USAs fullstendige nederlag i krigen mot Iran er ubestridelig. Selv vestlige nyhetsmedier er fulle av alarmerende artikler som advarer om et kommende sammenbrudd i verdensøkonomien dersom krigen fortsetter i samme tempo. Samtidig – og helt siden 2. mars 2026 – har Iran kontrollert Hormuzstredet, og USAs maktesløshet i denne saken kan ikke oppheves av magiske uttalelser fra den amerikanske administrasjonen: virkeligheten taler nøkternt for seg selv. 

Av Siavosh Bigonah, leserinnlegg.

Det amerikanske flyvåpenet og dets regionale styrker har også gradvis blitt presset tilbake fra sine opprinnelige posisjoner ved krigens start. Det amerikanske flyvåpenet flyr nå oppdrag fra Saudi-Arabia, Jordan og Europa, i det militærjournalister beskriver som operasjoner som er sårbare for avskjæring og i stor grad uholdbare over tid. Både NATO og den amerikanske hæren har forlatt Irak og blir nå presset til også å forlate irakisk Kurdistan. Syria blusser også opp igjen, med rapporter som tyder på grenseoverskridende beskytning og motstandsfraksjoner som opererer i USAs bakre områder. Hva som blir skjebnen til det syriske regimet gjenstår å se. 

Samtidig har det sionistiske regimets offensiv mot Hizbollah i Libanon angivelig stoppet opp, og ifølge noen rapporter til og med blitt presset tilbake. Militæret er igjen i ferd med å evakuere bosettere i den nordlige delen av Israel. De siste dagene er det også observert at Iran trenger inn i israelsk luftrom med relativ letthet. Iran sender noen få missiler om gangen, som klarer å nå sine mål ved å omgå luftforsvaret. Noen analytikere omtaler dette fenomenet som «AD exhaustion» (utmattelse av luftforsvaret). 

Opptakene jeg har sett viser tydelig at israelske luftvernmissiler i sluttfasen av iranske missilangrep i økende grad ikke klarer å spore banen til de iranske missilene. De ser ut til å være i en slags forvirring i luftkampområdet, og samler seg langt unna målene sine. Mest sannsynlig er dette effekten av at radarene til Epstein-koalisjonen i regionen er blitt eliminert. Dermed kan kortdistanseradarene inne i Israel ikke pålitelig forutsi banen til innkommende missiler. Iran kan også samtidig bruke mer avanserte missiler – kjent for å endre bane underveis – noe som gjør dem enda vanskeligere å spore. 

Rapporter tyder på at problemet også er observert med eldre missiler, noe som har fått mange til å konkludere med at Iran har oppnådd dominans i missilluftrommet over sine fiender. Irans erklæring om missildominans over Israel kan derfor ikke avvises, gitt det som har blitt observert de siste dagene basert på videobevis. 

Spørsmålet er om USA vil fortsette med en dum strategi – slik det kollektive Vesten gjorde i Ukraina – eller om det vil trekke seg tilbake på en eller annen måte og begrense tapene. De siste signalene tyder på at USA forsøker å oppnå en forhandlet løsning med Iran gjennom ulike kanaler og land. Iran benekter imidlertid kontakt på høyt nivå og fastholder at landet ikke vil akseptere noen annen løsning enn den det allerede har krevd. 

Etter min vurdering er Iran innstilt på å kjempe mot USA i en landkrig som vil tvinge USA til å gjøre større innrømmelser og bekrefte en fullstendig tilbaketrekning fra Vest-Asia. En landkrig vil også styrke Irans posisjon både innenlands og globalt, ikke bare ved å gi landet nærmest mytiske fortellinger, men også ved å frembringe en ny generasjon revolusjonære i kjernen av Den islamske republikken som vil kunne konsolidere makten i generasjoner fremover – både ovenfra og nedenfra. Om USA vil gå inn i en bakke­krig gjenstår å se. 

Per nå undersøker USA hvilke alternativer det har, bortsett fra en landkrig, for å begrense tapene. Kanskje vil det trekke seg tilbake og la den sionistiske staten klare seg selv. Det finnes tegn som kan tyde på dette, men det er fortsatt for tidlig å si. Én ting er imidlertid sikkert: fordømmelsen rettes ikke mot Iran, men mot Epstein-koalisjonen, som entydig blir anklaget for å sette verdensøkonomien og hele verdenssystemets velferd i fare. Kostnadene for USA øker dag for dag uten noen seier i sikte.

I helga gikk Italia mann av huse for å stemme over regjeringas forslag til en omstridt reform av rettsvesenet (giustizia-reformen). Regjeringa under statsminister Giorgia Meloni hadde fått loven vedtatt i parlamentet høsten 2025. Men siden det var en endring i grunnloven, måtte den bekreftes gjennom folkeavstemning (confermativo referendum etter artikkel 138 i den italienske grunnloven). Og Meloni gikk på et markant nederlag.

Hovedpunktene i forslaget var:

• Separasjon av karrierer mellom dommere (giudici) og påtalemyndighet/prokuratorer (pubblici ministeri). I dag kan de bytte roller og utdannes sammen. Reformen ville tvinge dem til å velge én bane tidlig og holde dem adskilt for å øke uavhengighet og unngå «politisk påvirkning».
• Deling av det selvstyrende organet for dommere og påtalemyndighet (CSM – Consiglio Superiore della Magistratura) i to separate råd.
• Opprettelse av en ny høy disiplinærdomstol (Corte disciplinare) for å behandle feil og disiplinærsaker mot dommere og påtalemyndighet.
• Andre mindre endringer i utnevnelser og tilsyn for å gjøre rettsvesenet mer «ansvarlig» og mindre politisert, ifølge regjeringa.

Regjeringas argument (JA-sida):

Reformen skulle gjøre rettsvesenet mer effektivt, upartisk og mindre preget av interne «klaner» eller politiske fraksjoner. Meloni og justisminister Nordio hevdet at det ville styrke tilliten til domstolene og redusere politisk motivert bruk av rettsapparatet (spesielt relevant i Italia, der rettssaker mot politikere har vært vanlig).

Motstandernes argument (NEI-sida, støttet av venstresida, dommerforeninger og sentrum-venstre):

Endringene ville undergrave domstolenes uavhengighet, gi regjeringen mer kontroll over utnevnelser og disiplin, og svekke rettssikkerheten. Kritikerne fryktet at det var et angrep på et av verdens mest uavhengige (men trege) rettsvesener.

reuters.com

Velgerne sa nei til reformen med et klart flertall

Nei (No) vant klart med 53,7 % av stemmene (noen kilder oppgir nøyaktig 53,74 % eller 53,56–53,78 % avhengig av tidspunkt for telling, men det stabiliserte seg rundt 53,7 % nasjonalt).Ja (Sì) fikk 46,3 % (ofte rapportert som 46,26–46,4 %).

På dette kartet er ja-provinsene markert med blått og nei-provinsene markert med rødt:

Det er stort sett det «østerrikske» Nord-Italia som stemte ja sammen med provinsene rundt Roma. Storbyene stemte stort sett nei. Valgdeltakelsen var høy, ca. 59%.

Det finnes saker som ikke bare handler om én familie. Det finnes saker som avslører hvordan et system fungerer – eller rettere sagt: hvordan det svikter.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Saken mot Lillian Gran er i ferd med å utvikle seg til noe langt mer alvorlig enn en ordinær barnevernssak. Den fremstår nå som et eksempel på et system som tidlig bestemmer seg for hva som er sant – og som deretter ikke evner å korrigere seg selv.

Samtidig sitter Lillian Gran fortsatt i varetekt. Hun har nå vært frihetsberøvet over lengre tid, og har nylig fått forlenget varetekten med ytterligere fire uker. Det er det mest inngripende virkemiddelet staten kan bruke mot et menneske før dom. Det krever sterke, konkrete og etterprøvbare grunner.

Spørsmålet er om de finnes.

Etterforskning eller konklusjon?

Det mest grunnleggende spørsmålet i denne saken er ikke bare hva politiet har gjort – men når de bestemte seg for hva de skulle tro.

Mønsteret som trer frem, er tydelig: Politiet ser ut til tidlig å ha festet tillit til én side – far, stemor, barnevern og offentlige aktører. Dette ble premisset. Dette ble virkeligheten.

Men en etterforskning skal ikke starte med en konklusjon. Den skal lete etter sannheten.

Likevel ser vi at når nye opplysninger har kommet frem – opplysninger som utfordrer det etablerte bildet – så endres ikke kursen. Etterforskningen snus ikke. Alternative forklaringer undersøkes ikke med samme alvor.

Det reiser et uunngåelig spørsmål: Har politiet låst seg til én versjon av virkeligheten?

Når systemet ikke korrigerer seg selv

Alle etterforskninger vil før eller siden møte opplysninger som utfordrer det man først trodde var sant. Det er her rettsstaten testes.

Det er her evnen til å innrømme feil blir avgjørende.

Men hva skjer når det motsatte skjer – når det blir vanskeligere å snu enn å fortsette?

Da oppstår en farlig dynamikk: Et system som i stedet for å korrigere seg selv, begynner å beskytte seg selv.

Sentrale spor som ikke er fulgt opp

Et av de mest oppsiktsvekkende forholdene i saken gjelder påståtte e-poster.

Disse skal være sendt fra et telefonnummer som tilhører Lillians datter. Samtidig er det opplyst at stemor har hatt tilgang til telefonen, inkludert via tvillingkort.

Dette er ikke et perifert moment. Det er et potensielt avgjørende spor.

Likevel fremgår det ikke av kjennelsen at dette er etterforsket med den tyngden det krever.

Når slike forhold ikke blir grundig undersøkt, svekkes ikke bare saken – det svekker tilliten til hele etterforskningen.

En rett som viderefører – ikke kontrollerer

Kjennelsen bygger i stor grad på det samme grunnlaget som etterforskningen allerede har etablert. Den utfordrer det ikke.

Dermed oppstår et alvorlig problem: Retten fungerer ikke som en uavhengig kontroll, men som en videreføring av det samme bildet.

Når grunnlaget ikke er tilstrekkelig balansert, blir heller ikke avgjørelsen det.

Barna som ikke blir hørt

Midt i dette står barna.

Deres stemmer er ikke tydelig til stede i kjennelsen. Deres perspektiv fremstår ikke som avgjørende for vurderingen.

Dette er ikke bare problematisk – det er i strid med Barnekonvensjonen artikkel 12, som slår fast barns rett til å bli hørt i saker som angår dem.

Når barnas stemmer ikke slipper til, blir ikke saken komplett. Den blir ensidig.

Når motstand blir et bevis mot deg

Kjennelsen tegner et bilde av Lillian som en mor som ikke samarbeider, som ikke innretter seg, som ikke aksepterer beslutningene som er tatt.

Men det avgjørende spørsmålet er: Hva ligger bak denne motstanden?

I stedet for å undersøke innholdet i hennes innvendinger, fremstår motstanden i seg selv som et problem. Den kobles også opp mot barna – som om det er hennes protest som skaper belastningen.

Dette snur ansvarsforholdet:

Den som protesterer, blir problemet.  

Systemet som utøver makt, slipper unna kritikk.

En fortelling som svekker troverdighet

Gjennom saken etableres et narrativ:

En vanskelig mor.  

En konfliktorientert part.  

En som ikke tar hensyn til barna.

Men det som mangler, er vurderingen av om det hun sier faktisk har substans.

Når dette uteblir, blir ikke fremstillingen balansert. Den blir karakterbygging – og den undergraver troverdigheten til den som stiller spørsmål.

Implisitt press – uten at det sies direkte

Kjennelsen sier ikke eksplisitt at Lillian må tie.

Men den tegner et bilde hvor konsekvensen av å ikke gjøre det er tydelig:

Konflikten fortsetter.  

Barna påvirkes.  

Situasjonen forverres.

Dette skaper en implisitt forventning om at løsningen er at hun innretter seg.

Men hva betyr det i praksis?

At hun slutter å stille spørsmål?  

At hun aksepterer det hun mener er feil?

Dette er ikke bare juss. Det er makt.

Åtte ganger samme dommer

Dommer Erik Axel Christiansen har behandlet saken gjentatte ganger – åtte ganger.

Det reiser spørsmål om hvordan dette påvirker den reelle og opplevde upartiskheten.

For hvor mange ganger kan den samme vurderingen gjentas før det slutter å være en ny vurdering – og blir en bekreftelse av det som allerede er bestemt?

Når offentlighet blir et problem

Saken har fått oppmerksomhet.

At spørsmål stilles, at kritikk rettes, at saken synliggjøres – fremstår i seg selv som en del av problemforståelsen.

Men i en rettsstat er offentlighet ikke en trussel.

Det er en forutsetning.

Konklusjon: Når systemet låser seg

Hver enkelt del av denne saken kan isolert forklares.

Men samlet tegner det seg et mønster:

– En etterforskning som ikke snur  

– En rett som ikke utfordrer grunnlaget  

– Barn som ikke blir hørt  

– Sentrale spor som ikke følges opp  

– Motstand som tolkes som problem  

– Langvarig varetekt som videreføres  

Dette er ikke tilfeldigheter.

Det er et system som har låst seg.

Og det er nettopp i slike øyeblikk rettsstaten settes på sin største prøve.

For når systemet ikke lenger korrigerer seg selv, ikke lenger lytter, ikke lenger stiller spørsmål – da blir ikke sannheten det som er riktig.

Da blir sannheten det som allerede er bestemt.

Hvordan Brussel ødelegger demokratiet under påskudd av å redde det.

Redigert transkripsjon av et intervju jeg ga den ungarske journalisten Tamás Maráczi for Donauinstituttet og det ungarske konservative partiet.

Av Thomas Fazi.

24. mars 2026

Jeg spurte den kunstige intelligensen om det europeiske demokratiskjoldet, og jeg fikk dette svaret: «Det europeiske demokratiskjoldet (EDS) er et omfattende initiativ foreslått av Europakommisjonen i 2025–2026 for å forsvare demokratiske prosesser mot utenlandsk informasjonsmanipulasjon, innblanding (FIMI) og hybride trusler. Det tar sikte på å beskytte valgintegritet, frie medier og styrke samfunnets motstandskraft mot digitale trusler som deepfakes og feilinformasjon». Det betyr at de forsvarer oss i en tidsalder med digital desinformasjon. Men i en av artiklene dine ønsket du ikke dette velkommen. Hvorfor?

Vel, jeg tror AI-en har vært litt optimistisk der, eller kanskje den burde sjekke kildene sine igjen, for problemet er at vi lever i en virkelig orwellsk verden der språket som brukes av det politiske etablissementet, de politiske lederne, ikke gjenspeiler virkeligheten. Så i dette tilfellet hevder EU-kommisjonen at de forsvarer demokratiet mot utenlandsk innblanding, mot desinformasjon, men paradokset er at for angivelig å forsvare demokratiet, må de effektivt ødelegge det. For det de sier er i praksis: «Vi trenger mer sensur, vi trenger muligheten til å gripe inn mer direkte i valg».

Men i en tid med russiske cyberangrep og desinformasjonskampanjer, trenger ikke Europa et skjold mot dem?

Hva er bevisene for disse påståtte sakene?

Har du ikke erfaring med dette som journalist?

Jeg har sett på disse påståtte tilfellene av antatte russiske droneangrep, russisk hacking og russiske desinformasjonsplaner, og det er vanskelig å avdekke noen faktiske bevis for at Russland eller noen annen utenlandsk aktør står bak disse hendelsene. Faktisk er de som hevder å beskytte oss mot russisk desinformasjon selv involvert i denne informasjonskrigen ved å spre ubegrunnede påstander om denne antatte massive hybridkrigen som føres mot Europa.

Ved det amerikanske presidentvalget i 2016 kom det påstander om at de klarte å trenge inn på serverne til Den demokratiske nasjonalkomiteen.

Det fantes påstander, som senere ble fullstendig motbevist. Russiagate var en bløff. Det har nå blitt innrømmet av til og med FBI og den amerikanske etterretningstjenesten. Og det vi ser i Europa i dag er en europeisk versjon av Russiagate. I så fall var målet å hindre Trump i å komme inn i Det hvite hus. Og i dag er den typen Euro Russiagate rettet mot alle populistiske eller anti-establishment-partier som truer status quo og etablissementet. La oss ikke glemme at for litt over et år siden ble et helt valg annullert i Romania på grunn av påstått russisk innblanding, der Russland angivelig kjørte en slags desinformasjonsordning på TikTok som angivelig hadde overbevist velgerne om å stemme på den uavhengige populistiske kandidaten som endte opp med å vinne den første runden av valget. Vel, de ga ingen bevis overhodet for den påståtte desinformasjonsordningen. Og til og med TikTok hevdet at det ikke fantes bevis for denne manipulasjonen.

Så du hevder at EU selv blandet seg inn i valgprosessen i Romania. Hva er beviset?

Vel, jeg har lest hundrevis av sider med rapporter om dette, og jeg har sporet all EU-finansiering, alle EU-pengene som går til frivillige organisasjoner, media og universiteter over hele Europa for i hovedsak å fremme pro-EU-narrativer og Brussel-agendaen. Det EU kjører her er en ordning som ligner veldig på det USAID har gjort i mange år rundt om i verden, i hovedsak å sende penger til frivillige organisasjoner og påståtte uavhengige mediehus i tredjeland for å fremme USAs økonomiske og geopolitiske interesser. Nå gjør EU akkurat det samme. Den bruker disse midlene til å manipulere sivilsamfunnet i land for å fremme sine egne interesser og agenda. Og EU kjører disse ordningene i medlemslandene, spesielt i land som styres av euroskeptiske regjeringer. I Ungarn og Polen har EU kanalisert enorme mengder midler.

Hvor mye penger er involvert i denne prosessen årlig?

EU-programmet som er nøkkelverktøyet for det jeg vil anse som EU-propaganda, er CERV-programmet, som ble lansert i 2021 med det eksplisitte målet å fremme «europeiske verdier». Men det fremmer Brussels egen helt unike tolkning av disse verdiene, ideen om europeisk integrasjon og dens iboende fordeler. Når det gjelder Ungarn, har rundt 40 millioner euro blitt kanalisert til Ungarn gjennom CERV-programmet i løpet av de siste årene.

Hva er det totale beløpet i alle 27 medlemsland?

Budsjettet for 2021–2027 bevilget to milliarder euro til det. Det er ganske mye penger. Vi snakker om hundrevis av millioner euro hvert år som effektivt kanaliseres til det som bare kan beskrives som propagandaprogrammer. Jeg sier ikke at noen av prosjektene de finansierer ikke er faktisk arbeid. Noen er sannsynligvis ekte NGO-prosjekter.

Hvor stor prosentandel av det regnes som propaganda, og hvor mye av det er ekte arbeid?

Det er langt på vei propaganda-aspektet som mesteparten av pengene går til. Jeg har sett på hundrevis av prosjekter, og de fleste av dem har egentlig bare som mål å fremme Brussel-agendaen.

Hva er agendaen? Kan du nevne verdier du anser som en del av den ideologien?

Jeg mener, EU hevder å fremme «europeiske verdier», men på papiret er disse verdiene veldig vage. Demokrati, menneskerettigheter, kampen mot diskriminering – dette er alle konsepter som folk flest støtter. Spørsmålet er, hvordan tolker man disse verdiene? For eksempel, når det gjelder kampen mot diskriminering, skal ingen diskrimineres på grunn av hudfarge, seksuell legning eller hva som helst. Men noe helt annet er å prøve å påtvinge normer, språk og atferdsholdninger på et helt samfunn som ikke gjenspeiler den rådende sosiale konsensusen. Og vi har sett dette, for eksempel, med forsøket på å påtvinge en veldig maksimalistisk tolkning av LHBT-rettigheter over hele Europa. Vi ser det med tilnærmingen til innvandring. Mange er bekymret for innvandring, ikke nødvendigvis av rasistiske grunner, ikke sant? Men EU blander sammen disse to problemstillingene. Den bruker kampen mot diskriminering til å fremme disse veldig liberale innvandringsverdiene.

Og når man prøver å påtvinge disse verdiene i et land der folk tydeligvis har et annet sett med verdier – der de har valgte regjeringer som gjenspeiler disse verdiene – og man prøver å påtvinge sine egne ved å kanalisere penger til organisasjoner som i stor grad er avhengige av denne finansieringen for sin eksistens, og bruke dem til å fremme sin ideologi mens man later som om disse er uavhengige aktører, vel, i så fall står vi overfor noe veldig likt det USAID gjorde, som mange vil hevde er en klar form for utenlandsk innblanding, der man prøver å endre den politiske kursen i det landet. Så når man kanaliserer millioner av euro til frivillige organisasjoner og medier som er imot den valgte regjeringen i et bestemt land, vel, da er man effektivt involvert i et forsøk på å destabilisere eller til og med implementere regimeskifte.

Hvor mange frivillige organisasjoner, tenketanker eller mediehus mottar denne finansieringen fra EU-kommisjonen årlig?

Vi vet at det finnes tusenvis av «NGO-er» over hele Europa som mottar penger fra EU-kommisjonen. Det er umulig å spore det nøyaktige antallet, også fordi definisjonen av hva en NGO egentlig er ikke er klar, selv ikke i EUs egne databaser. Men bare gjennom CERV-programmet har EU støttet mer enn 3000 prosjekter og tusenvis av NGO-er siden 2021. Så det er et veldig stort økosystem. Det som har skjedd det siste tiåret er at det politiske etablissementet i hovedsak har dyrket et falskt sivilsamfunn. Hvordan kan du hevde å være en NGO når mesteparten av pengene dine kommer fra det politiske etablissementet, de politiske institusjonene og i mange tilfeller EU selv? Du kan ikke hevde å virkelig formidle sivilsamfunnets ambisjoner til de politiske institusjonene. Det du gjør er uunngåelig det motsatte. Du blir et verktøy for det politiske etablissementet til å formidle ideene og ideologien sin til opinionen. Så det er en bokstavelig inversjon av hva NGO-er og sivilsamfunnet burde gjøre. Problemet er at de fleste frivillige organisasjonene som opererer i dag ikke er uavhengige, men rett og slett en forlengelse av det politiske etablissementet.

Jeg vil legge til at sivilsamfunnet bør være heterogent, ettersom det politiske livet i EU er svært komplekst. Hvor stor andel av de finansierte frivillige organisasjonene eller tenketankene er konservative, liberale eller sosialistiske? Er det en proporsjonal eller uforholdsmessig situasjon?

Jeg kan ikke finne et eneste tilfelle der en konservativ eller euroskeptisk tenketank mottok EU-finansiering for å fremme euroskeptiske ideer. Og jeg synes dette er et perfekt eksempel på hvor dypt antidemokratisk hele denne praksisen er. Den forvrenger den offentlige debatten fullstendig fordi den kunstig forsterker visse ideer på bekostning av andre, kanskje på bekostning av andre ideer som faktisk har en ekte, organisk støtte i sivilsamfunnet. Mange har problemer med EU, men disse stemmene blir ofte undertrykt, marginalisert og i økende grad sensurert, mens andre – som ofte representerer minoritetssyn – blir kunstig forsterket. Dette er en dypt antidemokratisk praksis fordi man i hovedsak prøver å legge et kunstig sivilsamfunn oppå det virkelige. Så har man alle disse frivillige organisasjonene som krever denne politikken som ingen egentlig ønsker, noe som skaper illusjonen av en organisk bevegelse. Jeg mener, mye av det som skjer på nivået av angivelig sivilsamfunn er egentlig fullstendig falskt.

I Ungarn hører vi stemmen til tenketanker og frivillige organisasjoner finansiert fra Brussel, og stemmen til den ungarske regjeringen, fordi den også finansierer sine verktøy. Men har dere et lignende balansert sett med meninger i Vest-Europa, for eksempel om krigen i Ukraina?

Nei, ikke i det hele tatt. Vi vet fra meningsmålinger som er gjennomført i en rekke land at støtten til EU-NATO-strategien om denne uendelige krigen synker i hele Europa av åpenbare grunner. Vanlige folk kan se at denne krigen ikke fører noen vei. Og dette er noe som skader ikke bare Ukraina, åpenbart, men også europeiske samfunn og økonomier. Et stort antall mennesker motsetter seg denne krigen, men dette gjenspeiles ikke i det hele tatt i den offentlige debatten, nettopp fordi du har disse medieinstitusjonene, du har disse frivillige organisasjonene, du har også akademia, og du har universiteter, som alle mottar på et eller annet nivå EU-midler, som stadig fremmer pro-krigsnarrativet og pro-NATO-narrativet på bekostning av en diplomatisk løsning.

Vi snakker ikke lenger om Green Deal eller hva det nå måtte være, vi snakker om en krig som har rast i fire år, som Brussel-eliten er fast bestemt på å fortsette til siste ukrainer, selv med risiko for å dra hele Europa inn i en potensielt katastrofal krig med Russland. Dessverre presenterer mange sikkerhets- eller forsvarstenketanker eller deres medlemmer seg som nøytrale eksperter. De selger alltid Brussel-linjen, EU-linjen, NATO-linjen, men de blir presentert i media som nøytrale, uavhengige observatører. Men i de fleste tilfeller er disse tenketankene finansiert av EU-regjeringer, av Europakommisjonen og av våpenindustrien.

Jeg siterer deg: «Demokratiskjoldet er bare den nyeste visjonen innen ufrihet: å undertrykke dissens-ytringer under påskudd av å forsvare demokratiet mot utenlandsk innblanding og falske nyheter». Jeg antar at du frykter at EUs faktasjekkere vil bli sensurer av ytringsfriheten. Hvorfor er du redd for dette?

Fordi de vil bli sensorer.

Vi bruker fortsatt TikTok og Facebook fritt, selv om de bruker faktasjekkere og overvåkingsenheter.

Vi har flere eksempler på folk som har blitt fjernet fra plattformen, eller hvis innlegg har blitt fjernet som følge av Digital Services Act (DSA), som egentlig er et verktøy for sensur på nett. Vi vet at de store sosiale medieselskapene mottar tusenvis av forespørsler hver måned fra EU, fra europeiske regjeringer, om å fjerne det ene eller det andre innlegget. Og DSA har selv et verktøy som lar dem implementere enda raskere sensurpolitikk under valg. Det kalles et hurtigresponssystem, og vi vet at de har brukt dette ved tidligere valg. De brukte dette i Romania og ved andre valg, hvor et stort antall innlegg ble fjernet som følge av DSA. Og ideen er at enhver form for mening de ikke liker, vil de hevde at det er russisk desinformasjon, og at de for å «beskytte demokratiet» ​​må fjerne den informasjonen. Så det vi ser er at EU eskalerer fra enkel propaganda og sensur til direkte valginnblanding.

Disse verktøyene testes først ut på mindre land, og deretter pleier de å bli brukt på tvers av alle land. Og vi vet hvor desperate elitene er etter å klamre seg til makten og beskytte status quo mot disse utfordringene som oppstår fra forskjellige deler. Så jeg tror vi kan forvente at de vil prøve å manipulere resultatet av det ungarske valget. Det er derfor vi, med hjelp fra tenketanken MCC Brussels, har opprettet Democracy Interference Observatory , som vi overvåker EUs potensielle innblanding i det ungarske valget og i andre valg i fremtiden. Jeg tror de har innsett at åpenbare former for innblanding har en tendens til å slå tilbake. Men de har mange skjulte måter å prøve å påvirke opinionen på, og jeg tror de vil prøve å bruke dem. De vil prøve å bruke de lokale frivillige organisasjonene. De vil prøve å bruke utenlandskfinansierte medier for å påvirke resultatet. Så vi kan forvente at de vil prøve å utføre de samme skitne triksene i Ungarn også.

---

Dette intervjuet ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

Høringssvar forslag: Til: Helse- og omsorgsdepartementet

Vedrørende: Høring – forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer mv. (smittevernloven)

Her gjengir vi en høringsuttalelse om regjeringas forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer. Vi anbefaler at dersom du bruker den som mal, så skriv en personlig ingress.

Uttalelse

Jeg viser til høringsnotatet og avgir med dette en formell uttalelse.

1. Permanente fullmakter og rettsstatlige prinsipper

Jeg tar uttrykkelig avstand fra forslagene i § 4-3 og § 4-3a om å etablere varige fullmakter til å iverksette inngripende tiltak overfor befolkningen. Tiltak som isolasjon, karantene og bevegelsesbegrensninger representerer alvorlige inngrep i grunnleggende rettigheter, og må etter sin art være strengt nødvendige, forholdsmessige og tidsavgrensede. Å etablere permanente hjemler for slike inngrep innebærer en forskyvning av makt fra individ til forvaltning som er uforenlig med grunnleggende rettsstatsprinsipper, herunder legalitetsprinsippet og kravet til forutberegnelighet.

2. Grunnlovs- og menneskerettslige rammer

Lovforslaget må vurderes i lys av Norges forpliktelser etter Grunnloven og internasjonale menneskerettigheter. Jeg viser særlig til: – Grunnloven § 92 (statens plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene) – Grunnloven § 93 (vern om liv og forbud mot umenneskelig behandling) – Grunnloven § 102 (rett til privatliv og kroppslig integritet) – Grunnloven § 106 (bevegelsesfrihet) samt Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artiklene 5, 8 og 13. Tiltak som griper inn i disse rettighetene krever et klart, presist og snevert lovgrunnlag, samt konkret og individuell vurdering. Generelle og vidtrekkende fullmakter er ikke forenlige med disse kravene.

3. Definisjonsmakt og demokratisk forankring

Jeg kan ikke støtte en utvikling hvor grunnlaget for å iverksette inngripende tiltak i realiteten påvirkes av overnasjonale organer uten direkte demokratisk forankring i Norge. Beslutninger som gir adgang til å begrense grunnleggende rettigheter må forbli underlagt nasjonal kontroll, politisk ansvar og etterprøvbarhet.

4. Inngrep i kroppslig integritet, privatliv og samfunnsdeltakelse

Forslag som legger til rette for bruk av digitale helsesertifikater eller tilsvarende kontrollsystemer reiser alvorlige rettslige og prinsipielle spørsmål. Koblingen mellom helsedata og tilgang til arbeid, transport eller samfunnsdeltakelse innebærer et inngrep i både privatliv og bevegelsesfrihet, og kan ikke etableres gjennom generelle fullmakter.

5. Manglende samtykke til generelle fullmakter

Jeg presiserer at jeg ikke avgir noe generelt eller forhåndsgitt samtykke til at offentlige myndigheter kan utøve kontroll, inngrep eller beslutninger over min kropp, min bevegelsesfrihet eller mitt liv. Enhver myndighetsutøvelse overfor meg må være konkret, individuelt begrunnet, ha klart hjemmelsgrunnlag i lov og være underlagt full rettssikkerhetskontroll, herunder adgang til kontradiksjon og domstolsprøving. Generelle eller åpne fullmakter som gir adgang til å gripe inn uten slik individuell vurdering, kan ikke anses akseptable. Dette gjelder tilsvarende for mine barn, hvor jeg har et selvstendig og grunnleggende omsorgsansvar.

Konklusjon

På bakgrunn av ovennevnte kan jeg ikke støtte lovforslaget slik det foreligger. Jeg krever at: – alle ekstraordinære fullmakter forblir strengt tidsbegrensede – inngripende tiltak kun kan anvendes etter konkret og individuell vurdering – rettssikkerhetsgarantier, herunder domstolskontroll, sikres fullt ut – nasjonal beslutningsmyndighet opprettholdes – grunnleggende rettigheter gis reell forrang i lovutformingen Lovgivning som åpner for permanente unntaksfullmakter representerer ikke styrket beredskap, men en varig svekkelse av rettssikkerheten.

Med hilsen

---

Du sender inn høringssvar her.

Se publiserte høringssvar.

Krigen har allerede krevd mange sivile liv, ført millioner på flukt, undergravd FNs autoritet og økt faren for både en regional storkonflikt og en global økonomisk krise. Krigen er et lenge varslet oppgjør der USA forsøker å styrke sin stilling som dominerende makt i verden og Kina blir sett på som den eneste jevnbyrdige rivalen.

Denne kronikken er skrevet av Espen Øyulvstad, Per Mathisen og Øyvind Andresen på vegne av styret i Antikrigs-Initiativet Agder. Den ble publisert i Fædrelandsvennen 24/3 - 2026

28. februar angrep USA og Israel Iran for andre gang på under ett år. Begge angrepene bryter med FN-charterets forbud om bruk av makt (art. 2 og 4) og er ikke godkjent av Sikkerhetsrådet. Påberopt selvforsvar (art. 51) kan ikke rettferdiggjøre angrepene mot Irans konservative prestestyre. Kongressen er ikke blitt konsultert.

Etter sitt angrep på Iran, fordømte USA Iran i Sikkerhetsrådet 28. februar, for gjengjeldelsesangrep mot USAs baser i Midtøsten. USA skylder dermed på landet de gikk til krig mot. Flere av USAs allierte i Europa falt fort inn i folden og fordømte Irans gjengjeldelse, men ikke USAs aggresjon mot Iran. (FN)

President Trump sier at angrepene var nødvendige fordi Iran ikke ville gi slipp på målet om atomvåpen.

Det argumentet fremstår i et tvilsomt lys. For ti år siden inngikk Iran en avtale som hindret Iran å utvikle atomvåpen, Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), som ble vedtatt av FNs Sikkerhetsråd i resolusjon 2231. President Trump trakk USA fra avtalen i 2018. (FN)

USA og Israel drepte Khamenei og flere personer i landets lederskap, handlinger som Iran har rett til å forsvare seg mot. (Consortium News)

Begge krigene ble startet midt i forhandlingene mellom USA og Iran. Omans utenriksminister meglet mellom partene og fortalte om gjennombrudd i forhandlingene, slik at en avtale var innen rekkevidde. USA styrker her sin rolle som avtale-udyktig stat. (Antiwar)

Krigene bærer preg av Israel og USAs ønske om regimeskifte, i henhold til Clean Breake – doktrinen. Dette betyr i praksis økonomisk krigføring gjennom sanksjoner, støtte til forskjellige grupperinger i håp om opprør og til slutt halshoggingsangrep mot Irans ledelse. Resultatet er om lag 1.500 drepte, 3,2 millioner mennesker på flukt, men ingen tegn til overgivelse.

En rekke av Irans naboland huser USAs militærbaser. De er ikke begeistret for angrepene fra Iran. I tillegg opplevde de at president Trump dro dem inn i en krig de ikke ønsker og oppfatter som unødvendig. Flere av dem mener at USA ikke delte noen planer, handlet forhastet og ikke vurderte de politiske og økonomiske konsekvensene for sine allierte. Erfaringene deres med at USAs militære beskyttelse ikke har fungert som lovet, kan tvinge frem en revurdering av egen sikkerhetspolitikk og forsøk på å knytte seg til nye avtaler med andre makter. (Consortium News)

Iran kontrollerer nå hvilke skip som får gå gjennom Hormuz-stredet, der om lag 20% av verdens olje eksporteres, noe som raskt førte til økte priser. USA gikk med på begrenset salg av russisk olje, noe som i løpet av et par uker med krig har gitt Russland en begrenset inntekt på nesten 70 milliarder kroner, samt en politisk seier og tilsvarende tap for president Trump. (NRK)

USAs statsgjeld er på nærmere 40.000 milliarder dollar og betaler nå om lag to mrd. hver dag til ødeleggelsen av verdensøkonomien. De seks første dagene av krigen hadde en prislapp på 11,3 milliarder dollar, ifølge Reuters. Consortium News

EU er stadig mer politisk og økonomisk svekket og må nå betale en høy pris for både krigen mot Iran og i Ukraina. De høye olje- og gassprisene forverrer situasjonen i økonomier som alt er i tilbakegang. Det er også rimelig å anta at det er de fattigste landene i verden som vil lide mest.

USAs mål er å forsvare sin 35-år gamle rolle som dominerende makt i verden, mot Kina, sin eneste jevnbyrdige rival. Israels mål er å etablere et Stor-Israel som regional stormakt over flere hundre millioner mennesker, fra Nilen til Eufrat, som nylig uttalt av USAs ambassadør til Israel, Mike Huckabee. (Consortium News)

USA og Israel har til nå ikke nådd sitt mål om rask seier i Iran. Vil USAs massive militærbudsjett, 877 militærbaser, en galopperende utenlands-gjeld, flere kriger og indre spenninger hjemme – føre til at supermakten forstrekker seg og må ta til takke med å være en av flere stormakter? (World BEYOND War)

Det er lite eller ingen støtte i historien for at kriger for regimeskifte virker. Tvert imot styrkes ekstreme krefter, inkludert styre i Iran, med enda større lidelser for de menneskene USA hevder å hjelpe.

Antikrigs-Initiativet krever at

• Norge må i klare ordelag fordømme USA og Israel for det brutale angrepet på Iran
• Norge må kreve at all aggresjon mot Iran skal opphøre 
• Norge må jobbe aktivt for at internasjonale konflikter og kriger, inkludert Iran-krigen, må løses gjennom FN-systemet og reelt diplomati

Styret i Antikrigs-Initiativet Agder,

Espen Øyulvstad, Per Mathisen, Øyvind Andresen 

Jared Kushner (Trump sin svigersønn og tidligere rådgiver for Midtøsten) er sentral i planene om å gjenoppbygge Gaza som en moderne, dystopisk, økonomisk, handels- og finanshub (ofte kalt en slags «Riviera of the Middle East» eller «New Gaza»).

Hva går planen ut på?

I januar 2026 presenterte Kushner en detaljert «master plan» under World Economic Forum i Davos, kalt noe slikt som «New Gaza» eller del av «Project Sunrise». Planen inkluderer:

• Omvandling av Gaza til et high-tech kystområde med skyskrapere, luksusstrender, turisme, havn, flyplass, tog- og logistikknav, industri- og handelsområder.
• Mål: gjøre Gaza til et «blomstrende økonomisk senter» (lignende Singapore eller en finans- og handels-hub) innen 2035.
• Kostnadsestimat: Rundt 25–30 milliarder dollar (noen varianter nevner opptil 112 milliarder totalt over tid, med amerikansk bidrag).
• Fokus på sikkerhet/demilitarisering først, deretter massiv gjenoppbygging med private investeringer og eiendomsutvikling.

Les:

Gaza 2026 An update to ‘Project Sunrise’

Han har beskrevet det som «amazing investment opportunities» og vist renderinger av futuristiske bydeler, blant annet «New Rafah» med boliger, infrastruktur og økonomiske soner. Planen er knyttet til Trump-administrasjonen og involverer også figurer som Steve Witkoff.

wsj.com

Bakgrunn og kritikkIdeen bygger på tidligere uttalelser fra Trump og Kushner om at Gaza har «stort potensial» som kysteiendom hvis sikkerheten er på plass. Kritikere (både palestinske grupper og andre) kaller det en «eiendomsutviklingsplan» som ignorerer palestinske rettigheter, ser ut som «kolonialisme» eller «disguised theft», og peker på at lokalbefolkningen ikke er konsultert. Kushner selv understreker at det skal være til fordel for Gazas folk, men forutsetter at Hamas er ute av bildet og sikkerheten er sikret.

The Peace Council Template

Planen er fortsatt på visjonsstadiet – den er ikke implementert, og det er store praktiske, politiske og humanitære utfordringer.

Kort sagt: Kushner er en av de mest sentrale aktørene bak ideen om å gjøre Gaza om til nettopp en handels- og finanshub gjennom massiv gjenoppbygging og dermed utslette det Gaza som var. Det er offentlig kjent og mye omtalt i internasjonale medier.

Jared Kushner presenterte «New Gaza»-planen (master planen for å gjøre Gaza om til en moderne handels-, finans- og turist-hub med skyskrapere, havn, flyplass, high-tech soner osv.) på World Economic Forum i Davos i januar 2026.

Det skjedde rundt 22. januar 2026, der han holdt en presentasjon med lysbilder som viste futuristiske renderinger av den nye byen. Han gjorde det i forbindelse med at Trump-administrasjonen lanserte sin «Board of Peace» under WEF-møtet. Kushner snakket om «amazing investment opportunities», free market-prinsipper og en innfaset gjenoppbygging som starter med Rafah og deretter Gaza City.

nbcnews.com

Flere store medier dekket det direkte:

• BBC, NYT, The Guardian, Al Jazeera, DW, AP og flere rapporterte fra presentasjonen i Davos.
• Det var video og slides som viste glass-tårn, luksusområder og økonomiske soner langs kysten.

Planen er mildt sagt kontroversiell og på idéstadiet, men presentasjonen der er godt dokumentert.

How Jared Kushner’s Gaza plan would erase Palestinian culture

Dette henger sammen med ideen om å lage en «silkevei» fra India via Saudi-Arabia til Gaza.

Kushners «New Gaza»-plan er eksplisitt koblet til den større visjonen om en moderne «Silkevei» (eller snarere en vestlig alternativ handelsrute) fra India via Saudi-Arabia (og andre Gulf-stater) til Europa, med Gaza som et strategisk endepunkt/logistikk-knutepunkt ved Middelhavet.

Den sentrale lenken er IMEC – India–Middle East–Europe Economic Corridor. Dette er et stort infrastrukturprosjekt lansert i 2023 under G20 (med støtte fra USA, India, Saudi-Arabia, UAE, Jordan, Israel og EU). Målet er å skape en handels- og energikoridor som inkluderer:

• Sjø- og jernbaneforbindelse fra India til Gulfen (spesielt UAE/Saudi).
• Vei- og jernbanenett gjennom Saudi-Arabia, Jordan og Israel.
• Deretter videre til Europa via Middelhavet.

IMEC er ment som et vestlig alternativ til Kinas «Belt and Road Initiative» (den nye silkeveien). Den skal frakte varer, energi og data raskere og billigere, med fokus på high-tech, grønn energi og logistikk.

https://www.timesofisrael.com/kushner-presents-plan-for-glitzy-gaza-rebuild-aiming-for-catastrophic-success

Kushners plan for Gaza integreres direkte inn i dette:

• Han foreslår en ny havn, ny flyplass, godstog-linje og logistikk-korridor i Gaza.
• Dette skal knytte Gaza til det regionale nettverket – spesielt via en «trilateral crossing» ved Rafah og nye veier/jernbane som kobler til Israel, Egypt og videre nordover/sørøstover mot Saudi-Arabia.
• Gaza blir tenkt som et økonomisk hub (handels-, finans- og teknologisenter) som kan fungere som et mediterrant «knutepunkt» for IMEC-varer som skal videre til Europa.
• Flere kilder fra presentasjonen i Davos og rundt «Board of Peace» nevner eksplisitt at «New Gaza» foldes inn i IMEC for å skape en sammenhengende korridor.

facebook.com

Hvorfor passer det sammen?

• Geografisk: Gaza ligger ideelt plassert ved kysten – en moderne havn der kunne ta imot skip fra Gulfen/India-ruten og sende gods videre til Europa (eller omvendt).
• Økonomisk: Planen snakker om «free market Gaza» med industriområder, data-sentre og turisme, som passer perfekt inn i IMECs visjon om en bredere økonomisk integrasjon i Midtøsten.
• Politisk: Det hele er del av Trump-administrasjonens breiere Midtøsten-strategi (Abraham-avtalene 2.0), der normalisering mellom Israel, Saudi-Arabia og andre arabiske stater skal gi «sikkerhet og økonomisk vekst» – med Gaza som en «demonstrasjonsprosjekt» for hva fred + investeringer kan gi.

Kushners Davos-presentasjon og IMEC er to sider av samme mynt – Gaza skal ikke bare gjenoppbygges, men bli et aktivt ledd i denne nye «silkeveien» fra øst til vest.

Det er nettopp derfor det trekkes frem i forbindelse med Saudi-Arabia, UAE og India.

Det er opplagt ikke plass til Gazas opprinnelige innbyggere i denne planen. Planen forutsetter nærmest total etnisk rensing av Gaza og massiv fordrivelse av palestinerne.

Dette er et av de mest kontroversielle og sentrale punktene i kritikken mot Kushners «New Gaza»-plan – og det er god grunn til å stille spørsmålet.

Hva sier planen selv om de nåværende innbyggerne?

Kushner og støttespillerne (inkludert Trump-administrasjonen) understreker gjentatte ganger at planen er «for the people of Gaza». De sier den skal gi palestinere jobb, bolig og økonomiske muligheter i et moderne, demilitarisert område med fri markedsøkonomi. Planen inkluderer blant annet bygging av rundt 100.000 permanente boligenheter pluss midlertidige løsninger under gjenoppbyggingen.

commondreams.org

De beskriver en fasevis tilnærming:

• Først sikkerhet og rydning.
• Deretter gjenoppbygging der folk får «et sted å bo, jobbe og leve».
• Målet er en by som kan huse «mange mennesker», potensielt 2–3 millioner i et mer urbant, høyhusbasert oppsett.

Kushner har sagt at det handler om å skape «opportunity and dignity» for palestinerne.

Kritikerne slakter planen

Flere uavhengige analyser og palestinske stemmer peker på at planen i praksis legger opp til betydelig færre boliger for den opprinnelige befolkningen enn det som fantes før krigen:

• Gaza hadde før krigen rundt 2,3 millioner innbyggere på et svært tett befolket område. Planens utforming og kart viser store arealer omgjort til skyskrapere, industri- og handelsområder, turistanlegg, havn og logistikksoner – altså mer kommersiell bruk enn bolig for alle.
• NPR og andre medier har konkludert at planen «leaves far less room for Palestinian housing than existed before the war», noe som tyder på en mindre palestinsk befolkning i «det nye Gaza».

npr.org

• Al Jazeera og andre viser kart der historiske boligområder og landsbyer erstattes av glass-tårn og økonomiske soner, og beskriver det som å behandle Gaza som «vacant beachfront property».

aljazeera.com

• Palestinske aktører og kritikere (fra venstre og høyre) kaller det «disguised theft», «real estate pitch» eller en form for etnisk rensing ved at mange vil bli priset ut, tvunget til midlertidige leirer i sentrale deler av Gaza, eller presset til å emigrere.

truthout.org

Det er også uklart hvor mye plass som faktisk er satt av til rimelige boliger for dem som bodde der før, og om lokalbefolkningen får reell innflytelse eller eierskap – eller om det blir drevet av utenlandske (amerikanske, israelske, gulf-arabiske) investorer.

Realiteten på bakken

Gaza er i dag i stor grad ødelagt etter krigen. Planen forutsetter at Hamas er fjernet, «sikkerheten» er israelsk/amerikansk-kontrollert i en overgangsperiode, og at gjenoppbyggingen skjer under en ny «one authority»-modell. Mange palestinere frykter med rette at dette i praksis betyr at de opprinnelige innbyggerne ikke får returnere fritt til alle områder, eller at det nye Gaza blir et sted der bare de som har råd (eller aksepterer nye vilkår) kan bo.

Planen hevder å være til for Gazas folk og inkluderer boliger, men både uavhengige analyser og palestinske reaksjoner viser at den neppe har plass til alle de opprinnelige innbyggerne på samme nivå som før – verken fysisk, økonomisk eller politisk. Den prioriterer en høyintensiv, investeringsvennlig by fremfor å gjenreise det tette, lavinntekts-samfunnet som fantes. Det er derfor mange ser den som noe helt annet en utviklings- og eiendomsplan enn en ren gjenoppbyggingsplan for befolkningen.

Dette er fortsatt en visjon på papiret, og mye vil avhenge av sikkerhetssituasjonen, finansiering og politiske forhandlinger som ikke er på plass ennå.

Iran er det største hinderet for denne planen

Iran er utvilsomt et av de største – om ikke det aller største – geopolitiske hinderet for både Kushners «New Gaza»-plan og den tilknyttede IMEC-korridoren (den «nye silkeveien» fra India via Saudi-Arabia til Gaza/Europa).

Hvorfor Iran er så kritisk.

Iran og deres motstandsfront (Hamas, Hezbollah, Houthi, tidligere Assad-regimet i Syria) representerer den primære motstanden mot hele visjonen:

• Direkte motstand mot planen: Iran ser «New Gaza» som en del av en amerikansk-israelsk-saudiarabisk aksjon for å normalisere forholdet mellom Israel og arabiske stater, noe som ville svekke Irans innflytelse i regionen. Teheran har alltid vært imot Abraham-avtalene og enhver økonomisk integrasjon som inkluderer Israel. En demilitarisert, økonomisk blomstrende Gaza under vestlig/gulf-innflytelse ville fremme et Stor-Israel og forankre USA på nytt i regionen.

facebook.com

• Proxy-krigføring: Selv om Hamas fortsatt sitter med makt i Gaza (eller deler av det), er det Irans støtte som har gjort dem i stand til å holde ut. Hezbollah i Libanon, Houthi i Jemen og andre grupper kan angripe skip, infrastruktur eller oljeanlegg langs IMEC-ruten – spesielt gjennom Hormuzstredet og Rødehavet. Dette gjør investorer svært skeptiske til å putte milliarder inn i en havn, flyplass eller logistikk-hub i Gaza.

geopoliticalmonitor.com

• Trussel mot IMEC: Korridoren går gjennom områder der Iran har stor innflytelse eller kan forstyrre (Hormuz, Rødehavet, Libanon nær Haifa). Eskalering mellom Israel og Iran (inkludert konflikter i 2025 og krigen i 2026) har allerede kastet skygge over prosjektet og gjort Saudi-Arabia og UAE mer forsiktige med å normalisere fullt ut med Israel.

mecouncil.org

Andre store hindre

• Hamas demilitarisering: Kushner jøl sier gjentatte ganger at uten at Hamas legger ned våpnene, «kan vi ikke gjenoppbygge». Dette er en forutsetning, og her spiller Irans rolle inn igjen.
• Israelsk politikk: Netanyahu og deler av den israelske regjeringen er skeptiske eller setter egne betingelser som kan bremse planen.
• Finansiering: Gulf-statene og vestlige donorer er motvillige til å betale før sikkerheten er reell – og de frykter at pengene går tapt i ny krig.
• Palestinsk motstand og humanitære spørsmål: Mange palestinere ser planen som «eiendomsutvikling» på deres bekostning, noe som skaper intern motstand.

Likevel peker de fleste analyser på at uten å «nøytralisere» Iran blir det ekstremt vanskelig å få investorer, sikkerhet og regional støtte på plass. Flere eksperter beskriver Iran som den «formidable hurdle» eller «shadow over IMEC ambitions».

Kort sagt: Iran er neppe bare et hinder – det er det sentrale strategiske hinderet for denne planen (militært, diplomatisk eller gjennom avskrekking) om et «New Gaza» og den bredere økonomiske korridoren.

Hvem er investorene bak IMEC?

IMEC (India–Middle East–Europe Economic Corridor) er primært et statlig initiert prosjekt som skal drives gjennom public-private partnerships (PPP). Det er ikke et enkelt selskap eller fond som eier det, men en samling av land og institusjoner som står bak.

Hovedaktører og signatarer (MoU fra 2023 G20)

Disse landene/institusjonene signerte den opprinnelige avtalen og er de offisielle «backerne»:

• India
• USA
• Saudi-Arabia
• De forente arabiske emirater (UAE)
• Frankrike
• Tyskland
• Italia
• EU (som blokk)

Israel og Jordan er ikke formelle signatarer, men er sentrale i ruten (spesielt Israel via havner som Haifa). Hellas har også vært aktivt involvert som mulig europeisk endepunkt.

imec.international

Finansiering og investorer

IMEC er bevisst designet annerledes enn Kinas Belt and Road (som er statlig kinesisk-finansiert). Her er modellen:

• Primært private investorer – Prosjektet skal tiltrekke seg kommersielle penger fra banker, infrastrukturfonder, logistikk-selskaper og private equity. Det er ikke ment å være fullt statlig finansiert.

bradley.com

• Offentlig støtte og garantier – Regjeringer og multilaterale institusjoner gir risikoreduksjon, lån og politisk forsikring for å gjøre det attraktivt for private aktører. Dette inkluderer:
  • US International Development Finance Corporation (DFC)
  • EU Global Gateway
  • Indias maritime utviklingsfond
  • Gulf-staters sovereign wealth funds (SWF)

Spesifikke offentlige forpliktelser som er nevnt:

• Saudi-Arabia har annonsert 20 milliarder dollar i investeringer.
• UAE har signalisert betydelig støtte (spesielt via egne SWF som Mubadala og ADIA).
• G7-land har en bredere ramme på hundrevis av milliarder til globale infrastrukturprosjekter (Partnership for Global Infrastructure and Investment), der IMEC kan trekkes inn.

trendsresearch.org

Private og kommersielle aktører

De konkrete private investorene er fortsatt på et tidlig stadium (prosjektet er fortsatt mest på planleggings- og MoU-nivå i 2026), men potensielle og involverte inkluderer:

• Infrastrukturselskaper som Adani Group (India) – allerede operatør av Haifa-havnen i Israel, som er tenkt som et nøkkelpunkt.
• Logistikk- og shipping-selskaper (internasjonale aktører som DP World fra UAE er ofte nevnt i lignende prosjekter).
• Sovereign wealth funds fra Gulfen (Saudi PIF, UAE-fond) som både kan investere offentlig og via private kanaler.
• Europeiske og amerikanske banker og fond som deltar via EU Global Gateway eller amerikanske mekanismer.

Kushners «New Gaza»-plan (med havn, logistikk og økonomiske soner) er ment å kobles inn i IMEC, og han har selv snakket om «amazing investment opportunities» for private aktører – men det er ikke dokumentert at han eller hans firma Affinity Partners er direkte investor i IMEC-korridoren selv (selv om han har tette bånd til Gulf-investorer).

Dystopisk «smartby»

Planen har klare trekk av en WEF-inspirert teknokratisk «smart city»-visjon, med vekt på digitalisering, high-tech og moderne teknokratisk «governance».

Kushner, Witkoff draft $112B proposal to develop Gaza into ‘smart city’ with luxury resorts

Hva sier planen selv om teknologi og digitalisering?

I Kushners presentasjon på WEF i Davos (januar 2026) og i den tilknyttede «Project Sunrise»-blueprinten, beskrives «New Gaza» eksplisitt som en high-tech metropolis og smart city:

• Datasentre og AI-drevne anlegg er sentrale i innlandssonene, sammen med avanserte produksjons- og industrisoner.
• Det snakkes om digital infrastruktur, tech-drevet «governance» (teknologistyrt forvaltning) og en økonomi basert på eksport, innovasjon og digital handel.
• Presentasjoner og slides viser transport-, energi- og digital infrastruktur som del av de nye skyskraperne, havna, flyplassen og logistikkhuben.
• Målet er en «free market»-modell med høy sysselsetting, der teknologi (inkludert AI) skal drive vekst og effektivitet.

truthout.org

Noen kilder (spesielt på sosiale medier og kritiske kanaler) hevder at planen også inkluderer digital ID, digitale betalingssystemer og utvidelse av AI-basert smart city-teknologi – med Gaza som testcase før global skalering i sluttfasen. Dette passer inn i visjonen om en «tech-drevet» gjenoppbygging.

Koblingen til IMEC-korridoren (den «nye silkeveien») har også en sterk digital pillar:

• High-speed data-kabler (som Blue-Raman),
• Smart logistics,
• Real-time tracking,
• AI og data analytics for handel og transport.
  Gaza som logistikk- og handelsknutepunkt ville naturlig integreres med dette – en heldigitalisert hub der varer, data og energi flyter sømløst.

Kritikernes syn

Mange kritikere (fra Al Jazeera, Truthout, The Nation og palestinske stemmer) kaller det nettopp en «dystopisk», teknokratisk fantasi:

• En «neokolonial» smart city der tradisjonelle palestinske nabolag erstattes av glass-tårn, data-sentre og turistområder.
• Fokus på investorbasert, top-down utvikling med lite rom for lokal input eller bevaring av eksisterende kultur.
• «Tech-drevet governance» tolkes som økt overvåking, ID-kontroll og en modell der effektivitet og sikkerhet prioriteres over tradisjonell selvstyre.

Til sammenligning med typiske WEF-ideer om «stakeholder kapitalisme», «4. industri-revolusjon» og bærekraftige «smart cities» (Singapore, Dubai, NEOM i Saudi-Arabia), er parallellene tydelige: høy tetthet, grønn energi, digital infrastruktur og privat-offentlig samarbeid.

Dette er en klassisk teknokratisk smart city på WEF-stil – heldigitalisert, med data-sentre, AI, smart «governance» og integrasjon i en større global handels- og digitalkorridor. Det er solgt som «opportunity for everyone», men mange ser det som en visjon der teknologi og marked styrer mer enn folket som bor der. Planen er fortsatt på tegnebrettet, og mye avhenger av sikkerhet og finansiering som ikke er på plass ennå.

Kritikerne peker også på at dette er en del av Benjamin Netanyahus «Stor-Israel»-prosjekt.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik hadde 2. mars en uvanlig dårlig argumentasjon for Norges militære forsvar. Han prøver seg med talemåter uten substans. Han sier at vi bygger opp forsvaret «fordi vi aldri skal måtte bruke det».

Av Arve Meisingset, leserinnlegg.

Det er dårlig tenkt og ikke sant. Vi har deltatt i krigene i Libyia og Afganistan og sendt våre våpen og penger til krigen i Ukraina. Vi er blant de største bidragsyterne per innbygger blant Nato-landene, og er derfor blant de hovedskyldige for krigen. Uten slike bidrag, ville Ukraina måttet ha overholdt Minsk 2, og det ville ikke ha vært noen krig. Våre baser og opprustning i Norge kan oppfattes som en trussel og derfor skape krig, slik det flere ganger har skjedd i Israel-Iran-konflikten. USAs baser gjør oss til bombemål i kriger som vi ikke vil delta i. 

Sandvik skriver: «Ukraina er vår største sikkerhetspolitiske utfordring. Et scenario der Russland vinner i Ukraina , vil være en farligere verden for Norge.» Det er ikke sant. Russland vil ikke engang ha hele Ukraina, og vil være fornøyd med å få Nato-landene ut av Ukraina. Derimot kan Norges bidrag til krigen være en risiko for oss. Det er kun Norges militære oppbygging og aktiviteter som kan skape konflikt med Russland. Våre Nato-partnere har mye viktigere motiver, å få hånd om våre naturressurser – olje, gass, fisk, fosfor og sjeldne jordarter. 

Det militære forsvaret har ikke verktøy til å gi fred og sikkerhet. Uansett hvor mye penger vi bruker, vil vi ikke få så mye som Ukraina har brukt, og det virker mot sin hensikt. Hvis vi vil ha bedre sikkerhet, må vi øke selvforsyninga 2-3 ganger uten utenlandske innsatsfaktorer. Det er bare å ta pengene fra forsvaret. 

Arve Meisingset,

Skjetten

Ingen verdighet

Vi har nå lenge visst at det skjedde ingen revolusjon i Kiev i 2014. Det som hendte var et opprør for å begrunne og skjule et statskupp. Snikskyttere på demonstrantenes side skjøt på sine egne og politi. Hensikten var å ta makta fra det største partiet. Statskupp er det motsatte av demokrati, og kuppmakerne har selvsagt ingen verdighet. Verdighets-revolusjonen er en løgn.

Fra denne kunnskapen følger at kupp-regimene i Ukraina ikke har noen rettigheter til landet. Porosjenko- og Zelenski-regimene har forøkt å utvide kuppet til å inkludere Donbass og Krim. Men separatistene har rett til frihet i henhold til folkeretten, og de er de rettmessige arvingene til hele riket. Ingen plikter å adlyde kupp-regimer. I 2015 forhandlet separatistene og Porosjenko-regimet fram Minsk 2-avtalen. Her skulle separatist-området i Donbass få noen grader av selvstyre innenfor et forent Ukraina. Krim hadde allerede avholdt folkeavstemning og søkt medlemskap i den russiske føderasjonen; Krim ble derfor verken okkupert eller annektert, og er nå etter eget ønske opptatt i Russland. Merk at Krim var og er en autonom republikk med eget parlament og ‘counsil’/regjering. Russland ville ikke ha Donbass.

Minsk 2 ble bekreftet i resolusjon 2202 i FN-s sikkerhetsråd. Russland, Tyskland og Frankrike stod som garantister for avtalen. Ukraina, Tyskland og Frankrike har bekreftet at de løy ved å inngå avtalen for å vinne tid, krige og okkupere alle separatist-områdene. Russland har som garantist forsvart avtalen og har invadert øst-ukraina for å stoppe angrepene. Hensikten er å ødelegge Ukrainas evne til å krige, hvilket innbefatter å holde Nato-landene ute. Russland ønsker ikke å utvide eget landområde, hvis det ikke må. Derfor er dette ikke en imperialistisk krig og ikke aggresjon fra Russlands side, men Natos ekspansjon er imperialisme og aggresjon.

Hvis Ukraina ikke hadde fått våpen og penger fra Nato-land, kunne Ukraina ikke ha kriget. Det er Nato-landene som har initiert krigen, som opprettholder den og har skylda for den. Zelenski snakker om å avslutte krigen med verdighet, men det er ingen verdighet å hente i å sende egne soldater i døden. Og dess mer krig, dess mer vil Ukraina tape.

Arve Meisingset,

Skjetten

Yanis Varoufakis sier i dette intervjuet med Chris Hedges at selv om krigen i Iran snart tar slutt – noe den sannsynligvis ikke vil – vil de økonomiske konsekvensene være ødeleggende og langvarige.

Chris Hedges.

Ved siden av døden og ødeleggelsene som skjer over hele Midtøsten mens krigen i Iran raser, opplever resten av verden de økonomiske konsekvensene av konflikten.

Olje- og naturgassprisene skyter i været i Vesten så vel som i det globale sør etter at Hormuzstredet ble stengt.

Yanis Varoufakis, økonom og tidligere gresk finansminister, blir med i The Chris Hedges Report for å forklare hvordan krigen vil fortsette å svekke verdensøkonomien og hva land kan forvente i de kommende månedene.

«De aller fleste av de arbeiderne som stemte på Trump, opplever ublu økninger i transportkostnadene sine. La oss ikke glemme at den gjennomsnittlige MAGA-tilhengeren, velgeren, kjører 160 kilometer om dagen i svært tørste SUV-er og biler, og den … økningen i bensinprisen går rett inn i familiebudsjettet deres», forklarer Varoufakis.

«Europa er i en forferdelig situasjon», sier Varoufakis. «Jeg så på strømprisene i Europa i dag, og jeg så at i Spania var en kilowattime verdt 35 euro, noe sånt som 40 dollar. I Tyskland var den 98. Og i mitt gudsforlatte land, Hellas, var den 144 euro. Så det er ikke bare det at en bølge har truffet oss i Europa fra denne resesjons-tsunamien. Den har truffet oss asymmetrisk. Og asymmetriene skyldes den relative makten til de lokale oligarkiene».

Programleder: Chris Hedges

Utøvende produsent: Max Jones

Introduksjon: Diego Ramos

Mannskap: Diego Ramos

Transkripsjon

Chris Hedges: Jo lenger krigen med Iran fortsetter, desto mer kastes den globale økonomien ut i en krise. Iranerne har stoppet Hormuzstredet, hvor 20 prosent av verdens energiforsyning går gjennom: 40 prosent av oljen Kina importerer går gjennom stredet. Råoljeprisen er nå over 100 dollar per fat, en økning på 45 prosent siden krigen startet, og prisen er fortsatt på vei oppover.

Bensinprisene i USA har steget med mer enn 65 cent per gallon. Jetdrivstoff og diesel har steget med 25 prosent. I deler av Asia, inkludert Thailand, Pakistan og Bangladesh, er det allerede mangel og lange køer på bensinstasjoner. Offentlige kontorer på Filippinene har gått over til en firedagers arbeidsuke. Myanmars myndigheter har innført alternerende kjøredager.

Japan, som er avhengig av Midtøsten for 90 prosent av sin oljeforsyning, slipper ut rekordhøye 80 millioner fat olje, omtrent 45 dagers forsyning. India, selv om Trump-administrasjonen har tillatelse til å kjøpe sanksjonert russisk olje, vil bli spesielt hardt rammet. Landet lider allerede av en alvorlig mangel på flytende naturgass.

Omtrent 84 prosent av råoljen og 83 prosent av den flytende naturgassen som passerer gjennom sundet går til Asia. Nitrogengjødsel, som kostet mellom 460 og 480 dollar per short tonn før krigen, har hoppet til 520 til 620 dollar. Dette betyr massive økninger i matvareprisene. Og når strategiske reserver av oljelagre er oppbrukt, kan oljen lett hoppe til 200 eller 300 dollar per fat, noe som utløser lammende inflasjon og en global depresjon.

Globale økonomier vil på dette tidspunktet gå i fritt fall, noe som vil utløse utbredt sivil uro. Krisen forverres av at de to atommaktene fører krigen – USA med rundt 5000 atomstridshoder og Israel med rundt 300 atomstridshoder.

For første gang i sin historie lider Israel alvorlig ødeleggelse fra iranske missiler og droner, hvis omfang ikke er offentliggjort på grunn av streng militær sensur. 

M142 High Mobility Artillery Rocket Systems (HIMARS) utfører oppdrag med skarpskyting under Operasjon Epic Fury i US Central Commands ansvarsområde. (US Army Photo / Wikimedia Commons / Public Domain)

Israel, spesielt hvis USA bestemmer seg for å redusere tapene sine og trekke seg ut av krigen, kan oppleve at Benjamin Netanyahus regjering utplasserer en atombombe og potensielt en global brann. Yanis Varoufakis, generalsekretær for Demokrati i Europa-bevegelsen 2025 og tidligere finansminister for Hellas, blir med meg for å diskutere de økonomiske, politiske og militære konsekvensene av krigen for Iran.

Jeg vil begynne, Yanis, med konsekvensene av økonomisk forskyvning når det gjelder samfunnsmessig uro, politisk uro. Jeg tenker tilbake på min dekning av krigen i det tidligere Jugoslavia, som ble utløst av en økonomisk kollaps og hyperinflasjon, som jeg tror bidro til at disse Trump-lignende figurene, Radovan Karadžić osv., ble kastet opp. Men denne økonomiske forskyvningen har alltid, gjennom historien, konsekvenser som strekker seg langt utover økonomisk straff. Og jeg lurte bare på om du kan snakke om det.

Yanis Varoufakis: Jada, du refererer til de utilsiktede konsekvensene av en veldig dum krig som Donald Trump har blitt fanget i av Benjamin Netanyahu, fordi, du vet, Chris, frem til nå tror jeg at Trump vant alt. Han vant handelskrigen, tollkrigen med europeerne. Han lyktes veldig godt med å bevåpene store teknologiselskaper og kryptovalutaer med GENIUS-loven .

Fra hans perspektiv var han i ferd med å vinne. Og dette er en latterlig valgkamp som han har blitt sugd inn i av grunner som jeg ikke tror vi vil vite før om ganske mange år. Dette kommer til å ha langvarige effekter, langsiktige effekter.

Chris, jeg leste noen ønsketenkningsartikler i The Wall Street Journal og Financial Times der det ble gjort en sammenligning mellom det som skjer nå i Iran og frigjøringsdagen i fjor.

Husker du da det var en krampe i markedene, markedene ble paniske og nervøse etter kunngjøringen av de enorme tollsatsene som effektivt suspenderte verdenshandelen i en uke eller så? Og ønsketenkningen til Financial Times og The Wall Street Journal gikk i retning av at det ikke gikk så ille. Innen en måned eller to eller tre var markedene tilbake. Økonomien ristet av seg all bekymring for resesjon.

Og vel, kanskje hvis dette snart tar slutt i løpet av de neste ukene, så vil vi igjen om et par måneder kunne proklamere at det var en tåpelig ting som hadde skjedd, verdenskapitalisme, USA-basert kapitalisme, dollarisert kapitalisme, viste seg å være motstandsdyktig. Vel, jeg tror ikke at dette er mulig. Ikke bare fordi denne krigen ikke kommer til å ta slutt veldig raskt. Jeg tror ikke … Ingen av oss har en krystallkule, men jeg tror at Donald Trump har blitt godt og grundig fanget i denne fellen Netanyahu har satt opp for ham.

Men hovedpoenget jeg vil få frem er at det er en enorm forskjell på hva som skjedde i fjor med tollsatsene og frigjøringsdagen og nå. Og la meg få poengtere hvorfor det var slik at tollsatsene på frigjøringsdagen viste seg å være forbigående når det gjelder virkningene deres, og hvorfor denne ikke kommer til å være forbigående av mer eller mindre de samme grunnene.

Så i fjor, da Trump kom med sine gigantiske tollsatser, spesielt mot kineserne og så videre, var det for det første klart i løpet av få uker at etterspørselen i USA etter utenlandsk eksport var elastisk nok til at mye av byrden ikke falt på amerikanske forbrukere, men på importører.

 Trump 2. april 2025, da han signerte en presidentordre om administrasjonens tollplaner i Det hvite hus. (Det hvite hus / Daniel Torok, Wikimedia Commons, Public Domain)

Den andre og svært viktige, avgjørende grunnen til at Trump til slutt ikke led under frigjøringsdagen, er at samtidig som det var en resesjonsbølge, var det en annen bølge i motsatt retning, en gigantisk investeringsbølge fra Big Tech i AI. Og det løftet markedene på en måte som tilfredsstilte Donald.

Den tredje grunnen er at tollsatser faktisk fungerte fra hans perspektiv. Disse tollsatsene klarte å presse betydelig kapitalinnstrømning inn i USA. Så jeg kjenner mange tyske selskaper som flyttet til USA, som BASF og Mercedes-Benz og så videre. Japanske selskaper som investerer, taiwanske selskaper som investerer.

Og den fjerde viktige grunnen til at frigjøringsdagen ikke hadde langvarige effekter, var at sentralbanker rundt om i verden, ikke bare den amerikanske sentralbanken, var i ferd med å redusere, kutte renten og løsne pengepolitikken. Sammenlign og kontraster med det som skjer nå.

For det første er ikke etterspørselen i USA elastisk overfor økninger i bensinprisene. De aller fleste av de samme menneskene, arbeiderne som stemte på Trump, opplever ublu økninger i transportkostnadene sine. La oss ikke glemme at den gjennomsnittlige MAGA-tilhengeren, velgeren, kjører 160 kilometer om dagen i svært tørste SUV-er og biler, og det går rett inn i økningen i bensinprisen og går rett inn i familiebudsjettet.

For det andre, husk investeringsbølgen i AI som reddet Donalds bacon i fjor. Vel, AI er ekstremt energikrevende. Den er veldig sulten på strøm. Så investeringshastigheten vi har vært vitne til de siste 12 månedene vil sannsynligvis avta fordi det allerede var betenkeligheter med logikken bak den investeringen som gikk så tungt inn i AI. Men nå som AI blir så dyr å drifte og trene opp og alt det der.

Vel, det kommer til å redusere de motvirkende effektene av mer investering i AI betraktelig. Og utover det, sentralbanker. Sentralbanker gjør det allerede, fordi avkastningen på 10-årige obligasjoner stiger, sentralbanker kommer enten til å øke rentene nå, eller de kommer ikke til å redusere dem i henhold til tidslinjen de hadde satt for seg selv og som finansmarkedene allerede hadde tatt hensyn til.

Og til slutt, i fjor denne gangen økte ikke arbeidsledigheten. I løpet av de siste to eller tre månedene er arbeidsledigheten på vei opp, både i USA og Storbritannia, og jeg frykter sterkt også i EU.

Så hvis du tar alle disse faktorene sammen, vil du forstå hvorfor jeg kommer til den konklusjonen at denne krigen, denne meningsløse krigen av Donald Trump, til og med foregår innenfor USA. Du ser ikke på Bangladesh eller Japan, slik du presist fremstilte disse økonomiene som i alvorlige vanskeligheter. Selve USAs økonomi, som er det som virkelig betyr noe for Donald Trump, den europeiske økonomien, den britiske økonomien, Vesten generelt, går inn i en alvorlig smertevirvel.

Chris Hedges: Ja, iranerne har gjort det klart at de, og de er godt klar over sin evne til å påføre denne typen smerte, men de har gjort det klart at denne konflikten ikke kommer til å ta slutt på en stund før den smerten merkes. Og jeg synes det er viktig å merke seg at iranerne har innsett at dette er en eksistensiell kamp, ​​både i juni i fjor og nå, da Israel og USA angrep Iran, var de midt i forhandlinger.

Så iranerne kan knapt stole på et annet forhandlingsteam. Hvor ser du, eller hva ser du, etter hvert som ukene går, har vi allerede sett, spesielt i det globale sør eller i land, noen av landene jeg nevnte, til og med Japan, at dette allerede er en krise. Mal et bilde for oss om noen uker, noen måneder, hvor alvorlig dette kan bli og hva konsekvensene blir.

Yanis Varoufakis: Uten å ville skape panikk blant seerne våre, er dette virkelig alvorlig. Fordi, som du nevnte, tar Japan 90 prosent av energien sin, eller av oljen og naturgass, fra Qatar, fra Saudi-Arabia, fra Gulfen. Den japanske økonomien er et betydelig tannhjul i den internasjonale vestlige maskinen.

Når man ser på hva som skjer, spesielt i Bangladesh, allerede i Bangladesh, går tekstilindustrien tregt, rett og slett fordi de er redde for at gassforsyningen og dermed strømproduksjonen deres vil stanse fullstendig som følge av den totale avhengigheten av bangladeshisk strømproduksjon av Gulfen.

Det er snøballeffekten som virkelig betyr noe. Det er ikke så mye de primære effektene, men de sekundære og tertiære effektene. Og disse kommer til å fortsette selv om, som jeg sa før, Hormuzstredet åpner i morgen, fordi det tar lang tid før disse forsyningskjedene, som vi fant ut under pandemien, blir kickstartet igjen.

Utsikt over Hormuzstredet som forbinder Omanbukta med Persiabukta fra den internasjonale romstasjonen mens den gikk i bane 422 kilometer over oss, 14. august 2023. (NASA Johnson/Flickr/CC BY-NC-ND 2.0)

Og hvis man tar i betraktning at vi allerede er inne i en slags makroøkonomisk resesjonsbane, så i sammenheng med det faktum at, som du sa, iranerne ikke har tenkt å bli enige med Donald Trump, selv om Donald Trump ønsker en avtale med dem, selv om han ønsker å avslutte bombingen nå, rett og slett fordi de har blitt tatt med til vaskehjelpen en rekke ganger.

Og det er ikke bare nylig. Du husker sikkert at det i 2015 var en avtale med Det hvite hus, den gang med Barack Obama. Jeg husker da jeg besøkte Det hvite hus i april 2015 og hadde et møte med ham. Jeg var bare interessert i å snakke om Hellas, som du kan tenke deg den gangen, fordi vi var i en dvale. Og han ville ikke snakke om Hellas, han snakket ikke om Europa, han sa at det eneste han ville snakke om var Iran og hvor ivrig han var etter å se Iran bli reintegrert i verdens finanskretser.

Og han gjennomførte den avtalen. Iranerne var veldig glade, europeerne var veldig glade, og så blir Donald Trump valgt og river i stykker den avtalen. Så iranerne har hatt gode 10, 11 år til å tenke over hva de kan få ut av en fredsavtale, en avtale, en avtale, enhver form for avtale med USA. Og svaret på det er ikke mye.

De vet at Vesten rett og slett ikke er pålitelig. De er ikke pålitelige under forhandlinger. Ikke glem at bombingen av Iran nå startet mens forhandlingene pågikk, med Oman som mellomledd. Og de kan ikke stole på Vesten. De kan ikke stole på, spesielt ikke Washington, selv etter at en avtale er inngått. Så de kommer ikke til å gjøre noen tjenester til Japan, Canada, Australia, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, og enda mindre til USA.

Det er alle de maktene som, til tross for sine erklæringer om å ønske å bli autonome og suverene fra USA, likevel stiller sine militærbaser til rådighet for de amerikanske bombeflyene som derfra bomber småbiter ut av Iran og dreper skolebarn på deres territorium. Så la oss forberede oss på en større tsunami som kommer til å treffe oss. Den har allerede truffet oss uten noen utsikter til at den vil avta med det første.

Chris Hedges: Vel, selvfølgelig vil de verste effektene merkes i det globale sør, i land som Japan som absolutt ikke produserer olje selv. Det er selvfølgelig en enorm fordel for Russland. Trump kunne ikke oppheve sanksjonene raskt nok på grunn av alle problemene som allerede oppstår i forsyningskjeden i India og Europa.

Europa kommer til å betale for dette. Og jeg synes Trump-administrasjonens forsøk på å få europeiske allierte til å levere skip på en slags selvmordsreise opp og ned sundet, etter i hovedsak å ha avfeiet og til og med fornærmet disse allierte, bare er nok et eksempel på den smuldrende bygningen til det amerikanske, jeg mener USA. Jeg tror det er en oljeeksportør, det vil faktisk sannsynligvis lide mindre direkte smerte, eller i det minste på kort sikt, selv om dere som den globale økonomien vet mye mer enn meg, så jeg lar dere snakke om dette, men etter hvert som den globale økonomien rakner, vil det bli en slags sekundær tilbakeslagssmerte for den amerikanske økonomien.

Men la oss snakke om de ulike nivåene som vil bli påvirket, startende med det globale sør, og så ser vi på Europa og kanskje USA.

Yanis Varoufakis: Vel, la meg starte med USA, hvis jeg får lov, for jeg ble slått av det Trump sa. Han sa helt riktig at USA er en nettoeksportør av energi etter fracking-revolusjonen. Og derfor, sa han, vel, når energiprisen går opp, oljen går opp, gass går opp, tjener vi amerikanere mer penger. Det viser bare en fullstendig mangel på forståelse, som Trump selvfølgelig deler med mesteparten av den tradisjonelle, arvede pressen om at det ikke finnes noe slikt som USA.

Det finnes mange amerikanske stater, vet du, det finnes amerikanere fra arbeiderklassen, det finnes amerikanere fra middelklassen, det finnes finansfolk, det finnes eiendomsmeglere. Nå er det ingen tvil om at hvis USA var et kommunistisk land og alle amerikanske statsborgere var aksjonærer i USA, så ville Trumps argument selvfølgelig holdt, men det gjør de ikke.

Det er oljeselskapene som tjener, sist jeg så, har de allerede tjent rundt 80 milliarder på økningen i oljeprisen. Men hvis du er en MAGA-arbeider som må kjøre til en drittjobb i en bil som sluker bensin, da er du ferdig. Du klarer ikke å få endene til å møtes.

Så du trenger ikke å dra til Bangladesh for å se hvem som kommer til å lide. Du vet, arbeiderklassen i USA kommer til å lide, for la oss ikke glemme at disse krigene, disse handelskrigene, disse faktiske krigene, dødelige krigene, de er alle klassekriger til slutt. Så det handler ikke om hvem som kommer til å gagne USA eller Tyskland eller Japan eller Russland. Arbeiderklassen kommer til å tape overalt.

Og kanskje arbeiderklassen i Missouri og Mississippi kommer til å tape enda mer enn arbeiderklassen i Bangladesh, for la oss ikke glemme at land som Bangladesh har veldig sterke sosiale nettverk. De har familieenheter og landsbyenheter, og de tar vare på hverandre. Det er en viss grad av solidaritet. De har ikke lidd av forskyvningen til arbeiderklassen, den nomadiske arbeiderklassen i landet ditt, Chris.

Men nå skal jeg gjøre som jeg blir bedt om, og jeg skal snakke om Japan og EU og det globale sør. Det finnes to typer land i det globale sør, de som har blitt velsignet med store investeringer fra Kina, og her snakker jeg om land som Ghana, som Kenya, hvor kinesiske solcellepaneler og kinesiske batterier av svært høy kvalitet allerede i løpet av de siste to, tre årene har gitt lokalsamfunn over hele Afrika og i noen asiatiske land også autonomi fra fossilbrenselindustrien.

Grønne bilskilt som disse for «nye energikjøretøy» var utbredt i Beijing i september 2025. (Corinna Barnard/Consortium News)

Så i land som Kenya, Zambia og Ghana, på samme måte som disse landene aldri utviklet sine standardtelefoner med ledninger gjennom hjemmet og så videre, og tok et stort sprang over kommunikasjonsutviklingen ved å gå rett til mobiltelefoner, rett til mobiltelefoni. På samme måte finner du mange, du vet, land i det globale sør som ikke lenger trenger fossilt brensel fordi de de siste årene, svært få år, har hatt en betydelig økning i sin autonome grønne energiproduksjon og -lagring.

Disse landene vil bli mindre berørt, og deres avhengighet av kinesisk produksjon, spesielt solcellepaneler og batterier, vil bli mye større. Så har du andre land som ikke hadde den velsignelsen med autonome energisystemer, og de vil lide mer. Europa. Europa er i en forferdelig situasjon, Chris. Forferdelig situasjon. Og det er ikke bare en tidevannsbølge som går ut og senker båtene våre jevnt over hele Europa ned i resesjonens gjørme.

Jeg så på strømprisene i Europa i dag, og jeg så at i Spania var en kilowattime verdt 35 euro, noe sånt som 40 dollar. I Tyskland var den 98. Og i mitt gudsforlatte land, Hellas, var den 144 euro. Så det er ikke bare at en bølge har truffet oss i Europa fra denne resesjons-tsunamien. Den har truffet oss asymmetrisk. Og asymmetriene skyldes den relative makten til de lokale oligarkiene.

Så grunnen til at en kilowattime i Hellas er 144, mens den i Spania bare er 35, er fordi vi har forskjellige regimer. I Hellas har vi et fullstendig oligarkisk regime, som er fullstendig i lomma på Donald Trump, fullstendig i lomma på Donald Trump og Israel. Hellas har blitt en satellitt av Israel og NATO og USA. I Spania har du [Pedro] Sánchez , som jeg har mange meningsforskjeller med, men i hvert fall når det gjelder Palestina, når det gjelder USA, Israel, Gaza, Iran og også produksjon og distribusjon av elektrisitet, kraftproduksjon og distribusjon, bør jeg si, du vet, hans regjering, Sánchez-regjeringen, har gått i strid med kartellenes interesser, oligopolistiske karteller.

Så du ser at det ikke bare er det at Europa, som allerede var i ferd med å avindustrialisere seg etter 20 år med innstrammingspolitikk, nettopp har blitt rammet av nok en bølge som er resesjonsfylt og derfor skadelig for arbeiderklassens interesser, men ikke for interessene til kartellene som tjener det skikkelig på det, akkurat nå.

Det vi også har i Europa er fragmentering. Europas problem har alltid vært at vi hadde et skille. Det pleide å være et nord-sør-skille. Nå har vi også et øst-vest-skille. Man kan allerede se at regjeringene og tjenestemennene fra de baltiske statene, til og med fra steder som pleide å være siviliserte som Finland og Sverige, nå presser sterkt på for mer krig, for mer militærutgifter, for større støtte til en krig i Ukraina som ikke fører noe sted for ukrainerne, bare for å skape større spenninger med Russland.

Du har Spania, Irland, i mindre grad Portugal, land som beveger seg i en helt annen retning. Fragmenteringen av EU, som er grunnen til at EU egentlig ikke er en union, det er en splittelse, og hvorfor ingen tar det på alvor, minst av alt Donald Trump. Denne fragmenteringen forverres og vil bli enda verre som følge av krigen i Iran.

Chris Hedges: Hva med regionalt? Hvor mye ødelegger dette USAs hegemoni med Iran som angriper Gulfstater som selvfølgelig har amerikanske baser, men som egentlig har, steder som Dubai, bygget økonomiene sine rundt internasjonal finans og den slags?

Yanis Varoufakis: Vel, Golfstaten har de siste 10–15 årene spilt en svært betydelig rolle i å støtte opp om finanssektoren som er knyttet til den amerikanske dollaren, som er knyttet til store teknologiselskaper. Datasentre har vokst som paddehatter over hele Golfstaten. Nvidia har gjort en stor mynt av Golfstaten med investeringer i mikrobrikker.

Og plutselig, med dette israelsk-ledede angrepet på Iran, som Donald Trump lot seg bli fanget i, har i bunn og grunn forretningsmodellen til Gulfen kollapset, fullstendig kollapset. Se på alle disse flyselskapene. De beste flyselskapene i verden kommer fra Gulfen. Qatar Airways, Emirates, Etihad, og så videre. Og de er alle stasjonære, du kan se, du vet, uansett hvor du drar rundt i verden.

Qatar Airways Airbus A330-302 på Barcelona-El Prat flyplass. (Ad Meskens / Wikimedia Commons / CC BY-SA 4.0)

Disse flyene, fantastiske, vakre, skinnende nye fly, står på bakken og akkumulerer milliarder av dollar i gjeld hver dag i kostnader og tap. I hovedsak sier jeg at med den latterlige krigen som Donald Trump lot seg suge inn i, har en betydelig del av det finansielle og teknologiske kretsløpet som binder den vestlige dollariserte økonomien, den politiske økonomien, sammen blitt ofret. Det har gått i vasken.

Chris Hedges: Inflasjonen har allerede begynt. Når dette fortsetter, hvor sannsynlig er hyperinflasjon? Jeg har opplevd et par – Argentina, Nicaragua, Jugoslavia. All troverdighet i enhver regjering imploderer når man har hyperinflasjon. Hvor sannsynlig er det at vi kommer til det punktet, og hva er konsekvensene?

Yanis Varoufakis: Jeg er ikke bekymret for hyperinflasjon i USA eller i Europa. Og grunnen til at jeg ikke er bekymret, er fordi jeg er bekymret for noe verre. Jeg er bekymret for stagflasjon. Sentralbankene i den vestlige verden – Fed, Den europeiske sentralbanken, Bank of Japan – de kontrolleres ikke av våre kongresser, våre parlamenter.

De er slett ikke interessert i velferden til de små menneskene som sliter med å få endene til å møtes, kjøpe dagligvarer, kjøpe egg, kjøpe hva enn de trenger å kjøpe for å overleve. De vil ikke tillate at inflasjonen går over et visst nivå, selv om det betyr å øke renten på samme måte som Paul Volcker gjorde tidlig på 1980-tallet til 20, 21, 22 prosent.

Forresten, siden du nevnte Jugoslavia og har hatt denne erfaringen, var Paul Volcker en mann som faktisk ødela Jugoslavia, ikke direkte, men indirekte ved å presse opp rentene. Du husker sikkert at den jugoslaviske økonomien tidlig på 70-tallet var en svært vellykket økonomi basert på kooperativer. Det var et interessant eksempel, et eksperiment med selvstyrte sosialistiske foretak. Og det var så vellykket at amerikanske bankfolk falt over hverandre i 1971, 72, 73 for å låne ut penger til jugoslaviske foretak. Og jugoslaviske foretak gjorde en stor feil ved å ta disse pengene.

Tidligere sentralbanksjef Paul Volcker, i midten, med to styreledere som fulgte ham; Alan Greenspan til venstre og Ben S. Bernanke, til høyre. (Federal Reserve, Public Domain, Wikimedia Commons)

Resultatet var at da de lånte til 3 prosent, 3,5 prosent, og så da Paul Volcker presset rentene til 22 prosent, kollapset de selvfølgelig. Og resten er historie. Så de vil gjøre det samme. Den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve), ECB, om nødvendig, for å beskytte eiendelene til de herskende klassene, kommer de til å heve rentene.

Men det vil gi opphav til gigantiske inflasjonseffekter og effekter som vil doble, tredoble arbeidsledigheten. Så vi vil få inflasjon, ikke hyperinflasjon kombinert med arbeidsledighet. Derfor lokker stagflasjon.

Chris Hedges: Forklar hvorfor det skjer, og forklar effektene av stagflasjon i motsetning til hyperinflasjon.

Yanis Varoufakis: Du vet, en gang før 1970-tallet pleide økonomer, jeg snakker som en av den forferdelige stammen, å tro at det var to monstre vi burde frykte, men i det minste trenger vi ikke å bekymre oss for begge samtidig. Det ene monsteret var inflasjon, det vil si at prisene gikk opp og opp og opp. Det andre monsteret var arbeidsledighet. Og overbevisningen i mitt yrke var helt frem til 1970-tallet at man ikke kan ha begge deler.

Enten kommer prisene til å skyte i været fordi økonomien er overopphetet, eller hvis økonomien er under oppvarming, det blir kaldt, da vil du ha arbeidsledighet, men ikke inflasjon. Og se og beundre, selvfølgelig, på 1970-tallet hadde vi begge deler. Det er et veldig interessant spørsmål hvorfor vi hadde begge deler. Vi kan gå inn på det hvis du ønsker det. Men nå er poenget jeg prøver å få frem at vi har en ny omgang med den samtidige konfrontasjonen av de to monstrene på samme tid.

På 1970-tallet var grunnen til at jeg hadde begge deler fordi det globale økonomiske systemet, den globale politiske økonomien, gjennomgikk en stor transformasjon. De første to tiårene etter andre verdenskrig, hvor en periode der USA var et overskuddsland, var USA, rett etter andre verdenskrig, det eneste kreditorlandet, det eneste landet med nettoeksport.

Hvis man ser bort fra Sveits, som er et lite land, teller det egentlig ikke med i den store sammenhengen. Og USA var veldig, de nye dealerne ved makten, først Roosevelt og deretter Truman, veldig bekymret for hvordan de skulle opprettholde det hegemoniet som kom av å være et overskuddsland. Så det var en veldig enkel idé, og det var det Bretton Woods-systemet var mellom slutten av 1940-tallet og 15. august 1971.

Bretton Woods-systemet var basert på ideen om at USA ville opprettholde sine overskudd, sin nettoeksport, ved å dollarisere Europa og Japan. I praksis ble Europa og Japan brent ned etter andre verdenskrig. Vi hadde ikke et pengesystem. Vi hadde ikke penger til å kjøpe amerikansk eksport. Så amerikanerne dollariserte Europa, og Japan sendte oss penger for å kjøpe USAs nettoeksport.

Og så lenge USA hadde et overskudd med Europa og Japan, for hvert Boeing-fly eller Westinghouse-kjøleskap som ble solgt til europeerne, kom en del av dollarene de hadde sendt til Europa tilbake til USA. Og det var resirkuleringsmekanismen som de første to tiårene etter andre verdenskrig var basert på. Men ved slutten av 60-tallet hadde USA ikke lenger et overskudd. De hadde et underskudd.

Derfor kunne ikke det systemet fungere fordi det rett og slett pumpet ut flere dollar og sendte dem til Europa og Japan, noe som skapte dollarsjøer, som til slutt undergravde dollarens verdi. Nixon sprengte det i luften. Og Nixon-sjokket 15. august 1971, som hadde svært betydningsfulle personer bak seg, ikke Richard Nixon, som også var en galning med autoriteter som Donald Trump, men han hadde noen som Paul Volcker som utformet det hele og Henry Kissinger på laget sitt.

Nixon og Kissinger, til venstre, prater med en ansatt om bord på Air Force One, på vei til Kina, 20. februar 1972. (Richard Nixon Library/Wikimedia Commons)

Ideen til disse mennene, som faktisk fungerte, var at, ok, vel, nå har vi et underskudd. Det vi skal gjøre er at vi ikke skal dra til Tyskland og, du vet, stramme inn livreima og pålegge oss selv innstramminger, fordi det rett og slett ville bety fallende investeringer, USAs hegemoni ville forsvinne. Nei, hva skal vi gjøre nå som vi har et underskudd? Vi skal øke underskuddet, gjøre det enda større, og vi skal la kapitalistene i Tyskland, Frankrike, Italia og Japan og senere Kina, mye senere, betale for det.

Så, du vet, det amerikanske handelsunderskuddet ble støvsugeren som sugde inn i USAs territorium, nettoeksporten til Tyskland, Japan, senere Kina. Disse ble betalt med gjeldsbrev kalt amerikanske dollar. Og hva gjorde japanerne, tyskerne og kineserne med dollarene? Vel, de sendte dem tilbake til USA via Wall Street, og de pengene kjøpte amerikansk statsgjeld, du vet, statsobligasjoner.

Med andre ord, USAs handelsunderskudd ble subsidiert av den amerikanske regjeringen, det amerikanske militæret. En annen del gikk til eiendom. Det er derfor folk som Donald Trump ble rike. Og så gikk en tredje del til å kjøpe aksjer, det vil si aksjer på New York-børsen. Det var modellen. For at det skulle skje, var det behov for en betydelig devaluering av den amerikanske dollaren.

Så Nixon devaluerte den amerikanske dollaren med 30 prosent. Han sendte John Connally , husk finansministeren til Richard Nixon, han dro til Europa og sa: «Folkens, dollaren er vår valuta, og fra i dag er det deres problem.» Så han devaluerte den, og den devalueringen betydde inflasjon. Og det betydde også å redusere lønnskostnadene i USA, og dermed effektivt undertrykke fagforeningene.

Ronald Reagan fullførte det senere. Å undertrykke reallønninger betydde en kombinasjon av fallende etterspørsel fordi arbeiderne hadde mindre penger til å kjøpe ting, noe som skapte et fall i investeringer som igjen betydde arbeidsledighet og inflasjon.

Prisen som den amerikanske arbeiderklassen og arbeiderklassen i Europa og resten av verden måtte betale for at Amerika forvandlet seg fra et overskuddsland til et underskuddsland og opprettholdt det for første gang i menneskehetens historie, vet du, Amerika var det første imperiet som klarte å bli mer hegemonisk ved å gå mer i minus. Det har aldri skjedd før. Dette er, vet du, Nixon-sjokket, en bemerkelsesverdig transformasjon. Det betydde stagflasjon.

Nå har vi en annen slik sak. Det startet i fjor med tollsatsene. Det startet med GENIUS-loven. Trump-administrasjonen, folk som Scott Bessent og Stephen Miran , du vet, den gjengen. Deres idé, jeg er sikker på at dette ikke var Donalds idé, for jeg tror ikke han kan holde et par ideer i hodet uten å eksplodere. Men teamet hans var ikke idioter.

Finansminister Scott Bessents offisielle portrett, februar 2025. (Det amerikanske finansdepartementet / Wikimedia Commons / Public Domain)

De ville bare etterligne Nixonsjokket. Så de privatiserte dollaren gjennom GENIUS Act med kryptovalutaer, ikke så mye kryptovalutaer, men stabile mynter som Tether. De bruker Big Tech og investeringer i kunstig intelligens for å suge inn i USAs territorium, netto kapitalstrømmene til resten av verden. Det amerikanske handelsunderskuddet har ikke blitt redusert så mye.

Så det elementet, støvsugeren, fungerer fortsatt. Støvsugeren som Nixon-administrasjonen oppfant fungerer fortsatt. De gikk rett etter den samme strategien om å redusere verdien av den amerikanske dollaren med 20, 30 prosent, som Nixon gjorde. Så vi hadde alle elementene fra stagflasjonsøyeblikket på 1970-tallet tilbake.

Og nå gjør krigen i Iran det verre fordi stagflasjon, husk, som vi sa før, det er en økning i inflasjon og en økning i arbeidsledighet samtidig. Vel, det er det som skjer nå. I USA betaler du mer for bensin for å kjøre til jobb. Så inflasjonen er der. Og samtidig faller også etterspørselen etter varer og tjenester, og dermed også etter arbeidskraft. Så arbeidsledigheten øker.

Du vet at Donald Trump kunne ha unngått stagflasjonsmomentet, det andre stagnasjonsmomentet, dersom investeringer i kunstig intelligens hadde klart å opprettholde seg uten kostnadspresset inflasjon fra energi. Men du vet, han falt i fellen Netanyahu la opp for ham.

Chris Hedges: Tror du at etter hvert som ukene går og denne krisen blir mer akutt, styrker dette de autoritære tendensene til regjeringer fra India til Tyskland, til USA? Drar autoritarisme nytte av dette?

Yanis Varoufakis: Alltid, alltid. Du vet, midtkrigstiden, hva var fascisme? Det var hva som skjer med kapitalismen når den ikke klarer å håndtere krisen den selv har skapt. Når kapitalistklassen mister kontrollen, trekker de i spakene og de fungerer ikke lenger.

Som uheldige piloter som sitter i cockpiten og plutselig ikke reagerer på bevegelsene deres, er fascismen den vanlige ideologien og den vanlige praksisen som lar dem forbli ved makten. Fascistene har alltid vært spesielt nyttige for den herskende klassen hver gang den herskende klassen rotet det til og ikke klarte å begrense krisen de selv hadde skapt.

Chris Hedges: Og jeg mener, vi blir allerede … sivile rettigheter innskrenket time for time i USA. Justisdepartementet er bare en hevnmaskin for Trump-administrasjonen. Rettskjennelser ignoreres. Jeg tror det ble utstedt 96 i januar i Minneapolis mot ICE, som alle ikke hadde noen effekt. Hvordan befester denne krisen den makten ytterligere, og hvordan begynner ting å se ut?

ICE og grensepatruljeagenter på Nicollet Avenue i Minneapolis 24. januar. Dette følger etter at Minneapolis-innbyggeren Alex Pretti ble drept. (Chad Davis / Flickr / CC BY 4.0)

Yanis Varoufakis: Det du så i Minneapolis, drapene på amerikanske borgere, det du så med ICE som ble til stormtropper for Donald Trump fra den dagen han flyttet inn i Det hvite hus for andre gang, det skjedde mens han vant. Så tenk deg hva som kom til å skje når han tapte. Vi så hva som skjedde i 2020. Vi så hva som skjedde da han tapte valget, og han nektet å erkjenne det. Jeg vil ikke engang begynne å forestille meg hva som kommer til å skje i mellomvalget i november når han ser at tallene hans går ned.

Kommer det til å bli valg? Vil han prøve å stoppe dem? Det kan godt hende at han gjør det, eller at han etterpå utfordrer resultatet. Se, det skjer overalt. Her i Europa har du en kollega, en tysk statsborgerjournalist, han kan ikke engang kjøpe dagligvarer. Han kan ikke betale husleien sin. Han er en ikke-person. Og han kan ikke engang ta regjeringen sin til retten fordi regjeringen hans ikke har gjort ham til en ikke-person.

Han heter Dogru, Hüseyin Dogru . Han er tysk statsborger. Og forbrytelsen hans var å skrive heftige artikler om Palestina og faktisk veldig gode rapporter om Palestina i Tyskland. Du vet, EU-etablissementet fant en måte å hindre ham i å være borger i sitt eget land, og samtidig hindre ham i å ta dem for retten. Hvorfor? Hvordan gjorde de det?

Vel, de lærte leksen av meg, for da de forbød meg innreise til Tyskland for et par år siden, tok jeg dem til retten, og jeg tror jeg kommer til å vinne. Så i saken med Hüseyin Dogru, vet du hva de gjorde? EU, kommisjonen i Brussel, forbød ham innreise til EU, en EU-borger. De gjorde ham til en ikke-person som en ressurs for Putin bare fordi de kunne. De kunne ganske enkelt erklære ham som en russisk ressurs.

Og resultatet er at hvis jeg eller du sender ham penger, eller til og med gir ham penger, hvis vi drar til Berlin og gir ham noen sedler for å kjøpe mat, vil vi også bli arrestert for å ha hjulpet en medvirkende russisk ressurs. Nå skjer dette i et sivilisert Europa. Dette er ikke i Donald Trumps Amerika. Dette skjer i en visstnok regelbasert orden kalt EU.

Chris Hedges: Vel, de har gått etter deg, de har gått etter Francesca [Albanese], du har en rettssak i desember.

Yanis Varoufakis: Ja, men i det minste kan jeg gå til retten. Jeg nevnte Hüseyin Dogru fordi han ikke kan gå til retten fordi de har bygd opp en fantastisk paradoks. Det er EU-kommisjonen som har gjort ham til en ikke-person. De forbød ham å reise utenfor Tysklands grenser. Og husk, dette er EU hvor vi skal ha en nærmest gudgitt rett til fri bevegelighet innenfor EU.

Så han har ikke lov til å dra til Brussel, hvor han må dra for å bestride EU-ordren mot ham i retten. Nå som de ikke har gjort det mot Francesca eller meg, løfter dette fascismen til et høyere nivå.

Chris Hedges: Og venstresiden, de av oss på venstresiden, hvordan reagerer vi på det som skjer?

Yanis Varoufakis: Organiser, organiser og organiser enda mer, og gjør det vi gjorde da vi jobbet sammen i Genova. Hør her, det finnes ikke noe alternativ enn det harde arbeidet med politisk organisering for å velte regjeringene våre. Du vet, dette er god gammeldags politikk. Ingen av oss kan løse noen av disse problemene atomistisk, individuelt gjennom heftige taler eller fantastiske artikler.

Alt dette er viktig for å organisere folk slik at vi faktisk kan ta over makten. Det høres ut som en veldig krevende oppgave. Vel, det er det. Men igjen, som Hannah Arendt sa, enhver revolusjon så umulig ut før den skjedde og uunngåelig etter at den skjedde.

Chris Hedges: Flott. Takk, Yanis. Jeg takker Victor [Padilla], Sofia [Menemenlis], Max [Jones] og Thomas [Hedges], som produserte showet. Du finner meg på ChrisHedges.Substack.com .

Chris Hedges er en Pulitzerprisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for  The New York Times,  hvor han fungerte som sjef for avisens Midtøsten-byrå og Balkan-byrå. Han jobbet tidligere i utlandet for  The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor  og NPR. Han er programleder for programmet «The Chris Hedges Report».

---