-
St
chevron_right
Hvor står kampen om Palestina i dag?
nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 29 mars 2026 • 23 minutes
De vil ikke la seg fordrive. Å bli er motstand.
FNs sikkerhetsråd har satt Palestina-spørsmålet ut på legd. Gaza-planen er verre enn Oslo-avtalen i 1993. Referansene til FN-resolusjonene 242 fra 1967 og 338 fra 1973 er de facto strøket og erstattet med en ytterst vag formulering om en palestinsk stat. Oslo-avtalen ble forhandlet fram av PLO under sin leder Yasser Arafat. I dag er PLO satt på sidelinja, og president Mahmoud Abbas og statsminister Mohammad Mustafa er i praksis avsatt.
Peter M. Johansen.Det har aldri vært større avstand mellom den palestinske politiske ledelsen og folket enn i dag, og aldri tidligere har befolkninga vært mer sårbar siden Nakba (“Katastrofen”) – som palestinerne kaller fordrivelsen av over 700.000 i 1948. Under dekke av USAs og Israels krig i Iran og den nye okkupasjonen av Sør-Libanon har Israels væpnede styrker (IDF) og de paramilitære bosetterne trappet opp de militære aksjonene og volden på Vestbredden. Dette er forberedelser til beleiring av landsbyene for å fordrive palestinere på landsbygda inn til sju bysentra på Vestbredden og helst over grensa til Jordan.
Skillene mellom A-, B- og C-områdene på Vestbredden som skulle vært kimen til den palestinske staten, er utvisket. Okkupasjonen er skrudd til. Den israelske regjeringa er tydelig i sitt språk: – Vi vil fortsett med å drepe ideen om en palestinsk stat, sier forsvarsminister Yisrael Katz. Dette er ikke lenger ekstreme uttalelser, det har pågått på bakken hver dag – og det skjer uten reaksjoner fra Israels vestlige allierte, inkludert de som har anerkjent Palestina som stat. Den såkalte Gaza-planen har blitt en politisk sovepute.
Alternativet til “tostatsløsninga” er å handle, konkret.
Palestinerne har gjennom Israels forsøk på å utslette Gaza vist fram to viktige våpen: Den kollektive hukommelsen som bærer Nakba på ryggen, og sumud, standhaftigheten og utholdenheten. Gaza-palestinerne har ikke latt seg fordrive. Det å bli er motstand. Å bli på Vestbredden er motstand.
Glemmer Gaza
Regnet borer seg gjennom flyktningenes og de hjemløses teltduker. Det kunne vært værmeldinga fra gatene i Libanons hovedstad Beirut eller Beit Hanoun, nordøst på Gazastripa. Selv den grenseløse elendigheten kan graderes. Det er verre i Gaza enn Israels bombesone i Beirut og omegn eller i landsbyene i Sør-Libanon som nå blir systematisk ødelagt. Flomvannet omringer og trenger seg inn i tusenvis av telt hvor fordrevne familier presser seg sammen og forvandler hele områder til vannbasseng og gjørmedammer.
Det tvinger mange til å evakuere. Igjen og på nytt i håp om å finne tørr grunn under teltene eller et skrikende gap i de ruinene som ikke ser ut til å rase ved det neste intense regnskyllet – eller av trykkfølgene fra et iraelsk bomberaid eller av flyene som sveiper over stripa. Familier hjelper hverandre med å prøve å forsterke de nye tilfluktsrommene med alt de finner av ruinrester. I Gaza by ble flere mennesker skadet etter at en mur kollapset over telt langs Al-Wahda-gaten på grunn av sterk vind og kraftig nedbør, melder det palestinske nyhetsbyrået WAFA (Wikalat al-Anba al-Filastiniya).
Ingen tilholdssteder tåler hardt vær, og det er det mye av. I skrivende stund sveiper uværet nedover det østre Middelhavet og innover land. Snart vil temperaturene om natta ligge på fra åtte til elleve grader, ifølge Yr. Det gjør sårbare grupper enda mer sårbare, naturligvis spedbarn og barn, kvinner og eldre. Flomvannet drar med seg kloakken fra sprengte rør som en gang forbandt husene til systemet. Nå finnes det knapt permanente boliger igjen.
Om lag 1,9 million er fordrevne under ekstreme forhold, med alvorlige mangler på mat, vann og medisinsk behandling. Det meste av Gazas sivile infrastruktur har omfattende skader eller er helt ødelagt. Det er et totalt sammenbrudd.
Dødstallene fortsetter å stige selv om det ikke skjer i samme voldsomme byks som tidligere. Fram til fredag hadde det kommet opp i 691 siden “våpenhvilen” 10. oktober. Dermed har det totale tallet steget til 72.267 drepte. Minst 171.976 andre er såret, ifølge Gazas helsemyndigheter. Fortsatt er tusenvis av antatt drepte savnet i ruiner og tunneler. 756 lik er funnet.
Onsdag gjennomførte Israel nye droneangrep mot flyktningleiren i Nuseirat og al-Zawaida i det sentrale Gaza og i Mawasi i Khan Yunis i sør. På Vestbredden har 1138 palestinere blitt drept av Israels væpnede styrker (IDF) og paramilitære bosettere siden Hamas-angrepet Operasjon al-Aqsa-flommen 7. oktober 2023.
“Halshoggingdoktrinen” virker ikke
Reportasjene og nyhetsmeldingene som slipper ut fra Gaza, går alle ut på at Hamas og de andre palestinske fraksjonene som har deltatt i motstandskampen i Gaza, ikke er slått. De rekrutterer, de trener, de setter sammen nye improviserte eksplosive enheter (improvised explosive device, IED). Militæranalytikere mener det er bare et tidsspørsmål før motstandsmilitsene begynner å skru sammen droner som framstår mer og mer som framtidas våpen for frigjøringsbevegelser og geriljagrupper, slik landminer en gang ble det.
Meldingene går ut på at Hamas i stor grad holder orden i Gaza. IDFs forsøk på å rekruttere mafiafamilier til å utfordre Hamas har slått feil. Kollaboratører og israelske agenter blir henrettet i det stille. Lærdommen fra Gaza, slik den er fra Libanon med Hizbollah, er at “halshoggingsdoktrinen” (the decapitation doctrine) – “å ta ut” ledelsen, som det heter på militærspråket – ikke fungerer. Det er det samme som Israel nå forsøker i Iran mot den islamske republikkens ayatollah- og generalregime. Her er den desentraliserte “mosaikkstrategien” som gir politiske ledere og militære kommandanter, ofte samme personer, mer autonomi til å ta beslutninger, mer utstrakt enn hos Hamas og Hizbollah av naturlige årsaker: statlige forankring og størrelse.
Begrepet Sjakk, avledet av chaturanga-chatrang, stammer fra dagens India og Persia (dagens Iran). Persiske Shah mat som betyr at «kongen er beseiret»; på arabisk ash-shaykh mat, «kongen er død». Men “kongen” dør ikke med ayatollah Ali Hosseini Khamenei eller Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah, eller med Hamas-lederen Ismail Haniyeh som ble likvidert av Israel i Teheran under innsettelsen av Irans president Masoud Pezeshkian 31. juli 2024.
Ismail Haniyeh ble etterfulgt av Yahya Ibrahim Sinwar. Han hadde ansvaret for Hamas-aksjonen 7. oktober og ble drept i strid i Tel as-Sultan i Rafah den 16. oktober 2024 og er nå erstattet av en midlertidig kommisjon som består av Khaled Mashal, tidligere leder for politbyrået, nestleder i politibyrået Khalil al-Hayya, Zaher Jabarin, finansadministrator i politbyrået, Muhammad Ismail Darwish (Abu Omar Hassan), leder for Shura-rådet i Hamas som er født i en flyktningleir i Libanon, samt et ukjent medlem av Hamas.
Årsaken er at den palestinske frigjøringskampen, Hizbollahs motstandskamp og Teheran-regimets eksistensielle kamp er forankret i nasjonal identitet, ideologi og religiøs tilhørighet som ikke dør når “kongen” dør. “Overlevelsesgenerasjonen” i Gaza utgjør dagens motstand som igjen er dypt forankret i begrepet sumud, standhaftighet, utholdenhet, med røtter i palestinsk jord.
Hva er motstand?
Ramzy Baroud, sjefredaktør for nettstedet Palestine Chronicle, ble født i flyktningleiren Nuseirat i 1972. Familiens røtter er i landsbyen Bayt Daras i nærheten av Jaffa, vel femti kilometer nord for Gaza, hvor korsfarerne anla en borg på høyden over bebyggelsen som ble fordrevet i sin helhet under Nakba i 1948. Der hadde innbyggerne bodd i fredelig sameksistens med den jødiske kubaniya (koloni) Tabiyya i utkanten av landsbyen som i dag fortsatt er jevnet med jorda.
Baroud har skrevet “Growing up in Nuseirat – Where Massacres Become Routine” (CounterPunch, 27. juni 2024) og andre relevante tekster. Nå er han ute med “Before the Flood. A Gaza Family Memoir Across Three Generations of Colonial Invasion, Occupation, and War in Palestine” med forord av den velkjente palestinske historieprofessoren Ilan Pappé som har mange titler ute i Tronsmo og andre norske bokhandlere på norsk og engelsk.
I den nye boka, hvor Baroud beskriver søstras kamp, dveler han ved det kan kaller den palestinske “negasjonens historie” (“history of negations”). Hvordan palestinere blir tvunget til å definere hva de ikke er: “jeg/vi er ikke terrorister”, “… ikke jødehatere”, “… vil ikke kaste jødene på havet”. Ikke i det uendelige, men ikke det som forsøker å gi svar på hva palestinerne er eller hvem som forteller historia om Palestina. Det fins ikke noe slik som “palestinerne er …”. Palestinsk historie har gjennomgående alltid rommet noen som har tilpasset seg, for egen vinning, makt og presisje. Det skjedde under det osmanske riket fra sultan Selim 1. la området under seg i 1512-20); det skjedde igjen under den britiske mandatperioden 400 år etter; det skjer nå under Israels okkupasjon og i forholdet til USA.
Palestinere er klasse, familier, klaner. Det er her kampen om motstandskampen står. Israels folkemorderiske krig – folkemordet på Gaza, den systematiske opptrappinga på Vestbredden og den forserte etniske renskninga av bydelen Silwan, på nedsida av den hellige høyden Haram ash-Sharif i den angivelige “Davids by” – har gitt nytt og breiere og mer omfattende syn på palestinerne enn tidligere, og gitt ny kraft og omfang i Palestina-bevegelsen som i Norge har blitt breiere og betydelig mer etnisk mangfoldig.
Det er også med på å utforme den tredje generasjonen av den palestinske motstandskampen.
Det er ikke opp til utenforstående hvordan motstanden tar form, hvordan den vil arte seg, hvem som stiller seg i spissen for den. På en av turene som reiseleder for Palestina-komiteen, fikk vår operatør i Øst-Jerusalem samlet unge menn fra ulike fraksjoner som hadde deltatt aktivt i den andre intifadaen (fra 28. september 2000 til 8. februar 2005, drøyt fire år og fire måneder) til en samtale i Nablus. Det brennende spørsmålet som vi stilte, var: Hvorfor kommer det ikke en tredje intifada? Hva med den folkelige motstanden (Popular Resistance)?
Under samtalen kom det tydelig fram at alt har sin tid for hver enkelt. De fortsatt unge mennene lette etter en BBB-reol i sine liv: Bolig, Bryllup, Bil. De ville selvsagt støtte en tredje intifada, men var ikke de som skulle iverksette den. Okkupasjonen setter mange i samme posisjon med gjeld og en jobb som offentlig ansatt som legger lokk på det å gå imot selvstyremyndighetene og deres sikkerhetsstyrker som samarbeider med eller blir presset til oppdrag av IDF og Shin Beth (Shabak) – den interne sikkerhets- og kontraetterretningstjenesten som er en del av den israelske etterretninga sammen med militæretterretninga Aman og utenlandsetterretninga Mossad. Gjeld er ikke bare økonomiske lenker.
Drepe hukommelsen
Palestinerne har som nevnt to viktige våpen i sin motstandskamp: hukommelsen og sumud. Hukommelsen, det historiske narrativet. Nakba (“Katastrofen”) er del av den kollektive hukommelsen. Den er felles selv for dem som ikke ble fordrevet; den har gått i arv. Men fortellingene om Nakba er forskjellig fra familie til familie. Noen gikk til fots, drevet fra av væpnet jødisk milits, med en bylt på ryggen; noen satt på esler; noen dro av gårde i lastebiler. Noen klatret opp i høydedraget over Ramla- og Lod-sletta og kan i dag se fra Vestbredden ned på sine tidligere hjem.
Noen vandret langs kysten sørover eller rett vestover til Gaza. Flere av Hamas-soldatene som sto bak det militære angrepet 7. oktober som sjokkerte IDF, Shin Bet og Mossad, og de mange Gaza-palestinerne som på egen hånd tok seg over de sprengte grensegjerdene, kom fra familier med røtter i det samme området og stedene som ble angrepet. Flere av dem sendte bilder hjem “hjemmefra” – ut fra hukommelsen.
Israel forsøker ikke bare å utslette Gaza. Israel vil også utradere – nesten bokstavelig talt – den palestinske hukommelsen. Derfor kan ikke Israel tillate en uavhengig gransking av Operasjon al-Aqsa-flommen fordi Hamas-angrepet har en sentral plass i Israels dehumanisering og bestialisering av palestinerne. Dette har en funksjon innad i Israel. Offerrolla er en bærende ingrediens i limet i staten i Israel. Å dyrke og kultivere offerrolla som Ahaverus, “den evig vandrende jøden”, er like framtredende for Israel som Serbias nasjonalistiske dyrkinga av nederlaget til knez (tsar) Lazar fra huset Karađorđević på Svarttrostsletta (Kosovo polje) i Kosovo mot tyrkerne 15. juni 1389.
Utad tjener dehumaniseringa og bestialiseringa som støtte til Israel fra de landa som betyr noe for Tel Aviv: USA og Europa. Det betyr å ikke rikke ved den offisielle, fabrikerte 7. oktober-fortellinga, inkludert SuperNova-festivalen som ikke skulle ha funnet sted på angrepsdagen og dermed ikke inngikk i Hamas-planen. Israelsk gravejournalistisk (underlagt militærsensur) har kommet fram til at det ble drept anslagsvis 900 (ikke 1138 eller “nærmere 1200”), at om lag femti prosent av de drepte var soldater, politi eller paramilitære vaktstyrker i kibbutzene, at de fleste, med et anslått unntak av rundt hundre, ble drept i kamp, at ingen israelere ble brent levende og at ingen jødiske barn ble halshogd, en fortelling som har blitt brukt til å sette likhetstegn mellom Hamas og Den islamske stat (IS).
Verre enn Oslo-avtalen
Gaza-planen som USAs president Donald J. Trump har lagt på bordet til FNs sikkerhetsråd, er mye verre enn Oslo-avtalen med sin ytterst vage formulering om “en palestinsk stat” langt nede på lista av tjue punkter. Punkt 19 lyder: “Mens gjenoppbygginga av Gaza går framover, og når reformprogrammet til PAs [de palestinske selvstyremyndighetene] blir gjennomført korrekt, kan forutsetningene endelig være på plass for en troverdig vei til palestinsk sjølbestemmelse og statsdannelse, noe vi anerkjenner som det palestinske folkets ambisjon.”
Borte er alle referanser til FN-resolusjon 242 fra 2. november 1967, etter Seksdagerskrigen i juni, og FN-resolusjon 338 fra 22. oktober 1973, som avsluttet Oktoberkrigen.
Men den vage formuleringa, nest nederst på lista, er alt den norske regjeringa og det meste av EUropa trenger som politisk sovepute for å legge “tostatsløsninga” i bero fordi FNs sikkerhetsråd har satt Palestina-spørsmålet på legd gjennom FN-resolusjon 2803 av 17. november.
(se bloggen: Palestinernes dyre “fredsråd. Israel faser ut Gaza-plan, 23. februar)
FNs sikkerhetsråd har altså abdisert til fordel for Trumps selvbestaltede “Fredsråd” med ham selv som livstidsleder og med “gullpass” til salgs for livstidsmedlemmer. Om det i seg sjøl skulle by på uoverstigelige, internasjonale juridiske betenkeligheter, framstår (den foreløpige) sammensetninga av “Fredsrådet” som en skremmende dyp og tragisk farse:
Fredsstyret (annonsert 17. januar 2026):
Nikolay Mladenov – FNs høyrepresentant for Gaza, tidligere FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten
Marco Rubio – USAs utenriksminister
Steve Witkoff – USAs spesialutsending til Midtøsten
Jared Kushner – Donald Trumps svigersønn
Tony Blair – tidligere statsminister i Storbritannia
Marc Rowan – administrerende direktør i Apollo Global Management
Ajay Banga – president i Verdensbanken
Robert Gabriel Jr. – amerikansk politisk rådgiver
Gazas styre, som støtter høyrepresentanten for Gaza, Mladenov, og Den nasjonale komiteen for administrasjonen av Gaza (NCAG):
Hakan Fidan – Tyrkias utenriksminister
Ali at-Thawadi – Qatars minister for strategiske saker
Hassan Rashad – direktør for Egypts generelle etterretningstjeneste
Reem al-Hashimy – De forente arabiske emiraters statsminister for internasjonalt samarbeid
Yakir Gabay – israelsk forretningsmann, eiendomsinvestor, dollarmilliardær
Sigrid Kaag – FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, tidligere politikere for det nederlandske venstreliberale Democraten 66
Det skjedde intet i “Fredsrådet” i tiden før USA og Israel gikk til krig mot Iran 28. februar, utover en mislykket innmelding av styrker til Den internasjonale stabiliseringsstyrken (ISF). Innmeldinga ga bud om at Trumps Gaza-plan, med FN-mandat, har gitt Israel råderett over planen og dermed for overgangen fra fase 1 til fase 2. Det skjer ved at Israel insisterer på punktet om avvæpning av Hamas. Det eneste landet som har meldt inn styrker, opptil 800 mann, er Indonesias president Prabowo Subianto Djojohadikusumo som imidlertid stiller vilkår om at hans styrker ikke skal være med å avvæpne Hamas og de andre fraksjonene. Dermed rikker ikke IDF seg fra “den gule linja” som markerer den nye okkupasjonssona på Gaza. Den utgjør 53 prosent av hele stripa på 365 km2, like stor som Mjøsa. Det har Israels forsvarsminister Yisrael Katz ettertrykkelig slått fast.
Situasjonen har en parallell som neppe er tilfeldig. Israels krig i Libanon i 2006 endte i FN-resolusjon 1701 fra 11. august. Et sentralt punkt i den enstemmige resolusjonen var det fullstendig urealistiske vedtaket om avvæpning av Hizbollah, til tross for at Hizbollahs var Libanons eneste forsvarsverk. Hizbollah hadde påført Israel dets første militære nederlag på bakken i Sør-Libanon. Det tvang fram den massive bombestrategien som blir kalt Dahieh-doktrinen etter den sjiadominerte forstaden i Sør-Beirut.
FN-resolusjon 1701 er bakt inn i våpenhvileavtalen som ble inngått 27. november 2024, atten år etter, og bare bekrefter hvor virkelighetsfjern FN-resolusjonen og “våpenhvilen” har vært og er. Israel legger nå utvalgte deler av Beirut i grus, bomber byer og landsbyer i Beka’a-dalen og tømmer Sør-Libanon for folk for å befeste en langvarig okkupasjon opp til vannkilden Litani-elva fra Antilibanon-fjellene til Middelhavet.
Israel sitter dermed med kontrollen med den manglende framdriften av Gaza-planen som framstår som DOA (dead on arrival), død ved ankomst. Gaza-planen har blitt en avledning fra Israels folkemorderiske krig og opptrappinga på Vestbredden. Utkastet til Trumps AI-animerte “Riviera-plan” er ikke lenger egnet til å framkalle harnisk. Forslaget om å anlegge en internasjonal base under amerikansk kommando i Gaza vekker knapt spørsmål om det internasjonale juridiske grunnlaget for å legge en fremmed base på palestinsk territorium.
Palestinerne på sidelinja
Gaza-planen er verre enn Oslo-avtalen også med hensyn til palestinsk reprentasjon. “Fredsrådet” er blottet for palestinere. I stedet skal det opprettes en nasjonalkomité for administrasjonen av Gaza som består av uavhengige palestinske teknokrater og overvåkes av “Fredsrådet”.
Den skal etterfølge Hamas-administrasjonen. Medlemmene av NCAG skal angivelig velges og godkjennes av de palestinske fraksjonene – og deretter godkjennes av Israel. Komiteen startet formelt arbeidet i Egypt 16. januar med sivilingeniøren Ali Shaath fra Khan Yunis som sjefskommissær.
Ali Shaath (67) har hatt flere stillinger i PA på Vestbredden, blant annet innen transport og planlegging hvor han har fått brukt sin doktorgrad i byggingeniørfag fra Queen’s University Belfast.
Shaat er satt på posten med føre tilsyn med den humanitære hjelpen som Israel til enhver tid bestemmer seg for å slippe inn, og for gjenoppbygginga av Gaza i den grad Israel vil tillate det. Arbeidet og NCAGs overtaking av “styringa” av Gaza er betegnende nok “forsinket” fordi Israel blokkerer komitémedlemmer fra å komme inn på Gaza – fordi Hamas ikke er avvæpnet og fordi Israel aldri har overholdt våpenhvileavtalen siden 10. oktober.
Teknokratene har ingen folkelig forankring, de har ikke noen politisk mandat og de står uten juridisk rett. Oslo-avtalen var forankret i PLO under ledelse av Yasser Arafat. PLO er nå satt på sidelinja, og president Mahmoud Abbas er i praksis avsatt i likhet med den partiuavhengige statsminister Mohammad Abdullah Mustafa (71), tidligere leder for Palestine Investment Fund (PIF) som har sittet siden mars 2024, og sjølstyremyndighetene (PA). Mustafa er medlem av eksekutivkomiteen i PLO.
Et vedvarende problem er at Palestina står uten legitim ledelse og en ledelse med folkelig forankring. Abbas er president på overtid og leder for et splittet og lammet Fatah. Han har shanghaiet et ikke-fungerende PLO for seg og sin Fatah-fraksjon. Avstanden mellom ledelse og folk har aldri vært så stor, befolkninga har aldri vært så sårbar og lenket til en skrantende offentlig sektor.
Det har i lang tid vært påkrevd å få til enhet mellom de fjorten fraksjonene om å gjenreise og revitalisere PLO gjennom nye, reelle valg til Det palestinske nasjonalrådet (Majlis al-Wataniu al-Filastiniu, PNC) som ble opprettet i 1964. Fraksjonsmøter i Algerie og Russland har ikke ført fram – og det er lenge siden.
Det siste forsøket på å gjennomføre valg var regionalvalget i 2021. Israel sa nei til å tillate valget i Øst-Jerusalem; Abbas sa nei til flere av fraksjonenes forslag til å trosse Israel og organisere valget i Øst-Jerusalem. I valget, før Abbas skrinla det, stilte tre lister med utgangspunkt i Fatah.
Selvstyremyndighetene er ikke valgt siden januar 2006 da Hamas sikret flertall til stor overraskelse, ikke minst for Hamas selv.
Et langvarig krav er at et omorganisert og fornyet PLO må samle fraksjonene om å utarbeidet en ny strategi for nasjonal frigjøring ut fra de rådende omstendighetene før delinga mellom Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem blir ytterligere sementert slik det har ligget til grunn for den såkalte Netanyahu-doktrinen. Doktrinen lå til grunn før Hamas-operasjonen al-Aqsa-flommen.
Varsko Vestbredden
Generalsekretær Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kom nylig tilbake fra Vestbredden med et varsko som fortoner seg som et ekko fra langt tilbake: Vestbredden “forsvinner”; det er snart ikke noe mer å opprette en palestinsk stat på. Eller med andre ord: Vestbredden er de facto allerede annektert.
–Vi vil fortsette med å drepe ideen om en palestinsk stat, gjentar forsvarsminister Katz. Dette er ikke ideologisk eframtidsvyer. Det skjer her og nå, hver eneste dag. Bare mens dette blir skrevet – den siste uka av mars 2026 – har bosettere anlagt fire nye utposter, og IDF-soldater som CNN har snakket med, sier rett ut at de er der for å forsvare “de ulovlige utpostene” fordi de snart blir erklært av de israelske okkupasjonsmyndighetene og regjeringa som “lovlige”.
Det er ikke bare de ytterst høyreekstreme, finansminister Bezalel Smotrich fra Religiøst sionistparti (HaTzionut HaDatit) – som offisielt heter Nasjonalunionen–Tkuma (HaIchud HaLeumi–Tkuma, Oppvåkning) – og Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit) som snakker om å kvele mulighetene for en palestinsk stat, selv om det er politiske uenigheter innad i Netanyahus regjering, sikkerhetsråd og krigskabinett om hvordan annekteringa skal proklameres og hvor raskt den skal gjennomføres.
Annekteringa av Vestbredden og mulig “transfer” av palestinere på Vestbredden står nå i sentrum og er navet i israelsk politikk. Statsminister Netanyahu sier det offentlig; det blir ingen palestinsk stat. Katz, Netanyahus høyre hånd i Likud, sier det, utenriksminister Gideon Sa’ar fra Nytt håp-Det nasjonale høyre (Tikva Hadasha HaYamin HaMamlakhti), bringer budskapet ut i verden. Under Gaza-krigen har Knesset ved to anledninger stemt for at det ikke blir noen palestinsk stat. Det gjelder også opposisjonslederne Binyamin Gantz, tidligere forsvarssjef, og Yair Lapid som leder det sekulære, middelklasse- og næringslivsorienterte partiet Yesh Atid (Det er en framtid).
Vestbredden står overfor “den verste fordrivelsen på flere tiår”, konstaterte nylig FN-kontoret for koordinering av humanitære saker (Ocha). 36.000 palestinere er fordrevet i løpet av kort tid. Bosettervolden er sluppet løs. Israelske raid intensiveres over hele Vestbredden, IDF utfører omfattende raid og arrestasjoner, rapporterer Wafa. Ifølge Quds Network raidet okkupasjonsstyrkene flere områder sist torsdag, i Hebron, Nablus, Jenin og Tulkarm. Arrestasjonene er en del av pågående daglige kampanjer som er blitt intensivert de siste ukene. Ved siden av militære raid har ulovlige angrep fra israelske jødiske bosettere økt kraftig. I løpet av de siste fem dagene utførte bosettere 109 angrep over hele Vestbredden, meldte QNN torsdag.
Den militære kampanjen og den paramilitære bosettervolden viser at det aldri har handlet om Hamas og Islamsk jihad eller om de unge motstandsgruppene Jenin-brigaden og Løvens hule (Arin al-Usud) i Nablus. Det handler om jorda.
IDF er i gang med å bryte ned inndelinga av Vestbredden i A-, B- og C-områder i henhold til Oslo-avtalen og som skulle føre til en palestinsk stat: A: 18 prosent under palestinsk myndighet; B: 22 prosent under palestinsk myndighet og israelsk militær kontroll; C: 60 prosent administrert av Israel under full militær kontroll. C-områdene har blitt stadig større, ofte kamuflerte som nye militære soner som for eksempel skytefelt og ofte i beduinerområder. Det skjer nå rundt byen Tubas i den nordlige delen av Jordandalen for å forsterke de militære sonene mot Jordan; det skjer i de sørlige Hebron-åsene (Southern Hebron Hills) der Masafer Yatta, åsted for den Oscar-vinnende dokumentarfilmen “No Other Land”.
(se bloggen: Flytter krigen til Vestbredden. Verste fordrivelse på flere tiår, 28. November 2025)
De militære aksjonene har flere formål: De skal legge beslag på jord og dermed undergrave livsgrunnlaget og leveforholdene for palestinske bønder. De skal sperre av landsbyene for å hindre trafikk og lokal kontakt mellom dem med tanke på framtidig beleiring for å fordrive folk fra landsbygda og inn i sju bysentra: Jenin og Nablus i nord, Tulkarm og Qalqilya på “den grønne linja” fra våpenhvileavtalen i 1949 i vest, Ramallah i det sentrale høylandet, Jeriko i Jordandalen i øst og Hebron (al-Khalil) i sør. Dette følger oppskriften som Mordechai Kedar ved Bar-Ilan-universitetet i Ramat Gan i Tel Aviv-distriktet.
Det er dette Kedar kaller “Vestbreddens emirater”, etter mønster av de tidligere bantustanene i Sør-Afrika, eller “Åttestatsløsninga” som høres like selvmotsigende ut som betegnelsen “emirater”, bortsett fra den grunnleggende realiteten, fordrivelsen av palestinere som den har utspilt seg for åpen krigsscene i Gaza. Her legger Kedar i 2012 opp fem bysentra for palestinere: Beit Lahia, Beit Hanoum, Gaza by, Khan Yunis og Rafah.
(se bloggen: Knesset vil ha annektering. Tilbyr “Vestbreddens emirater”, 26. juli 2025)
Dette er ikke hemmelige planer; dette er planer som blir lagt fram åpent på den årlige konferansen i kystbyen Herzliya, nord for Tel Aviv, med 110.000 innbyggere, grunnlagt i 1924 som en moshava (semi-kooperativt bondesamfunn) oppkalt etter “den politiske sionismens apostel”, den ungarske journalisten, dramatikeren og juristen Theodor Herzl (1860-1904) som skrev “Der Judenstaat” i 1896. Det fins derfor ingen grunn til ikke å stole på hva Israel er ute etter “from the river to the sea” selv om ikke alt er hugger i stein, som Kedars “emirater”.
Nå går planene stadig hurtigere over fra tegnebrettene i Herzliya til vedtak i regjeringskontorene. I fjor besluttet Netanyahu-regjeringa å bygge ut E-1-området mellom Øst-Jerusalem og kolonien Ma’ale Adumim som bretter seg ut som en blekksprut på åskammene der Vestbredden styrter ned i dypene ved Dødehavet vel fire hundre meter under havet. Øst-1 (Mevaseret Adumim) er omtrent tolv kvadratkilometer og vil de facto klippe Vestbredden i to.
Det er mer enn tjue år siden planen om å øke den jødiske bosettinga og koloniseringa av Vestbredden til to millioner ble lagt fram i Herzliya. Vedtaket og begrunnelsen – å forhindre at det oppstår en palestinsk stat – er av en karakter som påkaller påminnelsen om at “de kan ikke komme og si at vi ikke visste” selv for norske regjeringsmedlemmer som har kjørt i biler med sotede vinduer gjennom grenseposten Qalandiya mellom Jerusalem og Ramallah.
Det skal bygges tre tusen boligenheter i E1, ifølge finansminister Smotrich. Beduinerplassen Khasr al-Ahmad, nord for Hovedvei 1 (H1) skal tømmes. Det er for lengst slutt på den tida da tidligere stats- og utenriksminister Shimon Peres fra Arbeiderpartiet, Nobels fredsprisvinner sammen med statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Arafat, kunne omgå de vage protestene mot utbygginga av bosettingene med å snakke om “naturlig tilvekst”
Motstand
Verden har sett hva Israel er i stand til etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023. Palestinerne har hatt sin 1. intifada som var folkelig, med demonstrasjoner og protestaksjoner. Palestinerne har hatt sitt 2. intifada som raskt ble militarisert ved at IDF og Shin Beth bevisst gikk etter å likvidere framtredende palestinske ledere. Hamas begynte med sine selvmordsaksjoner, mot militærbusser og terroraksjoner mot sivile mål som Pizza Hut i Tel Aviv. Denne strategien har de senere forlatt.
Det ble aldri noen omfattende tredje intifada, utover lokalt og tidsbegrensede opprør som “Kniv-intifadaen” i Øst-Jerusalem. Gaza har vist at motstand er å bli værende, sumud. Det gjelder også for Vestbredden. Motstand er å bli.
Okkupasjonen har blitt skrudd til. Etter Hamas-angrepet har IDF for første gang brukt jagerfly til å bombe mål i tettbefolkede områder på Vestbredden.
Hamas-angrepet var den åpninga som Israel ventet på for å flytte fram grensepostene på Vestbredden. USAs og Israels krig mot Iran, den første, “Tolvdagerskrigen” i juni i fjor og nå, kan åpne for noe større, som den nye okkupasjonen av Sør-Libanon og kontrollen over tre fylker i Sør-Syria.
Den palestinske motstandskampen har blitt en “tettere” del av de geopolitiske omveltningene som nå suger tak i Midtøsten. Krigen mot Iran vil få geopolitiske konsekvenser uansett utfallet. Det gjør det nødvendig å begynne å tenke Palestina-spørsmålet i flere og større sirkler.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.