Yama Wolasmal og Fredrik Solvang har begge vært friske pust i NRKs nyhetsdekning.
Nå er mye av friskheten borte. Wolasmal har blitt dressert. Solvang har takket for seg og blitt erstattet av grådresser.

Jan Christensen.

Vi som er opptatt av at NRK – vårt viktigste nyhetsmedium – skal legge til rette for et «ope og opplyst offentlig ordskifte» (Grunnlovens paragraf 100) må søke balanse og sannhet i andre media.

For halvannet år siden, i det nystartede programmet «Yama utfordrer», evnet Wolasmal å avkle NATOs daværende generalsekretær Jens Stoltenberg.
Han stilte noe så sjeldent som kritiske oppfølgingsspørsmål. Gikk bak frasene og ba om begrunnelse for påstander. 
Stoltenberg avslørte manglende peil, og dummet seg ut.

Hva som skjedde etterpå, på kammerset, kjenner jeg ikke til. Men programmet ble pauset i nesten et halvt år før det igjen kom på lufta, nå i en snillere utgave. Det var slutt på overraskende og ubehagelige spørsmål til våre maktpolitikere. Programmet var ikke lenger så utfordrende.

Fredrik Solvang med sin Debatten evnet også stille skarpe spørsmål og skape engasjement. Nye vinklinger, færre overflatiske svar, mindre autoritetsrespekt.
Etter 8 år er Debatten overtatt av Espen Aas og og Åsa Vartdal. For meg er resultatet så langt skuffende. Programmet er blitt mer tannløst, mindre provoserende.

For ei drøy uke siden ble Ukrainas president Zelensky intervjuet av Yama Wolasmal. Vi fikk vite at Jonas var en god venn, at norsk våpenstøtte var avgjørende, og at Zelensky ikke hadde lengre perspektiv på krigen enn til imorra. Så håpet han at Trump ville stoppe Putin, men visste ikke hva som kunne skje om han ikke gjorde det.

Viktige temaer manglet eller var sensurert bort. Tilhørende oppfølgings-spørsmål var fraværende. 
For eksempel:

• Seier og bedrag
  Hvordan kan du, med bakgrunn som komiker i «Folkets tjener» og ingen politisk erfaring, plutselig vinne et presidentvalg? Hvilke mektige krefter var dine støttespillere?
  Og etter valgseieren: Føre en konfrontasjonspolitikk som går over i krig – og ikke i den freden du ble valgt på.
  Er ikke sånt å bedra sine velgere – og et broderfolk?
• Konfrontasjon kontra tillit
  Setter ikke det å leve i skyggen av en stormakt, begrensninger på eget lands handlefrihet?
  Hvorfor tirre den russiske bjørnen med språkbruk som bidrar til ytterligere fiendskap?
  Er ikke den beste sikkerhetsgarantien å bygge tillitsforhold med naboer? Ikke opptre som ei brølende mus?
• Gjensidighet trygghet
  Russlands og Ukrainas sikkerhet er knyttet sammen. Om den enes trygghet fører til den andres utrygghet, skapes ingen varig og rettferdig fred.
  Ukrainsk NATO-medlemskap var for Putin ei rød linje og en utløsende årsak til invasjonen i 2022.
  Hvorfor presset du på for et NATO-medlemskap som du visste kunne ende i krig?
  Hvorfor var ikke det EU-medlemskapet som Russland aksepterte, tilfredsstillende kompromiss?
• Fredssamtaler
  Framgangsrike fredssamtaler for snart fire år siden ble brutt av Ukraina da du fikk besøk av britenes statsminister Boris Johnson. Var bruddet verdt den ødeleggende og langvarige krigen som fulgte? 
  Du sier nå ja til når som helst å møte Putin til fredssamtaler. Tidligere har du henvist til Ukrainas grunnlov og sagt at den setter forbud mot sånne samtaler. Putin har for lengst invitert deg til Moskva. Hvorfor reiser du ikke? 
• Demokrati og frihet
  Hvordan kan du hevde at Ukraina – Europas mest korrupte land – er forsvarer av Europas demokrati og frihet?
  Hvor demokratisk er voldelig statskupp mot en lovlig valgt president, forbud mot et dusin politiske partier, sterkt innskrenka ytringsfrihet, tusenvis av fengsla  opposisjonelle, og millioner på flukt – både østover og vestover?
• Krigens pris
  Hvor mange døde, sårede og hjemløse ukrainere er krigen verdt?
  Hva skjer med krigen dersom vestlig våpenstøtte stopper opp?
  20% av Ukraina er nå under russisk kontroll. Aksepterer du disse områdene som del av Russland dersom befolkningen der ønsker en sånn løsning?
  Godtar du at Ukraina aldri skal søke NATO-medlemskap?

I Debatten sist tirsdag var temaet krigen i Iran, landets framtid, og «det brutale prestestyret som hadde holdt landet i jerngrep i snart 50 år» – om vi skal tro programledernes annonsering.
Dermed var også rammen og «balansen» lagt. Et sånt regime måtte vi jo bli kvitt. Jo før, jo bedre. Koste hva det koste ville.

Paneldeltagerne hadde iranske foreldre. Noen var født i Iran, andre ikke. Alle kom hit som barn. Ingen hadde selv flyktet fra Iran. Ingen hadde vært i Iran etter at de kom til Norge. Ingen hadde personlige erfaringer med dagens iranske regime.
Hadde de da noen spesiell kompetanse til å snakke om forholdene i dagens Iran?
Når det er sagt: Folk som selv har flyktet, er ikke alltid sannhetsvitner. Mange har en trang til å rettferdiggjøre egne handlinger. Mot et regime som propagandaen allerede har stemplet som versting, kan selv de største løgner tas som god fisk.

På samme måte som i Ukraina, har også krigen i Iran sin viktige og nære forhistorie. Her er noen:

• Den folkelige revolusjonen i 1979
  Kom som massiv reaksjon mot undertrykking, vestliggjøring, kulturkollisjon, et utenlandsk innsatt sjah-regime, og store ulikheter. På landsbygda var halvparten analfabeter og levde i dyp fattigdom. I byene levde eliten i sus og dus. Seinere fant mange av disse veien til Norge – som politiske flyktninger.
• Iran/Irak-krig på 80-tallet
  Irak kjempet med ryggen mot veggen i åtte år mens Vesten – og Sovjetunionen – støttet Iraks Saddam Hussain. Over en million døde i en krig der bare våpenindustrien var vinner.
• Vestens langvarige boikott
  Boikotten går spesielt ut over matleveranser, livsviktige medisiner, reservedeler, finans og olje. Sanksjonene har forsterket indre motsetninger, skapt misnøye og millioner på flukt. USA har boikottet Iran i 47 år, Norge i 19.
• Demonstrasjonene rundt årsskiftet
  For noen måneder siden førte sanksjonene til iransk valuta-kollaps. Basisvarer ble kjempedyre eller manglet helt. Store dyrtidsdemonstrasjoner fulgte, CIA og Mossad pustet til ilden. Nå som under de arabiske «vårene».
  Kanskje var det ikke regimet, men innen- og utenlandske provokatører som både eskalerte  demonstrasjonene og stod bak de fleste drapene?
  Sånn det var i 1953 da landets folkevalgte statsminister, Mossadeq, ble styrtet av vestlig etteretningstjeneste i et blodig kupp.
• Irans atomprogram og landets modernisering
  På samme måte som USA begrunnet Irak-invasjonen med påståtte masseødeleggingsvåpen, skremmes nå med at Iran bare er uker fra å utvikle atomvåpen.
  Iran ønsker kun å bruke kjernefysisk energi til fredelige formål, og har godtatt krav fra USA om inspeksjon. USA har svart med avtalebrudd og omfattende bombeangrep. I fjor som i år.

Mens programlederne var opptatt av her-og-nå-situasjonen og noen paneldeltagere så den amerikansk/israelske bombingen som en gylden mulighet, trakk paneldeltager Siavash Mobasheri lærdom av historien: «Hvis bomber skaper demokrati, ville MidtØsten vært verdens mest stabile region.»
Mobasheri trodde ikke at nye bomber ville frigjøre Irans folk. I stedet ble det bare mer lidelse og ødelegging. Sivile ville bli rammet i enda større grad. Den folkelige kampen for endringer ville svekkes. Et regime som tidligere gikk mot sin egen oppløsning, kunne nå bli styrket.

Da Debatten gikk over til å handle om fremtidens Iran, var Mobasheri – paneldeltageren som hadde bodd lengst i Iran – ikke lenger i studio.
Hvorfor?
Jeg tilskrev både han og programlederne.
Mobasheri forteller at det var enighet om at han skulle delta i hele programmet, men at NRK endret mening noen timer i forkant av sendinga.
Programlederne svarer ikke.

Jeg forundres ikke om grunnen er at Mobasheri er Rødt-politiker, og at NRK i minst mulig grad ønsker å gi sendetid til Rødt-synspunkter som har bred oppslutning. Sånt kan ytterligere bidra til partiets vekst.
Mobasheris klare fordømmelse av bombinga samt motstand mot en ny utenlandsk-innsatt sjah, kunne dessuten skade vårt forhold til USA.
Med sånne tanker i hodet, enten i form av pålegg ovenfra eller selvsensur, var det tryggest for programledere å få han vekk, gjennom å bryte gitte løfter.
Om Mobasheri ikke hadde gått med på endringen, kunne vi kanskje fått høre at han var invitert til å delta, men trakk seg rett før sending.

Disse eksemplene er både allmenne og spesielle.
NRK er mer opptatt av lojalitet mot maktelite og deres allierte, enn av balanse. Derfor gis det i praksis full støtte både til NATOs krig i Ukraina og det amerikansk/israelske bomberegnet over Iran. Ledende folk i NRK – og andre «redaktørstyrte media» – sendes jevnlig på NATO-kurs for indoktrinering.
Vi får en NATO-sender på Marienlyst, og ikke en radio/TV-stasjon som jobber i pakt med norsk Grunnlov og det norske folks interesser.

Feminisme er et kraftfullt, og samtidig tvetydig, begrep. Det kan romme frigjøring og fellesskap, men også vris og brukes som brikke i politiske spill. Historien viser at «feminisme» kan påkalles for å vinne fram, uten at det nødvendigvis tjener rettferdighet eller fred.

Av Eli Wæhre

Trønderrød, 5. mars, 2026

Hva skjer dersom vi legitimerer en feminisme som gir rett til å kontrollere, dominere eller utøve aggresjon? Har vi da mistet noe grunnleggende, ikke ved kvinner som biologiske vesener, men ved de verdiene kvinnebevegelsen historisk har kjempet fram?

Tankene presser seg fram i dagene før 8. mars. Jeg passerer en gruppe midt i byen som feirer bombene som faller over Iran. Samme dag meldes det om en skole full av barn som er drept. De samme sionistiske krigsmaskinene som i årevis har lemlestet og drept barn på Gaza. Når kvinneaktivister og mødre heier på dette, spør jeg meg: Hva slags feminisme er det vi står i?

Du kan si at én anekdote ikke er hele bildet. Men vi ser også at ingen norske stortingspolitikere, verken kvinner eller menn, reiser en tydelig motstand mot opprustningen og mobilisering til krig. Enstemmig kastes vi inn i en voldsspiral. På lag med dem som bomber Gaza. På lag med dem som dreper i Iran. På lag med dem som prioriterer våpen framfor fred. På lag med dem som investerer og tjener på krigen i Ukraina.

Da står feminismen i fare for å tømmes for innhold.

Vi kan bryte voldsspiralen. Vi kan bygge en feminisme i humanismens navn. Men da må vi forstå hvor vi kommer fra.

Historiske linjer

Kvinnekampen på 1970-tallet var dypt politisk. Den utviklet seg i flere retninger, men særlig to miljøer var toneangivende: Nyfeministene og Kvinnefronten.

Kvinnefronten bygget på en sosialistisk feminisme med sterk systemkritikk. Kapitalisme og imperialisme ble analysert som strukturer som skapte og opprettholdt kvinners underordning. Kvinner ble forstått som dobbelt undertrykte, i lavtlønnede yrker og i det ubetalte arbeidet i hjemmet. Bevegelsen ble et politisk verksted der kvinner skolerte hverandre i analyse og kollektiv kamp for samfunnsendring.

Nyfeministene rettet i større grad blikket mot kvinners erfaringer i kjernefamilien og hjemmet. Gjennom bevisstgjøringsgrupper vokste en forståelse av hvordan det personlige var politisk. Kampen for rettferdig fordeling av omsorgsarbeid og ansvar for barn endret både selvforståelse og samfunnsdebatt.

På tvers av retninger fantes saker som samlet: abortkampen på 70-tallet og fellesaksjonen mot porno og prostitusjon på 80-tallet. Uenigheter til tross, kvinner sto samlet i grunnleggende spørsmål om kropp, verdighet og vern mot utnytting.

En ny dreining

På 1990-tallet vokste en ny dimensjon fram. Feminismen handlet i økende grad om kvinners rett til å tre inn i tradisjonelle mannsroller; i militæret, i styrerommene, i finansmarkedet. Krav om kjønnsbalanse i maktposisjoner ble sentrale.

Dette var og er viktige kamper. Men samtidig skjedde en forskyvning. De klassiske kvinnesakene knyttet til fred, solidaritet og strukturell kritikk kom mer i bakgrunnen. Likestilling ble i større grad forstått som lik rett til å delta i de samme maktstrukturene, ikke nødvendigvis til å forandre dem.

Argumentasjonen bar ofte preg av at kvinner «tilfører noe eget». At kvinner har særskilte egenskaper som styrker styrerommet eller militæret. Slik ble en essensialistisk forståelse av kjønn, ideen om at kvinner og menn har iboende, stabile egenskaper, liggende som premiss.

De samme forestillingene preger i dag debatter om kjønnsmangfold. Er det biologien som definerer oss? Eller er kjønnsroller og uttrykk historisk og sosialt formet? Her ser vi hvordan fastlåste posisjoner kan tære på kvinnefellesskapet.

Feminismens retninger

Feminismen er ikke én størrelse. Den er i stadig bevegelse, formet av historiske erfaringer og politiske strømninger.

Sosialistisk feminisme legger vekt på strukturelle endringer. Den analyserer økonomisk utbytting, klasse og imperialisme som avgjørende for kvinners livsvilkår. Patriarkalske maktstrukturer forstås som del av et større system. Målet er ikke bare representasjon, men samfunnsendring.

Liberalfeminisme søker reformer innenfor det eksisterende systemet. Den dominerer i dag i vårt liberale demokrati. Her står kjønnsbalanse, kvotering og institusjonelle rettigheter sentralt. Likestilling oppnås gjennom lovverk og representasjon, ved at kvinner får plass i maktposisjoner. Denne retningen bygger ofte på en implisitt essensialisme: at kjønn representerer noe særskilt som må balanseres.

Radikalfeminisme har hatt begrenset fotfeste i Norge. Den fremmer kvinnefellesskap løsrevet fra menn, og kan ta form av separatisme.

Økofeminisme kobler kvinneundertrykking til naturundertrykking, men bygger ofte på forestillingen om kvinner som «nærmere naturen».

Postkolonial feminisme retter kritikk mot en vestlig, hvit middelklassefeminisme som gjøres universell. Den løfter fram hvordan rasisme, kolonihistorie og globale maktforhold former kvinners liv.

Hvor står vi nå?

Når feminisme reduseres til representasjon i maktens rom, risikerer vi å miste blikket for hva makten faktisk brukes til. Kjønnsbalanse i et system som produserer krig, ulikhet og utbytting, endrer ikke nødvendigvis systemets retning, det kan tvert imot gi systemet et nytt ansikt.

Derfor trenger vi nye forbilder. Ikke flere enkeltpersoner som løftet fram som symboler, men et kollektivt lederskap. En plattform der organisasjoner og bevegelser tåler uenighet, åpner for reell meningsbrytning uten hersketeknikker, og deler ansvar, arbeid og makt likt. En feminisme som måles i praksis, ikke i posisjoner.

Kjønnsroller er historisk skapt, og kan forandres. I en tid der autoritære krefter vokser og militariseringen øker, trenger vi en feminisme som ikke speiler krigerkulturen, men utfordrer den.

En feminisme som setter liv foran våpen.
Fellesskap foran dominans.
Ikkevold foran opprustning.

En motmakt bygget på humanistiske verdier. I feminismens navn.

Les også: Feminisme for folk flest

---

Denne artikkelen ble publisert av Trønderrød.

En hemmelig rapport fra USAs nasjonale etterretningsråd sier at selv et massivt amerikansk angrep på Iran neppe vil avsette den islamske regjeringen og militæretablissementet, rapporterte The Washington Post lørdag.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com, 8. mars 2026.

Etterretningsrapporten ble fullført omtrent en uke før USA og Israel startet krigen 28. februar, med store luftangrep, inkludert israelske angrep som drepte Irans øverste leder ayatollah Ali Khamenei. Til tross for drapet på Khamenei forblir regjeringen intakt, og Irans militære fortsetter å iverksette motangrep mot israelske og amerikanske baser i regionen.

En kilde fortalte The Post at det var «usannsynlig» at den splittede opposisjonen i Iran ville klare å ta makten, og at hvis Khamenei ble drept, ville den iranske regjeringen iverksette prosessen for å erstatte ham. Søndag rapporterte iranske medier at Irans ekspertforsamling nå har valgt Khameneis sønn som ny leder.

Mens flere tjenestemenn i Trump-administrasjonen har benektet at USA søker regimeskifte, har president Trump gjort det klart at det er hans endelige mål. Han sa forrige uke at han ønsket å få si sin mening i valget av Irans neste leder, og oppfordret til landets «betingelsesløse kapitulasjon».

USAs tjenestemenn fortalte også The Post at det så langt ikke er tegn til et opprør mot den iranske regjeringen, eller indre splittelser som kan føre til et nytt regime. Israelske tjenestemenn har også fortalt israelske medier at det ikke er tegn til iransk militær kollaps, til tross for den kraftige USA-israelske luftkrigen.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

US Intelligence Report Says Large-Scale War Unlikely To Achieve Regime Change in Iran

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Irak har stengt noen oljebrønner. Det samme har Kuwait, Qatar, Bahrain, Emiratene og Saudi-Arabia. Qatar har også stengt gassbrønnene sine og prosess«togene» som trengs for å kondensere naturgass til flytende form. Alt dette skyldes den praktiske nedstengingen av Hormuzstredet og risikoen for missil- og droneangrep mot de sårbare produksjonsanleggene.

Av Moon of Alabama.

1. 9. mars 2026

Selv om olje- og LPG-prisene har steget, har de globale markedene ennå ikke innsett hvor langvarig og alvorlig forsyningskrisa fra disse nedstengningene vil bli. Prisene, som nå ligger i øvre 90-dollar per fat, må opp mye høyere (150+ dollar per fat) for å skape tilsvarende etterspørselsreduksjon. Selv om krigen mot Iran skulle stoppe i morgen og Hormuzstredet åpnet umiddelbart, ville det ta mange uker før forsyningene var tilbake til normalt nivå.

Prisen på olje (Brent crude) har gått rett til værs.

Oljebrønner som stenges, krever ofte omfattende arbeid for å åpnes igjen. Borehullet i en ubrukt brønn kan tette seg, sedimenter kan blokkere oljestrømmen, ventiler begynner å svikte. Det betyr at borerigger må settes opp ved hver brønn, og det kan ta dager med reparasjoner for å gjenopprette utstrømmingen. Tusenvis av brønner er stengt.

Qatars kondensering av naturgass er et spesielt problem fordi prosessen for å lage flytende petroleumsgass (LPG) er ganske komplisert:

Første steg på landanleggene er separasjon av kondensat fra gassen. Det separerte kondensatet stabiliseres og sendes til lagring før eksport. Naturgassen går deretter til kondenseringstogene for bearbeiding til LNG. I første fase fjernes svovelforbindelser, karbondioksid og vann i flere trinn. Gassen kjøles deretter ned ved hjelp av propan og blandede kjøleprosesser.

De tunge hydrokarbonene skilles ut og fraksjoneres til flytende petroleumsgass (LPG) og plantekondensat. Den kryogene hovedvarmeveksleren i hvert tog kjøler så gassen ned til ca. –150 °C og kondenserer den. Til slutt, når trykket reduseres nesten til null, synker temperaturen til –162 °C, nitrogen fjernes, og LNG overføres til en av lagertankene før lasting på LNG-skip.

Når et kondenseringstog stenges, må alt produktet i det fjernes. Hele den kryogene kjeden varmes opp når den stoppes, og må kjøles ned igjen til de svært lave driftstemperaturene. Metallelementene tåler dårlig – for å si det mildt – oppvarming og nedkjøling i sykluser. Det vil oppstå feil. Reparasjoner trengs.

Det vil ta minst to måneder å få i gang Qatars prosess-tog igjen. Dette selvsagt bare etter at krigen er over. Rundt 20% av den globale LPG-forsyninga vil dermed være utilgjengelig i lang tid.

De arabiske gulfstatene er irritert over at Iran retter angrep mot deres land. Men det er jo de selv som tillater USA å bruke deres territorium til å angripe Iran. Tomme ATACMS-containere er funnet i ørkenen i Kuwait og Bahrain. Missilene ble avfyrt av amerikanske styrker med HIMARS-systemer mot Iran. En nylig feil fra en amerikansk bombeflypilot som glemte å slå av transponderen, viste at saudisk luftrom ble brukt til å etterfylle drivstoff til bombefly som angrep Iran.

Gulf-araberne sendte nylig en delegasjon til Russland for å be om støtte mot Iran. Utenriksminister Lavrov gjorde narr av dem for at de ikke fordømte USAs angrep på Iran og for at de fortsatte samarbeidet med amerikanske styrker.

USA presser gulf-araberne til å delta i krigen mot Iran. Men embetsmenn i disse landene er ikke så dumme som USA kanskje tror. Tidligere qatarsk statsminister Hamad bin Jassin:

«Amerika vil trekke seg ut av slaget så snart vi erklærer krig mot Iran, og i stedet bli våpenforhandlere som selger til begge sider. Det vil tømme våre ressurser for å bringe begge sider ned; når begge faller, blir det lett å gjennomføre ‘Større Israel’-prosjektet. Vår interesse krever at vi holder oss utenfor og lar dem slåss seg imellom».

UAE-milliardær Kalaf Al Habtoor:

«Jeg hørte uttalelsene til den amerikanske senatoren Lindsey Graham, der han oppfordrer GCC-landene til å gå inn i denne krigen, og sier at vi også er under angrep og må delta i kampen. Og jeg sier til ham klart: Vi vet veldig godt hvorfor vi er under angrep, og vi vet også hvem som dro hele regionen inn i denne farlige eskaleringen uten å rådføre seg med dem han kaller sine ‘allierte’ i regionen.

Vi benekter ikke den iranske trusselen mot regionen, som har blitt tydelig de siste dagene. Vi stoler ikke på Iran. Men dette er et skittent spill der flere stormakter kolliderer på bekostning av vår region, uten ære og uten åpenhet. I dette bildet beveger Iran, Israel og USA seg alle etter sine egne interesser, ikke etter folkene i de midtøstlige arabiske lands interesser.

Derfor sier vi det klart: Vi vil ikke gå inn i denne krigen for å tjene andres interesser, og vi vil ikke ofre våre sønner i en konflikt som kunne vært unngått gjennom diplomati og politiske løsninger. Og det tydeligste av alt er det senator Graham selv sa da han snakket om olje. Han sa at Iran og Venezuela til sammen har 31% av verdens oljereserver, og at USA kunne etablere et partnerskap med denne andelen av verdens olje, og at det ville være et ‘mareritt for Kina’ – han la til at hvis regimet i Iran skiftes ut, ville det bli et ‘nytt Midtøsten’, og USA ville ‘tjene masse penger’. Først da blir bildet klart.

Og først da forstår vi hvorfor de vil ha denne krigen».

USA har beordret sitt diplomatiske personale til å forlate Saudi-Arabia. De siste 24 timene har amerikanske tankfly, som opererte fra saudiske flybaser, forlatt landet: Beslutningen om å spre KC-135 tankfly fra Prince Sultan Air Base følger en vedvarende iransk missil- og dronekampanje mot amerikansk-tilknyttet militær infrastruktur i Gulfen, som avdekker sårbarheten til sentraliserte logistikk-noder som er essensielle for amerikansk luftmakt-projeksjon. Min mistanke er at saudierne, i klare ordelag, ba USA om å dra.

Lindsay Grahams tale på Fox News på søndag er her. Aljazeerah gir et referat av den.)

USA har beordret diplomatisk personale til å forlate Saudi-Arabia. I løpet av de siste 24 timene har amerikanske tankfly, som hadde operert fra saudiske flystriper, forlatt landet:

Beslutningen om å flytte KC-135 luftfyllingstankfly fra Prince Sultan flybase følger en vedvarende iransk missil- og dronekampanje rettet mot amerikansk-tilknyttet militærinfrastruktur over hele Gulfen, noe som avslører den operative sårbarheten til sentraliserte logistikknoder som er essensielle for amerikansk luftmaktprojeksjon.

Lindsey Graham:

«Den amerikanske ambassaden evakueres i Riyadh på grunn av vedvarende angrep fra Iran mot Kongeriket Saudi-Arabia.

Jeg forstår at Kongeriket nekter å bruke sitt kapable militære som del av en innsats for å gjøre slutt på det barbariske og terror-regimet i Iran som har terrorisert regionen og drept 7 amerikanere.

Spørsmål – hvorfor skal Amerika inngå en forsvarsavtale med et land som Saudi-Arabia som er uvillig til å delta i en kamp av felles interesse?

Forhåpentligvis endrer dette seg snart. Hvis ikke, vil det få konsekvenser».

Iran og Hizbollah fortsetter å treffe mål i Israel. Flere nylige videoer viser missilnedslag uten forvarsel. Det israelske varslingssystemet og missilforsvaret ser ut til å være skadet. Israel har kalt inn reservister og forbereder en tung divisjon til en ny invasjon av Libanon. Hizbollah er klar til å ta imot den.

Irans Ekspertforsamling har stemt for ayatollah Seyyed Mojtaba Khamenei, sønn av den myrdede øverste leder Ali Khamenei, til å overta farens jobb. Gjennom det siste tiåret har Mojtaba vært uoffisiell sjef for kontoret til Ali Khamenei. Han kjenner dermed detaljene som kreves for stillingen. Vestlige medier beskriver Mojtaba Khamenei som en «hardliner» uten mye belegg for den karakteristikken. Det er usannsynlig at Mojtaba ville blitt valgt hvis Al Khamenei hadde dødd en naturlig død. Valget hans viser kontinuitet og trass. Som noen sa:

«Det tok USA 20 år å erstatte Taliban med Taliban, men bare 9 dager å erstatte Khamenei med Khamenei».

Publisert av Moon of Alabama 9. mars 2026.

---

En israelsk forsvarstjenestemann forklarte at Teheran hadde lært sine lekser under krigen i juni, og at det iranske militæret ikke var i nærheten av kollaps.

Av Kyle Anzalone.

The Libertarian Institute, 5. mars 2026

«Iranerne lærte av Operasjon Kalavy», sa en høytstående israelsk militærtjenestemann til det israelske mediet Walla på tirsdag. «De fungerer fortsatt militært på et nivå mellom moderat og svakt, men de fungerer. Det er forvirring der, det er store vanskeligheter, men det er ingen tegn til sammenbrudd».

Etter det felles angrepet fra USA og Israel mot Iran på lørdag, begynte det iranske militæret raskt å svare med å angripe israelske og amerikanske militærbaser i Midtøsten. Flere iranske missiler har passert amerikanske og israelske systemet for avskjæring, noe som har ført til at minst seks amerikanske soldater har mistet livet.

Krigen startet etter flere runder med samtaler mellom USA og Iran. Mens forhandlerne sa at det ble gjort fremgang under diskusjonene i forrige uke, sa president Donald Trump at han var misfornøyd med prosessen og beordret angrepet.

Den høytstående israelske tjenestemannen fortalte Walla at Theran gjorde en feil ved å engasjere seg med USA. «Iranerne gjorde to strategiske feil. Den første er gjennomføringen av forhandlingene med USA», forklarte han.

USAs tjenestemenn fortalte pressen etter starten på krigen, at Det hvite hus planla en kampanje som skulle vare i noen dager. Topptjenestemenn i USA har offentlig utvidet tidslinjen, med krigsminister Pete Hegseth som forklarer at krigen kan vare i åtte uker eller mer.

Politico rapporterte onsdag at militæret nå planlegger at konflikten skal vare i minst 100 dager, men mest sannsynlig gjennom september. På tirsdag sa generalmajor Amir Baram at Tel Aviv økte våpenproduksjonen i forberedelse til en langvarig og økende konflikt.

«Diskusjonen satte søkelys på å akselerere produksjonshastigheten av essensielle offensive og defensive løsninger, som en del av forberedelsene til videre kamp og potensiell utvidelse til flere fronter», forklarte han.

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Israeli Defense Official Says No Signs Iranian Military Is Near Collapse

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også:

I denne katastrofale krigen av valgfrihet er det Teheran som kjemper en baktropp for å gjenopprette geopolitisk fornuft. Hvis Iran taper, vet bare Gud hvor Israel og USA vil dra verden hen neste gang. 

Av  Jonathan Cook

Jonathan-Cook.net

Innrømmelsen denne uken fra USAs utenriksminister Marco Rubio, gjentatt av Mike Johnson, speaker i Representantenes hus, om at Israel tvang Washington til å angripe Iran, har med rette skapt bestyrtelse.

Rubio pustet liv i noe som normalt ville blitt behandlet som en antisemittisk kliché, og argumenterte for at Trump-administrasjonen ikke hadde noe annet valg enn å angripe Iran, fordi Israel, hvis ikke, ville ha iverksatt et angrep uansett, og utsatt amerikanske soldater for gjengjeldelse.

Rubio uttalte: 

«Presidenten tok en svært klok avgjørelse: Vi visste at det ville bli en israelsk aksjon, vi visste at det ville utløse et angrep mot amerikanske styrker, og vi visste at hvis vi ikke gikk forebyggende etter dem før de satte i gang disse angrepene, ville vi lide større tap».

Rubio brukte begrepet «preemptivt» på en svært uregelmessig og misvisende måte.

I internasjonal lov er aggresjon ulovlig maktbruk – den «øverste internasjonale forbrytelsen», ifølge prinsippene fra 1950 fastsatt av krigsforbrytertribunalet i Nürnberg. Men det finnes en potensiell formildende omstendighet hvis den angripende staten kan vise at den handlet forebyggende: det vil si at den handlet for å forhindre en plausibel, umiddelbar og alvorlig trussel om angrep.

Rubio antydet imidlertid ikke at USA handlet «forebyggende» mot en trussel fra Iran. Han mente at Washington hadde handlet forebyggende for å hindre sin allierte, Israel, i å sette i gang en rekke militære hendelser som ville føre til at amerikanske soldater ble skadet.

Hadde Trump-administrasjonen virkelig handlet forebyggende under disse omstendighetene, burde USA ha angrepet Israel, ikke Iran.

Papirtiger

Men Rubios kommentar reiste et ytterligere spørsmål: Hvorfor fortalte ikke Washington ganske enkelt Israel at det var forbudt å starte en krig mot Iran uten amerikansk godkjenning?

Tross alt ville Israel ikke være i stand til å iverksette noen form for angrep på Iran uten den kritiske støtten fra USA. 

Israel har måttet stole på hjelp fra amerikanske militærbaser spredt rundt i regionen, så vel som de arabiske statene som er vertskap for disse basene.

Angrepet ville vært ganske utenkelig uten støtten fra en massiv armada av amerikanske krigsskip sendt til regionen av Trump.

Abraham Lincoln Carrier Strike Group ble utplassert i den amerikanske 5. flåtens operasjonsområde for å «støtte maritim sikkerhet og stabilitet i Midtøsten», som fotografert i februar. (US Navy / Mass Communication Specialist 1st Class Jesse Monford / Wikimedia Commons / Public Domain)

Israel kan bare motstå iransk gjengjeldelse fordi det får en viss grad av beskyttelse fra missilavlytningssystemer levert og finansiert av USA. 

Og i tillegg til alt dette er Israel regional hegemon bare fordi det mottar massive subsidier fra USA – verdt mange milliarder dollar i året – for å bevare det som et av de sterkeste militærmaktene i verden.

Med andre ord ville Israel ha funnet det umulig å føre krig mot Iran alene. Det er en papirtiger uten USA. 

Rubios kommentar antydet én av to muligheter: enten at USA, med det sterkeste militæret i verdenshistorien, er underlagt den lille staten Israel; eller at Trump har gjort sitt eget militær, det sterkeste noensinne, underdanig for Israel.

Uansett hva det er, er det vanskelig å få plass med Trumps gjentatte påstander om at han setter Amerika først.

Dette poenget er så åpenbart at det antagelig er grunnen til at Rubio ble tvunget til å trekke tilbake kommentarene sine dagen etter. I mellomtiden antydet Trump raskt at det var han som hadde tvunget Israel til å angripe Iran, ikke omvendt.

Geopolitisk galskap

Den mer sannsynlige sannheten er ikke at Israel tvang Trump til å ta ansvar. Det er at han ble forført av den israelske statsministeren Benjamin Netanyahus falske påstand om at et angrep på Iran ville være en barnelek – hvis de slo til på et tidspunkt da de kunne være sikre på å drepe Irans øverste leder, Ali Khamenei.

Trump ble ledet til å tro at et slikt halshuggingsangrep ville være en gjentakelse av hans «suksess» i Venezuela, da han kidnappet president Nicolás Maduro fra Caracas for å stille ham for retten i New York.

I Venezuela var USAs åpenbare brudd på folkeretten ment å være det samme som å rette en ladd hagle mot hodet til Maduros erstatter, Delcy Rodriguez. Gjør som vi sier, ellers får den nye presidenten det fra begge løp.

Netanyahu visste nøyaktig hvordan han skulle selge Trump, fortsatt svimmel av den skadelige lukten fra dette lovbrytende foretagendet, ideen om at han kunne gjenta øvelsen i Iran. Ayatollahens etterfølger ville på samme måte være kitt i hendene hans.

Derfor er det Teheran som kjemper en baktropp for å gjenopprette litt geopolitisk fornuft i denne katastrofale krigen mellom USA og Israel. Hvis Iran taper, eller USA lykkes uten å betale en fryktinngytende pris, vet bare Gud hvor Israel og Washington vil dra verden hen neste gang.

Verdens skjebne ligger i virkeligheten i Teherans hender.

Nord for Teheran i april 2018. (Ninara/ Wikimedia Commons/ CC BY-SA 3.0)

Det det felles angrepet på Iran demonstrerer tydeligst, er hvor mye Netanyahu har lykkes det siste kvart århundre med å «israelisere» Washington og Pentagon.

USA har alltid ført ulovlige angrepskriger. De har alltid vært mer gangstere enn globale politimenn. Men bare fordi Washington ble styrt av hensynsløse kriminelle, betydde det ikke at de var ute av stand til å bli enda mer forstyrrede, enda mer psykopatiske.

Det er det Netanyahu har jobbet med. Og Trump gir nå full tøyle til israeliseringen av USA. Sporene er overalt.

Onsdag sluttet krigsminister Pete Hegseth – den tradisjonelle tittelen «forsvarsminister» hørtes antagelig for lovlydig ut – med å late som om han var den snille fyren.

Han insisterte på at amerikanske styrker handlet «uten nåde » og at det iranske regimet «er i sjakk». USA ville forårsake «død og ødeleggelse hele dagen lang».

Dagen før hadde han lagt frem planen: «Ingen dumme regler for engasjement, ingen nasjonsbyggende hengemyr, ingen demokratibyggingsøvelse, ingen politisk korrekte kriger.»

Dette er ikke den tradisjonelle retorikken til amerikanske administrasjoner som prøver å skryte av Vestens overlegne verdier, eller som hevder å være på et siviliserende oppdrag overfor resten av verden.

Dette er retorikken om kolonial arroganse, om den samme militære middelalderismen som lenge har blitt forfektet av israelske ledere.

Hegseth hørtes altfor mye ut som general Moshe Dayan, Israels forsvarsminister på 1960-tallet. Han la frem Israels overordnede militærdoktrine : «Israel må være som en gal hund, for farlig til å bry seg med.»

«Mad Dog»-taktikker

Før angrepet hadde USA brukt årevis på å prøve å sulte ut det iranske folket til et opprør, akkurat som Israel blokkerte og sultet ut folket i Gaza i rundt 16 år i den antagelsen at de ville bli oppmuntret til å styrte Hamas.

Strategien mislyktes i begge tilfeller. Hvorfor? Fordi den ignorerte det enkleste av alle fakta: at menneskene som blir misbrukt er mennesker, som alltid vil velge frihet og verdighet fremfor fornedrelse og underordning.

Nå, ledet ved nesen inn i en ydmykende utmattelseskrig med Iran, slår USA ut som en «gal hund» – akkurat som Israel gjorde i Gaza etter at de ble ydmyket av Hamas’ endagsutbrudd fra konsentrasjonsleiren Israel hadde opprettet for palestinere der.

[Se: Mad Dog Trump ]

USA og Israel angrep Teherans Gandhi-sykehus 1. mars. (Tasnim News Agency / Wikimedia Commons / CC BY 4.0)

Hegseths «ingen regler for engasjement» betyr at USA nå er åpne om at hele Iran har blitt omgjort til en friildssone, akkurat som Gaza var.

Noe som forklarer hvorfor et av de første målene for amerikanske og israelske angrep var en barneskole der mer enn 170 mennesker ble drept , de fleste av dem barn under 12 år.

Ifølge rapporter selv i den høyreorienterte avisen Daily Telegraph , har amerikanske og israelske angrep allerede skapt en « apokalypse » i Teheran. Essensiell sivil infrastruktur blir målrettet, som sykehus, skoler og politistasjoner. Boligområder blir teppebombet, og mat og medisinske forsyninger går raskt tom.

Rubio har lovet at mye verre venter.

USA har tydeligvis blitt fanget av den depraverte logikken i Dahiya-doktrinen, som Israel utviklet i sine gjentatte angrep på Libanon og ytterligere raffinert over to og et halvt år i Gaza.

Begravelsen på tirsdag til over 150 jenter i barneskolealder som ble drept i et amerikansk-israelsk angrep på Shajareh Tayyebeh barneskole i Minab. (Tasnim News Agency / Morteza Akhondi / Wikimedia Commons / CC BY 4.0)

Ulmende ruin

Dahiya-doktrinen går mye lenger enn bare ideen om asymmetrisk krigføring som er iboende i angrep fra en sterkere part på en svakere part.

Under doktrinen er ikke sivile tap lenger uheldige «tilleggsskader» fra angrep mot militære ressurser. Snarere behandles sivilbefolkningen som ikke mindre legitime angrepsmål enn militær infrastruktur.

For Israel vokste Dahiya-doktrinen ut av en aksept av at det ikke fantes noen meningsfulle krigsmål som Israel kunne oppnå i sine kamper mot palestinerne det hersket over eller mot Hizbollahs motstand i Libanon.

Israel var misfornøyd med å bare blidgjøre palestinerne. De visste at de ikke kunne bli bli blidgjort på ubestemt tid, gitt at de ikke hadde noen intensjon om noen gang å komme til en politisk løsning med dem. Den sagnomsuste tostatsløsningen var utelukkende for vestlig konsum; den hadde aldri noen meningsfull støtte fra velgerne i Israel.

Israels mål var snarere å bruke overveldende og vilkårlig vold for å skremme palestinerne til å etnisk rense seg fra regionen, slik det delvis hadde skjedd i 1948.

På samme måte var ikke målet i Libanon, der Dahiya-doktrinen først ble utviklet, å oppnå en politisk avtale med Hizbollah gjennom maktdemonstrasjon. Hizbollah hadde gjort det klart at de aldri ville finne seg i å se palestinerne bli utslettet fra hjemlandet sitt.

Enghelab-plassen i Teheran ble angrepet av USA og Israel, og skadet boliger og kommersielle enheter. (Tasnim News Agency / Wikimedia Commons / CC BY 4.0)

Målet var å påføre Libanon så mye smerte at andre religiøse sekter ville vende seg mot Hizbollah og kaste landet ut i en langvarig borgerkrig, slik at Israel kunne fortsette med utvisningen – og nå folkemordet – av det palestinske folket.

Under Dahiya-doktrinen erkjente Israel implisitt at de ikke bare kjempet mot militante, men mot det bredere samfunnet som disse militante kom fra. De måtte akseptere at det ikke kunne bli noen seier, ingen overgivelse, vurdert i tradisjonelle militære termer. Så det de måtte gjøre i stedet var å etterlate en ulmende ruin.

Israel har gang på gang brukt massiv ildkraft mot sivil infrastruktur og boligområder for å knekke et samfunns vilje – for å drive det tilbake til «steinalderen», for å bruke terminologien til israelske generaler – slik at befolkningen skal bruke energien sin på å overleve snarere enn å gjøre motstand.

Dette er hva Hegseth og Rubio nå erklærer som Washingtons krigsmål i Iran. En bevisst, brutal demonstrasjon av masseødeleggelse uten annet formål enn selve demonstrasjonen.

Morbid patologi

Dette er ikke en vinnende strategi, verken militær eller politisk. Det er ikke engang en mislykket strategi. Det er den sykelige patologien til en kult.

Noe som forklarer en flom av klager fra amerikanske soldater om deres kommandører i løpet av de første dagene av Trumps krig mot Iran. Det har vært minst 110 så langt, ifølge rapportering fra Jonathan Larsen her på Substack.

I en melding til Military Religious Freedom Foundation (MRFF) fortalte en kommandør som ikke er en del av en stridsenhet, underoffiserer at Trump var «salvet av Jesus til å tenne signalilden i Iran for å forårsake Harmageddon og markere hans tilbakekomst til jorden».

USAs krigsminister Pete Hegseth holder en tale til L3Harris-ansatte som en del av sin «Arsenal of Freedom Tour», Camden, Arkansas, 27. februar 2026. (DoW /Alexander Kubitza)

Krigsdepartementet under Hegseth, en evangelisk kristen som mener Vesten er på et «korstog» mot islam, ser ut til å ri med hardhendte fingre etter reglene i det første tillegget mot å proselytisere innenfor de væpnede styrkene.

Teokratiseringen av amerikanske væpnede styrker er ikke ny. George W. Bush snakket om et «korstog» mot terror for nesten et kvart århundre siden. Men prosessen ser ut til å ha nådd et punkt der toppen av den amerikanske kommandokjeden er dypt gjennomsyret av en evangelisk iver for krig der Israel spiller en sentral rolle.

Mikey Weinstein, presidenten i MRFF og en veteran fra luftforsvaret som tjenestegjorde i Ronald Reagans Det hvite hus, fortalte Larsen at gruppen hans hadde blitt «oversvømt» av soldater som rapporterte om «euforien til sine kommandører og kommandokjeder over hvordan denne nye «bibelsk sanksjonerte» krigen tydeligvis er et udiskutable tegn på den raske tilnærmingen til den fundamentalistiske kristne «endetiden».

I «endetidens» tro, basert på Johannes’ åpenbaring, finner en forferdelig kamp mellom godt og ondt sted ved Harmageddon – et sted i dagens Nord-Israel – som fører til Messias’ tilbakekomst til jorden og en stor bortrykkelse der troende kristne reiser seg for å være med Gud.

Weinstein la til: «Mange av deres kommandører er spesielt begeistret over hvor grafisk dette slaget vil bli, og fokuserer på hvor blodig alt dette må bli for å oppfylle og være i 100 % samsvar med fundamentalistisk kristen eskatologi om verdens undergang.»

Guds ord

Sentralt i disse troene er samlingen av jøder, som Guds utvalgte folk, i Israels land – et mye større område enn det som dekkes av den moderne staten Israel.

For kristne fundamentalister som Hegseth og et økende antall amerikanske kommandanter er Israel katalysatoren for endetiden.

Av helt åpenbare grunner har Israel pleiet sine bånd med det enorme antallet kristne fundamentalister i USA. De er politisk aktive – stemmen deres sikret Trump presidentskapet – og de behandler Israel som et kritisk viktig innenriksspørsmål snarere enn et utenrikspolitisk anliggende.

«Synergien mellom et amerikansk militær i fangenskap av kristen fundamentalisme og et israelsk militær i fangenskap av en bibelsk inspirert jødisk supremacisme er altfor tydelig nå i Iran.»

De er ivrige etter at Israel skal erobre store deler av Midtøsten, og er stort sett likegyldige til hva det innebærer for palestinerne eller de andre folkeslagene i regionen.

Alt dette stemmer pent overens med ideologien som forfektes av Netanyahu og den israelske militærkommandoen, som for år siden ble overtatt av de samme religiøst-ekstremistiske fanatikere som leder den voldelige bosetterbevegelsen som systematisk angriper palestinere på Vestbredden og stjeler landet deres.

Da det israelske militæret startet folkemordet i Gaza, oppfordret Netanyahu soldatene ved å fortelle dem at de kjempet mot nasjonen Amalek – fienden til de gamle israelittene.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Donald Trump håndhilser etter en felles pressekonferanse der de kunngjorde USAs fredsplan for Gaza, 29. september 2025. (Det hvite hus / Joyce N. Boghosian)

I Bibelen befalte Gud kong Saul å utføre en fullstendig utslettelse av amalekittene, og drepe hver eneste mann, kvinne, barn og spedbarn, så vel som alt husdyr.

Som man kan se i utslettelsen av Gaza, aksepterte israelske soldater oppdraget sitt ganske bokstavelig. Tross alt utførte de ikke bare Netanyahus ordre, men en ordre fra Gud.

«Sivilisasjonenes sammenstøt»

Netanyahu har ikke utelukkende stolt på helliggjørelsen av vilkårlig krigføring fra sin egen og den amerikanske hærens side. Han har også dyrket en bredere, rasistisk, anti-muslimsk stemning i USA og Europa for å bane vei for Israel mens landet jevner store deler av Midtøsten med jorden.

Han har kraftig fremmet ideen om et «sivilisasjonssammenstøt», ideen om at et «jødisk-kristent Vesten» er engasjert i en permanent, felles krig mot den påståtte barbarismen i den islamske verden.

Synergien mellom et amerikansk militær i fangenskap av kristen fundamentalisme og et israelsk militær i fangenskap av en bibelsk inspirert jødisk supremacisme er altfor tydelig nå i Iran.

Denne kombinerte militære giganten har ingen interesse av å beskytte menneskerettighetene.

Den kjenner ikke noe skille mellom sivile og militære mål.

Den prioriterer sine egne soldaters sikkerhet – som håndhevere av Guds forsyn – fremfor de sivile disse soldatene angriper.

Og den tror at ved å knuse livet ut av det iranske folket, fremmer den guddommelig vilje.

Dette er det sanne ansiktet til krigsmaskinen som opprettholder «vestlig sivilisasjon». Dette er de virkelige verdiene Vesten kjemper for i Iran. Resten er et røykteppe.

Jonathan Cook er en prisvinnende britisk journalist. Han var basert i Nasaret i Israel i 20 år. Han returnerte til Storbritannia i 2021. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten:  Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State  (2006),  Israel and the Clash of Civilisations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East  (2008) og  Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair  (2008). Hvis du setter pris på artiklene hans, kan du vurdere  å tilby din økonomiske støtte . 

Denne artikkelen er fra forfatterens blogg,  Jonathan Cook.net .

Den kinesiske regjeringen er akkurat i ferd med å avslutte sine årlige «to sesjoner» eller lianghui. «To sesjoner» refererer til to store politiske samlinger: Den kinesiske folkepolitiske rådgivende konferansen (CPPCC), en politisk rådgivende komité; og Den nasjonale folkekongressen (NPC), Kinas øverste lovgivende organ. Disse er tilsynelatende ikke møter i kommunistpartiet, men i stedet møter i den kinesiske staten. Det rådgivende møtet er i stor grad symbolsk, med ledende næringslivs- og lokale ledere som møter opp for forhåndsavtalte diskusjoner. Det virkelige fokuset er NPC, som offisielt bestemmer den økonomiske politikken. I virkeligheten godkjenner den bare det den ledende kommunist-eliten allerede har bestemt på forhånd. Med rundt to tredjedeler av medlemmene som tilhører kommunistpartiet, har NPC aldri avvist et lovforslag foreslått av partiet.

Av Michael Roberts, 8. mars 2026 

Årets to sesjoner var annerledes ved at de, i tillegg til å godkjenne økonomisk politikk for dette året, også ble enige om den 15. nasjonale planen for å ta den kinesiske økonomien frem til slutten av dette tiåret.

Først bestemte man seg for å sette et mål på rundt 4,5–5,0% reell BNP-vekst for 2026. Dette var første gang siden 1991 at måltallet falt under 5%. Statsminister Li forklarte da han presenterte de økonomiske målene at målet var lavere på grunn av usikkerhet i verdenshandelen og geopolitikken. Likevel var vekstmålet beskjedent, og ledelsen følte seg trygg på at det ville bli nådd.

Det er god begrunnelse for dette synspunktet. I 2025 var Kinas reelle BNP-vekst 5%, en vekstrate blant verdens største økonomier som bare overgås av India (som overdriver BNP-dataene), og er mer enn dobbelt så høy som USAs vekstrate og tre ganger så høy som resten av de største kapitalistiske G7-økonomiene.

Siden 2020 har regjeringen satt et mål om at Kina skal bli en «mellomnivåøkonomi» (som definert av Verdensbanken til 20 000 dollar per person i 2020-priser) innen 2035. Det betydde effektivt å doble BNP per innbygger i løpet av disse 15 årene. Det er tydelig i rute for å gjøre det, ettersom Kinas inntekt per innbygger bare trenger å vokse med en gjennomsnittlig årlig rate på omtrent 4,17% per år fra nå av. Forutsatt at Kina har en gjennomsnittlig årlig reell BNP-vekst per innbygger på omtrent 4,5% fra nå av, vil landet overgå Verdensbankens definisjon innen 2034. 

Kinas BNP per innbygger ville fortsatt bare være 27% av USAs (forutsatt at USAs BNP per innbygger vokser med en gjennomsnittlig vekstrate på 1,5% herfra). I motsetning til dette ville Indias BNP per innbygger bare være 5% av USAs innen 2035. For mer informasjon om å ta igjen det tapte, se artikkelen min her. Når det gjelder BNP-vekst, har størrelsen på en økonomi stor betydning. I 2025 økte Kinas BNP med 5% eller 970 milliarder dollar. For å matche det i år, trenger Kina bare å oppnå en BNP-vekst på 4,75%. I motsetning til dette vokste India offisielt med 7,6% i 2025, eller bare 326 milliarder dollar. Så Indias BNP økte tre ganger mindre enn Kinas. For at India skal vokse like mye som Kina i milliarder dollar, må det vokse med omtrent 25% på ett år. Mengde teller.

Kinas BNP og vekstrater blir stadig avvist av mange vanlige vestlige økonomer, så vel som av noen på den heterodokse venstresiden. De argumenterer for to ting. For det første er Kinas statistiske data forfalsket eller feil, og for det andre at Kinas økonomi kommer til å avta mot stagnasjon på grunn av overveldende gjeld, et kollaps i eiendomsmarkedet og synkende produktivitetsvekst – i likhet med det som har skjedd med Japan siden 1980-tallet. Jeg har behandlet begge disse argumentene i mange tidligere innlegg her og her. Men jeg kan nå legge til at den prestisjetunge Penn World Tables nylig har bekreftet at de anser Kinas vekstdata som stort sett nøyaktige og ikke lenger forsøker å «justere» dem nedover. 

Når det gjelder gjeld og eiendomsmarkedet, ja, bedriftsgjelden er høy, og eiendomsmarkedet faller fortsatt. Men nesten all denne gjelden er finansiert utelukkende fra innenlandsk sparing, i motsetning til mange eksempler på rask kredittvekst andre steder.

Så denne gjelden er helt håndterbar. Når det gjelder eiendomskrakket etter covid-19, reduserer sistnevnte gradvis belastningen på økonomien.

Produktivitetsvekst er nøkkelen i en økonomi der den yrkesaktive befolkningen synker. Den har falt fra tidligere store høyder, men den er fortsatt betydelig høyere enn i de avanserte kapitalistiske økonomiene.

Vestlige økonomer krever stadig at Kina a) slutter å eksportere industrien som den viktigste vekstdriveren, 2) slutter å «urettferdig» subsidiere eksport som utkonkurrerer konkurrenter og 3) i stedet øker det innenlandske personlige forbruket og reduserer sparing og investeringer.  Det nyeste eksemplet på disse politiske kravene kommer fra IMF: «Kina kan ikke regne med stadig høyere eksport for å drive varig vekst i de kommende årene. Det gjør en omlegging til forbruksdrevet vekst til den overordnede politiske prioriteten».

Jeg har behandlet disse kravene i flere tidligere innlegg. Men la oss kort gjenta. Kinas husholdningsforbruk stagnerer ikke, det vokser med 4,4%, mer eller mindre i tråd med BNP-veksten. Eksporten driver ikke veksten. Nettohandelen sto for omtrent 20% av veksten i 2025, resten ble drevet av innenlandsk forbruk og investeringer. Rask vekst i produktiviteten har unngått inflasjon og skyldes ikke «mangel på innenlandsk etterspørsel». Hvorfor skulle Kina endre seg fra sin investeringsdrevne økonomi som har sett den gjennomsnittlige reallønnen i byområder vokse med 2406% siden 1978, noe som har økt kjøpekraften med 25 ganger? Kan de forbruksdrevne økonomiene i USA og Storbritannia matche den økningen i kjøpekraft for husholdningene sine?

Når det gjelder «urettferdige» subsidier til Kinas industri, konkluderte en fersk rapport med at «Selv om Kina faktisk er en aktiv bruker av industrisubsidier, har direkte finanspolitisk støtte stabilisert seg siden 2008. Det strategiske fokuset har skiftet avgjørende fra å tiltrekke seg utenlandske investeringer til å fremme innenlandsk innovasjon og teknologiske evner. Produksjonssubsidier er, i motsetning til hva mange tror, ​​relativt beskjedne og desentraliserte».

Ta motorkjøretøy. Både kinesiske BYD og Musks Tesla produserer elbiler i Kina. Likevel har BYD betydelig lavere kostnader. Vertikal integrasjon er svært høy for BYD, og ​​forskning og utvikling er langt billigere. Statlige subsidier er bare en liten del av å redusere kostnadene.

Når det gjelder målene, følger den 15. nasjonale planen tett opp fra den 14. som nettopp ble ferdigstilt. Og den er en reell plan, mer enn bare en veiledning eller et mål. Mange av målene anses som obligatoriske eller bindende, og må derfor implementeres.

I den siste planen, av de rundt 20 indikatorene, har vekten flyttet seg mot å heve levestandarden og mindre på økonomisk utvikling.

Grønn utvikling er fortsatt viktig. Kinas karbondioksid (CO2)-utslipp falt med 1% i siste kvartal av 2025, noe som sannsynligvis sikrer en nedgang på 0,3% for hele året. Dette forlenger en «flat eller fallende» trend i Kinas CO2-utslipp som startet i mars 2024 og nå har vart i nesten to år.

CO2-tallene antyder at Kinas karbonintensitet – utslippene av fossilt brensel per enhet av BNP – falt med 4,7% i 2025 og med 12% i løpet av 2020–25. Men dette er fortsatt under målet om en reduksjon på 18% som ble satt i den siste femårsplanen. Kina må nå kutte karbonintensiteten med rundt 23% i løpet av de neste fem årene, men den 15. planen tar bare sikte på å redusere Kinas karbonintensitet med 17% innen utgangen av dette tiåret. Så Kina vil ikke nå sitt svært ambisiøse 2030-mål om å kutte karbonintensiteten med 65% innen 2030.

Kinas solcelleindustri har vært et forbilde for landets økonomiske vekst de siste fire tiårene. Produksjonen av kinesisk solenergi vokste med 76% årlig mellom 2004 og 2013. Samtidig har kostnaden for solenergi falt med over 90%, noe som gjør den konkurransedyktig med fossilt brensel. Subsidier til å produsere, installere og utføre forskning og utvikling på solenergi var en viktig årsak til den kinesiske industriens eksplosive vekst. I fjor var det første året noensinne at energilagringskapasiteten – hovedsakelig batterier – vokste raskere enn Kinas topp etterspørsel etter elektrisitet i 2025 og raskere enn den gjennomsnittlige veksten det siste tiåret.

Kinas økonomi er nå drevet av teknologiske investeringer, ikke lenger av lavverdige produserte varer eller uproduktive investeringer i eiendom. Nå er det det kinesiske økonomiske strateger kaller de «nye kvalitetsproduktive kreftene». Flere elbiler er på veiene i Kina enn i USA, og Beijings utrulling av 5G-telekommunikasjonsnettverk har gått mye raskere. Kinas hjemmelagde passasjerfly, C919, er på nippet til masseproduksjon og ser ut til å være klart til å gå inn i et marked som for tiden domineres av Boeing og Airbus. BeiDou-satellittnavigasjonssystemet er på nivå med GPS i dekning og presisjon.

Kina slår også USA i tetthet av industriroboter, med 470 roboter installert per 10.000 ansatte i 2023, sammenlignet med 295 i USA. Kina er også i ferd med å matche USA i patenter, med en global andel som øker fra 4% i 2000 til 26% i 2023, mens den amerikanske andelen falt med mer enn 8%-poeng. Og Kinas halvlederproduksjon utgjør nå en fjerdedel av den globale produksjonen, sammenlignet med 16 % i USA og 7% i Europa.

Kina har fortsatt en lang vei å gå. Innen utgangen av den nye nasjonale planen vil levestandarden for gjennomsnittlige kinesiske husholdninger ha blitt betydelig forbedret, men Kinas inntekt per innbygger og produktivitetsnivå vil fortsatt være godt under nivåene i G7-økonomiene. Dessuten vil det være et problem å finne arbeid for unge mennesker med kvalifikasjoner, ettersom automatisering erstatter arbeidskraft i en stadig mer høyteknologisk industriell økonomi. Ungdomsarbeidsledigheten er allerede høy.

Og Kina har et høyt nivå av inntektsulikhet etter internasjonale standarder, selv om det fortsatt er lavere enn mange andre «fremvoksende» økonomier som Brasil, Mexico eller Sør-Afrika – og gini-ulikhetsforholdet nådde en topp rett før den store resesjonen og har falt siden. Hovedårsaken til det høye ulikhetsforholdet er inntektsforskjellen mellom arbeidere i byer og på landsbygda, mellom lønningene i kyst- og innlandsbyer, samt utdanningskvalifikasjoner.

Når det gjelder ulikhet i personlig formue, er ikke Kina så ulikt som mange av sine økonomiske konkurrenter. Gini-forholdet mellom formuesulikhet og formue er mye høyere i Brasil, Russland og India, og høyere i USA og Tyskland. I følge de siste estimatene tar den øverste 1% av formuesinnehaverne i Kina 31% av all personlig formue, sammenlignet med 58% i Russland, 50% i Brasil, 41% i India og 35% i USA. Dette er et godt mål på den økonomiske makten til toppeliten og oligarker i disse landene.

Det blir sagt mye om antallet millionærer og milliardærer i Kina. Men gitt befolkningsstørrelsen er millionærer i Kina fortsatt relativt sjeldne: omtrent én per 200 voksne, dvs. 0,5%. Millionærer utgjør 3% av voksne i Italia og Spania; Frankrike, Østerrike eller Tyskland omtrent 4%; rundt 6% i det sosialdemokratiske Skandinavia; over 8% i USA og Australia og høyest av alle i Sveits (15%). Kina har hatt rask vekst i dette toppformueslaget. Men selv om det har mer enn fire ganger så mange mennesker som USA, er antallet amerikanere med høy nettoformue 4,8 ganger større enn antallet i Kina. Og formuesulikheten i Kina er sentrert rundt eiendom, ikke finansielle eiendeler (så langt), i motsetning til de viktigste kapitalistiske økonomiene i G7. Og det er fordi finans ikke har blitt fullt åpnet opp for den kapitalistiske sektoren.

Etter mitt syn er nøkkelen til Kinas økonomiske suksess den store statlige sektoren som kan drive investeringer og dermed implementere målene i den nasjonale planen. Det viser verdien av offentlig eierskap og dominerende statlig styrte investeringer innenfor en nasjonal plan. Som et resultat har Kina unngått enhver resesjon eller nedgang de siste 50 årene, selv under COVID, selv om det har vært mange feil og sikksakk i den økonomiske politikken fra det autokratiske kommunistiske lederskapet. Kina er ikke et sosialistisk land, men det er heller ikke kapitalistisk. Jeg forklarer den gåten her.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.

Et velutviklet verktøy i USAs diplomatiske verktøykasse er å gni vasallstatene i støvet av og til for å minne dem på at de er en lavere livsform, samtidig som man forkynner for verden at en gang en vasallstat, alltid en vasallstat. Sabotasjen av Tysklands Nord Stream-gassrørledning i september 2022 er et frekt eksempel. Nylig ble India også utsatt for lignende hard behandling av USA. 

M. K. Bhadrakumar.

Usedvanlig grove uttalelser og bemerkninger strømmet ut fra tjenestemenn i Trump-administrasjonen, som krevde at India skulle følge det amerikanske diktatet om å stoppe oljeimporten fra Russland. Alibiet var at Indias oljehandel genererte ekstra inntekter for Russland, noe som bidro til å finansiere Kremls pågående krig i Ukraina. 

Trump-administrasjonen visste at det var et åpenbart absurd argument, men den målrettede avgjørelsen hadde et tredelt mål: For det første å snu den stigende kurven for russisk-indisk handel og erodere forholdet mellom de to landene i den nåværende transformative perioden i internasjonal politikk. For det andre å erstatte russisk olje med amerikanske forsyninger (til mye høyere priser) i det lukrative indiske markedet som forventes å være en enorm energisluker i flere tiår fremover, og dermed også få kontroll over Indias energisikkerhet, noe som selvfølgelig har enorme strategiske implikasjoner. Og for det tredje å demonstrere at den nåværende indiske herskende elitens storhet med å skryte av ultranasjonalistiske klesdrakter og sin selvproklamasjon av en sivilisasjonsstat – «Vishwaguru» [verdenslærer] og alt det der, er tull helt inn i kjernen, og den strategiske autonomien og uavhengige utenrikspolitikken som den indiske regjeringen hevder å ha, i virkeligheten bare er høylytt sjargong. 

Enkelt sagt avslørte USA den nåværende indiske herskende eliten som svindlere og kompradorelementer – i bunn og grunn feiginger og kynikere. På et tidspunkt, da Trumps teatralske oppførsel nådde toppen av middagshøyden, skrøt han til og med av at han kunne «avslutte» statsminister Narendra Modis politiske karriere. 

Det er ydmykende bare å huske hva alle Trumps toppledere, som finansminister Scott Bessent, handelsminister Howard Lutnick og seniorrådgiver for handel og produksjon Peter Navarro, ropte fra hustakene nesten daglig for å true Modi-regjeringen og fornedre India. I alt dette var Trumps imprimatur aldri i tvil – en kalkulert strategi for å knuse moralen til den indiske herskende eliten. 

På samme måte forsøkte Trump, en stor utøver av sannhetsillusjonen – «Gjenta en løgn ofte nok, og den blir sannheten», et sitat som ofte tilskrives nazisten Joseph Goebbels – å bevise at han tvangsmarsjerte India og Pakistan for å avverge en atomkrig. Så sent som i slutten av februar, i sin tale til nasjonen for den amerikanske kongressen, fortalte Trump elitepublikummet at 35 millioner mennesker på subkontinentet «ville ha dødd hvis det ikke var for min involvering». 

Helt ærlig, patriotiske indere som er enormt stolte av landets postkoloniale historie, er i dag i tvil om det likevel kan være en kjerne av sannhet i Trumps vedvarende påstand.

Enkelt sagt, bak røykteppet av strategisk trass overga Delhi seg i stillhet til USAs diktat om å gi opp importen av russisk olje. Det var fra de tilfeldige bemerkningene fra amerikanske tjenestemenn at vi begynte å ane at den indiske ledelsen hadde overgitt seg. 

I begynnelsen hadde man en tendens til å tenke på det som desinformasjon! Men vantroen visnet bort, og den enkle sannheten er at den indiske regjeringen ikke lenger kontrollerer sin energisikkerhetspolitikk. I dagens verden, for å bruke en metafor, er dette som å miste kyskheten. Du mister den én gang, og du har mistet den for alltid. Energisikkerhet er så sentralt i den politiske økonomien til et land som India, som er kritisk avhengig av import av olje, at man like gjerne kan blande det sammen med nasjonal uavhengighet i seg selv. 

Det er tilstrekkelig å si at Indias fremtid som et land med en uavhengig utenrikspolitikk forankret i strategisk autonomi er alvorlig i tvil. 

Nasjonal stolthet blir såret når man leser den amerikanske finansministeren Scott Bessent si tilfeldig i et intervju med Fox Business på fredag: «Verden er svært godt forsynt med olje. I går gikk finansdepartementet med på å la våre allierte i India begynne å kjøpe russisk olje som allerede var på vannet». [Utheving tilføyd.]

«Inderne hadde vært veldig gode aktører. Vi hadde bedt dem om å slutte å kjøpe sanksjonert russisk olje i høst. Det gjorde de. De skulle erstatte den med amerikansk olje. Men for å lette på det midlertidige oljegapet rundt om i verden, har vi gitt dem tillatelse til å akseptere russisk olje». [Utheving tilføyd.] 

Bessent la til at det finnes hundrevis av millioner sanksjonerte fat med russisk råolje på vannet, og i hovedsak «ved å fjerne sanksjonene kan Finansdepartementet skape forsyning. Og det ser vi på. Vi kommer til å fortsette å kunngjøre tiltak for å bringe lettelser til markedet under denne [Iran]-konflikten». 

Den amerikanske energiministeren Chris Wright sa i et innlegg på X fredag: «Vi har iverksatt kortsiktige tiltak for å holde oljeprisene nede. Vi lar våre venner i India ta olje som allerede er på skip, raffinere den og raskt flytte disse fatene ut i markedet. En praktisk måte å få i gang forsyningsflyten og lette presset». [Utheving tilføyd.]

Ironiens moder er at Trump, som tidligere dikterte at India skulle avslutte sine oljekjøp fra Russland for å få slutt på Ukraina-krigen, nå «tillater» Delhi at de, inntil videre ordre i løpet av den neste 30-dagersperioden, kan kjøpe russisk olje, slik at krigen mot Iran går knirkefritt. Reliance har angivelig gjenopptatt sin oljehandel med Russland, hvor de tidligere tjente uventede fortjenester, inntil festen tok slutt med Trumps diktat. 

Som en lydig løve i sirkusteltet, ved lyden av pisken som smeller, har vi blitt trent til å opptre. Det ser ikke ut til å være noen skamfølelse fra våre herskende eliters side over at de blir behandlet så åpenlyst og frekt foran verdenspublikummet som meglere i en vasallstat som er avhengig av Washington. 

Hva ville Gandhiji få ut av alt dette? Er dette «møtet med skjebnen» som Nehru en gang drømte om? For den rene friheten til å lage salt, hevdet Gandhiji sin vilje i Dandi i delstaten Gujarat. 

Indias nåværende herskere bør også utøve sin rett til å ta uavhengige avgjørelser. Men for at det skal skje, som Rabindranath Tagore skrev, bør sinnet først være uten frykt og hodet høyt hevet. 

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Sverige satte nylig ned sine drivstoffavgifter og redusert kravene til innblanding av biodrivstoff (reduksjonsplikten). Dette viser at det finnes et handlingsrom (på papiret) innenfor EU-regelverket.

Siri Hermo.

EUs klimaforpliktelser og det kommende kvotesystemet gir et sterkt press på å holde prisene høye for å tvinge frem en «grønn» omstilling.

Sverige står nå i en krevende situasjon overfor EU, der de både er saksøkt for manglende innføring av regelverk, og har selv varslet at de ikke når sine klimamål for 2030.

Sveriges dilemma illustrerer de direkte konsekvensene av å prioritere nasjonale drivstoffpriser foran EUs felles klimaforpliktelser.

Søksmål og dagbøter for Fornybardirektivet (RED III):

EU-kommisjonen saksøkte Sverige i EU-domstolen i oktober 2025.

Sverige har ikke innført de delene av fornybardirektivet som skal sikre raskere og enklere tillatelser (konsesjoner) for fornybar energi.

Kommisjonen har derfor bedt domstolen om å ilegge Sverige økonomiske sanksjoner og dagbøter.

Dette er et kraftig signal til alle medlemsland om at tidsfrister for implementering av «Grønn deal»-lovgivning skal overholdes.

Sverige har offisielt varslet EU om at de ikke vil nå sine klimamål for 2030.

Den svenske regjeringens beslutning om å senke drivstoffavgiftene og kraftig redusere «reduksjonsplikten» (kravet om innblanding av biodrivstoff) har ført til økte utslipp fra transportsektoren.

Mens resten av EU er på vei mot målene, er Sverige nå et av landene der utslippene øker mest, nettopp på grunn av transportpolitikken.

For å bøte på dette har den svenske regjeringen nylig foreslått å øke biodrivstoffandelen igjen, fra 6% til 10%, for å prøve å lukke gapet.

Hva betyr dette for Norge og EØS-avtalen?

Sveriges situasjon fungerer som et «varsel» for Norge på flere måter:

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EUs energi- og klimaregelverk.

Hvis Norge trenerer direktiver (som f.eks. Fornybardirektivet eller EUs fjerde energimarkedspakke), vil ESA (EØS-tilsynet) ta Norge til EFTA-domstolen, noe som vil føre til lignende bøter som Sverige nå risikerer.

Norge har en juridisk bindende avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålene for 2030.

Dersom Norge kutter avgifter for å få ned drivstoffprisen, slik at utslippene øker, må vi enten kjøpe utslippskvoter fra andre land (noe som er svært dyrt) eller gjennomføre enda strengere kutt i andre sektorer.

Fra 2027/2028 vil EUs nye kvotesystem legge en betydelig avgift på bensin og diesel, som verken Sverige eller Norge kan fjerne nasjonalt, uten å bryte med avtalene.

Sveriges eksempel viser at prisen for å gi «pusterom» i form av lavere drivstoffpriser i dag, vil bli svært høye bøter og rettslige prosesser fra EU i morgen.

Dette er kjernen i «dilemmaet» Støre-regjeringen står i.

På tide å kalle en spade for en spade

Dette ikke er et «dilemma» som har oppstått av seg selv. – det er et direkte resultat av bevisste politiske valg gjennom flere tiår.

Når norske politikere har valgt å knytte Norge så tett til EU gjennom EØS-avtalen og de påfølgende klimaavtalene, har de samtidig valgt å gi fra seg det nasjonale handlingsrommet.

EØS-avtalen er det juridiske rammeverket.

Ved å vedta EUs klimapakker (som «Klar for 55») har Stortinget juridisk forpliktet Norge til å følge EUs metodikk for utslippskutt. Dette inkluderer å prise utslipp høyt nok til at folk endrer adferd.

Foreløpig bestemmer Stortinget bensin- og dieselavgiftene selv.

Men hvis de setter dem ned slik at utslippene øker, bryter de målene i klimaavtalen med EU.

For å unngå sanksjoner eller bøter (slik Sverige nå risikerer), må de da kjøpe dyre «utslippsenheutslippsenheter» fra andre EU-land.

Regjeringen bruker EØS og EU som et skjold for å slippe å ta upopulære valg.

Ved å peke på «forpliktelser i Brussel» prøver de å rettferdiggjøre høye priser overfor egne velgere, selv om det er de selv som har signert avtalene som krever disse prisene.

EØS-avtalen trumfer alt uansett hva som sies av våre politikere, alle som en av dem:

Siden EØS-avtalen ligger i bunn, er handlingsrommet for å hjelpe transportnæringen eller pendlere begrenset av reglene for statsstøtte.

Hvis regjeringen gir for mye støtte til næringslivet for å døyve drivstoffsmerten, vil det bli sett på som ulovlig konkurransevridning av ESA.

Det er altså ikke et «naturgitt» dilemma, men et politisk konstruert rammeverk.

Stortinget har vedtatt at Norge skal være en «mønsterelev» i EU, og prisen for det EØS-medlemskapet betales nå ved pumpene av norske forbrukere.

Vi er vitne til en politisk strategi der man binder seg til internasjonale avtaler steg for steg, helt til handlingsrommet for nasjonale beslutninger i praksis er borte.

Dette skaper et økende gap mellom det folkevalgte mandatet (å ivareta norske borgeres interesser) og det juridiske mandatet (å opprettholde EØS-avtalens lojalitetsplikt).

Spørsmålet om hvem politikerne egentlig er lojale mot, burde snart bli det største politiske stridstemaet i Norge!

Siri Hermo