Da EUs utenrikssjef Kaja Kallas nylig holdt sin Churchill Lecture ved Universitetet i Zürich, leverte hun et velkjent budskap: Russland er en upålitelig partner som «til og med forlater sine egne allierte». Samtidig fremhevet hun EU som en stabil og ansvarlig forsvarer av den såkalte «rules-based international order» – den regelbaserte verdensordenen.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Det høres fint ut. Problemet er bare at dette begrepet i praksis ofte betyr noe helt annet enn det gir inntrykk av.

For spørsmålet er ikke bare hvem som følger reglene.

Spørsmålet er også: Hvem lager dem?

«Rules-based order» – et politisk begrep, ikke en juridisk orden

I klassisk folkerett finnes det et tydelig rammeverk: FN-pakten. Den slår fast noen grunnleggende prinsipper:

– staters suverenitet

– forbud mot angrepskrig

– ikke-innblanding i andre staters interne forhold

– bruk av militærmakt kun i selvforsvar eller med mandat fra FNs sikkerhetsråd

Det er dette som utgjør den formelle internasjonale rettsordenen.

Men begrepet «rules-based international order» – som EU, NATO og USA stadig oftere bruker – er noe annet. Det er et politisk begrep. Det henviser ikke nødvendigvis til FN-retten, men til et bredere system av regler, institusjoner, konspirasjon, korrupsjon og normer utviklet etter den kalde krigen, hvor vestlige land i stor grad har satt premissene.

Det er her kritikken oppstår.

For mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika oppleves «regelbasert orden» ofte som regler definert av Vesten – for resten av verden.

Et historisk minne som ikke deles

Når europeiske ledere snakker om å «forsvare verdensordenen», er det ofte med referanse til erfaringene fra Europa etter andre verdenskrig: samarbeid, integrasjon, historien skrevet av vinnerne og «fred» mellom tidligere fiender, så lenge USA sitter med kontrollen og makta.

Men resten av verden har et annet historisk minne.

I store deler av det globale sør forbindes Vestens maktutøvelse med:

– kolonialisme

– økonomisk dominans

– regimeskifter

– militære intervensjoner

– sanksjoner

– spionasje

– kompromittering

– imperialisme

– flyktninger

– krig

Og disse erfaringene ligger ikke bare i fortiden.

På bare tre tiår har verden vært vitne til en rekke vestlige militære operasjoner som fortsatt preger den globale debatten:

– Serbia 1999 – NATO bombet Jugoslavia uten mandat fra FNs sikkerhetsråd

– Irak 2003 – invasjonen ble begrunnet med masseødeleggelsesvåpen som aldri ble funnet

– Libya 2011 – et FN-mandat om beskyttelse av sivile utviklet seg til et regimeskifte som etterlot landet i kaos

– Afghanistan 2001–2021 – en krig som endte med at Taliban igjen tok makten

– Iran 2025 — en pågående angrepskrig startet og drevet av USA og Israel

For mange land fremstår derfor vestlige appeller om en «regelbasert verdensorden» som selektive. Reglene synes å gjelde strengt for noen – men mer fleksibelt for andre.

NATO-utvidelsen og sikkerhetsdilemmaet

En annen kilde til spenning ligger i utviklingen av europeisk sikkerhet etter den kalde krigen.

Da Sovjetunionen kollapset i 1991, oppsto det et strategisk spørsmål: Hvordan skulle Europas sikkerhetsstruktur organiseres?

I Moskva var forventningen – basert på flere politiske garantier fra vestlige ledere på begynnelsen av 1990-tallet – at NATO ikke ville ekspandere østover.

I praksis skjedde det motsatte.

Siden 1999 har NATO inkludert en rekke tidligere Warszawapakt-land og sovjetrepublikker. For mange østeuropeiske land har dette blitt sett som en påtvunget sikkerhetsgaranti mot Russland. For Russland har det blitt en gradvis militær innringing.

Her oppstår det klassiske sikkerhetsdilemmaet:

Tiltak som én side ser som defensive, oppfattes og erfares av den andre siden som aggressiv og utslettende.

Det betyr at Russlands handlinger må ses uten vestlig propaganda, som viser hvordan konflikten i Europa ikke kan forstås uten den bredere sikkerhetspolitiske konteksten.

Russland og allierte – et mer nyansert bilde

Kaja Kallas hevdet at Russland «forlater sine allierte». Virkeligheten er motsatt.

Ta Syria.

I 2015 gikk Russland militært inn i konflikten på forespørsel fra den syriske regjeringen. Intervensjonen bidro til å stabilisere store deler av Syria og endret krigens dynamikk.

For tilhengere av vestlig politikk var dette en problematisk utvikling. Men for mange andre land ble det oppfattet som et eksempel på at Russland faktisk støtter sine partnere når de er under press.

Samarbeidet mellom Russland, Iran og flere land i det globale sør – særlig gjennom strukturer som BRICS – peker også mot en bredere geopolitisk utvikling.

Verdens maktbalanse er i ferd med å endres.

Den multipolare verden

Etter den kalde krigen opplevde verden en lang periode med amerikansk dominans. Mange analytikere beskrev dette som en unipolar verdensorden.

I dag er situasjonen annerledes.

Kina har vokst frem som en økonomisk stormakt.

India spiller en stadig større geopolitisk rolle.

BRICS-samarbeidet utvides.

Handel i nasjonale valutaer øker.

Det betyr ikke at vestlig makt forsvinner. Men den blir relativt sett mindre dominerende, noe som er nødvendig.

I en slik verden blir også begrepet «regelbasert orden» mer omstridt. Flere stater ønsker ikke lenger at globale regler skal utformes hovedsakelig i Washington, Brussel eller London.

De ønsker en multipolar verdensorden hvor flere maktsentre deler innflytelsen.

Europas dilemma

Europa befinner seg i en vanskelig posisjon i denne utviklingen.

På den ene siden ønsker EU større strategisk autonomi.

På den andre siden er Europas sikkerhet fortsatt tett knyttet til NATO og USA.

Dette skaper en dobbel utfordring:

– Europa må balansere forholdet til USA

– Samtidig må Europa finne sin plass i en verden hvor makten blir mer distribuert

Når europeiske ledere derfor snakker om «regelbasert orden», blir spørsmålet stadig mer presserende:

Er dette et universelt system av rettsregler – eller et geopolitisk rammeverk utviklet under vestlig dominans?

En verden med flere stemmer

Det er ingen tvil om at verden trenger regler. Uten internasjonale normer og institusjoner ville global politikk raskt bli kaotisk. USA og Israel er gode eksempler på nasjoner som bryter lover, regler og normer.

Men hvis disse reglene skal oppfattes som legitime, må de oppleves som universelle – ikke som instrumenter for én maktblokk.

Det er kanskje den største utfordringen i vår tid.

For i en verden hvor stadig flere land krever en stemme ved bordet, vil begreper som «regelbasert orden» bli stadig mer kontroversielle dersom reglene fortsatt oppfattes som skrevet av noen få og etterlevd av færre.

Den virkelige testen for internasjonal orden ligger derfor ikke i hvem som snakker mest om regler.

Den ligger i om reglene gjelder likt for alle.

I en analyse som er utført av Craig Tindale peker han på de systemiske risikoene forbundet med en hypotetisk fullstendig lukking av Hormuzstredet. Vi har gjengitt hovedpunktene i denne analysen og kommentert dem her:

Men Tindale er ikke den eneste som ringer alarmklokkene. Observer Research Foundation (ORF) beskriver Hormuz som et «systemisk risiko» for global energi- og handelsikkerhet, der en langvarig ustabilitet kan overføre regionale konflikter til bred global økonomisk ustabilitet via sammenkoblede forsyningskjeder. De peker på spillovers langt utover energi, som skyhøye maritime fraktrater, forsikringskrise og handelsforstyrrelser som rammer alt fra farmasøytika til elektronikk.

Lignende advarsler kommer fra StoneX, som snakker om overgangen fra «price shock» til «flow shock» – en kvantitativ mangel som penetrerer dypere inn i inflasjon og andre sektorer, potensielt med systemisk kollaps hvis avbruddet varer lenge.

The Conversation kaller det en «chokepoint failure» som utløser kaskadeeffekter på tvers av globale systemer, og understreker at avbrudd i forsyning av olje og gass raskt oversettes til bred ustabilitet i forsyningskjedene. Dette kan markere et vendepunkt for globaliseringen, der avhengigheten av Midtøsten viser seg som en fatal svakhet. The Conversation peker på at Hormuz-stengning ikke bare rammer energiforsyninga, men også en tredjedel av global gjødselhandel, noe som destabiliserer landbrukskjeder allerede sårbare etter Ukraina-krigen.

På LinkedIn diskuteres kaskader av omdirigering, blokkeringer og alvorlige forskyvninger i det globale maritime nettverket, der tidlige effekter er konsentrerte, men senere kaskader blir diffuse og umulige å beskytte seg mot.

Fortune magazine beskriver stenginga som noe som «knuser den gamle verdens energisystem», med brudd i logistikken som fører til redusert tankerflåte, rekordhøye fraktkostnader og potensielle sekundære katastrofer som oljefelt som brenner eller miljøulykker.

Patrick Penfield fra Syracuse University understreker at krigen forstyrrer bredere kjeder utover olje – inkludert farmasøytika fra India, halvledere fra Asia og gjødsel fra Midtøsten-derivater. «Betydningsfulle innvirkninger på globale forsyningskjeder,» sier han, og peker på økende risiko for knapphet jo lenger konflikten varer.

Institusjoner som Goldman Sachs, UBS og Barclays modellerer scenarier med olje over 100–200 dollar fatet, inflasjonsøkning på 0,6–0,7 prosentpoeng globalt, og resesjonsrisiko spesielt for import-avhengige økonomier i Asia.

cnbc.com fokuserer på shipping, forsikring, valuta og framvoksende markeder, men understreker at de ultra-detaljerte industrielle kjedene – som Tindale beskriver – ofte undervurderes.

Andre medier som Sky News, NPR og Wilson Center kaller det «global economy’s worst nightmare», med kaskadeeffekter som inflasjon, mangler i MRI-skannere og quantum computing via halvledere, og bred destabilisering.

Helima Croft fra RBC sammenligner det med 1970-tallets oljekrise, mens Reuters advarer om at iranske droner og miner kan forlenge avbruddet i måneder.

Les:

Beyond Barrels—The Cascading Impacts of a Strait of Hormuz Closure

India, verdens mest folkerike stat, importerer 64% av sitt urea-forbruk fra Gulfstatene. Urea brukes i produksjonen av kunstgjødsel.

Denne krigen, som er drevet av USA og Israels angrep på iransk ledelse og infrastruktur, viser hvordan geopolitisk arroganse fra vestlige hegemonier kan utløse ei krise som rammer de svakeste hardest.

Mens BlackRock stenger døra for uttak fra sine fond midt i panikken, sitter vanlige folk igjen med regninga: Høyere priser på mat, drivstoff og alt annet. Hormuz-krisa kan bli det som tipper balansen mot en irreversibel nedgang. Hvis konflikten varer uker eller måneder kan det allerede være for seint å avverge polykrisa.

Også Yves Smith i Nakedcapitalism.com har notert seg Craig Tindales analyse og oppfordrer alle til å lese den i sin helhet.

Systemic Risk: A 12-Order Cascading Analysis of a Zero-Flow Strait of Hormuz Closure.

Og den sindige Aurelien sier at analysen får «håret til å stå rett til værs».

---

Etter USA og Israels angrep på Iran merker vi hvor sårbar forsyningssikkerheten er. Nå er det meste av skipstrafikken gjennom Hormuzstredet stanset.

Romy Rohmann.

Ei så lav sjølforsyning vi har i Norge er kritisk og vitner om at våre politikere gjør en svært dårlig jobb, vi har knappe 4 år på å nå regjeringas målsetting på 50%, og sjøl om vi når det målet er det altfor lavt. Det er trist at vi må få slike «vekkere» for kanskje å forstå hvor alvorlig situasjon vi er i.

Som vi skreiv på steigan.no 8. mars:

En lukking av Hormuzstredet vil initiere en kjedereaksjon som starter med akutt mangel på olje og LNG. Dette eskalerer raskt til:

• inflasjon i petrokjemikalier og gjødsel,
• kraftig økning i matvarepriser,
• hyperinflasjon og kredittstress i importavhengige økonomier,
• politisk ustabilitet og geopolitiske omstillinger.

Energi er en sentral bestanddel i produksjonen av gjødsel som vi er avhengig av for matproduksjonen i landet vårt, det brukes nesten utelukkende fossil energi i prosessen. Medregnet andre innsatsfaktorer går så mye som 30 prosent av de globale bestanddelene til kunstgjødsel gjennom Persiagulfen. Når tilførselen trues, stiger prisene.  Matproduksjonen er sårbar når tilgang på viktige innsatsfaktorer, som gjødsel, blir påvirket av krig og konflikt.

Tirsdag 3. mars ble det norske markedet for kunstgjødsel stengt ned, etter at Felleskjøpet stanset handelen. Årsaken er usikkerhet om prissetting. Kun de som allerede har bestilt gjødsel, får levert gjødsel inntil situasjonen er avklart.

https://www.nationen.no/felleskjopet-stopper-salget-av-mineralgjodsel-pa-grunn-av-midtosten-konflikt/s/5-148-873174

Felleskjøpet Agri kom få dager etter med denne pressemeldinga:

Felleskjøpet Agri gjenåpner salget av mineralgjødsel fra mandag morgen.

Etter god dialog med Yara har vi kommet fram til en løsning der det settes en pris for et volum tilsvarende et normalt salg i mars. Vi har også fått gode avklaringer tilknyttet leveringssituasjonen. Dette gir oss nødvendig grunnlag for igjen å åpne salget.

Av konkurransemessige hensyn kan vi ikke gå ut med de nye prisene nå. Oppdaterte priser vil være klare når salget gjenåpnes mandag.

– Vi setter pris på den gode dialogen med Yara, som har prioritert leveranser til det norske markedet i en urolig situasjon i de internasjonale gjødsel- og energimarkedene. Salget åpnes igjen for et definert volum til den avtalte prisen for mars, sier Bjørn Stabbetorp, konserndirektør Landbruk i Felleskjøpet Agri.

https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/18826949/felleskjopet-gjenapner-salget-av-mineralgjodsel?publisherId=5780613&lang=no

Og dette var resultatet den 9. mars: Utsalgsprisene på gjødsel hos Felleskjøpet Agri økte i snitt med 5-7 prosent som følge av krigen i Midtøsten.

https://www.nationen.no/felleskjopet-okte-prisene-pa-gjodsel-etter-salgsstopp/s/5-148-876111

Dette vil merkes for bøndene, i tillegg til økte drivstoffpriser.

Nylig har det kommet en rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt som viser det flere av oss har sagt lenge, at det er store svakheter i forsyningssikkerheten. Rapporten påpeker følgende:

Norge er i dag svært avhengig av å importere matvarer, innsatsfaktorer og flere typer raffinerte drivstoffprodukter.

Matforsyningen er sårbar på grunn av avhengighet av importerte innsatsvarer og arbeidskraft, som ikke kan erstattes raskt.

Skjer det noe vil mulighetene for å kjøpe oss matsikkerhet fra utlandet dersom det oppstår en krise være svært lave.

Vi må gjøre oss mindre avhengig av verdenshandelen. Det gjelder også for gjødselforsyning. Produksjonen av gjødsel i Norge må skje på nasjonalt tilgjengelig energi.

FFI anbefaler blant annet beredskapslagre for mat, drivstoff og innsatsfaktorer, men også økt og mer fleksibel nasjonal produksjon.

Rapporten kan lese her: https://www.ffi.no/aktuelt/nyheter/ny-rapport-avslorer-svakheter-i-forsyningssikkerheten

Nå er det slik at Stortinget hittil ikke har levert politikk som bidrar til å øke sjølforsyninga. USA og Israels krigføring i Iran og følgende det får bør kanskje være en vekker, det er ikke bare bønder for som skal kjempe for økt sjølforsyning, FFI-rapporten bør også lese nøye også av de styrende på Løvebakken.

I del 2 så vi litt nøyere på den såkalte «omikron-bølgen», siden den er sentral i Richard Aubrey White et al. sin narrativspinning om økningen av sykefraværet i Norge.

Av Terje Hansen

Foreningen lov og helse 9. mars 2026 

Kort oppsummert kan jeg si at det ble spunnet tre trolig helt feilaktige narrativ om «omikron-bølgen» av det jeg gjerne vil kalle det norske tildekkingsetablissementet:

1. at det var en smittebølge når det ble stengt ned desember 2021,
2. at nedstengningen virket,
3. men at gjenåpningen 12. februar 2022 utløste en «eksplosjon» i pandemien.

Fortellingen om det økte sykefraværet

Nå skal vi begynne å se på NRK-artikkelen som er utløsende faktor til denne artikkelserien og se litt på dokumentasjonen White m.fl. og NRK har lagt frem i den. Her et søylediagram om utmattelse, eller såkalt «long covid» per år:

Hvis man med dette skal hevde at det er Covid-19 som har skylden er man på glattisen, for som du ser skjedde det altså ingenting i 2020. Det året er vi altså «helt ubeskyttet» uten guds gave vaksinen, og vi har den røffe Delta-varianten. Men likevel, ingenting skjer i 2020. Dette er jo en tanke pussig, eller?

Men så kommer «den snedige løsningen» til det omtalte trekløveret med Aubrey White i spissen: hva med å si at det er spesifikt den mildere omikronvarianten og ikke Covid-19 generelt? For omikron kom jo i 2021, og som du ser av søylediagrammet over begynner utmattelse jo å øke i 2021. Problemet løst, tenker du kanskje.

Dette gikk jeg for øvrig nøyere gjennom i En kikk på sykefraværstrender, og det slående i den gjennomgangen er ikke bare som nevnt at det omtrent ikke skjer noe som helst i det «ubeskyttede» året 2020, men at når det faktisk begynner å skje er et godt stykke ut i 2021. Det er riktignok bittelitt over normalen i starten av 2021, men det er våren og sommer/høst 2021 det begynner å bli tydelig avvikende.

Altså lenge før omikron kom, altså. Igjen, dette med manglende hode og hale i fortellingene, som jeg nevnte i forrige del.

Hva med sommer-smitte?

La oss se neste graf fra NRK-artikkelen:

Vi skal utsette hovedtemaet enda litt til, og heller se på såkalt sommersmitte. Først, før sommeren 2021 (2021-K3 = tredje kvartal 2021, altså juli, august, september 2021) var det ingen pandemi, og dette ligger altså inne i Aubrey Whites et al.s egne tall som du ser ved å kikke på den røde graflinjen over. Se punktet K3 2020 (sommeren 2020): ingenting, helt flatt, ned mot null. Se så punktet K3-2021: sen sommer/tidlig høst 2021 har vi plutselig fått markant økning i smittetall sammenlignet med det som forelå frem til da.

Er det ingen bjeller som ringer hos White, trekløveret eller andre når man ser slikt? For allerede dette er langt på vei nok til å begripe at narrativene vi blir matet med er gale.

Oppsummert:

I Aubrey White et al.s egne tall roper det mot oss at ingenting skjedde i året 2020, verken med «pandemi» generelt, eller såkalt «long covid».

I tillegg roper kontrasten mellom sommeren 2020 vs. 2021 mot oss fra Whites et al.s egne tall: sommeren 2020 var det ingen smittetall overhodet, noe som for så vidt er en normalsituasjon av den grunn at luftveissykdommer jo ikke «raser» om sommeren, så alt vel så langt. Men sommeren etter, i 2021, da eksploderte jo plutselig tallene!

Noe må altså ha vært avgjørende annerledes på sommeren 2021 vs. sommeren 2020, hva kan det ha vært? Det kommer vi tilbake til i senere del.

I neste del skal vi se på et litt glemt, men helt avgjørende premiss for å kunne begripe pandemiens forløp, men som også er avgjørende for å innse hvordan narrativene til det norske tildekkingsetablissementet kan fordampe helt.

---

Les de to foregående artiklene:

Finansminister Jens Stoltenberg varsler kutt i velferdsordninger og ber oss «forstå at det blir trangt fremover». Samtidig legger han fram tall som viser at norsk økonomi går godt, at sysselsettingen er høy og at veksten i fastlandsøkonomien er solid. Det bildet han tegner, henger rett og slett ikke sammen med virkeligheten folk flest kan lese ut av nasjonalregnskapet.

Jørund Hassel.

Norge er, med god margin, blant de landene i verden som har minst grunn til å krisemaksimere. Det renner inn inntekter fra olje og gass, og ikke minst fra våre gigantiske sparefond. Statens pensjonsfond utland er i særklasse med en avkastning 2.362 milliarder kroner kr i 2025. Men heller ikke Folketrygdfondet er noen liten aktør. Bare i fjor leverte fondet en avkastning på rundt 48 milliarder kroner. Handelsoverskuddet vårt var på 76 milliarder kroner bare i januar i år. Likevel er budskapet fra landets finansminister at «det blir trangt».

Det er ikke rart mange reagerer når en av verdens historisk mest velstående stater snakker om nødvendige kutt som om vi sto på kanten av stupet. I stedet for å bruke talerstolen til å skape forståelse for ansvarlig forvaltning av enorme verdier, velger finansministeren å skape inntrykk av at Norge er offer for krefter vi ikke rår over – en aldrende befolkning, uro i verden, økte utgifter. Det er en fortelling som passer dårlig med de faktiske forutsetningene vi har.

La oss ta det mest provoserende først: Retorikken om den «aldrende befolkningen». Ja, vi blir flere eldre. Ja, det vil koste mer å gi gode tjenester til flere. Men at vi lever lenger og er friske lenger, er ikke et problem – det er et av velferdsstatens største suksesser. Det er resultatet av tiår med investeringer i folkehelse, utdanning, arbeidsmiljø og velferdsordninger. Når regjeringen omtaler dette som en økonomisk byrde, snakker den i realiteten ned en av Norges viktigste bragder.

Pensjonene vi mottar som eldre, er ikke almisser. De er en utsatt lønn, finansiert gjennom et langt arbeidsliv der generasjoner har betalt inn til fellesskapet gjennom skatter, avgifter og medlemskap i folketrygden. I tillegg utfører pensjonister en formidabel mengde ubetalt frivillig arbeid – anslått til om lag 40 milliarder kroner i året – i organisasjonsliv, idrett, kultur, omsorg og nærmiljø. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en betydelig ressurs for samfunnet.

La oss hylle levealdersgevinsten

Likevel omtales «eldrebølgen» igjen og igjen som en trussel. Man kunne like gjerne kalt det «levealdersgevinsten» og spurt: Hvordan skal vi best utnytte at vi får flere år med erfaring, kompetanse og frivillig innsats i samfunnet? I stedet brukes fenomenet som standardforklaring når politikerne vil legitimere kutt og innstramminger. Det er en politisk prioritering, ikke en naturkraft.

Stoltenberg peker også på internasjonal uro, krig og uforutsigbarhet i verdensøkonomien. Han har selvsagt rett i at Norge er en liten, åpen økonomi som påvirkes av det som skjer utenfor våre grenser. Men han understreker samtidig hvor sterkt vi har posisjonert oss som investornasjon. Når finansministeren selv viser til at en varig økning i oljeprisen på 10 prosent kan gi hundrevis av milliarder i økt formue, mens svingninger i aksjemarkedene kan bety et fall i verdiene på flere tusen milliarder, er det også et uttrykk for hvor solide buffere vi faktisk har. Spørsmålet er da hvorfor tonen likevel er preget av alarmisme.

Norge har flere valgmuligheter enn de fleste andre land

Norge har i dag en økonomisk handlefrihet de fleste land bare kan drømme om. Det betyr ikke at pengene skal brukes ukritisk, eller at vi kan ignorere handlingsregelen. Men det betyr at vi har ekte valgmuligheter. Når finansministeren varsler kutt i velferd uten å konkretisere, samtidig som han slår fast at norsk økonomi går godt, er det grunn til å stille noen enkle spørsmål:

Hvorfor er det alltid velferdsstaten som må «barberes»? Hvorfor er det ikke formuene på toppen, skattepolitikken eller fordelingen som settes først under lupen?

Sosialistisk Venstreparti har en viktig innvending når partiet påpeker at Arbeiderpartiet har satt seg selv i en tvangstrøye med skatteløftet. Når regjeringen på forhånd lover at skattenivået for «folk flest» ikke skal økes, avskjærer den seg selv fra et av de mest effektive og rettferdige virkemidlene for å sikre bærekraftig velferd – nemlig en mer omfordelende skattepolitikk. Når det på toppen av dette sitter en liten gruppe med svært store formuer og inntekter, blir det vanskelig å forklare hvorfor det er eldre, syke, barn og unge som skal «forstå at det blir trangt».

Det egentlige spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til en sterk velferdsstat. Det har vi. Spørsmålet er om vi har politisk vilje til å prioritere fellesskapsløsninger fremfor skattekutt i toppen, og om vi tør å snakke sant om ressursene vi faktisk rår over. Å forberede folk på tøffere tider kan i noen situasjoner være ansvarlig. Men å gjøre det i et av verdens rikeste land, med rekordstore fond og vedvarende handelsoverskudd, er først og fremst et politisk valg.

Hvor skal kuttene komme – det er viktig for innbyggerne å vite?

Når finansministeren sier at han ikke vil konkretisere hvilke kutt som kommer før i oktober, er det også en måte å skjerme seg mot debatt. Det er langt enklere å skape en generell fortelling om at «alle må være med og bidra» enn å stå i en åpen diskusjon om hvor det faktisk skal kuttes – i eldreomsorg, i helse, i Nav, i kommunene, i trygdeordninger. Men nettopp den debatten må tas nå, ikke når statsbudsjettet allerede er banket gjennom i regjeringens lukkede rom.

I en velferdsstat som vår – bør utgangspunktet være at økonomien er til for folk, ikke omvendt. Vi trenger politikere som våger å si:

Ja, vi blir flere eldre, og ja, det koster – men det er en regning vi både kan og vil ta.

Ja, verden er urolig, men nettopp derfor skal vi bruke vår sterke økonomi til å skape trygghet, ikke utrygghet. Det er fullt mulig å føre en ansvarlig økonomisk politikk uten å gjøre «trange tider» til hovedfortellingen i et av verdens mest velstående land.

Det er på tide at regjeringen slutter å syte over aldrende befolkning og begynner å snakke om hva som faktisk er den norske suksesshistorien – nemlig høy levealder, god helse, sterke fellesskap og enorme felles verdier. Utfordringen vår er ikke mangel på penger. Utfordringen er mangel på politisk vilje til å bruke dem slik at velferden styrkes, ikke svekkes.

Selv om spotpris ofte er billigst for forbrukeren over tid, er det flere strategiske og økonomiske årsaker til at staten presser på for at folk skal velge Norgespris (fastpris): Høye og svingende strømpriser skaper et enormt politisk press. 

Siri Hermo.

Ved å tilby en «Norgespris» kan regjeringen si at de har levert en forutsigbar løsning som skjermer folket fra de europeiske prisene. 

Det demper kravene om mer radikale tiltak, som å melde Norge ut av EØS, si opp ACER, kutte eksport via kablene til Europa og slik ta tilbake kontrollen til folket.

Den vanlige strømstøtten er en økonomisk hodepine for Finansdepartementet.

Ved spotpris aner ikke staten om de må betale ut 5 eller 50 milliarder kroner i støtte neste år, fordi alt avhenger av været og gasspriser i Europa.

Ved Norgespris låses folk til en fast pris, der statens utgifter blir mye mer stabile og enkle å budsjettere. Det gir staten bedre kontroll over økonomien.

Hvis markedsprisen på strøm skulle falle kraftig (f.eks. ved en mild vinter eller mye vind), må folk med Norgespris fortsatt betale sin faste pris (f.eks. 50 øre). 

I et slikt scenario «tjener» staten penger fordi de slipper å betale ut støtte, mens forbrukeren betaler mer enn markedspris.

Den ordinære strømstøtten kan tolkes som en ulovlig subsidie i et fritt marked.

Ved å kalle det en «pris» og gjøre den frivillig (et markedsprodukt), forsøker staten å «sminke» ordningen slik at den ser ut som en vanlig kommersiell avtale. Dette gjør det lettere å forsvare ordningen overfor EU og unngå rettssaker om brudd på EØS-avtalen.

Norge er forøvrig under lupen hos ESA pga Norgespris-stuntet.

Ved å få folk over på Norgespris, flytter våre politikere fokus fra de faktiske kostnadene ved Energimarkedspakke 3, og 4-som vil komme-, over på en «enkel» prislapp. 

Staten vet at så lenge «energi-motorveiene» til Europa er åpne, vil de tjene så mye på eksport og skatt at de har råd til å subsidiere denne fastprisen for å beholde roen i befolkningen.

Ved å fullføre «energimotorveiene»(Energipakke 4) maksimerer staten verdien av våre felles ressurser. Inntektene fra gass, grunnrenteskatt og flaskehalsinntekter vil være astronomiske.

Staten bruker altså kun en liten brøkdel av de enorme eksportinntektene på å sponse Norgesprisen. 

For staten er dette en ekstremt billig pris å betale for å beholde full tilgang til det europeiske energimarkedet uten opprør i befolkningen.

Ved å ha folk på Norgespris får de aksept for en politikk som ellers ville vært umulig å selge inn (full EU-integrasjon).

Det er i praksis en modell der staten tar den enorme gevinsten på toppen, og gir smuler tilbake i form av en «stabil pris» for å sikre at ingen velter lasset.

En ren spotpris derimot fungerer som et «termometer» som viser nøyaktig hvor tett sammenkoblet vi er med det europeiske prisnivået.

Det blir umulig å skjule at norske vannmagasiner fungerer som en gigantisk utjevningsreserve – et batteri – for et Europa som mangler stabil kraft. 

Ved å tilby Norgespris, legger staten et teppe over dette termometeret så du ikke ser de faktiske svingningene.

Ved å låse prisen til for eksempel 50 øre/kWh (fastprisordning), fjernes de mest synlige prissvingningene fra folks hverdag.

Dette kan dempe det umiddelbare «raseriet», fordi regningen blir forutsigbar, men det endrer ikke de underliggende mekanismene – som koblingen til det europeiske markedet via EØS- Energimarkedspakke 3 og 4, ACER og eksportkapasiteten via utenlandskabler-.

Staten frykter nemlig at spotprisen ville vært den gnisten som fikk folk til å kreve radikale endringer i EØS-forholdet og ACER-medlemskapet. 

En kan si at Norgespris fungerer som politisk «bedøvelse». En form for «valium for folket». 

Norgespris er altså ikke bare en strømavtale; det er en mekanisme for å hindre at folk ser den fulle konsekvensen av energipolitikken som føres. 

Uten den ville realiteten – at vi kun er en brikke i EUs «grønne» skifte, betalt av norske husholdninger og næringsliv – vært umulig å ignorere. 

Staten velger å betale litt av «batteri-overskuddet» tilbake til deg som Norgespris for at du skal slutte å se på spotpris-kurven. En ufiltrert spotpris ville nemlig tvunget frem en fundamental debatt om norsk energisuverenitet hver eneste vinter.

Strøm var tidligere et politisk verktøy for å bygge land og industri. Lave priser var ikke en «bonus», men selve fundamentet for norsk konkurransekraft. 

I dagens modell behandles kraft som en nøytral råvare som skal flyte dit prisen er høyest. 

Ved å gi tilbake en del av overskuddet via strømstøtten/Norgespris, endres debatten fra å handle om hvorfor prisen er høy, til å handle om hvor mye staten skal «hjelpe» oss. 

Det flytter fokus fra systemfeil til sosialhjelp, og tar slik brodden av kravet om full energisuverenitet. 

Tygg på dette godtfolk.

Yama Wolasmal og Fredrik Solvang har begge vært friske pust i NRKs nyhetsdekning.
Nå er mye av friskheten borte. Wolasmal har blitt dressert. Solvang har takket for seg og blitt erstattet av grådresser.

Jan Christensen.

Vi som er opptatt av at NRK – vårt viktigste nyhetsmedium – skal legge til rette for et «ope og opplyst offentlig ordskifte» (Grunnlovens paragraf 100) må søke balanse og sannhet i andre media.

For halvannet år siden, i det nystartede programmet «Yama utfordrer», evnet Wolasmal å avkle NATOs daværende generalsekretær Jens Stoltenberg.
Han stilte noe så sjeldent som kritiske oppfølgingsspørsmål. Gikk bak frasene og ba om begrunnelse for påstander. 
Stoltenberg avslørte manglende peil, og dummet seg ut.

Hva som skjedde etterpå, på kammerset, kjenner jeg ikke til. Men programmet ble pauset i nesten et halvt år før det igjen kom på lufta, nå i en snillere utgave. Det var slutt på overraskende og ubehagelige spørsmål til våre maktpolitikere. Programmet var ikke lenger så utfordrende.

Fredrik Solvang med sin Debatten evnet også stille skarpe spørsmål og skape engasjement. Nye vinklinger, færre overflatiske svar, mindre autoritetsrespekt.
Etter 8 år er Debatten overtatt av Espen Aas og og Åsa Vartdal. For meg er resultatet så langt skuffende. Programmet er blitt mer tannløst, mindre provoserende.

For ei drøy uke siden ble Ukrainas president Zelensky intervjuet av Yama Wolasmal. Vi fikk vite at Jonas var en god venn, at norsk våpenstøtte var avgjørende, og at Zelensky ikke hadde lengre perspektiv på krigen enn til imorra. Så håpet han at Trump ville stoppe Putin, men visste ikke hva som kunne skje om han ikke gjorde det.

Viktige temaer manglet eller var sensurert bort. Tilhørende oppfølgings-spørsmål var fraværende. 
For eksempel:

• Seier og bedrag
  Hvordan kan du, med bakgrunn som komiker i «Folkets tjener» og ingen politisk erfaring, plutselig vinne et presidentvalg? Hvilke mektige krefter var dine støttespillere?
  Og etter valgseieren: Føre en konfrontasjonspolitikk som går over i krig – og ikke i den freden du ble valgt på.
  Er ikke sånt å bedra sine velgere – og et broderfolk?
• Konfrontasjon kontra tillit
  Setter ikke det å leve i skyggen av en stormakt, begrensninger på eget lands handlefrihet?
  Hvorfor tirre den russiske bjørnen med språkbruk som bidrar til ytterligere fiendskap?
  Er ikke den beste sikkerhetsgarantien å bygge tillitsforhold med naboer? Ikke opptre som ei brølende mus?
• Gjensidighet trygghet
  Russlands og Ukrainas sikkerhet er knyttet sammen. Om den enes trygghet fører til den andres utrygghet, skapes ingen varig og rettferdig fred.
  Ukrainsk NATO-medlemskap var for Putin ei rød linje og en utløsende årsak til invasjonen i 2022.
  Hvorfor presset du på for et NATO-medlemskap som du visste kunne ende i krig?
  Hvorfor var ikke det EU-medlemskapet som Russland aksepterte, tilfredsstillende kompromiss?
• Fredssamtaler
  Framgangsrike fredssamtaler for snart fire år siden ble brutt av Ukraina da du fikk besøk av britenes statsminister Boris Johnson. Var bruddet verdt den ødeleggende og langvarige krigen som fulgte? 
  Du sier nå ja til når som helst å møte Putin til fredssamtaler. Tidligere har du henvist til Ukrainas grunnlov og sagt at den setter forbud mot sånne samtaler. Putin har for lengst invitert deg til Moskva. Hvorfor reiser du ikke? 
• Demokrati og frihet
  Hvordan kan du hevde at Ukraina – Europas mest korrupte land – er forsvarer av Europas demokrati og frihet?
  Hvor demokratisk er voldelig statskupp mot en lovlig valgt president, forbud mot et dusin politiske partier, sterkt innskrenka ytringsfrihet, tusenvis av fengsla  opposisjonelle, og millioner på flukt – både østover og vestover?
• Krigens pris
  Hvor mange døde, sårede og hjemløse ukrainere er krigen verdt?
  Hva skjer med krigen dersom vestlig våpenstøtte stopper opp?
  20% av Ukraina er nå under russisk kontroll. Aksepterer du disse områdene som del av Russland dersom befolkningen der ønsker en sånn løsning?
  Godtar du at Ukraina aldri skal søke NATO-medlemskap?

I Debatten sist tirsdag var temaet krigen i Iran, landets framtid, og «det brutale prestestyret som hadde holdt landet i jerngrep i snart 50 år» – om vi skal tro programledernes annonsering.
Dermed var også rammen og «balansen» lagt. Et sånt regime måtte vi jo bli kvitt. Jo før, jo bedre. Koste hva det koste ville.

Paneldeltagerne hadde iranske foreldre. Noen var født i Iran, andre ikke. Alle kom hit som barn. Ingen hadde selv flyktet fra Iran. Ingen hadde vært i Iran etter at de kom til Norge. Ingen hadde personlige erfaringer med dagens iranske regime.
Hadde de da noen spesiell kompetanse til å snakke om forholdene i dagens Iran?
Når det er sagt: Folk som selv har flyktet, er ikke alltid sannhetsvitner. Mange har en trang til å rettferdiggjøre egne handlinger. Mot et regime som propagandaen allerede har stemplet som versting, kan selv de største løgner tas som god fisk.

På samme måte som i Ukraina, har også krigen i Iran sin viktige og nære forhistorie. Her er noen:

• Den folkelige revolusjonen i 1979
  Kom som massiv reaksjon mot undertrykking, vestliggjøring, kulturkollisjon, et utenlandsk innsatt sjah-regime, og store ulikheter. På landsbygda var halvparten analfabeter og levde i dyp fattigdom. I byene levde eliten i sus og dus. Seinere fant mange av disse veien til Norge – som politiske flyktninger.
• Iran/Irak-krig på 80-tallet
  Irak kjempet med ryggen mot veggen i åtte år mens Vesten – og Sovjetunionen – støttet Iraks Saddam Hussain. Over en million døde i en krig der bare våpenindustrien var vinner.
• Vestens langvarige boikott
  Boikotten går spesielt ut over matleveranser, livsviktige medisiner, reservedeler, finans og olje. Sanksjonene har forsterket indre motsetninger, skapt misnøye og millioner på flukt. USA har boikottet Iran i 47 år, Norge i 19.
• Demonstrasjonene rundt årsskiftet
  For noen måneder siden førte sanksjonene til iransk valuta-kollaps. Basisvarer ble kjempedyre eller manglet helt. Store dyrtidsdemonstrasjoner fulgte, CIA og Mossad pustet til ilden. Nå som under de arabiske «vårene».
  Kanskje var det ikke regimet, men innen- og utenlandske provokatører som både eskalerte  demonstrasjonene og stod bak de fleste drapene?
  Sånn det var i 1953 da landets folkevalgte statsminister, Mossadeq, ble styrtet av vestlig etteretningstjeneste i et blodig kupp.
• Irans atomprogram og landets modernisering
  På samme måte som USA begrunnet Irak-invasjonen med påståtte masseødeleggingsvåpen, skremmes nå med at Iran bare er uker fra å utvikle atomvåpen.
  Iran ønsker kun å bruke kjernefysisk energi til fredelige formål, og har godtatt krav fra USA om inspeksjon. USA har svart med avtalebrudd og omfattende bombeangrep. I fjor som i år.

Mens programlederne var opptatt av her-og-nå-situasjonen og noen paneldeltagere så den amerikansk/israelske bombingen som en gylden mulighet, trakk paneldeltager Siavash Mobasheri lærdom av historien: «Hvis bomber skaper demokrati, ville MidtØsten vært verdens mest stabile region.»
Mobasheri trodde ikke at nye bomber ville frigjøre Irans folk. I stedet ble det bare mer lidelse og ødelegging. Sivile ville bli rammet i enda større grad. Den folkelige kampen for endringer ville svekkes. Et regime som tidligere gikk mot sin egen oppløsning, kunne nå bli styrket.

Da Debatten gikk over til å handle om fremtidens Iran, var Mobasheri – paneldeltageren som hadde bodd lengst i Iran – ikke lenger i studio.
Hvorfor?
Jeg tilskrev både han og programlederne.
Mobasheri forteller at det var enighet om at han skulle delta i hele programmet, men at NRK endret mening noen timer i forkant av sendinga.
Programlederne svarer ikke.

Jeg forundres ikke om grunnen er at Mobasheri er Rødt-politiker, og at NRK i minst mulig grad ønsker å gi sendetid til Rødt-synspunkter som har bred oppslutning. Sånt kan ytterligere bidra til partiets vekst.
Mobasheris klare fordømmelse av bombinga samt motstand mot en ny utenlandsk-innsatt sjah, kunne dessuten skade vårt forhold til USA.
Med sånne tanker i hodet, enten i form av pålegg ovenfra eller selvsensur, var det tryggest for programledere å få han vekk, gjennom å bryte gitte løfter.
Om Mobasheri ikke hadde gått med på endringen, kunne vi kanskje fått høre at han var invitert til å delta, men trakk seg rett før sending.

Disse eksemplene er både allmenne og spesielle.
NRK er mer opptatt av lojalitet mot maktelite og deres allierte, enn av balanse. Derfor gis det i praksis full støtte både til NATOs krig i Ukraina og det amerikansk/israelske bomberegnet over Iran. Ledende folk i NRK – og andre «redaktørstyrte media» – sendes jevnlig på NATO-kurs for indoktrinering.
Vi får en NATO-sender på Marienlyst, og ikke en radio/TV-stasjon som jobber i pakt med norsk Grunnlov og det norske folks interesser.

Feminisme er et kraftfullt, og samtidig tvetydig, begrep. Det kan romme frigjøring og fellesskap, men også vris og brukes som brikke i politiske spill. Historien viser at «feminisme» kan påkalles for å vinne fram, uten at det nødvendigvis tjener rettferdighet eller fred.

Av Eli Wæhre

Trønderrød, 5. mars, 2026

Hva skjer dersom vi legitimerer en feminisme som gir rett til å kontrollere, dominere eller utøve aggresjon? Har vi da mistet noe grunnleggende, ikke ved kvinner som biologiske vesener, men ved de verdiene kvinnebevegelsen historisk har kjempet fram?

Tankene presser seg fram i dagene før 8. mars. Jeg passerer en gruppe midt i byen som feirer bombene som faller over Iran. Samme dag meldes det om en skole full av barn som er drept. De samme sionistiske krigsmaskinene som i årevis har lemlestet og drept barn på Gaza. Når kvinneaktivister og mødre heier på dette, spør jeg meg: Hva slags feminisme er det vi står i?

Du kan si at én anekdote ikke er hele bildet. Men vi ser også at ingen norske stortingspolitikere, verken kvinner eller menn, reiser en tydelig motstand mot opprustningen og mobilisering til krig. Enstemmig kastes vi inn i en voldsspiral. På lag med dem som bomber Gaza. På lag med dem som dreper i Iran. På lag med dem som prioriterer våpen framfor fred. På lag med dem som investerer og tjener på krigen i Ukraina.

Da står feminismen i fare for å tømmes for innhold.

Vi kan bryte voldsspiralen. Vi kan bygge en feminisme i humanismens navn. Men da må vi forstå hvor vi kommer fra.

Historiske linjer

Kvinnekampen på 1970-tallet var dypt politisk. Den utviklet seg i flere retninger, men særlig to miljøer var toneangivende: Nyfeministene og Kvinnefronten.

Kvinnefronten bygget på en sosialistisk feminisme med sterk systemkritikk. Kapitalisme og imperialisme ble analysert som strukturer som skapte og opprettholdt kvinners underordning. Kvinner ble forstått som dobbelt undertrykte, i lavtlønnede yrker og i det ubetalte arbeidet i hjemmet. Bevegelsen ble et politisk verksted der kvinner skolerte hverandre i analyse og kollektiv kamp for samfunnsendring.

Nyfeministene rettet i større grad blikket mot kvinners erfaringer i kjernefamilien og hjemmet. Gjennom bevisstgjøringsgrupper vokste en forståelse av hvordan det personlige var politisk. Kampen for rettferdig fordeling av omsorgsarbeid og ansvar for barn endret både selvforståelse og samfunnsdebatt.

På tvers av retninger fantes saker som samlet: abortkampen på 70-tallet og fellesaksjonen mot porno og prostitusjon på 80-tallet. Uenigheter til tross, kvinner sto samlet i grunnleggende spørsmål om kropp, verdighet og vern mot utnytting.

En ny dreining

På 1990-tallet vokste en ny dimensjon fram. Feminismen handlet i økende grad om kvinners rett til å tre inn i tradisjonelle mannsroller; i militæret, i styrerommene, i finansmarkedet. Krav om kjønnsbalanse i maktposisjoner ble sentrale.

Dette var og er viktige kamper. Men samtidig skjedde en forskyvning. De klassiske kvinnesakene knyttet til fred, solidaritet og strukturell kritikk kom mer i bakgrunnen. Likestilling ble i større grad forstått som lik rett til å delta i de samme maktstrukturene, ikke nødvendigvis til å forandre dem.

Argumentasjonen bar ofte preg av at kvinner «tilfører noe eget». At kvinner har særskilte egenskaper som styrker styrerommet eller militæret. Slik ble en essensialistisk forståelse av kjønn, ideen om at kvinner og menn har iboende, stabile egenskaper, liggende som premiss.

De samme forestillingene preger i dag debatter om kjønnsmangfold. Er det biologien som definerer oss? Eller er kjønnsroller og uttrykk historisk og sosialt formet? Her ser vi hvordan fastlåste posisjoner kan tære på kvinnefellesskapet.

Feminismens retninger

Feminismen er ikke én størrelse. Den er i stadig bevegelse, formet av historiske erfaringer og politiske strømninger.

Sosialistisk feminisme legger vekt på strukturelle endringer. Den analyserer økonomisk utbytting, klasse og imperialisme som avgjørende for kvinners livsvilkår. Patriarkalske maktstrukturer forstås som del av et større system. Målet er ikke bare representasjon, men samfunnsendring.

Liberalfeminisme søker reformer innenfor det eksisterende systemet. Den dominerer i dag i vårt liberale demokrati. Her står kjønnsbalanse, kvotering og institusjonelle rettigheter sentralt. Likestilling oppnås gjennom lovverk og representasjon, ved at kvinner får plass i maktposisjoner. Denne retningen bygger ofte på en implisitt essensialisme: at kjønn representerer noe særskilt som må balanseres.

Radikalfeminisme har hatt begrenset fotfeste i Norge. Den fremmer kvinnefellesskap løsrevet fra menn, og kan ta form av separatisme.

Økofeminisme kobler kvinneundertrykking til naturundertrykking, men bygger ofte på forestillingen om kvinner som «nærmere naturen».

Postkolonial feminisme retter kritikk mot en vestlig, hvit middelklassefeminisme som gjøres universell. Den løfter fram hvordan rasisme, kolonihistorie og globale maktforhold former kvinners liv.

Hvor står vi nå?

Når feminisme reduseres til representasjon i maktens rom, risikerer vi å miste blikket for hva makten faktisk brukes til. Kjønnsbalanse i et system som produserer krig, ulikhet og utbytting, endrer ikke nødvendigvis systemets retning, det kan tvert imot gi systemet et nytt ansikt.

Derfor trenger vi nye forbilder. Ikke flere enkeltpersoner som løftet fram som symboler, men et kollektivt lederskap. En plattform der organisasjoner og bevegelser tåler uenighet, åpner for reell meningsbrytning uten hersketeknikker, og deler ansvar, arbeid og makt likt. En feminisme som måles i praksis, ikke i posisjoner.

Kjønnsroller er historisk skapt, og kan forandres. I en tid der autoritære krefter vokser og militariseringen øker, trenger vi en feminisme som ikke speiler krigerkulturen, men utfordrer den.

En feminisme som setter liv foran våpen.
Fellesskap foran dominans.
Ikkevold foran opprustning.

En motmakt bygget på humanistiske verdier. I feminismens navn.

Les også: Feminisme for folk flest

---

Denne artikkelen ble publisert av Trønderrød.

En hemmelig rapport fra USAs nasjonale etterretningsråd sier at selv et massivt amerikansk angrep på Iran neppe vil avsette den islamske regjeringen og militæretablissementet, rapporterte The Washington Post lørdag.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 8. mars 2026.

Etterretningsrapporten ble fullført omtrent en uke før USA og Israel startet krigen 28. februar, med store luftangrep, inkludert israelske angrep som drepte Irans øverste leder ayatollah Ali Khamenei. Til tross for drapet på Khamenei forblir regjeringen intakt, og Irans militære fortsetter å iverksette motangrep mot israelske og amerikanske baser i regionen.

En kilde fortalte The Post at det var «usannsynlig» at den splittede opposisjonen i Iran ville klare å ta makten, og at hvis Khamenei ble drept, ville den iranske regjeringen iverksette prosessen for å erstatte ham. Søndag rapporterte iranske medier at Irans ekspertforsamling nå har valgt Khameneis sønn som ny leder.

Mens flere tjenestemenn i Trump-administrasjonen har benektet at USA søker regimeskifte, har president Trump gjort det klart at det er hans endelige mål. Han sa forrige uke at han ønsket å få si sin mening i valget av Irans neste leder, og oppfordret til landets «betingelsesløse kapitulasjon».

USAs tjenestemenn fortalte også The Post at det så langt ikke er tegn til et opprør mot den iranske regjeringen, eller indre splittelser som kan føre til et nytt regime. Israelske tjenestemenn har også fortalt israelske medier at det ikke er tegn til iransk militær kollaps, til tross for den kraftige USA-israelske luftkrigen.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

US Intelligence Report Says Large-Scale War Unlikely To Achieve Regime Change in Iran

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også: