«I Neiden i Sør-Varanger er et minnesmerke over sovjetiske soldater blitt utsatt for grovt hærverk. Hendelsen føyer seg inn i en europeisk bølge av angrep på monumenter over Den røde armé. Soldater som døde i kampen mot nazismen behandles nå som politiske mål».

Dan-Viggo Bergtun.

Vandaliseringen av minnesmerket over sovjetiske soldater i Neiden er ikke en enkelthendelse. Den inngår i et mønster som brer seg over hele Vest-Europa. Krigsminnesmerker over sovjetiske soldater blir vandalisert, fjernet eller politisk delegitimert. Også i Norge ser vi nå tegn til den samme utviklingen.

Neiden er ei lita bygd i Sør-Varanger kommune i Finnmark, langs E6 ved Neidenelva, rundt 40 kilometer vest for Kirkenes. Her står et minnesmerke reist i 1994 på 50-årsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmark. Monumentet ble reist av norske organisasjoner og lokale initiativ for å hedre sovjetiske soldater som falt i kamp mot den nazistiske okkupasjonsmakten i 1944.

På minnesmerket står navnene på soldater fra Den røde armé som ble drept og gravlagt i Neiden. De kom fra ulike deler av Sovjetunionen, inkludert Ukraina. De døde langt hjemmefra under kampene som førte til at Øst-Finnmark ble frigjort fra tysk kontroll.

Likevel er dette minnesmerket nå blitt utsatt for grovt hærverk. Navneplater er slått ned, trolig ved hjelp av snøscooter. Dette er ikke tilfeldig vandalisme. Det er et politisk motivert angrep på historisk minne som gjøre frigjørerne til fiender.

Den samme typen hendelser skjer nå over store deler av Europa. I flere land er sovjetiske krigsmonumenter blitt revet ned eller fjernet etter politiske beslutninger. Andre steder blir de vandalisert eller utsatt for kampanjer som forsøker å fremstille dem som propaganda.

Dette er ikke bare historieløst. Det er moralsk forfall.

Frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944 er en udiskutabel del av norsk historie. Sovjetiske styrker presset de tyske okkupasjonsstyrkene ut av området etter harde kamper. Mange sovjetiske soldater døde i denne offensiven. Uten denne militære operasjonen ville krigen i Nord-Norge sannsynligvis ha vart lenger, med enda større ødeleggelser for sivilbefolkningen.

Lokale innbyggere i Kirkenes, Pasvik og Neiden kjenner denne historien. De vet at sovjetiske soldater krysset Neidenelva under ild, at de samarbeidet med lokalbefolkningen og at mange av dem falt i kamp mot nazismen. Minnesmerkene i Finnmark er derfor ikke symboler på dagens geopolitikk. De er konkrete historiske markører over en frigjøring som faktisk fant sted.

Også andre steder i Norge har sovjetiske krigsminner blitt utsatt for vandalisme. Minnesmerket på Saltfjellet, som hedrer sovjetiske krigsfanger som døde under byggingen av veien over fjellet under tysk okkupasjon, har flere ganger blitt utsatt for skadeverk. Disse fangene var mennesker som ble tvunget til slavearbeid under brutale forhold. Hundrevis døde av sult, kulde og mishandling.

Å angripe slike minnesmerker er ikke bare politisk protest. Det er en direkte fornærmelse mot mennesker som døde som ofre for nazismen. Rent hærværk. 

Det mest alvorlige er likevel klimaet som gjør dette mulig. I deler av norsk offentlighet har det de siste årene vokst frem en retorikk der sovjetiske krigsminner omtales som politiske symboler som bør problematiseres eller fjernes. Når historiske monumenter fremstilles som propagandaobjekter, skapes et klima der vandalisme fremstår som legitim handling.

Dette er farlig.

De sovjetiske soldatene som døde i Finnmark i 1944 hadde ingen forbindelse til dagens konflikter. De var unge menn sendt i krig mot Hitlers Tyskland. De døde i en kamp som også Norge var en del av. Uten deres innsats ville frigjøringen av Øst-Finnmark sett helt annerledes ut.

Å angripe deres minnesmerker er ikke et oppgjør med politikk. Det er et oppgjør med historien.

Norge har tradisjonelt behandlet krigsgraver og minnesmerker med respekt uavhengig av nasjonalitet. Tyske soldatgraver blir vedlikeholdt. Allierte minnesmerker blir beskyttet. Sovjetiske krigsgraver og monumenter burde selvfølgelig behandles med den samme respekten.

Når det i stedet oppstår en stemning der disse minnesmerkene blir mål for vandalisme og politisk demonisering, sier det noe ubehagelig om hvor raskt historisk hukommelse kan forvitre.

Det er lett å føre symbolkrig mot stein og bronse. Det er langt vanskeligere å møte historiske fakta.

Fakta er enkle. Sovjetiske soldater frigjorde deler av Norge i 1944. Mange av dem døde her. De ligger begravet i norsk jord.

Minnesmerkene som står i Finnmark og andre steder i landet er ikke propaganda. De er gravminner over mennesker som døde i kampen mot nazismen.

Når slike monumenter blir vandalisert, er det ikke bare stein som ødelegges. Det er respekten for historien som slås i stykker.

I del 1 viste jeg til bakteppet for denne gjennomgangen, hvor Richard Aubrey White m. fl. notorisk sprer et gitt budskap, eller narrativ, som går slik: økt sykefravær og utmattelsestilstand i befolkningen må skyldes Covid-19. Rent spesifikt er dette forbundet med Omikron-varianten som vi fikk en bølge av et stykke ut i pandemien.

6. mars 2026 Terje Hansen

Det de promoterer er altså at den milde Omikron-varianten har skylden, den veldig få ble alvorlig syke av.

En kikk på «Omikron-bølgen»:

Vi skal bruke litt tid på å se på den berømte Omikronbølgen. Vi kan først stille oss to spørsmål:

1. Først, hadde vi overhodet noen omikron-bølge?
2. Hvis vi hadde – var den slik narrativet til White og resten av etablissementet forteller oss?

Faktisk har vi kikket på dette før, da i forbindelse med noen andre gjengangere på trolig uriktige narrativer, nemlig Nettavisen og Aavitsland. I artikkelen Narrativene: analyse av Aavitsland og Nettavisen viser jeg til hvordan det ble spunnet et narrativ om at var gjenåpningen den 12. februar 2022 som gjorde at situasjonen ble ille.

Så langt – narrativet er altså: Det kom en omikron-bølge, tiltakene og vaksinene fikk stoppet den og holdt den i sjakk, men så åpnet vi opp og da var vi dessverre «sjanseløse» og ille ute.

Egentlig er narrativet enda mer meningsløst, for etablissementet og Aavitsland – helt samtidig med at de sier at situasjonen ble ille på grunn av gjenåpningen – forteller de oss at man kunne gjenåpne fordi «alle var vaksinert» for da ville det jo være trygt og ikke bli så ille. Men grunnen til at det ble så ille er gjenåpningen. Vaksinen sørget altså for at det ikke ble ille, men grunnen til at det ble ille var gjenåpningen.

Hode og hale, finner du det? Nei, naturligvis ikke, det er jo et uriktig narrativ og har trolig lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre, derfor er det da også en umulig oppgave å få hode og hale på fortellingene.

Som vi skal se er alt med dette galt, og ikke bare er det galt, men det som er realitetene er faktisk ofte direkte motsatt av narrativet; eller vi kan si at narrativet er opp-ned.

Virkeligheten var nemlig: Da vi stengte ned for «Omikron-bølgen» i desember 2021 var det ingen smittebølge i det hele tatt. Når vi så fikk tiltakene hadde det da heller ingen bedrende effekt på i situasjonen. Tvert imot, utover i januar 2022 spratt alle tall dramatisk i været (såkalte smittetall, innleggelser, døde) mens vi hadde tiltakene. I starten av februar 2022 var tallene blitt de verste vi hadde hatt noensinne gjennom den såkalte pandemien, og for første gang så vi faktisk tegn som kunne minne om en reell pandemi:

Og da erklærte norske myndigheter at pandemien var over og åpnet opp, 12. februar 2022. Man kan klype seg i armen.

I Narrativene og smittebølgene – desember 2021 ser du for øvrig grundigere dokumentert tallene som forelå i desember 2021 hvor det ble erklært smittebølge.

Det som er litt vittig er at Nettavisen, som naturligvis promoterer det vedtatte narrativet, til og med i sin egen artikkel har tall og egen graf som gir dokumentasjon på at det ikke var gjenåpningen som utløste det mer alvorlige sykdomsbildet, se for eksempel her innleggelser på sykehus:

(Faksimile fra nettavisen.no)

Rett nok er det svært høye tall etter gjenåpningen, men den den dramatiske økningen av sykehusinnleggelser (og andre tall) starter altså flere uker før åpningen, mens det er nedstengning og tiltak.

En liten analogi: Hvis rettsmedisineren skal konkludere med at gjerningspersonens handling drepte offeret, kan man ikke oppdaget at offeret var død før gjerningspersonens handling ble utført. Pytt pytt, tenker Nettavisen og Aavitsland, der de driver med en form for statistisk likskjending.

Så, noe skjedde i januar 2022, men hva? Det kommer vi tilbake til i en senere del.

---

Da dokumentene knyttet til finansmannen og den dømte seksualforbryteren Jeffrey Epstein begynte å bli offentlig kjent, åpnet de et sjeldent innblikk i hvordan et globalt nettverk av penger, makt og relasjoner kunne operere i gråsonen mellom politikk, diplomati, privat innflytelse og etterretningsmiljøer.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

I Norge peker flere spor mot miljøet rundt diplomaten Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Arbeiderpartiet og tenketanken International Peace Institute (IPI).

En sentral figur i dette miljøet er Camilla Reksten-Monsen, som i flere år arbeidet tett på Rød-Larsen i IPI. Ifølge dokumenter og omtale i blant annet VG fungerte hun som et bindeledd i kommunikasjonen mellom Rød-Larsen og Epstein.

I dag peker VGs undersøkelser mot at hun arbeider i Forsvaret, i et miljø tilknyttet Etterretningstjenesten. Hverken hun eller tjenesten har ønsket å kommentere dette.

Dette reiser spørsmål som fortjener langt større oppmerksomhet.

Ikke fordi noen er dømt eller bevist skyldige – men fordi strukturen i seg selv åpner for alvorlige sikkerhetsrisikoer.

Et globalt nettverk av makt og kompromat

Saken rundt Epstein er ikke bare en kriminalsak om seksuelle overgrep.

Den handler også om et nettverk av relasjoner til:

– milliardærer

– forskningsmiljøer

– politikere

– diplomater

– kongelige

— etterretning

Over hundre kvinner har fortalt om seksuelle overgrep knyttet til Epstein. Samtidig viser dokumenter at han i mange år hadde tilgang til noen av verdens mest innflytelsesrike miljøer.

Det har ført til en bred internasjonal debatt om hvorvidt Epstein også kan ha fungert som en innflytelsesnode og Mossad-agent – en person som skaper relasjoner, arrangerer møter og bygger gjensidig avhengighet mellom maktpersoner.

Slike nettverk er i seg selv ikke ulovlige. Men de skaper sårbarheter.

Sårbarheter som kan utnyttes av stater, etterretningstjenester eller private aktører.

IPI – et knutepunkt i diplomatiets gråsoner

IPI ligger i New York, tett knyttet til FN-miljøet.

Her møtes:

– diplomater

– statsledere

– forskere

– donorer

– politiske rådgivere

— Israelske NGO

Dette gjør instituttet til et naturlig knutepunkt for internasjonale nettverk.

Ifølge offentlig tilgjengelige e-poster hadde Epstein kontakt med miljøet rundt IPI i flere år.

Dokumentene viser også at Camilla Reksten-Monsen i sin rolle koordinerte kommunikasjon og møter.

Dette i seg selv er ikke bevis på noe ulovlig.

Men det viser at en dømt seksualforbryter hadde tilgang til et diplomatisk nettverk på høyt nivå.

Når private nettverk møter statlige sikkerhetsmiljøer

Det mest interessante spørsmålet oppstår først når man legger et nytt lag oppå denne historien.

Hvis en person som tidligere har vært tett på et slikt nettverk senere arbeider i miljøer knyttet til forsvar eller etterretning, oppstår et legitimt spørsmål:

Hvilke sikkerhetsvurderinger ble gjort?

Etterretningstjenester over hele verden legger stor vekt på faktorer som:

– kontakt med kriminelle

– økonomiske bindinger

– kompromittering

– utenlandske nettverk

Dette er standard kriterier i sikkerhetsklarering.

Dermed oppstår et prinsipielt spørsmål som burde være interessant for offentligheten:

Hvordan vurderes slike forhold når personer med omfattende internasjonale nettverk får tilgang til miljøer med sensitiv informasjon?

Hypoteser som bør undersøkes

I en sak som denne finnes det flere mulige forklaringer.

Den enkleste er at alt som har skjedd er helt legitimt.

En annen mulighet er at vi ser konturene av et nettverk hvor private relasjoner gir tilgang til informasjon og påvirkning.

Det finnes også mere sannsynlige hypoteser som har versert internasjonalt – blant annet at Epstein kan ha hatt forbindelser til etterretningstjenesten Mossad.

Nettopp derfor er det viktig at hypotesene undersøkes grundig.

Ikke av bloggere eller kommentarfelt, men av seriøs gravejournalistikk.

En mulig sikkerhetsrisiko

Spørsmålet handler i siste instans ikke om enkeltpersoner.

Det handler om systemrisiko.

Historien viser at etterretningstjenester ofte arbeider gjennom:

– nettverk

– relasjoner

– kompromitterende informasjon

– økonomiske bindinger

— spionasje

Når slike mekanismer oppstår i miljøer der diplomati, politikk, penger og sikkerhet møtes, er det alltid grunn til å stille spørsmål.

Hvor er den store granskningen?

Epstein-saken har utløst omfattende journalistiske undersøkelser i flere land.

Men i Norge har oppmerksomheten vært begrenset.

Det er påfallende.

Når en sak berører:

– norske diplomater

– internasjonale maktnettverk

– en dømt seksualforbryter med global rekkevidde

– og koblinger til sikkerhetsmiljøer

bør det være et naturlig tema for landets største redaksjoner.

Dette er en type historie hvor NRK, VG, Aftenposten og andre store redaksjoner burde bruke betydelige ressurser.

Ikke for å bekrefte konspirasjonsteorier.

Men for å undersøke dem.

Demokratiets forsvarsmekanisme

Et åpent samfunn er avhengig av at maktstrukturer tåler gransking.

Når forbindelser mellom diplomati, penger, nettverk og sikkerhet dukker opp, er det pressens ansvar å undersøke dem.

Ikke med forhåndsdommer.

Men heller ikke med berøringsangst.

Epstein-dokumentene gir bare et glimt av et langt større nettverk.

Det virkelige spørsmålet er derfor ikke hva vi allerede vet.

Men hva vi ennå ikke har undersøkt.

---

Dette innlegget i Klassekampen 20. januar 1993 – var et litt flåsete skråblikk før landsmøte i Rød Valgallianse kalt Uten bremser i Alpene. Klassekampen publiserte det under tittelen RV mot katastrofe.

Førstkommende lørdag deretter blei jeg innkalt «På Teppet» i Klassekampens morroside Tiden Fylde – TF, et navn som spilte på AKP(ml)s internblad Tjen Folket – TF. Morrosida harselerte vanligvis med arbeiderklassen og bevegelsens fiender, men begynte etter hvert å latterliggjøre eller drite ut folk som sto for andre oppfatninger enn Klassekampens redaksjon.

Jeg fikk også et seriøst motinnlegg 28.1 fra Per Schanke, som jeg svarte på under tittelen Biler og politikk onsdag 3. mars.

Uten bremser i Alpene

Steppeulven.

Klassekampen 20. Januar 1993

RV MOT KATASTROFE?

Jeg har kjørt 54 turer til Italia med trailer. De fleste turene har gått gjennom alpene, stort sett gjennom Østerrike over Brennerpasset, men også gjennom Frankrike over Mont Blanc eller Mont Cenis. En sjelden gang gjennom Sveits, både St. Bernardino og St. Gottardo. En og annen tur har gått over Ventimiglia, langs Rivieraen forbi Monaco, eller forbi Udine over Tarvisio gjennom Østerrike til Salzburg. Jeg har også passert over Resia passet, opp fra Bolzano, forbi Merano og Silandro, inn i Østerrike og over Fernpass til Pfronten eller Füssen i Tyskland.

Dette skal ikke handle om trailertrafikkens problemer ved transittkjøring i Østerrike og Sveits i relasjon til EØS forhandlingene. Eller Østerrikes plass i EF unionen. Det skal handle om bremser. Behovet for gode bremser. Den lange innledinga skal indikere at jeg veit hva jeg snakker om. Fatter du poenget alt, eller tillater du ei kort historie for ytterligere å belyse tema?

Vi var fire biler fra vårt firma, og to fra konkurrentens. De to konkurrentene var nybegynnere på Italia, de hadde dumpet prisene og kjørte våre lass. Men en sjåfør er en sjåfør, og de fikk henge på oss nedover. Dette skjedde i de dager da broa i Kufstein var gått i elva, og Inntalautobahn var stengt. Så vi måtte finne smågrenser og bakveier gjennom Østerrike. Vi valgte Pfronten, i bunnen av Autobahn 7. Den ene konkurrenten var nesten tom for diesel og måtte fylle på første stasjon i Østerrike. Ingen gadd å vente, heller ikke hans egen kollega.

Veien til Innsbruck deler seg i to etter at Fernpass er passert, og det lureste er å ta den lengste, den som ikke er merka Innsbruck. Vår konkurrent hadde det travelt, han skulle ta oss igjen, og hadde kanskje litt panikk? Så han tok gal vei. Over et nytt fjell, med 16 graders helling i unnabakken. Veien vi kjørte var flat. Med rundt 50 tonn totalvekt, sitt desperate hastverk parret med kanskje noe uerfarenhet, brukte han bremsene for mye. Resultatet var katastrofalt. Han var før oss over fjellet, men bremsene på hengeren var rødglødende, og tok fyr. Vi klarte å koble bilen fra hengeren, men resten brant ut. Vi tømte to pulverapparat mot tromlene uten at det hjalp, og trakk oss så tilbake. Før brannvesenet kom hadde dieseltanken på  kjøleaggregatet eksplodert, og flammene sto fire meter over taket på den fire meter høye hengeren. De 11 tonnene med fersk laks hadde det ikke godt.

Er du fremdeles i tvil om hva jeg snakker om? Vil du ha det i klartekst? Det handler om Rød Valgallianses landsmøte. RV skal ha landsmøte. Enkelte sammenligner RV med en bil, og AKPerne i styret med bremseklosser. Derfor vil de ikke ha AKPere i styret. De ønsker seg altså en bil uten bremser. Enten veit de ingenting om biler, eller så ønsker de en katastrofe.                                                                       

                                                                       Steppeulven.

Biler og politikk

Klassekampen 3. mars 1993

Jeg hadde et innlegg i Klassekampen 20. januar, der min hovedpåstand var at de som kaller AKP’ere for bremseklosser, og derfor ikke ønsker dem i styret for RV, ikke veit noe om biler. Denne påstanden står uimotsagt.

Min alternative påstand var: Dersom de veit noe om biler, så ønsker de en katastrofe, fordi de ønsker en bil uten bremser.

Per Schanke(28/1) skriver at enkelte AKP’ere har dradd på håndbrekket, og spør om jeg anbefaler å kjøre med håndbrekket på. Nei, Per Schanke, det er ikke mulig å kjøre med håndbrekke på. Da står bilen stille.

Det reelle problemet for tida er at det finnes to firmaer som sier at de skal til samme sted, og er ute etter samme lass. Noen vil bygge om bybussen fra 1973 til langkjøring, andre vil bygge videre på traileren i moderfirmaet.

Det verste jeg kan tenke meg er at ingen av dem kommer fram fordi begge synes det viktigste er at motparten ikke stikker av med lasset.

Og det viktigste problemet, er å forstå om de som vil gjøre bybussen om til et langtransportfirma gjør det fordi folka i AKP er umulige, eller om firmaoppbygginga er feil.

Steppeulven

For mange år siden viklet jeg meg inn i en polemikk om folkerett med en fremtredende professor i statsvitenskap. Min tese: Folkeretten er verken folkelig eller rett, den er ikke en jurisdiksjon, og den utgår ikke av folkeviljen på noen meningsfullt demokratisk måte. Likevel er folkerett og internasjonale relasjoner fag til Juridikum og ved Statsvitenskapelig institutt. Jeg hadde kjent vedkommende siden 1982 (barn i samme alder og sånt). Jeg drev professoren fra skanse til skanse, helt til jeg ble beæret med følgende konsesjon: Folkerett er fremforhandlet makt. Med den innrømmelsen var jeg i mål og diskusjonen slutt.

Dr. philos. Knut Erik Aagaard.

7. mars 2026

Hva består folkeretten av?

Den viktigste enkeltdelen av gjeldende folkerett er FN-pakten av 1945. En annen viktig del er de fire Genève-konvensjonene av 1949, om akseptabel oppførsel fra krigførende parter, som alle 196 eksisterende stater har sluttet seg til. En tredje konvensjon av tilsynelatende stor betydning, er Havrettskonvensjonen (vedtatt 1982, rettskraftig 1994), som har nesten universell oppslutning om fri frakt på fritt hav blant land med kystlinje, med noen viktige unntak, for eksempel USA. En viss betydning har også Den internasjonale domstol (ICJ) som har en arrestordre ute mot statsminister Benjamin Netanyahu. Du ser med et halvt øye at det ikke akkurat er folkeretten som regulerer forholdet mellom verdens land.

Folkeretten er liksom en «konsensusjurisdiksjon» basert på et minste felles multiplum av mulige avtaler mellom høyst forskjellige land og regimer. Alle vet at avtaler inngås og brytes, med de juridiske konsekvenser det har, der lover kan håndheves – dét er mat for advokater.

Folkeretten er mer sympatisk enn jungelloven, den usminket sterkestes rett. Men folkeretten tåler ingen sammenligning med demokratiske lover, vedtatt av representative parlamenter valgt av informerte borgere – lover som faktisk kan håndheves på en betryggende måte. Rådende folkerett er bare et lite skritt i riktig retning, en slags ønskeliste. Et flertall av de land folkeretten binder er i svært begrenset grad demokratiske, så folkeretten springer ikke ut av noen folkevilje.

Folkeretten har to grunnprinsipper. For det første skal ingen stat angripe selvstendige land. For det andre skal ingen stat begå forbrytelser mot menneskeheten. Disse folkerettens to prinsipper står i skrikende moralsk, logisk og praktisk motsetning til hverandre.

Før folkeretten kunne du fritt angripe naboland og fritt forbryte deg mot ditt eget folk. Det var nesten regelen snarere enn unntaket, så folkeretten er iallfall presumptivt et lite fremskritt. Men et skritt på veien peker bare i beste fall fremover, og veien er ikke målet.

Mellomfolkelig samkvem kan ikke baseres på bare det ene av folkerettens to prinsipper. Ideen om den ukrenkelige stat tillater forbrytelser mot egen befolkning. Konsekvent rettsforfølgelse av forbrytelser mot menneskeheten fører på sin side nærmest umiddelbart til verdenskrig. Så vi står i et dilemma.

Folkerettens prinsipper kommer bare til anvendelse i det ubetydelige fåtall saker verdens land kan enes om. Tilfeldighetene og de geopolitiske konjunkturer avgjør hvilke. Verdenssamfunnets folkerettslige hjemmel for å bruke makt i konflikter er så meget mindre representativ som beslutningene fattes i FNs sikkerhetsråd. Der sitter femten roterende land, hvorav fem faste medlemmer har vetorett. Vetoretten har de dels som seiersarv etter Andre verdenskrig, dels i kraft av sin størrelse, sin makt og sine konkurrerende nasjonale interesser.

Folkerettens utøvende organ – Sikkerhetsrådet – garanterer slik at folkevilje, demokrati og flertallsstyre ikke kommer i veien for den sterkestes rett. Mange land er litt demokratiske, men forholdet mellom nasjonene reguleres fortsatt av makt og egeninteresse. Den atferd vi forbyr våre barn – de vil slåss når de er uenige – er stadig normen blant verdens land. Så kort er verden kommet. Bare mot vetorett har stormaktene inngått ellers forpliktende avtaler.  

Som Vladimir Putin formulerte det under Valdai-konferansen i november 2021: «Hvis vi avskaffer vetoretten, er FN dødt samme dag. Da forvandles FN tilFolkeforbundet og ferdig med det!»

Vetomaktene har motstridende interesser i de sentrale spørsmål, som krig, fred og økologi i store land. Folkeretten kommer derfor bare til anvendelse i relativt små og perifere konflikter i randsonene mellom stormaktenes opplevde interessesfærer.

Folkerettens ubehjelpelighet viser at historiske prosesser ikke bestemmes av gode ideer og velment ønsketenkning. Historien går sin gang, og hvert skritt, hvert fremskritt, må kjempes frem, i brudd med og oppbrudd fra den gjeldende orden. De fremskritt folkeretten hittil har brakt, og de er ikke helt ubetydelige, er alle anslag mot statu quo ante.

De bestrider den nasjonale sjølråderett, som før folkeretten bare var begrenset av størrelsen på naboens kanoner. Ethvert fremtidig folkerettslig fremskritt er et nytt angrep på nasjonenes autonomi og vil derfor møte innbitt motstand, en motstand hjemlet nettopp i gjeldende folkerett. Folkeretten kan derfor bare styrkes ved at vi bryter den.  

Folkeretten er et sett skrevne og uskrevne regler om mellomfolkelig samkvem, realpolitisk diktert av statenes egeninteresser, en dyd av nødvendighet.

Folkeretten har ingen moralsk status og den er ikke mer moralsk enn vetomaktenes moral, som i noen land jo er frynsete. Folkeretten forbyr Sverige å invadere Norge, men den hindrer også verdenssamfunnet å gripe inn overfor ledere som forbryter seg mot sin egen befolkning, for eksempel på Gaza-stripen. Å appellere til folkeretten er et ekstremt dårlig grunnlag for moralsk patos i utenrikspolitikken.

Uttrykket «Russlands folkerettsstridige fullskala invasjon av det gryende demokratiet Ukraina» er filosofisk sett infantilt. Politisk sett slår det godt an for USAs vasallstater i NATO og EU, hvor ordskiftet nærmest eksplisitt er avskaffet de siste fem årene, og i realiteten siden 1945, da man begynte lete etter kommunister og andre mulige landssvikere, bak hver busk i byer og småsteder. McCarthy-tiden var i femtiårenes USA for barnemat å regne mot den indoktrinering vi utsettes for nå, i demokratiet Norge. Italia er en stat med en mafia – Ukraina er en mafia med en stat.

Xi Jinping og Vladimir Putin demoniseres i EU og NATO – de er verre enn Hitler – men tiljubles i resten av verden – den tredje – hvor det ifølge kinesiske DeepSeek bor nesten sju ganger flere enn hos oss. Hvor ble det av «den andre verden»? Kan det være Russland og Kina?

Xi Jinping har trukket det sønderrevne Kina ut av fattigdommen etter Det fornedrende århundret (1840-1945: England, Frankrike, USA, Tyskland og Tsar-Russland, fra 1895 også Japan), Japans brutale koloniherredømme (1895-1945), borgerkrig og revolusjon (1945-1949), morderiske store sprang fremover, kulturrevolusjon og ideologiske strider. Nå er Kina et eksepsjonelt fremgangsrikt land med statskapitalisme. Selv kaller jeg det en svært vellykket sosialstat. Kina har også noe som minner sterkt om demokrati, for statens øverste organ er Folkekongressen, hvor alle lag av folket er representert. Alle store linjeskifter og tverrvendinger i Kina kommer til syvende og sist fra Folkekongressen.

Tilsvarende har Vladimir Putin siden år 2000 trukket Russland opp etter håret fra statsbankerott, korrupsjon og mafiavelde, og styrer i dag en mønsterstat som motarbeides av de gamle europeiske kolonimaktene (EU-byråkratiet i Brussel) og deres arving, det imperialistiske, neokoloniale USA.

Russland har ikke kunnet kopiere Kinas raske vekst, men kom senere i gang, og det skyldes også sanksjonstrykket fra Vesten, selvforsvar, og de våpensystemer og eventyrlige finansielle ressurser som 52 land har sløst bort i et fortvilet forsøk på å knuse Russland by proxy.

Staten Russland er både folkelig og sosial, mens statsfilosofien på vår side av NATOs østgrense er en dårlig, autoritær vits, der det frie ord er avskaffet av tredjerangs byråkrater, der produksjonen de-industrialiseres, sosialstaten avvikles og kontinenter angripes militært. Asiatisk i vælde er angsten, den modnes i umodne år.  

Skottland ville nylig løsrive seg fra Storbritannia, Katalonia fra Spania. Skottene avholdt folkeavstemning og tapte den, men avstemningen var hjemlet i britisk lov. Katalonia ville avholde folkeavstemning, men fikk ikke lov, for den var grunnlovsstridig uten Madrids godkjennelse. Ingen har løftet en moralsk pekefinger mot noen av fire parter i to land, langt mindre truet med krig. Folkeretten har ingen paragrafer om indre forhold i medlemslandendene, bortsett fra det selvmotsigende «alle folk har rett til selvbestemmelse», slagordet som stammer fra USAs president Woodrow Wilson i 1919, under den illevarslende seiersrusen etter Første verdenskrig.

Folkeretten påberopes demagogisk på begge sider av alle fronter. Lokale folkemord er én grunn til å tøyle nasjonalstaten litt. Men viktigere er at den reformerte folkeretten, kanskje i regi av BRICS og/eller SCO (Shanghai-gruppen), med bindende jurisdiksjon, i en fremtid kan sikre menneskerettigheter, demokrati og bærbar økologi, ikke for millioner, men for milliarder.

Folkeretten kom under press ved opprettelsen av FN-pakten (1945), under Nürnberg-prosessen (1945-1946) og ved de overnasjonale rettsinstanser under FN fra senere år. Om hundre år har vi én verden, én verdensgrunnlov og ett demokratisk verdenspoliti, for folkeretten har egentlig bare én fiende: USA og dets vasaller. Det er langt frem, men det går bare én vei.

---

Del 2 av denne artikkelen kommer i morgen.

E-poster viser at Camilla Reksten-Monsen sendte konfidensielle dokumenter fra den norskstøttede tankesmien IPI til den straffedømte finansmannen Jeffrey Epstein. Nå vil verken hun selv eller Forsvaret bekrefte eller avkrefte om hun arbeider i Etterretningstjenesten.

Kjetil Tveit.

Dette melder VG 5. mars.

Saken reiser spørsmål om sikkerhet og sårbarhet i norske institusjoner.

VG fotograferte Reksten-Monsen på vei ut av Etterretningstjenestens lokaler i Oslo. Avisen skriver også at de har opplysninger om at hun arbeider i Forsvaret, men ikke i noen av de ordinære forsvarsgrenene.

Verken hun selv eller Etterretningstjenesten vil bekrefte eller avkrefte dette.

HVA VG FAKTISK DOKUMENTERER

Ifølge VG fungerte Reksten-Monsen i flere år som et bindeledd mellom IPI-sjef Terje Rød-Larsen og Jeffrey Epstein.

E-poster viser blant annet at hun oversendte dokumenter om Midtøsten til Epstein.

I e-posten formidlet hun en beskjed fra Rød-Larsen:

«Han understreker at de er konfidensielle. Han håper du har mulighet til å se på dem.»

Min kommentar:

Hva kan vel gå galt, hvis man ansetter en som tidligere har lekket hemmelig informasjon til Epsteinsfæren i den norske etterretningen?

PRAKTIKANT-EPISODEN

E-poster fra 2016 viser også at Epstein tok kontakt med Reksten-Monsen om å få på plass en praktikant ved IPI.

Epstein skrev:

«Kan vi gå videre med å få på plass en [navn sladdet] praktikant takk?»

Reksten-Monsen svarte kort tid etter:

«Kan du sende meg e-posten hennes? Da tar jeg kontakt med henne for å få CV-en hennes og informasjon om tilgjengelighet og så videre».

Min kommentar:

Smak litt på den: En allerede da straffedømt overgriper sender en «bestilling» til Reksten-Monsen om at IPI må få inn en «praktikant».

Vi har den siste tiden fått vite at disse ble tatt bilder av som så ble sendt til Epstein, at de var i IPI unormalt kort tid, og at de ikke hadde kvalifikasjoner for jobben.

I verste fall kan dette være delaktighet i menneskehandel, og må være serdeles kompromiterende.

Det kommer også fram at Reksten-Monsen fikk julegave av Epstein.

SIKKERHETSSPØRSMÅLET

Hvis en person arbeider i Etterretningstjenesten, vil vedkommende normalt måtte sikkerhetsklareres på nivået «Strengt hemmelig», den høyeste graderingen i det norske systemet.

Ved slik klarering vurderes blant annet:

• lojalitet

• pålitelighet

• dømmekraft

• kontakt med kriminelle miljøer

• mulig sårbarhet for press.

Kontakt med personer som senere viser seg å være involvert i alvorlig kriminalitet kan derfor bli et relevant tema i en sikkerhetsvurdering.

Reksten-Monsen har allerede vist at hun lekker hemmelig informasjon til Epstein-nettverket (som sannsynligvis ennå lever i beste velgående). Altså hun har lekket informasjon til et kriminelt miljø.

Det avsløres nå at hun er sårbar for press, og man kan dermed hake av på alle fem punktene. Alle lyser rødt faresignal.

Eksempel på hva som potensielt kan skje:

En fra Epsteinsfæren kontakter Reksten-Monsen – som vi vet jobber i Forsvaret, og sansynligvis i etterretningen – og trenger graderte norske statshemmeligheter.

Selv om hun har levert hemmeligheter til det samme kriminelle nettverket før, så nøler hun denne gang.

Stemmen sier at i så fall «kan det komme fram» opplysninger som kan knyttes til at hun kan ha vært delaktig i Epstein/IPIs menneskehandel med unge russiske kvinner.

Potensielt kan dette «smøres ut på alle landets forsider».

Vil hun da røpe hemmelighetene likevel?

Det er slik dette edderkoppnettverket fungerer. Da er det veldig rart at hun:

1. Får lov til å jobbe i det norske forsvaret.

2. At hun ikke kan avkrefte at det er i etterretningen hun jobber.

KOBLINGEN TIL METTE-MARIT

I februar skrev jeg at Mette-Marits tette bånd til Epstein-nettverket kunne være en alvorlig sikkerhetsrisiko.

Av de samme grunner. Også kongefamilien får gradert informasjon i mange tilfeller.

Jeg er overrasket over at mediene ikke i større grad har poengtert dette. Man adresserer den moralske biten, og om hun derfor kan bli dronning.

Men jeg ser ingen som adresserer implikasjonen av at kongehuset er korrumperbart. Om én er det, kan alle presses.

Hva med alt som enda ikke har kommet fram?

Blir norske globalister presset til å prioritere utenlandske NGOer til enhver tid – og la Norge seile sin egen sjø?

Sitter de fast i det samme edderkoppnettet?

Vi kjenner allerede til at den kanskje viktigste NGOen av alle, WEF, hadde de samme tette forbindelsene til Jeffrey Epstein.

Særlig gjennom selveste presidenten der, Børge Brende sitt kameratskap med Jeffrey Epstein.

Brende var også utenriksminister. Han må også naturligvis ha sittet på gradert informasjon om Norge. Og Epsteinsfæren var/er spesialitet på å få folk til å røpe sånt.

Heller ikke når det gjelder Brende har jeg sett skriverier om at han kan ha utgjort en sikkerhetstrussel for det norske riket?

Hvorfor det?

Blir til og med mediene presset til å tie om det, selv om denne viktige saken kom fram i VG i dag, og kudos for det.

Min oppfordring til mediene er at de begynner å se alt dette i en sammenheng, og ikke levere dem som enkeltsaker eller personalsaker.

Tidligere Prins Andrew er nå under etterforskning for å ha røpt statshemmeligheter.

Det er jo dette som var/er selve formålet til Epsteinsfæren.

Etterforskninger fra flere kilder har bekreftet at angrepet på en jenteskole, som drepte minst 165 barn, var et bevisst angrep.

Av Nyhetsdesken til The Cradle.

5. mars 2026.

Minst 1230 iranere er drept siden den felles amerikansk-israelske krigen mot Den islamske republikken startet for seks dager siden, ifølge tall som ble offentliggjort av tjenestemenn 5. mars. Tusenvis av sivile bygninger ble målrettet og det har vært bekreftede angrep på mer enn et dusin medisinske fasiliteter.

«Antallet martyrer fra det aggressive militærangrepet utført av det kriminelle Amerika og det tilranete israelske regimet mot det islamske hjemlandet hadde nådd 1230 per 5. mars», sa Stiftelsen for martyrer og veteraner.

Iranske tjenestemenn sa at angrepene var rettet mot sivile områder og infrastruktur over hele landet, inkludert skoler, sykehus, idrettsanlegg, kulturminner og boligstrøk.

En Al Jazeera-undersøkelse publisert 3. mars undersøkte angrepet på Shajareh Tayyebeh barneskole i Minab som drepte minst 165 skolejenter i alderen sju til tolv år. Dette er den dødeligste enkelthendelsen som er rapportert så langt i den amerikansk-israelske krigen mot Iran. 

Ved hjelp av satellittbilder og geolokaliserte opptak fant etterforskerne at skolen lenge hadde vært tydelig atskilt fra et nærliggende militært område. Analytikere sitert i rapporten og sa at angrepet var et bevisst «dobbelttrykk»-angrep snarere enn en målrettingsfeil.

I etterkant har det blitt holdt begravelser over hele Teheran og andre byer, der familier sørger over hundrevis av ofre som ble drept i løpet av angrepets første dager.

Verdens helseorganisasjon (WHO) bekreftet at medisinsk infrastruktur også var blitt rammet.

WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus fortalte journalister at byrået hadde bekreftet 13 angrep på helseinstitusjoner i Iran og ett i Libanon, samtidig som de også gjennomgikk rapporter om at fire helsearbeidere ble drept og 25 andre skadet.

På samme pressekonferanse sa WHOs regionale direktør, Hanan Balkhy, at fire ambulanser hadde blitt skadet, og flere sykehus hadde fått skader, og ett sykehus i Teheran ble evakuert som følge av dette.

I mellomtiden sa lederen for den iranske Røde Halvmåne at angrepene hadde ødelagt 3646 boligbygg og 528 kommersielle enheter, mens 14 medisinske sentre ble rammet og tre sykehus ble fullstendig utilgjengelig for bruk.

Iranske tjenestemenn har beskrevet angrepene mot sivil infrastruktur som et «åpenbart brudd på internasjonal humanitærrett og en ubestridt krigsforbrytelse».

---

Medieovervåkerne sesong 4, episode 3.

Gjest i denne episoden er Cubas ambassadør til Norge – Hugo René Ramos Milanés.

Helt siden revolusjonen i 1959 har Cuba vært truet på livet av USA.2025 var et av de vanskeligste årene for den cubanske revolusjonen, og 2026 kan bli enda mer kritisk.Trump har satt Cuba på listen over stater som støtter terrorisme og innført enda strengere sanksjoner. Den ulovlige oljeblokaden er innført for å påføre det cubanske folk mest mulig lidelse.

Cubas utenriksminister Bruno Rodriguez Parrilla beskylder USA for å provosere frem en «humanitær katastrofe» gjennom sin drivstoffblokade mot Cuba. Han advarer FN om at USAs trusler om å rekolonisere verden truer alle nasjoner, uavhengig av politisk system eller ideologi.

Samtidig fører USA en propagandakrig om at den cubanske regjering har sviktet, og at det er den som er ansvarlig for den vanskelige situasjonen i landet. Sannheten er at alle land ville blitt presset i kne hvis de ble utsatt for det samme som Cuba har blitt utsatt for.

---

Dette intervjuet ble publisert av Spartakus.

«Søppelforskning» kalles det når man produserer forskning som ikke bare er ubehjelpelig, men bevisst jukset med for å legitimere en eller annen oppfatning man har fra før eller et produkt eller en politikk man skal forsvare. 

Einar Flydal.

I en rekke gjennomganger har jeg vist at Folkehelseinstituttets utredning om helserisiko fra mobiler og andre kilder til radiofrekvent stråling later til å være av dette slaget. Funn: «ingen helserisiko kunne påvises».

Her kommer enda et bevis for at dette funnet er et resultat av «søppelforskning»: En forskningsartikkel som gir en oversikt over en rekke forskningsstudier som viser økte forekomster av helseplager over et bredt register blant folk som bor i nærheten av mobilbasestasjoner.

Funnene er gjort med normale forskningsmetoder: først og fremst undersøkelser av folks helsetilstand rundt basestasjoner i forhold til befolkningen ellers. Artikkelen forelå før FHI startet sin utredning, og den viser til andre artikler som har vært kjent i en årrekke før dette.

Artikkelen må kjøpes fra forlaget, men her kan du lese en forhåndsutgave («pre-print»). Hovedfunnene er markert. De viser klart økte forekomster av ulike helseplager og sykdommer i et bredt register fra el-overfølsomhet til kreft blant folk som bor nær mobilbasestasjoner. Artikkelen viser også at dette er fullt forklarlig utfra gjengs forståelse av godt kjente mekanismer på cellenivå (blant annet oksidativt stress).

(Se referansen Balmoris artikkel for lenker til oversiktsartikkelen)

Hva består FHIs juks av?

Folkehelseinstituttets utredning er laget slik at den utdefinerer alle disse studiene og et hav av andre som finner helseskader. Hvordan det skjer, viste jeg og andre forskere allerede da FHI fikk oppdraget:

At man intet kunne finne, var bestemt av forskningsprotokollen, dvs. oppskriften på hva slags kilder man skulle bruke og hvordan de skulle analyseres. For eksempel ble alle studier av befolkninger i reelle situasjoner, slik som de Balmori har samlet, utelukket.

Begrunnelse for å utelukke slike studier ligger i et forstokket syn på hva som er god forskning, og som er tjenlig for trådløsbransjen:

I slike reelle situasjoner som er studert i Balmoris oversikt, får man ikke eksakte måledata om hvor mye og sterk stråling den enkelte er blitt eksponert for, og man har ikke kontroll over om andre faktorer kan blande seg inn. Derfor avvises disse studiene.

Vi, en gruppe forskere, informerte alt i 2022 alle berørte parter om at metoden ville diktere svaret, før FHI startet arbeidet. Intet skjedde, utover at vi fikk et kort svar fra FHI-utredningens leder, som hevdet at man holdt seg til gode forskningsmetoder. Denne lederen er spesialist på nettopp slike metoder: dyreforsøk i laboratorier, der det man måler er hvor mye av en faktor X den enkelte rotta er blitt eksponert for, og hvor mye som må til før man finner virkning Y. Altså en forskningsmetode som er grei nok til sitt bruk, men som ikke fanger opp  mer komplekse virkeligheter, der det f.eks. ikke er mengden av faktor X, men formen, varigheten, eller samspill med andre og kanskje ukjente faktorer som er av betydning. Da må det reelle befolkningsstudier til – som forskningsprotokollen altså har utelukket gjennom å diktere metode og kildetyper.

Men hvem er det som har jukset?

Det er god grunn for å spørre om hvem det egentilg er som har jukset og sørget for slik «søppelforskning» som FHI har levert:

Er det FHI – som har gjort slik de har fått beskjed om – eller er det oppdragsgiverne, som er Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), Helsedirektoratet og Helsedepartementet?

Svaret er enkelt: Det er Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) som er fagetaten. Det er åpenbart at denne etaten har hatt føringen i utformingen av mandatet og har uansett hovedansvaret. De andre har vært «sleeping partners» – men ikke uten medansvar.

DSA har bestilt det svaret som passer med DSAs politikk, som er automatisk å kopiere retningslinjene fra ICNIRP. ICNIRP er en stiftelse som gir nettopp slike retningslinjer som passer trådløsbransjen og gjør skadevirkningene usynlige, og dikterer i praksis hva WHOs lille kontor for den slags mener om saken.

Hva bør gjøres?

Også dette svaret er enkelt:

Utredningen bør trekkes og en ny utredning uten skylapper bør settes i gang snarest. Og DSA bør på voksenopplæringskurs i organisasjoners samfunnsansvar.

Man kan f.eks. ta for seg ISO-standarden ISO 26000, som handler om nettopp dette og baserer seg på velkjente prosesser for kontinuerlig forbedring.

Einar Flydal, den 7. mars 2026

Referanser:

Balmori, A., Evidence for a health risk by RF on humans living around mobile phone base stations: From radiofrequency sickness to cancer, Environmental Research (2022), doi:
https://doi.org/10.1016/j.envres.2022.113851. (preprint: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2026/03/Balmori-Health.risk_.by_.mobile.phone_.base_.stationsiri.2022-1.pdf)

Pham TA, Eide DM (2025) Svake radiofrekvente elektromagnetiske felt (100 kHz – 300 GHz) og helseeffekter – en paraplyoversikt [Weak radiofrequent electromagnetic fields (100 kHz – 3 00 GHz) and health – An umbrella review] Oslo: Folkehelseinstituttet, https://www.fhi.no/contentassets/5d0b05aea9cd4d6cbdd4e90d13a4ae36/emf-rapport-2026.pdf

Brev til FHI fra fire forskere om metodevalget, full korrespondanse:  https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2023/01/20221108-20230119-Korrespondanse-4-forskere-og-FHI-om-kunnskapsoppdatering.pdf

NS-EN ISO 26000:2020, Veiledning om samfunnsansvar (ISO 26000:2010), https://online.standard.no/nb/ns-en-iso-26000-2020

---

Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 06.03.2026.