…må være diktaturet til Mohammad Reza Pahlavi, som USA og Storbritannia innsatte med et blodig kupp i 1953. Dette diktaturet ble styrtet under en revolusjon i 1979. CIA sa seinere at revolusjonen var et skoleeksempel på “blow back”, altså en opplagt reaksjon på kuppet CIA sjøl utførte mot den folkevalgte Mohammad Mosaddegh.

Lars Birkelund.

Hva var Mossaddeghs ‘forbrytelse’? Han nasjonaliserte Irans olje for at den skulle komme det iranske folk til gode i stedet for britiske og amerikanske oljeeselskaper. Denne positive utviklingen for iranerne reverserte USA (og Storbritannia) da de innsatte marionett-diktatoren Mohammad Reza Pahlavi. Kuppet skildres grundig av William Blum i kapittel 9 av Killing Hope som kan leses på CIAs websider.

Hvordan kan jeg si at diktaturet til Mohammad Reza Pahlavi er favorittdiktaturet til stortingspresident Masud Gharahkhani? Fordi Gharahkhani støtter USA og Israels krig mot Iran og ønsker at diktatorens sønn, Reza Pahlavi, skal ta over makta i Iran. Dette ønsker stortingspresidenten til tross for at Pahlavi aldri har tatt noe oppgjør med diktaturet til faren. Pahlavi har heller ikke vært i Iran siden han flyttet til USA som student i 1977. Men han skal altså styre over 93 millioner iranere hvis stortingspresidenten får sitt ønske oppfylt.

“Reza Pahlavi har aldri tatt et tydelig prinsipielt oppgjør med sin fars diktatur. Han regjerte med absolutt makt og innførte ettpartisystem.

I 1976 dokumenterte Amnesty International omfattende menneskerettighetsbrudd under sjahen, inkludert systematisk tortur av politiske fanger – pisking, slag, elektrisk sjokk og voldtekt.

Reza Pahlavi har tidligere uttalt at han har hatt kontakt med medlemmer av den brutale revolusjonsgarden, og at han ønsker at Revolusjonsgarden skal ivareta sikkerheten i en overgangsperiode. I sitt overgangsprogram skisserer han en modell der han selv skal lede – eller utpeke lederne for – lovgivende, dømmende og utøvende makt samt sikkerhetsapparatet i to–tre år, med mulighet for forlengelse.

Forskere med bakgrunn fra Harvard Universitetet, har advart mot at en slik maktkonsentrasjon fremstår udemokratisk og ny-fascistisk.

Det er også betimelig å stille seg kritisk til den støtten han påstår å ha. Flere store europeiske aviser, som Le Figaro og britiske Express, har dokumentert og rapportert om omfattende digital manipulasjon, inkludert flere hundre millioner fabrikkerte «likes» og kommentarer fra utenlandske aktører for å fremme hans profil.

En del støttespiller av Reza Pahlavi trakasserer andre opposisjonelle både digitalt og fysisk. Han har ikke bred støtte blant etniske nasjonaliteter i Iran”. https://www.abcnyheter.no/stemmer/nar-sjahens-sonn-loftes-frem-som-losning/1461755?

Reza Pahlavi ønsker altså å beholde “prestetyrets” Revolusjonsgarden, “i en overgangsperiode”. Og jeg gjentar: det er nettopp denne diktatoren in spe stortingspresident Masud Gharahkhani ønsker å innsette i Iran hvis USA og Israels folkerettstridige krig mot Iran lykkes. Ting tyder også på at det foregår en konspirasjon mellom de to, der stortingspresidenten og hans far lokkes med makt og innflytelser i et fremtidig Iran.

Stortingspresidenten avbildet med Reza Pahlavi.

Om eksilbefolkninger (i Norge).

Eksilbefolkninger er aldri representative for befolkningene i landene de kommer fra.
Hvis de har rømt fra en krig/revolusjon/statskupp kan man som en regel gå ut i fra at de er blant ‘taperne’, som i visse tilfeller har mistet mange privilegier, makt og innflytelse. Disse kan være hevngjerrige. Det mest klassiske tilfellet er eksilcubanerne som flyktet til Miami etter revolusjonen i 1959 og som etter det har begått utallige terrorhandlinger (støttet av USA) i håp om å få makta tilbake på Cuba. En gang sprengte de et cubansk passasjerfly. 73 mennesker ble drept.

I Norge har vi blant annet sett tilløp til slosskamper mellom eritreere som er motstandere og tilhengere av dagens regime.

“Lørdag markerte eritreere starten på frigjøringskrigen fra Etiopia som endte med løsrivelse i 1993. Det satte sterke følelser i sving hos mange eritreere i eksil.

I Bergen ble det avholdt demonstrasjoner som utartet til voldelige sammenstøt med politiet. Dette har også skjedd i flere andre storbyer verden over” – VG 5. september 2023.

På samme måte kan vi gå ut i fra at mange av iranerne som har flyktet til Norge, samt deres etterkommere, er ‘tapere’ etter revolusjonen i 1979, evt tilhengere av det USA-støttede diktaturet 1953-1979. Jeg tar neppe mye feil hvis jeg sier at det er nettopp disse som nå jubler over USA/Israels krigføring mot Iran. De kan utgjøre en relativt stor del av eksil-iranerne i Norge. Men igjen: de er slett ikke representative for de egentlige iranerne: de 93 millioner iranere som er født og oppvokst i Iran og som bor der under USA/Israels terrorbombing.

Per 1. januar 2026 bodde det ca. 26 196 innvandrere fra Iran i Norge, fikk jeg opplyst da jeg spurte AI-tjensten Grok, som viste til Statistisk sentralbyrås (SSB) tall.

Hvordan kan man skille klinten fra hveten? Det er logisk å tenke seg at de som uttrykker seg mest hatefullt er blant de som ønsker diktaturet tilbake. Blant dem er dessvere stortingspresident Masud Gharahkhani. Se artikkelen “Stortingspresidentens hatprat”.

Jeg velger å stole på de iranerne som uttaler seg nyansert om Iran. I Norge blant annet Bahareh Letnes, Fateme Rajabian og Fardin Faramarzi. Men de får vi ikke se på norsk TV, som favoriserer ekstremistene.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.

De utrolige synspunktene til AFL-CIO

Vi hører nesten aldri noe fra fagbevegelsen i USA. American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations (AFL–CIO) er den største hovedsammenslutningen i USA. Men bak fasaden står det elendig til med fagbevegelsen i USA viser fagforeningsveteranen Chris Townsend i denne artikkelen.

---

Mye av det organiserte arbeidslivet i USA ser ut til å gå sin gang lystig nå som vi går inn i det andre året av Trumps andre periode. Mange fagforeninger gjemmer seg pliktoppfyllende i ugresset og håper fortsatt å gå ubemerket hen. Ny fagorganisering er fortsatt på ubetydelige nivåer, en alvorlig situasjon uansett målestokk. Organiseringen fortsetter å dabbe av både antall avholdte fagforeningsvalg og antall arbeidere som deltar. Færre og færre fagforeninger driver seriøse organiseringsprogrammer, og mange har blitt lagt på is i løpet av pandemiårene 2020–2022 – og har ennå ikke blitt gjenopplivet.

Av Chris Townsend (Publisert 28. feb. 2026 )

Opprinnelig publisert: MLToday

Ja, det er noen ganger små forbedringer fra år til år. Ja, det finnes fagforeninger og deler av fagforeninger som fortsetter å prøve å organisere de uorganiserte. Men de siste tiårene har trenden vært konsekvent katastrofal. De flittige fagforeningsorganisatorene der ute i de nye organiseringsskyttergravene fortjener vår fulle takk og støtte. De representerer håpet for organisert arbeidskraft.

Under pandemien falt antallet nye fagforeningsvalg i National Labor Relations Board (NLRB) til et forbløffende lavt nivå på bare 862 valg landsdekkende i 2021, hvorav 663 ble vunnet av fagforeninger. I fjor, 2025, bedret ting seg; det ble avholdt 1406 valg, hvorav fagforeningene vant 1152. Totalt 75 000 arbeidere ble vunnet i disse valgene. Men for å forstå den lange sporet av arbeidsgiverødeleggelse, la oss se tilbake flere tiår. Jeg ble med i fagbevegelsen i 1979, og bare det året gjennomførte NLRB 8043 valg for å avgjøre om arbeiderne ønsket å bli representert av en fagforening. Mens bare 45% av enhetene stemte «ja» for fagforeningen, utgjorde dette totalt litt over 212.000 arbeidere i vinnervalg. Så, uansett hvilken nåværende målestokk, organiserer fagbevegelsen seg vellykket i dag via NLRB-valg med en rate på omtrent 35%, like mye som det som ble oppnådd for 47 år siden.

SITUASJONEN ENDA VERRE

Vi ville være uaktsomme om vi ignorerte ytterligere grufulle fakta. Av de 75.000 arbeiderne som i fjor klarte å løpe gjennom arbeidsgivernes minefelt og vinne i fagforeningsvalgene, vil antallet som vil klare å forhandle frem en viktig første kontrakt med arbeidsgiveren sin sannsynligvis være omtrent 50% av de 1152 enhetene. Regnestykket vil være ujevnt på grunn av forskjellene i størrelsen på enhetene, men dette betyr omtrent at av de 75.000 arbeiderne vil kanskje 30.000, eller kanskje i et eksepsjonelt år 40.000, ende opp med en første fagforeningskontrakt.

Gitt at et stort antall av disse valgene ble holdt i stater med åpen «rett til å jobbe», vil det faktiske antallet fagforeningsmedlemmer bli betydelig mindre. Arbeidstakere i disse statene kan få del i fordelene med sin første fagforeningskontrakt, men er ikke pålagt å betale kontingent. Gjør dere klare for nok et sjokk – data viser at av de arbeiderne i enheter som på en eller annen måte klarer å vinne sin første fagforeningskontrakt, vil så mange som halvparten aldri få en andre kontrakt. Nedleggelser av arbeidsplasser, permitteringer, avsertifisering og andre årsaker tar en forferdelig toll.

Blir de katastrofale faktaene i denne situasjonen klare? Fakta er, som de sier, gjenstridige ting. Det avholdes selvfølgelig forskjellige fagforeningsvalg i offentlig sektor, men bare i de to dusin statene som tillater det for sine statlige og lokale arbeidsstyrker. Disse tallene har også sunket dramatisk i mange stater. Og husk at alle offentlige enheter i USA er åpne butikker, på grunn av den katastrofale Janus- avgjørelsen fra Høyesterett i 2018. Det er også valg i jernbane- og flybransjen, men de siste tiårene har de i beste fall hatt en tendens til å erstatte tapene som har oppstått etter hvert som arbeidsgivere krymper og omstrukturerer. Fagforeninger klarer noen ganger å vinne anerkjennelse fra arbeidsgivere frivillig, for eksempel gjennom «kortkontroll»-ordninger. Men disse tallene forblir små i det store bildet.

EN LIV-ELLER-DØD-SITUASJON FOR FAGFORENINGENE

Hva er summen av alt dette? Vi står overfor en enorm krise. Ja, en krise. Tenk på disse barske realitetene neste gang en venstreorientert eller fagforeningsleder, journalist eller forfatter tilbyr sin siste «bare gode nyheter»-rapport om organiseringsoppsvinget og fremgangen et sted. Selv om de kanskje mener det godt, tjener disse anstrengelsene ofte til å rettferdiggjøre og dekke over den vedvarende nektelsen mange fagforeningsledere har til å takle denne kritiske oppgaven. Krisen med ny fagforeningsorganisering blir oftest feid under teppet. Ute av syne, ute av sinn.

Denne katastrofale krisen kan ikke overses eller skjules. Men det vil ikke hindre vår AFL-CIO i å prøve. I en nylig lederartikkel, nøye utformet av sitt flittige PR-team, gjorde fagforeningen, som representerer omtrent 60% av det amerikanske fagforeningsmedlemmet, sitt beste forsøk på å fremstille denne situasjonen som noe annet enn en katastrofe. Med tittelen «Til tross for nådeløse angrep, organiserte nesten en halv million arbeidere seg i 2025», gjorde forbundet sitt beste for å prøve å overses og unngå realiteten av den nye organiseringskrisen. Den journalistiske gymnastikken som vises i denne mystiske pressemeldingen overgår absolutt fantasiens grenser for alle som bare er i det fjerne kjent med det nåværende nye organiseringsmiljøet.

Ved å sitere en mengde mistenkelige og urelaterte data, og selektivt ignorere virkeligheten på flere nivåer, krediterte føderasjonen «år med vedvarende organisering» i «nye industrier» og i «søren» som den primære kilden til denne mirakuløse vendingen. Det journalistiske trikset utvides raskt i første avsnitt når den nye måleverdien settes inn når forfattere hevder at 11,2% av arbeiderne nå er «dekket» av fagforeningskontrakter. Borte er tilsynelatende ethvert mål på faktiske medlemskontingentbetalende medlemmer, ettersom de ideelle organisasjonene tilsynelatende har vunnet over de tradisjonelle fagforeningstenkerne i Fed. Ethvert reelt medlemskapskrav har tilsynelatende blitt lagt på hyllen, ettersom AFL-CIOs egne nylige rapporter forklarer at av de mer enn 14,8 millioner påståtte fagforeningsmedlemmene som på en eller annen måte tilhører Føderasjonen, er innrømmede 4,8 millioner ikke medlemmer i det hele tatt. Disse fantom-«assosierte medlemmene», når de trekkes fra, ville bringe medlemskapet i føderasjonen til rundt 10 millioner medlemmer.

BEDRAG I STEDET FOR EKTE FAGFORENINGSLEDERSKAP

Hvor langt AFL-CIOs «ledelse» vil gå for å ignorere fakta, finne opp nye målinger for å skjule ødeleggelsen og drive med direkte villedende manipulasjon er ikke noe nytt. Alt er berettiget i oppgaven med å støtte opp om det sviktende regimet til AFL-CIOs president Liz Shuler. I like vanære står også medlemmene av det utøvende rådet av tilknyttede fagforeningsledere, de som antagelig er valgt for å lede føderasjonen i en bedre retning enn dette. Spørsmålene som stilles i den nylige fantastiske pressemeldingen, avrundes av flere påstander om ubekreftet vekst i offentlig sektor, sørstatene og unge arbeidere, når de tilgjengelige dataene om disse spørsmålene faktisk er sparsomme eller til og med ikke-eksisterende. Få fagforeninger fører noe lignende systematisk statistikk over medlemmenes alder, eller antallet ikke-medlemmer i sine åpne butikker. Denne typen påstander gjennomsyrer pressemeldingen, noe som får denne forfatteren til å lure på hva det var som utløste opprettelsen av dette dokumentet i utgangspunktet? Hvilket formål tjenes her?

Trumps knusing av flere fagforeninger i den føderale regjeringen for ett år siden tilbys som en slags forklaring på veksten i medlemskap i den føderale regjeringen. Faktisk ble den største fagforeningen for føderale ansatte – AFGE – tvunget til å si opp halvparten av sine nasjonale ansatte i 2025 på grunn av sine gigantiske medlemstap. Og den største utelatelsen av alle er mangelen på noen omtale av at hele den private sektorens fagbevegelse kan bli tvunget til å håndtere tapet av National Labor Relations Act (NLRA) under Trump-regimet, ettersom flere arbeidsgiversaker stadig beveger seg mot vår høyreorienterte Høyesterett. En juridisk ugyldiggjøring av NLRA ville være en katastrofe over natten, med umiddelbart ugyldiggjøring av kollektive forhandlinger og effektiv stengning av kontingent for millioner av fagforeningsmedlemmer. Millioner flere fagforeningsmedlemmer kan gå tapt etter hvert som Trump-angrepet fortsetter, og den merkelig festlige pressemeldingen fra AFL-CIO avslører bare den uansvarlige tilstanden til føderasjonsledelsen i dag.

FOSTERS VEIKART FREMMAD

Lignende kriser i arbeidernes lange historie har skjedd og blitt håndtert av ekte fagforeningsledere på en måte som har latt arbeiderne korrigere kursen. Den legendariske amerikanske fagforeningslederen og kommunisten William Z. Foster var en slik leder, og hans samlede verk, American Trade Unionism is required for all, spiller en seriøs rolle i dagens arbeiderbevegelse. Tilgjengelig på: https://www.intpubnyc.com/browse/american-trade-unionism/   Mange av manglene og korrupsjonene som rammer dagens fagforeningsledere var velkjente for Foster, og i alle tilfeller var hans løsning å konfrontere dem, motsette seg dem om nødvendig, og mobilisere medlemmene til å presse på for seriøse initiativer for å bevege fagforeningene fremover. Og mest av alt, å organisere de mange millionene uorganiserte arbeiderne i industriene, verkstedene og kontorene. Hvis vår arbeiderbevegelse ikke på en eller annen måte kan beveges til å påta seg denne presserende oppgaven, erstatte tapene våre og til slutt vokse eksponentielt, er vår evige marginale status sikret.

Et klart og ærlig poeng som fremsettes i den ellers surrealistiske, til og med uærlige AFL-CIO-utgivelsen, er omtalen av den store populariteten fagforeningene nyter i tankene og meningene til et stort flertall av de uorganiserte arbeiderne. Dette er ikke noe nytt og vokser bare etter hvert som situasjonen til de uorganiserte i arbeidsgivernes ubegrensede grep forverres. Det finnes mange bevis for at mange millioner arbeidere ville sluttet seg til fagforeningene hvis det ikke hadde vært for enhver mulighet til å gjøre det. Uten fagforeninger som organiserer seg aktivt i noen betydelig skala, finnes det få muligheter for de uorganiserte å få kontakt med fagforeningene, enn si bli med i dem. Den assorterte fagforeningsledelsen anser for det meste ny organisering for å være for vanskelig, for dyr, for kontroversiell eller for utmattende til å forfølge seriøst. Dette rettferdiggjør deres passivitet og profitt på fagforeningene, der overdådige livsstiler og sysler erstatter det harde slitsomme arbeidet med å nå ut og mobilisere de uorganiserte massene.

Hva som egentlig forklarer utgivelsen av denne informasjonen på dette tidspunktet fra noen ledere i denne arbeiderbevegelsen, vil forbli et mysterium. Merkeligere ting har skjedd, og uavhengig av hvordan den nåværende situasjonen for organiserte arbeidere er oppdelt, er det et faktum at ingen løsning er mulig med mindre den eksisterende fagforeningsledelsen presses hardt til å takle oppgaven med å organisere de uorganiserte. Eller kanskje de fjernes og erstattes av nytt blod som er klar for denne formidable oppgaven.

Hvis du er interessert i krisen rundt fagorganisering i USA og Canada, har jeg skrevet mye om denne krisen, og interesserte lesere bør lese noen av disse nylige artiklene:

• https://mltoday.com/organizing-for-a-breakout/
  
  https://mltoday.com/labor-day-2025-what-we-face/
  
  https://mltoday.com/low-octane-labor-leaders-leave-workers-in-the-lurch/
  
  https://mltoday.com/the-biggest-organizing-wave-you-never-heard-of/
  
  https://mltoday.com/whats-wrong-with-labors-new-organizing/
  
  https://mltoday.com/organize-the-south-empty-slogan-or-real-goal/
  
  https://mltoday.com/we-are-all-salts/
  
  https://mltoday.com/the-tuel-legacy-and-its-relevance-today/
  
  https://mltoday.com/bessemer-no-organizing-effort-is-ever-wasted/
  
  https://mltoday.com/an-interview-about-the-significance-of-william-z-foster/

---

Originalens tittel:

Is the Labor Movement Growing or Shrinking? The Incredible Views of the AFL-CIO

– Chris Townsend er fagforeningsmedlem og leder i 47 år. Han er pensjonert politisk aksjonsdirektør for United Electrical Workers Union (UE) og var organiserings- og feltdirektør for Amalgamated Transit Union (ATU). Han kan nås på cwtownsend52@gmail.com

NBIM arrangerer en hyllest av «vinnerkulturen» til Israels finansielle støttespillere.

Når Oljefondet inviterer den norske finanseliten til investorkonferanse i april 2026, samles noen av verdens mektigste finanstopper og Israel-venner i Norges Banks lokaler. Mange av de 14 innlederne leder selskaper og institusjoner som tjener på krig, okkupasjon og grove brudd på menneskerettighetene i Palestina. Med offentlig finansiering skaper oljefondssjef Nicolai Tangen sitt eget «mini-Davos».

Samler finanseliten

For fjerde år på rad arrangerer Norges Bank Investment Management (NBIM)  investorkonferanse, denne gangen 28. april 2026. Temaet er «Hva kjennetegner en vinnerkultur?». Konferansen er ment å samle den globale finanseliten i Oslo, etter modell av Verdens økonomiske forum i Davos. Forskjellen er vesentlig: Davos er arrangert av en privat stiftelse, mens Oljefondets konferanse finansieres av offentlige midler.

Blant hovedinnlederne finner vi milliardærer og toppsjefer for selskaper med dokumenterte forbindelser til Israels okkupasjon og krigføring i Gaza og på Vestbredden. Dette er ikke tilfeldige gjester, men en del av det nettverket Nicolai Tangen selv omtaler som fondets «venner».

En av hovedinnlederne er Verdensbankens leder Ajay Banga, som samtidig sitter i Donald Trumps såkalte «fredsråd» for Gaza – et initiativ som i praksis legitimerer etnisk rensing og kommersiell gjenoppbygging av Gaza etter krigen. I samme rådet sitter også USAs utenriksminister Mario Rubio, Trumps svigersønn og investor Jared Kushner og Tony Blair, tidligere britisk statsminister.

En annen sentral innleder er Karin Rådström, konsernsjef i Daimler Truck AG. Selskapet leverer kjøretøy til Israel, inkludert tunge lastebiler brukt til transport av militært materiell. I november 2023 ble over 140 kjøretøy levert i ekspressfart til det israelske militæret for bruk under invasjonen av Gaza. Blant disse var lastebiler beregnet på å frakte Merkava-stridsvogner – et våpensystem som har spilt en sentral rolle i ødeleggelsene i Gaza og senere i Libanon.

Kriminelle verstinger

På finanssiden innleder Jamie Dimon, mangeårig toppsjef i JPMorgan Chase, USAs største bank. Oljefondet har investert over 113 milliarder kroner i banken. JPMorgan er gjentatte ganger kritisert for omfattende finansiering av våpenindustri og militær virksomhet knyttet til Israels krigføring. Banken har tidligere erkjent alvorlige lovbrudd og betalt titalls milliarder dollar i bøter, uten at dette har svekket Dimons posisjon. I realiteten er JPMorgan ingen bank, men et kriminelt foretak som for eksempel årevis tilbøy banktjenester til to av de mest beryktede kriminelle i dette århundret – Bernie Madoff og Jeffrey Epstein.

Andre innledere representerer finans- og industrigiganter som Morgan Stanley, Carlyle Group, Citadel Securities, Infosys, INGKA (IKEA), Ferrari og Man Group – alle med ulike grader av økonomiske eller teknologiske forbindelser til Israel og okkupasjonen. Citadel-grunnlegger Ken Griffin har i tillegg aktivt motarbeidet pro-palestinske protester og svartelistet Palestina-aktivister.

Ett av få unntak er franske tekselskapet Orange Group, som i 2016 brøt med sin israelske partner etter internasjonalt press.

Ikke nok med det: En annen innleder er Ryanairs mangeårige sjef og fagforeningsknuser Michael O’Leary. International Trade Union Confederation (Den internasjonale faglige samorganisasjonen der LO, YS og er medlemmer) kåret han i 2018 til å være «World’s Worst Boss», i skarp konkuranse med Jeff Bezos (Amazon) og Harvey Weinstein (Miramax)!  Det eneste formildende er at Ryanair har stoppet flyvningene til Tel Aviv (pga. dårlige forhold på flyplassen).

Tangens «vinnerkultur»

At denne forsamlingen skal representere en «vinnerkultur» for Tangen, er ikke tilfeldig. I november 2025 dokumenterte koalisjonen Don’t Buy Into Occupation for femte år på rad at Oljefondet er Europas største investor i selskaper knyttet til okkupasjonen og folkemord i Palestina. I 2024 var investeringene på rundt 20 milliarder dollar. I 2025-rapporten har beløpet økt til over 195 milliarder dollar – nær 2000 milliarder kroner. Nær ti prosent av Oljefondet er dermed investert i krig, okkupasjon og folkerettsbrudd.

Venner av Palestina: Møt fram og protester mot denne samlingen av krigsprofitører! Den norske staten skal ikke vinne på folkemord!

Dato: tirsdag 28. april 2026 Sted: Bankplassen 2, Oslo Tid: 11.00–19.00

Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Revolusjon nr. 1 2026

Les også:

Fra 11. til 13. januar markerte Litauen 35-årsjubileet for «januarhendelsene». Tre turbulente dager i 1991 kulminerte i en mye omtalt masseskyting av demonstranter ved Vilnius’ TV-tårn, med 14 drept og over 140 skadet. Sovjetiske styrker var angivelig ansvarlige. Blodsutgytelsen fremkalte et skred av internasjonal sympati for Litauen, noe som førte til at flere stater anerkjente republikken som et uavhengig land. Det var en sentral hendelse i Sovjetunionens oppløsning, og feires fortsatt bredt i hele Baltikum og utover i dag.

Kit Klarenberg.

24. februar 2026

I mars 2019 ble 67 russiske tiltalte – overveldende in absentia – funnet skyldige i massakren 13. januar, som offisielt ble markert som dagen for frihetens forsvarere i Litauen. Likevel har det i flere tiår svirret mistanke om at hendelsen var mye mer enn det man kan se. Ultranasjonalistiske skikkelser i spissen for uroen i januar 1991 har åpent innrømmet at massedrapet var et bevisst knep i en større konspirasjon for å sikre Vilnius’ uavhengighet og knuse Sovjetunionen.

Audrius Butkevicius, som senere ble Litauens forsvarsminister, var en av lederne i Vilnius’ kamp mot Moskva. Han har gjentatte ganger innrømmet at han 13. januar med vilje dirigerte nasjonalistiske aktivister til posisjoner på bakken hvor de ville bli skutt og potensielt drept. I samtaler med den eksilerte baltiske russisktalende journalisten Galina Sapozhnikova erklærte Butkevicius: «Jeg aksepterer høytidelig ansvaret for at vi bruker ikkevoldelige kampteknikker i en situasjon der folk kan dø.» Han har imidlertid konsekvent gitt den sovjetiske røde armé skylden for nedslaktingen.

I 2018 publiserte Sapozhnikova* Den litauiske konspirasjonen og det sovjetiske kollapset: Undersøkelse av en politisk riving* . Hennes lite kjente bok inneholder intervjuer med ledende deltakere på begge sider av «januarhendelsene», og enkeltpersoner som har våget å utfordre datidens etablerte fortelling. At sovjetiske styrker kaldblodig myrdet uskyldige, forsvarsløse litauere er en grunnleggende fasett av landets grunnleggende mytos. I juni 2010 vedtok Vilnius en lov som kriminaliserte å stille spørsmål ved hva som egentlig skjedde i januar 1991, og mange har brutt dens omfattende vilkår siden.

Politika, et litauisk forlag, ble raidet av bevæpnet politi i mars 2017 under lovgivningen da de forberedte seg på å utgi Sapozhnikovas verk. Datamaskiner og dokumenter ble beslaglagt, mens organisasjonens leder ble arrestert og avhørt. Lokale butikker var forståelig nok «redde for å selge» boken senere. Gitt innholdet var politiets hardhendte reaksjon uunngåelig. Flere intervjuobjekter kom med sensasjonalle avsløringer som utvetydig indikerte at henrettelsene 13. januar var et falskt flagg, utført av ultranasjonalister ledet av Butkevicius, som falskt skulle legges skylden på sovjetiske styrker.

Ironisk nok kom de mest opprørende avsløringene kanskje fra Butkevicius selv. «Vi visste ganske tydelig hvilke handlinger motstanderen ville iverksette, og håpet på en konflikt … at hæren skulle ankomme for å gjenopprette orden», fortalte han Sapozhnikova om de enorme protestene i Vilnius som utløste Den røde armés intervensjon i januar 1991, som førte til masseskytingen. «Men vi utspilte dem … stridsvognene rullet inn og … utenlandske journalister og kamerateam filmet hele scenen», etter å ha blitt invitert av litauiske myndigheter til å dokumentere lokale hendelser dager i forveien.

«Psykologisk krigføring»

Butkevicius var en ivrig disippel og nær venn av Gene Sharp. Sharp, kjent som «ikkevoldens Machiavelli», var tett knyttet til det amerikanske forsvars- og etterretningssystemet store deler av livet. Underveis publiserte han en rekke pamfletter om «ikke-voldelige» proteststrategier som har inspirert opprørsbevegelser over hele verden, samtidig som han ga personlig opplæring til utallige potensielle revolusjonære. Som Sapozhnikova skriver, «lærte Sharp åpent» estiske, latviske og litauiske nasjonalister «hvordan de skulle demontere Sovjetunionen», og holdt foredrag i Moskva gjennom hele 1991.

På disse konferansene ble Sharps sivilbaserte forsvar sendt ut til baltiske separatister. Butkevicius har sagt om verket: «Jeg vil heller ha denne boken enn atombomben.» Innholdet påvirket direkte deres uavhengighetskamp. På grunn av sin «interesse for psykologisk krigføring» begynte Butkevicius å utveksle brev med Sharp i 1987. Parets forbindelse blomstret raskt. De møttes første gang i februar 1991 i Vilnius. På midten av 1990-tallet jobbet Butkevicius «i et helt år» for Sharps skumle Albert Einstein-institutt. Han fortalte Sapozhnikova om opprinnelsen til båndet deres:

«Sharp hadde utviklet en teknikk som kunne bruke store grupper mennesker i sivil ulydighet. Jeg begynte å engasjere meg i politikken på den tiden, så jeg ble interessert … Sharp … skapte en solid teori … utformet en reell psykologisk krigføringsstrategi, der sivil ulydighet brukes som et primært våpen … Jeg var glad for å være seriøst involvert i prosessen. Med medisinsk utdannelse og psykologi som hovedfag forsto jeg hvordan jeg skulle bruke ideen … Når en mann slutter å adlyde, forsvinner autoritetens styrke fullstendig».

Sharp var en av mange «utenlandske spesialister og politiske strateger» som åpent forfektet metoder for å motstå sovjetisk autoritet og kollapse Sovjetunionen i landet selv i dets siste år. At dette ble tillatt av Moskva er ganske ekstraordinært. Tallrike KGB-veteraner som Sapozhnikova konsulterte bekreftet at de var godt klar over intrigene til amerikanske regimeskifteoperatorer lokalt, inkludert CIA-apparatsjiker, men den sovjetiske ledelsen var ubekymret. Aleksandr Osipov, en litauisk KGB-kontraetterretningsspesialist, oppsummerte situasjonen rett ut: «det var et svik fra [Mikhail] Gorbatsjovs side».

Audrius Butkevicius

Osipov mintes hvordan informasjon om aktivitetene til lokale kontrarevolusjonære elementer og deres vestlige sponsorer ble «sendt til Moskva daglig» fra slutten av 1980-tallet og utover. Imidlertid gjorde ikke hans overordnede noe, selv da «forrædere og landsforræderi» ble avslørt. Hvis femtekolonister eller spioner ble avslørt i statlige etater og avdelinger, «[anbefalte] hans overordnede ganske enkelt at vi sparket dem». Sommeren 1989 ble motivasjonen for denne samordnede tregheten angivelig «gjort klar» for Osipov.

Under et besøk i Moskva hevder han at en høytstående KGB-tjenestemann informerte ham om at «det er besluttet å gi fra seg Baltikum». Deretter ble Osipovs rolle redusert til å bare «observere situasjonen» på bakken. Han var vitne til at «kaos og press» økte i Litauen med en viss hastighet. Regelmessige separatistprotester økte jevnt og trutt i størrelse til mange tusen mennesker, mens lokal-TV «metodisk hamret» budskapet hjem til publikum om at Vilnius måtte løsrive seg fra Sovjetunionen for fullt.

I dagene før «januarhendelsene» la Osipov og kollegene hans merke til den store ankomsten av presse og antok at noe var i ferd med å skje. En overordnet advarte ham om å holde seg hjemme, «og det ville være enda bedre om du hadde vitner som observerte deg.» Med andre ord var risikoen for at lokale sovjetiske militær- og etterretningstjenestemenn ble satt i gang med en planlagt, forestående forbrytelse av noe slag betydelig, og godt forstått av de som var oppdatert.

Osipov har ingen illusjoner om hva som skjedde 13. januar 1991. «Den nye regjeringen i det uavhengige Litauen trengte bare litt mer for å tippe vektskålen i deres favør … For endelig å forene det litauiske folket trengte de litt blod», sa han til Sapozhnikova. «Bildet er ganske klart … det finnes dusinvis av vitneforklaringer» som indikerer at folk ble «skutt ovenfra og fra takene i nærheten». Disse områdene var okkupert av opposisjonselementer alliert med Butkevicius, ikke Den røde armé.

«Offisiell versjon»

I to tiår forble det en åpen, uutforsket og uuttalt hemmelighet i Litauen at sovjetiske styrker sannsynligvis ikke var skyldige i massakren 13. januar 1991. Mikhail Golovatov, leder for Den røde armé-enheten som var utplassert i Vilnius TV-tårn, vitnet i 2004 om hvordan «ikke et eneste skudd ble avfyrt fra vår side», tydelig demonstrert av at ingen av ammunisjonen deres ble brukt opp under operasjonen. Dessuten ble en offiser i ekspedisjonen deres drept sammen med litauiske sivile, da enheten ble beskutt fra opposisjonsokkuperte områder.

Det var imidlertid ikke før i november 2010 at hendelsen ble gjenstand for betydelig nasjonal kontrovers. Under et radiointervju erklærte den fremtredende litauiske statsmannen Algirdas Paleckis offentlig at «vårt folk skjøt vårt eget» den 13. januar 1991. En «21. århundres inkvisisjon» brøt deretter ut. Paleckis ble tiltalt for å «benekte sovjetisk aggresjon», den aller første personen som ble tiltalt under loven fra juni 2010 som forbyr kritisk diskusjon om hvordan Litauen ble et uavhengig land. Han ble samtidig utsatt for nådeløse medieangrep.

I den resulterende rettssaken presenterte Paleckis 12 separate vitner som så opposisjonelle «provokatører» skyte fra takene på bygninger mot de store folkemengdene nedenfor, i strid med den offisielle fortellingen om at soldater fra Den røde armé på bakken åpnet ild. Han fremla også litauiske rettsmedisinske rapporter som viste at minst seks ofre ble drept av jaktgeværskudd, fra en vertikal vinkel på 50–60 grader. Han ble funnet uskyldig i januar 2012, men deretter dømt etter anke og tvunget til å betale en bot på 3000 euro.

Sapozhnikova bemerker at «det var separate straffer for vitnene som støttet Paleckis og fortalte retten hva de hadde vært vitne til med egne øyne.» Mange mennesker han personlig kjente fra sin tid som viseordfører i Vilnius, som ble oppfordret i januar 1991 av «kraftige menn» til å nærme seg drapssonen i TV-tårnet «fryktløst» ettersom Den røde armé «bare har blanke punkter», ble ikke innkalt til å vitne. Dermed unngikk de negative konsekvenser for den grove forbrytelsen å fortelle sannheten.

Stor begravelsesprosesjon for 10 av de 14 ofrene som ble drept i januar 1991, Vilnius

I mange samtaler med litauere som kjente til realiteten bak «januarhendelsene» mens de reiste gjennom landet, spurte Sapozhnikova: «Hvorfor forble dere tause i så mange år?» De svarte universelt: «Fordi vi ønsket uavhengighet.» På spørsmål om hvorfor folk først mange år senere var villige til å gå offentlig ut om hva de visste, svarte intervjuobjektene hennes vanligvis: «Fordi uavhengighet viste seg å være verre enn det russiske åket.» Som Paleckis fortalte journalisten:

«[Litauiske] politikere har gjort hendelsen i 1991 til en religion … Det er derfor millioner, om ikke milliarder, av penger ble investert i denne versjonen … Den offisielle versjonen er veldig praktisk for den nåværende regjeringen … Det finnes en fiende – Tsar-Russland, Sovjetunionen og nå Putins Russland – som alltid skader Litauen og alltid har skylden for alt. Og så snart økonomiske problemer oppstår i Litauen, trykkes det på knappen for russofobi og antikommunisme. Og folket forenes igjen, fordi de har en felles fiende».

«Ikkevoldelig kamp»

Det finnes et åpenbart paradoks i kjernen av den litauiske kontrarevolusjonen. Butkevicius skrøt av hvor sentrale «Sharps bøker og innsikter» var for Baltikums uavhengighetskampanjes suksess, nærmere bestemt «psykologisk krigføring» og «sivil ulydighet». Den antatte styrken til disse teknikkene var så stor at «jeg kunne ha dratt hele Russland inn i en krig mot kommunistene», skrøt han til Sapozhnikova. Likevel, langt fra «ikke-voldelige», nådde «januarhendelsene» som så godt som garanterte Vilnius’ løsrivelse fra Sovjetunionen et klimaks med et hagl av kuler og mange drepte.

Påfallende nok innrømmet både Butkevicius og Sharp åpent overfor Sapozhnikova at «ikke-voldelige» revolusjoner faktisk krever vold for å lykkes. Butkevicius bagatelliserte «blodbadet» i januar 1991 med den begrunnelse at «mange flere mennesker ville ha dødd» hvis hans separatistklikk hadde brukt «gamle geriljakrigføringsmetoder». Baltikum hadde en historie med væpnet motstand mot kommunismen. I over et tiår etter andre verdenskrig førte nazistenes kollaboratører og Holocaust-gjerningsmenn, populært kjent som Skogbrødrene, et brutalt og skjebnesvangert opprør mot sovjetiske myndigheter, med bistand fra CIA og MI6 .

Sharp snakket gjentatte ganger kjærlig om Forest Brothers. I samtaler med Sapozhnikova framstilte han Baltikums «ikke-voldelige» uavhengighetskampanje som en moderne versjon av geriljakrigen deres. «Ikke-voldelig kamp betyr faktisk ikke at du er trygg», innrømmet Sharp. «Det betyr at færre mennesker kan bli drept enn når man tyr til vold.» Gitt at «autoritære regjeringer og diktaturer er svært avhengige av vold», når massebevegelser «begynner å true dem, selv ved kun å bruke ikke-voldelige handlinger, bør du ikke bli overrasket over at regimet vil drepe folk».

Sharp viste til eksemplet med CIA-støttede tsjetsjenske militante, som «uklokt … valgte vold for å oppnå uavhengighet», gitt at Russland militært var «mektigere» – «det gir ingen mening å velge væpnet kamp når motstanderen din er så sterk». Han erklærte at det geniale med «ikke-voldelige metoder» var at bruken av dem betydde at «myndighetene ikke vil vite hva de skal gjøre med deg … fordi hvis de slipper løs makt, vil det forårsake en umiddelbar internasjonal reaksjon». Sharps diverse pamfletter anerkjenner selvfølgelig beleilig ikke det endelige målet med «ikke-voldelige» protestteknikker er å få aktivister drept.

Likevel har angivelig myndighetspåførte borgerdødsfall og den påfølgende «internasjonale reaksjonen» vært sentrale komponenter i flere Sharp-inspirerte fargerevolusjoner og amerikanske regimeskifteoperasjoner. Sharp var til stede i Beijing under protestene på Tiananmen-plassen i april-juni 1989, og skrev en «øyenvitneberetning» om «ikke-voldelig kamp i Kina». Han glemte å nevne de George Soros-støttede demonstrantene som okkuperte plassen, lynsjet og tente ned flere ubevæpnede soldater fra Folkets frigjøringshær, i et forsøk på å provosere frem en brutal motreaksjon fra myndighetene. Som den fremtredende studentdemonstranten Chai Ling forklarte i sin samtid :

«Studentene spør stadig: ‘Hva skal vi gjøre nå? Hva kan vi oppnå?’ Jeg føler meg så trist, for hvordan kan jeg fortelle dem at det vi egentlig håper på er blodsutgytelse, for øyeblikket når regjeringen ikke har noe annet valg enn å skamløst slakte folket. Først når torget er oversvømmet med blod, vil Kinas folk åpne øynene. Først da vil de virkelig være forent. Men hvordan kan jeg forklare noe av dette til mine medstudenter?»

Den «revolusjonen» mislyktes. En åpenbar lærdom å trekke var at den beste måten «ikke-voldelige» aktivister kan forårsake blodsutgytelse, og en negativ «internasjonal reaksjon», er å i hemmelighet utføre drap selv. Skytingen av demonstranter av uidentifiserte snikskyttere var en del av det CIA-støttede forsøket på å styrte Venezuelas president Hugo Chavez i april 2002 , i en rekke land i løpet av den innledende fasen av den arabiske våren, og Ukrainas Maidan-kupp i 2014. I oktober 2023 viste en domstolsavgjørelse i Kiev uten tvil at massakren var et falskt flagg utført av opposisjonen.

Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være lesernes enorme generøsitet. Uavhengig journalistikk krever likevel investering, så hvis du verdsetter denne eller andre artikler, bør du vurdere å dele dem, eller til og med bli en betalende abonnent. Din støtte mottas alltid med takknemlighet og vil aldri bli glemt. For å bestille en kaffe eller to til meg, vennligst klikk på denne lenken.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg:

Lithuania’s False Flag Counter-Revolution

Synes du denne teksten kanskje er litt lang, så husk: En god bok kan ikke bli for tykk, for du kommer til å savne den når du er ferdig med den, og en dårlig bok kan av forståelige grunner ikke bli for tynn. Dette er del 2 av artikkelen om Folkeretten.

Dr. philos. Knut Erik Aagaard.

8. mars 2026.

Første del av denne artikkelen finner du her: Folkeretten.

Thomas Hobbes var, etter Niccolò Machiavelli, den andre i den korte rekken av store opplysningsfilosofer: John Locke, David Hume, Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau, Adam Smith, Immanuel Kant og Karl Marx. Rekken er min, og ikke konsensusorientert. Hvem kan vel seriøst ta anstøt av en litt pompøs og dertil ufaglært, gammel og ensom vandrers flanerier?

Niccolò Machiavelli 1469-1527: «Fyrsten» (public domain).

Machiavellis famøse bok «Fyrsten» (1513) er den første analyse av statsmakt som er skrevet uten sideblikk til moral, religion og idealer. Den er også en av de beste bøker som noen gang er skrevet. Machiavellis bok handler om hvordan man faktisk skaffer seg makt, konsoliderer makt, utvider makt, og hvordan man unngår å miste makt. Boken var skandaløs fordi den helt så bort fra det gode som virksom faktor.

Machiavellis neste bok Discorsi(1517) handler derimot om den gode stat. Han skrev under renessansen, lenge før det moderne demokrati var påtenkt. Han noterer seg at europeerne etter middelalderens tusenårige mørkemannsvelde nå endelig har passert antikken i alle vitenskaper og kunstarter. Men ikke i statskunsten.

Discorsi er snedig forkledt som diskusjoner over de første ti bøkene i Titus Livius’ monumentale verk om Romerrikets historie, fra byens grunnleggelse gjennom monarki og republikk til Augustus’ imperium og tusenårsrike.

Men boken handler egentlig om Machiavellis egen samtid i Italia. Den er en bredside mot Pavestaten, det styrtrike Vatikanet som breiet seg i Italia og blandet seg aktivt inn i europeiske monarkier, som både trengte Guds velsignelse og måtte betale for den. Machiavellis ville legge et teoretisk fundament for Italia som nasjonalstat på linje med England og Frankrike, et krav om opphevelse av Pavestaten som hemsko for nasjonal samling. Den beste norske Machiavelli-biografien er forøvrig Hans E. Kinck: Renæssansemennesker.

Et nøkkelord i Machiavellis analyse er Virtù, dyden. Slik «Fyrsten» om makt er kjemisk fri for dyd, er «Discorsi» om den gode stat gjennomsyret av den. For: Et fordervet folk som har mistet dyden, kan knapt danne en god stat. Machiavelli har iallfall ikke sett eksempler på det, og tviler på at de finnes eller er mulige. Mer om det mot slutten av denne teksten.

Hugo Grotius (1583–1645)

Hugo Grotius kalles ofte folkerettens far. Han skrev en temmelig knudrete bok med et revolusjonerende innhold: De Iure Belli ac Pacis (1625).  Han utledet en folkerett av naturretten, ikke av teologien: Om enn Gud ikke fantes, ville naturretten likevel være gyldig. Etiamsi daremus non esse Deum .. Grotius utleder naturretten av fornuften og begrunner en sekulær, universell moral og rett. Han tar sitt utgangspunkt i Aristoteles’ bestemmelse av arten: ὁ ἄνθρωπος φύσει πολιτικὸν ζῷον, altså: Mennesket er etter sin natur et politisk og sosialt dyr. Kuer er sosiale, men ikke politiske; katter er politiske, men ikke sosiale; alle er vi dyr.Den målsøkende (teleologiske) «Fysikken» til Aristoteles stinker, men han var, som Carl von Linné, en ypperlig taksonom.

A Voice in the Wilderness: Hugo Grotius (1583-1645)

Individer i samfunn må ha regler for oppførsel, så de ikke selv truer sitt eget samfunn. Det samme gjelder forholdet mellom stater, som i likhet med individer har felles interesse i å inngå avtaler og traktater basert på naturrett og sedvane. Grotius skrev også om en fremtidig krigens folkerett, om måtehold i bruk av makt, om forsvar av sivile, om at avtaler må overholdes også overfor fiender, og om rettferdige og urettferdige kriger. Havet er et fellesgode for alle land, hevder Grotius, hvilket brøt tvert med tidens handelspraksis og forsyningslinjer på verdenhavene.

Grotius skrev i fortvilelse på dårlig latin før og under Tredveårskrigen (1618-1648), som satte Europa i brann. Bøkene hans fikk først etterhvert en innflytelse som understøtter alle senere – og hittil mislykkede – forsøk på å skape internasjonal lov.

Om Grotius skrev for eksempel Adam Smith 134 år senere:

«Grotius seems to have been the first who attempted to give the world anything like a system of those principles which ought to run through and be the foundation of the laws of all nations: and his treatise of the laws of war and peace, with all its imperfections, is perhaps at this day the most complete work that has yet been given upon this subject». (Adam Smith: The Theory of Moral Sentiments VII (1759), seksjon iv, kapittel 37).

Thomas Hobbes (1588-1679)

Hobbes’ bok Leviathan fra 1651 beskriver Dyret i Åpenbaringen som et alias forStaten.

Han avviser Grotius’ aristoteliske bestemmelse av mennesket som sosialt. Men også Hobbes tar utgangspunkt i naturtilstanden, der hver mann er sin egen herre og står til ansvar bare for seg selv, sin familie og sin gud. I naturtilstanden finnes ingen industri, intet jordbruk, ingen navigasjon, ingen midler til å fjerne eller flytte tunge ting, ingen kunnskap om klodens overflate, ingen idé om tid, ingen kunst, ingen litteratur, intet samfunn, og verst av alt: evig frykt og utsikt til voldsom død. And the life of man: solitary, poore, nasty, brutish – and short!

Thomas Hobbes 1588-1689: Leviathan (public domain).

Boken er beskrevet som et eneste langt argument for uinskrenket monarki, hva enten monarken er et geni eller en tosk. For overlatt til seg selv – uten staten – er mennesket fortapt i en alles kamp mot alt og alle. Mennesket er ikke sosialt, men egoistisk.

Undersåttene slutter en kontrakt – The Covenant – med herskeren, som selv ikke kan holdes til ansvar. Der Grotius fortvilet roper om fred fra Tredveårskrigens religiøse, sønderrevne villmark, er Hobbes hans mørke tvilling, som logisk fører Grotius’ premisser til deres dystre og følgeriktige konklusjon: Evig strid mellom autoritære monarker. Uten Gud finnes ingen høyere domsmakt å appellere til. Hobbes risser opp startstreken for de realistiske skoler i statsvitenskapen, der John Mearsheimer i dag hersker globalt, og hans elev, Glenn Diesen, hersker her hjemme på berget.

Astmatikeren Thomas Hobbes ble motarbeidet av alle, fra Kirken til liberalerne, som en ond, ateistisk kyniker. Men ingen kunne ignorere ham. Bak huset hvor han bodde, lå en høy ås à la Holmenkollen, som han besteg hver morgen for helsens skyld. På sine gamle dager oversatte Hobbes Iliaden og Odysseen fra gammelgresk til engelsk, for at hans kritikere – som han sa – kunne irritere seg over hans dårlige oversettelser i stedet for hans epokegjørende og skoleskapende politiske teori.

Samuel von Pufendorf (1632–1694)

Grotius og Pufendorf er de to minst kjente og leste av disse tre store opplysningsfilosofene. Grotius huskes for det første formulerte krav om en bindende folkerett. Hobbes huskes best for sin empirisistiske kynisme, sitt svartsyn (og støtte til autokrati), og fordi han lever videre i de realistiske statsfilosofiske skoler (som Mearsheimers og Diesens). Pufendorf og Grotius er glemt fordi de overskygges av sine mer kjente etterfølgere, som til gjengjeld eksplisitt yter dem full rettferdighet.  

Samuel von Pufendorf 1632-1694 (public domain).

Pufendorfs teori var den mest innflytelsesrike naturrettsfilosofien i det 17. og 18. århundre. Han ga ikke bare Hobbes og Grotius svar på tiltale, men satte dagsorden for John Locke, Montesquieu, David Hume, Jean-Jacques Rousseau og Adam Smith. I sin monumentale De jure naturae et gentium (1672 – «Om naturens og folkenes lov» i åtte bind) og i den kondenserte 2-binds De officio hominis et civis juxta legem naturalem (1673 – «Om menneskets og borgerens plikter i henhold til naturloven»), systematiserte han Grotius’ inspirerte innsikter og korrigerte pessimisten Hobbes.

I sitt arkitektonisk oppbygde mammutverk måtte Putendorf altså yte Hobbes en liten tributt, idet han innrømmet naturmennesket en viss egoisme. Han klarte seg heller ikke helt uten en viss frykt for Guds straffedom i sine argumenter for menneskets sosiale natur – en mild, men tilsynelatende påkrevet kritikk av Grotius. Putendorf er likevel en banebryter, nærmest en isbryter for modernitet.

John Locke (1632–1704)

John Locke bygger en bro mellom de foregående tenkerne og den moderne liberalismen i to hovedverk: «Two Treatises of Government» (1689) og «An Essay Concerning Human Understanding» (1690). Der Machiavelli i «Fyrsten» lidenskapsløst analyserte maktens vesen, der Hobbes ville skjerme oss mot borgerkrig, skipskatastrofer, hærverk og plutselig død, der Grotius og Pufendorf forsøkte å bygge systematiske naturrettslige systemer, der foretar Locke en 180 graders kuvending. Det er individet og dets rettigheter som står i sentrum, ikke befolkningen, staten eller autokraten.  

John Locke 1632–1704 (public domain)

Locke skrev i kjølvannet av Den engelske borgerkrigen (1641 til 1651), som hadde preget Hobbes, men Locke opponerte også mot eneveldet, som de begge opplevde under den engelske republikken til Lord Protector Oliver Cromwell (1653-1658). Hobbes skrev «Leviathan» mens han satt i eksil i Paris 1640-1651, men boken ble utgitt i London. Cromwell aksepterte motstrebende henrettelsen av kong Charles den første i 1649, han okkuperte Irland og Skottland i brutale invasjoner, og styrte de tre landsdelene som enehersker fra 1653 til 1658. Locke skrev sitt politiske hovedverk i eksil i Nederland. Det ble publisert rett etter Den engelske revolusjon i 1688, med avsettelse av kong James den andre og innføring av parlamentarisk demokrati.  

Sentrale tanker hos Locke er individet, eiendommen og samtykket. Hans statsfilosofi bygger på noen få revolusjonerende prinsipper, som bryter radikalt med Hobbes og den eldre tradisjonen. Lockes versjon av naturtilstanden er til forskjell fra Hobbes’ skrekkscenarier preget av frihet, likhet og uavhengighet. Mennesket er ikke i strid med sine artsfrender, men lever i en tilstand av fullkommen frihet til å styre sine handlinger innenfor naturrettens begrensninger. Denne naturretten, som naturlig fattes av fornuften, sier at ingen bør skade en annen i hans liv, helse, frihet eller eiendom, fordi vi alle er Guds eiendom og skapt for å ta vare på oss selv, slik enhver «eier seg selv».

Dette selv-eierskapet er et sentralt punkt hos Locke. Ethvert menneske har eiendomsrett til sin egen person. Denne retten kan ingen andre ta herredømme over, bare individet selv. Med arbeidsverdilæren argumenterer Locke for at mennesket, når han høster av naturens gaver ved arbeid, tilfører naturen verdi, goder som derved blir menneskets eiendom. Staten er hos Locke opprettet som øverste dommer for å beskytte den eiendom borgerne allerede har etter naturretten, men som det lett blir strid om blant frie borgere.

For å bøte på disse naturrettens begrensninger inngår mennesket en samfunnskontrakt, som etablerer et politisk samfunn ved flertallets samtykke. Staten er betrodd makt og kan bare bruke den til det felles beste: å beskytte borgernes liv, frihet og eiendom. Locke trekker en radikal, men logisk slutning fra det premiss at staten skal beskytte med betrodd makt. For hvis staten misligholder sin beskyttelsesplikt, har borgerne rett til å gjøre revolusjon.

I sitt filosofiske hovedverk (Essay on Human Understanding (1790) er Locke en konsekvent empiriker, med tesen om at bevisstheten fra fødselen er et tabula rasa, et ubeskrevet blad, et blad som kun gjennom levd liv kan beskrives av erfaring. Ingen arv, ingen medfødte ferdigheter.

Lockes formulering av statens beskyttende og betrodde makt ble utslagsgivende da grunnlovsfedrene dannet Amerikas forenede stater: Det gjelder Uavhengighetserklæringen 1776 (skrevet av Thomas Jefferson), Konstitusjonen 1787 og «Bill of Rights» (ratifisert 1791) skrevet av James Madison i tandem med Alexander Hamilton. «Bill of Rights» er de ti første grunnlovstilleggene – historisk den første lovfestede erklæring om statens ansvar for menneskerettigheter. Andre viktige bidragsytere var George Washington og Benjamin Franklin. Sammen skrev disse mennene seg inn som ledende aktører i den sosiale bevegelse som Opplysningstiden utgjorde, inspirert av de store opplysningsfilosofer.  

Det amerikanske grunnlovsverket ble en sterk inspirasjon for Den store franske revolusjon, som ble utløst ved den folkelige stormingen av fengslet Bastillen i Paris 14. juli 1789. Thomas Jefferson var ambassadør til Paris 1785-1789, og sto i nær kontakt med ledende liberale franske krefter. Den franske Erklæring om menneskets og borgerens rettigheter (1789) var franskmennenes svar på «Bill of Rights», nesten en blåkopi, bare mer vidtgående, generell og universell, som gjenspeiles i FNs mennekerettserklæringg av 10.12.1948.

Enda mer populær i Frankrike enn Jefferson, var Benjamin Franklin («lynavlederen»). Under opplysningstiden gikk politikk og naturvitenskap hånd i hånd, mens de under føydalismen gikk mann mot mann. I Norge er vitenskapen i dag forlengst underlagt staten, som ansetter og betaler samfunnsforskere for å gjøre de funn som begrunner politikernes allerede vedtatte politikk.

Det amerikanske grunnlovsverket demonstrerte for franskmennene at folket selv kunne velte et monarki og etablere et styresett basert på frihet. Amerikanerne og franskmennene skapte et vendepunkt i historien, en ny verden. Men nå er dette lenge siden. Etter at gjeldende folkerett har vist seg illusorisk, trenger vi i dag igjen En ny verdensorden.

David Hume (1711–1776)

De foregående tenkerne bygger på naturrett og folkets kontrakt med herskerne, Locke og Hobbes er også eksplisitt empirikere, Hobbes med sin helt mekaniske psykologi, Locke med sitt tabula rasa. Hume bygger på og utvider denne tanken. Han vil demonstrere at alt innhold i bevisstheten bygger på elementære sanseinntrykk. Idéer, tanker og moral er bare svake kopier og utledninger av disse primære, fysiske inntrykkene.

Hume forkaster selve årsaksbegrepet. At A forårsaker B er prinsipielt en uberettiget slutning, hvor selvfølgelig den enn virker. Kausalitet erkjennes ikke av fornuften, men erverves av gjennom erfaring, vane og forventning. Hume beskriver idéen om rettferdighet som en kunstig dyd. Det finnes ingen naturlig rettferdighetssans, og moral kan ikke utledes av fornuften, som rasjonalistene hevdet, men dannes ved konvensjon, bygget på erfaring. Vi etablerer disse reglene fordi de er nyttige for samfunnet. Rettferdighet er altså en menneskeskapt reaksjon på spesifikke omstendigheter. Om menneskene var fullkomment dydige, som i Lockes lykkelige naturtilstand, ville de ikke trenge rettferdighet. Og hvis vi levde i overflod, ville rettferdighet være overflødig. Men vi lever i en mellomtilstand, og derfor lager vi regler om rettferdighet.

Humes filosofiske hovedverk, A Treatise of Human Nature (1739-49), skrevet da forfatteren var tidlig i tyveårene og preget av ungdommelig og påståelig entusiasme, regnes som en milepæl i vestlig filosofi. Boken falt «død fra trykkpressen», og ble knapt registrert da den kom ut, så Hume måtte skaffe seg et levebrød som diplomat, bibliotekar og historiker.

Jeg har selv litt vondt for å fatte dybden i Humes filosofi, amatør som jeg er i det faget. Han skyr ingen intriktate argumenter for ved introspeksjon å tilbakeføre de aller edleste og mest kompliserte abstrakte tanker om fenomener og moral til enkle, konkrete sanseinntrykk. Introspeksjon er en metode som psykologien forlengst har nedlagt forbud mot, og Darwin har med utviklingslæren gjort kål på diskusjonen om menneskets sosiale natur og dens eventuelle filosofiske forklaringer. Vi er flokkdyr, og ferdig med det.

Men som diplomat, bibliotekar og historiker gjorde Hume det svært godt. Omgjengelig av natur var en han en yndling for de franske filosofer, som kalte ham «Le bon Hume». Hume sto i brevlig kontakt med Montesquieu, men rakk ikke å treffe ham. Ellers omgikkes han hele stjernegalleriet av franske kjendiser (som Madame de Pompadour) og opplysningsfilosofer og forskere, som Diderot, D’Alembert, Helvetius, fysiokraten Turgot, og særlig Jean-Jacques Rousseau (ikke bare var hypokonder, men også syk), som han hadde et stormfullt vennskap til og inviterte til England.

Sin berømmelse vant Hume særlig for sitt seksbinds verk om Englands historie, «fra Julius Caesar til revolusjonen i 1688». Det verket solgte som varmt hvetebrød over hele Europa. Hvem har ikke lurt på hva som skjedde i England etter at romerne dro hjem i 420 inntil vår landsmann Vilhelm Erobreren tok England ved Hastings i 1066 (tippoldebarn av Gangerolv, Ragnvald Mørejarls sønn). Det som skjedde i mellomtiden var Heptarkiet og det angelsaksiske Daneveldet, som Hume skriver utførlig om, men som utelates her.

David Hume (1711-1776): A Treatise of Human Nature (public domain).

Som folkerettsteoretiker er Hume mindre eksplisitt, men han skriver: «De samme fordelene ved fred, handel og gjensidig hjelp får oss til å utvide de samme forestillingene om rettferdighet til ulike land, som vi har mellom individer».

Overført til folkerett: Stater har (i likhet med individer) umiddelbar interesse av kommunikasjon, handel og fredelig sameksistens. Gjennom stadig samhandling oppstår sedvaner – uformelle regler som alle følger fordi det lønner seg. Etter hvert formaliseres disse gode vaner i traktater som uttrykker statenes langsiktige egeninteresse. Folkerett kan altså oppstå uten en overordnet autokrat, utelukkende basert på gjentatt samhandling og erkjent egennytte.

Montesquieu (1689–1755)

Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu 1689-1755 (public domain).

Montesquieus «Persiske brev» (1721) er en fiktiv korrespondanse mellom to persiske diplomater om de underlige tildragelser i det fjerne Paris. Boken er satirisk samfunnskritikk beslektet med Swifts «Gullivers reiser» (1726) og Ludvig Holbergs «Nicolai Klimii Iter Subterraneum» (Leipzig 1741, Norsk utg. «Niels Klims reise til den underjordiske verden» (Aschehoug 1984), som Montesquieu kan ha inspirert.

Montesquieu var også med sine «Considérations sûr les causes de la grandeur des romains et de leur décadence» (Monee, IL. 2022) en inspirasjon for David Humes engelske historie i seks bind og for Edward Gibbons monumentale og uovertrufne «The Decline and Fall of the Roman Empire» i seks bind, til salgs over disk hos Norli bokhandel ved Colosseum kino, Oslo. Inspirasjonen var metodisk snarere enn substansiell, for Montesquieu er temmelig slentrende i dette verket. De tre forfatterne søker alle etter generelle årsaker, med komparativ metode, og krever alle at historikeren kan sin filosofi. De har lite til overs slike som analyserer Romerriket etter prinsippet «gode og dårlige keisere».

Men Montesquieus udødelige hovedverk er «De l’ésprit des lois» (1748), der han av historien utleder maktfordelingsprinsippet: Utøvende, Lovgivende og Dømmende makt. Makt har en tendens til å korrumpere, så det beste systemet er en tredeling mellom maktens gjensidig uavhengige instanser.

Boken er anekdotisk og rapsodisk skrevet, ikke systematisk som hos Hume og Gibbon. Boken gjennomgår et nesten ubegrenset antall historiske eksempler på makt, vanmakt og maktmisbruk. Voltaire, som beundret Montesquieu, kalte boken en labyrint uten en tråd. Men under overflaten løper en systemisk understrøm: Selv om formen er rapsodisk, er verket i sin idé og ambisjon systematisk: «Lovene er i videste forstand de nødvendige relasjoner som utgår av tingenes natur». Hele verket er en undersøkelse av hvordan ulike faktorer – klima, geografi, religion, handel, sedvaner, styreformer – står i et nødvendig og gjensidig innbyrdes forhold til hverandre og til vedtatte lover, som verken er gudegitte eller kontraktsfestede etter en postulert uskyldens naturtilstand, der alle var slemme (Hobbes) eller snille (Locke). Så under det pikareske, anekdotiske ytre, ligger en dyp systematikk hos Montesquieu, som Hume og Gibbon kunne øse av. «L’esprit des lois» er dessuten en fryd å lese.

Jean-Jacque Rousseau (1712–1778)

Jean-Jacques Rousseau 1712-1778.

Jean-Jacques Rousseau var et rotehode, men også det attende århundrets skarpeste penn. Hans kjærlighetsroman «Julie, ou la nouvelle Héloïse» (1761), var så populær at du i Paris kunne leie den på timebasis. Tittelen henspiller på middelalderens autentiske brevveksling mellom munken Abélard og nonnen Héloïse, som aldri fikk hverandre fordi hennes fire brødre tok saken i egne hender og kastrerte Abélard mellom to brev, midtveis i korrespondansen.

Rosseau er opplysningstidens sorte får, som vendte seg mot troen på fremtiden, og så fremskritt som forfall, mens han samtidig la tankemessig grunnlag både for Den franske revolusjon og den moderne nasjonalstatens selvforståelse. Oppvokst i det puritanske, strengt kalvinistiske Genève kom han tidlig til Paris og inngikk i opplysningskretsen rundt encyklopedisten Denis Diderot og naturviteren d’Alembert. Men han brøt snart med dem – (han var i det hele tatt god til å bryte).

Der de så fremskritt, så Rousseau forfall. Der de prekte fornuft, prekte Rousseau følelser. Der de dyrket selskapslivets velsignelser, ville Rousseau tilbake til naturen, vekk fra sivilisasjonens korrumperende fristelser. Denne spenningen mellom individets indre stemme og samfunnets ytre krav er selve nervetråden i hans filosofi. Hans bøker ble proskribert og brent. I sin nød flyktet han til sin venn «Le bon Hume», i England, men det kom raskt til brudd med ham også.

Hans bok «Du contrat social» (1762) er en av de mest innflytelsesrike tekster i vestens filosofi og i folkerettstenkningen. Rousseaus filosofi er en radikal kritikk av det bestående, og et like radikalt forsøk på å tenke samfunnet på nytt. Han diskuterer hvordan et legitimt politisk fellesskap kan etableres.

I motsetning til Hobbes, som så naturtilstanden som en evig krig, og Locke, for hvem den var en tilstand av fornuftig sameksistens, beskriver Rousseau naturmennesket som et isolert, fredelig og selvtilstrekkelig vesen. Det styres av av to prinsipper, selvhevdelse og medlidenhet. Uten språk, uten eiendom, uten kontakt med andre, lever det i en tilstand av lykkelig uskyld.

Rousseau noterer seg noe ganske nytt i statsfilosofien, nemlig dyrenes naturlige sympati med artsfrender, og deres uvilje mot å oppleve artsfellers lidelser og død. Han kan neppe ha sett en flokk kråker kaste seg over en bror med vingen knekt, og hakke ham opp og spise ham levende uten den ringeste sympati. Man kan ikke forlange alt av geniene.

Det var privateiendom som ødela alt. Med Rousseaus ord: «Den første som gjerdet inn et jorde og fant på å si «Dette er mitt!», og støtte på folk så enfoldige at de trodde ham, han var sivilisasjonens sanne grunnlegger». Med eiendommen kom konkurransen, forfengeligheten, ulikheten – og menneskets ulykke. Hvordan kan individer danne samfunn uten å miste sin frihet? Det er spørsmålet som Samfunnspakten prøver å besvare.

Rousseaus løsning er radikal: Individene må hengi seg fullstendig og forbeholdsløst til fellesskapet. Bare ved å gi alt til alle, gir man seg selv til ikke noen bestemt, og man vinner tilbake det man ga, og nå som en del av et høyere selv. Resultatet er den moralske og kollektive kropp – staten eller republikken. Hvert individ blir både en uadskillelig del av helheten og en borger som deltar i den suverene myndighet som uttrykker almenviljen. Den lovgivende makt tilhører folket og suvereniteten er udelelig. Almenviljen finner sitt uttrykk i loven.

Så skulle man tro at problemet var løst, men dét var det ikke. For hvordan formulerer man almenviljen? Den er mer enn alles vilje, som er summen av alles private interesser. Almenviljen forutsetter at alle stemmer ut fra sitt ansvar som samfunnsmedlemmer, ikke som private individer. Hvis individene organiserer seg i partier eller fraksjoner, så kommer almenviljen ikke til uttrykk. Eidsvoldsmennene hadde i 1814 lest sin Rousseau, og partier var et skjellsord i Norge til langt utpå 1860-tallet.

Begrepet almenvilje er temmelig tvetydig og har forårsaket mye bitter debatt. Den norske historikeren Johan Ernst Sars (1835-1917) utsondret to veier i arven etter Rousseau. Under den første bølge av romantkken, «folkets århundre» som var i mangt var inspirert av Rousseau, hadde det umiddelbart forut for Juli-revolusjonen i 1830 utkrystallisert seg to linjer:

«Ligeoverfor et rousseau’sk Høire – en ligefrem reaktionær Romantik og Filosofi der søgte sine Røtter i Middelalderen – stod et rousseau’sk Venstre, Filosofer og Historikere .. som forbandt Romantikens friere Kunstopfatning og mere poetiske Stil med Oplysningstidens Friheds- og Fremskridtsenthusiasme .. Sammen med dette rousseau’ske Venstre, som var Samtidens aandige Avantgarde, Representanter for den rette fremadilende Hovedstrøm i Europas Aansdliv, maa i første Række Henrik Wergeland stilles .. ».

Rousseau var en bra mann, men han kan misbrukes av dem som trenger et påskudd for å undertrykke.

Rousseau har ikke så mye å si eksplisitt om folkerett, men hans betydning for tenkning om stat og nasjon har, og har hatt, enorm betydning de siste 250 årenes nasjonstenkning. Hans vektlegging av folkestyre, statens udelelighet og suverenitet har klare implikasjoner for dagens diskusjoner for gjeldende og kommende folkerett.

Som privatperson var Rousseau en underlig skrue, vennlig og underholdende, men paranoïd. Han var god til å spille og synge, og livnærte seg i perioder som sanglærer for piker av god familie og som kopist for utgivere av trykte noter. Han var ikke så flink til å spille etter noter, og han spekulerte seg derfor frem til et enklere system for notering av musikk. Han skjemtes ikke for å presentere sitt nye amatørsystem for en av samtidens virkelig store komponister og musikkteoretikere, Jean-Philippe Rameau (1685-1764). Komponisten så ikke poenget, og dermed ble det brudd der også. Men det hindret ikke Rousseau i å stå som forfatter av alle artiklene om musikk i den store franske Encyklopedien, som hans venner, ledet av Diderot, faktisk fikk utgitt. 

Adam Smith (1709–1790)

Adam Smith var en sjenert og keitete skotsk økonom og opplysningsmann, i utgangspunktet moralfilosof, i likhet med David Hume, verdensmannen som ble hans næreste venn.

Adam Smith (1709-1790)

Med sitt hovedverk «Wealth of Nations» (1776) etablerte Smith seg som kapitalismens første samlende teoretiker. Han plukket fjærene av noen av sine forgjengjere, særlig merkantilisten Jean-Baptiste Colbert, finansminister under Solkongen Ludvik XIV. Han bygget videre på og overgikk skoledannende franske fysiokrater, som François Quesney (1694-1774).

Merkantilistene mente at all rikdom kan reduseres til edle metaller. En nasjons mål er å samle så mye gull og sølv som mulig. De påpekte også at en stat må eksportere mer enn den importerer. De gikk inn for statlig regulering av utenrikshandel, ved toll, monopoler og subsidier. Merkantilistene var dessuten imperialister og mente kolonihandel ville tjene moderlandet.

Smith angriper frontalt: Rikdom er ikke penger, men årlig reproduksjon av varer og tjenester. «En nasjon som har mye gull, men lite mat, er ikke rik. Den er sulten». Handel er ikke et nullsumspill. Merkantilistene lærte at det ene landets vinning var det andre landets tap. Smith svarer at begge parter tjener på handel når de spesialiserer seg på det de kan best.

Proteksjonisme skader den nasjon den er ment å beskytte. Toll og monopoler vrir ressursbruken bort fra det som naturlig lønner seg. Merkantilistene mente prisene på varer skulle fastsettes av staten ved dekret. Smith mener prisene regulerer seg selv, med den arbeidsverdilære han overtok og videreførte fra John Locke.

Kolonier er en byrde, ikke en inntektskilde, mener Smith, og dessuten er det urettferdig å holde seg med kolonier. Smith kritiserte det britiske koloniimperiet, og mente det var kostbart og irrasjonelt fordi det kostet mer enn det smakte.

«To found a great empire for the sole purpose of raising up a people of customers may appear a project a project fit only for a nation of shopkeepers. It is, however, a project altogether unfit for a nation of shopkeepers; but extremely fit for a nation whose government is influenced by shopkeepers. Such statesmen, and such statesmen only, are capable of fancying that they will find some advantages in employing the blood and treasure of their fellow citizens to found and maintain such an empire.» (Wealth of Nations IV-7).

Fysiokratiet var en økonomisk skoleretning som oppsto i Frankrike rundt 1750, grunnlagt av François Quesney. Her var Smith mildere i kritikken, men bet godt fra seg. Fysiokratene mente økonomien ble styrt av naturlover som menneskene bør innrette seg etter. De hevdet at jordbruket var den eneste reelt produktive sektor, for industri og handel er bransjer som bare snylter på og omformer det som landbruket har skapt. Samfunnet nasjonale nettoprodukt er det overskuddet landbruket skaper, utover det som trengs til dets reproduksjon. De gikk inn for laissez faire, altså full økonomisk frihet, ingen regueringer. All skatt bør legges på grunnrenten, mente fysiokratene, for det er av jorden overskuddet oppstår.

Smith traff Quesney og hans medarbeidere i Paris 1764-66 og videreførte noen av deres tanker, for eksempel troen på økonomisk frihet. Han overtok også deres modellering av hvordan penger flyter rundt i systemet. Han videreførte deres skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid, men flyttet grensene betydelig. Fysiokratenes kritikk av merkantilistene hadde Smiths fulle støtte. Fysiokratene forsto at overskudd måtte reinvesteres. Smith kunne ikke være mer enig.

Adam Smith forkastet tanken om landbruket som verdiskaperen i samfunnet: Det er produktivt arbeid som skaper en varig omsettelig gjenstand, en vare. Industri og håndverk er like produktive som jordbruk: En skomaker og en bonde skaper begge verdier som varer utover arbeidsdagen.

David Hume og Adam Smith. KI-simulering, tydelig inspirert av Mr. Micawber og David Copperfield.

Kostnadene ved et slikt imperium – skatter og dyrere varer [inkludert $40 billioner statsgjeld] – bæres av hele befolkningen, mens gevinstene er konsentrert hos en liten gruppe kjøpmenn som har politisk innflytelse [mafia-oligarkiet]. Smith gir her, 250 år før tiden, en temmelig presis beskrivelse av consigliere Don Corleone Trumps amerikanske imperium – Det Fjerde Rike.

Man må se Adam Smith i lys av det sivilisatoriske fremskritt som kapitalismen innebar sammenlignet med tidligere trinn. Det skulle gå enda 91 år før Karl Marx rev alle klærne av nykommeren. Men Smith var ikke en blind talsmann for minimalstat og frie markeder alene. Han var fullt klar over at kapitalismen vokste frem samfunn fulle av føydale rester.

Smith forsto og uttrykte behovet for likhet for loven i klassesamfunn som hadde egne lover for ulike grupper av befolkningen. Ikke bare av prinsippielle, moralske grunner, men fordi mangelen på juridisk likhet var en trussel mot arbeidernes velferd og dermed for samfunnets totale rikdom.

Smith utviklet en treklasseteori med landeiere (en føydal rest), arbeidere og kapitalister som samfunnets hovedgrupper. Han så at staten og lovverket i stor grad var dominert av arbeidsgivernes interesser, en systemisk urettferdighet. Et samfunn med reell likhet for loven ville styrke den nasjonale almeninteressen.

Hans forsvar for frie markeder var nemlig motivert av ønsket om å beskytte arbeiderne mot en stat han mente tjente kapitalistene. Smith så med avsky på bedrifter som betalte arbeiderne i naturalia med varer fra egen bedrift, hvilket bandt arbeideren til arbeidsgiveren (en føydal rest fra det veksthemmende livegenskapet), og utnyttet dem. Han kritiserte også forbudet mot interesseorganisasjoner som fagforeninger og arbeidsgiverforbund. I England hadde man lovfestet maksimallønninger for å hindre det Smith kalte «naturlig og sårt tiltrengt lønnsvekst».

Et fritt marked var for Smith ikke det samme som et lovløst marked. Et velfungerende og rettferdig market ville nemlig kreve at staten håndhevet lover likt for alle, og hindret kapitalistene i å bruke staten som et våpen mot arbeiderne, et verktøy for egen vinning.

Vi ser altså at Adam Smith i 1776 gjorde en tidlig og etter måten progressiv analyse av kapitalismen. I Frankrike hadde man i 1789 ikke engang oppdaget arbeiderklassen, for tredjestanden omfattet både advokater og håndtverkere, men ikke arbeidere. Det Smith ikke kunne forutse, var at hans modernisering av handel og lover slett ikke forhindrer utbyttingen av arbeiderne. Å gjennomskue den utbyttingen gjensto for Karl Marx med Das Kapital i 1867.

Smith gjør ikke folkeretten til et hovedpunkt i sin teori om kapitalisemen. Men i den posthumt utgitte «Lectures on Jurisprudence» (forelesninger holdt i Glasgow 1762-1766) blir bildet klarere: Folkeretten vokser frem som et nødvendig supplement til handel og gjensidig avhengighet, og den fungerer best når den er forankret i staters egeninteresse og omdømme. «Folkeretten er i stor grad bestemt av den relative makten mellom nasjoner. Likevel finnes det visse normer for rettferdighet som selv mektige nasjoner finner det fordelaktig å respektere, fordi ingen nasjon er så mektig at den ikke kan finne det nyttig å ha andres tillit».

Immanuel Kant (1724–1804)

Immanuel Kant 1724-1804 (public domain).

Kant er på en måte den siste av de klassiske filosofer, som med sine berømte «Kritikker» skulle bringe hele den naturrettslige tradisjonen inn i et nytt, kritisk lys: Kritik der reinen Vernunft (1781) om grensene for vår erkjennelse (epistemologi), Kritik der praktischen Vernunft (1788) om fornuftens rolle i handling (moral og etikk) og Kritik der Urteilskraft (1790) om dømmekraften i refleksjonen over natur, tro og kunst (om estetikk og formålstjenlighet i naturen – teleologi).

Hans siste skrift, den lille, nærmest bydende Zum ewigen Frieden (1795) er en til det naivt idealistisk grensende politisk pamflett med absolutte øyeblikkelige krav til en verden i krig, og presumptivt prinsipielle krav til en fremtidig evig fred. Han krever for eksempel at alle stater skal være representative republikker og at verden skal organiseres som en føderasjon av slike republikker. Det er på én gang et stykke opplysningsfilosofi, en praktisk fredsplan og et moralsk oppgjør med datidens maktpolitikk, men redningsløst idealistisk.

Kant, evig bofast i Königsberg (nå Kaliningrad) skrev Til den evige fred i 1795, midt under de franske revolusjonskrigene. Europa var i oppløsning. Han var da 71 år gammel og hadde hele sitt kritiske system bak seg. Boken er Kants forsøk på å gjøre filosofien politisk relevant. Skriftet er bygget opp som en traktat, med seks preliminærartikler (umiddelbare skritt mot fred) og definitive artikler (grunnlaget for en varig fredsorden).

Boken demonstrerer filosofiens maktesløshet i en verden av krigere, men den la også grunnlaget for den idealistiske tenkningen bak Folkeforbundet og De Forente Nasjoner. Kants tenkning beskjeftiger de hundretusener som studerer ideologi og de titusener som arbeider i folkerettens utallige organisasjoner. Med tanke på hva disse flittige folkene har oppnådd i en verden som nettopp i dag står i brann, kan man bli litt nedstemt. I en strid mellom vitenskap og ideologi vil ideologien nesten alltid seire.

Kant i lys av forgjengerne

Machiavelli så maktens realiteter og skilte politikk fra moral. Grotius forsøkte å begrense krigens grusomheter gjennom naturrett, men uten effektiv håndheving. Hobbes så internasjonal politikk som en evig krigstilstand. Pufendorf systematiserte naturretten, men forble innenfor statenes suverenitet. Locke satte individets rettigheter i sentrum, men hadde lite om folkerett. Hume undergravde naturrettens metafysiske grunnlag og forklarte rettferdighet som konvensjon. Montesquieu utviklet en empirisk vitenskap om lovene og så handel som fredsskaper. Rousseau la grunnen for folkesuvereniteten, men var skeptisk til internasjonale ordninger.

Kant forener og overskrider dem alle. Han overtar Rousseaus tanke om folkenes selvbestemmelse, men setter den inn i et internasjonalt rammeverk. Han deler Humes skepsis til abstrakt metafysikk, men gjeninnfører fornuften som en praktisk og forpliktende størrelse. Han bygger videre på Montesquieus maktfordeling, men gir den en fredspolitisk begrunnelse. Han tar et oppgjør med Grotius-tradisjonen ved å insistere på at folkeretten må ha en institusjonell form for virkelig å kunne binde statene.

Kant er den første som systematisk tenker sammen demokrati, folkerett og globalitet til en enhetlig fredsfilosofi. Kant så klart menneskets og statenes egoisme – men han insisterer på at fornuften likevel gir oss en plikt til å arbeide for fred, og at historien (vår natur) på sikt vil tvinge oss i den retningen.

Vår tid

Det fører vel for langt å presentere vår tids mest omdiskuterte politiske bøker: Fukuyamas «The End of History and the Last Man», Huntingtons «Clash of Civilizations» og Brzezinskis «The Grand Chessboard» La meg nøye meg med at Fukuyama er den snilleste, Brzezinski den slemmeste, og at Huntington knapt er den gyldne middelvei, skjønt kanskje nærere sannheten.

Men så er det altså dét, at mens disse klokeste blant hoder diskuterer folkerett i 400 år, så raser krigene ustoppelig, uhindret av hva de kloke tenker og skriver. Disse tankene disputeres på og opponeres mot på de tusenvis av klodens synkront tidløse multiversiteter til denne dag. Men har disse disputaser den ringeste effekt på verdens skjeve gang?

Svaret er nei. Verden forandres ikke i elfenbenstårnene, i vitenskapsmenns lønnkamre. Verden endres på bakken, i virkeligheten. Virkeligheten er det stedet hvor du faktisk brekker nesen og ankelen eller mister livet. Virkeligheten er også det stedet der lærenemme og sjarmerende barn mirakuløst fødes lykkelige, hvor de etterhvert finner sin plass i skyggen, og hvor de – hvis de er heldige – dør i fred og stoisk ro. Den vackraste visan om kärleken kom aldrig på prent.

Jeg kan ikke yte disse kloke menn noensomhelst rettferdighet i en polemisk tekst som denne. Jeg nevner dem bare, som knagger flittige entusiaster kan henge hatten på.

Historisk har vi sett noen spede forsøk på å etablere fred mellom nasjonene. Westfaler-freden ble i 1648et pusterom i et sønderknust Europa, hvis nasjoner var ofret på den religiøse intoleransens alter. Krigene sto i kø: Først Den spanske arvefølgekrig (1701-1714). Da Solkongen Ludvig XIV – død 1715 – var blitt for sterk for den skjøre maktbalansen etter 1648, var det duket for Østerriksk arvefølgekrig, Sjuårskrig og ytre Preussens indre overtakelse av Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon (1740-1763 m.m.). Wiener-kongressenvar i 1819 Reaksjonens svar på Den franske revolusjon og Napoleon Buonapartes antiføydalt sivilisatoriske, men brutale forsøk på å borgerliggjøre Europa. Ved å angripe Russland gapte han for høyt, slik tyskeren Wilhelm II og østerrikeren Adolf Hitler også gjorde senere – ja, slik NATO og EU gjør i dag.

Men Reaksjonen grunnstøtte på Juli-revolusjonen i 1830 og Februar-revolusjonen i 1848. Versaille-freden etter den formålsløse Første verdenskrig var i 1919 allerede svanger med Andre verdenskrig over Folkeforbundets lik, slik FN, NATO og EU nå ligger som utmagrede gribber over kadaveret av den russiske landsdelen Ukraina, åstedet for USAs forhåndsdømte proxy-krig mot Russland.

Nürnberg-prosessen og dannelsen av FN i 1949 ledet gjennom stabilt kald krig frem til The Unipolar Moment og USAs hegemoni (1991-2022). Der står vi nå, med folkerettsstridig fullskala invasjon av Midtøsten – i beste fall imperialismens siste slag med halen. I denne virkelige verdener det svært få spor av de humane aspirasjoner som folkeretten presumptivt springer ut av.

USA styres i realiteten av Benjamin Netanyahu, med sin gammeltestamentlige drøm om et Stor-Israel fra Nilen til Eufrat, et USA som under Trump fåfengt sikter mot verdensherredømme, en rekolonisering av det globale sør, en reinkarnasjon av Romerriket, Et Fjerde Rike, med alle midler. For hva ville en Napoleon eller en Hitler gjort under lignende omstendigheter? De ville avskaffet mellomvalgene i november ved et statskupp.

Og ingen spurte de kloke hoder, som i avmakt fortsatte og fortsetter å tenke, tale og skrive. Xi Jinping og Vladimir Putin demoniseres i EU og NATO, men tiljubles i resten av verden, hvor det ifølge min kinesiske frk. DeepSeek bor nesten sju ganger flere enn hos oss.

Hvis det som Machiavelli betvilte muligheten av, og som faktisk lot seg gjøre i to dydløse, fordervede stater som Kina (fra 1986) og Russland (fra 2000) – å innføre dyden der den var borte – så er det vel i prinsippet mulig hos oss også, en gang i fremtiden.

For alt som er mulig, vil før eller senere inntreffe. Det er optimismens lov.

Denne teksten er skrevet på tindrende klart klassisk norsk bokmål. Hvis du ikke forstår den, kan det ha én av bare to mulige årsaker: Utilstrekkelige norskkunnskaper eller sviktende historiske kunnskaper. Slike problemer kan løses av en flittig maur. Noen medlemmer i mitt parti FOR mangler tilstrekkelig skolering. Den beste skolering jeg kan tilby, er daglig lesning av dagsavisen steigan.no.

Pål Steigan er den rabiate revolusjonære fra syttitallet, historisk min motstander, siden 2016 en lettere reformert, nær venn og medarbeider som gir meg fritt leide fra landets høyeste og edleste kateter. På steigan.no kan du skrive om verden slik du mener den er. Såfremt redaktøren synes du har noe viktig å fare med, ikke slik noen woke-inspirerte NATO- og EU-frelste politikere, forskere, journalister og aviseiere synes og krever at du bør mene.

I skrivende stund rekonvaleserer Pål etter et plutselig hjerteinfarkt 17.02.26 (faktisk i det øyeblikk jeg påbegynte arbeidet med folkeretten), blant mye annet som følge av minst 12 år med 18-timers arbeidsdager 365 dager i året. Vi sto på nippet til å miste den eneste alment kjente og daglig tilgjengelige oase for fritt ord i Norge.

Hjemme hos Pål og Kari 2021 (Privat, KE Aagaard).

Pål Steigan og Knut Erik Aagaard 2016.

Et annet råd er å lese bøkene i denne litteraturlisten. Jeg har selv lest dem i løpet av et langt liv, gjennom 40 år med full stilling i offentlig tjeneste, gjennom tre hustruer, fire barn som skikker seg vel, og åtte barnebarn jeg forsøker å inspirere. Så lenge krigen raser i Ukraina har jeg ikke tid til å lese, så jeg nøyer meg med å skrive litt av og til. Kunne jeg i mitt liv ta meg den tiden det unektelig tar å lese, og den gleden det gir, kan også du.

Slutt opp, kamerat, slutt opp om Fred og Rettferdighet! Jeg er FOR.

Kameratslig hilsen, Knut Erik.

Litteratur: (notert omtrentlig i den rekkefølge de nevnes i teksten over).

Machiavelli, Niccolò: Fyrsten (1513). Kagge (2007).

Machiavelli, Niccolò: Discorsi (1517-1519). Dansk: Drøftelser av de første ti bøger hos Titus Livius. Helikon, Hasselager (2004).

Livius, Titus: Ab Urbe Condita Libri. («Bøkene fra byens grunnleggelse». Romas historie i 4 moderne bind. Penguin Classics. Penguin (1972).

Kinck, Hans E.: Renæssansemennesker. Aschehoug, Kristiania (1922). Fås antikvarisk for en billig penge.

Grotius, Hugo: Mare Liberum (1609. (Det frie hav. Eng.: The Freedom of the Seas, Oxford University Press 1916, gjenutgitt 2001 av The Lawbook Exchange).

Grotius, Hugo: De Iure Belli ac Pacis (1625). (On the Law of War and Peace). Andos Books (2019).

Aristoteles: Πολιτικά. («Politikken»). (Eng.: Politics. Loeb, Harvard Press 1998, loc. cit. p. 8, Bekker 1253a 2-3).

Aristoteles: Τῶν περὶ τὰ ζῷα ἰστοριῶν. («[Bøkene] om dyrenes historie»). Eng.: History of Animals. Loeb, Harvard University Press 1-3 og 4-6 (1993).

Hobbes, Thomas: Leviathan (1651). Everyman’s Library (1987).

Hobbes, Thomas: Odysseen (1675) og Iliaden (1676). Kritisk utgave av beggebøkerved Eric Nelson, Oxford University Press (2008).

Mearsheimer, John: The Tragedy of Great Power Politics. Norton (2001).

Diesen, Glenn: The Ukraine War & the Eurasian World Order. Clarity Press (2024).

Pufendorf, Samuel: De officio hominis et civis juxta legem naturalem libri duo (1673). (On the Duty of Man and Citizen). Cambridge University Press (2006).

Locke, John: Two Treatises of Government (1679). Cambridge University Press (2013).

Locke, John: An Essay Concerning Human Understanding.

Hume, David: A Treatise of Human Nature (1739/40). Pelican Classics (1969).

Hume, David: The History of England from the Invasion of Julius Caesar to the Revolution in 1688 I-VI (1754-1762). Liberty Fund, Indianapolis IN (1983).

Hume, David: Selected Essays 1711-1776. Oxford University Press (2008).

Hume, David: Essays: Moral, Political and Literary (1776). Lexington KY (2016).

Swift, Jonathan: Gulliver’s Travels (London 1726).

Holberg, Ludvig: Iter Nicolai Klimii Subterraneum (Leipzig 1741). Norsk utg.: Niels Klims reise til den underjordiske verden. Aschehoug (1984)

Montesquieu, Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu: Lettres persanes (1721). Norsk: Persiske brev, Aschehoug (1998).

Montesquieu, Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu: Considérations sur les causes de la grandeur des romains et de leur décadence (1734). Eng.: Considerations on the Causes of the Greatness of the Romans and Their Decline. Hackett (1999).

Montesquieu, Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu: De l’esprit de les lois (1748). Eng.: The Spirit of the Laws. Cambridge University Press (2011).

Gibbon, Edward: The Decline and Fall of the Roman Empire I-VI (1776-1778). Everyman’s Library (1993). Til salgs over disk, Norli-Colosseum, Oslo, pr. 25.02.26.

Rousseau, Jean-Jacques: Discours sur les sciences et les artes (1750). Librairie Générale Française (2004).

Rousseau, Jean-Jacques: Discours sur l’origine et les fondements de l’inégalité parmi les hommes (1755). Eng.: Discourse on Inequality. Oxford University Press (2009).

Rousseau, Jean-Jacques: Du contrat social; ou Principes du droit politique (1762). Eng.: Of the Social Contract, or Principles of Political Right. Cambridge University Press (2013).

Rousseau, Jean-Jacques: Les Rêveries du promeneur solitaire (1776-78), utgitt posthumt 1782. (Eng.: The Reveries of the Solitary Walker. Oxford University Press (2011).

Sars, Johan Ernst: Henrik Wergelands historiske syn og hans Forfatterskab (1898). Samlede verker, Gyldendal 1912, bind 4, sd. 161.

Smith, Adam: The Theory of Moral Sentiments (1759). Penguin Classics, London (2009).

Smith, Adam: Lectures on Jurisprudence (1762-1766). Eng. utg.: Oxford University Press (1978).

Smith, Adam: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776). Wordsworth (2012).

Kant, Immanuel: Zum ewigen Frieden (1795). Eng.: Perpetual Peace. Monee, IL. (2022).

Fukuyama, Francis: The End of History and the Last Man. Free Press (1992).

Huntington, Samuel P.: The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Simon & Schuster (1996).

Brzezinski, Zbigniew: The Grand Chessboard: American Primacy and its Geostrategic Imperatives. Basic Books NY (1997).

---

Gjennom Hormuzstredet passerer normalt rundt 20% av verdens olje. Irans Revolusjonsgarde (IRGC) har erklært stredet stengt flere ganger siden slutten av februar 2026, etter amerikanske og israelske angrep mot Iran. Iran har senere nyansert eller avvist full stenging – offisielle uttalelser fra militære talspersoner og utenriksdepartementet sier de ikke har stengt stredet helt, men at det håndteres etter «internasjonale protokoller», og at skip med tilknytning til USA/Israel ikke får passere.

I praksis har skipstrafikken gjennom stredet falt kraftig (opptil 80–90% nedgang ifølge flere kilder som Lloyd’s List og marineovervåking).

Dette har allerede ført til en økning av oljeprisen:

Brent crude (global referanse): rundt $92–93 per fat (opp ca. 8–9% på én dag, og over 30–35% siste måned). Mange spår $100+ per fat raskt – noen sier over $100 neste uke hvis det ikke kommer noen løsning.

Fraktkostnader for olje har doblet seg eller mer – rekordhøye rater (opptil $14–15 per fat bare for shipping). Naturgass/LNG: Priser i Europa steg 30–40 % tidlig, da ca. 20 % av global LNG går gjennom stredet.

Kaskader av kriser

At dette vil bety skyhøye priser på olje- og gassmarkedene i Europa, er opplagt. Dermed vil det også bety konkurser og nedlegginger i industri som er svært sårbar for høye energipriser.

Men det finnes noen mulige/sannsynlige «følgekriser» som vil melde seg hvis denne krigen blir langvarig. Hele vårt samfunn er jo i siste instans basert på olje.

Vi har sett på en analyse basert på arbeidet til Craig Tindale, som undersøker de systemiske risikoene forbundet med en hypotetisk fullstendig lukking av Hormuzstredet.

Systemic Risk: A 12-Order Cascading Analysis of a Zero-Flow Strait of Hormuz Closure

Kjernen i analysen er at moderne globale forsyningskjeder er optimalisert for effektivitet, ikke robusthet. Denne optimaliseringen har skapt ekstreme gjensidige avhengigheter, der selv én enkelt forstyrrelse kan forplante seg mekanisk gjennom hele systemet. Resultatet er det Tindale betegner som en polykrise: Overlappende og selvforsterkende kriser innen energi, mat, finans og geopolitikk.

Globalismens mantra har vært Just in time. Det er ute å holde lager. Via global handel skal råvarer og komponenter komme inn i det øyeblikket de trengs i produksjonen og ikke før.

Men nå svikter dette systemet.

Analysen viser hvordan digitale og finansielle infrastrukturer i siste instans er avhengige av fysiske innsatsfaktorer som energi, metaller og kjemikalier – og hvordan disse avhengighetene ofte undervurderes.

En lukking av Hormuzstredet vil initiere en kjedereaksjon som starter med akutt mangel på olje og LNG. Dette eskalerer raskt til:

• inflasjon i petrokjemikalier og gjødsel,
• kraftig økning i matvarepriser,
• hyperinflasjon og kredittstress i importavhengige økonomier,
• politisk ustabilitet og geopolitiske omstillinger.

To kjeder er særlig sentrale:

1. Petrokjemisk kjede:
   Råolje → PTA/MEG → polyester → tekstiler → klesmangel
2. Gjødsel‑ og matkjed​e:
   Naturgass → ammoniakk → urea → avlingsutbytte → matvarepriser

Disse kjedene viser hvordan tilsynelatende fjerne innsatsfaktorer raskt får direkte sosiale og politiske konsekvenser. Matmangel fremstår som et særlig destabiliserende sluttpunkt, med potensial til å utløse omfattende sosial uro – en «globalisert arabisk vår».

De ti umiddelbare industrielle krisene

Analysen identifiserer ti høyst sannsynlige, parallelle kriser, blant annet:

• Polyester → klær: Petrokjemisk forstyrrelse fører til mangel på syntetiske stoffer.
• Naturgass → gjødsel → mat: Gassavbrudd øker matpriser.
• Sur råolje/svovel → svovelsyre → kobber: Syremangel stopper gruvedrift.
• Propylen → polypropylen → medisinsk/emballasje: Plastmangel påvirker sykehus og biler.
• Salt + strøm → klor/kaustisk soda → vannbehandling: Forstyrrelser påvirker sanitærforhold.
• Naturlig/syntetisk gummi → dekk → frakt: Dekkmangel begrenser transport.
• Jernmalm + metallkull → stål → konstruksjon/maskineri: Stålutsettelse rammer infrastruktur.
• Bauksitt + alumina + strøm → aluminium → transport/emballasje: Aluminiummangel påvirker kjøretøy og kabler.
• Sodaaske + naturgass → glass → bygninger/biler/solar: Glassproduksjon stopper konstruksjon.
• Høyrensede gasser/kjemikalier + strøm → halvledere → elektronikk/biler: Brikkemangel kveler produksjon.

Disse krisene er samtidige og gjensidig forsterkende.

12‑lags kaskaden

Analysen struktureres som en tolvlags kaskade, der hver «orden» representerer et nytt nivå av konsekvenser:

1. Maritim flytstans (0–14 dager)
2. Raffinering og kjemikalier (2–6 uker)
3. Gruvedrift og metallutvinning (1–3 måneder)
4. Strømnett og elektrisk infrastruktur (3–12 måneder)
5. Halvlederforsyningskjeder (11–30 dager)
6. Datasentre og beregningskapasitet (6–18 måneder)
7. Kapitalmarkeder og kreditt (1–6 måneder)
8. Statlige krisetiltak (13–90 dager)
9. Global handelsarkitektur (1–3 år)
10. Sosial stabilitet (6–12 måneder)
11. Industrielle strukturskifter (2–5 år)
12. Sivilisasjonell omforming (5+ år)

Alle finanskrisers mor

Analysen til Craig Tindale bør koples sammen med det vi skrev i går om den kommende finanskrisa:

BlackRock $26 Billion Private Credit Fund Limits Withdrawals

Fondene er designet slik. Disse delvis likvide fondene – som har solgt seg inn hos vanlige pensjonssparere og velstående privatpersoner med løfter om 8–12% avkastning i et nullrente-landskap – har alltid hatt denne smutthullet: maks 5% ut per kvartal.

Og panikken har startet. Aksjene i hele sektoren – BlackRock, Blackstone, Apollo, KKR, Ares, Blue Owl – har falt 5–8% de siste dagene. Blackstone måtte pumpe inn 400 millioner dollar egenkapital for å unngå uttaksbegrensning i sitt BCRED-fond etter rekordhøye 7,9% uttaksforespørsler. Blue Owl har allerede gått over til sporadiske aktivasalg i stedet for vanlige utbetalinger. Nå følger BlackRock etter.

Hva ligger bak? Manglende likviditet møter virkeligheten. Private kreditt har vokst til en 1,8–2 billioner dollar industri fordi bankene trakk seg tilbake etter 2008-reguleringene – finanskrisa. Nå sitter disse fondene med lån til mellomstore selskaper – mange i software og andre sektorer som AI kan utslette. Rentene er høye, geopolitikken urolig, og misligholdet begynner å tårne seg opp. Når investorene vil ut samtidig, må fondene selge lån med rabatt – noe som utløser mer panikk, og skaper en klassisk ond sirkel.

Dette er alle boblers mor.

---

De store gutta i finansverdenen, ikke minst de vanlige mistenkte, har alltid solgt oss drømmen om «høy avkastning uten risiko» – særlig når vanlige folk har fått lov til å være med på leken. Nå viser det seg at leken har regler som bare de som sitter innerst i sirkelen kjenner til.

BlackRock, verdens største kapitalforvalter med billioner dollar under forvaltning, har nettopp aktivert den klassiske «uttaksbegrensninga» i sitt 26 milliarder dollar store private kreditt-fond (HPS Corporate Lending Fund, HLEND). Investorer ba om å få trekke ut 1,2 milliarder dollar – 9,3% av fondet. Svaret? Nei takk. Kun 5% får lov til å komme ut, det blir 620 millioner dollar. Resten får vente – eller glemme det hele.

BlackRock $26 Billion Private Credit Fund Limits Withdrawals

Fondene er designet slik. Disse delvis likvide fondene – som har solgt seg inn hos vanlige pensjonssparere og velstående privatpersoner med løfter om 8–12% avkastning i et nullrente-landskap – har alltid hatt denne smutthullet: maks 5% ut per kvartal.

Og panikken har startet. Aksjene i hele sektoren – BlackRock, Blackstone, Apollo, KKR, Ares, Blue Owl – har falt 5–8% de siste dagene. Blackstone måtte pumpe inn 400 millioner dollar egenkapital for å unngå uttaksbegrensning i sitt BCRED-fond etter rekordhøye 7,9% uttaksforespørsler. Blue Owl har allerede gått over til sporadiske aktivasalg i stedet for vanlige utbetalinger. Nå følger BlackRock etter.

Hva ligger bak? Manglende likviditet møter virkeligheten. Private kreditt har vokst til en 1,8–2 billioner dollar industri fordi bankene trakk seg tilbake etter 2008-reguleringene – finanskrisa. Nå sitter disse fondene med lån til mellomstore selskaper – mange i software og andre sektorer som AI kan utslette. Rentene er høye, geopolitikken urolig, og misligholdet begynner å tårne seg opp. Når investorene vil ut samtidig, må fondene selge lån med rabatt – noe som utløser mer panikk, og skaper en klassisk ond sirkel.

Dette er alle boblers mor.

Men den virkelige skandalen er ikke uttaksbegrensning i seg sjøl. Det er hykleriet: Disse produktene ble solgt som «semi-likvide» alternativer til obligasjoner, med månedlige eller kvartalsvise uttak. Nå viser det seg at likviditeten bare finnes når ingen vil ut. Når de vil det, slår portene igjen. Det er en klassisk finansiell asymmetri: Gevinsten deles med investorene, men risikoen bæres nesten utelukkende av kundene.

Dette kan være kanarifuglen i gruva, signalet om noe mye større enn finanskrisa i 2008.

Når energimarkedet kollapser på grunn av krigen mot Iran, slik Qatar varsler om og Russland flytter hele sin eksport bort fra Europa vil olje- og gassprisene gå til himmels og sektorer som er sårbare for energiprisene være ute av stand til å betale regningene sine. Vi får mislighold over hele linja og tilgangen på risikovillig kapital vil tørke ut fullstendig.

---

Doha advarer om at langvarige energiavbrudd på grunn av den amerikansk-israelske krigen mot Iran kan føre til global økonomisk kollaps.

Av Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

Qatars energiminister Saad al-Kaabi sier at den pågående amerikansk-israelske krigen mot Iran og de logistiske forstyrrelsene i Gulf-statenes energieksport vil få ødeleggende konsekvenser for verdensøkonomien, ifølge et intervju publisert av Financial Times (FT) 6. mars.

«Dette vil ødelegge verdensøkonomiene», sa Kaabi til FT .

«Hvis denne krigen fortsetter i noen uker, vil BNP-veksten rundt om i verden bli påvirket. Alles energipriser kommer til å stige. Det vil bli mangel på enkelte produkter, og det vil bli en kjedereaksjon av fabrikker som ikke kan levere.»

Energiministeren sa at forstyrrelsene kan eskalere raskt dersom energieksporten fra Gulfen stanses.

Kaabi bemerket også at andre regionale eksportører snart vil bli tvunget til å stanse forsendelser. «Vi forventer at alle som ikke har påberopt seg force majeure vil gjøre det i løpet av de neste dagene som dette fortsetter», sa han. «Alle eksportører i Gulfregionen må påberope seg force majeure».

Kaabi sa at Qatar  allerede hadde stanset produksjonen av flytende naturgass (LNG) tidligere i uken som svar på uroen som har grepet Vest-Asia etter det amerikansk-israelske angrepet på Iran.

Qatar leverer omtrent 20 prosent av verdens LNG og spiller en sentral rolle i å balansere gassetterspørselen i både asiatiske og europeiske markeder.

Ministeren understreket at energieksporten ikke kan gjenopptas raskt selv om kampene stopper, og sa at det kan ta «uker til måneder» å gjenopprette normale leveranser.

«Det vil helt sikkert forsinke alle utvidelsesplanene våre», sa Kaabi, med henvisning til QatarEnergys utvidelsesprosjekt for North Field, som etter planen skulle starte produksjonen i midten av 2026.

«Hvis vi kommer tilbake om en uke, er kanskje effekten minimal, hvis det er en måned eller to, er det annerledes».

Energimarkedene kan møte kraftige prisøkninger dersom sjøtrafikken gjennom Hormuzstredet blir usikker, la han til.

Kaabi spår at råoljeprisen kan nå 150 dollar per fat innen to til tre uker hvis tankskip ikke kan passere gjennom Hormuzstredet – den smale maritime korridoren der omtrent en femtedel av verdens energieksport går fra produsenter i Gulfen til globale markeder via Omanbukta og Arabiahavet.

Gassprisene, sa han, kan stige til 40 dollar per million britiske termiske enheter, et nivå som vil drive opp strømkostnadene over hele verden og tvinge energiintensive industrier til å bremse eller stoppe produksjonen.

---

Originalens tittel:

Qatar energy chief says war disruptions will soon trigger ‘global economic collapse’

«Det amerikanske militæret var sannsynligvis ansvarlig for angrepet på en barneskole i Sør-Iran som drepte en rekke barn, den dødeligste hendelsen av sivile tap i USA og Israels nesten ukelange krig med Iran, ifølge CNN og ekspertanalyse av bevisene». Dette skrev CNN 7. mars 2026.

New York Times skriver også at USA står bak angrepet på en jenteskole i Minab, Iran, som drepte 168 barn og 14 lærere 28. februar 2026, som del av USA-Israels krig mot Iran.

New York Times:

Fra visuell analyse – artikkel 5. mars 2026: «Et bevismateriale samlet av The New York Times – inkludert nylig publiserte satellittbilder, innlegg på sosiale medier og verifiserte videoer – indikerer at skolebygningen ble alvorlig skadet av et presisjonsangrep som skjedde samtidig med angrep på en tilstøtende marinebase».

«Angrepet var et av de dødeligste angrepene i den amerikansk-israelske kampanjen mot Iran så langt, og drepte minst 175 mennesker, hvorav de fleste sannsynligvis var barn…» Fra Pentagon-relatert artikkel 4. mars 2026.

Fra Wall Street Journal (WSJ): «Amerikanske militæretterforskere tror amerikanske styrker sannsynligvis var ansvarlige for et luftangrep på en jenteskole som drepte dusinvis av barn i Iran, sa en amerikansk tjenestemann».

Sterke FN-reaksjoner

Per 7. mars 2026 er det ingen fullstendig, uavhengig FN-ledet etterforskning i gang, men FN presser på for at de involverte partene – særlig de som utførte angrepet – raskt og transparent undersøker saken. Reaksjonene understreker at angrep på skoler under skoletid representerer et alvorlig brudd på internasjonal rett, og at barn må skjermes fra krigshandlinger.

FN-reaksjonene på angrepet mot Shajareh Tayyebeh jenteskole i Minab, Iran 28. februar 2026, har vært sterke og samstemte i fordømmelse. FN-organer og eksperter har uttrykt dyp sjokk og sorg over det som beskrives som en av de mest tragiske hendelsene i den pågående konflikten, der over 160 jenter i alderen 7–12 år skal ha mistet livet under skoletid.

FN’s høykommissær for menneskerettigheter, Volker Türk, har gjennom talsperson Ravina Shamdasani kalt angrepet «absolutt forferdelig» og «djupt sjokkerende». Han krever en «rask, upartisk og grundig etterforsking» av omstendighetene.

Türk har understreket at undersøkelsen må skje «meget raskt» og i full transparens, og uttrykt betydelige bekymringer for overholdelse av internasjonal humanitær rett, inkludert prinsippene om distinksjon, proporsjonalitet og forholdsregler for å beskytte sivile.

FN’s eksperter (Special Procedures) har sterkt fordømt angrepet som en «alvorlig brudd på internasjonal humanitærrett og menneskerettighetslovgivning». De kaller det en «dødelig missilangrep» på en fungerende skole i skoletida, og krever en «hurtig, uavhengig og effektiv» etterforskning.

Ekspertene slår fast: «Det finnes ingen unnskyldning for å drepe jenter i klasserommet». De gjentar kravet om umiddelbar slutt på fiendtlighetene og full respekt for internasjonal humanitær rett, med særlig beskyttelse av sivile, spesielt kvinner og jenter.

FN’s Committee on the Rights of the Child (Barnekomiteen) er «djupt rystet» av tapet av uskyldige barns liv og alvorlig bekymret for den eskalerende volden i Midtøsten. Komiteen er alarmert over angrep på sivil infrastruktur som skoler og sykehus, som har skadet, traumatisert og drept mange barn. Spesielt bombing av Shajareh Tayyebeh-skolen, der over 160 barn skal ha omkommet, understrekes. Komiteen insisterer på at barn aldri må behandles som «collateral damage» i væpnede konflikter, og at de må beskyttes fullt ut.

UNICEF som rapporterer om rundt 180 barn drept totalt, inkludert de 168 jentene i Minab. De krever umiddelbar de-eskalering og beskyttelse av sivile.

Taust fra utenriksminister Espen Barth Eide

Den norske utenriksministeren har ikke, så langt vi har registrert innen 7. mars klokka 6.30, sagt noe konkret om USAs bombing av jenteskolen og ikke en gang krevd gransking.

Vi har heller ikke klart å finne noen kritikk eller fordømmelse fra statsminister Jonas Gahr Støre. Han har kommet med ei pressemelding der han har uttalt: «Norge oppfordrer alle parter til å utvise tilbakeholdenhet og snarest gjenoppta diplomatiske samtaler for å finne en løsning på konflikten».

Vi spurte KI-systemet Grok om hva det kunne finne av norske reaksjoner og fikk følgende svar:

Norske medier (NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet) har dekket angrepet tett, ofte med referanser til at skoleangrep bryter med internasjonal humanitær rett (som FNs barnefond har advart om), men uten at regjeringen har gått ut med en spesifikk fordømmelse av Minab-hendelsen alene.

Det er ingen rapporter om sterke reaksjoner fra opposisjonen (f.eks. Høyre, Frp, SV) som skiller seg markant fra regjeringens linje per nå – debatten har vært mer fokusert på risikoen for storkrig og Norges rolle i FN/NATO-sammenheng.

Vi understreker at vi kan ha oversett noe i våre mediesøk, men slik det ser ut for oss har det politiske Norge klart å late som om denne alvorlige krigsforbrytelsen ikke har funnet sted og har vist seg langt mer servile enn selv hovedstrømsmedier i USA.