til valg helt – og vi har sett økonomiske sanksjoner, opprinnelig utviklet for utenlandske enheter, brukt mot europeiske journalister og analytikere på grunnlag av å spre «russisk propaganda». Dette er ikke prosedyremessige overdrivelser. De er tegn på et system som ikke lenger kan opprettholde kontroll gjennom samtykke og i økende grad tyr til tvang.

Steve Grumbine: Jeg vil kort trekke inn Trotskij i dette, fordi han presenterte fascismen på en måte jeg synes er overbevisende – som en midlertidig taktikk for den herskende eliten snarere enn en permanent tilstand for staten. Man kan se det i syndebukken, demoniseringen, den splittende retorikken og politistatstaktikken. Og disse taktikkene har en tendens til å bli kombinert med ekstreme innstrammingstiltak, mens en venstreside som allerede har kjøpt inn innstrammingsbudskapet ikke tilbyr noen meningsfull motargumentasjon. Jeg vil koble det til det som skjer med Grønland – et nakent imperium, enkelt og greit. Likevel, i stedet for å behandle det som en rød linje, snubler europeiske ledere over seg selv for å finne unnskyldninger for det. Det samme gjelder Gaza. Det var heller ingen rød linje. Hva synes du?

Fazi: Før vi kommer til Grønland, vil jeg bare kort komme tilbake på begrepet «fascisme» – fordi jeg synes det har blitt like lite nyttig som begrepene «venstre» og «høyre». Det har blitt fullstendig tømt for enhver referanse til sin opprinnelige historiske betydning. Hvis du tror på det liberale etablissementet, er fascisme i hovedsak alle på høyresiden, alle som ikke tilslutter seg liberal ortodoksi. Men historisk sett betydde fascisme noe ganske spesifikt: det var sammensmeltingen av bedrifts- og statsmakt, nøytraliseringen av demokratiet ved at et oligarki tok direkte kontroll over staten; den utbredte bruken av sensur og undertrykkelse av dissens og imperialisme og kolonialisme.

Hvis vi holder oss til den definisjonen, kan jeg ikke tenke meg noe mer fascistisk enn det liberal-sentristiske transatlantiske etablissementet. Det er de som har demontert demokratiet i årevis. Det er de som har tilegnet oligarkiet stadig mer makt. Det er de som har tydd til sensur. Det er de som har ført imperialistiske og kolonialistiske kriger over hele verden. Og hvis du ser på EU – et overnasjonalt, antidemokratisk, oligarkisk kontrollert, krigshisserende protoimperium – er det omtrent så nært en moderne legemliggjøring av fascisme som man kan komme. De som hevder å forsvare oss mot fascisme er, i denne tolkningen, de virkelige fascistene.

Steve Grumbine: Trumps holdning overfor Grønland virker som naken imperialisme – en trussel om å erobre territoriet til en alliert. Likevel har europeiske ledere knapt reagert. Hva forteller det oss om den europeiske politiske klassen?

Thomas Fazi: Jeg er ikke det minste overrasket over den ynkelige reaksjonen fra europeiske ledere. Det nåværende europeiske etablissementet sluttet å tenke i termer av sine egne borgeres nasjonale interesser, eller Europa som helhet, for veldig lenge siden. Det vi ser på er det marxister pleide å kalle en kompradorelite – en herskende klasse som tjener utenlandske interesser. Dette er de samme lederne som overvåket Europas progressive revassalisering til USA, som stilte seg bak Washingtons strategiske agenda i så å si alle større spørsmål, som ikke hadde noe å si om terrorangrepet på Nord Stream – en handling utført med i det minste indirekte amerikansk involvering og sannsynligvis forhåndskjent av flere europeiske regjeringer – og som har brakt Europa til randen av en katastrofal krig med Russland.

Tanken om at denne politiske klassen nå plutselig skulle være i stand til å kjempe for europeisk suverenitet er latterlig. All retorikken fra Macron, von der Leyen og andre om behovet for strategisk autonomi er teater. Deres faktiske svar på Trumps krav angående Grønland var: «Dere kan få akkurat hva dere vil – flere tropper, full militarisering – men la oss gjøre det innenfor rammene av NATO». Det er ikke autonomi. Det er dypere underordning kledd i uavhengighetens språk.

I mellomtiden kjøper Europa mer og mer flytende naturgass fra USA og mer og mer amerikanske våpen for å sende dem til Ukraina – og dermed forsterker de sin avhengighet av selve landet de hevder å ønske uavhengighet fra. Og hvis man følger flyvebanene til amerikanske militærfly som sendes ut til Midtøsten som forberedelse til operasjoner mot Iran, passerer de gjennom europeiske baser. Europa er i dag, konkret materiell sett, en utskytningsrampe for amerikansk militæraggresjon rundt om i verden.

Steve Grumbine: Hvor passer Israel inn i alt dette? Og hva forteller Epstein-filene oss om hvordan makt faktisk fungerer?

Thomas Fazi: Debatten om hvorvidt Israel kontrollerer USA eller om Israel bare er et verktøy for amerikansk makt i Midtøsten, vil aldri bli fullstendig løst – fordi begge deler er sant. Israel-lobbyen utøver enorm innflytelse over det amerikanske politiske og økonomiske etablissementet, slik den gjør i Europa og andre vestlige stater. Samtidig har Israel historisk sett tjent som et sentralt instrument for projeksjonen av amerikansk makt i Midtøsten. Det er mest nyttig å tenke på USA og Israel som likeverdige komponenter i et enkelt imperialt system. Israels fremvekst falt sammen med fremveksten av den amerikanske imperialstaten etter andre verdenskrig, og den avtar sammen med vestlig hegemoni mer generelt.

De stadig mer ufattelige nivåene av vold vi er vitne til – et direktesendt folkemord som har pågått i to og et halvt år – er, tror jeg, et tegn på desperasjon snarere enn styrke. Israel og det amerikanske etablissementet under Trump ser ut til å forstå at de har et lukket mulighetsvindu, at imperiets dager er talte, og de bruker det mens de fortsatt kan, uten engang å bry seg med å presentere en humanitær eller juridisk begrunnelse.

Når det gjelder Epstein-filene: Utover de grufulle detaljene om seksualkriminalitet og den moralske degenerasjonen til den vestlige herskende klassen som de avslører, gir de et genuint nyttig glimt inn i hvordan makt faktisk fungerer i Vesten i dag. Reell makt ligger ikke i parlamenter eller valgte regjeringer. Den ligger i et sammenkoblet nett av finansielle, bedriftsmessige og militærindustrielle interesser – syntetisert og administrert av apparatene i den permanente staten, fremfor alt etterretningstjenestene. Epstein var en mellommann i dette nettverket, og koblet sammen mektige aktører for å maksimere de politiske og økonomiske interessene til en transnasjonal superklasse på alles bekostning. Demokratiets formelle prosedyrer – allmenn stemmerett, flerpartivalg, konstitusjonelle garantier – fungerer i økende grad som en fasade over det som, strukturelt sett, er et kapitaldiktatur. Det har uten tvil alltid vært tilfelle under kapitalismen, men den nyliberale æraens historisk enestående konsentrasjon av rikdom har produsert en tilsvarende enestående konsentrasjon av politisk makt. Epstein-klassen er i stor grad et produkt av denne utviklingen.

For å lytte til podkasten, der vi analyserer disse problemstillingene i mye større detalj, klikk her eller nedenfor.

---

Oversatt fra:

Crisis of hegemony and the vassalisation of Europe

Takk for at du leste. Å publisere journalistikk av høy kvalitet krever konstant research, og det meste av det er ulønnet, så hvis du setter pris på skrivingen min, bør du vurdere å oppgradere til et betalt abonnement hvis du ikke allerede har gjort det. Bortsett fra en uklar følelse inni deg, får du tilgang til eksklusive artikler og kommentarer.

Thomas Fazi

Website: thomasfazi.net

Twitter: @battleforeurope

Latest book: The Covid Consensus: The Global Assault on Democracy and the Poor—A Critique from the Left (co-authored with Toby Green

---

Du spiser mat hver dag, mest sannsynlig opptil flere ganger for dagen. Matproduksjon er grunnleggende viktig for deg og det er viktig for Norges sjølforsyning og beredskap.

Romy Rohmann.

Vi har en av verdens laveste sjølforsyningsgrad – den er bare på 34%.

På tross av fine ord og politikere som har snakket om økt beredskap over lang tid, legges det ned gårdsbruk hver dag i landet vårt. 

Gårdene blir større og større, det er færre bønder som produserer mat, disse er nedsylta i gjeld og avhengig av maskiner og teknologi som ikke kan erstattes, repareres eller vedlikeholdes dersom det oppstår problemer med import eller svikt i teknologi ved strøm- eller databrudd.

Dette har jeg bla skrevet om her:

Flere steder i vårt land er det bare en enkelt bonde aleine på sin gård, uten nabobønder, dersom noe går galt er det ingen rundt som kan bistå dersom noe svikter.  

Bonden er i tillegg avhengig av at transportsystemene fungerer, sjøl er han avhengig av importerte varer, og hans råvarer skal antakelig ganske langt av sted før de foreldes. De tidligere lokale meierier og slakterier er sentralisert, dyr sendes langt for å slaktes, melka blir kjørt langt til meieriene og dersom transporten ikke fungerer, kommer det i siste instans ingenting fram til deg som er vant til å gå å handle det du trenger i din nærmeste butikk.  

På Dieselbrølets aksjoner sto bønder fram og fortalte hvor lite det egentlig hjalp med kutt i drivstoffavgifta.

https://www.tv2.no/nyheter/dieselbrolet-er-i-gang-tross-kutt-bare-en-drape-i-havet/18701940

Vi bor i et langstrakt land, de fleste bor i byer og tettsteder der det ikke produseres mat. Veit du hvordan det står til med reserveløsningene? Jeg vil påstå at vi verken har matberedskap i hele landet og heller ingen plan dersom ei krise skulle oppstå.

Beredskapsåret 2026 – Kommuner skal utarbeide beredskapsplaner – for uten mat og drikke…. Ja du veit.

Det vi ser er at våre politikere tenker militærberedskap i hovedsak, det hjelper ikke med noe av dette dersom det ikke finnes mat å få.

Den enkelte skal ha et lager for ei uke, men hva etter det?

Regjeringa har lenge hatt et mål om å øke sjølforsyninga til 50% og sjøl om vi hadde nådd det, hjelper det lite dersom vi ikke har bygd opp større beredskapslagre i landet vårt.

Det er kanskje på tide å se til de landene som har tatt beredskap på alvor.  

Forsvarets Forum publiserte en debattartikkel i mars med overskrifta:

Mat er operativ evne

Matvaresikkerhet er ikke lenger bare næringspolitikk. Det er sikkerhetspolitikk.

Eivind Olsen Leder Parat Forsvar skriver dette:

De siste årene har vist hvor sårbare globale forsyningskjeder er. Pandemi, krig i Europa, geopolitisk rivalisering og økende proteksjonisme har gjort det tydelig at åpne økonomier som Norge ikke kan ta stabil handel for gitt.

For Forsvaret er tilgang på mat helt avgjørende for utholdenheten.

Norge er en del av et internasjonalt handelssystem. Det er en styrke. Men handel kan ikke være vår eneste beredskapsstrategi. Når eksportrestriksjoner innføres over natten, og transportlinjer forstyrres, må vi ha egen kapasitet. Hvor god er Forsvarets beredskap knyttet til mat?

Forsvarets utholdenhet

Matproduksjon og foredling er en del av den nasjonale motstandskraften. Evnen til å levere mat til egen befolkning – og til egne styrker – i fred, krise og krig er grunnleggende. 

Økt selvforsyning, robuste verdikjeder og produksjon spredt over hele landet handler om operativ evne. Har vi sørget for at personellet som skal lage mat, har god nok opplæring og kunnskap om ernæring?

Totalforsvarsåret har minnet oss om at sivile og militære ressurser henger tett sammen. Samfunnets samlede motstandskraft avgjør Forsvarets utholdenhet. I den diskusjonen snakker vi mye om industri, energi og transport. Vi snakker mindre om mat.

Vi i Parat mener vi må snakke mye mer om mat. 

I midten av mars sendte Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) et brev til alle landets kommuner, hvor hun ber dem gjøre seg beredt i tilfelle kriser eller krig rammer Norge.

https://www.tv2.no/nyheter/kommunene-bes-rustes-for-krig-og-krise/18664192

Men er det slik at matberedskapsplaner kan spises?

Det er ikke slik at det er planer og dokumenter som holder folk i live. Det er faktisk mat!

Matberedskap diskuteres noe på et overordnet nivå, mens den operative kapasiteten lokalt er totalt fraværende.

Matproduksjonen er avhengig av innsatsfaktorer som frø, gjødsel, drivstoff, energi, maskiner og reservedeler. Den er avhengig av logistikk, distribusjon og fungerende betalingssystemer. Den er avhengig av at hele verdikjeden fungerer.

Vi har erfaringer fra dårlig vær og strømbrudd de siste årene som viser hvor raskt disse systemene ramler sammen.

Matberedskap må bygges nedenfra, lokalt og over hele landet. Det må finnes bønder og mat produsenter over det ganske land, det må finnes meierier, slakterier og matforedlingsindustri også lokalt.

Jordbruksforhandlingene handler om betingelsene for hvordan landbruket og matforsyninga skal være framover – derfor er jordbruksforhandlingene viktige for deg, for oss alle som trenger mat på bordet hver dag.

«Vi bør tiltrekke oss de beste og smarteste i landet vårt til å bli lærere og betale dem den anstendige lønnen de fortjener».

Brett Wilkins

Av Brett Wilkins.

Common Dreams, 27. mars 2026

USAs senator Bernie Sanders avviste fredag førstedame Melania Trumps visjon om en nær fremtid, der humanoide roboter* drevet av kunstig intelligens gjør jobben til menneskelige lærere, og argumenterte for at samfunnet i stedet burde gjøre det bedre for sine menneskelige lærere.

*(robot, fra tsjekkisk, slave. Kilde: robot/Bokmålsordboka – ordbøkene.no O.a.)

Kona til president Donald Trump gikk inn på onsdagens samling i Global First Ladies Alliance, ledsaget av Figure 03, en KI-drevet «generell humanoid robot» utviklet av selskapet Figure, basert i Sunnyvale California.

‘En krigserklæring mot arbeiderklassen’: Sanders krever at Bezos vitner om robotplanen for KI

Sanders skal være hovedattraksjon på flaggskip-demonstrasjonen i Minnesota under 3.000+ ‘No Kings’-protester

«KIs fremtid er personifisert», sa Trump til deltakerne, som inkluderte Brigitte Macron fra Frankrike, Sara Netanyahu fra Israel og Olena Zelenska fra Ukraina. «Den vil bli utformet i form av mennesker. Snart vil kunstig intelligens gå fra våre mobiltelefoner til humanoider som leverer nytte».

«Tenk deg en humanoid pedagog ved navn Platon», sa hun. «Tilgang til de klassiske studiene er nå umiddelbar: litteratur, vitenskap, kunst, filosofi, matematikk og historie. Hele menneskehetens informasjonsmateriale er tilgjengelig i komforten av ditt hjem».

Som svar på Trumps uttalelser sa Bernie Sanders (I-Vt.) fredag på sosiale medier: «Kall meg radikal, men NEI».

«Vi bør ikke erstatte lærere i Amerika med roboter», la senatoren til. «Vi bør tiltrekke oss de beste og smarteste i landet vårt til å bli lærere og betale dem den anstendige lønnen de fortjener».

Trump og Macron advarte også i uttalelser om farene teknologi utgjør for barn, samme uke som en jury i New Mexico beordret teknologigiganten Meta til å betale en bot på 375 millioner dollar for å ha satt ungdom i fare, og jurymedlemmer i en banebrytende rettssak om avhengighet av sosiale medier, fant at Meta og YouTube skadet et barn som bruker plattformene deres.

Kontoret til Californias guvernør Gavin Newsom – som antas å være en sannsynlig kandidat til den demokratiske presidentnominasjonen i 2028 – avviste også ideen om robotlærere, det samme gjorde vanlige brukere av sosiale medier.

«De vil erstatte mennesker. Hvor skal vi jobbe? Hvordan tjener vi penger?» spurte en X-konto med titusenvis av følgere. «Ingen vil ha dette. Vi ba ikke om det. Faen ta all denne dritten».

Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:

Sanders Spurns Melania Trump’s Vision of Robots ‘Replacing Teachers’

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Brett Wilkins er fast skribent for Common Dreams.

Se også:

Påstander om at en Iran-støttet gruppe utfører angrep i europeiske byer, reiser spørsmål om hvorfor de ikke retter seg mot land som er direkte involvert i den amerikansk-israelske krigen, og hvorfor de ser ut til å kommunisere som israelere.

Merkelig nok har mistenkte som ble arrestert for angrepene blitt løslatt mot kausjon.

Av Wyatt Reed.

The Grayzone, 28. mars 2025.

Et spøkelse hjemsøker Europa – spøkelset Ashab al-Yamin. Offentlig kjent som «Harakat Ashab al-Yamin al-Islamia (HAYI)», eller «Den islamske bevegelsen for de rettskafnes følgesvenner», dukket gruppen mystisk opp tidlig i mars, og ifølge mainstream-media tar den kontinentet med storm.

Men et nærmere blikk på den angivelig Iran-støttede terrororganisasjonen, antyder at den ikke eksisterer i noen konkret form, og kan være et produkt av israelsk etterretning.

Selv om den diffuse HAYI tok æren for å ha satt fyr på ambulanser tilhørende en jødisk samfunnsorganisasjon i London 23. mars, har to mistenkte i angrepet blitt løslatt mot kausjon, og er ikke siktet for noen terrorrelaterte forbrytelser. I tillegg har London Metropolitan Police så langt nektet å offentliggjøre mennenes navn, noe som reiser spørsmål om deres identitet. Var de i det hele tatt muslimer?

Den første offentlige omtalen av HAYI i Vesten kom 9. mars, da den tidligere ikke-eksisterende organisasjonen slapp en video som viste et eksplosiv som detonerte utenfor en synagoge i Liège, Belgia, sammen med en uttalelse som tok æren for angrepet. I løpet av noen timer hadde gruppen på en eller annen måte blitt identifisert av «SITE Intelligence Group», et israelsk-ledet privat etterretningsfirma grunnlagt i kjølvannet av 11. september, for å tjene penger på den nystartede globale krigen mot terror.

Materialet HAYI publiserte, ble raskt spredt på sosiale medier av Joe Truzman, en selverklært «senioranalytiker som undersøker palestinske væpnede grupper og iranske stedfortreder-organisasjoner» ved Foundation for the Defense of Democracies (FDD), en nykonservativ tenketank basert i Washington DC, grunnlagt i 2001, med det uttalte målet å «forbedre inntrykket av Israel». Som The Grayzone rapporterte, plagierte Trumps hvite hus sin offentlige begrunnelse for å angripe Iran, ord for ord fra et FDD-dokument.

Selv om Truzman nektet å oppgi hvor han hadde funnet materialet, skrev han at «Telegram-kanaler knyttet til Axis of Resistance … spredte publikasjonene bredt», med henvisning til ulike motstandsfraksjoner som sympatiserer med Iran og Palestina i hele det større Midtøsten. Gruppen han lenket til, en populær Telegram-kanal kalt Sabereen News, gjorde det klart da den la ut videoen på nytt, at den var laget av en gruppe som kalte seg «The Companions».

Nesten umiddelbart begynte Truzman å hevde at disse «følgesvennene» nærmest garantert var en Teheran-tilknyttet organisasjon. For det første sa han til britiske medier: «Logoen deres med teksten, er et tegn på en klassisk iransk frontorganisasjon». Og Iran hadde allerede truet med å gjennomføre nettopp en slik bølge av angrep, hevdet Truzman. Tross alt, skrev han, «Den 8. mars advarte Majid Takht-Ravanchi, Irans viseutenriksminister, om at dersom et europeisk land sluttet seg til USA og Israel i den nåværende krigen mot Den islamske republikk, ville det være et ‘legitimt’ mål ‘for iransk gjengjeldelse’».

I løpet av de neste to ukene tok den skyggefulle gruppen æren for å ha brent et kjøretøy i et jødisk nabolag i Antwerpen, brannstiftelse i en synagoge i Rotterdam, eksplosjoner nær en jødisk skole og en bygning med finanskontorer i Amsterdam, brannbombing av jødiske ambulanser i London, og et uspesifisert angrep i Hellas.

Så langt er CBS News det eneste mediehuset som har intervjuet et medlem av HAYI. CBS ble nylig kjøpt opp av David Ellison, den ultra-sionistiske milliardæren og sønnen til den største enkelt-donoren til det Israelske militæret, Larry Ellison. Han er tilfeldigvis en nær venn av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Bari Weiss, sjefredaktøren som Ellison ansatte hos CBS, beskriver seg selv som en «fanatisk sionist».

Perfekt timet for å utløse en ny bølge av teater og hysteri fra sikkerhetsstaten, på grunn av økende antisemittisme og iransk infiltrasjon, hoppet israelske ressurser på fortellingen om at en av IRGCs transkontinentale sovende celler var sluppet løs over den gamle verden. Yossi Kuperwasser, tidligere leder for IDFs avdeling for etterretningsforskning, var sitert i en britisk kilde som bekreftet at Iran «har sovende celler som kan forsøke å utføre terrorangrep». Han la til: «De jobber sannsynligvis med å vekke dem nå».

For dem som fortsatt hadde sine kritiske evner intakte, vekket den merkelige bølgen av angrep varsellamper – og sterke mistanker om falske flagg operasjoner.

Cui bono – hvem tjener på dette?

Blant de merkeligste egenskapene ved angrepene som angivelig ble utført av HAYI, var målene. Landene der angrepene fant sted samsvarte ikke med dem Iran sannsynligvis ville ha utpekt for gjengjeldelse.

Belgia, det nest mest målrettede landet, har eksplisitt og gjentatte ganger utelukket å slutte seg til den amerikansk-israelske krigen, som det beskriver som i strid med internasjonal lov. De fleste av de merkelige eksplosjonene har vært konsentrert i Nederland, som sendte en enkelt fregatt til det østlige Middelhavet. Likevel blekner deres involvering i forhold til et land som Frankrike, som ikke har blitt rammet av HAYI én eneste gang, til tross for at de sendte et hangarskip og flere andre militære ressurser.

Irans angrep på disse landene ville derfor tjene liten politisk hensikt. Tross alt, hvis angriperne håpet å avskrekke stater fra videre involvering i krigen, ville de sannsynligvis fokusere på de ledende europeiske deltakerne, som Frankrike, Storbritannia og Italia. Likevel har bare ett av disse landene opplevd et påstått HAYI-angrep, og bare én gang.

Handlingene til ulike europeiske politimyndigheter stemmer heller ikke overens med detaljene i de påståtte forbrytelsene. Etter et angrep på Hatzalah-jødiske veldedighetsambulanser i London 23. mars, lot politiet rett og slett gjerningsmennene gå fri mot kausjon, noe som viste en mildhet som neppe vil bli vist en mistenkt iransk spion. For Hatzalah var hendelsen en skjult velsignelse. Den britiske regjeringen har siden lovet å erstatte deres skadede ambulanser med fire splitter nye gratis kjøretøy, og organisasjonen har allerede utnyttet situasjonen til å samle inn over 2 millioner pund i donasjoner.

På tidspunktet for publisering av denne artikkelen har London Metropolitan Police ennå ikke offentliggjort navnene på de to mistenkte for angrepet, og den britiske pressen ser ut til å ha gått videre fra hendelsen.

Samme kveld som angrepet mot ambulansene i London, ble to mindreårige arrestert for å ha brent en bil i Antwerpen, Belgia. Selv om forbrytelsen skjedde i et jødisk nabolag, ble offeret rapportert å være en marokkansk kvinne ved navn Fatia. Bilen hennes, fortalte hun et belgisk media, hadde vært gjenstand for en razzia utført av vandaler som ville ha smykkene hun hadde oppbevart i bilen.

«Om de faktisk rettet seg mot jøder spiller ingen rolle», uttalte hun.

For mange eksperter reiste HAYIs skriftlige meldinger også alvorlige spørsmål. En nederlandsk professor som spesialiserer seg på transnasjonale militante sjiamuslimske grupper sa til en nasjonal nyhetskanal, «Det faktum at denne gruppen åpenbart ikke kan lese eller skrive flytende arabisk som en morsmålsbruker, betyr at jeg ikke helt anser dem som en seriøst organisert radikalisert sovende celle».

I gruppens materiale endres logoen betydelig, fra ett budskap til et annet, noe som sterkt antyder at de ble hastig lagd med KI. Kommunikéene inneholder også svært tvilsomt språk, med starten den 20. mars, der uttalelsen refererte til «Israels nasjon». Et innlegg noen dager senere, som tok på seg æren for å ha brent ambulanser i London, refererte fire ganger på engelsk og arabisk til «Israel» eller «Israels land». Den hebraiske oversettelsen av uttalelsen reiste enda flere spørsmål, da den omtalte en rabbiners flytting til landet som «å gjøre aliyah til Israels land» – et uttrykk som nesten utelukkende brukes av sionister.

Offisielle iranske sendinger, i likhet med de fra praktisk talt alle islamske motstandsgrupper på planeten, avstår generelt fra å bruke slikt språk, som de ser på som en legitimering av apartheidstaten, og de foretrekker i stedet ofte begreper som «sionistisk regime» og «okkupert Palestina». Språket som brukes i kommunikeet fra den antatte Iran-tilknyttede gruppen, er langt mer karakteristisk for israelske talemønstre.

Fra Irak til Australia reiser Israels mørke historie spørsmål

Det finnes selvsagt en alternativ forklaring på hvorfor noen skulle ønske å gjennomføre en serie relativt ufarlige bombeangrep med lav virkning, på jødiske steder. Den samme strategien ble angivelig brukt av sionistiske spioner i Irak tidlig på 1950-tallet, etter opprettelsen av Israel, da minst fem bombeangrep rettet mot jødiske steder ble gjennomført. Den israelske historikeren Avi Shlaim avdekket senere omfattende bevis for at israelsk etterretning sto bak flertallet av angrepene, i et forsøk på å oppmuntre til jødisk utvandring til Israel.

Yaakov Karkoukli, et medlem av den irakiske sionistiske undergrunnen, som jobbet tett med den dømte israelske spionen Yusef Basri på den tiden, fortalte Shlaim at dette var en bevisst strategi «for å terrorisere og ikke drepe» jøder i regionen og tvinge dem til å reetablere seg.

Hvis det var tilfelle, fungerte strategien perfekt. I løpet av noen år hadde over 95% av Iraks jøder migrert.

Mønsteret ser ut til å ha fortsatt i tiårene etterpå. Andre observatører har satt søkelys på bisarre hendelser, for eksempel bilbombingen av den israelske ambassaden i London i 1994, som etterlot tjue personer lettere skadd. I etterkant ble det klart at hovedorganisatoren, en mann ved navn «Reda Moghrabi», hadde forsvunnet. I hans sted ble to palestinske akademikere som var aktive i lokale solidaritetsbevegelser, Samar Alami og Jawad Botmeh, til slutt dømt for å ha konspirert om å bombe ambassaden – til tross for at de ikke var i nærheten av ambassaden da sprengningen skjedde, og til tross for at det israelske ambassadekameraet i nærheten sviktet på mystisk vis den dagen. Begge konkluderte senere med at «Moghrabi» sannsynligvis var en Mossad-agent som opererte under et alias.

Noen år senere uttalte MI5-varsleren Annie Machon åpent at bombingen i 1994 var et «falskt flagg-angrep» fra Israel. I et intervju bemerket Machon at den høytstående MI5-agenten som ledet byråets etterforskning, konkluderte med at «Mossad … bombet sin egen ambassade».

Den ledende MI5 agenten «sa at [Israel] gjorde det av to grunner», forklarte Machon. Først og fremst sa hun at israelske tjenestemenn «alltid maste på MI5 for økt sikkerhet rundt ambassaden og andre interesser i London, fordi London på den tiden hadde rykte på seg for å gi trygg tilflukt til arabiske dissidenter fra hele verden».

Men «MI5 fortsatte å si, ‘vel, det er ingen grunn til å øke trusselvurderingen. Dere trenger ikke ekstra beskyttelse.’ Så, ved å uløse en kontrollert eksplosjon utenfor, fikk de selvfølgelig umiddelbart det de ville der».

For det andre forklarte Machon: «To uskyldige palestinere ble arrestert, siktet og dømt for sammensvergelse for å forårsake det angrepet. Og de var svært aktive i et palestinsk støttenettverk i London», som hadde vært involvert i «kampanjen for folk på Vestbredden og Gazastripen», som «fikk ganske så stor støtte» i Storbritannia. «Ved å arrestere disse menneskene og fremstille dem for angrepet, og sette dem i fengsel, gikk hele nettverket i oppløsning og har ikke kommet seg på beina den dag i dag».

«Så det ville vært en klar politisk fordel for Mossad å ha oppnådd i London, ved å fremstille disse uskyldige menneskene for et angrep utført av Mossad».

Det er en stor mulighet for at en lignende plan ble satt i verk i Australia ganske nylig. Da Australias statsminister Antony Albaneses beslutning om å anerkjenne en palestinsk stat i 2025, raskt ble etterfulgt av en bølge av angrep på jødiske samfunn, la mediene der umiddelbart skylden på Iran. Denne troen, viste det seg, var også basert på israelsk innflytelse.

Som The Grayzone rapporterte på den tiden, avslørte australske Sky News at Israel opprinnelig ga Australias etterretningstjeneste, ASIO, et «tips, eller ledetråd, i forbindelse med en av brannbombingene», som indikerte at en rekke angrep «var orkestrert av Iran».

I desember, da to ISIS-sympatisører angrep en Hanukkah-seremoni på Bondi Beach i Sydney, Australia, angrep Israels statsminister Netanyahu umiddelbart og la skylden på en uspesifisert «iransk-støttet utenlandsk terrorcelle», noe som fikk Canberra til å utvise Irans ambassadør. Han pekte ut Australias statsminister Anthony Albanese og anklagde ham for å ha inspirert angrepet ved å anerkjenne en palestinsk stat.

To måneder senere fløy Israels president Isaac Herzog til Canberra for å promotere Israels planlagte angrep på Iran. I løpet av reisen holdt Herzog et enestående hemmelig møte med ASIOs generaldirektør Mike Burgess.

«Presidenten møtte sikkerhetsdirektøren, og ble orientert av ASIOs antiterrorteam om deres arbeid etter Bondi-angrepet», hevdet en talsperson for ASIO etter at møtet ble avslørt.

Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:

Who’s behind the mysterious ‘Iran-backed terror cell’ haunting Europe?

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Wyatt Reed er redaktør i The Grayzone. Som internasjonal korrespondent har han dekket saker i over et dusin land. Følg ham på Twitter/X på @wyattreed13.

---

USS Tripoli har endelig ankommet CENTCOM-regionen, som antagelig betyr et sted i det nordlige Arabiahavet. Gitt at Lincoln skal ha hastet av gårde til en avstand på 1000 km, kan vi bare anta at Tripoli vil holde en lignende rekkevidde unna iranske missiler mens Trump fortsetter å vente med sine svake bløffer.

Av Simplicius

29. mars 2026

I mellomtiden har USAs tap økt i regionen. I dag kom følgende kunngjøringer:

Den saudiarabiske flybasen Prince Sultan ble truffet, og mange amerikanske KC-135-fly ble skadet og ødelagt:Kunne ikke laste inn videoen.

Pro-IRGC-medier har publisert satellittbilder som viser store skader langs hovedbanen ved Prince Sultan flybase i Saudi-Arabia, med store branner som fortsatt brenner etter et missilangrep fra IRGC.

Tre KC-135-tankfly fra det amerikanske flyvåpenet ble angivelig ødelagt, og ytterligere fly ble alvorlig skadet.

Men sjokkerende nye bilder har nå også avslørt at et E-3 AWACS-fly verdt nesten 300 millioner dollar (1993-dollar, inflasjon justert til 600–700 millioner dollar i dag) også ble fullstendig ødelagt:

Bilder viser det totale tapet av 81-0005, et E-3G «Sentry» luftbårent varslings- og kontrollfly (AEW&C) med det amerikanske luftforsvarets 552. luftkontrollvinge basert på Tinker Air Force Base i Oklahoma, etter gårsdagens iranske ballistiske missil- og droneangrep på Prince Sultan Airbase.

Forresten, ta en titt på treffnøyaktigheten – rett på radaren til flyet, som ligger ved siden av:

Før og etter:

Nye rapporter hevder at Russland har gitt Iran nettopp disse satellittkoordinatene for angrepene.

Eksperter mener at AWACS-flyene ble sendt dit for å tette radargapet for de strategiske radarene som AN/TPY-2-flyene, som allerede hadde blitt ødelagt av Iran – men nå blir til og med AWACS-flyene ødelagt, noe som gjør USA stadig mer blinde.

Husker du det eksistensielle oppstyret rundt angrepet på Russlands A-50-fly?

Flyhistoriker og anti-iransk-regiment Babak Tagvhaee bemerker tapene:

Legenden selv var ikke fornøyd:

Morsomt hvor mye Spesialkampoperasjonen begynner å ligne Spesialmilitæroperasjonen.

Et dusin soldater ble også såret i angrepet, hvorav to «alvorlig» ifølge New York Times.

https://www.nytimes.com/2026/03/27/us/politics/strike-us-air-base-injuries.html

Ukilderte rapporter på sosiale medier hevder at én har dødd, men dette er ikke bekreftet.

Selv NYT innrømmer at dette var et av de alvorligste tapene for det amerikanske luftforsvaret i krigen:

Det kombinerte missil- og droneangrepet utgjorde et av de alvorligste tapene for amerikansk luftforsvar i løpet av den månedlange krigen med Iran.

La oss igjen være tydelige på Trumps nåværende plan:

Planen er å fortsette å bombe Iran for å opprettholde det psykologiske presset, samtidig som man bygger opp tropper i regionen som en ytterligere pressmekanisme i håp om at Irans lederskap vil bli redde og til slutt gå med på å forhandle og inngå kompromisser. Det er ingen reelle gjenværende militære mål igjen fordi alle de opprinnelige har vist seg å være umulige å implementere – dvs. regimeskifte, Irans overgivelse, kollaps av IRGC eller en bredere militærstruktur, samfunnsomveltning osv.

Nå gjenstår den eneste operative planen for å få Iran til å forhandle frem en våpenhvile som kan virke i det minste moderat gunstig for Trump. Problemet er at Iran så langt har fortsatt å opprettholde absolutt maksimalistiske krav, som fullstendig fjerning av alle amerikanske baser fra regionen, samt garantier om aldri å angripe Iran igjen.

Hvis vi ser bort fra de fullstendig urealistiske – og for å være ærlig, barnslige – ideene om bakketroppeinvasjon på iransk jord, kan vi derfor konkludere med at Trumps siste gjenværende nødhjelpsmiddel vil være å massivt bombe Irans energiinfrastruktur, en slags desperat siste-desperat «hail mary» av trass, anfallet til en sadistisk, sår taper.

Men selv dette er åpenbart beheftet med stor risiko fordi:

1. Det vil ikke oppnå noe på grunn av Irans desentralisering av strømnettet.
2. Det vil føre til enda større hodebry for USA når Iran svarer med samme mynt og fyrer opp hele regionens kritiske infrastruktur i enda større grad.

Men presset øker faktisk på de amerikansk-israelske aksemaktene fordi houthiene nå har innfridd løftet om å åpne en ny front med oppskytningen av ballistiske missiler mot Israel tidligere i dag.

På samme måte har Hizbollah forverret ydmykelsen av israelske styrker i nedre Libanon med fremveksten av FPV-droner, inkludert de på fiberoptikk, som angivelig har tatt ut mange Merkava-stridsvogner bare de siste dagene, med opptak som vitner om diverse treff. IDF kjemper for å komme seg etter å ha kunngjort at de har til hensikt å annektere Sør-Libanon.

Hizbollahs gjengjeldelse har vært så voldsom at det har dukket opp flere videoer av israelske ordførere i grensebyer som er hysteriske over skadene som er gjort, og det faktum at bosetningene deres blir fullstendig forlatt av fryktsomme israelere.

Jerusalem Post klager til og med over den potensielle kollapsen av IDF:

https://www.jpost.com/israel-news/politics-and-diplomacy/article-891368

Det har igjen brutt ut protester i det israelske samfunnet mot regjeringens katastrofale kriger.

Politiet oppløser med makt en demonstrasjon mot krigen med hundrevis av demonstranter på Rabin-plassen i Tel Aviv. Den største demonstrasjonen hittil, etter at alle tidligere demonstrasjoner også ble oppløst.

Hele tiden viser realiteten at USA og Israel har overdrevet antallet iranske utskytningsramper de ødela kraftig:

I skrivende stund har enda et stort raffineri i Bahrain gått opp i flammer:

IRGC har endelig fullført eller brent ned det største oljeraffineriet i Midtøsten, som ligger i Bahrain.

Det er ikke lenger mulig å engang vurdere skadene. Bahrain Petroleum Company (BAPCO) har erkjent at anlegget er fullstendig utbrent.

BAPCO er i hovedsak fundamentet for den nasjonale økonomien og et av de eldste raffineriene i Persiabukta-regionen. Bahrain Petroleum Company (BAPCO) er Bahrains statseide olje- og gasselskap. Bapco-raffineriet har en kapasitet på 400 000 fat per dag.

Irans oppskytninger holder seg stabile ettersom USA og Israel ikke lenger har noen evne til å undertrykke den gjenværende kapasiteten uten stor risiko for deres mest kapable fartøy:

Lenke

Noen glemmer at mobile utskytningsramper ikke kan treffes på samme måte som statiske «posisjoner» eller C2-noder, med langdistanseangrep med Tomahawks osv. Disse lastebilmonterte utskytningsrammene beveger seg rundt og må treffes direkte av noe i nærheten, som et fly eller en drone, i stedet for et missil som kan ta en time eller mer å krysse det enorme iranske territoriet som trengs for å nå det indre Iran der utskytningsramperen befinner seg.

Droner er ideelle for dette, men Iran har i det siste på en farlig måte utarmet den amerikanske MQ-9 Reaper-flåten, og noen anslag anslår at opptil 10% av hele USAs flåte har blitt ødelagt så langt.

Det neste problemet er at gitt USS Lincolns retrett til over 1000 km fra iranske kyster, kan ikke de fleste luftressursene på hangarskipet engang nå det indre Iran, da det krever en total rekkevidde på nesten 4000 km som ingen av Lincolns angrepsfartøy (F-18 og F-35) engang kan komme i nærheten av.

Jada, de får drivstoff nær Persiabukta av flytankere rett før de går inn i Iran, sier du. Men dette begrenser antallet tokt betraktelig og belaster logistikken, ikke minst fordi USAs KC-135-flåte nå også har opplevd akselererende slitasje, slik vi har sett tidligere. Uansett er det et irrelevant poeng, fordi disse fartøyene ikke kommer til å trenge inn i det indre av Iran selv om de kunne, rett og slett fordi det er altfor farlig, og F-35-er i passiv/stealth-modus kan ikke bevege seg for langt fra E-3-ene sine som de har nettverk og datalink med. Disse E-3-ene kan definitivt ikke komme nær Irans kyster, og nå blir de også ødelagt, slik vi har sett tidligere.

Så, som du kan se, er hele kjeden under sterk belastning, noe som gjør at iranske utskytningsramper kan operere uten store problemer i det indre av landet. Det er også derfor jeg tror at selv påstanden om at «en tredjedel av iranske utskytningsramper ble ødelagt» sannsynligvis er overdrevet. Husk at de hevdet å ha ødelagt 70–90% av dem i juni 2025, og Iran gjenoppbygde dem alle på magisk vis siden den gang. I virkeligheten ble svært få av dem noen gang ødelagt fordi USA og Israel rett og slett ikke har kapasitet til å ødelegge mobile utskytningsramper i massevis dypt inne i Iran. Bare husk den store «Scud-jakten» under Irak-krigen:

—

Andre relaterte ting å merke seg:

Noe morsomt skjedde i dag etter at Gulf-landene kom med ikke fullt så subtile trusler mot Iran. Spesielt De forente arabiske emirater ble raskt brakt til taushet av Irans slag. De forente arabiske emiraters forsvarsdepartement rapporterte om store angrep mot dem i dag:

وزارة الدفاع |MOD UAE@modgovae​الدفاعات الجوية الإماراتية تتعامل مع الصواريخ الباليستية والجوالة والمسيرات الإيرني. UAE Air Defense engasjerte iranske ballistiske missiler og cruisemissiler og UAV-angrep #وزارة_الدفاع #وزارة_الدفاع_الإماراتية #MOD #UAEMinistryOfDefence

12:32 PM · 28. mars 2026 · 597 000 visninger

---

155 svar · 307 reposts · 777 likes

Som raskt ble etterfulgt av en uttalelse fra UAEs utenriksminister som i hovedsak tilbakeviser tidligere underforståtte trusler og hevder at de hadde blitt «feiltolket»:

Nå søker de en «politisk løsning». Det ser ut til at ballistiske missiler ofte har den effekten.

—

I tillegg til det ødelagte AWACS-flyet, hevder Iran å ha truffet et P-8 rekognoseringsfartøy, mens andre kilder hevder at flere EC-130H-er ble ødelagt:

Babak Taghvaee – The Crisis Watch@ BabakTaghvaee1NYHETER: Dessverre har to av verdens siste operative EC-130H Compass Call-fly fra det amerikanske luftforsvaret, utplassert ved Prince Sultan flybase i Saudi-Arabia, også blitt skadet som følge av et ballistisk missilangrep fra IRGCs luftfartsstyrke. Begge

00:05 · 28. mars 2026 · 285 000 visninger

---

100 svar · 795 reposts · 3000 likerklikk

Hvis dette stemmer, representerer dette til sammen en betydelig slitasje på USAs «øyne i himmelen»- og ELINT-flåter, noe som ytterligere blender amerikanske evner i regionen.

—

Den nåværende statusen til den amerikanske hangarskipsflåten:

Det kan sees at svært få er tilgjengelige til tross for at de må spres over hele verden i alle USAs viktigste teatre.

Til tross for alt dette, rapporterer WaPo at Pentagon fortsatt forbereder seg på «uker» med bakkeoperasjoner ettersom tropper fortsetter å strømme inn i regionen:

https://www.washingtonpost.com/national-security/2026/03/28/trump-iran-ground-troops-marines/

—

Trump må være trygg på hva disse troppene kan oppnå, gitt at han allerede vurderer å gi Hormuz nytt navn etter seg selv:

—

Til slutt, midt i den «store suksessen» til sin spesialkampoperasjon, ledet Trump et viktig kabinettmøte om de pågående operasjonene. Det gikk omtrent som forventet.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til kommentatoren Simplicius.

Et forsøk på å okkupere Kharg-øya kan love raske gevinster, men risikerer å trekke USA inn i en større krig de ikke kan begrense eller kontrollere i Gulfen.

Av Anis Raiss

The Cradle.

27. mars 2026.

Fire uker med amerikansk-israelsk krig mot Iran – og innsatsen har steget langt høyere enn Washington forventet. USAs president Donald Trump  truet på Truth Social med å «angripe og utslette» Irans kraftverk hvis Hormuzstredet ikke ble gjenåpnet innen 48 timer. 

Fristen gikk ut. Han blunket og utsatte for andre gang sitt eget ultimatum, og omformulerte det til «produktive samtaler». Teheran benektet enhver samtale og insisterte på at reverseringen var drevet av «frykt for Irans reaksjon». 

Den amerikansk-israelske luftkampanjen skulle knekke Iran. Det gjorde den ikke. Nå presser haukene på for å få støtte på bakken. Men bakkekrigen som blir foreslått, risikerer ikke bare amerikanske liv på en øy rundt 24 kilometer utenfor Irans kyst. Den truer hele den amerikanske militærarkitekturen i Persiabukta – basene, alliansene og energiinfrastrukturen som har sikret amerikansk dominans i Vest-Asia i flere tiår.

I et intervju med NBC News svarte Irans utenriksminister Abbas Araghchi på et spørsmål om en mulig bakkeinvasjon fra USA med  fire ord Pentagon ikke hadde svar på: «Vi venter på dem», som ble et meme i prosessen. Bløffen er blitt avlyst. Spørsmålet er nå om det å vise Washingtons hånd får hele bordet til å falle sammen.

Å heve innsatsen med tomme hender

Diskursen om bakkeinvasjon er ikke lenger hypotetisk. Pentagon-tjenestemenn har sendt inn detaljerte forberedelsesforespørsler for utplassering av bakkestyrker. Tre amfibiske angrepsgrupper fra marinen samles i Persiabukta: USS Tripoli som frakter den 31. marineekspedisjonsenheten fra Japan, USS Boxer med den 11. marineekspedisjonsenheten fra California, og omtrent 1500 fallskjermjegere fra den 82. luftbårne divisjonen ved Fort Bragg.

Når alle enhetene ankommer, vil mellom 6000 og 8000 amerikanske bakketropper være innen slagavstand fra Iran. Men sammensetningen av disse styrkene avslører gapet mellom retorikk og virkelighet. Militæranalytiker Ruben Stewart  bemerket at det som blir utplassert er «i samsvar med diskrete, tidsbegrensede operasjoner, ikke en vedvarende bakkekampanje». 

Samtidig viser Israels eget militære tegn til belastning. Stabssjef Eyal Zamir  advarte 25. mars om at hæren «kommer til å kollapse», med henvisning til en svekkende reservestyrke og en stadig dypere mannskapskrise ettersom krigene strekker seg fra Gaza til Libanon og nå Iran.

Washington presser flere brikker mot midten av bordet – men hånden bak dem er fortsatt svak. Scenariene som nå sirkulerer danner en eskaleringsstige der hvert trinn risikerer å trekke USA dypere inn i en kamp det strukturelt ikke er forberedt på å opprettholde.

Pickaxe Mountain og raidet som tar for lang tid 

Det politisk mest attraktive alternativet er et hemmelig raid på Irans lager av anriket uran – antatt å være rundt 400 kilo anriket til omtrent 60 prosent, muligens lagret i nærheten av Isfahan eller dypt inne i Pickaxe-fjellet.

Men problemet er et som Sun Tzu identifiserte for århundrer siden: fart er essensen av krig – men dette oppdraget krever det motsatte. Utvinning av kjernefysisk materiale krever at tropper forblir på stedet lenge nok til at iranske styrker kan reagere.

Tidligere CENTCOM-kommandant, general Joseph Votel, beskrev slike operasjoner som «gjennomførbare», men kom med en klar advarsel: «Dere må ta vare på dem, forsyne dem med forsyninger og sende dem med ambulanse. Og det krever en logistisk hale, og på et tidspunkt må den halen også beskyttes.» 

Washington bærer fortsatt arrene etter Operasjon Eagle Claw – den mislykkede gisselredningen i 1980 som kollapset i den iranske ørkenen og bidro til å avslutte Jimmy Carters presidentskap.

Kharg-øya: Fellen forkledd som en snarvei

Hvis skjulte raid medfører for mye risiko med for lite sikkerhet, er neste alternativ på bordet en begrenset territorial beslagleggelse – og Washingtons hauker har samlet seg om ett enkelt mål: Kharg-øya.

Kharg, et korallutspring på rundt 20,7 kvadratkilometer i den nordlige Persiabukta, bearbeider omtrent 90 prosent av Irans råoljeeksport. Den amerikanske senatoren Lindsey Graham oppfordret Trump til å «ta Kharg-øya», mens pensjonert generalløytnant Keith Kellogg beskrev seg selv som en «stor tilhenger av bakkekontroll» der.

Logikken høres kirurgisk ut: grip Irans økonomiske livline og tving Teheran til bordet. Men byen kollapser selv under grunnleggende gransking. Kharg ligger bare rundt 24 kilometer utenfor det iranske fastlandet – godt innenfor rekkevidde av kystmissilbatterier, droner, raketter og artilleri. Enhver amerikansk styrke stasjonert der ville  blitt utsatt for «nesten konstant bombardement».

Pensjonert kontreadmiral Mark Montgomery sa det rett ut: «Hvis vi okkuperer Kharg-øya, kommer de til å stenge kranen i den andre enden. Det er ikke som om vi kontrollerer oljeproduksjonen deres.»

Sun Tzu advarte om at det ikke finnes noen eksempler på at en nasjon tjener på langvarig krigføring. Moderne analyser kommer til samme konklusjon. Vurderinger fra tankesmier  advarer om at Kharg er et skoleeksempel på oppdragssvingninger, som trekker amerikanske styrker steg for steg mot en større bakkekrig.

Krigen Iran har forberedt seg på

Det Washingtons hauker konsekvent overser er at Iran har brukt flere tiår på å forberede seg på nettopp dette scenariet – ikke for å matche amerikansk ildkraft, men for å gjøre enhver bakkekrig uoverkommelig kostbar.

Irans islamske revolusjonsgarde (IRGC) er delt inn i 31 autonome bakkedivisjoner, som hver kan  operere uavhengig hvis den sentrale kommandoen blir forstyrret.

Da angrepene drepte Den islamske republikkens øverste leder Ali Khamenei, etterretningsminister Esmail Khatib og Basij-sjef Gholamreza Soleimani, fortsatte militærapparatet å skyte opp missiler, stenge Hormuzstredet og kjempe. En kommandostruktur som er utformet for å overleve halshugging ser ut til å gjøre nettopp det.

Til sjøs er Irans marinedoktrine avhengig av asymmetrisk krigføring. Det rapporterte arsenalet: hundrevis av hurtigangrepsfartøy, kystmissilbatterier, anslagsvis 5000 marineminer, over 1000 ubemannede selvmordsfartøy og Ghadir-klassen småubåter bygget for Golfens grunne farvann. Persiabukta er ikke et åpent hav. Det er en korridor formet av geografi og befestet av doktrine – designet for å sluke konvensjonell marinemakt. 

På land er det alene omfanget som er avgjørende. Iran er fire ganger så stort som Irak, med en befolkning på over 90 millioner. Anslag tyder på at enhver konvensjonell invasjon ville  kreve «hundretusenvis av soldater». 

Så har vi det paramilitære nettverket Basij, som angivelig er i stand til å mobilisere opptil en million reservister – og IRGCs flere tiår med erfaring med å koordinere asymmetrisk motstand i hele regionen.

USA har for øyeblikket færre enn 8000 som flytter inn i posisjoner. Dette er ikke en krig Iran trenger å vinne – men en krig de er utformet for å gjøre Washington ute av stand til å opprettholde.

Å vinne Kharg, å tape Gulfen

Selv om Washington lykkes taktisk – ved å erobre Kharg og erklære seier – er de strategiske konsekvensene umiddelbare.

Siden krigen startet har Iran allerede demonstrert sin eskaleringskapasitet. Missiler og droner har angrepet  USA-tilknyttet infrastruktur i Bahrain, Kuwait, Qatar, De forente arabiske emirater, Jordan og Saudi-Arabia. Energianlegg, flyplasser og avsaltingsanlegg har alle blitt beskutt.

En beslaglegging av Kharg ville sannsynligvis utløse en langt bredere respons. Iranske tjenestemenn har eksplisitt  advart om «kontinuerlige og nådeløse angrep» på regional infrastruktur dersom iransk territorium blir okkupert. 

Teheran har også signalisert at de kan utvide konflikten til Bab al-Mandab-stredet gjennom allierte styrker i Jemen, alliert med Ansarallah, og dermed true et nytt globalt nøkkelpunkt.

Enhver amerikansk posisjon i Gulfen er avhengig av forsyningslinjer som går gjennom de samme statene som allerede er truet. Bahrain er vertskap for den femte flåten. De forente arabiske emirater er vertskap for Al-Dhafra. Kuwait fungerer som et logistisk knutepunkt.

Som Stimson Center bemerket, frykter Gulfstatene allerede at Trump kan erklære seier og la dem kjempe alene mot Iran.

Det politiske taket i Washington

Hvis Irans strategi danner den militære fellen, kan den amerikanske opinionen bli den politiske.

Meningsmålinger viser overveldende motstand mot bakkekrig. En Quinnipiac-undersøkelse fant at 74 prosent av velgerne er imot utplassering av tropper, mens CNN registrerte minimal støtte for eskalering.

Enda viktigere er det at det dukker opp uenighet i Washington selv. Republikanske lovgivere har åpent stilt spørsmål ved gapet mellom offentlige meldinger og klassifiserte orienteringer. Representant Nancy Mace  advarte om at begrunnelsene som presenteres for offentligheten er forskjellige fra de som gis bak lukkede dører.

I mellomtiden søker Pentagon 200 milliarder dollar i tilleggsfinansiering til en verdi av 1 milliard dollar per dag. Når lovgiverne som sitter med lommeboken kaller krigens begrunnelser «dypt urovekkende», er de politiske brikkene i ferd med å ta slutt – før en eneste likpose har ankommet fra iransk jord. 

Finansiering er allerede i ferd med å bli en skillelinje, med anslåtte kostnader som ligger på ekstraordinære nivåer. 

Det siste kortet

Eskaleringsstigen har sin egen momentum. Enhver mislykket presstaktikk – hvert ineffektive angrep, hvert tilbaketrukket ultimatum – øker presset for å klatre høyere.

Kharg-øya er ikke lenger teoretisk. Marinekorpset er allerede til sjøs. Det 82. luftbårne divisjonet mobiliserer seg.

Iran har stengt Hormuzstredet og utfordret det.

Spørsmålet er ikke lenger om USA kan erobre Kharg, men om de har råd til det – i blod, i skatter, i stabiliteten til sine Gulfa-allierte, og i den politiske troverdigheten som fordamper i det øyeblikket den første likposen ankommer hjem.

Washington startet denne krigen midt i forhandlingene og kalte det et sikkerhetstiltak. Nå står den samme diplomaten som USA har siktet seg inn på i Teheran og gjentar: «Vi venter på dem.» Bløffen er slått, og de eneste kortene som er igjen er eskalering og tap – mens Iran, ser det ut til, aldri bløffet i det hele tatt.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Anis Raiss er en uavhengig geopolitisk analytiker som spesialiserer seg på Midtøsten og den fremvoksende multipolare verden. Raiss er født i Nederland av berberiske innvandrere, og arbeidet hans er publisert i den såkalte moderne nederlandske samizdat-pressa. Hans motto for geopolitisk analyse er «omnibus dubitandum», som betyr å begynne med å tvile på alt. Raiss fortsetter å gi leserne sine verdifull innsikt i den komplekse verdenen av internasjonal politikk.

NRK kan fortelle at en delegasjon fra Azov-brigaden var på besøk på Stortinget for å lære opp vår nasjonalforsamling i dronekrig. Så langt har nazifiseringa av Norge kommet at ei nazigruppe som Azov er blitt så stuereine at de har fått fotfeste i Norges lovgivende forsamling.

NRK skriver:

Ukrainerne mener at venner og allierte har noe å lære. Det inkluderer Norge.

– Vi er her for å dele nye erfaringer fra frontlinjen og hvilke verktøy som fungerer. Slik at dere er bedre forberedt hvis dere må kjempe en krig som den vi kjemper nå, sier Illia Olievskyj, dronekommandør i Azovbrigaden.

Han og et knippe andre soldater fra den ukrainske spesialenheten er på besøk i Oslo for å møte støttespillere og samarbeidspartnere.

Den som har gitt Azov innpass i Stortinget er naturligvis den kjente kollaboratøren Peter Frølich (H).

Andriy Biletsky, lederen av Azov-bataljonen, som er kjent blant sine våpenbrødre som den «Hvite Fører», gjorde seg stadig mer gjeldende i det ukrainske parlamentet i 2014.

Han gjorde ingen hemmelighet av sitt syn – i programerklæringen fra 2014 «Ukrainas rasemessige sosialnasjonalisme er den ideologiske kjernen i ‘Ukraina-patriot’-organisasjonen» går han rett på sak (sitert fra The Telegraph): 

«Vår nasjons historiske oppdrag på dette kritiske tidspunkt, er å lede den globale, hvite rase i sitt siste korstog for overlevelse. Et korstog mot de semitt-ledete undermenneskene».

Han ble tiltrukket av nazi-ideologi da han var student ved universitetet. Mens han studerte ved den historiske avdelingen av Kharkovs Nasjonale Universitet tidlig på 2000-tallet, skrev han en oppgave om aktivitetene til kollaboratørene «Ukrainas opprørsarmé» under Andre verdenskrig. Senere, slik historiestudenten og amatørbokseren selv formulerte det: «foretrakk (han) å skape historie, framfor å studere den, og å kjempe i gatene framfor i bokseringene». På 1990- og 2000-tallet, mens han beveget seg mot dannelsen av sine egne nasjonalistiske organisasjoner, som «Ukraina-patriot» (grunnlagt sammen med den tidligere ordføreren for det ukrainske parlamentet, Andriy Parubiy) og senere Azov-bataljonen, klarte han å ha en hånd med i nesten alle ytre høyre-grupper i Ukraina: «Stepan Bandera Tryzub», «Ukrainas sosialnasjonale parti» og «Svoboda (frihets-) partiet». Nå leder han også “Sosialnasjonal samling”, en paraply for en rekke rasistiske og nynazistiske ukrainske organisasjoner. Han hevder selv å ha vært direkte involvert i det som er kjent som «direct actions» (direkteaksjoner) – det vil si militær- og terrorist-operasjoner.

I 1999 forsøkte Biletsky å reise til Kosovo for å bekjempe muslimer, sammen med en gruppe nasjonalistiske «sports-fans» fra Kharkiv. I 2001 deltok han i opprørene i Kiev under protest-kampanjen «Ukraina uten Kuchma». I 2008 var han involvert i sammenstøt med politiet under en marsj til ære for «Ukrainas opprørsarmé». Mellom 2008 og 2009 angrep aktivister fra organisasjonen «Ukraina-patriot», under hans ledelse, gjentatte ganger enkeltpersoner med ikke-slavisk utseende.

I 2011 ble Biletsky og to andre medlemmer i «Ukrainia-patriot» arrestert og tiltalt for væpnet overfall: 23. august dette året var det en krangel på organisasjonens kontor med journalist Sergei Kolesnik, som holdt på med en reportasje om deres virksomhet. Resultatet var at reporteren endte opp på legevakten med en hodeskade og opprevet bryst. Organisasjonen hevdet at anklagene var oppdiktet og at de arresterte aktivistene var offer for en politisk heksejakt. De ble løslatt i februar 2014 etter seieren til “Verdighet-revolusjonen”, da Verkhovna Rada vedtok resolusjon Nr. 4202, Om løslatelse av politiske fanger. Det var 23 personer på listen over løslatte fanger, hovedsakelig medlemmer av «Ukraina-patriot». Forfatteren bak loven var lederen av «Det radikale parti», representanten Oleh Lyashko, som senere arbeidet tett med Azov-bataljonen.

Umiddelbart etter løslatelsen ble Biletsky gjort til leder for «spesialoperasjonene» til nynazistorganisasjonen «Høyre Sektor» og fortsatte med represalier mot «uønskede» – ukrainerne som protesterte mot den ulovlige tilraningen av makt i landet deres. I mars 2014 var han ansvarlig for en eksplosjon som ødela et monument, og deretter for noen angrep på lokale innbyggere i Kharkov, som resulterte i at to personer døde og en politiansatt ble alvorlig skadd. I mai 2014 var han og noen av hans håndlangere involvert i henrettelsen av politimenn i Mariupol, som hadde nektet å bruke våpen mot sivile.

På det tidspunktet etablerte Biletsky Azov-bataljonen; en væpnet hevnavdeling med aktivister fra rasistiske og nynazistiske organisasjoner. Bataljonens ideologi bygger på nynazisme, aggressiv militarisme og åpenlys rasisme. Gruppen bruker symbolene til nazistiske «Wolfsangel» (ulvekrok) og «Svart Sol»-symboler («die Schwarze Sonne» – en type svastika med mange stråler).

Azov-bataljonen bruker klassiske nazisymboler

I artikkelen «Språk og rase: Overordnet i spørsmålet», insisterer Biletsky på behovene for rasemessig renhet i den «Ukrainske nasjon» og på det uanstendige i «å akseptere en person av en annerledes blodslinje, mentalitet eller kultur i ens familie og nasjon og tillate ens egne gener å bli blandet med dem fra en annerledes, underlegen rase av mennesker». «Ukrainsk sosialnasjonalisme anser den ukrainske nasjon for å være et samfunn basert på en felles blodslinje og rase». «Rase er av størst betydning for opprinnelsen til en nasjon», hevder lederen for organisasjonen. «Mennesker er fra naturens side født med ulike evner og muligheter, og en persons lykke bunner i at han finner sin plass i det nasjonale hierarkiet og gjennom samvittighetsfullt å utføre de oppgaver livet har tildelt ham».

«Ukraina, du er Europas lys! Vår nasjon er sterk nok til å stå opp mot presset fra dem på utsiden, å renske vårt land, å blåse til flammene for renskning av hele Europa!» (Biletsky, Den hvite førerens ord, sie 23.)

Artikkelen er å finne på side 28 i hans bok «Den hvite Førers ord» (på ukrainsk).

I oktober 2016 skapte Biletsky sitt eget politiske parti, Nasjonalkorpset, og annonserte at han var klar til å ta på seg ansvaret for det som skjer i landet. 22. februar 2017 holdt dette partiet, sammen med Svoboda og Høyre Sektor, en «Marsj for nasjonal verdighet» i Kiev, som resulterte i at et ultimatum ble sendt til regjeringen. Der annonserte også nasjonalistene at de koordinerte sine krefter «for å kjempe mot landets kapitulasjon overfor væpnede inntrengere fra øst og finansielle blodsugere fra vest». Sammen med «Kongressen for ukrainske nasjonalister», «Organisasjon for ukrainske nasjonalister» og nynazist-gruppen C14 signerte disse styrkene sitt «Nasjonale Manifest» 16. mars 2017. Når du skreller bort setningene med sosialpopulistisk demagogi, koker kunngjøringen i all hovedsak ned til følgende:

• Se verken til vest eller øst, men til dannelsen av en slags «ny europeisk allianse» – en Baltikum-Svartehavet-union.
• Sette i verk en økonomisk, propaganda- og gerilja-krig mot russiske Krim.
• Gi Ukraina tilbake statusen som atommakt «på grunn av krenkelsen av Budapest-memorandumet».

Nazist av det klassiske slaget

Det er ingen tvil om at mannen Aftenposten hausser opp, Andriy Biletsky, er en nazist av det klassiske slaget, en Führer for et raserent Ukraina i krig mot Russland.

Per Anders Johansen skriver altså om denne mannen: «I dag presenterer han sin ideologi som «ukrainsk sentrisme, tradisjonalisme, hierarki og ansvar», og Johansen svelger det med krok, søkke og snøre. Poenget er jo at nazismen til Biletsky nå er sentrisme i Ukraina. Det han kaller tradisjonalisme er den gamle ideologien til Stepan Bandera & co.

Per Anders Johansen skriver:

– Et sort hull.

Slik beskrev en av Ukrainas mest kjente brigadesjefer hvordan deler av den ukrainske hæren fungerer. Dårlig styring, ineffektiv organisering og gamle generaler av «sovjetisk» type har kostet ukrainerne mye i løpet av krigen. Siden krigen startet, har ukrainske journalister avslørt flere korrupsjonsskandaler.

– Disse svarte hullene slukker alle ressursene vi har i dette landet, sa brigadesjef Andrij Biletskyj.

Han er ikke alene om bekymringene. Korrupsjon og ineffektivitet er en av grunnene til at ukrainere flest har liten eller ingen tillit til statsapparatet, regjeringen, departementene og byråkratene.

Hvordan skal Norge sikre at den kraftige økningen i Ukraina-hjelpen brukes best mulig og ikke havner på avveie? Det var er et av hovedspørsmålene da utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) og arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) kom til Kyiv onsdag.

Azov-sjefen bekrefter altså det alle observatører vet, nemlig at Ukraina er et svart hull som hjelpemilliardene forsvinner ned i.

Men siden han ifølge Johansen er en «populær» «ukrainsk sentrist, tradisjonalist» har han sikkert råd til Eide og Brenna om hva de skal gjøre av de norske milliardene. De kan jo gi dem direkte til nazistene, siden de er så «populære».

Nå er det jo ikke første gang Aftenposten reklamerer for nazismen.

Aftenposten 17. juli 1935. (klikk på bildet for større utgave)

Senegal, tynget av flere tiår med nykolonialisme og korrupsjon, står overfor et altfor kjent dilemma som land over hele det globale sør står overfor: hvordan man skal forfølge suveren utvikling under gjeldens vekt.

Vijay Prashad.

Senegal gikk inn i 2026 i grepet av en voksende gjeldskrise som virker uoverstigelig.

Etter at president Bassirou Diomaye Fayes regjering tok makten i april 2024, ble det klart at hans forgjenger, Macky Sall (som hadde embetet fra 2012 til 2024), hadde skjult enorme forpliktelser – inkludert skjulte lån tilsvarende 25,3 prosent av BNP – fra det senegalesiske folket og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Disse forpliktelsene avslører en strukturell motsetning: en utviklingsmodell som er underordnet ekstern finansiering har klare begrensninger.

Senegal kan ikke lenger fortsette på denne veien.

President Faye står nå overfor et vanskelig valg: om han skal forsterke Senegals avhengighet gjennom IMF-ledet tilpasning, eller forsøke å kartlegge en mer suveren utviklingsvei under ekstreme begrensninger. 

Senegals offentlige gjeld har steget til over 130 prosent av BNP, mens IMF-støtten fortsatt er suspendert og tilgang til private kredittmarkeder blir stadig vanskeligere.

Alternativene er smale: innstramminger kombinert med refinansiering, eller restrukturering gjennom G20s felles rammeverk, en mekanisme for koordinert gjeldsbehandling av offisielle kreditorer som fortsatt er avhengig av et IMF-støttet reformprogram.

Likevel løser ingen av veiene det sentrale dilemmaet med å gjenopprette statens kapasitet mens man er under gjeldstyngden.

Hvis president Faye fortsetter på IMF-veien, må han styrke skatteinnkrevingen gjennom regressive skatter og strengt begrense offentlige utgifter. IMF har insistert på disse tiltakene for å gjenopprette makroøkonomisk stabilitet og gjenvinne «markedets tillit».

Eksempler på at denne politiske forskriften resulterer i varig stabilitet er få og langt mellom. I stedet reproduserer den en gjeldsinnstrammingssyklus der kreditorer prioriteres over utviklingen av gjeldsland og folkets grunnleggende behov.

Over hele det globale sør har økende gjeldsbetjeningsbyrder fortrengt offentlige investeringer, begrenset industripolitikken og svekket statens kapasitet. Senegal er intet unntak: jo flere ressurser landet bruker på å betjene gjeld, desto mindre kan det investere i energisystemer, agroindustriell transformasjon og sosial infrastruktur – det materielle grunnlaget for langsiktig makroøkonomisk stabilitet.

IMFs rammeverk behandler utvikling som en konsekvens av et balansert statsbudsjett snarere enn en forutsetning. Det forutsetter at stabilitet vil generere vekst selv om tilpasningsmekanismene undertrykker nettopp de investeringene som kreves for strukturell transformasjon.

Langt fra å garantere tilbakebetaling, krymper ofte IMF-ledede stabiliseringsprogrammer økonomien og låser land fast i en logikk med permanent gjeldsoverføring.

Senegals avhengighet av ekstern finansiering har gjort landet sårbart for sjokk og avhengig av volatile kapitalstrømmer. Løftet om fremtidige inntekter – særlig fra eksport av hydrokarboner – oppmuntret til låneopptak som forverret landets eksponering for global finansiell uro.

Da disse forholdene strammet seg inn og skjulte forpliktelser kom til overflaten, ble modellens skjørhet tydelig. Resultatet var ikke bare en finanspolitisk krise, men et tap av politisk autonomi, ettersom den økonomiske strategien ble begrenset av kreditorforventninger, kredittvurderinger og IMF-betingelser.

Dette er det uferdige problemet med avkolonisering i økonomisk form: politisk uavhengighet uten økonomisk suverenitet.

Senegal står nå overfor et umiddelbart finansieringsunderskudd som kan eskalere til mislighold. Men den dypere faren ligger i de langsiktige konsekvensene av hvordan krisen løses. En IMF-ledet justering kan stabilisere kortsiktige indikatorer, men på bekostning av langvarig innstrammingspolitikk og svekket statskapasitet.

En dårlig administrert omstrukturering kan destabilisere innenlandske finansinstitusjoner og begrense fremtidig tilgang til kreditt.

Hvis Senegal skal unnslippe gjeldsinnstrammingsregimet, må landet vurdere alternativer som går utover det smale spekteret definert av IMF og finansmarkedene i Nord-Global. Disse alternativene er ikke uten risiko og ville være institusjonelt vanskelige fordi Senegals medlemskap i CFA-francsonen og Den vestafrikanske økonomiske og monetære union begrenser landets penge- og finanspolitiske autonomi.

Følgende er åtte mulige alternativer til det IMF-ledede gjeldsinnstrammingsregimet:

Alternativ 1: Et midlertidig gjeldsmoratorium og offentlig revisjon . Senegal må endre vilkårene i forhandlingene ved å erklære en midlertidig suspensjon av tilbakebetaling av utenlandsgjeld og gjennomføre en omfattende og transparent offentlig revisjon av sin gjeldsbeholdning, inkludert skjulte forpliktelser. 

I 2007–2008 opprettet Rafael Correa-regjeringen i Ecuador en kommisjon for å revidere all offentlig gjeld og fant store deler ulovlige; Correa erklærte deretter et moratorium på deler av Ecuadors utenlandsgjeld, slik at regjeringen hans til slutt kunne restrukturere gjelden med en reduksjon på 70 prosent. 

Et moratorium ville gi finanspolitisk pusterom og styrke Senegals forhandlingsposisjon i enhver senere restrukturering. Faktisk har de høye rentene på afrikanske obligasjoner allerede kompensert investorer for risikoen for mislighold, noe som ofte har latt dem tjene på det selv før full tilbakebetaling. Obligasjonseiere bør derfor akseptere betydelige «avslag» ettersom mange allerede har fått tilbakebetalt sin opprinnelige investering.

Alternativ 2: En sør-sør-ramme for gjeldsforhandlinger . I stedet for å gå inn i forhandlinger kontrollert av IMF, kan Senegal presse på for en gjeldskonferanse som involverer landets viktigste bilaterale kreditorer sammen med private obligasjonseiere – som står for en stor andel av landets kommersielle gjeld.

Tilstedeværelsen av Kina og Frankrike, som til sammen står for en stor andel av Senegals bilaterale gjeld, ville flytte diskusjonen bort fra forhandlinger dominert av private kreditorer og tvinge frem en meningsfull løsning.

Senegal bør søke forlengelse av løpetid, rentereduksjoner og delvise nedskrivninger innenfor et enhetlig rammeverk som ikke er underordnet IMF-betingelser. Senegal må forhandle samtidig som landets utviklingsbehov settes først.

Alternativ 3: Afrikansk finansiell solidaritet . Senegals krise har implikasjoner for hele Vest-Afrika. Institusjoner som Afreximbank og Det afrikanske utviklingsfondet , samt de statlige fondene i regionen (som Nigerias statlige investeringsmyndighet og Marokkos Caisse de Dépôt et de Gestion) kan tilby alternative kredittkilder.

Disse kan bidra til å finansiere viktig import, støtte viktige sektorer og unngå de verste effektene av finanspolitisk sammentrekning. Men den strategiske bruken av regional finansiering bør ikke begrenses til å sikre fortsatt gjeldsbetjening. I stedet bør den fungere som en buffer som gjør det mulig for Senegal å prioritere innenlandsk økonomisk aktivitet samtidig som den omstrukturerer sine eksterne forpliktelser.

Alternativ 4: Samarbeid med utviklingsbanker i det globale sør. Senegal bør søke å bli med i Den nye utviklingsbanken, den multilaterale utviklingsbanken som ble opprettet av BRICS-landene. For tiden er bare tre av de ni medlemmene afrikanske land: Algerie, Egypt og Sør-Afrika. Slike banker tilbyr muligheter for finansiering av infrastruktur og industriprosjekter uten betingelser som Verdensbanken. Senegal bør begynne å samarbeide med slike institusjoner som en langsiktig strategi for å diversifisere finansieringskildene. 

Dette alternativet handler ikke om umiddelbar lettelse, men om å delta i byggingen av en ny finansiell arkitektur for det globale sør.

Alternativ 5: Konverter gjeld til produktive investeringer . Senegal skylder kinesiske kreditorer omtrent 5 milliarder dollar av sin offentlige gjeld på omtrent 30 milliarder dollar, hvorav mesteparten ble pådratt for å finansiere infrastrukturprosjekter, ikke gjennom euroobligasjonslån.

Senegal kan forhandle om å konvertere noen av tilbakebetalingene til Kina til direkte investeringer, slik at gjeldsbetjeningen i stedet for kontantbetalinger blir omdirigert tilbake til prosjekter som utvider landets produksjonskapasitet (for eksempel energiinfrastruktur, transportnettverk og landbruksforedling).

Denne tilnærmingen omdanner gjeld til en brekkstang for utvikling og samkjører langsiktige kreditorinteresser med Senegals egen strukturelle transformasjon.

Alternativ 6: Kapitalforvaltning og økonomisk prioritering . President Faye og statsminister Ousmane Sonko kom til politikken som skatteansatte frustrerte over statens manglende evne til å innkreve skatter og granske regnskapspraksisen til transnasjonale selskaper.

Nå har de muligheten til å stramme inn kontrollen over kapitalstrømmer, prioritere viktig import (drivstoff, medisiner, mellomvarer) og beskytte strategiske sektorer i økonomien. Slike tiltak ville tillate Senegal å «løsrive seg» fra de verste aspektene ved globaliseringen ved å nekte å underordne innenlandske prioriteringer til eksternt press.

Alternativ 7: Statlig bruk av hydrokarboninntekter . I midten av mars avslørte Alioune Gueye, administrerende direktør i Senegals statlige energiselskap Petrosen Holding, at regjeringen bare mottok en brøkdel av inntektene generert fra Sangomar-oljeprosjektet, Senegals første offshore oljeutbygging. 

Petrosen mottok bare 600 millioner dollar av de 4 milliarder dollarene i inntekter – halvparten av dette beløpet gikk til nedbetaling av gjeld, og bare rundt 200 millioner dollar gikk til den senegalesiske regjeringen. «Kontrakten var en fullstendig fiasko», sa Gueye, som er utdannet finansrevisor. 

IMFs rammeverk behandler disse inntektene som sikkerhet for gjeldsnedbetaling, når de burde settes av til langsiktig utvikling. Hydrokarboninntekter bør i stedet brukes til å opprette et statlig formuesfond. Det bør være sterk offentlig kontroll og strategisk planlegging for å sikre at formuen kanaliseres til diversifisering, industrialisering og sosiale investeringer snarere enn inn i gjeldsnedbetalingssyklusen.

Alternativ 8: Bygge en afrikansk antigjeldsblokk . Afrikanske land har gjentatte ganger formulert en kollektiv kritikk av det internasjonale finanssystemet, fra Lagos-handlingsplanen (1980), Organisasjonen for afrikansk enhets oppfordring til afrikansk utvikling basert på kollektiv selvstendighet og regional integrasjon, til nylige oppfordringer fra Den afrikanske union om reform.

Men de har aldri konsolidert denne kritikken til en varig anti-gjeldsblokk på grunn av den strukturelle makten til det globale finanssystemet. 

IMF, som forankrer dette systemet, isolerer gjeldsland og tvinger dem inn i bilaterale forhandlinger, noe som forhindrer fremveksten av en kollektiv front som er i stand til å utfordre gjeldsinnstrammingsregimet.

En anti-gjeldsblokk ville inkludere kollektiv støtte til moratorier, regionale refinansieringsmekanismer og et felles prinsipp om å prioritere produktive investeringer fremfor utenlandsgjeldsforpliktelser.

Til syvende og sist handler ikke Senegals gjeldskrise bare om tall på en balanse. Det handler om selve utviklingsretningen . IMF tilbyr en tilpasningsvei som lover stabilitet, men som likevel resulterer i evig stagnasjon.

Alternativene som er skissert her er mer usikre, mer politisk krevende og mer konfronterende. Men de åpner for muligheten for en annen utviklingsbane: en der utvikling, snarere enn gjeldsnedbetaling, blir det organiserende prinsippet for økonomisk politikk.

I 1955, da tjueni afrikanske og asiatiske land møttes i Bandung i Indonesia, skrev den senegalesiske poeten David Diop (1927–1960) den vakre elegien «Afrique, mon Afrique» (Afrika, mitt Afrika), som han publiserte i tidsskriftet Présence Africaine . Diktet bør resiteres hvert år på De røde bøkers dag på torgene i hver senegalesisk by:

Afrika, mitt Afrika. Afrika av stolte krigere i forfedrenes savanner. Afrika som min bestemor sang for meg. Ved bredden av hennes fjerne elv har jeg aldri kjent deg. Men blikket mitt er fylt med ditt blod. Ditt vakre, svarte blod sprer seg over markene. Blodet av din svette. Svetten av ditt arbeid. Slaveriets arbeid.

Slaveriet til dine barn. Afrika, fortell meg, Afrika: Er det din rygg som bøyer seg, og legger seg ned under vekten av ydmykelse, denne skjelvende ryggen stripete med røde arr, som sier ja til pisken på middagsveiene? Så, høytidelig, svarte en stemme meg: Fremdriftsfulle sønn, det sterke og ungdommelige treet, det treet der borte, praktfullt alene, blant hvite og visne blomster – Det er Afrika, ditt Afrika, som vokser igjen, tålmodig, sta, og hvis frukter litt etter litt har den bitre smaken av frihet.






PS: Bildene i denne artikkelen er fra den senegalesiske kunstneren Mansour Ciss Kanakassys (født 1957) prosjekt fra 2025, Gondwana la fabrique du futur (Gondwana: Fremtidens fabrikk), som henter inspirasjon fra det forhistoriske superkontinentet Gondwana og Abdias Nascimentos idé om Quilombismo . «Afro-Quilombo»-sedlene som er omtalt i prosjektet, er utstedt av den fiktive Quilombo-banken, Banken for panafrikanisme.

Vijay Prashad er en indisk historiker, redaktør og journalist. Han er skribent og sjefskorrespondent i Globetrotter. Han er redaktør for  LeftWord Books  og direktør for  Tricontinental: Institute for Social Research . Han er seniorforsker utenlandsk ved Chongyang Institute for Financial Studies , Renmin University of China. Han har skrevet mer enn 20 bøker, inkludert  The Darker Nations  og  The Poorer Nations . Hans nyeste bøker er  Struggle Makes Us Human: Learning from Movements for Socialism  og, med Noam Chomsky,  The Withdrawling: Iraq, Libya, Afghanistan and the Fragility of US Power .

Denne artikkelen er fra  Tricontinental: Institute for Social Research.