Nasjonalpopulistiske partier må formulere et sammenhengende utenrikspolitisk rammeverk i tråd med Europas kjerneøkonomiske og geopolitiske interesser – dette betyr å bryte med Washington og dets evige kriger.

Thomas Fazi.

Dette vil pirre noen venner på den europeiske høyresiden, men venner skylder hverandre harde sannheter. I min siste artikkel for UnHerd argumenterer jeg for at de europeiske suverenistenes og nasjonalpopulistenes kjærlighetsaffære med Trump – som siden han kom tilbake til Det hvite hus har undergravd europeiske interesser på flere måter, senest ved å sprenge Midtøsten i luften – avslører det som uten tvil er bevegelsens mest åpenbare intellektuelle fiasko: En dårlig forståelse av den strukturelle logikken i amerikansk utenrikspolitikk, og et nesten totalt fravær av geopolitisk visjon.

Til sjuende og sist deler praktisk talt alle europeiske høyrepopulistiske partier det samme transatlantiske synet til det liberal-globalistiske etablissementet de hevder å være imot. De fleste virker enten komfortable med Europas strukturelle underordning til Washington – en bemerkelsesverdig posisjon for partier som hevder å kjempe for nasjonal suverenitet – eller genuint blinde for dens strukturelle karakter, noe som fikk dem til å tro at Trump på en eller annen måte ville være annerledes. Faktisk har ting bare blitt verre.

Krigen mot Iran er faktisk også en krig mot Europa: Hvis stedfortrederkrigen i Ukraina var utformet for å frikoble Europa fra russisk gass, er Iran-krigen rettet mot å frikoble det fra Middelhavsressursene fullstendig. Og dette er for ikke å nevne krigens andre potensielle konsekvenser: Massefluktstrømmer mot Europa, slik tidligere amerikanske Midtøsten-kriger har skapt, og økende press på europeiske regjeringer for å bli mer direkte involvert militært.

Europa står nå overfor to ødeleggende kriger rett utenfor døra – en mot øst, anstiftet av Washington, og en mot sør, aktivt ført av USA. Den første presset Europa inn i økonomisk og geopolitisk vasallskap, men den andre kan være sjokket som til slutt bryter det ned og kaster det ut i økonomisk og sosialt kollaps.

Ikke rart at det begynner å dukke opp kløfter mellom MAGA og den europeiske populistiske leiren, og mest synlig i Tyskland, landet som er hardest økonomisk rammet av disse krigene – med den eurosentriske og antiatlantiske fløyen av AfD som blir stadig mer innflytelsesrik.

Men lignende bruddlinjer vil uunngåelig åpne seg i andre høyrepopulistiske partier over hele kontinentet og utover – og det gjør de faktisk allerede.

Så mye er klart: Ethvert nasjonalpopulistisk parti som ønsker å utfordre den europeiske liberal-globalistiske status quo på alvor – og som ønsker å beholde troverdighet hos velgerne sine – kan ikke begrense seg til innvandringsfiendtlig, anti«woke» og etablissementfiendtlig innenrikspolitikk. Det må formulere et sammenhengende utenrikspolitisk rammeverk i tråd med Europas kjerneøkonomiske og geopolitiske interesser. Slik De Gaulle forsto det for 60 år siden betyr dette nødvendigvis å bryte med Washington og dets evige kriger.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

På Ungarns nasjonaldag, minnedagen for 1848-revolusjonen, 15. mars 2026, var det to store demonstrasjoner i Budapest. Den Orbán-støttede Fredsmarsjen startet fra Elvis Presley tér / Margit híd-området, gikk over Donau og endte på Kossuth tér foran parlamentet.

Tema for denne demonstrasjonen var: Fred, nasjonal suverenitet, motstand mot krig (spesielt Ukraina-konflikten), mot EU-press, og kritikk av det stans i oljeleveranser via Druzhba-rørledningen.

Pro-regjeringssider og noen utenlandske medier: opptil 180.000–200.000 (beskrevet som «den største politiske demonstrasjonen i Ungarns historie»).

Den andre demonstrasjonen, kalt Nasjonalmarsjen, ble organisert av Tisza-partiet ledet av Péter Magyar. Den startet fra Deák tér / Erzsébet tér, gikk opp Andrássy út og endte på Hősök tere (Heltenes plass).

Tema: Frihet, motstand mot Orbán-styret, anklager om russisk innblanding i valget, støtte til EU og Ukraina, og krav om demokratisk endring.

Magyar kalte Orbán en «forræder» i talen sin og hevdet at regjeringa inviterer russiske agenter for å rigge valget. Opposisjonen hevder at deltakerantallet var 150.000–170.000.

Dette forteller noe om den knallharde kampen foran parlamentsvalget i Ungarn om fire uker.

Hovedtemaer i Viktor Orbáns tale

Ungarn som en «øy av sikkerhet og ro» i en kaotisk verden
Dette var talens absolutte sentrale budskap. Orbán understreket at verden er i opprør (krig, økonomisk press, EU-konflikter), men at Ungarn må beholdes som en oase av fred og trygghet.
Nøkkelsitat:
«Jeg tar på meg ansvaret for at vi i denne opprørte verden også skal bevare Ungarn som en øy av sikkerhet og ro».

Fornyelse av den «alliansen mot krig»
Han minnet om den alliansen som ble inngått ved tidligere valg mot krigsdeltakelse (spesielt Ukraina-konflikten), og ba om at den fornyes nå før valget i april.
Sitert:
«Vi må fornye den alliansen mot krigen som vi inngikk ved forrige valg».

Kritikk mot opposisjonen og eksterne krefter
Indirekte (men tydelig for mange) rettet mot Péter Magyar og Tisza-partiet, som han beskrev som styrt fra Brussel og Kyiv. Han snakket om «brüsselske fallskjermjegere i Budapest», «budapestske labanere» og Zelenskyjs «ungarske statsminister» (hentydning til Magyar).

Parallell til 1848-revolusjonen og suverenitet
Talen begynte med henvisning til de tolv punktene fra 1848 som ungarernes krav om sin fremtid. Han knyttet frihet og uavhengighet til dagens situasjon: Ungarn skal ikke bli koloni.

Flere og flere ukrainske menn flykter til Europa. Men ankomsten deres ryster opp ned på en rådende fortelling. Kravene om deportasjoner blir høyere. Mens det i begynnelsen av krigen i Ukraina hovedsakelig var kvinner og barn som flyktet, øker antallet ukrainske menn i Europa nå.

Marta Havryshko.

Berliner Zeitung,14. mars 2026

I den andre uken av den russiske invasjonen, i mars 2022, flyktet jeg fra Ukraina med min ni år gamle sønn. Vi sto i kø ved den polske grensen med tusenvis av kvinner og barn: mødre, døtre, søstre. Skrekkslagne, utmattede, med babyer i armene. På den tiden var de ansiktet utad til ukrainske flyktninger. Vestlige medier var fulle av bilder av disse klassiske krigens ofre.

Menn ble fremstilt annerledes – slik krigen krever. I køer utenfor vernepliktskontorer. Med rifler i hendene. I kamp. Blant de døde. I krigens første år utgjorde voksne menn bare omtrent syv prosent av de ukrainske flyktningene i Tyskland. Ved inngangen til 2026 hadde denne andelen steget til 26 prosent. I Norge er den enda høyere, på 38 prosent.

Antallet ukrainske menn i utlandet har økt for hvert år krigen varer – på grunn av den forverrede humanitære situasjonen, mislykkede motoffensiver, intensiverte russiske angrep på infrastruktur og stadig mer tvangsmobilisering. Da den ukrainske regjeringen opphevet reiseforbudet for menn i alderen 18 til 22 år sommeren 2025, skyndte mange seg å dra. Bare ifølge offisielle tall forlot rundt 100.000 menn i denne aldersgruppen landet – omtrent én av syv.

Mennenes flukt og Europas nervøsitet

Tilstrømningen av unge ukrainske menn til Europa har utløst en politisk motreaksjon.

For det første har en sterk myte blitt knust: Bildet av Ukraina som en «krigernes nasjon», nøye dyrket gjennom krigspropaganda. Virkeligheten er mindre heroisk og langt mer menneskelig. Mange unge ukrainere – utmattet av krigen og desillusjonert av et korrupt politisk system – velger fred og muligheter fremfor endeløs mobilisering eller en glorverdig død på slagmarken.

Dette har også uroet den politiske klassen i Europa. I årevis rettferdiggjorde europeiske politikere massiv økonomisk og militær støtte til Kiev overfor velgerne sine med at ukrainerne var fast bestemt på å fortsette å kjempe, klare til å dø heller enn å leve under russisk okkupasjon.

Men denne fortellingen begynte å smuldre opp med bølgene av flyktninger vestover. Reaksjonen var rask – og åpenlyst diskriminerende. Friedrich Merz oppfordret Kiev til å «sikre at unge menn ikke kommer til Tyskland i stort antall», men i stedet «tjene landet sitt». Markus Söder, ministerpresidenten i Bayern, har lenge tatt til orde for en strengere idé: å deportere alle arbeidsføre ukrainske menn slik at de «sikrer sikkerhet i sitt eget land». Reiner Haseloff, tidligere ministerpresident i Sachsen-Anhalt, uttrykte en lignende holdning og foreslo å gjøre Tysklands fortsatte støtte til Ukraina betinget av at menn i militær alder returnerer til hjemlandet. Nynazistiske partier i Tyskland krever også deportasjon av alle ukrainske menn.

Norge kan bli det første landet som går fra retorikk til politikk. Regjeringen vurderer å oppheve den midlertidige kollektive beskyttelsesstatusen for ukrainske menn i militær alder. Nyankomne må i stedet søke om asyl gjennom den vanlige prosedyren som gjelder for alle andre nasjonaliteter.

Et unntak ville bare bli gjort for menn som kan bevise at de er lovlig fritatt fra militærtjeneste i Ukraina. Med andre ord, flyktningbeskyttelse ville bli avhengig av Kievs mobiliseringsbehov. Danmark har fremmet et lignende forslag. Og hvis det politiske klimaet i Europa er noen indikasjon, kan andre land snart følge etter.

Faktisk har Europa – i hvert fall retorisk – stilt seg på Kievs side i å oppfordre ukrainske menn til å kjempe. Stengte grenser, obligatorisk verneplikt og stadig mer tvungen mobilisering betyr at menn bærer den tyngste byrden av denne krigen. For mange av dem representerte Europa en gang en flukt fra denne påtvungne «manndomsplikten», støttet av en mektig statsmaskin. Dette håpet er nå raskt i ferd med å falme. I stedet får de tildelt et storslått oppdrag: å redde Europa fra «Putins imperialisme».

Dette er et oppdrag som er født av en stilltiende avtale mellom Kiev og Europas herskende klasser, som gir ukrainske menn et valg uten å egentlig gi dem et. Kjemp eller bli ansett som feiginger. Vend tilbake eller bli nektet beskyttelse. Med andre ord: Tjene som kanonføde i en krig som også utkjempes for et Europa som i økende grad gjør det klart at det egentlig ikke vil ha dem der.

---

Dr. Marta Havryshko er historiker og dr. Thomas Zand besøker assisterende professor i Holocaust-pedagogikk og antisemittismestudier ved Strassler Center for Holocaust and Gencoide Studies ved Clark University.

Sviket mot det norske demokratiet, folkestyret og selvråderetten. Den 5. desember 2023 markerer et mørkt kapittel i norsk demokratisk historie. Med et massivt flertall vedtok Stortinget å endre EØS-lovens § 2. En endring som i praksis «murer igjen døren» for nasjonal suverenitet. 

Siri Hermo.

AP, Høyre, FrP, Venstre, MDG, SV og SP stemte alle for å overlate Norge til fremmed makt.

Kun Rødt og noen utbrytere sto på barrikadene for det norske folk!

81 stemmer mot 19.

Ved å lovfeste at EU-retten skal ha uinnskrenketforrang over norsk lov ved motstrid, har våre folkevalgte fjernet den siste juridiske nødbremsen Norge formelt hadde, og slik bekreftet at lojalitetsplikten til EU alltid har vært førende. 

I over 30 år har skiftende regjeringer og Storting snakket varmt om «det nasjonale handlingsrommet» og «reservasjonsretten», som om Norge kan bestemme selv og velge bort det som vi ikke liker av krav fra EU. 

Denne lovendringen avslører at dette kun har vært et spill for galleriet. 

Ved å kalle en fundamental maktforskyvning for en «teknisk presisering», har man igjen bevisst unngått en reell debatt om Grunnloven og suverenitetsavståelse. 

Ved å la EØS-loven § 2 trumfe alt annet, degraderes Grunnloven fra å være folkets skjold til å bli et historisk dokument uten praktisk forrang på de viktigste områdene i samfunnet (økonomi, energi, arbeidsliv).

Det er et hån mot folkestyret at en så gjennomgripende endring snikes gjennom som kontorarbeid, uten noe drøft i det off.rom. 

Man kan ikke være «litt» suveren, akkurat som man ikke kan være «litt» gravid. 

Enten har det norske folk den øverste myndigheten i eget land, eller så har de den ikke.

Folkestyret forutsetter nemlig at de vi velger faktisk har makt til å endre kurs. 

Nå når døren er «murt igjen», er kursen låst av fremmed makt.

Det kanskje mest påfallende for folk flest er Senterpartiet. 

Ved å stemme for å styrke EU-rettens forrang, bekrefter de mistanken min om at de kun har fungert som en «styrt opposisjon» siden 1992. 

SP bygger sin oppslutning på motstand mot unionen i valgkamp, men i posisjon velger de systemlojalitet til Brussel fremfor sitt eget partiprogram og valgløftene til folket. 

Stortingets stemmegivning viser at lojaliteten til EØS-systemet trumfer lojaliteten til de velgerne som ønsker et fritt og selvstendig land, og som 2 ganger har stemt iht Grunnlovens § 1.

Lovendringen bekrefter at vi har gått fra folkestyre til fremmedstyre.

At denne lovfestingen av juridisk underkastelse ble timet til 30-årsjubileet for EØS-avtalen i tillegg, er dypt ironisk. 

Det som feires, er i realiteten at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett har forsvunnet.

Suvereniteten er udelelig.

Man kan ikke gi fra seg den juridiske forrangen, uten at det samtidig betyr at man gir fra seg den politiske styringen av landet. 

Ved å lovfeste § 2 har Stortinget i realiteten gjort seg selv til et ekspedisjonskontor for vedtak fattet i en union vi ikke er medlem av.

Det er ikke bare domstolene som er fratatt makt; det er selve den norske staten som har abdisert som selvstendig aktør i alle spørsmål som berøres av EØS.

Grunnlovens § 1 slår fast at «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike».

Ved å lovfeste at EØS-regler har forrang, har Stortinget i praksis satt Grunnlovens § 1 til side gjennom en vanlig lovendring. 

Dette er intet mindre enn et snik-grunnlovsbrudd: 

Man har gitt bort nøklene til huset med et vanlig flertall, i stedet for å respektere Grunnlovens strenge krav om suverenitet.
For alle som verner om Grunnlovens stilling, står vedtaket igjen som beviset på at Stortinget ikke lenger gidder å skjule sin egentlige agenda: 

At Norge skal styres av en fremmed makt, uavhengig av hva det norske folk mener i valgurnene.

Når Stortinget lovfester at EU-regler alltid skal trumfe norske lover, bekrefter de i praksis at Grunnlovens ord om at «folket utøver den lovgivende makt» (§ 75) er blitt en formalitet uten reelt innhold.

Mitt poeng om at de «ikke lenger gidder å skjule det» treffer spesielt godt i lys av hvordan saken ble håndtert:

Ved å behandle dette som en «teknisk presisering» med vanlig flertall, unngår politikerne kravet i Grunnloven § 115 om 3/4 flertall for suverenitetsavståelse. 

For en som verner om Grunnloven, fremstår dette som et juridisk triks for å snike gjennom en fundamental endring av styreformen vår.

Velgerne er satt på sidelinjen.

Uavhengig av om folket stemmer inn partier som lover nasjonal kontroll over strømpriser, jernbane eller arbeidsliv, så bekrefter de folkevalgte nå at de er juridisk bundet til å lyde Brussel. 

Valgresultatet i Norge blir dermed underordnet regelverket fra en fremmed makt.

At Stortingspartiene, inkludert de som kaller seg EU-kritiske, stemmer samlet for dette, viser at lojaliteten til EØS-systemet er blitt den viktigste rettesnoren i norsk politikk – viktigere enn både partiprogrammer og nasjonal selvråderett.

For meg og andre som kjemper for et fritt og selvstendig Norge, står vedtaket fra desember 2023 igjen som det endelige beviset på at Stortinget har abdisert. 

De har ikke bare gitt fra seg nøklene til huset, de har nå også lovfestet at de ikke har lov til å låse døren igjen.

For de av oss som har advart mot dette i tiår, fungerer lovvedtaket som den endelige innrømmelsen. 

Politikerne har i praksis sagt: 

«Ja, EU-retten står over norsk rett, har alltid gjort det, og nå skriver vi det svart på hvitt så ingen kan være i tvil lenger.»

Det mest alvorlige ved at et «massivt flertall» stemmer for dette, er at de samtidig fraskriver seg alt ansvar. 

Når noe går galt – som med strømpriser eller jernbanekaos – kan de peke på Brussel og si: «Vi må følge reglene». 

De har med viten og vilje satt seg selv i en posisjon der de er maktesløse overfor fremmed makt.

At dette ble vedtatt med 81 mot 19 stemmer, viser med all tydelighet at det politiske etablissementet har forlatt tanken om Norge som en selvstendig nasjon til fordel for å være en lydig utkant i EU-systemet. 

For de 19 som stemte mot, og for oss som forsvarer selvråderetten, var dette ikke bare en lovsak – det var et spørsmål om Norge fortsatt skal være en selvstendig stat.

Lovendringen i 2023 en ikke en nyhet, men en avmaskering, for det underbygger kun mitt syn på at lojaliteten har ligget hos EU helt fra start.

Den «skjulte» forrangen: 

Helt siden 1992 har våre folkevalgte praktisert at EØS-regler går foran ved konflikt. 

Ved å ikke skrive det rett ut i loven med en gang, har politikerne gjort avtalen mer spiselig for en skeptisk befolkning, enn den egentlig var.

Lojalitetsplikten: 

EØS-avtalens artikkel 3 pålegger Norge å avstå fra alle tiltak som kan skade avtalens mål. For de av oss som forsvarer selvråderetten, fungerer dette som en «tvangstrøye» som gjør at norske politikere i praksis må opptre som lojale administratorer for Brussel, snarere enn uavhengige lovgivere for det norske folk. 

Spissingen ved lovendringen kommer kun som en bekreftelse: om at det politiske flertallet ikke lenger føler behov for å pakke det inn. Man har sluttet å late som om norsk lov er suveren hvis EU mener noe annet.

Dette tegner et bilde av en gradvis prosess der Stortinget steg for steg har flyttet makten ut av landet, helt til man i desember 2023 satte det endelige punktumet ved å lovfeste at «fremmed rett» har forkjørsrett. 

Vedtaket i desember 2023 står igjen som den endelige innrømmelsen. 

For de som forsvarer selvråderetten, var dette punktumet, i en 30 år lang prosess der nøklene til huset ikke bare er gitt bort – men der døren nå er lovfestet låst fra utsiden.

Historien viser at det sjelden er paragrafer som velter regimer eller endrer kursen til en nasjon, men følelsen av å ha mistet råderetten over eget liv.

Teorier om suverenitet forblir ofte abstrakte diskusjoner i lukkede rom helt til de kolliderer med folks kjøleskap, strømregning eller trygghet.

Det er i det gapet – mellom politisk teori og folks hverdag – at gnisten til et folkelig opprør tennes. Vi er vel straks der….

Statsminister Jonas Gahr Støre sa nylig at Norge ikke vil tillate atomvåpen på norsk territorium. Samtidig understreket han at Norges sikkerhet fortsatt bygger på atomavskrekkingen i NATO. Uttalelsen illustrerer en spenning i norsk sikkerhetspolitikk som det er på tide å ta på alvor.

Dan-Viggo Bergtun.

Hvis Norge virkelig mener nei til atomvåpen, må politikken være mer konsekvent enn i dag.

I mange tiår har norsk politikk vært formulert slik at atomvåpen ikke skal lagres på norsk jord i fredstid. Dette prinsippet har vært viktig for stabiliteten i nordområdene og for å begrense militær opptrapping i regionen. Samtidig har Norge vært en del av en allianse som bygger sin militære strategi på atomavskrekking.

Denne dobbeltheten blir stadig tydeligere i en tid der atomvåpen igjen får større plass i europeisk sikkerhetspolitikk.

Flere land diskuterer nå muligheten for å åpne for utplassering av atomvåpen. Finland vurderer lovendringer som kan gjøre dette mulig. I Sverige og Danmark har forsvarstopper uttrykt større åpenhet for slike løsninger. Samtidig har Frankrikes president Emmanuel Macron tatt til orde for å styrke den franske atomavskrekkingen og gi den en større rolle i Europas sikkerhet.

Denne utviklingen peker mot en ny periode der atomvåpen igjen får økt betydning i militærstrategien på kontinentet.

I en slik situasjon burde Norge gå i motsatt retning. Vår tradisjonelle linje med å holde atomvåpen borte fra norsk territorium gir et naturlig utgangspunkt for en mer tydelig politikk mot atomvåpen.

Men for at et slikt standpunkt skal være troverdig, må det også omfatte hvordan atomvåpen faktisk kan være til stede i Norge.

Gjennom baseavtaler og militært samarbeid opererer amerikanske styrker jevnlig fra norsk territorium. Amerikanske fly og krigsskip besøker norske baser og havner. Samtidig er det en etablert praksis i NATO at man verken bekrefter eller avkrefter hvor atomvåpen befinner seg.

Det betyr at norske myndigheter i praksis ikke alltid vet om militære fartøy eller fly som besøker Norge bærer atomvåpen.

Hvis Norge virkelig ønsker en konsekvent politikk mot atomvåpen, bør det derfor være et klart prinsipp at atomvåpen verken skal lagres, transporteres eller bringes inn i landet gjennom militære operasjoner.

Et tydelig nei til atomvåpen må også innebære at Norge arbeider aktivt internasjonalt for å redusere deres rolle i sikkerhetspolitikken. Historien viser at avtaler om rustningskontroll og nedrustning har vært avgjørende for å begrense risikoen for atomkrig.

I dag er flere av disse avtalene svekket eller borte. Samtidig er tilliten mellom stormaktene lavere enn på lenge. Nettopp derfor er det viktig at land som Norge bidrar til å styrke arbeidet for nedrustning og for å begrense atomvåpnenes rolle i militærstrategien.

Et slikt standpunkt handler ikke om å svekke sikkerheten. Tvert imot handler det om å redusere risikoen for at Europa igjen blir sentrum for en atomkonfrontasjon.

Atomvåpen er ikke vanlige våpen. De er masseødeleggelsesvåpen med potensial til å utslette hele byer på minutter og skape katastrofale humanitære og miljømessige konsekvenser. Bruken av slike våpen vil aldri kunne begrenses til et rent militært mål.

Derfor er et klart nei til atomvåpen ikke bare et sikkerhetspolitisk spørsmål, men også et spørsmål om ansvar.

Norge har historisk hatt en rolle som brobygger i arbeidet for nedrustning og internasjonale avtaler. Den rollen er minst like viktig i dag som tidligere.

Å si nei til atomvåpen på norsk jord er et viktig første skritt. Men hvis dette prinsippet skal ha reell betydning, må det følges opp med en mer konsekvent politikk.

Et tydelig nei til atomvåpen betyr å arbeide for mindre, ikke mer, atomavskrekking i Europa. Det betyr å være åpne om konsekvensene av militært samarbeid som kan bringe atomvåpen til norsk territorium. Og det betyr å bruke Norges stemme internasjonalt til å styrke arbeidet for nedrustning.

I en tid med økende militær spenning trenger Europa ikke flere atomvåpen. Det trenger flere land som er villige til å si tydelig nei.

Tildekkingsetablissementet i Norge med trekløveret Richard Aubrey White, Gunhild Nyborg og Arne Søraas i spissen, men med følge av hele pressekorpset innen konsernmedia samt store deler av akademia og statlige organer med i koreografien har samme fortelling til oss, eller rettere sagt to varianter av samme fortelling.

Av Terje Hansen

Foreningen lov og helse, 16. mars 2026

Hva er hovedproblemet med narrativene?

Narrativ 1: Covid-19 generelt:

Det ene narrativet er litt mer generelt; at Covid-19 i sin helhet har skyld i økningen av alle problemene (smitte, sykehus-innleggelser, overdødelighet, økt sykefravær, økt utmattelsessyndrom osv). Hva er problemet med dette narrativet?

Problemet med dette narrativet er at hvis dette var korrekt hadde vi hatt en forferdelig pandemi i 2020. Men realiteten er at i 2020 skjedde det jo ingenting.

«Jo men smittetiltakene virket så bra», sier du?

Problemet med det argumentet er at man ser ingen tegn til at tiltakene på noe tidspunkt har gitt utslag, altså virket. Vi har gjennomgått dette mange ganger. Pluss at hvis dette forsvarsnarrativet skulle vært korrekt så har altså tiltakene virket magisk godt i 2020, for å så slutte helt å virke fra 2021 av. Viruset satt nærmest ned en komité, som fant ut en svært snedig plan for å lure smittetiltakene, en plan viruskomiteen implementerte fra midten av 2021 av med nærmest 100 % suksessrate. Eventyr, naturligvis.

Narrativ 2 – Omikron:

Dette er hovedpoenget for hele denne serien; at spesifikt omikron har skylden for alle ovennevnte problemer. Hva er trøbbelet med dette narrativet?

Trøbbelet med dette narrativen er at økningen i alle disse problemene kom lenge før Omikron.

Begge disse basale men avgjørende problemene med narrativene burde egentlig vært narrativ-drepere, men pytt pytt sier akademia, norske myndigheter og hele pressekorpset.

De som lenge stod i mot presset

Vi skal nå se litt på vaksinering, men jeg skal starte på et litt ekstra ubehagelig sted. De som stoler nærmest blindt på den medisinske industrien, og tror at den systemisk sett er interessert i at du er, eller blir frisk, og de som stoler blindt på at når myndighetene sier du skal ta sprøyte så er det trygt og per se automatisk riktig å gjøre som de sier – de fortjener på mange måter de negative konsekvenser dette eventuelt skulle få. Så harde må man faktisk være, dessverre. Spesielt etter den forbrytelsen svineinfluensa-skandalen utgjorde, som også kom ganske raskt opp i dagen som en avsløring. Hvis du i 2009-2010 ikke lærte noe som helst og blind gjentar det samme 12 år senere kan man nok si at man er i et slags slavelignende forhold med Staten og Big Pharma-Industrien, og hvor deler av menneskeverdet også faktisk kan sies å være utradert. Å ha opplevd svineinfluensa-skandalen og deretter stole på den samme industrien, samme korrupte helsesystemet og det samme løgnaktige politiske kartellet er menneskelig sett rett og slett uverdig og ikke minst umoralsk.

Men det var faktisk noen som innså galskapen i det som foregikk i årene 2020-2022, eller hvert fall hadde en sunn skepsis og tilbakeholdenhet. La oss se et stolpediagram:

(Graf fra FHI SYSVAK)

Dette er de som tok dose 1 så sent som januar 2022 og det påfølgende halvåret. Det er altså ca. 60 000 personer som tar dose 1 såpass sent, og mesteparten av disse er de menneskene i Norge som frem til da hadde forstått at det var grunner til å holde seg unna sprøyte-eksperimentet, men som til slutt bukket under for den psykologiske krigføringen som hele det totalitære Norge intensiverte spesielt i desember 2021/januar 2022, med presse, politikere, skribenter som Kjetil Rolness m. fl. i spissen.

Neste graf:

(Graf fra FHI SYSVAK)

Dette er de som tok dose 2 såpass sent, og tallet her er omtrentlig 130 000 personer. Veldig mange av disse er også i kategorien personer som lenge stod i mot galskapen, men som slutt bukket under for de djevelske kampanjene som ble satt i gang.

Så, et sted mellom 100 000-150 000 personer i Norge stod i mot en god stund, men ble til slutt presset ut i ulykka. Disse skal naturligvis ha litt kjeft for å ha bukket under, men de skal også ha heder for å faktisk prøve å stå i mot.

I neste del skal vi gå inn i det jeg kan kalle kjernen av min gjennomgang i flere deler, nemlig på disse sykefraværs-toppene for «long-covid» som White et al. har vist oss.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Antivitenskapelighetens tid: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 1

Antivitenskapelighetens: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 2

Antivitenskapelighetens tid: «Omikronbølgen» og økt sykefravær – del 3

Antivitenskapelighetens tid: Covid-vaksinen som skaper Covid-19 – del 4

De store tech-gigantenes makt over landbruksproduksjonen.

Store selskaper som Microsoft, Amazon og Google, altså: «Big Tech» har formet store deler av den digitale verden. Nå får de også stadig større innflytelse over landbruket.

Romy Rohmann.

IPES-Food har kommet med en ny rapport som beskriver hvordan disse store selskapene får mer og mer makt over matproduksjonen.

Rapporten beskriver også hvordan bønder knyttes tett til enkelte leverandører gjennom dataprogrammer. Digitale plattformer kan gjøre det vanskeligere å bytte leverandør eller ta helt uavhengige valg på egen gård.

(Bilde fra rapporten https://ipes-food.org/wp-content/uploads/2026/02/HeadInTheCloud.pdf )

En fersk rapport fra IPES-Food kalt «Head in the Cloud» (mars 2026) advarer sterkt mot dette. Den peker på at Big Tech samarbeider tett med store landbruksaktører og bruker AI, skybaserte plattformer, sensorer og big data til å styre beslutninger om hva som skal dyrkes, hvor mye og hvordan. Resultatet kan bli:

• Bønder presses mot noen få lønnsomme vekster (mais, soya, etc.) i stedet for mangfoldig, lokal matproduksjon.
• Data fra gårdene (avlinger, jord, vær, maskiner) samles i skyen → Big Tech får kontroll over verdifull informasjon.
• Kritikere sier dette kan true matsikkerhet og gjøre landbruket mer sårbart for tech-giganter.

Det pekes på fordeler som mer presis gjødsling/sprøyting som igjen gir høyere avling og lavere klimagassutslipp, mens ulempene som gjør bøndene avhengig av denne teknologien for reparasjoner og data nevnes sjelden. Bøndene må betale lisenser og kan også miste kontroll over sine data.

Teknologiselskapene mater algoritmene og AI-modellene sine med data samlet inn fra bønder og fra verktøy som satellitt- og dronesensorer som kan overvåke klimaforhold og jordhelse. Deretter bruker de denne informasjonen til å gi bøndene råd om hva som bør dyrkes, for eksempel ved å foreslå at et bestemt frø passer til jordfuktigheten i deres område.

Rapporten advarer om at disse digitale verktøyene fremstilles som innovative og lett tiltrekker seg oppmerksomhet fra beslutningstakere og investorer. Det betyr at selv om bønder nøler med å følge teknologiselskapenes råd, kan det bli fremmet av myndighetene deres som veien videre.

Markedet for bruk av digitale verktøy i landbruket var på 30 milliarder dollar (22 milliarder pund) i fjor, og det er anslått at det vil nå 84 milliarder dollar innen 2034, ifølge prognosemakeren Fortune Business Insights . Rapporten sa også at Verdensbanken har finansiert 1,15 milliarder dollar i lån til digitale landbruksprosjekter, og at EU har brukt 200 millioner euro på forskning på området.

Nationen skriver dette den 14. mars:

Kristian Rindal er overingeniør ved Senter for presisjonsjordbruk hos NIBIO. Han sier digitale systemer allerede spiller en viktig rolle i norsk landbruk.

– I Norge i dag er det først og fremst såkalte farm management informasjonssystemer som er den største og mest påkrevde tjenesten som de fleste bønder har, sier Rindal til Nationen.

Vi veit at melkeroboter i fjøset trenger en styreenhet. Det samme gjør skraperoboter som går i fjøset og rengjør. Har vi kortoll over disse, kan disse hackes og styres av andre?

I Norge bruker vi KSL, KSL er nå godkjent som “Tilsvarende FSA-standard».

FSA står for Farm Sustainability Assessement, og er en internasjonal standard for bærekraftig landbruk. Den eies av SAI: Sustainable Agricultural Initiative, som skriver at de er en uavhengig ideell organisasjon.

SAI Platform is the primary global value chain initiative for sustainable agriculture.

Stiftelsen Norsk Mat sendte i mars i fjor ut en rapport KSL 2030 på høring i hele landbruksnæringen. Målet var å samle innspill for å videreutvikle KSL til et enda mer robust og fremtidsrettet verktøy.

De skreiv den gang:

Et robust KSL for fremtidens landbruk

Norsk landbruk står overfor stadig økende krav til dokumentasjon og bærekraft. Et styrket KSL er avgjørende for en trygg, effektiv og konkurransedyktig næring. 

“KSL er selve ryggraden i norsk landbruk. Det sikrer at produsenter og varemottakere har et felles system for kvalitetssikring og internkontroll. Samtidig ivaretar det nasjonale krav”, sier Anne Mette Johnsen, administrerende direktør i Stiftelsen Norsk Mat. 

Hvorfor må KSL utvikles videre? 

• Økende krav til dokumentasjon: Internasjonale standarder blir stadig viktigere for markedsadgang og forbrukernes forventninger øker. KSL må styrkes for å møte disse kravene uten å påføre unødvendig byråkrati og flere systemer for bonden å forholde seg til. 
• Enklere og mer effektiv revisjon: Rapportene «KSL revisjoner inn i framtida» og Cap Geminis «KSL2030» viser at KSL bør bli et enda tydeligere dokumentasjonsverktøy, hvor det blir mulig å bekrefte at eventuelle avvik fra eksternrevisjon er lukket. 
• Felles system for hele næringen: For å unngå fragmentering og sikre kostnadseffektive løsninger, er det viktig at alle aktører i verdikjeden samles om ett system. Da må KSL klare å henge med på utviklingen. 
• Fremtidens landbruk krever digitale løsninger: Et mer digitalisert KSL kan gi bedre kontroll, forenkle hverdagen for bønder og gi økt transparens i hele verdikjeden. 

“Det er avgjørende at næringen sammen med verdikjeden utvikler et KSL som både ivaretar bøndenes behov og sikrer forbrukernes tillit til norsk matproduksjon”, sier Anne Mette Johnsen, administrerende direktør i Stiftelsen Norsk Mat.

https://www.norskmat.no/content/uploads/sites/8/2025/03/Invitasjon-til-innspillsrunde-Arbeidsgruppe-KSL-2030-mars-2026.pdf

Legg merke til siste kulepunkt: Fremtidens landbruk krever digitale løsninger.

Hvor mye har disse 23 årene kostet USA og Irak i dollar og menneskeliv?

I Afghanistan førte USA krig i 20 år for å erstatte Taliban med Taliban. Noe liknende skjer i Irak.

Den amerikanske ambassaden i Bagdad har nettopp bedt alle amerikanere om å forlate Irak «umiddelbart» på grunn av angrep fra Iran-støttede militser, og Irak kunngjorde tidligere i år full tilbaketrekking av US-ledede koalisjonsstyrker fra føderalt territorium. Dette markerer en slags slutt på den direkte militære tilstedeværelsen etter mer enn to tiår.

Ifølge offisielle tall fra US Department of Defense har rundt 4.500 amerikanske soldater mistet livet i Irak-relaterte operasjoner siden 2003.

De totale kostnadene er mye vanskeligere å tallfeste nøyaktig fordi de inkluderer direkte krigsutgifter, renter på lån, veteranomsorg, rekonstruksjon og indirekte effekter. Den mest grundige og oppdaterte analysen kommer fra Brown Universitys Costs of War-prosjekt (2023-rapport for 20 år med krig i Irak og Syria):

• Utgifter hittil (til 2023): ca. 1,79 billioner dollar.
• Totalt med veteranbehandling frem til 2050: ca. 2,89 billioner dollar.
• https://x.com/JoshBreslowTV/status/2032898986315567154

Hvor mange irakere ble drept? Hva har krigen kostet Irak?

USA skulle bringe demokrati og velstand til Irak. Virkeligheten ble (naturligvis) en helt annen.

Direkte dødsfall (ifølge Brown Universitys Costs of War-prosjekt, oppdatert til 2023 og fortsatt den mest siterte kilden):

• Over 200.000–300.000 irakiske sivile drept direkte i vold siden 2003 (inkludert i Irak/Syria-operasjoner mot ISIL).
• Totalt direkte dødsfall i Irak (inkludert irakiske sikkerhetsstyrker, opprørere, journalister osv.): Estimert 281.000–315.000 irakere (ekskl. amerikanske og allierte tap).
• Iraq Body Count (som kun teller dokumenterte sivile dødsfall fra medier og offisielle rapporter): 187 499–211 046 sivile drept per 2026 (fortsatt oppdatert, men undervurderer trolig totalen fordi mange tilfeller ikke rapporteres).

Indirekte dødsfall (Costs of War, 2023): Estimert hundretusener til millioner ekstra i Irak alene, som del av de totale 3,6–3,8 millioner indirekte dødsfall i post-9/11-krigene (Afghanistan, Irak, Syria, Jemen, Pakistan). For Irak bidrar ødeleggelse av infrastruktur, flyktningkrise og kollaps i helsevesen til dette. Samlet dødstall (direkte + indirekte) for Irak kan ligge på over 500.000–1 million når man inkluderer alt.

Krigen kostet Irak hundrevis av milliarder dollar i direkte ødeleggelse + tapt økonomisk potensial – vanskelig å tallfeste nøyaktig, men langt mer enn USAs utgifter. Resultatet er et land som fortsatt sliter med ustabilitet, fattigdom og avhengighet av olje 23 år senere.

Tallene kommer primært fra Brown Universitys Costs of War (mest pålitelig og oppdaterte uavhengige analyse), Iraq Body Count og World Bank-rapporter. De viser hvorfor Irak-krigen regnes som en av de mest ødeleggende konfliktene i moderne tid for sivilbefolkningen.

Evakuering også i Gulfstatene

USA har oppfordret alle amerikanere til å «DEPART NOW» (reise umiddelbart) fra nesten alle land i Midtøsten øst for Egypt, inkludert Gulf-statene: Saudi-Arabia, Emiratene, Qatar, Bahrain, Kuwait, Oman, Jordan og flere andre (totalt 14 land).

Flere amerikanske ambassader/konsulater i Gulfen har vært under angrep (f.eks. droner mot ambassaden i Riyadh, nær Dubai-konsulatet, og i Kuwait). Noen ambassader (blant annet i Saudi-Arabia, Kuwait og Libanon) har vært midlertidig stengt eller redusert til minimum bemanning.

Omfattende ødeleggelser av USAs baser

Siden konflikten i Midtøsten eskalerte, har kinesiske satellitter og kommersielle bildebehandlingsplattformer dokumentert det som beskrives som omfattende skader på amerikanske militære installasjoner i regionen. Informasjonen har i stor grad blitt undertrykt av USA og Israel – og får lite dekning i vestlige medier.

Publisert satellittbilder tyder på at radarinstallasjoner har blitt skadet på flere amerikanske baser i Gulf-regionen:

• Bahrain: 2 AN/GSC-52B satellittkommunikasjonsforbindelser
• Kuwait: 3 radomer på Camp Arifjan
• De forente arabiske emirater: 1 AN/TPY-2 THAAD radar
• Jordan: 1 AN/TPY-2 THAAD radar
• Qatar: 1 AN/FPS-132 tidlig varsling radar

I Bahrain ble et amerikansk luftovervåkningssystem verdsatt til rundt 300 millioner dollar – designet spesielt for å oppdage og nøytralisere droner og raketter – angivelig ødelagt av en billig iransk drone.

---

I den offentlige debatten om Midtøsten snakkes det ofte om atomvåpen, avskrekking og «røde linjer». Men sjelden nevnes et av de mest dramatiske begrepene i strategisk militær tenkning: den såkalte Samson-opsjonen. Begrepet peker på en israelsk doktrine om at dersom staten Israel står overfor total utslettelse, vil landet kunne bruke sitt atomarsenal – selv om konsekvensene kan bli katastrofale for store deler av regionen og verden forøvrig. 

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Dette er ikke en offisielt erklært doktrine. Men begrepet har i flere tiår blitt diskutert av militæranalytikere, etterretningsmiljøer og geopolitikere.

Navnet kommer fra en av Bibelens mest dramatiske fortellinger.

Samson – den bibelske referansen

Begrepet viser til historien om Samson i Dommernes bok i Bibelen. Samson var en israelittisk kriger som ble tatt til fange av filisterne. I sin siste handling rev han søylene som holdt oppe tempelet i Gaza. Tempelet kollapset – og både Samson og fiendene hans døde.

Fortellingen har gjennom historien blitt brukt som metafor for en siste handling hvor man drar fienden med seg i fallet.

I strategisk sammenheng betyr «Samson-opsjonen» derfor i praksis:

Hvis Israel faller – skal også fiendene falle.[1]

Israels atomprogram

Israel har aldri offisielt bekreftet at landet besitter atomvåpen. Samtidig er det bred internasjonal enighet blant forskere og etterretningsmiljøer om at landet har et betydelig atomarsenal.

De fleste analyser anslår at Israel kan ha mellom 80 og 400 atomstridshoder.[2]

Programmet skal ha blitt utviklet fra slutten av 1950-tallet, særlig rundt atomreaktoren i Dimona i Negev-ørkenen.

Dette programmet ble i sin tid bygget opp i samarbeid med Frankrike, og utviklet i en periode hvor israelske ledere fryktet at landet kunne bli militært utslettet av en samlet arabisk militærallianse.[3]

Atomvåpen ble derfor sett på som en eksistensiell forsikring.

Atomisk tvetydighet

Israels offisielle politikk omtales ofte som «atomisk tvetydighet».

Staten sier verken ja eller nei til spørsmålet om atomvåpen.

Denne strategien har to formål:

1. Å opprettholde avskrekking overfor fiender.  

2. Å unngå internasjonalt press eller sanksjoner.

Israel er heller ikke medlem av ikke-spredningsavtalen for atomvåpen (NPT).[4]

Hvor kom begrepet fra?

Selve uttrykket «Samson-opsjonen» ble kjent gjennom boken *The Samson Option: Israel’s Nuclear Arsenal and American Foreign Policy* fra 1991, skrevet av den amerikanske gravejournalisten Seymour Hersh.[5]

Hersh beskrev der hvordan Israels atomarsenal kunne fungere som et ytterste sikkerhetsnett dersom staten ble presset til randen av kollaps.

Ifølge analysen er ideen enkel:

Ingen stat skal kunne angripe Israel uten å vite at konsekvensene kan bli katastrofale også for dem selv.

Avskrekkingens logikk

Atomstrategi bygger på et paradoks.

Jo mer ødeleggende våpnene er, desto mindre sannsynlig blir det at de faktisk brukes.

Dette kalles gjensidig avskrekking (mutually assured destruction – MAD).[6]

Samson-opsjonen passer inn i denne logikken. Den fungerer som et signal om at Israels eksistensielle sikkerhet ikke kan trues uten ekstrem risiko for motparten.

Dermed blir selve eksistensen av et atomarsenal en politisk og militær forsikring.

Midtøsten og atombalansen

Midtøsten er en region med mange militære konflikter, sterke historiske motsetninger og gjentatte kriger.

Israel har siden opprettelsen i 1948 vært involvert i flere store konflikter, blant annet krigene i 1948, 1967 og 1973.

I flere av disse krigene opplevde israelske ledere at statens eksistens sto på spill.[7]

Denne historiske erfaringen er en av forklaringene på hvorfor Israel utviklet en strategi som i ytterste konsekvens kan handle om nasjonal overlevelse.

En strategi som det sjelden snakkes om

Samson-opsjonen diskuteres sjelden i offentlig politisk retorikk.

Likevel ligger den i bakgrunnen av mange analyser av Israels sikkerhetspolitikk.

For i geopolitikkens verden handler staters strategier ofte ikke bare om hva de sier – men om hva de er i stand til å gjøre.

Konklusjon

Om Samson-opsjonen eksisterer som en konkret militær plan, eller bare som et analytisk begrep, er fortsatt uklart.

Men ideen illustrerer noe grunnleggende ved atomstrategi:

Når en stat oppfatter sin egen eksistens som truet, kan avskrekking bli absolutt.

Samson-metaforen minner derfor om et mørkt prinsipp i moderne geopolitikk:

Hvis en stat presses til randen av utslettelse, kan den velge å trekke hele regioner med seg i fallet.

FOTNOTER

[1] Dommernes bok 16:29–30, Bibelen.  

[2] Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), *Yearbook on Armaments, Disarmament and International Security*, 2023.  

[3] Avner Cohen, *Israel and the Bomb*, Columbia University Press, 1998.  

[4] International Atomic Energy Agency (IAEA), Nuclear Non-Proliferation Treaty status reports.  

[5] Seymour M. Hersh, *The Samson Option: Israel’s Nuclear Arsenal and American Foreign Policy*, Random House, 1991.  

[6] Lawrence Freedman, *The Evolution of Nuclear Strategy*, Palgrave Macmillan, 2003.  

[7] Martin Van Creveld, *The Sword and the Olive: A Critical History of the Israeli Defense Force*, PublicAffairs, 2002.