De vil ikke la seg fordrive. Å bli er motstand.

FNs sikkerhetsråd har satt Palestina-spørsmålet ut på legd. Gaza-planen er verre enn Oslo-avtalen i 1993. Referansene til FN-resolusjonene 242 fra 1967 og 338 fra 1973 er de facto strøket og erstattet med en ytterst vag formulering om en palestinsk stat. Oslo-avtalen ble forhandlet fram av PLO under sin leder Yasser Arafat. I dag er PLO satt på sidelinja, og president Mahmoud Abbas og statsminister Mohammad Mustafa er i praksis avsatt.

Peter M. Johansen.

Det har aldri vært større avstand mellom den palestinske politiske ledelsen og folket enn i dag, og aldri tidligere har befolkninga vært mer sårbar siden Nakba (“Katastrofen”) – som palestinerne kaller fordrivelsen av over 700.000 i 1948. Under dekke av USAs og Israels krig i Iran og den nye okkupasjonen av Sør-Libanon har Israels væpnede styrker (IDF) og de paramilitære bosetterne trappet opp de militære aksjonene og volden på Vestbredden.  Dette er forberedelser til  beleiring av landsbyene for å fordrive palestinere på landsbygda inn til sju bysentra på Vestbredden og helst over grensa til Jordan.

Skillene mellom A-, B- og C-områdene på Vestbredden som skulle vært kimen til den palestinske staten, er utvisket. Okkupasjonen er skrudd til. Den israelske regjeringa er tydelig i sitt språk: – Vi vil fortsett med å drepe ideen om en palestinsk stat, sier forsvarsminister Yisrael Katz. Dette er ikke lenger ekstreme uttalelser, det har pågått på bakken hver dag – og det skjer uten reaksjoner fra Israels vestlige allierte, inkludert de som har anerkjent Palestina som stat. Den såkalte Gaza-planen har blitt en politisk sovepute.

Alternativet til “tostatsløsninga” er å handle, konkret.
Palestinerne har gjennom Israels forsøk på å utslette Gaza vist fram to viktige våpen: Den kollektive hukommelsen som bærer Nakba på ryggen, og sumud, standhaftigheten og utholdenheten. Gaza-palestinerne har ikke latt seg fordrive. Det å bli er motstand. Å bli på Vestbredden er motstand.

Glemmer Gaza

Regnet borer seg gjennom flyktningenes og de hjemløses teltduker. Det kunne vært værmeldinga fra gatene i Libanons hovedstad Beirut eller Beit Hanoun, nordøst på Gazastripa. Selv den grenseløse elendigheten kan graderes. Det er verre i Gaza enn Israels bombesone i Beirut og omegn eller i landsbyene i Sør-Libanon som nå blir systematisk ødelagt. Flomvannet omringer og trenger seg inn i tusenvis av telt hvor fordrevne familier presser seg sammen og forvandler hele områder til vannbasseng og gjørmedammer.

Det tvinger mange til å evakuere. Igjen og på nytt i håp om å finne tørr grunn under teltene eller et skrikende gap i de ruinene som ikke ser ut til å rase ved det neste intense regnskyllet – eller av trykkfølgene fra et iraelsk bomberaid eller av flyene som sveiper over stripa. Familier hjelper hverandre med å prøve å forsterke de nye tilfluktsrommene med alt de finner av ruinrester. I Gaza by ble flere mennesker skadet etter at en mur kollapset over telt langs Al-Wahda-gaten på grunn av sterk vind og kraftig nedbør, melder det palestinske nyhetsbyrået WAFA (Wikalat al-Anba al-Filastiniya).

Ingen tilholdssteder tåler hardt vær, og det er det mye av. I skrivende stund sveiper uværet nedover det østre Middelhavet og innover land. Snart vil temperaturene om natta ligge på fra åtte til elleve grader, ifølge Yr. Det gjør sårbare grupper enda mer sårbare, naturligvis spedbarn og barn, kvinner og eldre. Flomvannet drar med seg kloakken fra sprengte rør som en gang forbandt husene til systemet. Nå finnes det knapt permanente boliger igjen.
Om lag 1,9 million er fordrevne under ekstreme forhold, med alvorlige mangler på mat, vann og medisinsk behandling. Det meste av Gazas sivile infrastruktur har omfattende skader eller er helt ødelagt. Det er et totalt sammenbrudd.

Dødstallene fortsetter å stige selv om det ikke skjer i samme voldsomme byks som tidligere. Fram til fredag hadde det kommet opp i 691 siden “våpenhvilen” 10. oktober. Dermed har det totale tallet steget til 72.267 drepte. Minst 171.976 andre er såret, ifølge Gazas helsemyndigheter. Fortsatt er tusenvis av antatt drepte savnet i ruiner og tunneler. 756 lik er funnet.

Onsdag gjennomførte Israel nye droneangrep mot flyktningleiren i Nuseirat og al-Zawaida i det sentrale Gaza og i Mawasi i Khan Yunis i sør. På Vestbredden har 1138 palestinere blitt drept av Israels væpnede styrker (IDF) og paramilitære bosettere siden Hamas-angrepet Operasjon al-Aqsa-flommen 7. oktober 2023.

“Halshoggingdoktrinen” virker ikke

Reportasjene og nyhetsmeldingene som slipper ut fra Gaza, går alle ut på at Hamas og de andre palestinske fraksjonene som har deltatt i motstandskampen i Gaza, ikke er slått. De rekrutterer, de trener, de setter sammen nye improviserte eksplosive enheter (improvised explosive device, IED). Militæranalytikere mener det er bare et tidsspørsmål før motstandsmilitsene begynner å skru sammen droner som framstår mer og mer som framtidas våpen for frigjøringsbevegelser og geriljagrupper, slik landminer en gang ble det.

Meldingene går ut på at Hamas i stor grad holder orden i Gaza. IDFs forsøk på å rekruttere mafiafamilier til å utfordre Hamas har slått feil. Kollaboratører og israelske agenter blir henrettet i det stille. Lærdommen fra Gaza, slik den er fra Libanon med Hizbollah, er at “halshoggingsdoktrinen” (the decapitation doctrine) – “å ta ut” ledelsen, som det heter på militærspråket – ikke fungerer. Det er det samme som Israel nå forsøker i Iran mot den islamske republikkens ayatollah- og generalregime. Her er den desentraliserte “mosaikkstrategien” som gir politiske ledere og militære kommandanter, ofte samme personer, mer autonomi til å ta beslutninger, mer utstrakt enn hos Hamas og Hizbollah av naturlige årsaker: statlige forankring og størrelse.

Begrepet Sjakk, avledet av chaturanga-chatrang, stammer fra dagens India og Persia (dagens Iran). Persiske Shah mat som betyr at «kongen er beseiret»; på arabisk ash-shaykh mat, «kongen er død». Men “kongen” dør ikke med ayatollah Ali Hosseini Khamenei eller Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah, eller med Hamas-lederen Ismail Haniyeh som ble likvidert av Israel i Teheran under innsettelsen av Irans president Masoud Pezeshkian 31. juli 2024.

Ismail Haniyeh ble etterfulgt av Yahya Ibrahim Sinwar. Han hadde ansvaret for Hamas-aksjonen 7. oktober og ble drept i strid i Tel as-Sultan i Rafah den 16. oktober 2024 og er nå erstattet av en midlertidig kommisjon som består av Khaled Mashal, tidligere leder for politbyrået, nestleder i politibyrået Khalil al-Hayya, Zaher Jabarin, finansadministrator i politbyrået, Muhammad Ismail Darwish (Abu Omar Hassan), leder for Shura-rådet i Hamas som er født i en flyktningleir i Libanon, samt et ukjent medlem av Hamas.

Årsaken er at den palestinske frigjøringskampen, Hizbollahs motstandskamp og Teheran-regimets eksistensielle kamp er forankret i nasjonal identitet, ideologi og religiøs tilhørighet som ikke dør når “kongen” dør. “Overlevelsesgenerasjonen” i Gaza utgjør dagens motstand som igjen er dypt forankret i begrepet sumud, standhaftighet, utholdenhet, med røtter i palestinsk jord.

Hva er motstand?

Ramzy Baroud, sjefredaktør for nettstedet Palestine Chronicle, ble født i flyktningleiren Nuseirat i 1972. Familiens røtter er i landsbyen Bayt Daras i nærheten av Jaffa, vel femti kilometer nord for Gaza, hvor korsfarerne anla en borg på høyden over bebyggelsen som ble fordrevet i sin helhet under Nakba i 1948. Der hadde innbyggerne bodd i fredelig sameksistens med den jødiske kubaniya (koloni) Tabiyya i utkanten av landsbyen som i dag fortsatt er jevnet med jorda.

Baroud har skrevet “Growing up in Nuseirat – Where Massacres Become Routine” (CounterPunch, 27. juni 2024) og andre relevante tekster. Nå er han ute med “Before the Flood. A Gaza Family Memoir Across Three Generations of Colonial Invasion, Occupation, and War in Palestine” med forord av den velkjente palestinske historieprofessoren Ilan Pappé som har mange titler ute i Tronsmo og andre norske bokhandlere på norsk og engelsk.

I den nye boka, hvor Baroud beskriver søstras kamp, dveler han ved det kan kaller den palestinske “negasjonens historie” (“history of negations”). Hvordan palestinere blir tvunget til å definere hva de ikke er: “jeg/vi er ikke terrorister”, “… ikke jødehatere”, “… vil ikke kaste jødene på havet”. Ikke i det uendelige, men ikke det som forsøker å gi svar på hva palestinerne er eller hvem som forteller historia om Palestina. Det fins ikke noe slik som “palestinerne er …”. Palestinsk historie har gjennomgående alltid rommet noen som har tilpasset seg, for egen vinning, makt og presisje. Det skjedde under det osmanske riket fra sultan Selim 1. la området under seg i 1512-20); det skjedde igjen under den britiske mandatperioden 400 år etter; det skjer nå under Israels okkupasjon og i forholdet til USA.

Palestinere er klasse, familier, klaner. Det er her kampen om motstandskampen står. Israels folkemorderiske krig –  folkemordet på Gaza, den systematiske opptrappinga på Vestbredden og den forserte etniske renskninga av bydelen Silwan, på nedsida av den hellige høyden Haram ash-Sharif i den angivelige “Davids by” – har gitt nytt og breiere og mer omfattende syn på palestinerne enn tidligere, og gitt ny kraft og omfang i Palestina-bevegelsen som i Norge har blitt breiere og betydelig mer etnisk mangfoldig.

Det er også med på å utforme den tredje generasjonen av den palestinske motstandskampen.

Det er ikke opp til utenforstående hvordan motstanden tar form, hvordan den vil arte seg, hvem som stiller seg i spissen for den. På en av turene som reiseleder for Palestina-komiteen, fikk vår operatør i Øst-Jerusalem samlet unge menn fra ulike fraksjoner som hadde deltatt aktivt i den andre intifadaen (fra 28. september 2000 til 8. februar 2005, drøyt fire år og fire måneder) til en samtale i Nablus. Det brennende spørsmålet som vi stilte, var: Hvorfor kommer det ikke en tredje intifada? Hva med den folkelige motstanden (Popular Resistance)?

Under samtalen kom det tydelig fram at alt har sin tid for hver enkelt. De fortsatt unge mennene lette etter en BBB-reol i sine liv: Bolig, Bryllup, Bil. De ville selvsagt støtte en tredje intifada, men var ikke de som skulle iverksette den. Okkupasjonen setter mange i samme posisjon med gjeld og en jobb som offentlig ansatt som legger lokk på det å gå imot selvstyremyndighetene og deres sikkerhetsstyrker som samarbeider med eller blir presset til oppdrag av IDF og Shin Beth (Shabak) – den interne sikkerhets- og kontraetterretningstjenesten som er en del av den israelske etterretninga sammen med militæretterretninga Aman og utenlandsetterretninga Mossad. Gjeld er ikke bare økonomiske lenker.

Drepe hukommelsen

Palestinerne har som nevnt to viktige våpen i sin motstandskamp: hukommelsen og sumud. Hukommelsen, det historiske narrativet. Nakba (“Katastrofen”) er del av den kollektive hukommelsen. Den er felles selv for dem som ikke ble fordrevet; den har gått i arv. Men fortellingene om Nakba er forskjellig fra familie til familie. Noen gikk til fots, drevet fra av væpnet jødisk milits, med en bylt på ryggen; noen satt på esler; noen dro av gårde i lastebiler. Noen klatret opp i høydedraget over Ramla- og Lod-sletta og kan i dag se fra Vestbredden ned på sine tidligere hjem.
Noen vandret langs kysten sørover eller rett vestover til Gaza. Flere av Hamas-soldatene som sto bak det militære angrepet 7. oktober som sjokkerte IDF, Shin Bet og Mossad, og de mange Gaza-palestinerne som på egen hånd tok seg over de sprengte grensegjerdene, kom fra familier med røtter i det samme området og stedene som ble angrepet. Flere av dem sendte bilder hjem “hjemmefra” – ut fra hukommelsen.

Israel forsøker ikke bare å utslette Gaza. Israel vil også utradere – nesten bokstavelig talt – den palestinske hukommelsen. Derfor kan ikke Israel tillate en uavhengig gransking av Operasjon al-Aqsa-flommen fordi Hamas-angrepet har en sentral plass i Israels dehumanisering og bestialisering av palestinerne. Dette har en funksjon innad i Israel. Offerrolla er en bærende ingrediens i limet i staten i Israel. Å dyrke og kultivere offerrolla som Ahaverus, “den evig vandrende jøden”, er like framtredende for Israel som Serbias nasjonalistiske dyrkinga av nederlaget til knez (tsar) Lazar fra huset Karađorđević på Svarttrostsletta (Kosovo polje) i Kosovo mot tyrkerne 15. juni 1389.

Utad tjener dehumaniseringa og bestialiseringa som støtte til Israel fra de landa som betyr noe for Tel Aviv: USA og Europa. Det betyr å ikke rikke ved den offisielle, fabrikerte 7. oktober-fortellinga, inkludert SuperNova-festivalen som ikke skulle ha funnet sted på angrepsdagen og dermed ikke inngikk i Hamas-planen. Israelsk gravejournalistisk (underlagt militærsensur) har kommet fram til at det ble drept anslagsvis 900 (ikke 1138 eller “nærmere 1200”), at om lag femti prosent av de drepte var soldater, politi eller paramilitære vaktstyrker i kibbutzene, at de fleste, med et anslått unntak av rundt hundre, ble drept i kamp, at ingen israelere ble brent levende og at ingen jødiske barn ble halshogd, en fortelling som har blitt brukt til å sette likhetstegn mellom Hamas og Den islamske stat (IS).

Verre enn Oslo-avtalen

Gaza-planen som USAs president Donald J. Trump har lagt på bordet til FNs sikkerhetsråd, er mye verre enn Oslo-avtalen med sin ytterst vage formulering om “en palestinsk stat” langt nede på lista av tjue punkter. Punkt 19 lyder: “Mens gjenoppbygginga av Gaza går framover, og når reformprogrammet til PAs [de palestinske selvstyremyndighetene] blir gjennomført korrekt, kan forutsetningene endelig være på plass for en troverdig vei til palestinsk sjølbestemmelse og statsdannelse, noe vi anerkjenner som det palestinske folkets ambisjon.”

Borte er alle referanser til FN-resolusjon 242 fra 2. november 1967, etter Seksdagerskrigen i juni, og FN-resolusjon 338 fra 22. oktober 1973, som avsluttet Oktoberkrigen.

Men den vage formuleringa, nest nederst på lista, er alt den norske regjeringa og det meste av EUropa trenger som politisk sovepute for å legge “tostatsløsninga” i bero fordi FNs sikkerhetsråd har satt Palestina-spørsmålet på legd gjennom FN-resolusjon 2803 av 17. november.

(se bloggen: Palestinernes dyre “fredsråd. Israel faser ut Gaza-plan, 23. februar)

FNs sikkerhetsråd har altså abdisert til fordel for Trumps selvbestaltede “Fredsråd” med ham selv som livstidsleder og med “gullpass” til salgs for livstidsmedlemmer. Om det i seg sjøl skulle by på uoverstigelige, internasjonale juridiske betenkeligheter, framstår (den foreløpige) sammensetninga av “Fredsrådet” som en skremmende dyp og tragisk farse:

Fredsstyret (annonsert 17. januar 2026):
Nikolay Mladenov – FNs høyrepresentant for Gaza, tidligere FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten
Marco Rubio – USAs utenriksminister
Steve Witkoff – USAs spesialutsending til Midtøsten
Jared Kushner – Donald Trumps svigersønn
Tony Blair – tidligere statsminister i Storbritannia
Marc Rowan – administrerende direktør i Apollo Global Management
Ajay Banga – president i Verdensbanken
Robert Gabriel Jr. – amerikansk politisk rådgiver
Gazas styre, som støtter høyrepresentanten for Gaza, Mladenov, og Den nasjonale komiteen for administrasjonen av Gaza (NCAG):
Hakan Fidan – Tyrkias utenriksminister
Ali at-Thawadi – Qatars minister for strategiske saker
Hassan Rashad – direktør for Egypts generelle etterretningstjeneste
Reem al-Hashimy – De forente arabiske emiraters statsminister for internasjonalt samarbeid
Yakir Gabay – israelsk forretningsmann, eiendomsinvestor, dollarmilliardær
Sigrid Kaag – FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, tidligere politikere for det nederlandske venstreliberale Democraten 66

Det skjedde intet i “Fredsrådet” i tiden før USA og Israel gikk til krig mot Iran 28. februar, utover en mislykket innmelding av styrker til Den internasjonale stabiliseringsstyrken (ISF). Innmeldinga ga bud om at Trumps Gaza-plan, med FN-mandat, har gitt Israel råderett over planen og dermed for overgangen fra fase 1 til fase 2. Det skjer ved at Israel insisterer på punktet om avvæpning av Hamas. Det eneste landet som har meldt inn styrker, opptil 800 mann, er Indonesias president Prabowo Subianto Djojohadikusumo som imidlertid stiller vilkår om at hans styrker ikke skal være med å avvæpne Hamas og de andre fraksjonene. Dermed rikker ikke IDF seg fra “den gule linja” som markerer den nye okkupasjonssona på Gaza. Den utgjør 53 prosent av hele stripa på 365 km2, like stor som Mjøsa. Det har Israels forsvarsminister Yisrael Katz ettertrykkelig slått fast.

Situasjonen har en parallell som neppe er tilfeldig. Israels krig i Libanon i 2006 endte i FN-resolusjon 1701 fra 11. august. Et sentralt punkt i den enstemmige resolusjonen var det fullstendig urealistiske vedtaket om avvæpning av Hizbollah, til tross for at Hizbollahs var Libanons eneste forsvarsverk. Hizbollah hadde påført Israel dets første militære nederlag på bakken i Sør-Libanon. Det tvang fram den massive bombestrategien som blir kalt Dahieh-doktrinen etter den sjiadominerte forstaden i Sør-Beirut.

FN-resolusjon 1701 er bakt inn i våpenhvileavtalen som ble inngått 27. november 2024, atten år etter, og bare bekrefter hvor virkelighetsfjern FN-resolusjonen og “våpenhvilen” har vært og er. Israel legger nå utvalgte deler av Beirut i grus, bomber byer og landsbyer i Beka’a-dalen og tømmer Sør-Libanon for folk for å befeste en langvarig okkupasjon opp til vannkilden Litani-elva fra Antilibanon-fjellene til Middelhavet.

Israel sitter dermed med kontrollen med den manglende framdriften av Gaza-planen som framstår som DOA (dead on arrival), død ved ankomst. Gaza-planen har blitt en avledning fra Israels folkemorderiske krig og opptrappinga på Vestbredden. Utkastet til Trumps AI-animerte “Riviera-plan” er ikke lenger egnet til å framkalle harnisk. Forslaget om å anlegge en internasjonal base under amerikansk kommando i Gaza vekker knapt spørsmål om det internasjonale juridiske grunnlaget for å legge en fremmed base på palestinsk territorium.

Palestinerne på sidelinja

Gaza-planen er verre enn Oslo-avtalen også med hensyn til palestinsk reprentasjon. “Fredsrådet” er blottet for palestinere. I stedet skal det opprettes en nasjonalkomité for administrasjonen av Gaza som består av uavhengige palestinske teknokrater og overvåkes av “Fredsrådet”.

Den skal etterfølge Hamas-administrasjonen. Medlemmene av NCAG skal angivelig velges og godkjennes av de palestinske fraksjonene – og deretter godkjennes av Israel. Komiteen startet formelt arbeidet i Egypt 16. januar med sivilingeniøren Ali Shaath fra Khan Yunis som sjefskommissær.
Ali Shaath (67) har hatt flere stillinger i PA på Vestbredden, blant annet innen transport og planlegging hvor han har fått brukt sin doktorgrad i byggingeniørfag fra Queen’s University Belfast.

Shaat er satt på posten med føre tilsyn med den humanitære hjelpen som Israel til enhver tid bestemmer seg for å slippe inn, og for gjenoppbygginga av Gaza i den grad Israel vil tillate det. Arbeidet og NCAGs overtaking av “styringa” av Gaza er betegnende nok “forsinket” fordi Israel blokkerer komitémedlemmer fra å komme inn på Gaza – fordi Hamas ikke er avvæpnet og fordi Israel aldri har overholdt våpenhvileavtalen siden 10. oktober.

Teknokratene har ingen folkelig forankring, de har ikke noen politisk mandat og de står uten juridisk rett. Oslo-avtalen var forankret i PLO under ledelse av Yasser Arafat. PLO er nå satt på sidelinja, og president Mahmoud Abbas er i praksis avsatt i likhet med den partiuavhengige statsminister Mohammad Abdullah Mustafa (71), tidligere leder for Palestine Investment Fund (PIF) som har sittet siden mars 2024, og sjølstyremyndighetene (PA). Mustafa er medlem av eksekutivkomiteen i PLO.

Et vedvarende problem er at Palestina står uten legitim ledelse og en ledelse med folkelig forankring. Abbas er president på overtid og leder for et splittet og lammet Fatah. Han har shanghaiet et ikke-fungerende PLO for seg og sin Fatah-fraksjon. Avstanden mellom ledelse og folk har aldri vært så stor, befolkninga har aldri vært så sårbar og lenket til en skrantende offentlig sektor.

Det har i lang tid vært påkrevd å få til enhet mellom de fjorten fraksjonene om å gjenreise og revitalisere PLO gjennom nye, reelle valg til Det palestinske nasjonalrådet (Majlis al-Wataniu al-Filastiniu, PNC) som ble opprettet i 1964. Fraksjonsmøter i Algerie og Russland har ikke ført fram – og det er lenge siden.

Det siste forsøket på å gjennomføre valg var regionalvalget i 2021. Israel sa nei til å tillate valget i Øst-Jerusalem; Abbas sa nei til flere av fraksjonenes forslag til å trosse Israel og organisere valget i Øst-Jerusalem. I valget, før Abbas skrinla det, stilte tre lister med utgangspunkt i Fatah.

Selvstyremyndighetene er ikke valgt siden januar 2006 da Hamas sikret flertall til stor overraskelse, ikke minst for Hamas selv.

Et langvarig krav er at et omorganisert og fornyet PLO må samle fraksjonene om å utarbeidet en ny strategi for nasjonal frigjøring ut fra de rådende omstendighetene før delinga mellom Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem blir ytterligere sementert slik det har ligget til grunn for den såkalte Netanyahu-doktrinen. Doktrinen  lå til grunn før Hamas-operasjonen al-Aqsa-flommen.

Varsko Vestbredden

Generalsekretær Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kom nylig tilbake fra Vestbredden med et varsko som fortoner seg som et ekko fra langt tilbake: Vestbredden “forsvinner”; det er snart ikke noe mer å opprette en palestinsk stat på. Eller med andre ord: Vestbredden er de facto allerede annektert.

–Vi vil fortsette med å drepe ideen om en palestinsk stat, gjentar forsvarsminister Katz. Dette er ikke ideologisk eframtidsvyer. Det skjer her og nå, hver eneste dag. Bare mens dette blir skrevet – den siste uka av mars 2026 – har bosettere anlagt fire nye utposter, og IDF-soldater som CNN har snakket med, sier rett ut at de er der for å forsvare “de ulovlige utpostene” fordi de snart blir erklært av de israelske okkupasjonsmyndighetene og regjeringa som “lovlige”.

Det er ikke bare de ytterst høyreekstreme, finansminister Bezalel Smotrich fra Religiøst sionistparti (HaTzionut HaDatit) – som offisielt heter Nasjonalunionen–Tkuma (HaIchud HaLeumi–Tkuma, Oppvåkning) – og Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit) som snakker om å kvele mulighetene for en palestinsk stat, selv om det er politiske uenigheter innad i Netanyahus regjering, sikkerhetsråd og krigskabinett om hvordan annekteringa skal proklameres og hvor raskt den skal gjennomføres.

Annekteringa av Vestbredden og mulig “transfer” av palestinere på Vestbredden står nå i sentrum og er navet i israelsk politikk. Statsminister Netanyahu sier det offentlig; det blir ingen palestinsk stat. Katz, Netanyahus høyre hånd i Likud, sier det, utenriksminister Gideon Sa’ar fra Nytt håp-Det nasjonale høyre (Tikva Hadasha HaYamin HaMamlakhti), bringer budskapet ut i verden. Under Gaza-krigen har Knesset ved to anledninger stemt for at det ikke blir noen palestinsk stat. Det gjelder også opposisjonslederne Binyamin Gantz, tidligere forsvarssjef, og Yair Lapid som leder det sekulære, middelklasse- og næringslivsorienterte partiet Yesh Atid (Det er en framtid).

Vestbredden står overfor “den verste fordrivelsen på flere tiår”, konstaterte nylig FN-kontoret for koordinering av humanitære saker (Ocha). 36.000 palestinere er fordrevet i løpet av kort tid. Bosettervolden er sluppet løs. Israelske raid intensiveres over hele Vestbredden, IDF utfører omfattende raid og arrestasjoner, rapporterer Wafa. Ifølge Quds Network raidet okkupasjonsstyrkene flere områder sist torsdag, i Hebron, Nablus, Jenin og Tulkarm. Arrestasjonene er en del av pågående daglige kampanjer som er blitt intensivert de siste ukene. Ved siden av militære raid har ulovlige angrep fra israelske jødiske bosettere økt kraftig. I løpet av de siste fem dagene utførte bosettere 109 angrep over hele Vestbredden, meldte QNN torsdag.

Den militære kampanjen og den paramilitære bosettervolden viser at det aldri har handlet om Hamas og Islamsk jihad eller om de unge motstandsgruppene Jenin-brigaden og Løvens hule (Arin al-Usud) i Nablus. Det handler om jorda.

IDF er i gang med å bryte ned inndelinga av Vestbredden i A-, B- og C-områder i henhold til Oslo-avtalen og som skulle føre til en palestinsk stat: A: 18 prosent under palestinsk myndighet; B: 22 prosent under palestinsk myndighet og israelsk militær kontroll; C: 60 prosent administrert av Israel under full militær kontroll. C-områdene har blitt stadig større, ofte kamuflerte som nye militære soner som for eksempel skytefelt og ofte i beduinerområder. Det skjer nå rundt byen Tubas i den nordlige delen av Jordandalen for å forsterke de militære sonene mot Jordan; det skjer i de sørlige Hebron-åsene (Southern Hebron Hills) der Masafer Yatta, åsted for den Oscar-vinnende dokumentarfilmen “No Other Land”.

(se bloggen: Flytter krigen til Vestbredden. Verste fordrivelse på flere tiår,  28. November 2025)

De militære aksjonene har flere formål: De skal legge beslag på jord og dermed undergrave livsgrunnlaget og leveforholdene for palestinske bønder. De skal sperre av landsbyene for å hindre trafikk og lokal kontakt mellom dem med tanke på framtidig beleiring for å fordrive folk fra landsbygda og inn i sju bysentra: Jenin og Nablus i nord, Tulkarm og Qalqilya på “den grønne linja” fra våpenhvileavtalen i 1949 i vest, Ramallah i det sentrale høylandet, Jeriko i Jordandalen i øst og Hebron (al-Khalil) i sør. Dette følger oppskriften som Mordechai Kedar ved Bar-Ilan-universitetet i Ramat Gan i Tel Aviv-distriktet.

Det er dette Kedar kaller “Vestbreddens emirater”, etter mønster av de tidligere bantustanene i Sør-Afrika, eller “Åttestatsløsninga” som høres like selvmotsigende ut som betegnelsen “emirater”, bortsett fra den grunnleggende realiteten, fordrivelsen av palestinere som den har utspilt seg for åpen krigsscene i Gaza. Her legger Kedar i 2012 opp fem bysentra for palestinere: Beit Lahia, Beit Hanoum, Gaza by, Khan Yunis og Rafah.

(se bloggen: Knesset vil ha annektering. Tilbyr “Vestbreddens emirater”,  26. juli 2025)

Dette er ikke hemmelige planer; dette er planer som blir lagt fram åpent på den årlige konferansen i kystbyen Herzliya, nord for Tel Aviv, med 110.000 innbyggere, grunnlagt i 1924 som en moshava (semi-kooperativt bondesamfunn) oppkalt etter “den politiske sionismens apostel”, den ungarske journalisten, dramatikeren og juristen Theodor Herzl (1860-1904) som skrev “Der Judenstaat” i 1896. Det fins derfor ingen grunn til ikke å stole på hva Israel er ute etter “from the river to the sea” selv om ikke alt er hugger i stein, som Kedars “emirater”.

Nå går planene stadig hurtigere over fra tegnebrettene i Herzliya til vedtak i regjeringskontorene. I fjor besluttet Netanyahu-regjeringa å bygge ut E-1-området mellom Øst-Jerusalem og kolonien Ma’ale Adumim som bretter seg ut som en blekksprut på åskammene der Vestbredden styrter ned i dypene ved Dødehavet vel fire hundre meter under havet. Øst-1 (Mevaseret Adumim) er omtrent tolv kvadratkilometer og vil de facto klippe Vestbredden i to.

Det er mer enn tjue år siden planen om å øke den jødiske bosettinga og koloniseringa av Vestbredden til to millioner ble lagt fram i Herzliya. Vedtaket og begrunnelsen – å forhindre at det oppstår en palestinsk stat – er av en karakter som påkaller påminnelsen om at “de kan ikke komme og si at vi ikke visste” selv for norske regjeringsmedlemmer som har kjørt i biler med sotede vinduer gjennom grenseposten Qalandiya mellom Jerusalem og Ramallah.

Det skal bygges tre tusen boligenheter i E1, ifølge finansminister Smotrich. Beduinerplassen Khasr al-Ahmad, nord for Hovedvei 1 (H1) skal tømmes. Det er for lengst slutt på den tida da tidligere stats- og utenriksminister Shimon Peres fra Arbeiderpartiet, Nobels fredsprisvinner sammen med statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Arafat, kunne omgå de vage protestene mot utbygginga av bosettingene med å snakke om “naturlig tilvekst”

Motstand

Verden har sett hva Israel er i stand til etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023. Palestinerne har hatt sin 1. intifada som var folkelig, med demonstrasjoner og protestaksjoner. Palestinerne har hatt sitt 2. intifada som raskt ble militarisert ved at IDF og Shin Beth bevisst gikk etter å likvidere framtredende palestinske ledere. Hamas begynte med sine selvmordsaksjoner, mot militærbusser og terroraksjoner mot sivile mål som Pizza Hut i Tel Aviv. Denne strategien har de senere forlatt.

Det ble aldri noen omfattende tredje intifada, utover lokalt og tidsbegrensede opprør som “Kniv-intifadaen” i Øst-Jerusalem. Gaza har vist at motstand er å bli værende, sumud. Det gjelder også for Vestbredden. Motstand er å bli.

Okkupasjonen har blitt skrudd til. Etter Hamas-angrepet har IDF for første gang brukt jagerfly til å bombe mål i tettbefolkede områder på Vestbredden.
Hamas-angrepet var den åpninga som Israel ventet på for å flytte fram grensepostene på Vestbredden. USAs og Israels krig mot Iran, den første, “Tolvdagerskrigen” i juni i fjor og nå, kan åpne for noe større, som den nye okkupasjonen av Sør-Libanon og kontrollen over tre fylker i Sør-Syria.

Den palestinske motstandskampen har blitt en “tettere” del av de geopolitiske omveltningene som nå suger tak i Midtøsten. Krigen mot Iran vil få geopolitiske konsekvenser uansett utfallet. Det gjør det nødvendig å begynne å tenke Palestina-spørsmålet i flere og større sirkler.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

Nettstedet bne Intellinews tar utgangspunkt i en artikkel i New York Times om den militære utviklinga for USA i Iran. USA har lagt inn et 14 dagers forbud mot å vise bilder fra resultatene av bombeangrepene mot basene deres. Det er ikke tilfeldig.

Ove Bengt Berg.

bne Intellinews, skrivi av Ben Aris fra Berlin 26.03.2026, begynner med setninga «Iran har gjennom et massivt rakettangrep mot amerikanske baser i Golf-regionen ødelagt store deler av USAs militære infrastruktur og spredt personellet».

Dette er et KI-generert sammendrag av artikkelen i Intellinews.

«Mange av de 13 militærbasene i regionen som brukes av amerikanske tropper, er nærmest ubeboelige»,
skriver New York Times og viser til amerikanske militærkilder.

Avisa beskriver situasjonen som et alvorlig tilbakeslag for USA. President Trump skal ha undervurdert Irans militære kapasitet.

Det blir stadig klarere at president Donald Trump undervurderte styrken til og  Irans avanserte våpenarsenal. Det som har utspilt seg, er en asymmetrisk krig der Iran har fordelen i kostnad per drap. Dette har gjort det mulig for Iran å tømme den amerikansk-israelske koalisjonens lagre av defensive missiler og omgå luftforsvaret for å påføre styrkene alvorlige skader.

Iran har ført en asymmetrisk krig der de har fordelen ved lavere utgifter for å drive krigen. At kostnaden for å slå ut et militært mål, alt fra mennesker til våpen og installasjoner, er mye lavere for Iran enn USA. Samtidig har Iran fått betydelig støtte fra sine CRINK-allierte (Kina, Russland, Iran og Nord-Korea) i form av våpen og satellittinformasjon.

I løpet av den siste uka har Iran tatt i bruk nye, avanserte våpen, inkludert et hypersonisk missil og et mellomdistansemissil med 4 000 kilometers rekkevidde, som ble skutt mot den amerikansk-britiske basen på Diego Garcia.

Basene i Kuwait skal ha blitt hardest ramma. Blant annet blei seks amerikanske soldater drept i et angrep på Port Shuaiba. Iran har også truffet viktige baser i Qatar (Al Udeid), Bahrain og Saudi-Arabia. Mest alvorlig er det at Iran ødela alle de fire amerikanske THAAD-radarsystemer i regionen – halvparten av USAs totale beholdning av dette avanserte forsvaret.

«Operasjon Epic Fury har tømt en tredjedel av THAAD-lagrene, og det kan ta åtte år å fylle dem opp igjen», melder Jerusalem Post.

USA har evakuert mesteparten av personellet fra basene til hoteller i hovedstedene, men også flere av disse hotellene er blitt angrepet av iranske missiler. Irans Revolusjonære garde oppfordrer nå sivilbefolkningen til å melde inn nye amerikanske posisjoner.

Konflikten, som nå er inne i sin fjerde uke, regnes som en av de mest direkte iranske angrepene på amerikansk militær infrastruktur på flere tiår.

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus.

Kommisjonen er satt. Den gransker innenfra – og vil derfor ikke se hvordan systemet selv har blitt endret.

Av Susanne Heart.

28. mars 2026

For å avsløre om Norges demokratiske makt har blitt systematisk utarmet av utro tjenere, må man kunne se systemet utenfra. Jeg kan ikke se at noen av medlemmene i kommisjonen har verken systemkunnskapen eller motet som kreves for å se det trollet i øynene.

Jeg har startet en egen granskning i etterkant av Epstein-materialet med ett utgangspunkt: Problemet ligger i systemene, ikke i enkeltpersoner. Det krever et fugleperspektiv for å bli synlig.

Epstein-komplekset handler ikke om enkeltsaker. Det handler om strukturer som over tid flytter makt ut av nasjonal kontroll gjennom institusjoner, avtaler og regelverk, der Epstein-nettverket har vist seg å være sentralt. Mest sannsynlig har vi hatt en hel hær av utro tjenere i Norge gjennom årene. I alle fall siden EØS-prosessen startet, og trolig lenge før. Epstein er ikke hele bildet. Han er et symptom på det.

Verden ligger åpen for oligarkene. De kontrollerer teknologi, medier og sentrale maktposisjoner. En liten gruppe bruker ressurser og nettverk til å stramme grepet om de mange. Resultatet er en gradvis overføring av demokratisk makt fra nasjoner og folkestyre til overnasjonale institusjoner og teknokratiske løsninger styrt av elitenettverk.

Vi er på vei inn i et teknokratisk system der en liten gruppe finansielle og teknologiske maktaktører i praksis overtar styringen på tvers av landegrenser. For enkeltmennesket betyr det at friheten gjøres om til en tillatelse. Deltakelse i samfunnet blir betinget av at du retter deg etter krav du ikke har vært med på å bestemme. Avvik får konsekvenser. Tilgang kan stenges. Muligheter kan fjernes.

Dette er en grense vi ikke kan krysse. For i det øyeblikket frihet ikke lenger er en rett, men noe som gis og kan trekkes tilbake, har vi allerede mistet den.

Da blir spørsmålet enkelt: Hvem skal granske dette?

Medlemmene som nå er utnevnt vil ikke klare det. De er jurister, diplomater, eksperter, akademikere og medieledere fra innsiden av systemet. De har forvaltet det. De har operert i det. De er formet av det. De ser det innenfra, som en gullfisk i en bolle.

Ingen av dem er kjent for å ha utfordret det, tatt oppgjør med hvordan regelverk flytter makt, eller gått inn i koblingene mellom politikk, kapital og institusjoner. Viljen til å stille spørsmål ved egne rammer er fraværende.

Kompetansen deres ligger i å forstå systemet slik det er. Ikke i å avsløre hvordan det har blitt til.

Et konkret eksempel ligger i Epstein-materialet. I en e-post til Børge Brende skriver Epstein at World Economic Forum kan erstatte FN. Det betyr å flytte styring fra en statlig, demokratisk forankret organisasjon til et privat nettverk av toppledere, politikere og finansaktører. Han peker videre på tre områder: cyber, crypto og genetikk.

Cyber gir kontroll over informasjon, kommunikasjon og tilgang. Crypto gir kontroll over penger, eierskap og økonomisk deltakelse. Genetikk gir kontroll over kropp, helse og biologiske data. Dette er kjernen i moderne styring og kontroll.

Han viser også til internasjonal koordinering og trekker paralleller til Trilateral Commission, et lukket elitenettverk for global samordning. Samtidig peker han på “distributed trust” og “internet fallout” – at tilliten til statlige institusjoner svekkes og at internett har redusert sentral kontroll.

Løsningen som beskrives er å flytte makt inn i nye strukturer som kan erstatte dette.

Dette er en konkret modell for hvordan et elitenettverk ser for seg å styre verden. Ikke gjennom demokratiske institusjoner, men gjennom kontroll over informasjon, økonomi og biologi, koordinert på tvers av landegrenser i nettverk som ikke kan velges eller velges bort.

Når Børge Brende svarer bekreftende på dette stiller han seg bak en retning der styring flyttes bort fra demokratiet og inn i strukturer som kan brukes til å kontrollere hva du kan si, hva du kan gjøre, hva du kan eie og hvem som får delta.

Jeg har prøvd å advare mot denne maktoverføringen i mange år.

Det problematiske innholdet i eposten har også blitt løftet politisk. Arild Hermstad (MDG) stilte et direkte spørsmål til utenriksministeren om Brendes uttalelse og om behovet for en ny global arkitektur.

Svaret som kom, sier alt om hvordan systemet forsvarer seg. I stedet for å gå inn i problemstillingen, flyttes fokuset over på at FN fungerer godt, at utfordringene skyldes enkeltland, og at World Economic Forum kun er et supplement. Samtidig avvises behovet for en ny arkitektur, før ansvaret til slutt skyves over på Brende selv.

Utenriksminister Espen Barth Eide gir ikke et svar.

Det er systemet som snakker gjennom han.

I Epstein-kommisjonen sitter det kompetente mennesker. Det er ikke problemet. En dommer dømmer innenfor loven. En diplomat opererer innenfor avtalene. En ekspert evaluerer innenfor mandatet. Hele deres autoritet er bygget på å forvalte rammene, ikke på å utfordre dem.

Kommisjonen er dermed satt til å undersøke konsekvensene av en utvikling den ikke har forutsetninger for å forstå. Den vil lete etter feil innenfor systemet, ikke etter hvordan systemet selv har blitt endret.

Rapportene som vil bli lagt fram er derfor forutsigbare. De vil gi inntrykk av oppgjør, men i praksis bekrefte rammene de skulle utfordret.

Man kan ikke avsløre systemet når man selv er formet av det.

Gullfisken ser ikke bollen.

Her er første del av min granskning:

GRANSKNING DEL 1: Institusjonene som utarmer demokratiet: vaksineindustrien og de globale maktnettverkene

Susanne Heart

·

12. mars

Jeg begynner med vaksineindustrien. Epstein-dokumentene gir et sjeldent innblikk i hvordan global helse, finans, politikk og makt henger sammen. De viser også hvordan norske politikere og institusjoner har vært med på å bygge disse strukturene.

Read full story

---

OVERBLIKKET med Susanne Heart er en leserstøttet publikasjon. For å få nye artikler og støtte arbeidet mitt, kan du vurdere å bli en gratis eller betalende abonnent.

Arnulf Øverlands dikt «Guernica» ble utgitt i samlingen Den røde front i 1937. Diktet er et kraftfullt politisk verk som reagerer på bombinga av den baskiske byen Guernica under den spanske borgerkrigen.

Av Arnulf Øverland

Guernica, Eibar, Durango – kjenner du navnene?
Bare navn er igjen av de blomstrende byene! Først kom de tyske bombeflyene,
så kom rottene, så kom ravnene! Og når der mørkner, kommer der skygger luskende
langs etter skogbrynet, ut fra buskene –
ulven! Det er en lukt han har kjent,
slik som det lukter av byene, når de er brent!Den gang da budet fra Guernica kom,
skjønte du da, hvad det meldte om?
En by i Spania bombardert,
jevnet med jorden, alt rasert–? Fryktelig! Grusomt! – står det i alle avisene.
Kongekroningen! Fleskeprisene!
Atter et møte i nøitralitetskommisjonen
(å, denne verdige tonen!) Tyskland hilser med glede Englands initiativ,
som gjør det mulig å skåne nonkombattantenes liv.
Krigen er altfor blodig, den må bli meget humanere
(enda den føres mot republikanere) Takk, minister Eden!
Hvor godt det er å ha dig i denne tiden!
Det gir slik en trygghet
å vite, at du står på vakt mot allslags stygghet.

---

Guernica – liten by, ti tusen sjele,
Det var det hele.
Kvinnfolk og unger mest; for alle mennene
var jo i krigen – fedrene, sønnene, vennene.Ofte i stille vær
kunde de høre det fjerne drønn av kanonene.
Engstelig lyttet konene,
om det kom nærmere? – om det så var fiendens hær,
som var kommet så nær?Unger, kom inn og spis!
Idag har vi fått poteter!
Moren øser opp av den dampende gryten.
Ungene eter.Da er det over dem! Jesus Maria, de kommer!
Flyverne kommer!
Luften fylles med brøl som av rasende dyr!
Verre: av stål som raser, maskiner som flyr!
Himmelen splintres av lynet!
Jorden revner!
Ennu førenn de skjønner, hvad det betyr,
kjenner de gulvet seile, rutene springe!
Jesus! – Nei, her er ingen tid til å be.
Nå får han hjelpe oss uten det!
Dette må han da se!Ungene river hun med seg ut på gaten.
Hele kvartalet, nei hele byen brenner!
Røde vulkaner slår ut der gaten ender!
Bak dem styrter et hus og sperrer dem inne!
Røk gjør dem blinde!
Flykte – hvorhen?
Der! De kommer igjen!
Alt er forbi!
Nei, om hjørnet til høire er veien fri!Endelig er de ute på åpent lende!
Frelst! Og i god behold! Det var rart å kjenne.
Glad får en være – om hjemmet ligger i grus.
Alltid finner en hus.Flokker av flyktninger kravler på alle veiene.
Nogen farer omkring og roper –
navner
på nogen de savner.
Da er de over dem! Hele sveit kommer feiende! Styrter sig ned mot de vettskremte menneskehoper,
jager dem ned i grøfter og groper,
meier dem ned med maskingeværene!
Nogen har gjemt sig innunder trærne.
Flyverne finner dem,
heltene overvinner dem!
Motorbrølet kveler skrikene,
hvor de skamskutte barna
ligger dekket av likene!Nu kan heltene
vende tilbake til teltene.
Leiemorderne kan berette
stolte om dette,
og vi skal huske det temmelig lenge,
at de for daglønn, for en beskjeden penge
skjøt på Guernicas flyktende kvinner og barn.
Nu er den tyske ‘ære’ gjenopprettet
efter nederlaget ved Marne!Røken er drevet utover bukten.
Nu kan en merke den andre lukten.
Langs efter skogbrynet, ut fra buskene
kommer ulven i flokker luskende.
Sulten og snøftende
roter den nede i landeveisgrøftene,
Når den er mett av barneskrottene,
da kommer rottene.

---

Guernica – byen er borte;
men navnet, nu er det kjent!
Over din branntomt reiser sig Francos
usynlige monument!
Landeveisgrøften, barnegraven
skal minne om hans hellighet paven!
Kvinnenes knokler, de siste restene,
la dem bli viet til alle prestene! La generalene
holde talene!
Folkeforbundet
tier av gode grunne.Også den hjemlige luft
er blitt tykk av fornuft:
Ingen må krenke vennligsinnede stater,
vi har hvalfett og vi har klippfisktraktater!
Vi som er små og usle må være forsiktige,
det er det eneste riktige.Frie og ufordervede menneske,
passer det dig?
Nei!
Ikke en tøddel
av overenskomst med den blodige bøddel!
Ingen forsoning med rettsforakteren,
intet brorskap med barneslakteren!
Her er det ingen ‘fornuftige’ mellemveier,
her er det død eller seier!

---

Kommentar:

Vi hadde diktsamlinga Den røde front hjemme og fra jeg var 5-6 år gammel leste muttern dikt fra den for meg, deriblant dette. Det var med på å forme min holdning til krig og fascisme.

Pål Steigan.

Dersom du kjenner helseplager fra AirPods, WiFi eller mobiltelefoner, er det frykten som gjør deg syk, hevder kjendislegen Kaveh Rashidi. Det leser jeg i hans spalte i A-magasinet (27.03.2026). 

Einar Flydal.

Rashidi advarer mot å tro på advarslene som nå florerer i sosiale media. For, som han skriver, med henvisning til en rapport fra Folkehelseinstituttet: «Hvis denne typen stråling ga tydelig helseskade, ville vi ha sett det i store befolkningsdata nå, og det gjør vi ikke».

Rashidi er ganske enkelt helt på jordet. Ikke bare er han uvitende om hva epidemiologisk forskning viser og hvordan FHIs rapport forvrenger funnene, men han avslører at han ikke kan noe nevneverdig om hva ved slik stråling som skaper helseskader. Med sin uvitenhet stigmatiserer han tusenvis av mennesker og frarøver dem tiltak som faktisk virker.

Det gjenstår å se om Kaveh Rashidi  vil komme med en beklagelse etter at han har satt seg litt bedre inn i temaet.

Myten om «ingen funn» og «svak stråling»

Rashidi skriver:

«Hvorvidt stråling er farlig eller ikke, bestemmes av tre ting: Hvor lenge, hvor nærme og hvor kraftig strålingen er.

AirPods ligger tett på hjernen og brukes lenge. Men den tredje faktoren mangler: Strålingen fra trådløse hodetelefoner er nemlig ekstremt svak.

Å frykte Airpods fordi stråling er farlig, blir som å frykte et telys fordi brann er farlig».

Dette er ganske enkelt vranglære, for vi ser faktisk sporene både  i små og store befolkningsdata når vi vet hva vi skal se etter, noe tabellen over funn i forskningsartikler publisert siden 1990 under viser.

Men som med alle andre miljøskader skaper skadefunnene debatt fordi årsaksbildene er komplekse og trådløsbransjen har sterke interesser i saken. De henter inn forskere som får i oppgave å skrive rapporter utfra gamle fagtradisjoner som ikke fanger opp dagens viten og krever at funnene må være 100% sikre før de kan aksepteres og hensyntas. Så sikre funn er unormalt, og de med sterkest markedsføringsbudsjett, blir dermed hørt: «ingen skade funnet». 

Styrken lite relevant og en avsporing

Uvitenheten gjelder derfor mange medisinere. Rashidi ligger ganske enkelt under for denne foreldede og overforenklede forståelsen som dagens strålevern i Norge (DSA)  holder seg med – og som FHI-rapporten, FHIs oppdragsutredning for DSA, Hdir og HOD, baserer seg på:

1Graf laget av E.F. utfra tallene i forskningsveteranen Henry Lais gjennomgang av all relevant forskning publisert siden 1990 og registrert i forskningsdatabasen
Medline, https://bioinitiative.org/research-summaries/

Hvorvidt strålingen fra AirPods, mobiler og WiFi-rutere kan gi helseskader, avhenger slett ikke bare av varighet, avstand og styrke (intensitet, for å være mer presis), slik Rashidi bastant påstår. Skaderisikoen avhenger i høyeste grad også av andre sider ved radiobølgene – særlig av hvordan de er modifisert med mer eller mindre skarpe pulser og hvilke rytmer pulsene kommer med. Skader på DNA, melatoninproduksjon, oksidantproduksjon, etc. etc. finner man derfor temmelig uavhengig av styrken, og selv ved styrker som er ekstremt svake (se tall under) – fordi styrken ikke er har noen dominerende relevans.

Leter man i forskningen utfra om man finner sammenheng mellom skader og strålingens styrke, slik det er gjort i studiene FHI har sett på, blir svaret derfor uklart. Da konkluderer disse studiene med at de «ikke har funnet noen sammenheng» mellom eksponering og helseskader. Det er langt derfra til å påstå, slik Kaveh Rashidi gjør, at det viser at strålingen ikke skader. Det er en utillatelig kortslutning, men som FHI-rapporten legger opp til og som er tydelig i utsendte pressemeldinger fra oppdragsgiverne.

Tvert om er skader fra svak radiobølget stråling er i studier for lengst påvist ved intensiteter svært langt svakere enn strålingen fra AirPods, mobiler og WiFi-rutere.

Tabeller over forskningsfunn av skader ved ulike strålestyrker fins i BioInitiative Report 2012, men de er ikke for amatører. Her får du i stedet noen konkrete opplysninger og håndfaste tall om mobiler, WiFi-rutere og AirPods, altså nettopp det Kaveh Rashidi skriver om:

Hvor mye skal til for at for mobiler, WiFi og AirPods gir helseskader?

Mobiler, WiFi-rutere og AirPods og andre merker øreplugger sender ved omtrent samme grunnfrekvens som en mikrobølgeovn (2,4 GHz), men pulser og overharmoniske (som overtoner i musikk) danner en haug andre frekvenser, blant annet 10 Hz, som påvirker søvnrytmen. Frekvensbildet er derfor uhyre komplekst og varierer med hva som sendes. Rashidis enkle modell faller derfor allerede her fra hverandre og er ubrukelig i praksis.

Tabellen under viser noen typiske sendere. Merk at signalene svekkes raskt med avstanden – til 1/4 hver gang avstanden dobles:

 Strålevernets grenseverdier, som bare er basert på styrken, er satt med en sikkerhetsmargin til 10 Watt målt på/i kroppen, som skal være for lite til å gi oppvarmingsskader i løpet av noen minutter. Langtidsvirkninger har vi ingen grenseverdier for, verken for mennesker, dyr eller planter.

Enhet	Typisk sendestyrke
Mobiltelefon (maks)	Opptil 2 Watt (2000 mW)
Mobiltelefon (typisk)	0,01–0,25 Watt (10–250 mW)
WiFi-ruter (hjemme)	0,1–1 Watt (100–1000 mW)
AirPods	Ca. 0,01 Watt (10 mW)
Mikrobølgeovn	700–1200 Watt

Som tabellen viser er det altså oppvarmingsfare forbundet med å befinne seg inni en mikrobølgeovn, og det er jo også meningen. WiFi-rutere gir ikke noen oppvarmingsfare, og AirPods er forsvinnende svake i forhold til disse andre kildene. Så selv om du har ørepluggene stukket inn der hodeskallen har hull rett innover, og selv om du har antenna tett på kinnet der den store spyttkjertelen ligger, er det ingen oppvarmingsfare.

Men andre skader har i mange tiår vært påvist fra stråling som er altfor svak til å gi oppvarming:

En rekke studier har funnet økt forekomst av hjernekreft fra mobiltelefoner (se kreftforskeren Devra Davis sin bok Trådløse skjermer – stråleskadene og tilsløringene av dem for en gjennomgang).

Verre er det nok at cellers oksidantproduksjon forstyrres av pulset stråling med styrker vesentlig svakere enn strålingen fra AirPods. Dette har vært påvist gang på gang de siste 60 år, men forsøkes stadig tildekket. At cellers oksidantproduksjon forstyrres, skjer stadig vekk og av alle mulige grunner. Men det bør ikke skje hele tida, for siden oksidantproduksjonen er en av cellers grunnfunksjoner, dukker skadevirkninger opp nær sagt over alt. Å forstyrre oksidantproduksjonen vedvarende og stadig, er som å åpne Pandoras eske for mulige helseskader.

Grafen under viser at helt nede på ufattelig svake 0,000 026 53 mikroWatt (milliondels Watt) finner vi at cellenes ionekanaler forstyrres på måter som kan gi slike skader (Panagopoulos & al 2022) – selvsagt helt uten oppvarming.

Figur fra Panagopoulos m fl 2021, supplert med mikrowatt-omregninger (av E.F.) Figuren viser at jo lavere frekvenser, jo svakere stråling skal til for å påvirke celleveggers ionekanaler («bioaktiv region»).

 Du kan altså slett ikke bare regne utfra strålingens styrke dersom du er interessert i å beskytte biologien. Når det skal så lite til som grafen viser, er strålingen fra smartmålere, mobiler, mobilmaster, høyspentmaster og AirPods nok til å skape både akutte helseproblemer hos noen og skade over tid hos andre, mens noen av oss er så heldige at vi går helt fri.

Det er derfor ikke så underlig at forskningsverden nå strømmer over av forskningsartikler som påviser helseskader fra slike kilder, som vi jo stadig får flere av. Problemet med FHI-utredningen som ikke fant noen, er at den bare så på artikler som forkaster alle studier som finner skader og ikke har klare målinger som passer til den forenklede og foreldede årsaksforståelsen som Kaveh Rashidi slutter seg til – varighet, styrke og avstand.

(Se f.eks. bloggpost 28.01.2026 for mer om FHI-rapporten, og se under for et lite utplukk forskningsstudier.)

Men Rashidi er enda lenger ute på jordet

Jeg tror Kaveh Rashidi er en fornuftig person, men ganske enkelt uvitende på dette feltet. Jeg har derfor sendt ham denne teksten, samt en klage over FHI-rapporten nylig sendt Helse- og omsorgsdepartementet fra to norske forskere som de siste årene har publisert internasjonalt om hvordan WHO og stiftelsen ICNIRP leverer utredninger og forslag til grenseverdier som baserer seg nettopp på disse foreldede premissene og ganske enkelt former sine undersøkelser slik at de ingen helseskader finner. De to er Else Nordhagen og undertegnede. (Vi siteres nå i faglitteraturen, og har fortsatt til gode å bli møtt med noen seriøse motargumenter.)

Kaveh Rashidi er faktisk enda lenger ute på jordet enn det som går fram ovenfor. Det ser vi om vi trekker inn noen flere momenter:

1. Myndighetenes grenseverdier tar som forutsetning at kilden befinner seg mer enn 1,5 gang bølgelengden unna (i «fjernfeltet»). Ved grunnfrekvensen 2,4 GHz er bølgelengden 12,5 cm, altså er forutsetningen brutt for mobiler og AirPods, for de har man derimot kloss innpå kroppen (i «nærfeltet»).
   I nærfeltet gjelder ikke grenseverdiene og heller ikke regelen om at strålingen synker til 1/4 hver gang avstanden dobles. Tvert om gjør en mengde andre krefter seg gjeldende (bl.a. noe som kalles Eddy-strømmer).
   I «nærfeltet» kan strålingen fra mobiltelefoner ikke måles, men anslås grovt til rundt 4-5 ganger sterkere enn målerne viser – uten at den økte styrken er tatt hensyn til når man presenterer slike tabeller for styrken som over.
   Strålingen fra utstyr du holder inntil hodet, har liggende i lomma, eller setter inn i øret, er altså å regne for langt sterkere enn tallene og tabellene gir inntrykk av.
2. AirPods og andre øreplugger kommuniserer også ganske konstant seg i mellom gjennom hodet. Disse kommunikasjonsmåtene er ulike og er forretningshemmeligheter. Man antar at styrken er omtrent som for Bluetooth, og at grunnfrekvensen er likedan eller kanskje betydelig lavere. Utfra grafen over betyr lavere grunnfrekvens at enda mindre skal til for å påvirke cellenes ionekanaler.
3. Det er lett å finne eksempler på hvordan en re-analyse viser at det var skader å finne likevel i data der «stråle-vernerne» «ikke finner noe». For et slikt eksempel der en forsker ved DSA ikke fant hjernekreftøkning i Norge knyttet til mobiler, se bloggpost 09.01.2019.

Kommer det en beklagelse?

Dessverre betyr det at vi ikke kan stole på strålevernet, og at FHI-rapporten er å oppfatte som en legitimeringsoperasjon.

Ved å påstå at frykten for mobiler, WiFi og AirPods er ubegrunnet og at symptomene skyldes angst, stempler Kaveh Rashidi mange tusen mennesker i Norge og mange millioner internasjonalt som angstbitere og støtter opp om Strålevernets og tidligere FHI-rapporters anbefalinger om kognitiv terapi, mens effektive tiltak som skjerming frarådes.

Det gjenstår å se om Kaveh Rashidi stoler på forskningen eller på forskningsforvrengerne og vil komme med en korrigering og en beklagelse etter at han har satt seg litt bedre inn i temaet.

Einar Flydal, den 27. mars 2026

Referanser

Her er først listet opp referansene i teksten, og deretter åtte vitenskapelige artikler som kommer med kraftig og grunnleggende kritikk av én eller flere av de systematiske oversiktene bestilt av WHO og styrt av ICNIRP som FHI-rapporten bygger på. Til sammen inneholder referansene under et vell av kilder som motbeviser grunnlaget for Kaveh Rashidis lettvinte avvisninger. 

BioInitiative Report 2012: RF-Color Charts (Reported Biological Effects from Radiofrequency Radiation at Low-Intensity Exposure (Cell Tower, Wi-Fi, Wireless Laptop and ‘Smart’ Meter RF Intensities), https://bioinitiative.org/wp-content/uploads/pdfs/BioInitiativeReport-RF-Color-Charts.pdf

Davis, Devra: Trådløse skjermer – stråleskadene og tilsløringene av dem, 582 sider, Sandnes forlag, 2024

«FHI-rapporten»: Pham TA, Eide DM (2025) Svake radiofrekvente elektromagnetiske felt (100 kHz – 300 GHz) og helseeffekter – en paraplyoversikt [Weak radiofrequent electromagnetic fields (100 kHz – 3 00 GHz) and health – An umbrella review] Oslo: Folkehelseinstituttet, https://www.fhi.no/contentassets/5d0b05aea9cd4d6cbdd4e90d13a4ae36/emf-rapport-2026.pdf

Lai, Henry 2020: Henry Lai’s Research Summaries, 

Panagopoulos DJ, Karabarbounis A, Yakymenko I, Chrousos GP. Human‑made electromagnetic fields: Ion forced‑oscillation and voltage‑gated ion channel dysfunction, oxidative stress and DNA damage (Review). Int J Oncol. 2021 Nov;59(5):92. doi: 10.3892/ijo.2021.5272. Epub 2021 Oct 7. Norsk oversettelse: https://einarflydal.com/?sdm_process_download=1&download_id=74741

—o—

Melnick RL, Moskowitz JM, Héroux P, Mallery-Blythe E, McCredden JE, Herbert M, Hardell L, Philips A, Belpoggi F, Frank JW, Scarato T, Kelley E; International Commission on the Biological Effects of Electromagnetic Fields (ICBE-EMF). The WHO-commissioned systematic reviews on health effects of radiofrequency radiation provide no assurance of safety. Environ Health. 2025 Oct 2;24(1):70. doi: 10.1186/s12940-025-01220-4. PMID: 41034851; PMCID: PMC12490090. https://doi.org/10.1186/s12940-025-01220-4

Lin, J.C. «World Health Organization’s EMF Project’s Systemic Reviews on the Association Between RF Exposure and Health Effects Encounter Challenges [Health Matters],» in IEEE Microwave Magazine, vol. 26, no. 1, pp. 13-15, Jan. 2025, doi: 10.1109/MMM.2024.3476748. https://doi.org/10.1109/MMM.2024.3476748

Lin JC. Health and safety practices and policies concerning human exposure to RF/microwave radiation. Front Public Health. 2025 Jul 21;13:1619781. doi: 10.3389/fpubh.2025.1619781. PMID: 40761932; PMCID: PMC12318757. https://doi.org/10.3389/fpubh.2025.1619781

Nordhagen EK, Flydal E. WHO to build neglect of RF-EMF exposure hazards on flawed EHC reviews? Case study demonstrates how “no hazards” conclusion is drawn from data showing hazards. Rev Environ Health. (2024) 2024:277–88. doi: 10.1515/reveh20240089 https://doi.org/10.1515/reveh-2024-0089
Frank JW, Melnick RL, Moskowitz JM. A critical appraisal of the WHO 2024 systematic review of the effects of RF-EMF exposure on tinnitus, migraine/headache, and nonspecific symptoms. Rev Environ Health. (2024) 2024:486–92. doi: 10.1515/reveh2024-0069 https://doi.org/10.1515/reveh-2024-0069

Frank JW, Moskowitz JM, Melnick RL, Hardell L, Philips A, Héroux P, Kelley E, et al. The systematic review on RF-EMF exposure and cancer by Karipidiset al. (2024) has serious flaws that undermine the validity of the study’s conclusions. Environ Int. 2024;2025(195). https://doi.org/10.1016/j.envint.2024.109200

Lennart Hardell, Mona Nilsson. A Critical Analysis of the World Health Organization (WHO) Systematic Review 2024 on Radiofrequency Radiation Exposure and Cancer Risks. Journal of Cancer Science and Clinical Therapeutics. 9 (2025): 09-26. https://www.doi.org/10.26502/jcsct.5079261

J. C. Lin, «The WHO-Commissioned Systematic Reviews on Health Effects of Microwave and RF Radiation [Health Matters],»  IEEE Microwave Magazine, vol. 27, no. 3, pp. 14-17, March 2026, doi: 10.1109/MMM.2025.3637921. https://doi.org/10.1109/MMM.2025.3637921

---

Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 29.03.2026.

Kriger er alltid uforutsigbare. Det mest berømte eksemplet er en annen armada som den amerikanske i Persiabukta for øyeblikket – den spanske armadaen, en marineflåte på 130 skip sendt av Spania i 1588, kommandert av Alonso de Guzmán, hertug av Medina Sidonia, en aristokrat utnevnt av Filip II av Spania til å invadere England, avsette dronning Elizabeth I og gjenopprette katolisismen.

M. K. Bhadrakumar.

Til tross for sin styrke ble den spanske armadaen beseiret i Den engelske kanal av en mindre engelsk styrke som brukte brannskip og bedre artilleri, og deretter i stor grad ødelagt av stormer mens den trakk seg tilbake rundt Skottland og Irland.

Den amerikanske presidenten Donald Trumps mye omtalte armada har mer eller mindre samme oppdrag som den spanske armadaen – alt fra regimeskifte til å styrte det islamske styringssystemet til det uuttalte ledemotivet om et korstog. Merkelig nok ser det ut til at den også er dømt til en lignende miserabel slutt, til tross for USAs overveldende militære overlegenhet.

Sir Alexander William Younger KCMGUS, tidligere sjef for MI6, sa i et intervju med Economist på mandag at Iran har fått «overtaket» i den pågående krigen med USA og Iran. Sir Alexander roste Iran.

Mer enn én faktor bidro til dette «paradigmeskiftet» der den store gutten kom ut som nest best. Dårlig planlegging, mangel på en sammenhengende strategi, overdreven tillit til USAs tilsynelatende militære overlegenhet – alt dette bidro til å ødelegge komplottet mot Iran som de to aggressorene klekket ut.

Det er nå ute i det fri at utrolig nok, bare 16 dager inn i krigen, gikk de amerikanske styrkene allerede tom for ATACMS/PrSM bakkeangrepsmissiler og Israel er i ferd med å bruke opp alle sine Arrow-avskjæringsmissiler innen slutten av mars. 

Royal United Services Institute i London publiserte 24. mars en analyse/ekspertuttalelse som fremhevet at krigen i Iran praktisk talt har uttømt beholdningen til USAs og Israels «mest kritiske eiendeler», uten utsikter til påfyll i nær fremtid på grunn av den sårbare amerikanske forsvarsindustrien. 

Funnene er en sterk advarsel om at ettersom konflikten har «utartet i en knallhard utmattelsesprøve» etter de første 96 timene, er beholdningen av langtrekkende avskjæringsjagere og presisjonsvåpen nær uttømming. 

Administrerende direktør i Rheinmetall, Armin Papperger, advarte 19. mars om at globale lagre er «tomme eller nesten tomme», og at hvis krigen fortsetter i en måned til, «har vi nesten ingen missiler tilgjengelig».

Iranere følger riktignok nøye med, og det forklarer deres trassige holdning om at «Iran vil avslutte krigen når de bestemmer seg for å gjøre det og når betingelsene er oppfylt». Teheran har advart om at de vil fortsette å gi «harde slag» over hele Midtøsten. Medierapporter bekrefter Irans påstand om at de har gjort de amerikanske basene over hele regionen dysfunksjonelle. Hadde det ikke handlet om krig, er det grunn til feiring når den beryktede bøllen blir banket opp av en lillebror.

Ryktet sprer seg i USA til tross for at administrasjonen har sensurert det, om at «USAs krig i Iran gir en økende belastning på USAs militære, med økende tap, minkende ammunisjonslagre, et hangarskip satt på sidelinjen og en rekke nedskutte fly bare tre uker inn i konflikten», for å sitere fra The Hill, en innflytelsesrik avis som sirkulerer blant lovgivere i den amerikanske Kongressen.

Rapporten legger til: «Minst 13 amerikanske tjenestemedlemmer er drept, mens ytterligere 232 er skadet siden den amerikansk-israelske krigen mot Teheran startet 28. februar. I tillegg er rundt 16 amerikanske fly ødelagt, hangarskipet USS Gerald R. Ford ble skadet i en brann i et vaskerom tidligere denne måneden, og amerikanske styrker sprenger raskt gjennom lagre av luftvern og langtrekkende ammunisjon».

Kommentarene fra RUSI sier at Iran har skadet minst et dusin amerikanske og allierte radarer og satellittterminaler, noe som har påvirket effektiviteten av avskjæring. Det er tydelig at det å bruke 10 eller 11 avskjæringsmissiler for ett iransk missil eller 8 Patriot-missiler for én iransk drone blir uholdbart fremover.

Den understreket at det amerikanske militæret er «omtrent en måned, eller mindre, unna å gå tom for ATACMS/PrSM-bakkangrepsmissiler og THAAD-avskjæringsmissiler. Og Israel er i en enda mer prekær situasjon, ettersom deres Arrow-avskjæringsmissiler sannsynligvis vil være fullstendig uttømt innen utgangen av mars».

I praksis innebærer dette å akseptere større risiko for fly og tolerere flere iranske missiler og droner som skader amerikansk-israelske styrker og infrastruktur.  De dristige iranske angrepene denne uken på Dimona, Israels atomby, er et levende eksempel. 

«Usikkerheten … kan muligens forklare hvorfor president Trump allerede foreslår en «avvikling» av Iran-krigen. Det kan ta år å erstatte det som ble brukt opp på bare 16 dager»,  påpeker kommentaren.  Gitt begrensningene i den amerikanske forsvarsindustrien, «vil det sannsynligvis ta minst fem år å etterfylle de over 500 Tomahawk-missilene som allerede er avfyrt i krigen». 

«Verre er det at Kina kompliserer innkjøp av kritiske forsvarsmineraler, sjeldne jordarter og materialer for å lage våpen og ammunisjon. Kina kontrollerer mesteparten av verdens gallium og germanium, og Beijing har innført en rekke eksportkontroller av mineraler siden 2023 for å hindre USA og dets allierte i å skaffe seg disse nødvendige innsatsfaktorene til forsvarsindustrien».

Den «strategiske konsekvensen» av alt dette er at fortsatt kamp med Iran ikke bare øker risikoen for styrker i operasjonsteatret, men også fører til større risiko for det den gjør med avskrekking og forsvar andre steder, som å «beskytte Taiwan og støtte Ukraina». 

Dessuten, hvis USA prioriterer å fylle opp sine egne lagre, bremser det leveransene til andre partnere. Allierte signaliserer allerede bekymring for at «et amerikansk fokus på sin egen militære påfylling vil forsinke våpen- og ammunisjonsleveranser de allerede har betalt for».

Den regjerende supermakten Spania på 1500-tallet så sin makt smuldre opp etter nederlaget til Armadaen, mens England snart skulle kontrollere et imperium som solen aldri gikk ned over. Gjentar historien seg etter en lignende mal i vår verden i overgang?

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Da det amerikanske hangarskipet Gerald R. Ford for en måned siden satte kurs mot Iran for å få iranerne til å knele for imperiets smuldrende makt, fikk det tekniske problemer. Skipet måtte ankre ved Kypros for å fikse vakuumsystemet som driver de 650 toalettene ombord.

Av Niels Gehard Johansen, samfunnsengasjert satirekunstner

Systemet knelte fordi besetningsmedlemmer kastet t-skjorter i toalettene. 

«Heller stå i do-kø enn dø», sa en av dem.

«Drit, men ikke dra», sa en annen

«Jeg er dritlei og vil hjem», sa en tredje

«Trump har dritet på draget», sa en fjerde

Dessverre løp de tomme for t-skjorter, dritten endte i Middelhavet og hangarskipet fortsatte kursen videre mot det glade vanvidd.

Og til familie og venner på hjemmefronten, strømmet det med meldingen: «jeg har det bra! Send flere t-skjorter»!

Imens shit-showet fortsetter, kan vi andre så vurdere om ikke t-skjorten skal nomineres til årets fredspris…

Når lastebilene ruller sakte i protest mot skyhøye drivstoffpriser, rettes sinnet mot norske politikere og deres «avgiftskåthet».

Siri Hermo.

Men for å forstå hvorfor prisene kveler transportbransjen, må vi løfte blikket fra pumpa og se mot EØS-avtalen og de skjulte mekanismene i Protokoll 31.

Høy dieselpris er ikke et uhell; det er et villet politisk verktøy styrt fra Brussel, som Norge har skrevet under på å følge.

Protokoll 31 er motoren i det «grønne» skiftet.

Gjennom Protokoll 31 i EØS-avtalen deltar Norge i EUs klimapolitikk.

Dette er ikke bare løst samarbeid, men det rettslige grunnlaget som kobler norsk politikk til EUs klimapakker.

Det betyr at når EU bestemmer at forurenser skal betale mer, er Norge juridisk forpliktet til å følge etter gjennom økte avgifter og kvotesystemer.

Norge er en del av EUs Innsatsfordelingsforordning.

Dette er den juridiske lenken som gjør at vi må kutte 55 % av utslippene i sektorer utenfor kvoteplikt – som transport.

Hvis vi ikke når disse målene ved å prise drivstoffet ut av markedet, må staten kjøpe svindyre utslippsenheter fra andre EU-land. Regningen havner uansett hos sjåføren.

Høye avgifter på diesel er kun et symptom.

Den egentlige årsaken er at Norge har avstått styringsretten over egen energipolitikk til overnasjonale organer.

Gjennom EØS-avtalen har vi akseptert et regelverk der markedskrefter og felleseuropeiske klimamål trumfer nasjonale behov for rimelig transport i et vidstrakt land som vårt.

Dieselbrølet må derfor endre retning. Det hjelper lite å rope på lavere avgifter fra en regjering som har hendene bundet av EØS-lovens lojalitetsplikt og forrangsprinsipp.

Skal transportbransjen overleve, må vi tørre å diskutere selve fundamentet: EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs klimaregime.

Dette er spørsmålet Daniel Sundkvist stiller i sin kronikk i dag, sitat:

«Jeg så en passende meme på Facebook. Det stod «i et land som er selvforsynt med vannkraft og produserer 231 milliarder liter med olje i året, kan ikke en energikrise med skyhøye priser på strøm og drivstoff være annet enn et fabrikkert problem».

Kjetil Tveit.

En søkkrik stat og en stadig mer utarmet befolkning, hvor har vi sett dét før? Totalitære diktaturer er det første som faller meg inn.»

Kommentar:

Jeg vil snu litt på flisa: Det ville være merkverdig om Arbeiderpartiet IKKE var onde.

Historien har vist at makten før eller siden ALLTID blir ond. Det er ikke et spørsmål OM makten blir ond, men NÅR.

Dette fordi mennesket ikke er konstruert for å ha makt over andre, og særlig ikke mye makt, eller over tid.

Med tiden vil hybrisen, hovmodet, grådigheten, begjæret eller fråtseriet legge seg som et narsissistisk slim over mennesker som i mange tilfeller var sjelelig friske og hadde gode intensjoner i utgangspunktet.

Det er bare å tenke på daværende næringsminister Jan Christian Vestre (nå helseminister) som solgte råbillig strøm til Deutsche Bahn for 30 øre per Kw/t i 10 år, hvorpå det tyske jernbaneselskapet kjøpte rådyre utemøbler fra Vestres familiebedrift.

Man selger nasjonens arvesølv for en slikk og ingenting, og oppnår egen vinning.

Eksponeringstid og dose

Når astronauter skal reparere ting i verdensrommet utsettes de for ekstreme stråledoser. Faren er at de blir alvorlig syke.

Men de tåler det – så lenge man begrenser både eksponeringstid og dose.

Slik er det også med makt.

Sveitserne har forstått dette. I Den sveitsiske føderalforsamlingen er det ikke vanlig å være yrkespolitiker. Representantene har vanlige jobber. Parlamentet møtes bare noen få uker i året.

Resten av tiden lever de i virkeligheten de styrer over.

Det er ikke tilfeldig.

Det er en erkjennelse av noe de fleste moderne demokratier har glemt: Makt må begrenses – ikke bare i størrelse, men i tid og eksponering.

Maktfordelingsprinsippet

Demokratiet er i utgangspunktet genialt konstruert.

Makten skal deles:

Stortinget lager lovene

Regjeringen gjennomfører dem

Domstolene dømmer

Alle skal holde hverandre i sjakk.

Hvis makten misbrukes ett sted, skal den stoppes et annet.

Men dette systemet har én forutsetning:

At makten faktisk er delt.

Hva skjer når den ikke er det?

Hva hjelper det med maktfordeling – når de samme menneskene, den samme kulturen og det samme tankesettet gjennomsyrer alle ledd?

Hva hjelper det med uavhengige domstoler – hvis AP-eliten er rekruttert fra de samme miljøene, med den samme partiboka?

Hva hjelper det med et fritt Storting – hvis karriereveien går gjennom det samme partiapparatet?

Den fjerde statsmakt

Så har vi mediene.

De skal være vaktbikkjen.

Stille spørsmålene.

Avdekke maktmisbruk.

Men hva skjer når vaktbikkjen fôres av den samme hånden den skal bite?

NRK mottar rundt åtte milliarder kroner i året. Resten av pressen holdes i live av støtteordninger fra staten. Resultatet er ikke alltid løgn, men noe verre:

Selektiv blindhet.

Rekrutteringen

Dette starter ikke på toppen.

Det starter i ungdomspolitikken.

Mange av dem er ikke bare yrkespolitikere.

De er sosialisert inn i maktsystemet fra de var tenåringer.

Grunnen til at Norge er blant de landene der politikerne har lavest utdanning, er at de har det så travelt med å gå fra ungdomspolitiker til livslang karriere-politiker, etterfulgt av lobby- eller «godhets»-banditt at de ikke har tid til å gjennomføre utdanningen.

De lærer ikke bare politikk.

De lærer maktens språk, og kommunikasjonsrådgivere lærer dem kunsten å snakke usant med troverdig innlevelse.

De lærer å være lojale overfor partiet og makten og at folket er et irriterende rusk som må rundlures.

At Arbeiderpartiet er onde er fortsatt bare en hypotese – så la oss gjøre en test

At AP er onde er det mest logiske, på grunn av det jeg har nevnt over. Historien kan likevel ha spilt oss et puss denne gangen. Da må vi undersøke: Vi må se om de gjør onde ting.

Jeg har allerede nevnt tidligere næringsminister Vestre som selger norsk strøm på billigsalg til Deutsche Bahn. Altså Tyskland som «kom i skade for» å legge ned 20 CO2-frie kjernekraftverk på grunn av korrupsjon og falske rapporter. Motytelsen var åpenbart at hans familieselskap fikk selge dem rådyre utemøbler.

Å svike sitt eget land for egen vinning var ondt sist jeg sjekket.

Billig energi betyr nok mat til en overkommelig pris, velstand, konkurransedyktighet, arbeidplasser og er de facto en vaksine mot inflasjon.

Arbeiderpartiet bruker makten til å pushe klimanarrativet. Også Ola Borten Moe tok opp dette med ondskap i Dagens Næringsliv i november. Sitat:

«Dersom klima betydde noe, ville vi agert annerledes.

Vi bruker mest på det som virker minst, istedenfor å bruke ressursene der de virkelig kan gjøre en forskjell. Vi handler ikke som om vi tror klimakrisen er reell.»

Moe argumenterer ganske grundig for at Norge bruker grønne penger på tiltak som knapt virker, men ikke på tiltak som monner. Han avslutter slik:

«Det er også et enormt paradoks at vi bruker mest penger på det som virker minst, istedenfor å bruke ressursene der de virkelig kan gjøre en forskjell. Om dette er dumskap eller ondskap, vet jeg ikke. Men vi agerer i alle fall ikke som om vi tror at klimakrisen er virkelig.»

Moe gir makteliten en liten sjanse: Det kan jo hende at de bare er helt ufattelig dumme, og dermed ikke onde.

At de gjør en ærlig jobb så godt de kan, men de får det rett og slett ikke til, dette med å ta logiske slutninger og gjøre fornuftige ting.

Vel… så la oss undersøke om de er ærlige?

I dag måtte Arbeiderpartiregjeringen gi etter for Stortingsflertallet som stemte for å redusere avgiftene for å unngå at den ligger på 30+ kroner literen for diesel på grunn av kombinasjonen av rekord-avgifter og krigen i Iran.

Energi er innsatsfaktor i alle ledd i samfunnet, og økte energipriser gir dyr mat, transport, og forøvrig nesten alle tenkelige varer og tjenester.

Dyr energi = høy inflasjon.

Krigen i Iran kan gi en verdensomspennende inflasjon vi aldri før har sett.

Også det grønne skiftet er inflasjonsdrivende. I 2022 uttalte DNBs Kjerstin Braathen i et diskusjonspanel i WEF følgende:

«We need to accept that there will be some pain in the process … shortages of energy, inflationary pressures … that pain is actually worth it.»

Det er altså bred enighet om at det ikke er noen forskjell på om de økte energiprisene skyldes kriser/krig, eller om de som skyldes politiske virkemidler slik som avgifter. Blir energien dyr, blir alt annet dyrt – okke som.

Så hva var finansminister Jens Stoltenbergs argument mot Stortingets ønske om en litt mer edruelig energi-avgift i dag? Jo, han sa dette:

«– Me må unngå at nokre hundrelappar i redusert drivstoffavgift vert spist opp av tusenlappar i auka rente.»

Med andre ord sier han at med lave energikostnader får vi høye priser (inflasjon) og da må sentralbanken sette opp renten for å bøte på de lave energikostnadene!

Også i radioen i dag advarte Stoltenberg mot at det ville føre til høyere priser.

Med andre ord så lyver de til oss. De er ikke ærlige.

De prøver å innbille oss at billig energi fører til økte priser på alle verdens sluttprodukter!

I tillegg jamrer de om at avgifts-reduksjonen vil koste fire milliarder, og det ikke er dekning for dette i budsjettet.

Men hvorfor er det dekning i budsjettet til å elektrifisere Melkøya til 13 milliarder da? Et tiltak som ble bestemt uten en eneste konsekvensutredning på forhånd.

Alle er jo enige i at det globalt sett ikke vil redusere mengden CO2 i atmosfæren. Regjeringen sier nå selv at de må gjøre det fordi det er for sent å snu.

Og hvordan kan 4 milliarder til billigere energi være inflasjonsdrivende, men ikke 13 milliarder til goddag mann økseskaft?

Sånn. Da har vi undersøkt om de gjør så godt de kan, men tross alt er ærlige. De er ikke det.

Da skyldes det ikke dumskap. Det skyldes ondskap.

Som sagt: Det ville vært merkverdig om Arbeiderpartiet ikke hadde blitt onde etter alle disse årene med makt uten at noen ser dem i kortene og arresterer dem når de misbruker den.

Makt fra tenåringsalderen, gjennom et langt liv, i alt for store doser, er rett og slett mer enn et menneske kan tåle uten å til slutt bli ond.

Arbeiderpartiet er antageligvis det ondeste partiet vi har, men de andre ligger ikke så langt bak dessverre.