I forbindelse med opprullingen av tilskudd til tenketanken IPI (International Peace Institute) og Terje Rød- Larsens befatning med penger fra UD og Søreides «forglemmelse» av styreverv, har politikerne våknet. Det er imidlertid gammelt nytt at UD kaster penger etter såkalte tenketanker.

Eva Thomassen.

Men hva er egentlig motivet bak tilskudd til organisasjoner som jobber sidelengs med offisielle kanaler som FN? Som jobber i det skjulte? Som stiller FN og andre internasjonale aktører tiltaksløse og handlingslammet? Hva skal man med FN når man gir tilskudd til tenketanker, stiftelser, organisasjoner som er gitt et mandat og penger til å jobbe i hemmelighet med internasjonale konflikter. Solgt inn som «freds- og konfliktløsning»?

Stortingsmelding 15 (2008/2009).

Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk og ikke-statlige aktører

I Stortingsmelding 15 (2008/2009) ligger voksesmertene tett. Norge må med og vi har penger. Stortingsmelding 15 ble skrevet da Stoltenberg var statsminister og Støre utenriksminister. Begge fra Arbeiderpartiet. Terje Rød- Larsen, Mona Juul og Torbjørn Jagland er også fra Ap, er gode venner og har hatt ulike jobber i utenriksdepartementet. Alle med tette bånd til seksualforbryteren Jeffrey Epstein.

Hva sier Stortingsmelding 15

 Norske interesser på mange områder ivaretas mest effektivt gjennom tett dialog og nære allianser med ikke-statlige aktører og fleksible offentlig/private samarbeidsgrupperinger nasjonalt og internasjonalt.

Tettere kontakt mellom stater og andre aktører

De senere årene har vi vært vitne til en kraftig framvekst av ulike typer samarbeidsinititativer mellom stater og andre kategorier aktører. Det som samler dem er målet og visjonene for positiv samfunnsendring nasjonalt og globalt. Ofte er det initiativer fra aktører i det sivile samfunn som fører til at saker kommer på dagsordenen. Deretter kommer ofte interesserte stater gradvis på banen og formaliserer prosesser som kan føre fram til internasjonale avtaler. Norge har inntatt en aktiv rolle i mange av disse prosessene. Felles for flere av initiativene er at de utvikles langt unna formelle FN-arenaer, men beveger seg gradvis i retning av FN-tilknytning ettersom aktørene blir flere og behovet for global legitimitet øker.

Malen synes å være Oslo-prosessen og hemmelighetskremmeriet bak den. Å jobbe bak lukkede dører og først presentere resultatet når konflikter er løst. Eller verre å holde uløste konflikter hemmelige. Å sette FN på sidelinjen. Høste ros og bli bærer av et Norge som frelser verden der andre mislykkes. Det er privatpraktiserende konfliktløsning der aktørene ikke har et formelt ansvar. FNs rolle blir sandpåstrøing. Mislykkede prosesser forblir hemmelige. Vi skal ikke få vite hva som skjer. Ideen er at man for eksempel skal drive forhandlinger med ikke- statlige aktører som terrorgrupper som ikke snakker med offisielle myndigheter i landene tenketankene plukker ut. FN anser ikke terrorgrupper som står på FNs terrorliste som legitime aktører i fredsprosesser.

Videre

Stortingsmelding 15 og Frivillige organisasjoner setter den globale politiske dagsorden

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

Med reine ord står det i Stortingsmelding 15 at bistandsarbeidere skal brukes som påvirkningsagenter for norsk utenrikspolitikk. Bistandsorganisasjoner omtales som Non Governmental Organizations (NGOs). Altså såkalte ikke- statlige organisasjoner. Men de lever av tilskudd fra staten. Følger de ikke norsk utenrikspolitikk får de ikke tilskudd. Eksempler på slike NGOer er Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og disse ukjente tenketankene. Norsk Folkehjelp og Flyktningehjelpen skal gi ulltepper i tillegg til utenrikspolitikk. Tenketankene skal jobbe i det skjulte. De trenger ikke gjemme seg under ulltepper for å få tilskudd.

https://www.regjeringen.no/contentassets/9c4165390a954c2a809ded2ef11e56c9/no/pdfs/stm200820090015000dddpdfs.pdf

Syria

Syria er et fersk eksempel på hvordan en ikke- statlig aktør hjalp terroristen Jolani til makten.

FN ga spesialutsending Geir Pedersen (fratrådt), mandat i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon 2254 å forhandle med Assad- regjeringen og den politiske opposisjonen som holdt til utenfor Syria. Mandatets uttalte mål var å styrte Assad eller sagt på en annen måte å få det syriske folket til å vende seg mot daværende president Assad og således tvinge Assad å undertegne egen avgang. Denne modellen ble initiert i 2015. Pedersen ble engasjert i 2019. I desember 2024 kom terrorgruppa HTS (Hayat Thahir Al-Sham) og terroristen Al-Jolani nærmest ridende på hvite hester fra Idlib til Damaskus og styrtet Assad. Bak ryggen på Pedersen og FN. Hvordan var det mulig at Pedersen ikke visste om dette? Pedersen og «det internasjonale samfunn» visste at Idlib var et område som ble kontrollert av terrorgrupper.

Inter Mediate

I ettertid viste det seg at en hemmelig aktør, en britisk NGO, «Inter Mediate» som driver med «conflict resolution» hadde i det skjulte over lang tid samarbeidet med den ikke- statlige aktøren terrorgruppa HTS om å begå et regimeskifte i Damaskus. Terroristen Al-Jolani var over flere år blitt groomet i å fremstå som en statsmann. Si de riktige ordene, kle seg som det sømmer seg en statsmann osv. Hvem sto bak denne bestillingen? MI6 og CIA.

Inter Mediate gjorde jobben Pedersen var satt til av FN å utføre. Det var jo Assad man ville bli kvitt. Å erstatte Assad med en terrorist gjøres ved å ikle terroristen dress og slips.

FN satt handlingslammet og så på hverandre og lurte på hva man skulle gjøre nå når det viste seg at det var en terrorgruppe som overtok makten i Syria og ikke den politiske opposisjonen Pedersen og FN forholdt seg til. Plutselig var et regimeskifte utført av en terrorgruppe. Den organisasjonen som sto bak de hemmelige forhandlingene med Al-Jolani hadde ikke noe formelt ansvar, fordunstet og ingen visste egentlig hva som hadde foregått i denne bakkanalen.

Norge hadde pent å støtte Al-Jolani. Vi hadde investert 20 milliarder kroner på regimeskifte. Plutselig ble Al-Jolani «Assad» og opposisjonen en og samme person. Al-Jolani sendte både FN, Pedersen og opposisjonen på dør. De hadde samarbeidet med Assad, var forrædere av «revolusjonen». Norge støttet jo opposisjonen og var pent nødt til å støtte terroristen Jolani. Det fantes ingen «opposisjon». Det var del av narrespillet. Al-Qaida var «opposisjonen».

Hvem holdt Jolani i live?

Norsk bistand gikk til å holde terrorgrupper med bistand kanalisert gjennom norske NGOer. I det skjulte drev Norge et dobbeltspill. De ga bistandsorganisasjoner penger mot at de måtte lyve og si at de ga «bistand til det syriske folket». Det var et nettverk av «lokalansatte» som distribuerte pengene til rette sluttmottakere.

 Faktum er at det syriske folket led av hungersnød fordi de nettopp ikke fikk bistand. Samt av de dødbringende sanksjonene Norge støttet.

Løgnen

Jeg avslørte løgnen i 2015. UD sendte faktisk.no etter meg for å hvitvaske terrorfinansieringen og norske NGOer. Jeg hadde rett i påstanden min i 2015 og nå i 2026 bekrefter terroristen som nå sitter som president at påstanden min stemmer.

Barth Eide i Damaskus

Utenriksminister Barth Eide var en av de første som dro til Damaskus for å hvitvaske Jolani. Vise at fredsnasjonen Norge går foran og ber verden om å gi bistand til det syriske folket og at sanksjonene måtte oppheves. Som om sulten var en naturkatastrofe. Som om sanksjonene var beregnet på Assad. Norge er stolt av at vi har gitt mest «bistand» til Syria per capita.

Del 2

NOREF

Hva er NOREF (Senter for internasjonal konfliktløsning)? Hvem er det? Hva driver de med? Hva er tanken bak denne tenketanken? Etablert av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2008.

NOREFs ambisjon er å være en ledende ikke-statlig aktør innen- for internasjonalt konfliktdiplomati, og en sentral bidragsyter til den norske innsatsen for fred og forsoning. En god del av det vi gjør forblir ukjent for offentligheten. Akkurat som Inter Mediate gjorde i Syria.

Saudi-Arabia prøver å unngå skade fra krigen mot Iran ved å omdirigere oljeeksporten fra Persiabukta til Rødehavet gjennom sin øst–vest-rørledning. Denne planen vil imidlertid mislykkes – i hvert fall så lenge saudiaraberne deltar i krigen.

Av Moon of Alabama.

14. mars 2026.

På 1980-tallet fryktet Saudi-Arabias ledere at en ny krig mellom Iran og Irak kunne stenge Hormuzstredet. I normale tider eksporterer Saudi-Arabia mellom 6 og 8 millioner fat råolje per dag gjennom havnene på Persiabukta-siden. En stenging av stredet ville true hele oljeeksportkapasiteten for saudiarabisk råolje.

Det ble derfor bygget et rørsystem for å kunne omdirigere olje fra Saudi-Arabias østkyst i Persiabukta til vestkysten ved Rødehavet. Systemet består av to parallelle rørledninger – én for råolje og én for naturgassvæsker (NGL). Kapasiteten er rundt 5 millioner fat per dag for råolje, pluss ytterligere 2 millioner fat dersom gassrørledningen ombygges og også brukes til råolje.

Øst–vest-rørledningen, også kalt Petroline, ender i Rødehavsbyen Yanbu, der flere raffinerier omdanner en del av oljen til produkter som brukes lokalt. Eksportkapasiteten for råolje fra Yanbu anslås til mellom 3 og 5 millioner fat per dag.På grunn av den nylige USA/israelske krigen mot Iran ble Hormuzstredet stengt. Saudi-Arabia reagerte umiddelbart ved å omdirigere råolje fra østlige havner gjennom øst–vest-rørledningen til Yanbu.

Ifølge Windward:

Saudi-Arabia har angivelig redusert produksjonen offshore med omtrent 2,0–2,5 millioner fat per dag, inkludert feltene Safaniya, Marjan, Zuluf og Abu Safa, noe som utgjør rundt 20 % av landets totale produksjon.

Saudi-Arabia har nå flyttet onshore Arab Light-volumer over til 7 millioner fat/døgn Petroline, og presset Yanbu-eksporten opp til rundt 2,47 millioner fat per dag – en økning på 330 % sammenlignet med nivået før krisen.

Denne endringen er nå synlig i skipsbevegelsene. Tjuefem VLCC-er (Very Large Crude Carriers) er på vei mot Yanbu, mot 18 skip til Jeddah og tre skip hver til Jizan, Duba og Rabigh. Denne konsentrasjonen viser at Yanbu nå fungerer som hovedutløp for Petroline-levert olje og som det sentrale knutepunktet i Saudi-Arabias Rødehavs-omvei.

Legg merke til de (blå) Very Large Crude Carriers på kartet som kommer fra Asia, passerer gjennom Arabiahavet, langs Adenbukta, gjennom det trange Bab el-Mandeb-stredet og inn i Rødehavet. Dette er en enveiskjørt vei, siden VLCC-er er for store til å passere Suezkanalen i nordvest (øverst til venstre på kartet). Disse skipene må returnere samme vei som førte dem til Yanbu.

De saudiske herskerne har gjort det bra med å omdirigere oljen fra øst til vest. Dette ville vært en vinnende strategi dersom stengingen av Hormuz skyldtes en krig mellom Iran og Irak.Men denne krigen ble startet av USA og Israel, og som amerikansk vasall er Saudi-Arabia med på den. Landets flyplasser og luftrom brukes til å tanke amerikanske fly som bomber Iran. I natt ble fem amerikanske lufttanke-fly truffet og skadet på bakken på Prince Sultan-basen i Saudi-Arabia.

Iran har allierte som har hjulpet til med å utvide krigen i regionen. Shia-milits i Irak har angrepet lokale amerikanske baser. Hizbollah i Libanon trekker israelske styrker inn i lokale kamper. Og så har vi Ansar Allah (Houthi) i Jemen, som sier at de snart er klare til å slutte seg til kampen på Irans side:

Den høytstående Houthi-talsmannen Mohammed al-Bukhaiti sier at gruppen har besluttet å stille militært opp for Iran og vil kunngjøre «time null» (starten på aksjonene) til rett tid.

Mellom 2015 og 2022 kjempet saudiaraberne – og tapte – en krig mot Houthi i Jemen. Under den krigen, i mai 2019, ble øst–vest-rørledningen truffet:

Houthi, som er i krig med Saudi-Arabia, sa tidligere tirsdag at de hadde sendt sju droner mot vitale saudiske installasjoner, uten å utdype. Senere tok de på seg ansvaret for rørledningsangrepet i uttalelser sendt via Houthi-talsperson brigadegeneral Yahya Sari.

… Saudiaraberne ga ikke umiddelbart skylden for droneangrepene, som rammet to oljepumpe-stasjoner vest for hovedstaden som forsyner rørledningen fra østlige Saudi-Arabia til Yanbu-havnen på vestkysten.

… Saudi Aramco, det statseide oljeselskapet, sa at de som forsiktighetsregel midlertidig stengte øst–vest-rørledningen og fikk kontroll på en brann som forårsaket mindre skader på én pumpe-stasjon.

I oktober 2023 stengte Houthi, i solidaritet med Gazas befolkning som ble angrepet av Israel, Bab el-Mandeb og Rødehavet for all trafikk knyttet til USA/Israel. Den amerikanske marinen prøvde i flere måneder å gjenåpne Rødehavet, men lyktes ikke. I oktober 2025, etter en våpenhvile i Gaza, opphevet Houthi blokaden av Rødehavet.

Nå drømmer USAs president Donald Trump om kinesiske krigsskip som skal hjelpe ham med å gjenåpne Hormuzstredet. Samtidig planlegger Iran, sammen med Houthi, å også stenge Bab el-Mandeb og stanse all trafikk i Rødehavet:

Iranske beslutningstakere indikerer at amerikanerne tilsynelatende ikke forstår at dette for Iran er en eksistensiell krig. I en slik situasjon regnes ingenting som for verdifullt til å ofres.

Med godkjenning fra den nye lederen, Sayyed Mojtaba Khamenei, ble det besluttet at dersom USA angriper eller landsetter styrker på iranske installasjoner, er Teheran forberedt på dramatisk eskalering.

Mulige godkjente mottiltak inkluderer:

1. Stenging av Bab el-Mandeb og angrep på Rødehavs-havner som eksporterer olje, noe som utvider krigen til en vital global skipsrute.

Den saudiske beslutningen om å omdirigere råoljeeksporten fra Persiabukta til Rødehavet via øst–vest-rørledningen var smart og tidsriktig. Men den vil ikke hjelpe så lenge saudiaraberne er en del av USA/Israels side i krigen mot Iran.Øst–vest-rørledningen har allerede vist seg sårbar for droneangrep fra Iran eller Houthi-kontrollerte deler av Jemen. Den saudiske Rødehavs-eksporten via Yanbu vil bli avskåret fra det meste av global trafikk når Houthi bestemmer seg for å stenge Rødehavet på nytt og stoppe trafikken gjennom Bab el-Mandeb.

Saudiarabisk eksport vil da begrenses til Suez-max-tankere som kan nå Yanbu gjennom Suezkanalen uten å passere Jemen. Alle VLCC-er som nå er på vei inn i Rødehavet for å laste i Yanbu, vil i praksis være fanget.

---

Skrevet av b 14. mars 2026 kl. 17:26 UTC

Perioden 1945–1970 var unik i nyere historie. I denne epoken gikk arbeiderklassens relative andel av verdiskapinga opp mens andelen til de 1% rikeste gikk markant ned. Denne epoken kalles velferdssamfunnet.

Pål Steigan.

Men hvorfor kom disse reformene? Hvilken rolle spilte klassekampen? Hvilken rolle spilte konjunkturene? Og hvilken rolle spilte kapitalmaktas forsøk på å undergrave den revolusjonære arbeiderbevegelsen?

I en artikkel på steigan.no skriver Eirik Kjønnøy i en kritikk av Thomas Fazi:

«Den keynesianistiske politikken, den sosialistiske ideologien og organiseringen av arbeiderklassen, var alle resultater av målrettet arbeid av folkene i arbeiderbevegelsen og presset de utøvde på politikere fra høyresiden. Dette arbeidet hadde da pågått i minst 150 år, og før den tid hadde man sett forløpere i de demokratiske og den humanistiske tenkningen fra renessansen til og med opplysningstiden».

Jeg tror dette er en ganske vanlig oppfatning i Norge og den er ikke uten grunnlag. Men den er heller ikke helt uproblematisk.

Rent faktisk kom velferdsstaten i dens moderne form fra Storbritannia.

Den definitive modellen for den britiske velferdsstaten kom med Beveridge-rapporten fra 1942, som ble grunnlaget for Labour-regjeringens reformer etter 1945.

Men Otto von Bismarck var tidligere ute

Otto von Bismarck (1815–1898), «jernkansleren» som forente Tyskland i 1871, regnes som opphavsmannen til den moderne velferdsstaten, men hans versjon – ofte kalt Sozialstaat  – hadde en spesiell begrunnelse.

Bismarck innførte fra 1883–1889 en serie banebrytende lover om sosial forsikring:

• 1883: Sjukeforsikring (Krankenversicherung) – obligatorisk for arbeidere.
• 1884: Ulykkesforsikring (Unfallversicherung) – arbeidsgivers ansvar.
• 1889: Alders- og uførepensjon (Invaliditäts- und Altersversicherung) – fra 70 år.

Dette var verdens første nasjonale, obligatoriske system for sosial beskyttelse, finansiert gjennom bidrag fra arbeidere, arbeidsgivere og staten (ikke ren skattefinansiering). Hans tanker var pragmatiske og konservative – ikke idealistiske eller humanitære i første rekke:

• Hovedmotivasjon: Å undergrave sosialdemokratene (SPD) og sosialismens appell blant arbeiderklassen. Etter Pariserkommunen (1871) og SPDs vekst fryktet han revolusjonær uro. Han sa selv at reformene var en måte å «bestikke» arbeiderne på og få dem til å se staten som en velvillig beskytter, slik at de ikke ville vende seg til radikale alternativer.
• Et kjent sitat fra ham: «Den som har pensjon i alderdommen, er langt lettere å håndtere enn en som ikke har noe slikt i utsikt». Han sammenlignet det med lojale tjenere ved hoffet som tålte mye fordi de hadde pensjon å se fram til.
• Han ønsket å bevare monarkiet, kirken og den tradisjonelle samfunnsordenen (inkludert junkerne og industriherrene), mens han ga arbeiderne en minimumssikkerhet mot nød – men ikke likhet eller makt.
• Systemet var korporativt og klassebasert: Det gjaldt hovedsakelig industriarbeidere (ikke alle borgere), med bidrag knyttet til lønn, og ytelser som var moderate (ikke universelle «fra vogge til grav» som Beveridge).

Bismarcks Sozialstaat ble altså innført for å bevare kontrollen over arbeiderklassen og hindre revolusjon.

Reformene i Storbritannia

Sir William Beveridge (økonom, sosialforsker og liberal politiker) – ledet en regjeringskommisjon i Storbritannia under annen verdenskrig og skrev rapporten Social Insurance and Allied Services (desember 1942).

Rapporten foreslo et universelt system med sosial forsikring «fra vogge til grav» – alle borgere skulle bidra via nasjonale forsikringsavgifter og få rettighetsbaserte ytelser uavhengig av inntekt (mot tidligere behovsprøvde ordninger).

Hva var hovedargumentene i Beveridge-rapporten?

Kjernen i planen: Et universelt, obligatorisk sosialforsikringssystem.

• Et enkelt, samlet nasjonalt forsikringssystem som erstatter det fragmenterte systemet med ulike kasser og ordninger.
• Alle borgere (ikke bare de fattige) bidrar med et flatt bidrag (samme beløp for alle, uavhengig av inntekt) – fra arbeidstakere, arbeidsgivere og staten.
• I retur får man rettighetsbaserte ytelser opp til et subsistensnivå (minimum til livsopphold) uten behovsprøving.
• Dekker livets hovedrisikoer: arbeidsledighet, sykdom, uførhet, alderdom, enke-/enkemannspensjon, barsel, begravelse, etc.
• Målet: Frihet fra fattigdom («freedom from want») fra vogge til grav – gjøre nød unødvendig under alle omstendigheter.
• Rapporten solgte over 600.000 eksemplarer og ble ekstremt populær fordi den lovet belønning for krigsinnsatsen og en bedre verden etter krigen.

Dette ble malen for den britiske velferdsstaten etter 1945, sjøl om ikke alt ble gjennomført nøyaktig som Beveridge foreslo (f.eks. ble helsevesenet skattefinansiert i stedet for kun bidragsbasert). Rapporten regnes fortsatt som et av de mest innflytelsesrike dokumentene i britisk sosialpolitikk.

Utfordringa fra Sovjetunionen og kommunistene

Utfordringa fra Sovjetunionen og kommunistene spilte en indirekte rolle i diskusjonen rundt Beveridge-rapporten (1942) og den britiske velferdsstaten. Den var ikke hovedårsaken til rapporten – som først og fremst sprang ut av William Beveridges egne analyser av fattigdom, arbeidsledighet og krigens krav om rettferdighet – men den bidro til å gi politisk tyngde, hastverk og ideologisk ramme i debatten.

Storbritannia og Sovjetunionen var allierte mot Nazi-Tyskland. Sovjets heroiske motstand (Stalingrad osv.) gjorde kommunistiske og sosialistiske ideer mer respektable i opinionen.

Kommunistpartiet i Storbritannia (CPGB) vokste litt i popularitet under krigen (fra ca. 5.000 til over 60.000 medlemmer), særlig blant arbeidere og soldater som ønsket «belønning» for innsatsen.

Den politiske diskusjonen: Velferdsstaten som «middelvei» og bolverk mot ekstremisme

Den britiske overklassen fryktet kommunistene og den radikale arbeiderbevegelsen. Frykten var ikke militær invasjon, men radikalisering hjemme: Soldater og arbeidere kunne vende seg til kommunisme eller den revolusjonære venstresida hvis ingenting ble gjort etter krigen (likt etter 1. verdenskrig).

Velferdsstaten ble framstilt som en demokratisk alternativ til kommunisme – en «middelvei» mellom laissez-faire-kapitalisme og sovjetisk planøkonomi.

Seinere (1940- og 50-tall) ble det enda tydeligere: Ei britisk avis kalte den nye velferdsstaten en «welfare state constitution against communism». Sosiale reformer ble sett som et verktøy for å svekke kommunistenes appell i Vest-Europa (spesielt i land med sterke kommunistpartier som Frankrike og Italia).

Utfordringa fra Sovjetunionen og kommunistene var altså ikke årsaken, men en viktig medvirkende faktor som ga rapporten vind i seilene i den offentlige og politiske diskusjonen. Den gjorde velferdsstaten til et symbol på britisk «fair play» i stedet for revolusjon – akkurat det som gjorde den så populær i 1942–45. Uten denne bakgrunnen hadde kanskje ikke Labour-regjeringa 1945 gått så langt så raskt. Dette er typisk for hele Vest-Europa etter krigen: Sovjet-trusselen (eller dens «spøkelse») bidro til å akselerere sosiale reformer.

I hvor stor grad var reformene et produkt av arbeiderklassens klassekamp i Storbritannia?

Reformene i den britiske velferdsstaten (spesielt implementeringen av Beveridge-rapporten etter 1945) var i høy grad et produkt av arbeiderklassens klassekamp og organisering, men ikke på en direkte eller revolusjonær måte. Det var snarere en kumulativ effekt av flere tiår med press, organisering og trussel om radikalisering, kombinert med krigens spesielle omstendigheter:

Fagforeninger og Labour-partiet bygde seg opp som en massiv kraft. Fagforeningene vokste sterkt under krigen (fra ca. 4,5 millioner i 1938 til over 7 millioner i 1945), og de var aktive i å kreve bedre vilkår, sikkerhet og kompensasjon.

Historikere i Tribune Magazine og Monthly Review understreker at velferdsstaten var en konsekvens av klassekamp: «Det var en innrømmelse vunnet av arbeidere fra kapitalistklassen – gjennom flere tiår med kamp».

Labour vant en knusende seier i 1945 (48% av stemmene, absolutt flertall) – den største noensinne – nettopp fordi velgerne (spesielt arbeiderklassen, soldater og kvinner) krevde gjennomføring av Beveridge-planen.

Uten arbeiderklassens organisering, streiker, fagorganisering, Labour-partiet og trusselen om uro, hadde ikke velferdsstaten kommet i den formen og tempoet den gjorde.

Velferdsstaten var altså ikke en gave ovenfra, men et kompromiss som ble vunnet gjennom klassekamp – der arbeiderklassen presset, eliten ga etter for å bevare systemet, og krigen skapte det perfekte vinduet.

Profittraten

Flere analytikere, blant annet Michael Roberts, har pekt på at profittraten i Vesten var veldig høy etter 1945 og at dette «ga rom» for klassekompromisser. Etter 1970 var ikke det lenger tilfelle.

Den høye profittraten i Vesten rett etter 1945 ga kapitalistklassen rom for relativt generøse klassekompromisser – som utbygging av velferdsstaten, høyere lønninger, sterkere fagforeninger og regulert kapitalisme (ofte kalt «Keynesian welfare state» eller «embedded liberalism»).

Etter ca. 1970-tallet forsvant dette rommet fordi profittraten falt betydelig, noe som førte til en mer aggressiv klassekamp fra kapitalens side og overgangen til nyliberalisme.

Den siste store sosiale reformen i Norge var Arbeidsmiljøloven av 1977. Så gikk det ikke lang tid før Høyre og Arbeiderpartiet ødela den sosiale boligbygginga og med det startet demonteringa av velferdsstaten.

Hva sier dataene og Roberts’ analyse?

Fra midten/slutten av 1960-tallet til tidlig 1980-tall: Profittraten falt dramatisk (ofte 30–35% i USA og Europa). Dette førte til:

Slutt på det breie kompromisset: Streiker, inflasjon, oljekriser, stagflasjon.

Kapitalen svarte med angrep på fagforeninger, deregulering og neoliberal vending (Thatcher, Reagan, etc.).

Roberts’ empiriske arbeid (basert på data fra Penn World Tables, BEA, Amherst-studier osv.) viser en markant nedgang i profittraten over hele etterkrigsperioden (ca. -18–25% globalt/G20 fra 1950–2017), med sykliske svingninger. Han understreker at høy profittrate etter 1945 var en nøkkelfaktor for hvorfor kompromisset var mulig – uten det hadde ikke velferdsutbygginga gått så langt.

Andrew Glyn m.fl. (i «The Rise and Fall of the Golden Age»): Profitandelen falt med ca. 25–33 % i USA, Europa og Japan fra topp til 1973, noe som førte til lavere akkumulasjon og krise.

Duménil & Lévy og andre regulatoriske skoler: Klassekompromisset brøt sammen med profitkrisen på 1970-tallet og førte til nytt «nyliberalt kompromiss» med lavere lønnsandel og høyere utbytte.

I marxistisk teori er profittraten det sentrale målet for kapitalens helse. Når den er høy:

• Kapitalen tåler høyere lønninger, skatter og regulering uten å kollapse akkumulasjonen.
• Frykt for radikalisering (sovjetisk trussel, streiker) gjør kompromiss mer attraktivt enn konfrontasjon.

Når den faller under et visst nivå:

• Kapitalen må angripe lønninger, velferd og fagforeninger for å gjenopprette profittraten (via økt merverdirate). Dette forklarer overgangen fra «welfare» til «warfare» (militærkeynesianisme eller innstramming).

Kort sagt: Den høye profittraten etter 1945 var en nødvendig (men ikke tilstrekkelig) betingelse for det breie klassekompromisset og velferdsstatens gullalder. Etter 1970-tallet ble rommet borte, og systemet gikk inn i en mer antagonistisk fase.

Kapitalistklassen har langt på vei knekt arbeiderbevegelsen, rasert velferdsstaten og gjenopprettet klasseforskjeller som vi må tilbake til tida før første verdenskrig for å finne maken til. Ingen form for klassekamp fra arbeiderklassens side har vært i stand til å hindre dette, ikke en gang i land som hadde en så stor og velorganisert arbeiderbevegelse som Storbritannia, Italia og Frankrike.

Advokatrollen beskrives ofte som teknisk og juridisk. I virkeligheten er den langt mer menneskelig. Nettopp derfor kan den også være mer krevende enn mange er villige til å snakke høyt om.

Barbro Paulsen.

Advokatrollen bygger på et enkelt, men krevende premiss: Vi skal bistå klienten lojalt innenfor lovens og etikkens rammer. Samtidig forventes det at vi opptrer selvstendig, redelig og med integritet.

I de fleste saker lar denne balansen seg håndtere.

Men av og til oppstår det saker hvor advokatens etiske kompass begynner å skurre.

Dette er sakene advokater sjelden snakker høyt om. Kanskje fordi det oppleves illojalt. Kanskje fordi det utfordrer forestillingen om advokaten som den rene partsrepresentant. Men realiteten er at de fleste advokater i løpet av sin karriere vil møte klientforhold hvor noe ikke helt stemmer. Hvor fortellingen klienten presenterer ikke fullt ut samsvarer med dokumentasjonen, observasjonene eller den profesjonelle magefølelsen.

Barnesaker

Særlig krevende blir dette i saker som involverer barn. I slike saker er advokaten ikke bare juridisk rådgiver. Man blir også en del av et system som skal beskytte sårbare mennesker. Samtidig opererer man i et landskap preget av sterke følelser, lojalitetskonflikter, traumer og brutte relasjoner. Historier fortelles sjelden nøytralt i slike rom. Det er da advokatrollen virkelig settes på prøve.

Advokaten skal ikke være dommer. Vi skal ikke avgjøre hva som er sant eller usant. Men vi kan heller ikke fremme påstander vi vet er uriktige, eller bidra til prosesser vi opplever som uærlige. De fleste advokater forsøker derfor å holde fast ved en profesjonell midtlinje. Saken føres på grunnlag av dokumentasjon, prosessuelle rettigheter og det som kan etterprøves. Resten overlates til retten.

Likevel er den indre spenningen reell. De vanskeligste klientene er nemlig sjelden de åpenbart skyldige. De vanskeligste klientene er ofte de uforutsigbare. De som stadig flytter målstolpene. De som forventer at advokaten skal løse alt. Og som oppfatter enhver nyanse, ethvert kritisk spørsmål eller ethvert forsøk på realitetsorientering som illojalitet.

Da oppstår et spørsmål som sjelden diskuteres i juridiske lærebøker: Hvor går advokatens grense? I praksis betyr det å sette rammer. Å tydeliggjøre mandatet. Å holde fast ved hva advokatrollen faktisk innebærer, og hva den ikke innebærer. Å dokumentere kommunikasjon. Og noen ganger å erkjenne at et klientforhold ikke fungerer. Dette er ikke et tegn på svakhet i advokatrollen. Tvert imot er det en forutsetning for at advokatrollen skal fungere.

Lett å bli distansert

Advokatens viktigste kapital er tillit. Ikke bare tilliten fra klienten, men også tilliten fra domstoler, motparter og samfunnet. Den tilliten bygger på at advokaten ikke bare er lojal, men også redelig. Men advokatrollen rommer også noe mer.

En god advokat er ikke bare en teknisk jurist. En god advokat er også et menneske med et etisk kompass. Et menneske som forstår at jussen utøves i menneskers liv, i konflikter, i sårbarhet og i kriser.

Det innebærer også noe vi snakker for lite om: følelsene. Advokater er mennesker. Vi er født med en evne til å kjenne uro når noe ikke stemmer, empati når andre lider, og ansvar når vi ser makt brukt feil. Den etiske uroen mange advokater kan kjenne på i krevende saker er ikke et tegn på svakhet. Det er tvert imot en viktig del av det profesjonelle kompasset.

Når den forsvinner, er det noe som går tapt. For i et system som stadig blir mer effektivt, mer standardisert og mer prosessdrevet, finnes det også en risiko. At tempoet øker, mens rommet for refleksjon blir mindre. At juridiske prosesser glir over i rutine. At mennesker gradvis reduseres til saksmapper og dokumenter.

I et slikt system er det lett å bli distansert. Etter hvert kanskje også likegyldig. Det er en felle advokatstanden må være oppmerksom på.

For advokater har faktisk mer makt enn vi ofte liker å innrømme. Vi beveger oss i skjæringspunktet mellom mennesker og systemer. Mellom konflikt og løsning. Mellom rett og urett. Hvordan vi utøver rollen påvirker ikke bare enkeltklienter. Det påvirker også rettsstaten og tilliten til den.

Etisk arbeid

Derfor burde vi kanskje snakke litt mer åpent om advokatens etiske arbeid. Ikke bare om jussen, men om refleksjonene, tvilen og grensene. Ikke for å kritisere klienter. Mange av dem står i dypt krevende livssituasjoner. Men for å minne oss selv om hva advokatrollen egentlig er ment å være.

For advokater er ikke bare tekniske jurister. Vi er også portvoktere mellom mennesket og systemet. Mellom individet og staten. Og staten blir ikke mer menneskelig enn menneskene som forvalter den.

I vår hverdag møter vi stadig oftere systemer som blir mer regelstyrte, mer effektive og mer standardiserte. Det kan være nødvendig. Men det innebærer også en risiko: at prosessene blir viktigere enn menneskene de er ment å beskytte.

Hvis advokater i møte med dette bare blir effektive saksbehandlere i dress, mister profesjonen noe av sin dypere funksjon. Da blir vi ikke lenger korrektivet i systemet. Da blir vi redskapet.

Advokatrollen er aldri ment å være følelsesløs. Den er ment å være etisk, reflektert og menneskelig. Derfor trenger vi advokater som fortsatt kjenner etter. Som fortsatt stiller spørsmål. Som fortsatt nekter å bli kyniske.

For i det øyeblikket advokater slutter å bruke sitt etiske kompass, blir rettsstaten fattigere. Og samfunnet kaldere.

---

Denne artikkelen ble publisert av Rett24.

Appell på solidaritetsmarkering for Cuba – Bergen 14. mars 2026.

Av Terje Alnes.

33 år på rad har FNs generalforsamling med overveldende flertall fordømt USAs økonomiske blokade av Cuba. 33 år på rad! Til tross for en intens kampanje fra USAs side for å presse land fra å støtte Cuba var det bare 6 land, i tillegg til USA, som stemte mot å fordømme blokaden sist saken var oppe til avstemming i oktober i fjor. 165 land stilte seg bak Cubas resolusjon. Cuba har altså overveldende støtte blant verdens folk, og vi er glade for å registrere at Norge støttet Cuba i FN.

Dette er en internasjonal erkjennelse av hvor grusom denne politikken er. USAs blokade er kollektiv avstraffelse av sivilbefolkningen. Den er i strid med folkeretten, i strid med FN-pakten, og strider mot grunnleggende regler for internasjonal handel. Blokaden er selvsagt også et grovt brudd på menneskerettighetene til det cubanske folket.

Derfor fordømmer vi Donald Trump og Marco Rubios brutale forsøk på å strupe den cubanske økonomien og befolkningen ved å legge en kvelertak på landets energisektor. Dette gjøres for å sulte befolkningen, lamme transportsektoren, helsevesenet, industrien, landbruket og alle aktiviteter som er avhengige av oljeimport.

Dagens USA er et gangsterregime, en stat som bryter alt av internasjonal lov og rett, og som truer verdensfreden. Trump truer og angriper en rekke land på det amerikanske kontinentet. 3. januar kidnappet han Venezuelas president i et blodig kommandoraid, det er selvsagt grunn til å frykte at et liknende angrep kan ramme Cuba når som helst. Men også Colombia, Panama, Mexico, Canada og Grønland lever under kontante trusler fra dette krigsforbryterregimet.

Helt siden revolusjonen i 1959 har Cuba vært truet på livet av USA. Cuba har aldri fått fred til å utvikle landet sitt, de har hele tiden blitt aktivt sabotert og terrorisert. Alle midler er brukt. Allerede i 1960 sa USAs utenriksdepartement at målet var å svekke Cubas økonomiske liv for å fremprovosere sult, desperasjon og et opprør mot regjeringen. Målet har vært å bringe Cuba i kne for å fremme en kontrarevolusjon, avslutte Cubas suverenitet og å innsette et marionettregime.

I 1962 innførte John F. Kennedy blokaden. Alle presidenter etter ham har videreført politikken, riktignok med lettelser under Obama. Men i Trumps første presidentperiode ble den økonomiske krigføringen intensivert. Trump innførte 243 tvangstiltak mot Cuba, alle med mål om å ødelegge samfunnet.

Trump plasserte Cuba på listen over stater som støtter terrorisme. Dette er selvsagt en falsk anklage. Det er Cuba som er offer for USAs statsterrorisme. Cuba er ikke en trussel mot fred eller regional stabilitet. Tvert imot er det politikken med tvang, utpressing og ensidige sanksjoner innført av USA som utgjør den reelle trusselen mot freden og folks rett til selvbestemmelse.

2026 er det mest kritiske året hittil for den cubanske revolusjonen. Cubas utenriksminister sa under møtet i FNs menneskerettighetsråd i februar at USAs mål er å provosere frem en «humanitær katastrofe» gjennom sin oljeblokade mot Cuba.

Jeg gjorde et intervju med den cubanske ambassadøren til Norge i forrige uke. Han forteller om en desperat situasjon, og om en akutt trussel mot folks liv og helse. Cuba har vært kjent for et godt utbygd helsevesen, gratis for alle. Oljeblokaden fører bl.a. til at helsevesenet er lammet. Det er ikke bensin til ambulanser, og både helsepersonell og pasienter kommer ikke frem til sykehusene fordi bilene står og kollektivtransporten ikke går.

Samtidig fører USA en propagandakrig om at den cubanske regjering har sviktet, og at det er den som er ansvarlig for den vanskelige situasjonen i landet. Sannheten er at også Norge ville blitt presset i kne hvis vi ble utsatt for det samme som Cuba har blitt utsatt for. Norge er blant de minst selvforsynte land i verden, vi importer mer enn 50% av maten vi spiser. Alle land i verden er i dag avhengig av å handle med andre land, Cubas kritiske situasjon er påført utenfra, fra det ondsinnede regimet i USA.

Cubas utenriksminister advarte også FN om at USAs trusler om å rekolonisere verden truer alle nasjoner, uavhengig av politisk system eller ideologi. Den økonomiske krigføringen mot Cuba inngår i dette.

Norges Kommunistiske Parti uttrykker vår fulle solidaritet med folket og regjeringen på Cuba i møte med den siste opptrappingen av aggresjon fra USAs regjering.

NKP krever umiddelbar og betingelsesløs opphevelse av blokaden. Cuba har rett til å utvikle seg fritt, velge sitt eget sosiale system og leve uten ytre aggresjon.

Hendene vekk fra Cuba!
Solidaritet med det cubanske folket!

---

Denne talen ble publisert her:

Hvor mange milliarder kroner skal Norge bruke på å finansiere det ukrainske våpenselskapet Fire Point – et selskap som er under etterforskning for korrupsjon?

Øyvind Andresen.

Den norske regjering og Kongsberg Defence & Aerospace har etablert et tett partnerskap med den ukrainske våpenprodusenten Fire Point. Dette kommer fram i et oppslag publisert 28. februar 2026 på Regjeringen.no, med overskriften «Statsministeren får ny innsikt i bruken av droner og nyere teknologier i Ukraina».

Under sitt besøk i Kyiv i forbindelse med fireårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina, besøkte statsminister Jonas Gahr Støre også Fire Point. Selskapet omtales der som «en viktig produsent av langtrekkende angrepsdroner og FP-5 Flamingo kryssermissiler».

Samarbeid med Kongsberg Defence & Aerospace

Av samme oppslag framgår det at Fire Point samarbeider med det norske selskapet Kongsberg Defence & Aerospace, som også hadde en representant til stede under besøket. Staten er majoritetseier i Kongsberg Defence & Aerospace.

«Norsk og ukrainsk forsvarsindustri har mye å lære av hverandre, og dette samarbeidet er til gjensidig nytte – ikke bare for selskapene, men også for våre to land», uttalte Støre.

Et ensidig «partnerskap» finansiert av Norge

Dette er så langt den eneste offisielle norske kilden som eksplisitt bekrefter et konkret samarbeid mellom Norge og Fire Point.

Vi vet også at Kongsberg Defence & Aerospace har opprettet kontor i Kyiv. Ifølge Forsvarets Forum (23. juni 2025) har selskapet inngått avtaler med «to store ukrainske industriaktører» om utvikling og levering av luftvernmissiler til lav kost og høyt volum, samt ubemannede overflatefartøy. «Kongsberg Gruppen skal produsere våpen i Ukraina», skriver Forsvarets Forum.

Samarbeidet markedsføres som gjensidig kompetanseutveksling, men realiteten er en helt annen: Norge er en ekstremt kapitalsterk giverstat som i 2026 skal støtte Ukraina militært med hele 70 milliarder kroner, ifølge Regjeringen.no. Hvor store beløp som kanaliseres direkte inn i dette prosjektet, vil trolig aldri bli offentlig kjent.

Det er nå likevel klart at Fire Point er én av disse aktørene som vil bli finansiert fra Nansen-programmet med enstemmig støtte fra Stortinget.  

Langtrekkende våpen – og norske sikkerhetsinteresser

Dette er oppsiktsvekkende av flere grunner. Fire Point produserer blant annet FP-5 Flamingo-cruise missiler med en rekkevidde på minst 3000 kilometer, i stand til å nå dypt inn på russisk territorium, ifølge Politico 21/8-25.

Dette kan kanskje være militært rasjonelt for Ukraina. Men når produksjonen skjer med direkte støtte og deltagelse fra norsk statseid industri og norske skattepenger, vil det i praksis trekke Norge nærmere en direkte militær konfrontasjon med Russland – uten noen offentlig debatt og uten motstemmer i Stortinget.

Fire Point under etterforskning for korrupsjon

Et annet problem er at Fire Point er under etterforskning for korrupsjon.

Selskapet ble etablert i 2022 og har hatt en eksplosiv vekst. I august 2025 ble det kjent at Ukrainas nasjonale antikorrupsjonsbyrå (NABU) etterforsker selskapet for mulig overfakturering av komponenter, feilrapportering av leveranser og mulige skjulte eierstrukturer.

Wikipedia oppsummerer saken slik:

«I august 2025 ble det rapportert at NABU hadde startet en etterforskning av Fire Point, der de undersøkte om selskapet hadde blåst opp kostnadene for komponenter, antallet droner levert til Forsvarsdepartementet – eller begge deler. Etterforskningen undersøkte også mulige koblinger til Timur Mindich, medeier i TV-studioet Kvartal 95, grunnlagt av president Volodymyr Zelenskyj.»

Fire Point har bekreftet at etterforskningen pågår, men avvist anklagene. NABU har senere uttalt at FP-5 Flamingo-missilet isolert sett ikke er del av etterforskningen.

Kyiv Independent bekrefter anklagene

Den ukrainske avisa Kyiv Indipendent bekreftet 29/8-25  at Fire Point er gjenstand for en omfattende korrupsjonsetterforskning. Avisa skrev:

«Ukrainas antikorrupsjonsbyrå etterforsker landets stjerneselskap for dypangrepsdroner – Fire Point – etter bekymringer for at selskapet villedet myndighetene om priser og leveranser».

Videre heter det at etterforskningen sporer selskapets reelle eierskap til Timur Mindich, en forretningsmann med nære bånd til president Zelenskyj. Mindich er siktet for å stjele 100 millioner dollar fra Ukrainas energiinfrastruktur. Han er rømt fra politiet og ble i mars 2026 observert på en strand i Israel.

Ifølge Kyiv Indipendent aksjonerte Zelenskyj mot NABU kort tid etter at byrået startet etterforskningen av Fire Point. Avisa skriver også at ifølge offentlig tilgjengelige selskapsdokumenter økte Fire Points inntekter fra 4 millioner dollar i 2023 til over 100 millioner dollar i 2024. Antall ansatte vokste samtidig fra 18 til rundt 2200.

Finansiert av europeiske regjeringer – bygger fabrikk i Danmark

Kyiv Independent peker også på at Fire Point finansieres av europeiske regjeringer via Ukrainas forsvarsdepartement. Blant annet mottok selskapet rundt 5 milliarder euro i tysk støtte, annonsert i mai 2025.

Det er verdt å merke seg at Kyiv Independent er en klart pro-ukrainsk avis og sterk motstander av Russlands invasjon. Likevel skriver avisen åpent om korrupsjon i Ukraina – et tema som nærmest er tabu i norske medier.

I byen Vojens sør på Jylland har Fire Point fått tillatelse til å bygge en fabrikk som skal produsere rakettdrivstoff, ifølge Forsvarets Forum 25/2-26.  Danmark er det første landet i Nato som ønsker ukrainsk våpenproduksjon velkommen på sitt territorium.

Konklusjon

Norge, i tett samspill med andre europeiske regjeringer, kanaliserer nå enorme summer inn i et ukrainsk våpenselskap som er under etterforskning for alvorlig korrupsjon. Dette skjer raskt, uten innsyn, uten reell offentlig debatt og med enstemmighet fra Stortinget.

Når norske myndigheter og statseid våpenindustri knytter seg så tett til en aktør med uavklarte korrupsjonsanklager og produksjon av langtrekkende angrepsvåpen, så har dette ingenting med norsk sikkerhet å gjøre. Det er derimot oppskriften på å trekke Norge inn i en ny verdenskrig. 

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen:

Bare noen dager inn i den nye krigen er det allerede registrert mer enn 100 klager fra soldater i 40 enheter, som sa at lederne presset på for teologiske rasjonaliseringer for krigen mot Iran.

Av Tyler Durden

ZeroHedge, 9. mars 2026

En 80 år gammel ideell organisasjon som gir råd til mennesker som nekter militæret av samvittighetsgrunner, sier at telefonen deres «ringer uavbrutt», ettersom amerikanske soldater som protesterer mot den USA-og-Israel-startede krigen mot Iran, søker veiledning om hvordan de kan unngå å bli en del av den. Urovekkende nok sier gruppens administrerende direktør at omfanget av styrkemobiliseringen ligner mye på mobiliseringen i forkant av bakkeinvasjonen av Irak.

«Telefonen har ringt uavbrutt» skrev Mike Prysner, administrerende direktør i Center on Conscience & Wars på X. «Mange flere enheter har nettopp blitt aktivert for utplassering enn offentligheten vet om».  Center on Conscience and War ble grunnlagt i 1940 og gir veiledning til medlemmer i militærtjenesten som søker status som samvittighetsnektere (CO) eller dimittering. Gruppen er også imot militær verneplikt.

I et innlegg på gruppens konto sa senteret at de mottok en telefon fra noen som er under ordre om utplassering og som «rapporterer omfattende motstand mot Iran-krigen innenfor deres enhet … Spesielt uttrykte de avsky for USAs massakre på jenteskolen, samt angrepet på den iranske fregatten i internasjonalt farvann».

Det amerikanske militæret skal ha vært ansvarlig for å ha drept rundt 150 skolejenter i Minab, Iran – i begynnelsen av krigen. I en annen hendelse torpederte en amerikansk ubåt et iransk skip som var på vei fra et i stor grad seremonielt maritimt arrangement i India, som involverte 18 land. For å forsterke kontroversen rundt senkningen av et lett bevæpnet fartøy 3.200 kilometer fra krigsteateret, lot amerikanerne tilsynelatende overlevende sjømenn drukne, i det som er et brudd på Genève-konvensjonen – altså en krigsforbrytelse. Minst 87 døde.

Under amerikansk militærpolitikk defineres CO‑status (militærnekting pga. overbevisning, av samvittighetsgrunner. O.a.), som «en urokkelig, ubøyelig og oppriktig motstand mot deltakelse i krig i enhver form, eller mot å bære våpen, begrunnet i religiøs opplæring og/eller overbevisning». Det vil tilsynelatende utelukke soldater som er villige til å forsvare USA, men som ser krigen mot Iran som et umoralsk foretakende, som utelukkende gjennomføres for å fremme Israels agenda i regionen.

Gruppen hjelper imidlertid soldater med å finne andre muligheter for å trekke seg ut av USAs foreløpig siste krig for regimeskifte i Midtøsten. For eksempel sa senteret i et innlegg fredag kveld, at tjenestemedlemmer som er i sitt første år i en hvilken som helst militær gren, «kan «lett» komme seg ut bare ved å rapportere ‘manglende tilpasning’… terskelen for bevis er lav».

Prysner, som tiltrådte som administrerende direktør 1. mars, sluttet seg til den amerikanske hæren like før 11. september, og var en del av invasjonen av Irak i 2003. Etter dimitteringen ble han en aktivist mot krigen. Han sa at det han hører fra innringerne indikerer en stor mobilisering, på nivå med de siste ukene før den katastrofale invasjonen av Irak:

Prysner sa også at moren til en tjenestemann i en utplassert enhet, fortalte en urovekkende beretning fra sønnen sin: Hans kommandør forsøkte å bygge entusiasme for oppdraget ved å si at det ville føre til Jesu Kristi gjenkomst. Den beretningen utgjør en parallell til utsagn som ble offentliggjort tidligere denne uken av Military Religious Freedom Foundation. Som tidligere beskrevet av blueapples, bidragsyter til ZeroHedge, hadde MRFF bare noen dager inn i den nye krigen allerede mottatt mer enn 100 klager fra soldater i 40 enheter, som sa at lederne presset på for teologiske rasjonaliseringer for krigen mot Iran. En kommandør skal ha sagt at Trump er «salvet av Jesus til å tenne signalilden i Iran, for å forårsake Armageddon og markere hans tilbakekomst til jorden».

ZeroHedge-lesere kjenner kanskje Prysner som filmskaperen som har samarbeidet med journalisten Abby Martin om Empire Files, en serie dokumentarer og videoer som inkluderer «Gaza Fights For Freedom», som portretterte den store marsjen for å vende tilbake, i 2018, en protest der palestinere som nærmet seg den israelske grensemuren ble skutt av IDFs snikskyttere – med 62 slaktet på én dag.

Prysner ble nettopp senterets nye administrerende direktør den 1. mars – én dag etter at Israel og USA startet en uprovosert krig mot Iran. «Med de første amerikanske døde i en ny umoralsk krig, vil flere soldater stille spørsmål ved rollen sin», sa Prysner den gang. «Vår jobb er å finne dem, forsvare dem og hjelpe dem hjem».

Denne artikkelen er Hentet fra ZeroHedge:

Conscientious Objector Group: Phone ‘Ringing Off Hook’ As Huge Mobilization Underway | ZeroHedge

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Se også:

MAGA Christians PANIC After U.S. Soldiers EXPOSE Their Delusions – YouTube

Why evangelicals influence US foreign policy in the Middle East | EP1 | Witness Documentary

Christianity of the Inquisition in the US Army

Den politiske analytikeren, pedagogen og journalisten K.J. Noh blir med Ileana Chan på Global Majority for Peace for å undersøke hvorfor Kina i økende grad tolker USA som et samfunn som lever på «drapslinjen», en viral metafor som fanger den ekstreme elendigheten som kapitalismen produserer i sin sene fase.

Ved å trekke på Kinas egen materielle stabilitet, langsiktige planlegging og sosialiserte risikostrukturer, forklarer K.J. Noh hvordan kinesiske observatører leser USA gjennom et systemisk perspektiv: Et land der et enkelt sjokk, en uventet regning, en medisinsk nødsituasjon, en parkeringsbot kan presse millioner inn i hjemløshet eller gjeldsspiraler. Denne diagnosen gjenspeiler et bredere endring i oppfatningen: Ettersom Kina opplever jevn vekst og stigende levestandard, fremstår USA stadig mer skjørt, med rekordhjemløshet, en fentanylepidemi, kollapsende offentlige goder og en befolkning som lever ett feilsteg unna katastrofe.

K.J. Noh plasserer denne reverseringen innenfor den lange buen av Kinas skiftende syn på USA. I flere tiår så mange i Kina USA som et forbilde for velstand og frihet, et bilde formet av eliteuniversiteter og vestlige mediefortellinger. Men når kinesiske besøkende møter realitetene i det amerikanske livet, urbant forfall, gjeldsdisiplin og erosjonen av grunnleggende sosiale beskyttelser, kollapser den gamle myten.

«Drapslinjen» blir en forkortelse for en dypere sivilisasjonsdivergens: Et sosialistisk orientert system som produserer stabilitet kontra et kapitalistisk system som i økende grad genererer barbari. Dette skiftet i oppfatning signaliserer ikke bare nedgangen i amerikansk ideologisk autoritet, men fremveksten av en ny global forståelse av hvilke systemer som kan opprettholde liv, og hvilke som ikke kan.

K.J. Noh er en politisk analytiker, pedagog og journalist med fokus på geopolitikk og politisk økonomi i Asia-Stillehavsområdet. Han er også organisator og bidragsyter til Pivot to Peace. Hans siste bok er «KILLING DEMOCRACY: Western Imperialism’s Legacy of Regime Change and Media Manipulation».

Samtalen er transkribert og oversatt til svensk av Bertil Carlman.

Ileana Chan (IC) på Empire Watch intervjuar K.J. Noh (KJ)

(IC): Om vi jämför Kina och USA, så redovisade Kina inför 2026 ett rekordstort handelsöverskott på 1,2 biljoner och nådde ungefär 5% tillväxt. Ett tydligt tecken på att Trumps tullkrig, det så kallade tullkriget, misslyckades med att isolera dess ekonomi. Samtidigt hanterar USA rekordmånga fall av hemlöshet, en fentanylepidemi och en ökning av inhemska fascistiska taktiker; vilket ICE visar. Mot denna bakgrund… tror jag att i Kina, behandlas detta med en viss lättsamhet, även om det är en mycket allvarlig fråga, men det finns en viral ökning av användningen av uttrycket ’dödslinje’ på kinesiska sociala medier… Vad många i väst kanske inte inser, är att USA fram till alldeles nyligen faktiskt hade ett allmänt positivt rykte bland stora delar av den kinesiska allmänheten. Kan du utveckla hur denna term blev så populär och vad du tycker är betydelsen av denna omvändning i uppfattning?

(KJ): När imperier blir svagare och mer osäkra, blir de också farligare. Och naturligtvis ser vi detta mycket tydligt i USA där jag bor… Du vet, om jag går ut och går i fem minuter kommer jag att stöta på en oändlig hög av skräp och massor av hemlösa… 

(IC): Du är i San Francisco just nu, eller hur?

(KJ): Ja, i San Francisco Bay-området, som är den rikaste delen av USA. Kalifornien i sig skulle vara som land det femte rikaste landet i världen. Och ändå kämpar den stora majoriteten av människor i USA. 60 % av befolkningen har inte 1 000 dollar på kontot. Det vill säga, att minsta hinder i deras liv kan få dem att komma ur spår och bokstavligen göra dem hemlösa, du vet, under dagar eller veckor. Om du får en parkeringsbot, om du får din bil bortbogserad, om du får en oväntad räkning, om du råkar ut för en bilolycka, osv. Omedelbart förlorar du ditt boende och nästa sak är att du hamnar på gatan. När du väl är ute på gatan är livslängden för hemlösa i USA mellan 48 och 52 år. Det är livslängden för någon som bor vid frontlinjen i en krigszon. Och bokstavligen är det så. Det är i princip klasskamp och självklart förlorar folket.

Denna otroliga osäkerhet i USA:s existens börjar nu kineserna bli medvetna om. Det är den intressanta kontrasten där. När folk började gå vidare till Xiaohongshu(RedNote) sa amerikanerna att allt jag fick höra om Kina är en lögn eftersom Kina är ett blomstrande och livfullt land med liberal kultur. Och kineserna sa att allt som den kinesiska regeringen har sagt om USA, vilket jag trodde var en lögn, faktiskt är sant eftersom de ser människor som inte kan köpa mat, som kämpar och har svårt att hitta bostad. Om du går in i Cal State University System så är ungefär 80 % av studenterna osäkra över sitt boende… Vad är deras lösning? Man säger till eleverna, att de kan sova i sina bilar. Om du går nära parkeringsplatserna ser du små vattenflaskor fyllda med gul vätska. Vad är det där? Det är folk som kissar i vattenflaskor och kastar ut dem genom fönstren…

Jag skulle till och med säga att det rör sig om förtvivlan som har drabbat den amerikanska befolkningen. När kapitalismen når sina slutgiltiga motsättningar, när de rika blir rikare och rikare, blir de fattiga mer och mer djupt utnyttjade in på skelettet, och sedan finansialiseras allt.

Det enda sättet att ta sig ur detta är att gå djupare och djupare och djupare in i skulder. Och hela utbildningssystemet är också utformat för att belasta dig med skulder, för att disciplinera dig och se till, att du aldrig ens tänker kritiskt eller utmanar systemet, eftersom du är så nertyng av skulder. I den situationen skrev en kines om ’kill-line’, vilket är ett koncept från spelvärlden, nämligen att du är så uttömd på dina resurser att ett enda skott avslutar dig och du förlorar spelet. Jag tycker att det är en väldigt, väldigt grafisk men passande beskrivning, av hur livet är för den stora majoriteten av människor i USA. Som jag sa, 60% av befolkningen har inte en säkerhetsförsäkring värd 1000 dollar, har inte 1000 dollar att avsätta för en nödsituation, vilket betyder att de omedelbart kan göra några misstag. De kan inte klara att få böta. De måste underhålla sina bilar. De måste se till att hyrorna är i tid, osv. Och de kan inte missa jobbet.

Du vet, det här är så osäkert. Och jag tror att denna osäkerhet är något kineserna börjar förstå. Och det står faktiskt i kontrast till den traditionella synen på USA, som är att USA var en slags utopi för vad det kinesiska samhället borde sträva efter. En del av detta har att göra med, att när Kina utvecklades var USA betydligt rikare än Kina. Och de nyliberala politiska besluten genomfördes under en period som blev allt mer våldsam. Men inledningsvis, på 70- och 80-talen, kunde man till och med tro att saker skulle bli bättre för en. Och naturligtvis är det så, att när kineserna besökte USA, gick för det mesta majoriteten av kineserna som åkte till USA på universitet. Särskilt gick de på elituniversiteten.

Och om du någonsin har varit på ett amerikanskt universitet är dessa som små utopiska samhällen. Det är vackra, välskötta campus för det mesta. Du vet, du har en livlig intellektuell debatt. Du har extraordinära faciliteter. De är verkligen som countryklubbar. Faktum är att det är countryklubbar som har lektioner… De är utformade så i USA, för att ge arbetarklassen en försmak av vad det innebär att vara aristokratisk… Det är därför som till exempel liberal arts-skolor, handlar om människor som är fria, alltså fria från manuellt arbete, till skillnad från de icke-frigjorda klasserna. Så det är en försmak av vad en avslutningsskola för aristokratin är, och en försmak av vad aristokratiskt liv kan vara för dem som rekryteras och sorteras bort från arbetarklassen. Det skickar ett budskap, du vet, du kan också vara en del av det här.

Och kineserna som mötte USA, de gick inte till getton och bodde där. Den stora majoriteten av kineser som besökte USA från Kina arbetade inte i lågavlönade jobb. De gick på elituniversitet där de exponerades för denna countryklubbsatmosfär av extraordinär frihet och dialog. Och det här är deras bild av USA. Och nu, när folk börjar höra från folk i USA och får en bättre förståelse för USA, förstår de att det verkligen är en illusion.… Och denna förståelse av ’dödlinjen’ är förståelsen i Kina, att man vet att imperiet är bedrägligt. Och fernissat av elegans och skönhet och frihet och intellektuell diskurs är också en illusion. Och jag tror att det finns viktiga personer som har insett detta, inte bara i Kina utan även till exempel avhoppare som har återvänt till Kina.

Original: KJ Noh | Socialism or Barbarism: Why China Sees the US on the «Kill Line»

(1) Why has America’s ‘kill line’ gone viral in China?

(2) Based on the actual photo of Ayatollah Ali Khamenei with Thomas Sankara

(3) Qatars energisjef sier at krigsforstyrrelser snart vil utløse «global økonomisk kollaps»

(4) Amb. Chas Freeman: The War With Iran Is Breaking Everything the U.S. Planned

(5) Peter Schiff: Iran War Creates Chaos in the World Economy

(6) The end of Russia’s gas era — RT Russia & Former Soviet Union

(7) India Is Becoming Geopolitically Irrelevant in the Middle East – Here’s Why

(8) What Remains of Maduroismo? Vijay Prasad on Venezuela, the Left & US Imperial Decline

Dette var overskriften da Ole Asbjørn Næss torsdag inviterte psykologspesialist Silje Schevig til studio for duell med psykologiprofessor Ole Jacob Madsen.

Kjetil Tveit.

Schevig er vert for den populære podkasten Snakk med Silje, kjent for å slippe til stemmer som ofte ikke får plass i konsernpressen.

Madsen hevder at podkastformatet kan brukes til å spre problematisk innhold under dekke av nøytralitet. Han mener Schevig bidrar til å spre pseudovitenskap og konspirasjonsteorier ved å gi slike holdninger en ukritisk plattform. Derfor har han også reist spørsmål om hennes profesjonsetiske ansvar som psykologspesialist.

Tanken synes å være at når man opptrer med en faglig tittel, blir det problematisk å la kontroversielle gjester tale fritt uten faglige motforestillinger.

Hvilken «faglig autoritet»?

Madsen mener det er problematisk at Schevig innleder med å fortelle at hun er psykolog, fordi det gir henne en faglig autoritet som hun deretter misbruker når hun inviterer gjester med kontroversielle synspunkter som ikke blir «faglig korrigert».

Men her oppstår et merkelig paradoks:

Når Schevig sier at hun er psykolog, opplyser hun samtidig om alt hun ikke er. Hun sier indirekte at hun ikke er lege, kardiolog, klimaforsker, statsviter, etterforsker eller immunolog. Det er jo tvert imot ryddig.

Hvis Schevig har besøk av en kardiolog som mener at mRNA-vaksinen sannsynligvis har gitt mer skade enn nytte blant annet pga hjerte- og karsystemet, er det vanskelig å forstå hvordan hun da «misbruker sin autoritet» som psykolog ved å gi ham taletid.

Hun har jo allerede gjort det klart at hun ikke er kardiolog.

Det nærmeste jeg kommer en forståelse av Madsens resonnement, er at han tillegger psykologer en slags overdommerrolle i skillet mellom det «normale» og det «gale».

At Schevig, bare ved å la noen snakke i studio, i praksis setter et psykologstempel på at dette er innenfor det normale og ikke hører hjemme i kategorien «vrangforestilling».

Scenario

Men da får vi et ganske avslørende scenario:

Operation Mockingbird ble i 1975 avslørt som en CIA-operasjon der etterretningen infiltrerte store vestlige medier og påvirket hva som skulle framstå som «konsensus» og «sant» – og motsatt: Hva som skulle avfeies som paranoid, useriøst eller «psykt».

Hvis Schevig hadde hatt en gjest i studio i 1974 som hevdet at CIA styrte mediene, ville folk som Madsen sannsynligvis kalt det konspirasjonsteori og advart mot å gi slikt en plattform.

Året etter, da det sto i avisene, ville det samme plutselig vært legitimt å mene.

Poenget er ikke bare at konsensus kan ta feil. Poenget er at enkelte oppfører seg som om de kan diagnostisere avvik ut fra hva som til enhver tid står i et samlet pressekorps.

For kort tid siden ble man stemplet som konspiratorisk om man hevdet at norsk bistand og internasjonale nettverk kunne ha berøringspunkter med Jeffrey Epstein-miljøet. I dag er forbindelser som tidligere ble avvist, blitt langt vanskeligere å bortforklare.

Det er denne hybrisen jeg prøver å sette ord på: forestillingen om at man kan sitte som faglig dommer over hva som er «friskt» og hva som er i den «gale sfæren», ikke fordi man har undersøkt saken i dybden, men fordi man har lest hva som for øyeblikket er godkjent oppfatning i mediene.

Schevig virker tvert imot å ha en høyere terskel for å sykeliggjøre mennesker og meninger. Det er sunt. Nettopp fordi hun kjenner sine begrensninger som psykolog og fordi man som psykolog som har tatt for mye Møllers tran historisk både vil møte seg selv i døren, og påføre mennesker som bare «visste litt mer» enorm skade.

Aseem Malhotra

I podkasten trekker Madsen fram flere av Schevigs gjester som eksempler på at hun legitimerer det han åpenbart mener er galskap. Siden det blir for omfattende å gå inn i alle, holder jeg meg her til ett eksempel: Aseem Malhotra.

Det er et interessant valg.

For Malhotra er ikke en tilfeldig figur fra internett. Han var lenge en del av det medisinske og mediale etablissementet i Storbritannia. I 2016 ble han inkludert på den prestisjetunge Debrett’s 500-listen, utgitt i samarbeid med The Sunday Times, som en av landets mest innflytelsesrike personer innen vitenskap og medisin.

Han er kardiolog, forsker og forkjemper for evidensbasert medisin. Han ble kjent for sitt arbeid mot sukker, ultraprosessert mat og metabolsk sykdom og var i mange år en profilert medielege i blant annet BBC, The Guardian og The Daily Telegraph.

Han var heller ikke noen tidlig vaksinemotstander. Tvert imot tok han selv to doser av Pfizer-vaksinen og anbefalte vaksinasjon offentlig i 2021, fordi han på det tidspunktet mente at nytten oppveide risikoen.

Så døde hans far plutselig samme år, 73 år gammel, etter akutte hjerteproblemer. Obduksjonen viste alvorlig kransåresykdom som ifølge Malhotra hadde utviklet seg uventet raskt. Det fikk ham ikke til å «tro» noe blindt, men til å begynne å undersøke dataene grundigere.

Det han fant, gjorde ham dypt urolig.

I 2022 publiserte han en omfattende fagfellevurdert analyse i to deler der han gikk gjennom risiko–nytte-profilen for Covid mRNA-vaksinene og konkluderte med at utrullingen burde settes på pause inntil bedre sikkerhetsdata forelå.

Han viste blant annet til:

– signaler om betennelse og hjerterisiko etter mRNA-vaksinering,

– reanalysen av de sentrale Pfizer- og Moderna-studiene, publisert i Vaccine i august 2022,

– og estimater som tydet på at alvorlige bivirkninger kunne være vanligere enn tidligere fremstilt.

Dette var ikke løse facebookpåstander. Det var publiserte data, fagfellevurderte analyser og et eksplisitt krav om åpen vitenskapelig debatt.

Hva skjedde da?

Det er her Malhotra blir spesielt relevant for diskusjonen om Schevig.

For det som møtte ham, var ikke bare saklig uenighet. Det var en klassisk svertekampanje mot en mann som sluttet å stå «helt på rekken».

I sin artikkel i The Telegraph torsdag beskriver Malhotra hvordan reaksjonene kom umiddelbart da han begynte å løfte sikkerhetsbekymringer knyttet til mRNA-vaksinene.

Artikkelen er bak betalingsmur, men Susanne Heart kontaktet Malhotra i går og fikk ekslusivt rett til å oversette den til norsk på sin Substack.

Det ble sendt klager mot ham til Royal College of Physicians. Fellowshipet hans ble suspendert etter anonyme anklager om at han hadde brakt kollegiet i vanry. General Medical Council mottok klager på hans offentlige uttalelser.

Nå kjemper han i praksis for sin profesjonelle stilling og legelisens, ikke fordi han forfalsket data eller drev kvakksalveri, men fordi han offentlig stilte spørsmål ved et legemiddelprodukt ved hjelp av publisert forskning.

Det er vanskelig å ikke se mønsteret.

Så lenge Malhotra holdt seg noenlunde innenfor det systemet ønsket å høre, var han «kjendislege», ekspert og yndet medieprofil. Da han begynte å følge dataene til konklusjoner som ble politisk og industrielt ubekvem, ble han plutselig farlig.

Han beskriver selv hvordan anklagen i praksis er at han ved å granske data og stille legitime spørsmål har «undergravd tilliten» til vaksinasjon og dermed til legeprofesjonen.

Men det er jo nettopp her kjernen ligger:

Når ble det en profesjonell forbrytelse for en lege å undersøke bivirkningsdata og be om ny risikovurdering?

Når ble åpen vitenskapelig uenighet omdefinert til «desinformasjon»?

Når ble lojalitet mot fortellingen viktigere enn lojalitet mot pasientsikkerheten?

Dette er poenget

Madsens eneste begrunnelse for at Schevig aldri skulle hatt Malhotra i studio var at han (midt i svertekampanjen) av noen hadde blitt «kåret til årets promotør av pseudovitenskap»!

Noen har satt ut rykter på ham – derfor er han radioaktiv Silje.

Derfor er det din fordømte plikt som psykolog å psykeliggjøre alle hans synspunkter, og avbryte denne forskeren med din psykologekspertise som forteller ham at ryktene tilsier at han egentlig er gal.

Er det ukjent for professoren at rykter kan være iscenesatt, ondsinnede, kommersielle eller ganske enkelt falske?

Hvor ble det av den kritiske radaren som han har tillagt seg selv på bekostning av Schevigs «naivitet»?

Når Madsen bruker det at Schevig har hatt Malhotra i studio som et slags bevis mot henne, sier det mindre om Schevig enn om hva slags meningskontroll enkelte ønsker å gjeninnføre i akademisk og offentlig samtale.

For hva er egentlig Schevigs forbrytelse her?

At hun lot en merittert kardiolog forklare hvorfor han mener at dataene rundt Covid mRNA-vaksinene ikke ble håndtert redelig?

At hun ikke avbrøt ham med det korrekte etablissementsspråket?

At hun ga rom til en fagperson som selv har erfart hva som skjer når man går fra å være nyttig ekspert til uønsket varsler?

Det ser ut til at enkelte mener at «farlige» podkaster er de som slipper til mennesker som har opplevd hvordan institusjoner reagerer når de utfordres innenfra.

Men da er det ikke Schevig som er farlig.

Da er det fri samtale som er farlig – for dem som lever av å definere grensene for hva det er lov å tenke.

Ole Jacob Madsen er selve karikaturen av en psykologiprofessor som minner oss om gyselige hendelser i totalitære regimer der man aktivt bruker psykologer til dommere over «sant» og «psykt», basert på avvik fra konsensus i en samlet presse.

Om Ole Jacob Madsens tankegods får fotfeste i psykologifaget – er han livsfarlig for samfunnet.

Og som alltid innen propgananda anklager man den andre for det man selv er skyldig i: At det er Schevig som er farlig.

---