Glenn Diesen intervjuer økonomen Michael Hudson. Hudson hevder følgende i intervjuet:

    – Kampen USA nå fører for verdenskontroll over olja er 3. verdenskrig

    – Trump fortsetter bare politikken fra Bush-ene til Biden
    – Dette er USA siste sjanse til å holde på makta de mister
    – Vestens finanser er basert på pyramidespill
    – Europa av eksportert all industri og jordbruk 
    – Verdensordninga etter 1945 må totalt fornyes

Videointervjuet med Hudson på engelsk, World Will Not Be the Same After the Iran War, er skrivi ned av The Singju Post (Pangambam S) og derfra oversatt til norsk av Politikus.

Redigert av Ove Bengt Berg, Politikus.

Michael Hudson: Verden blir aldri den samme etter krigen mot Iran

Tekst fra video-intervjuet:

………[innledende høflighet utelatt, red]

Krigen mot Iran og virkningene for hele verden

GLENN DIESEN: Vi snakker ofte om den svekka tilstanden i amerikansk økonomi og i verdensøkonomien generelt. Den hviler nå på et grunnlag som ikke lenger er holdbart. USA vet dette. Noen land prøver å tilpasse seg den nye virkeligheten, andre prøver å utsette det, og noen prøver å snu det som har skjedd. Men denne krigen mot Iran forsterker alle de farlige tegnene vi har snakket om. Det virker som verden ikke kan vende tilbake til slik den var før denne krigen. Hvordan vurderer du dette? Krigen påvirker verdensøkonomien på så mange områder – energi, gjødsel og mye mer. Hva tror du blir konsekvensene?

MICHAEL HUDSON: Som vi har snakket om tidligere, mener jeg dette er tredje verdenskrig nettopp fordi energi, gjødsel og andre eksportvarer fra oljeproduserende land er så viktige for hele verden. Det gjør krigen til noe som får følger overalt.  

Sjøl om aksjemarkedet i USA har steget tusen poeng den siste timen eller to, fordi folk innbiller seg at alt som har skjedd kan reverseres, og at når Donald Trump sier Iran snakker om en avtale, og det dukker opp meldinger på internett om at Iran bare prøver å beskytte seg selv – så tror de verden skal gå tilbake til slik det var, ikke bare før angrepet, men helt tilbake til 1800-tallet, kanskje til og med 1700-tallet.  

Dette er ikke bare en krig i Iran. Dette er en krig fra USAs side for å beholde kontroll over viktige flaskehalser i verdensøkonomien ved å styre olja, fordi alle trenger den. Grunnen til at USA gikk til krig mot Iran er den samme som da de forrige måned gikk til krig mot Venezuela, kidnappa presidenten og tok kontroll over venezuelansk olje. På den måten kan USA bestemme hvem som skal få olja fra Venezuela og hvem som skal få pengene fra oljesalget.

USA skjønner at for å kunne bruke olje som våpen i utenrikspolitikken, må de forhindre at andre land får selge olje fritt uten amerikansk kontroll. Derfor har de innført sanksjoner først mot Iran (som fortsatt gjelder), så mot Venezuela (som nå er lettet), og til slutt mot Russland. Resultatet er at USAs allierte, som følger sanksjonene mot Russland, bare kan få olje fra områder USA kontrollerer.  

Det er derfor USA var så ivrige etter å ta kontroll over Hormuzstredet forrige uke, der mye av Saudi-Arabias og OPECs olje sendes ut (bortsett fra den som går gjennom rørledninger). Donald Trump har tydeligvis lyttet til sine militære rådgivere som sa at soldater som prøver å ta øyene i stredet vil bli et lett mål. Det er ikke en forsvarbar situasjon. Og uansett – vil du ikke bare ta oljen, Donald?  

Trump har selv sagt at det egentlige målet med krigen i Iran ikke har noe med at Iran skal skaffe seg atomvåpen å gjøre (noe de ikke har prøvd på). Det har heller ikke noe med Irans utenrikspolitikk å gjøre. USA vil bare ha Irans olje, akkurat som de ville ha og tok Iraks olje.

USAs kontroll over olja og OPEC-strategien

Det all denne slåssinga handler om er å bruke olje og kontroll over oljeeksport på samme måte som Trump har brukt tollpolitikken sin: «Vi skaper kaos i økonomien deres hvis dere ikke gjør som amerikanske diplomater ber om.» Han kalte det «give backs» – altså at de må gi noe tilbake for å få bedre tilgang til det amerikanske markedet ved å senke tollen.  

Nå sier han i bunn og grunn det samme igjen. Han vil ta Irans olje. Dermed fullfører han USAs lange forsøk, som har pågått siden rundt 2003, på å ta kontroll over all olje fra OPEC-landene og de arabiske monarkiene. Iran var det siste landet i rekken – Irak, Syria, Libya og alle de andre oljeeksportørene.  

Nå prøver USA aleine å få kontroll over olja i Midtøsten, noe som skal gi dem et kvelertak på resten av verden. Problemet er at Iran ikke vil la seg erobre. De har sagt at de er villige til å tillate oljeeksport igjen og slutte å sperre den, hvis andre land garanterer deres sikkerhet.  

Med sikkerhet mener de først og fremst at alle amerikanske militærbaser i Midtøsten må fjernes permanent. Den største militærbasen er selvsagt Israel, noe USA ikke kommer til å gjøre. Iran vil også kreve at alle sanksjonene som USA og dets allierte i Europa, Japan, Korea og andre har innført, blir oppheva.  

Før disse sanksjonene er borte, før USA trekker seg ut og innrømmer at de har tapt krigen mot Iran, kommer verden ikke tilbake til slik det var før.

En uunngåelig krise

Sjøl om USA mirakuløst skulle si «vi gir opp utenrikspolitikken vår, vi vil ikke lenger være en stormakt, vi vil bare være et vanlig land som følger FNs regler og går tilbake til en normal verden» — sjøl om de gjorde denne umulige vendinga — så er skaden allerede gjort. Oljeleveransene er avbrutt, heliumforsyningene fra Midtøsten er ødelagt, og det finnes ingen nye kilder. Helium er allerede kutta. Utenlandske selskaper, både i USA og ellers i verden, har allerede innført store kutt i bruken av helium.  

Det er også kutt i gjødsel. Sjøl om Iran nå tillater oljeskip å passere Hormuzstredet mot betaling på to millioner dollar per skip, tillater de ikke eksport av gjødsel. Og verden går akkurat nå inn i plantetida.

Uansett hva som skjer videre, kommer verden til å gå inn i den verste økonomiske krisa sia den store depresjonen på 1930-tallet. Det finnes ingen måte å unngå denne krisa på. Det er det som er så merkelig med aksjemarkedets oppgang – det er som om de ikke klarer å innse at det USA og Israel har gjort, ikke kan reverseres.  

Hvem skal betale erstatning til Iran for all skaden som er gjort, slik at de blir «hele» igjen? Alt dette kommer til å ta minst resten av året å ordne opp i. Så for å svare på spørsmålet ditt: Både amerikansk økonomi og resten av verden går inn i en svært alvorlig økonomisk krise.

Finanssystemet og energihandelen

GLENN DIESEN: Energidelen av dette er interessant. Vi ser ei klar linje fra USA gjennom flere tiår. Men Trump har vært mer åpen og ærlig enn forgjengerne sine. Han har sagt rett ut i Syria: «Vi vil ha olja deres», i Venezuela: «Vi vil ha oljederes», og nå med Iran: «Vi vil ha olja deres». Andre presidenter har tenkt det samme, men det er interessant at det blir sagt så åpent.
Hvordan tror du dette påvirker finanssystemet? I hvilken grad henger energihandelen sammen med det amerikanske finanssystemet? For med en så finansdominert økonomi kan det fort bli uro i USA hvis noe går galt der.

MICHAEL HUDSON: Når det gjelder det første du sa – at Trumps politikk bare fortsetter det alle tidligere amerikanske presidenter har gjort – så har det ikke vært noen endring i det hele tatt. Du kan merke deg at ingen tidligere president – verken Biden, Obama eller de to George Bush-ene – har kritisert det Trump gjør.  

Tvert imot applauderer tyske ledere Trump. Sjøl om de ikke lar USA bruke luftrommet over Spania og Italia, og nå blokkerer amerikansk luftrom over Sicilia og Frankrike, opprettholder de fortsatt sanksjonene. Ingen land i verden har anklaga Trump for å være krigsforbryter eller for å bryte krigens folkerett. Det er som om alle nøler med å se for seg en verden som ikke styres av USA på denne måten.

Nullrentepolitikken og finansiell skjørhet

Etter boligkrisa og «junk mortgage»-krakket i 2008 har finanssektoren vært svært overbelasta. President Obamas løsning var å si at den eneste måten å få bankene ut av negativ egenkapital på, var å innføre nullrentepolitikk — altså renter nær null.  

Med lave renter ble det lønnsomt for bankene å låne ut til boligkjøp, aksjer og obligasjoner. Dette trakk opp verdien på sikkerhetene deres og hjalp ikke bare til med å få det amerikanske finanssystemet ut av minus, men ga også en stor gevinst til finanssektoren og Wall Street-interessene bak Obama-administrasjonen.  

Fra 2008 har lønnsnivået i USA vært helt flatt. 40 prosent av amerikanerne har ingen sparepenger i det hele tatt. All vekst i formue har gått til finansiell vekst — bolig, aksjer og obligasjoner. Dette er resultatet av nullrentepolitikken som gjorde det lønnsomt for privat kapital.  

Plutselig kunne ikke-bankutlånere — store firmaer som Blackstone og andre — låne penger fra bankene til bare 1 prosent rente. De kjøpte opp selskaper og begynte med det som kalles gjelddrevne oppkjøp for profitt – de belasta selskapene med mye gjeld og tappa dem for alt de var verdt for å maksimere kortsiktig fortjeneste, uten å bygge dem opp på lang sikt. De kjøpte på kreditt med svært lav rente og tok ut alt overskuddet over denne lave renta.

Gjeldspyramiden og sammenbruddet

Sånn har det vokst fram en enorm finansiell pyramide bygd på banklån. Federal Reserve har gitt enorme kreditter til bankene mot sikkerhet fra alt dette. Det har vært en kunstig prisøkning på eiendeler.  

Økonomer som Milton Friedman trodde at mer penger ville føre til høyere forbrukerpriser. Men bankene låner ikke ut til forbruk – de låner til eiendeler som bolig, aksjer og obligasjoner. Verdien på et hus, et kontorbygg eller et selskap er det banken er villig til å låne mot det. Jo lavere rente, jo større lån kan man ta opp.  

På denne måten har den reelle økonomien og industrien i USA blitt pressa, mens finanssektoren har fått en fest. Pensjonsfond og private investorer har lagt penger inn i denne gjeldspyramiden. Den eneste måten å holde det gående på er å gjøre økonomien til et pyramidespill – altså låne penger til låntakerne slik at de kan betale renter på gamle lån og unngå mislighold.  

Nå har renta på 30-års boliglån gått over 5 prosent denne uka, og 10-års statsobligasjoner ligger på 4,5 prosent. Nullrenta er borte. Bankene og de gjeldoppdrevne oppkjøp for profitt-selskapene klarer ikke lenger å få igjen kostnadene sine ved å låne ut nok penger til å holde pyramiden gående. Det er det store problemet for økonomien.  

Og nå har krigen i Iran skapt varige brudd i betalingskjeder knytta til olje, gass, ammoniakk, gjødsel, svovel og helium. Disse bruddene vil føre til mislighold. Når misligholdet starter, snur den eksponensielle gjeldsveksten til eksponensiell nedgang. Det er det en økonomisk krise er.

De breiere internasjonale virkningene

GLENN DIESEN: Det er vanskelig å forutsi hvordan dette vil utvikle seg, med så mange aktører som blir berørt – spesielt når vi bare ser på energien. Men hvordan tror du de andre stormaktene blir påvirket? Vi ser at NATO har prøvd å begrense Russlands tilgang til viktige sjøveier i Svartehavet, Østersjøen og Arktis. De har angrepet russiske oljetankere og raffinerier. Kina er bekymra for disse flaskehalsene og ser USAs angrep på Iran som en måte å ramme deres egen energitilgang på. India blir også hardt ramma – de blei nettopp overtalt til å redusere kjøp av russisk olje, og nå må alt snus og de oppfordres til å kjøpe mer igjen.
Hvordan tror du det internasjonale systemet vil tilpasse seg? USA prøver sterkt å skylde på Iran, men det var USA og Israel som angrep.

Europas økonomiske sjølmord og sammenbruddet av vestlig orden

MICHAEL HUDSON: Det internasjonale systemet tilpasser seg ikke. Russland har sagt at fordi Europa og NATO-landa likevel skal slutte å kjøpe russisk gass og olje (noe de delvis har klart siden 2022), hvorfor ikke stoppe det nå? Europa har sagt at de skal slutte å importere russisk olje og gass fra mai. Russland har trua med å bryte alle langsiktige kontrakter og selge til andre land. Med Hormuzstredet stengt har Russland ingen problemer med å finne nye kjøpere.  

Europa ser ut til å begå økonomisk sjølmord ved å følge sanksjonene mot Russland. Spesielt Tyskland har allerede merket konsekvensene av å kutte russisk gass og olje. Hele Europas økonomi kommer til å likne på Tysklands etter 2022 – med fallende BNP.  

Ikke nok med det: Ukraina har kutta gassforsyninga til Ungarn og Tsjekkia via rørledning. Ukraina, som ikke er NATO-medlem, har i praksis erklært krig mot Ungarn, og NATO støtter angriperen mot et NATO-land. Jeg ser ikke hvordan NATO og EU kan overleve dette. Den økonomiske krisa vil tvinge regjeringene til å bryte reglene for hvor store underskudd de kan ha, for å gi subsidier til folk og bedrifter slik at de kan varme opp hus og kontorer og ha strøm når gass- og oljeprisene stiger.  

Noen må gi etter. I Tyskland sier Merz at vi må senke levestandarden og kutte i velferd for å bruke mer penger på militæret mot Russland. Dette er galskap. Dette er den fortellinga europeerne har fått – at de trenger amerikansk beskyttelse mot en russisk invasjon. Som om elefanter eller flyvende tallerkener skal invadere noen. Russland har ingen interesse i å invadere Europa. De har vendt oppmerksomheten mot Asia, og det har de fleste andre land også.

Vest-Asia og skiftet mot en ny verdensorden

Ordbruken har endra seg. For 30 år sia kalte vi området Mesopotamia, Irak og Iran for «Nærøsten». Så blei det «Midtøsten». Nå sier vi i pent selskap «Vest-Asia». Det anerkjenner at dette området nå hører til Asia. Verdens vekstområde ligger i Asia, mens Europa og USA blir hengende etter. Det er en høflig måte å si at Asia er øst, ikke vest lenger.
Verden deler seg i to: USAs allierte i Europa, Vesten og noen land i Øst-Asia (Japan, Korea, Filippinene) på den ene sida, og en helt annen økonomisk gruppering på den andre.

Sivilisasjonskamp eller angrep på sivilisasjonen?

Amerikanerne har i mange år kalt dette en sivilisasjonskamp. Men det er ikke det. Det er et angrep på sivilisasjonen fra USA og dets allierte. De bryter alle regler om nasjonal selvstendighet, ikke-innblanding i andre lands saker, krigens lover (du skal ikke angripe sivile, bare militære mål, du skal ikke starte krig uten å erklære det, og ikke gjøre overraskelsesangrep).  

De aller fleste folkerettsregler de siste år og tiåra har USA brutt.  Trump og hans utenriksministre har sagt rett ut at de ikke trenger folkerett lenger, fordi den ikke gagner USA. Men folkeretten var det som skulle holde sivilisasjonen sammen —reglene for anstendig oppførsel mellom land. I stedet ser vi etnisk og religiøst hat fra Ukraina til Israel til fundamentalistiske kristne som bryter alle disse prinsippene: respekt for individet og frihet. Likevel kaller USA dette en kamp mellom «demokratier» (Ukraina, Israel og USA under Trump) og «autokratier» – land som har sterk nok regjering til å motstå dette angrepet på sivilisasjonen. Iran har stått enda sterkere enn Russland i dette forsvaret.  

Iran hadde egentlig ikke noe valg. De kjemper for sin eksistens og vil ikke overgi seg. Det minner om Patrick Henry under den amerikanske revolusjonen: «Gi meg frihet eller gi meg døden.» Amerika hadde ikke begrepet om martyrium, men Iran har det, og det hadde afrikanske folk også da europeerne angrep dem på 1800-tallet. De var villige til å kjempe sjøl mot maskingevær fordi de kjempet for en livsform mot folk som ville gjøre dem til slaver eller frata dem selvstendighet og evnen til å bestemme sin egen framtid.  

Dette er egentlig en moralsk kamp som også har blitt en økonomisk og handelskamp. Det er det som fører til splittelsen i verden.

Det siste gispet fra amerikansk makt

Uansett hva Iran eventuelt går med på når det gjelder oljehandel, vil denne splittelsen fortsette. Dette er USAs siste sjanse til å holde på en makt de ikke lenger kan beholde. De kan ikke lenger være et velstående land som tilbyr andre land en vinn-vinn-situasjon. Amerikanske interesser står nå åpent mot interessene til alle andre land.  

Likevel skjønner ikke alle at hvis de underkaster seg amerikansk politikk, risikerer de å bli dytta inn i krise, stenge industri, miste jobber og oppleve avindustrialisering – mens resten av verden, fra Vest-Asia til resten av Asia, vokser. Det er verdens framtid.  

Det er ingen seriøs diskusjon om hvilke institusjonelle eller strukturelle endringer som trengs. Dette er ikke en liten justering. Vi trenger kanskje et nytt ord for det som skjer.

Utover krise og nedgang: En ny økonomisk virkelighet

Husk den store depresjonen på 1930-tallet. Ordet «depresjon» ble opprinnelig brukt som en mild omskrivning for en liten nedgang. Seinere ble det et dårlig ord, og en fant på «resesjon» som noe enda mildere – bare en midlertidig brems før veksten kom tilbake.  

Men vekstbanen Vesten har fulgt, er nå slutt. Vi stagnerer ikke bare — vi går faktisk nedover, som vi ser i Tyskland og Europa. Globale sør-land som ikke har råd til å betale de høye prisene for olje, gass, helium og gjødsel som de rikere asiatiske landene betaler, får det ekstra vanskelig.  

Noen må gi etter. Mange bedrifter i USA vil ikke klare å betale gjelda si til bankene på grunn av høye energipriser. Land med stor utenlandsgjeld vil også få problemer med å betale handelsunderskudd når prisene på olje, gass og gjødsel skyter i været.  

Dette kan ikke forutsies med vanlige økonomiske modeller. Det er utafor alle grafer.

Teknologigiganter, energi og omstilling i OPEC

Sjøl i dagens oppgang på Wall Street er det teknologiselskapene innen informasjonsteknologi som stiger mest. Men alle de sju store selskapene som driver NASDAQ, trenger masse energi for å vokse. Det har nesten ikke vært noen økning i strømproduksjonen i USA. Det finnes ikke nok energi til dem.  

Derfor har Google, Amazon, Facebook og andre flytta deler av virksomheten til Saudi-Arabia, Emiratene og Bahrain der energien finnes.  

Men Iran har sagt at de ikke vil føle seg trygge så lenge USA har militærbaser der, og så lenge OPEC-landene har et nært samarbeid med USA — der de investerer oljepengene sine i USA. Så lenge dette samarbeidet finnes, utgjør de en trussel fordi de oppmuntrer til krig mot Iran.  

Derfor bomber Iran nå disse sentrene og ber de andre arabiske emirater og monarkier om å flytte seg i asiatisk retning. De kan ikke fortsette å være del av USAs gruppe hvis Iran skal føle seg trygg.

Stormaktslederen som svekkes

GLENN DIESEN: Det som er fascinerende er at det i 40–50 år har vært skrevet mye om USA som en mild stormaktsleder – altså en dominerende makt som andre land burde se som en fordel. Men når en stormakt svekkes, blir det vanskelig å være mild. Et svakere USA vil bruke økonomiske virkemidler for å holde andre nede.
Mange spådde at når USA begynte å miste makt, ville de enten slutte å være leder eller slutte å være mild. Den aggressive politikken vi ser nå – kontroll over olja, kutte teknologi til Kina, kutte oljehandel for Russland – blei faktisk forutsett. Likevel kommer det som et sjokk for mange.

Slutten på en epoke: Ikke nedgang, men et krakk

MICHAEL HUDSON: Vi trenger et bedre ord enn «nedgang». De som snakka om «decline» hadde ikke peiling. En nedgang er som en vanlig konjunktursyklus som går opp og ned og alltid kommer tilbake. Dette er ikke det. Dette er et krakk. Det som skjer er at det går opp, opp, og så faller det brått.  

Det ville vært en nedgang hvis andre land hadde forberedt seg på hva som skulle erstatte det amerikanske systemet. Men det har de ikke gjort. Vi ser slutten på en epoke, ikke en gradvis nedgang, men en brå endring.  

Denne endringa kommer ikke utafra. Den kommer fra USA sjøl. USA har satt sine interesser opp mot alle andre land: Vi hater Kina fordi de er mer velstående, vi hater Russland fordi de støtter Kina, vi hater Iran fordi vi ikke kontrollerer olja deres, osv.  

Nå i det siste har Trump sagt at han er veldig sint på Europa fordi de ikke sendte marinen sin for å begå selvmord i Persiabukta. Han sa: «Hvis dere vil ha olje, hvorfor sender dere ikke marinen deres for å åpne Persiabukta og hente den? Det er vår krig, ikke deres problem.»  

USA har fra Bush via Obama til Trump stengt seg sjøl ute fra resten av verden og i praksis erklært krig mot resten av verden. Dermed har resten av verden nesten ikke noe annet valg enn å slutte seg til Iran. Det er det mest overraskende i alt dette – at USA har ødelagt sitt eget imperium.

Behovet for en ny verdensorden

Vi ser en systemendring. Verden er ikke lenger del av de gamle trendene. De gamle forbindelsene er brutt. En ny verden prøver å bygge seg opp. Det er lite diskusjon om dette. Vi trenger alternativer til IMF, Verdensbanken, FN, Verdensdomstolen og den amerikanske hæren. Vi trenger egne internasjonale organisasjoner og til slutt egen militær styrke for å forsvare oss, slik at det som har skjedd med Iran og andre land siden 1950-tallet aldri skal skje igjen.  

Vi trenger et nytt pengesystem, finanssystem, handelssystem og ny folkerett for å erstatte FN, som nå er like utdatert som Folkeforbundet var før andre verdenskrig.

GLENN DIESEN: Det er et godt poeng. Det er lett å peke på feilene i det gamle systemet, men hva skal komme etterpå? Vi får håpe det blir mer debatt om dette.
Siste spørsmål: Når det gjelder mangel på energi og gjødsel – hvordan kan vi spore ringvirkningene gjennom hele kjeden? Det er et vagt og bredt spørsmål.

MICHAEL HUDSON: Svaret blir vel det samme fra de fleste: Uten gjødsel synker avlingene, og når avlingene synker, stiger prisene. I en krise er det de som har mest penger som får kjøpe det som finnes. Bønder tjener ofte mer når avlingene svikter og prisene går opp, enn når alt er normalt.  

USA fortsetter å gi subsidier til bønder for å dyrke mais til drivstoff (gasohol). Det er helt galematias. En skulle tro de heller ville dyrke mat til folk. Det skjer ikke.  

Andre land vil kanskje skifte fra eksportvekster til matvekster for å brødfø seg sjøl. Verden vil innse at det trengs matsuverenitet for å beskytte seg mot at USA bruker mat, olje og gjødsel som våpen. Vi må hindre at internasjonal handel blir et våpen i det hele tatt.  

Spesielt Afrika får store problemer med sult. Store land i Latin-Amerika som Brasil og Argentina vil klare seg bedre fordi mange kan spise soya – det er sunt og proteinrikt.  

Men Afrika sliter på grunn av de ensidige jordbruksøkonomiene som Europa og Verdensbanken har skapt der siden andre verdenskrig. De ga opp selvforsyningen de hadde under krigen. Nå er de tilbake i en krigslignende situasjon der eneste overlevelsesvei er å bli selvforsynt. Denne selvforsyningen vil vare lenger enn noen retur til gammel internasjonal arbeidsdeling mellom overskuddsland og underskuddsland.  

Hele tankegangen om økonomisk vekst må endres. Verdensbanken må slutte med å satse på plantasjejordbruk og utenlandsk eierskap av råvarer, jord og ressurser som gir grunnrente .

Strategisk uavhengighet og sammenbruddet av vestlig avhengighet

GLENN DIESEN: Det er rart hvordan verden er snudd på hodet. Etter andre verdenskrig kunne land som allierte seg med USA stole på pålitelig internasjonal handel. De kunne tillate seg å bli avhengige av handel og ta Ricardos komparative fortrinn til ytterligheten – de trengte ikke produsere egen mat, egen gjødsel eller egen energi.
Land som var motstandere av USA, derimot, måtte utvikle selvforsyning på mange områder, inkludert teknologi. Nå som det amerikanske systemet bryter sammen, ser vi hvor sjokkerende mangelen på strategisk uavhengighet er hos noen av USAs allierte. Europa er et godt eksempel. Har du noen avsluttende tanker før vi runder av?

MICHAEL HUDSON: Ja, la oss se på Storbritannia. De har tilgang til utenrikshandel, men hva har de å betale med? De har blitt avindustrialisert gjennom Margaret Thatcher og Tony Blair – både konservative og Labour har bidratt. Hva har de å tilby verden i bytte for mat, nødvendige varer og energi? De har nesten ikke lenger olje fra Nordsjøen. Norge og Skandinavia ser også at reservene deres i Nordsjøen blir små. Hvordan skal disse landa klare seg nå som de har fulgt nyliberal økonomisk politikk og avindustrialisert seg?

GLENN DIESEN: Vi får se det snart. Det er overraskende hvor raskt alt har endret seg. På 90-tallet var det nærmest enighet om «the end of history» – at dette var det endelige systemet. Nå står vi midt i en massiv krise. Mange advarte om at krigen mot Iran bare ville forverre det svake fundamentet i verden. Og her er vi.
Takk som alltid for at du tok deg tid til å dele innsikt.

MICHAEL HUDSON: Takk for at jeg fikk snakke om de store spørsmålene.

Dette basert på Glenn Diesens intervju med Michael Hudson:
«Michael Hudson: World Will Not Be the Same After the Iran War».
Originalvideoen er produsert av Glenn Diesen.
Teksten er henta fra The Singju Post (Pangambam S).
Oversatt til norsk av Politikus.no.
Takk til Diesen for et opplysende intervju
og til Pangambam S for omgjøring av tale til tekst.

EUs ETS2 (Emissions Trading System 2) er et nytt kvotesystem som skal prise CO₂-utslipp fra veitransport (bensin og diesel), oppvarming av bygg og småindustri. Det ble vedtatt som del av EUs «Fit for 55»-pakke og trer i kraft gradvis fra 2027 (med overvåking fra 2025). Argumentet er «klima», naturligvis.

Siden Norge er del av EØS-avtalen, er ETS2 tatt inn i avtalen (desember 2023), og det vil derfor gjelde for Norge også. Systemet fungerer «upstream»: drivstoffleverandører (oljeselskaper og importører) må kjøpe og overlevere kvoter for de utslippene som fossilt drivstoff og fyringsolje medfører når det selges til forbrukere og bedrifter. Kostnaden vil i stor grad veltes over på sluttprisen til forbrukerne.

Norge har allerede en av Europas høyeste CO₂-avgifter på drivstoff (ca. 1400–2400 kr per tonn CO₂ innen 2030, avhengig av utvikling). ETS2 kommer i tillegg, med mindre regjeringa justerer den nasjonale avgiften for å unngå dobbeltbeskatning.

Regjeringens egne anslag viser en mulig prisøkning på 1,5–7,5 kr per liter (lavt vs. høyt scenario), avhengig av kvoteprisen i markedet. Andre analyser peker på 1,20–2,50 kr per liter ved moderate kvotepriser (f.eks. 50–90 euro per tonn CO₂), mens mer pessimistiske scenarier (høye kvotepriser) kan gi større påslag.

NAF (Norges Automobil-Forbund) har advart om at dette i verste fall kan bidra til pumpepriser nær 30 kr/liter hvis det legges på toppen av dagens avgifter uten justering.

Automatikk og algoritmer

Drivstoffmarkedet i Norge (og Europa) bruker i dag i stor utstrekning dynamisk prising og algoritmer. Prisene på bensin og diesel justeres allerede i dag flere ganger om dagen eller ukentlig, basert på faktorer som råoljepris, valutakurs, konkurranse, etterspørsel og – ikke minst – avgiftsendringer og andre kostnadspåslag. Når leverandørene får en ny, fast eller variabel kostnad fra ETS2-kvoter, vil dette raskt bli reflektert i deres priser til stasjonene.

Dette betyr at når ETS2 starter (gradvis fra 2027/2028), vil kvoteprisen (som handles på markedet og kan variere) bli en del av de automatiske beregningene. Hvis kvoteprisen stiger (for eksempel på grunn av strammere tak på utslipp), vil algoritmene raskt justere prisene oppover – akkurat som de gjør i dag ved oljeprisøkninger eller avgiftsendringer.

Systemet starter med overvåking i 2025–2027 og full kvoteplikt fra 2028. Kostnaden vil trolig komme inn jevnt, men kan forsterkes av markedsforventninger allerede før (f.eks. gjennom futureskontrakter og prisjusteringer i kontrakter).

Politikerne overlater dette feltet til EU og algoritmer

Gjennom dette systemet abdiserer politikerne fra å drive norsk energi- og samfunnspolitikk. De har overlatt styringa til EU og algoritmer.

Politikerne (både i Norge og EU) overlater i praksis (og med glede) mye av den konkrete prissettinga av CO₂-utslipp fra drivstoff og oppvarming til et markedsbasert kvotesystem og de automatiske mekanismene som følger med.

Siden Norge er bundet gjennom EØS-avtalen, må vi implementere systemet. Stortinget og regjeringen kan ikke enkelt endre taket eller selve kvotemekanismen.

Når kvoteprisen stiger (f.eks. fordi EU strammer inn taket eller etterspørselen øker), vil oljeselskapene automatisk få høyere kostnader. Disse kostnadene veltes videre gjennom kontrakter, dynamisk prising og algoritmer hos grossister og bensinstasjoner. Det gir et «automatisk» økonomisk signal til forbrukerne uten at Stortinget må vedta ny avgift hvert år.

Dette er bevisst designet i karbonprisinga.

«Klimamålene» overkjører demokratiet

Hvis regjeringen demper eller fjerner den nasjonale CO₂-avgiften på drivstoff for å unngå dobbeltbeskatning når ETS2 innføres, må man kompensere for å nå de samme utslippsmålene gjennom andre tiltak – som kan bety høyere avgifter eller strengere reguleringer andre steder.

ETS2 dekker deler av ESR-sektoren (drivstoff til bil og oppvarming). Hvis man reduserer den norske CO₂-avgiften på disse områdene tilsvarende ETS2-kvoten (for å unngå dobbel prising), vil den effektive karbonprisen på drivstoff kunne bli lavere enn regjeringens opprinnelige plan (opptrapping mot 2400 kr/tonn i 2030, videre til 3400 kr i 2035). For å holde den totale utslippsbanen på sporet, må andre virkemidler da bidra mer.

Digital ID, digital valuta og personlige karbonkvoter

Det jobbes hardt for å tvinge oss inn i et system med digital ID, digital valuta og personlige karbonkvoter. Blir det gjennomført kan systemet styre hver enkelt innbyggers forbruk og adferd.

Ideen om personlige karbonkvoter har vært diskutert i akademia og blant noen klimaaktivister i mange år. Den går ut på at hver borger får et årlig «karbonbudsjett» (f.eks. i form av tokens eller poeng), som trekkes når man kjøper fossilt drivstoff, flybilletter eller andre utslippsintensive varer. Overskudd kan selges, underskudd krever kjøp av ekstra kvoter.

EU jobber med utvidet digital identitet (European Digital Identity Wallet) som skal gjøre det enklere å logge inn på tvers av land for offentlige tjenester, banking osv. Dette er ikke direkte knyttet til karbonsporing, men teoretisk kunne en slik «lommebok» i framtid integreres med andre systemer (f.eks. for å verifisere alder, bosted eller subsidieordninger).

ECB jobber med en digital euro som et supplement, eller alternativ, til kontanter. Den skal fungere som digital sentralbankpenger, med fokus på personvern, betalingsvalg og monetær stabilitet. Det er ingen offisiell kobling til karbonkvoter eller ETS – foreløpig. Men det kan det godt bli.

Hvis man innførte personlige karbonkvoter, kunne det teknisk sett integreres med digital ID for verifisering og en digital valuta/wallet for automatisk trekk ved betaling (f.eks. dyrere bensin hvis kvoten er brukt opp). Noen ser for seg en «dual currency»-modell der karbontokens handles parallelt med vanlig valuta.

Og dette gjøre det lettere å gjøre smartbyer til innhegninger der gjerdene overvåkes av algoritmer og adgangskontroll.

«Klima» er redskapet – helt uavhengig av fakta

I hele systemet ligger det inne en forutsetning om «klima» helt uavhengig av hva fakta og videre forskning måtte vise om det faktiske samspillet mellom menneskelig aktivitet i det virkelige klimaet på jorda. «Klima» er også bygd inn som forutsetning uavhengig av om disse «klima»tiltakene føre til de ønskelige klimavirkningene. «Klima» er blitt opphøyd til den hellige gral som brukes som virkemiddel for å innføre et hyperteknokratisk diktatur som kontrolleres av dem som kontrollerer algoritmene og der demokratiet ikke lenger finnes.

Oppskyting av Norges første satellitt fra Andøya måtte stoppes onsdag 25. mars pga. fiskebåter i sikkerhetssonen.

Spekulasjonene om det var sabotasje går, men fiskerne forklarer hendelsen med at de ble plaget med å få opp bruket.

Frode Bygdnes.

Om det hadde vært sabotasje så ville det vært forståelig

Avtalen rakettbasen hadde med fiskerne, gikk ut for 14 måneder siden. Siden den gang har fiskerne blitt ignorert. De får bare meldinger gjennom media: «Andøya Space vil med dette informere om rakettkampanje i perioden 19. mars til 19. april 2026, mellom klokken 16:00 og 24:00 lokal tid.».

8 timer hver dag i en hel måned i det beste fiske med skreiinnsiget til kysten, blir fiskerne bedt om å holde seg unna vestsida av Andøya. Det er det området skreien vandrer på veg til Lofoten. Derfor er denne perioden identisk med perioden kystfiskerne innen torskefisket henter store deler av årsinntekta si. Onsdagens hending var neppe heldig for fiskerne heller. Nye datoer og tidspunkt for oppskyting forstyrrer dem enda mer.

Politiet varsler at det ikke var forbudt å være i sikkerhetssonen, så de vil ikke forfølge fiskebåtene. Ferdselsforbud var bare på land. Så nå ber Isar Aerospace om at myndighetene stenger havområdet mens oppskytinga foregår, men fiskerne svarer med å advare mot strengere regime til havs.

Dette var bare en rakett. Planene er 30 oppskytinger der mest hele vestsida av Andøya er sikkerhetssone på havet. Både Andøya Space og fiskerne er avhengig av været. Lørdagens oppskyting ble igjen utsatt, men denne gangen pga. været. Begge parter trenger godt vær for sin virksomhet. Fiskerne trenger minst to dagers sammenhengende godt vær for å sette bruket sitt. Stadige avbrudd skaper store problemer for dem. Andøya Space må tilpasse seg fiskernes behov. Fiskerne kom først og er grunnlaget for bosettinga. Det alvorlige er at myndighetene ikke har sørget for en avtale mellom to næringer som bruker de samme områdene.

Nå virker det som at politiet blir brukt til å overkjøre fiskerne med å innføre ensidig et ferdselsforbud på havet. Dette er et eksempel på at myndighetene ønsker å ta kontroll over sivilsamfunnet, slik som de også ønsker med beredskapslovene.

Det er kritikkverdig at de ikke har hørt på fiskerne som hevder at en må se på all aktivitet i sammenheng. Fra Andøya har den militære aktiviteten tatt seg kraftig opp. Skytefelt på havet både nord for og øst for Andøya forverrer utøving av fisket.

Skytefeltene til havs dekker omtrent alle fiskefeltene. Fra Andøya prøveskytes det titt og ofte mot øya Ørja med missiler.  Hva som blir liggende igjen i fiskefeltene som skrap og blindgjenere, og om sprengingene skremmer fisken bryr ikke forsvaret seg med.

Arrogansen til Forsvarsdepartementet kom tydelig fram da de godtok at to utrangerte fregatter ble senket, en på Svensgrunnen. Da stilte forsvaret fiskefeltene til disposisjon for amerikanernes nye bombe «Quicsink», sluppet fra deres B2 bombefly. Myndighetene har uten politisk behandling, gjort Andøya med havområdene til et militært øvingsfelt. De militære øvelsene hindrer ikke bare fiskerne. I oktober ble bilferga mellom Refsnes og Flesnes innstilt i 3 timer pga. øvelse. Sikkerhetssone som er oppretta på store deler av Andøya, er utvidet med ferdselsforbud under oppskytinga.

Fra Andøya Space sin nettside

Hva er Andøya Space?

Andøya Spaceport presenteres som en kommersiell romhavn for oppskyting av små satellitter fra Norge. Bak raketten står det tyske selskapet Isar Aerospace. Så var den tyske kansleren Friedrich Merz på besøk på Andøya og generalsekretæren Mark Rutte på besøk til Sætermoen. Rakettoppskytinga presenteres som en måte Europa kan bli uavhengig av USA i disse urolige tider. Isar Aerospace viser til at Europa er med i romkappløpet der Norge nå får ta ytterligere steg inn i den nye romalderen.

En av aksjonærene i Isar Aerospace er Airbus Ventures som har hjemmeadresse i California. En annen eier er NATO Innovation Fund (NIF).

Slike satellitter over polområdene skanner hele jordoverflata. Bare ved polene kan en nå satellittene på hver runde. Det betyr at signalene må tas ned på Svalbard. 100 antenner er satt opp  på Platåberget oppfor Longyearbyen. Disse antennene er en del av NASA sitt kommunikasjonsnettverk. Pga. Svalbardtraktaten heter det seg at det er Kongsberg Våpenfabrikk og Departementet som eier dem, men de er bygd opp av amerikansk kapital slik som Vardøradarene. Signalene går i sann tid direkte til USA.

Like lite som Norge har kontroll over SvalSat på Platåberget, vil vi ha kontroll med dataene fra denne satellitten som skal sendes opp fra Andøya. Vi trenger ikke Andøya Spaceport for å ha kontroll med satellittene når vi har Platåberget på norsk jord. Men viljen til å trosse USA er ikke tilstede.

På Svalbard er det ikke kystfiskere. At satellitten ikke kan skytes opp fra Svalbard må vel bety at den skal brukes til militære formål? Men signalene vil bli tatt ned på Svalbard.

Les også: Svalbard – en ny konfliktøy

Nå som den kriminelle sionistisk-amerikanske krigen mot Iran går inn i sin andre måned, har konflikten vist seg å være så ødeleggende for aggressorene at det utløses alvorlig alarm. Den pinlige fiaskoen når det gjelder å undertrykke Den islamske republikken fra luften har reist utsiktene for en amerikansk bakkeoperasjon av noe slag, allment oppfattet som et selvmordsoppdrag. Washington har også brent opp over 850 Tomahawk-missiler og 1000 avskjæringsmissiler, i en takt Pentagon finner «alarmerende». I prosessen nærmer Israel seg raskt total avrustning.

Kit Klarenberg.

Den 24. mars publiserte den britiske eliteorganisasjonen med tilknytning til statsmakten RUSI en knallhard rapport om krigens første 16 dager. Et internt «regnskapsverktøy» som sporer det «intense forbruket av avansert ammunisjon» av den amerikanske og sionistiske enheten, beregner 11.294 avfyringer i løpet av denne perioden, som kostet totalt omtrent 26 milliarder dollar å produsere. Resultatet er at amerikanske – og dermed israelske – lagre av langtrekkende avskjæringsmissiler og presisjonsvåpen «nærmer seg uttømming». Og det vil kanskje koste det dobbelte av det svimlende beløpet å fylle opp det som har gått tapt.

Motstandsbevegelsen viser ingen tegn til å bremse angrepet, og alt tyder på at Teherans ammunisjonsproduksjon fortsetter i høyt tempo i krigstid. Selv vestlige medier har erkjent at Irans drone- og missilarsenal koster bare en brøkdel å produsere av de tidligere og fremtidige utgiftene involvert i å skyte dem ned. Ifølge RUSI har krigen mot Iran avslørt en «kritisk sårbarhet» i kjernen av imperiets krigføringsevner: Et «strategisk ødeleggende kostnads-bytteforhold som Vestens industrielle kapasitet ikke er forberedt på å opprettholde».

Over et dusin forskjellige ammunisjonsbomber ble avfyrt av USA og Israel i løpet av konfliktens første 16 dager, «i et tempo som ser ut til å være uholdbart». Nå fortsetter Teherans nådeløse angrep «å tappe koalisjonens mest kritiske ressurser» – RUSI beregner at missil- og droneangrep har vært i gjennomsnitt 33 og 94 angrep daglig. Til sammenligning viser organisasjonens analyse at «magasinavgrunnen» for Washington og Tel Aviv «kommer snart». Dessuten har Rheinmetalls administrerende direktør advart om at imperiets globale ammunisjonslagre er «tomme eller nesten tomme».

Ettervirkningene av et iransk angrep på Tel Aviv, 28. februar

Den sionistisk-amerikanske krigen mot Iran har dermed blitt «en utholdenhetskamp», der «den avgjørende fordelen flyttes til aktøren som kan opprettholde sin defensive økonomi og fylle opp sine mest kritiske ressurser». Basert på nåværende kamptrender har Den islamske republikken denne fordelen fast, og vil fortsette å ha det. USA kan være bare uker unna å gå tom for bakkeangrepsmissiler – inkludert de mye omtalte ATACMS-missilene – og THAAD-avskjæringsjagere. RUSI spår på lignende måte at Israels Arrow-avskjæringsjagere «sannsynligvis» vil være «fullstendig uttømt» i april.

I tillegg til enorme utgifter, selv på produksjonsnivåer før krigen, ville det ta år å erstatte det som ble brukt på litt over to uker mot Iran. Som denne journalisten dokumenterte 24. mars, har Teherans stenging av Hormuzstredet kastet imperiets allerede knuste forsvarsindustrielle base ut i fullstendig uorden. Varer og komponenter som er sentrale for å konstruere og vedlikeholde digitale og elektroniske systemer, og presisjonsstyrt ammunisjon, som hittil passerte daglig gjennom stredet i overflod, er nå knappere og stadig dyrere.

«Konstant varsling»

Iran har ikke bare overveldet og avvæpnet den sionistiske enheten og imperialistiske mål over hele Vest-Asia via systematiske, forskjøvne angrep med droner og missiler. Å lamme minst 12 amerikanske og allierte radarer og satellittterminaler i hele regionen har redusert avlyttingsratene ytterligere, samtidig som det har økt antallet ammunisjonsvåpen som er nødvendige for å skyte ned den siste sperringen som ble avfyrt fra Teheran – ofte uten hell. Opptil 11 Patriot-avlyttere kan avfyres mot et iransk missil, opptil åtte mot en enkelt drone.

Som en rapport fra den svært innflytelsesrike sionistiske «tenketanken» JINSA fra 26. mars bemerker: «Irans angrep har påført alle komponenter i den defensive arkitekturen økende kostnader.» Den islamske republikken gikk inn i konflikten «med en bevisst plan om å svekke amerikanske og [allierte] evner ved å angripe hvert element i deres luftforsvarsarkitekturer.» I prosessen har «noen av de mest kapable og dyre sensorene» i Washingtons globale beholdning blitt ødelagt, med liten sjanse for reparasjon på kort sikt.

Disse sensorene gir i mange tilfeller eksplisitt den sionistiske enheten et «tidlig varslingssystem». Et gapende og stadig større hull har dermed blitt revet i Tel Avivs deteksjons- og varslingsnettverk. Som sådan viser iranske dronesvermer – «som ofte trekker på russiske taktiske innovasjoner fra Ukraina-krigen» – seg rutinemessig å være «langt vanskeligere å oppdage og beseire» enn missiler, og treffer dobbelt så mange mål med høy presisjon. Noen amerikanske sensorsystemer kan ikke oppdage lavhøyde Shahed-salver – inkludert de som er spesielt utviklet for å motvirke droner.

Det er ikke bare shahedene som har herjet. Hele motstandsbevegelsen bruker i økende grad fiberoptiske droner som er «immune mot elektronisk krigføringsjamming» og førstepersonsdroner «for presisjonsangrep mot punktmål», rapporterer JINSA. Andre iranske droner er utstyrt med jetmotorer, noe som gjør dem betydelig raskere enn shaheene, og avlytting enda mer problematisk. Etter hvert som konflikten utvikler seg, har Teheran i økende grad vært avhengig av ballistiske missiler som bærer klasestridshoder, som frigjør opptil 80 subammunisjonsstykker i stor høyde som sprer seg over områder som strekker seg over flere kilometer.

JINSA vurderer at over halvparten av de totale iranske missilene som ble avfyrt under denne konflikten til dags dato, bar klasestridshoder, sammenlignet med tre kjente bruksområder under den katastrofale 12-dagerskrigen. «Selv en vellykket avskjæring garanterer ikke at småbombene blir stoppet» – hvis avskjæringshelikoptrene ikke klarer å treffe disse missilene før de kommer inn i jordens atmosfære igjen, sprer de fortsatt subammunisjon i luften, eller slipper dem ut ved nedslag. Disse angrepene retter seg ikke bevisst mot israelske sivile, men gjør likevel hverdagen miserabel for befolkningen i nybyggerkolonien:

«Mindre, hyppigere iranske salver holder sivilbefolkningen i konstant beredskap … [Dette] forkorter tiden mellom angrep samtidig som det reduserer den totale dødeligheten, og bytter masseeffekten mot utholdenhet for å slite ut dagliglivet. Stridshoder med klaseammunisjon forsterker disse forstyrrelsene ved å øke sjansen for at subammunisjon eller vrakgods faller ned i befolkede områder … Israels beslutning om ikke å skyte mot alle innkommende ballistiske missiler som bærer klaseammunisjon antyder også et behov for å rasjonere avlyttere».

«Svært dyktig»

Motstandsbevegelsen er imidlertid hovedsakelig opptatt av å oppfylle sin «bevisste plan om å svekke» amerikanske og israelske forsvarsevner, for å drive førstnevnte ut av Vest-Asia permanent og gjøre regionen trygg for Palestinas endelige frigjøring. I denne forbindelse bemerker JINSA de «ødeleggende effektene» av Irans droner og missilangrep på angivelig usårbare mål. For eksempel anslår Pentagon at et enkelt angrep fra Motstandsbevegelsen på den amerikanske marinens femte flåtes hovedkvarter i Bahrain kostet omtrent 200 millioner dollar.

Det er en av over et dusin amerikanske baser i Gulfen som har fått «betydelig skade». Jagerfly har blitt ødelagt, amerikanske soldater skadet og drept i betydelig antall, og overlevende er sendt i hastverk til lokale hoteller. Iran har besluttet å målrette disse provisoriske, avsidesliggende basene. Samtidig er imperiets lokale luftforsvarsbatterier grundig opptatt med å «forsvare» ødelagte amerikanske militærinstallasjoner tilstrekkelig, «for å skape forholdene for at ytterligere ressurser og reparasjonsteam kan strømme inn i operasjonsområdet».

Når de ankommer, hvor lang tid det vil ta å gjenopprette det som har gått tapt, og om det vil være i det hele tatt trygt å gjøre det, gjenstår å se. I mellomtiden har «iransk ild mot skip i Gulfen vist seg enda vanskeligere å stoppe enn angrep på landmål.» Over halvparten av kjente motstandsprosjektiler avfyrt mot skip i Gulfen og Hormuzstredet har truffet målene sine. Ettersom Gulf-regjeringene har tømt nesten alle sine avskjæringslagre siden 28. februar, kan det som skjer etterpå bli katastrofalt:

«De fleste baser, havner og byer i Gulfen ligger bare en kort avstand fra iranske oppskytningsområder, noe som reduserer tiden forsvarerne har til å oppdage, spore og håndtere innkommende trusler. Iranske ballistiske missiler som skytes opp mot Kuwait, Bahrain, Qatar eller De forente arabiske emirater kan nå målene sine innen tre til ti minutter, en brøkdel av de allerede korte 12–15 minuttene det tar for ballistiske missiler å nå Israel».

For å si det mildt, fra imperiets perspektiv burde ingenting av dette skje. Den sionistisk-amerikanske krigen mot Iran var ment å være en ensidig luftbåren gjengmishandling som bare ville vare i noen få dager, som ville kulminere med Den islamske republikkens kollaps, eller i det minste totale kapitulasjon. Det var tilsynelatende ingen mening i Washington, Tel Aviv eller andre imperiale maktsentre om at Teheran i det hele tatt kunne slå tilbake, langt mindre bringe USAs militærmaskineri i kne.

Likevel var det uunngåelige resultatet av å starte en større konflikt med motstandsbevegelsen fullstendig forutsigbart, og faktisk bredt forutsett. Ingen ringere enn JINSA publiserte en vurdering i september 2024 som advarte om hvordan Iran hadde utviklet en «stor og svært kapabel missil- og dronestyrke», designet for å gjøre amerikanske baser i Vest-Asia «ubrukelige» og «overvelde» luftforsvaret. JINSA erkjente at denne kapasiteten utgjorde en alvorlig trussel mot den sionistiske enheten og regionale amerikanske ressurser – men argumenterte for at flere missilavskytningsfly kunne motvirke trusselen tilstrekkelig.

Denne vurderingen ble forfattet av den tidligere CENTCOM-kommandanten Frank McKenzie, som overvåket imperiets katastrofale retrett fra Afghanistan. 20. mars skrøt han åpent av hvordan krigen mot Iran utfoldet seg i henhold til en strategi utarbeidet av CENTCOM over «mange år», og «mine fingeravtrykk er på denne krigsplanen». McKenzies manglende evne til å ta kjente trusler på alvor, og vrangforestillinger om den ultimate uovervinneligheten – og uuttømmeligheten – av amerikansk og israelsk luftforsvar, forklarer helt sikkert hvorfor konflikten brøt så spektakulært ut mot aggressorene.

JINSAs siste rapport er likeledes full av fantastisk optimisme. Den argumenterer for at Iran kan bli beseiret av at imperiet presser sine vasaller til å flytte sitt USA-leverte luftforsvar til Gulfen, danner en koalisjon med «partnere» i Europa og Vest-Asia «for å eskortere skip gjennom Hormuzstredet», og andre hallusinatoriske komplott. I en bitter ironi jublet rapportforfatteren 5. mars over hvordan «Irans missilildkraft nesten har gått tom». Når vil den keiserlige hjernetrusten anerkjenne den sionistiske enhetens svært reelle nedrustning?

---

Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være lesernes enorme generøsitet. Uavhengig journalistikk krever likevel investering, så hvis du verdsetter denne eller andre artikler, bør du vurdere å dele dem, eller til og med bli en betalende abonnent. Din støtte mottas alltid med takknemlighet og vil aldri bli glemt. For å bestille en kaffe eller to til meg, vennligst klikk på denne lenken.

Kit Klarenberg.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg.

Mer enn to tredjedeler av amerikanske borgere krever en rask slutt på Washingtons krig mot Iran, selv om det betyr at de uttalte målene må oppgis, viser en meningsmåling fra Reuters /Ipsos fra 31. mars.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Undersøkelsen av 1021 voksne fant at 66 prosent støtter en rask avslutning av USAs engasjement, mens bare 27 prosent er for å fortsette militære operasjoner inntil alle mål er oppnådd. Seks prosent svarte ikke.

Støtten for å forlenge krigen er fortsatt høyere blant republikanere enn demokrater, selv om også blant dem ønsker hele 40 prosent en rask slutt på krigen selv om målene om seier ikke blir nådd.

Samtidig øker den offentlige motstanden mot amerikanske militæraksjoner. Rundt 60 prosent sa at de misliker angrep på Iran, sammenlignet med 35 prosent som støtter dem.

Økonomisk press ser ut til å være en viktig faktor som former opinionen. Bensinprisene har steget til over 4 dollar per gallon for første gang på over tre år, og to tredjedeler av respondentene forventer ytterligere økninger.

Mer enn halvparten sa at krigen vil påvirke deres personlige økonomi negativt, inkludert en betydelig andel av republikanske velgere.

Ipsos-dataene peker også på bredere bekymringer rundt krigens konsekvenser. Et stort flertall uttrykte bekymring for risikoer for amerikanske tropper og den økonomiske byrden av fortsatte militære operasjoner.

Motstanden mot å utplassere soldater på iransk jord er spesielt sterk, med over 75 prosent mot utplassering, mens mer enn dobbelt så mange forventer at forholdene i Vest-Asia og i Iran selv vil forverres snarere enn forbedres i løpet av det kommende året på grunn av det amerikansk-israelske angrepet.

Med mellomvalgene som nærmer seg i november, peker funnene på økende offentlig uro over en kostbar og voksende krig, hvis ettervirkninger fortsetter å belaste både husholdninger og politisk støtte i USA.

Tidligere meningsmålinger som er sitert i undersøkelsen indikerer vedvarende skepsis til at krigen vil styrke den langsiktige amerikanske sikkerheten.

Analytiker Aaron Blake, som skriver for CNN, sier at USAs president Donald Trumps mål i Iran har vært inkonsekvente og gjentatte ganger endret seg, noe som undergraver enhver klar definisjon av suksess.

Blake argumenterer for at USA i stedet for en sammenhengende strategi har gått gjennom motstridende mål.

De opprinnelige målene inkluderte å ødelegge Irans offensive missiler, missilproduksjon, marineinfrastruktur og å forhindre at landet fikk tak i atomvåpen. 

Disse målene ble senere revidert, slått sammen eller erstattet – noen ganger samme dag – noe som avslørte forvirring på høyeste nivå om hva krigen egentlig er ment å oppnå.

Blake antyder at dette ikke bare er dårlig budskap, men en bevisst senking av forventningene, med tidlige løfter om total ødeleggelse som stille ble skalert tilbake til vage mål som å «redusere» kapasiteter.

Resultatet er en krig definert av stadig flyttende målstolper, uklare referansepunkter og et lederskap som ser ut til å improvisere sine mål etter hvert som konflikten utfolder seg.

Den offentlige støtten til president Trump har jevnt og trutt sunket etter hvert som krigen mot Iran intensiveres, med  nye bunnivåer blant stigende drivstoffpriser, økonomisk belastning og økende frykt for at konflikten vil gjøre landet mindre trygt. 

Tidligere meningsmålinger viste at et flertall av amerikanske borgere nå er imot krigen, og knytter den direkte til  forverrede levekår og ustabilitet hjemme.

En meningsmåling utført tidlig i mars av Drop Site News og Zeteo viste at et flertall av amerikanske borgere mener Trump startet krigen mot Iran for å «dekke over» Epstein-skandalen, med 52 prosent som var enige i at han handlet «i det minste delvis for å distrahere» fra den.

Undersøkelsen peker også på bredere mistillit, der nesten halvparten av respondentene sier at Trump er mer «responsiv» overfor Israel enn overfor amerikanske borgere, og halvparten av de uavhengige mener at han «prioriterer israelske interesser fremfor amerikanernes».

---

Forestill deg Norge rett etter siste verdenskrig. Fattig, og med små forskjeller. Likhet. Fred og nøytralitet. Framtidstro.Så endringer. Polarisering. Kaldere klima. I 1948 sa vi ja til Marshallplan, dollar og kapitalisme. Året etter ble vi NATO-medlem. Nord-Norges frigjørere ble våre fiender, okkupantmakten våre venner. Med krigen i Ukraina tok russerhatet overhånd.

Jan Christensen.

Innenriks begynte endringene et par tiår før årtusenskiftet. Med oljerikdommen kom jappetiden. Alle skulle være sin lykkes smed. Alt var mulig.
Folketrygden, som fra 1967 skulle sikre alle en verdig pensjonstilværelse, utviklet seg vekk fra målsettingene. 
Arvesølvet vårt, strømmen, gikk fra å være gevinsten av generasjoners slit, til melkeku for noen få.
Offentlig eid virksomhet og tjenester ble omgjort til butikk. Folks behov ble vurdert ut i fra lønnsomhet og markedsøkonomi.

 Ulikhetene ble større. Noen høstet tosifra millionbeløp i årsgasje, mens andre strevde med å få endene til å møtes. Flere ble «working poor» – folk i full jobb som i tillegg måtte ha sosialhjelp for å overleve.
I dag legges utkantstrøk ned, kommuner sultefores, boligpriser i pressområdene skyter i været.
Arbeid for alle skjules av store mørketall.
Ungdom utdannes til hvitsnippere, ikke til yrker som samfunnet trenger. For å holde hjula i gang, åpnes grensene for fagfolk som trengs bedre i eget hjemland.
Til tross for to EU-nei fra folket – trosser våre politikere fortsatt folkeviljen. Gjennom EØS har vi i dag mer EU enn det vi sa nei til i 1972 og 1994.
Gradvis går vi mot 2/3-samfunnet. Et flertall som klarer seg rimelig bra, en tredjepart som stadig sakker akterut.
Når applauderte det norske folk en sånn utvikling?

I norske stortingsvalg stemmer 75-80% av velgerne. Nærmere 4 av 10 bytter parti ved hvert valg. Om hjemmesitterne kom seg opp av sofaen og de utro velgerne fant nye retninger, kunne mye skje.
Kanskje også et valgskred der partier som har programfestet gjenreising av norsk sjølråderett og mindre forskjeller fikk avgjørende innflytelse?
Hva  med en trippelallianse – Rødt, SV og FOR; det nystartede partiet Fred og Rettferdighet? 
Hva kunne ikke en slik allianse fått til i et demokratisk styrt Norge? Forutsatt respekt for gamle kjernesaker, egne valgløfter og folkeviljen?

Noen eksempler:

Oppsigelse av EØS-avtalen. Ut av ACER og andre EU-byråer. Norske lover lagd av våre folkevalgte, ikke av Brussels byråkrater. Likeverdige handelsavtaler med flest mulig land, både i nære og fjerne områder.

Sjølstendig utenrikspolitikk. Oppsigelse av NATO-medlemskapet og ingen amerikanske militærbaser, radarstasjoner eller spionsentraler på norsk jord. Vektlegging av nasjonalt forsvar og verneplikt, med eller uten våpen.

Nasjonal kontroll over data og programvare. Ikke lenger fritt fram for fremmede makter å styre norsk sikkerhet og beredskap. 

Oljefond med investeringer over hele verden. Mest i «utviklingsland», men også i hjemlig infrastruktur. 

Økt sjølberging av livsviktige varer. Hele landet tas i bruk. Beredskapslagre for matvarer og medisiner.

Norsk natur som hele folkets eiendom. Vannkraft som tjener folket. Rimelig strømpris for rimelig forbruk, og strøm som tas av børs. Kun eksport av overskuddskraft. Norsk råderett over egen solenergi og vindkraft.

Mindre forskjeller kan oppnås både gjennom lønn,  skattlegging, prispolitikk og velferdsytelser.
De siste tiårs store produktivitetsøkninger har havnet i lommene på direktører, aksjeeiere og spekulanter. Lavtlønte er fortsatt lavtlønte, en sjukepleier-lønn er fortsatt ikke nok til boligkjøp i storbyen. Prosentvise tariffoppgjør sementerer forskjellene. Når brødprisen øker med en femmer, betaler alle denne ekstra femmeren. Hvorfor får da ikke alle den samme lønnsøkninga? Det vil si: I kroner framfor i prosent?

I Den norske bank, DnB, som kontrolleres av den norske stat, får toppsjefen bortimot 20 millioner kroner i året. 
Kraftmeglere, som tjener fett på dyrest mulig strøm til deg og meg, kan fylle egen lomme med 30 millioner kroner i året. For Einar Aas fra Grimstad ble 2016 et rekordår: Over 800 millioner i fortjeneste!
En norsk toppadvokat kan sitte igjen med hundre tusen kroner etter et dagsverk.
Sånne lønninger er uanstendige, uansett dyktighet.
Når ginikoeffisienten måler ulikheter og finner at de er små i Norge, skyldes det vårt fravær av ekstrem fattigdom. Ikke små forskjeller i inntekt eller formue. 
Tidligere Buskerud-stortingsmann Lundteigen mener at ingen burde tjene mer enn statsministeren. Det vil si en årsinntekt på par-tre millioner som øvre lønnstak. 
Og lønnsgolv? En minstelønn som alle hadde krav på og som sikret anstendig liv?

Høyt lønnsnivå skrur opp priser og avgifter. Dagligvarer blir dyrere. Ikke fordi de koster mer å produsere, men fordi mange har råd til å betale mer.
Med oljealderen fikk mange store inntektsløft. Den seinere «globalisering» forsterket utviklinga. Folk i mer tradisjonelle jobber, havnet i bakevja.

Myndighetene fjernet momsen for at elbilene skulle bli billigere. Hva kan gjøres for de som bruker hele inntekta for å overleve? Sånn at også de får råd til sunn mat, tilfedsstillende bolig og kanskje litt ekstra?
Fjerne dagligvaremomsen? Innføre priskontroll og prisreguleringer? Senke boliglånsrenta?

Skattepenger skal sikre velferd og offentlige tjenester. Ved valg er skattelette alltid et aktuelt tema. I 2017 gikk Ap-Støre til valg på det motsatte, og tapte.  

Personskatt på inntekt i Norge er sånn midt på treet, om vi sammenligner med andre vestlige land. For toppskatten, som bare betales av folk med høye inntekter, er den langt lavere hos oss enn for eksempel i Sverige eller Danmark. 

Formuesskatten – som bare rammer en av sju nordmenn – ble sterkt fokusert ved siste stortingsvalg. Pengesterke lobbyistgrupper ville ha den helt avskaffet. Hadde de vunnet fram, ville mange av våre rikeste blitt nullskatteytere.

En tilsvarende skattekampanje mot arveavgiften, ble kronet med seier under høyreregjeringa for drøye ti år siden. Skatt på døde mennesker – hva kunne være verre? Da var det bedre med rikdom som ubeskåret gikk i arv.
I fjor gransket bladet Kapital de 46 kvinnelige milliardærene her til lands. 44 hadde arvet formuen, bare to hadde skapt den selv.

Eiendomsskatten avhenger av i hvilken kommune du bor. I 3 av 10 kommuner betaler boligeierne ingen eiendomsskatt. I de øvrige er den maksimalt noen få promille.
Enka på minstepensjon er frontfigur i denne skattekampen. Må hun flytte fra gamle minner og et kjært gjeldfritt hjem fordi eiendomsskatten spise opp pensjonen? 
Selvsagt ikke. Det er nok av banker som gir både rente- og avdragsfrie seniorlån. Hun kan fortsette å bo over evne mens andre ikke kommer ut av sin trangboddhet. Rett nok skal banken ha sitt når hun en dag sier farvel og boligen selges, men arvingene lider neppe nød av den grunn.

Utfordringen for en trippelallianse blir å lage et skattesystem uten gratispassasjerer, som både jevner ut forskjeller, oppfattes som rettferdig av brede folkegrupper og som sikrer arbeidsplassene og oppmuntrer til nye.
Er sånt mulig?

For å sette skatt i perspektiv:
I førkrigstidens USA, under president Roosevelt og hans New Deal, ble formuesskatten for millionærer tredoblet til 75% – for så å øke til 94% mot slutten av krigen. Eiendomsskatten på arv ble satt til 70%. 
I tiårsperioden som NATO-generalsekretær ble sosialdemokraten Jens Stoltenberg belønnet med 50 millioner skattefrie kroner. Liv og lære?

Hva betyr det om folk tjener seg søkkrike, sier noen. De kan allikevel ikke bruke opp alle penga. Hvorfor misunne dem som har jobba og sliti og når høster fortjenesten?

Penger er makt og kan kjøpe politisk innflytelse.
Penger kan forføre og få folk til å handle mot sin overbevisning og sine interesser.
Penger kan undergrave demokratiet. Tydeligst ser vi dette i USA der en mektig jødisk lobby synes å styre den til enhver tid sittende president. 
Her hjemme har penger blitt brukt fra å kjøpe stemmer til å kjøpe opp media og politikere, annonsere politiske budskap, danne politiske «tenke-tanker» og spre løgner, ofte gjennom veltalende lobbyister. Statseide NRK, med Grunnlovs-krav om balanse, er snarere verre enn bedre.
Og når det gjelder sliterne med store formuer: For de aller fleste er den arvet, ikke skapt ved eget arbeid.

I trippelalliansen er det det mindre penger og kanskje mer entusiasme. Men er det nok?
Og hva ville skjedd om en sånn trippelallianse fikk makt og satte uavhengighet og forskjeller i fokus?
Ville de klart å gjennomføre sine tiltak?
Ville våre allierte tillatt en ny norsk frigjøring uten å svare med drastiske mottiltak? Ingen sanksjoner? Ingen intervensjon?
Ville den norske «Dypstaten», eliten innafor media, militærvesen, politi og næringsliv, holdt seg i ro? Satt folkestyret høyere enn egen motvilje?
Eller måtte vi – som bananrepublikker flest – erkjenne at det vi kaller demokrati bare kan eksistere innafor opptrukne rammer satt av de som tjener på dagens system? Og at forsøk på å gå utover disse rammene kan møtes med voldstiltak?

I så fall: Hvor går da veien mot et bedre Norge – og en bedre verden?
For deg og meg?
Men kanskje mest for den ungdom som Nordahl Grieg hadde i tankene i Europas førkrigstid:

Edelt er mennesket, 
jorden er rik! 
Finnes her nød og sult, 
skyldes det svik.

Har du lyst på å vite hvorfor prisene ble skrudd opp…?

ESA (EFTAs overvåkningsorgan) følger allerede nøye med på Stortingets krumspring….

ESA har sendt en formell henvendelse til Finansdepartementet hvor de ber om en redegjørelse for hvordan avgiftskuttet på bensin og diesel samsvarer med Innsatsfordelingsforordningen (ESR) under Protokoll 31.

Siri Hermo.

ESA påpeker at Norge har juridisk bindende utslippsmål for 2026.

Ved å sette veibruksavgiften til null, stimulerer staten til økt forbruk av fossilt brennstoff.

ESA varsler at dersom dette fører til at Norge bryter sitt årlige utslippstak, vil ikke staten få godkjent regnskapet sitt.

Da må Norge kjøpe «utslippskvoter» fra andre land til en pris som langt overstiger det man «sparer» i avgifter.

«Forurenser betaler»prinsippet (Artikkel 191 i EU-traktaten):

Dette prinsippet er en del av det rettslige fundamentet i EØS-avtalen.

ESA argumenterer for at når staten fjerner avgiften helt, bryter de prinsippet om at forurenser skal bære kostnaden.

De ser også på om dette kan regnes som ulovlig statsstøtte til norsk transportnæring og landbruk, noe som vrir konkurransen i det indre markedet mot naboland som Danmark som holder sine avgifter høye i tråd med Fit for 55.

ESA minner i sin korrespondanse om at Norge er forpliktet til å innføre det nye kvotesystemet for vei (ETS2) fra 2027/28.

Ved å sette avgiften til null nå, skaper politikerne et «kunstig lavt» prisnivå som vil føre til et enda voldsommere prissjokk når EU-kvotene slår inn om kort tid.

ESA mener dette er uansvarlig politikk som undergraver EUs langsiktige klimamål i Agenda 2030.

Ovenforstående forklarer hvorfor bensinprisen fortsatt er høy mange steder i dag.

Selskapene har fått signaler om at dette kuttet kan bli kortvarig, eller bli møtt med mot-avgifter fra EU.

Ingen tør å sette ned prisen for fullt så lenge den juridiske saken med ESA henger over dem.

De priser rett og slett inn risikoen for at staten blir tvunget til å omgjøre vedtaket i løpet av få uker.

Stortingets vedtak fremstår som en desperat handling for å blidgjøre velgerne, men EØS-jussen fungerer som en effektiv sperre.

ESA sitter med stoppeklokka, og Protokoll 31 sørger for at regningen for den billige dieselen uansett havner hos skattebetalerne i form av bøter til Brussel.

Visste bensinstasjonene at Norge allerede var under lupen hos ESA da de satte opp prisene i går kveld…?

Svaret er et rungende JA: Bensinstasjonene (eller rettere sagt oljeselskapene bak dem) styres ikke av Stortingets vedtak, men av globale markedspriser og juridisk risikoanalyse.

De store drivstoffselskapene (som Circle K, Shell/St1 og Uno-X) har juridiske avdelinger som overvåker alt som skjer i Brussel og hos ESA.

De visste om lupen: Selskapene er fullstendig klare over at et norsk avgiftskutt som bryter med Protokoll 31 (Fit for 55), vil bli utfordret.

Når de satte opp prisen i går kveld (tirsdag), før de satte den ned etter midnatt, var det for å sikre marginene sine i et marked som er juridisk ustabilt.

De vet at dersom ESA tvinger Norge til å gjeninnføre avgiftene med tilbakevirkende kraft, er det selskapene som sitter med regningen hvis de har solgt for billig.

Akkurat som med strømmen (Energipakke 3/ACER), er drivstoffmarkedet i Norge en del av det indre markedet.

Prisen på bensin og diesel i Norge styres i stor grad av prisen på de europeiske børsene (f.eks. i Rotterdam).

EØS-avtalen forbyr Norge å drive med nasjonal prisregulering. Selskapene står derfor fritt til å ignorere politikernes «ønsker» om billigere bensin, så lenge de følger markedets logikk.

De styrer etter profitt og risiko, ikke etter norske distriktspolitiske behov.

Selskapene er allerede i gang med å rigge seg for 2027/28, når kvoteplikten for vei inntrer (ETS2).

Hvem styrer valget? Det gjør i økende grad algoritmer som regner ut selskapenes samlede «utslippsrisiko».

Hvis et selskap selger for mye billig diesel i Norge i dag, øker det deres behov for å kjøpe dyre kvoter i fremtiden.

Derfor holder de prisene kunstig høye for å «bremse» forbruket i tråd med EUs langsiktige mål, uavhengig av hva Stortinget vedtar om veibruksavgiften.

Beredskap vs. Kapital:

Dette er det mørkeste punktet.

For bonden er drivstoffet et beredskapsmiddel.

For oljeselskapene er det en handelsvare i et europeisk system.

Når jussen i EØS prioriterer det frie markedet og klimamålene i Agenda 2030, har selskapene ryggdekning for å ignorere nasjonale krisetiltak.

De styres av sine aksjonærer og EUs regelverk, ikke av norske bønders overlevelsesevne.

Bensinstasjonene satte opp prisen fordi de opererer i et juridisk rom der Brussel (ESA/EU) har mer makt over prisdannelsen enn Oslo (Stortinget).

De vet at «billig-festen» 1. april er på lånt tid og i strid med den overordnede klimajussen.

Dagens faktum:

Stortinget vedtar kutt.

Selskapene priser inn risikoen for sanksjoner fra ESA.

Bonden betaler fortsatt prisen for den juridiske «trakten» (Vedlegg IV).

Siri Hermo

Selv om kriger nå er et høyaktuelt tema så bør vi nå ikke glemme at det nå er 27 år siden NATO-bombene falt over Beograd i Serbia. Likevel virker det som om denne lærdommen aldri ble tatt inn. I stedet ser vi konturene av den samme utviklingen igjen, bare i en ny form, med nye virkemidler og de samme farlige konsekvensene.

Dan-Viggo Bergtun.

Det som nå skjer på Balkan, er ikke en såkalt misforståelse. Det er en utvikling som går i én retning, og den retningen er økende press. Serbia står igjen i sentrum, ikke som en partner i europeisk sikkerhet, men som en stat som gradvis skyves ut, omringes og defineres som problemet. Dette skjer ikke gjennom åpne konflikter, men gjennom politiske valg, militære strukturer og en stadig mer ensidig maktbalanse.

Kjernen i dette er Kosovo. For Vesten er saken i stor grad avsluttet. Kosovo behandles som en selvstendig stat, en realitet man forventer at alle skal akseptere. For Serbia er dette uakseptabelt. Kosovo er fortsatt en del av landet, forankret i historie, identitet og deres egen forståelse av internasjonal rett. At området er blitt løsrevet med tung støtte fra vestlige makter, oppleves ikke som fred, men som tvang.

Dette er ikke bare et politisk standpunkt. Jeg har selv arbeidet med veteraner fra regionen, mennesker som har stått midt i konfliktene og kjent konsekvensene på kroppen. De snakker ikke i slagord, men i erfaring. De husker et Jugoslavia som, under Tito, ble holdt samlet. Ikke perfekt, men stabilt. De beskriver hvordan denne stabiliteten ikke bare forsvant av seg selv, men ble svekket bit for bit gjennom politisk press, økende splittelse og ytre påvirkning. Når de ser dagens utvikling, reagerer de umiddelbart, fordi det ligner.

I dag bygges det opp en stadig tettere militær struktur rundt Serbia. Kroatia, Albania og Kosovo knytter seg sammen gjennom forsvarssamarbeid, øvelser og koordinering. Dette skjer i tett samspill med NATO og i tråd med EUs sikkerhetspolitiske linje. Det presenteres som stabilisering, men i praksis forskyves maktbalansen. Samtidig utvikles Kosovo fra en begrenset sikkerhetsstyrke til en militær aktør, med støtte, trening og politisk legitimitet fra vestlige strukturer. For Serbia er dette ikke en teknisk utvikling, men en direkte utfordring.

Budskapet som oppfattes er tydelig. Et omstridt territorium kan bygges opp militært så lenge det skjer under riktig allianse. Det er her mistilliten forsterkes. Vesten snakker om folkerett og stabilitet, men praktiserer selektivt. Når det passer, forsvares grenser. Når det ikke passer, omdefineres de. For Serbia fremstår dette ikke som et regelbasert system, men som maktpolitikk.

Samtidig øker det politiske og økonomiske presset. Energisamarbeid er blitt et nytt geopolitisk verktøy. Serbia har styrket sine bånd østover, særlig mot Russland, og det verserer jevnlig spekulasjoner om avtaler og ordninger som ikke fullt ut er transparente. Uansett detaljer bidrar dette til å forsterke bildet av et land som presses fra flere kanter, og som svarer ved å søke alternativer.

Parallelt øker også påvirkningen internt. Støtte til sivilsamfunn, ungdomsbevegelser og politiske prosesser løftes frem som demokratiutvikling. Men i en region preget av historisk mistillit oppleves dette ofte annerledes, som påvirkning og innblanding. Man trenger ikke ty til konspirasjoner for å forstå konsekvensene. Det holder å se hvordan dette virker på bakken. Når ytre aktører får en stadig tydeligere rolle i interne forhold, svekkes opplevelsen av kontroll over egen utvikling.

Serbia har forsøkt å stå i balanse. Militær nøytralitet har vært et bevisst valg for å unngå å bli dratt inn i nye blokkdannelser. Det har fungert som en buffer i en region som ellers reagerer raskt på press. Men denne bufferen er i ferd med å forsvinne. Når naboland integreres tettere militært, når Kosovo styrkes, og når NATO og EU øker sitt nærvær, blir nøytralitet ikke en styrke, men en stadig mer utsatt posisjon.

Veteranene jeg har møtt, sier det uten omsvøp. Konflikter starter ikke med våpen. De starter når en stat opplever at handlingsrommet forsvinner. Det er akkurat det som skjer nå. Dette handler ikke om å frikjenne Serbia eller fordele skyld, men om å forstå dynamikken som bygges opp. Når én side styrker seg i sikkerhetens navn, og den andre opplever det som en trussel, oppstår en spiral der hver handling forsterker neste og hver reaksjon bekrefter frykten.

Det mest alvorlige er at dette skjer mens man fortsatt snakker om stabilitet, mens man later som om utviklingen er kontrollert, og mens man unngår å erkjenne hvordan dette oppleves fra den andre siden. Balkan har vist oss før hva som skjer når slike prosesser får gå for langt. Det går ikke sakte. Det går plutselig.

Spørsmålet er ikke om dette er farlig. Spørsmålet er hvorfor Europa igjen velger å ignorere signalene. For i det øyeblikket balansen forsvinner helt, er det ikke dialog som overtar. Det er konfrontasjon.

BIlde: Dan Viggo Bergtun holder innlegg under World Veterans Congress i Beograd, Serbia, i 2023, med budskap om respekt for ulikheter i forhandlinger på tross av politiske meninger.

Les: Ødeleggelsen av Jugoslavia (del 1)

Ødeleggelsen av Jugoslavia (del 2)

Drømmen om Stor-Albania lever og kan føre til mer krig

Fare for krig mellom Serbia og Kosovo?

Kosovos president Hashim Thaçi tiltalt for krigsforbrytelser

DARPA-laget: Etterforskningen av Epstein-filene.
Begravd i Epstein-dokumentene ligger en syv år lang kampanje — gjennomført utelukkende etter dommen mot ham i 2008 — for å få tilgang til Pentagons mest avanserte forskningsbyrå, gjennom den samme indre sirkelen knyttet til Bill Gates, som utformet finansarkitekturen, drev etterretningskanalene og bygde styringsapparatet dokumentert i del I til VII av denne etterforskningen.

Del 8 av en serie: På innsiden av de overlappende filantropi-, forsvarsforsknings- og bioteknologiske relasjonene som avsløres i Epstein-dokumentene.

Av Sayer Ji

Sayer Ji’s Substack, 23. februar 2026

Del X-innlegget dedikert til denne serien.

Del 8 i Epstein Files-serien.

«Hver av disse kan gjøres om til våpen»

Den 27. april 2015 sendte en person, navnet er sensurert i dokumentet, en e-post til Epstein som beskrev en mulig stilling ved DARPAs Biological Technologies Office — BTO-en som Geoff Ling hadde grunnlagt bare ett år tidligere.

Veien til den e-posten hadde bygget seg raskt opp. Den 6. april skrev samme person til Epstein med emnelinjen «In town April 30/31». Meldingen var kort: «Nyc?? Vil snakke om Darpa. Tilbud». ¹⁶ Ordet «Tilbud» antyder at en formell DARPA-stilling hadde blitt utvidet eller var nært forestående — og at Epstein var personen avsenderen ønsket å diskutere den med, ansikt til ansikt. Tre dager senere, 9. april, skrev de igjen: «Ja, darpa, bare et spørsmål om når». Avsender rapporterte at «både Bill og Jim vil at jeg skal holde kontakten og gi råd noe av tiden min, til midten av 2017 (slutten av første semester i Bank)» — og bekreftet samtidige relasjoner med Bill Gates og en annen hovedperson kalt «Jim». De rapporterte også at de startet en klinisk stilling ved Johns Hopkins, hvor de begynte i vaskulær tjeneste i en rolle som kombinerte nevrologi og nevrokirurgi. ¹⁷ De gjorde det klart at DARPA-stillingen ikke var spekulativ. Den var under utvikling, og de organiserte sine profesjonelle forpliktelser rundt den.

18 dager senere kom e-posten fra 27. april. Den fremsto som en jobbsøknad, tydelig utviklet i konsultasjon med Epstein. Avsenderen beskrev BTO-rollen — leder for programmet — og deres planlagte forskningstema: «måling, oppdagelse og styring». Visjonserklæringen ble eksplisitt tilskrevet: «Å gjøre science fiction til vitenskapelig fakta … (Din idé!)» ¹⁸

[EFTA01746408]

Tre spesifikke programmer ble foreslått. Måling av stoffskifte, ved bruk av samlokaliserte bildeteknologier for å unngå behovet for biopsier – prøver. Prevensjon via lukt, bruk av immun-medierte ikke-invaderende stimuli. Og vagal modulasjon — å manipulere vagusnerven for å påvirke immunforsvaret, behandle nervesystemets sykdom og modulere hjertefunksjonen gjennom selektiv eller transdermal stimulering.

Så kom den kritiske linjen: «Hver av disse kunne, som du vet, gjøres om til våpen – noen mer aggressive enn andre». ¹⁸

Uttrykket «som du vet» er det viktigste elementet. Det indikerer at potensialet for dobbel bruk av disse programmene — deres kapasitet for både terapeutiske og offensive anvendelser — ikke ble offentliggjort for første gang. Det var en referanse til en tidligere samtale. Våpen-dimensjonen var på dette tidspunktet delt kunnskap mellom avsenderen og Epstein.

I samme tråd 27. april nevnte avsenderen at han var i London, «representerte Jim» i et panel og ønsket å diskutere «kul vitenskap og DARPA og HOPKINS» neste gang i New York. ¹⁸ Hopkins-referansen hadde nå konkret kontekst: avsenderen hadde rapportert å ha mottatt kliniske kvalifikasjoner der, bare uker tidligere. ¹⁷ «Jim» dukket opp i begge e-postene — noen som avsenderen representerte offentlig og som, sammen med Gates, ønsket å beholde avsenderens rådgivningstjenester. Konstellasjonen av Gates, «Jim», DARPA og Hopkins dannet det institusjonelle fundamentet rundt denne personens karriere — og Epstein var personen alt dette ble rapportert til.

Denne rekkefølgen — fire e-poster på tre uker, fra 6. til 27. april — representerer det mest direkte beviset i EFTA-dokumentene på Epsteins involvering i utviklingen av en potensiell søknad om et DARPA-program. Det er ikke annenhånds informasjon. Det er ikke en tilfeldig referanse. En potensiell leder for et DARPA-program utviklet deres søknad i åpenbar konsultasjon med Epstein, og tilskrev deres veiledende filosofi til ham, og anerkjente at den foreslåtte forskningen hadde våpenanvendelser — med den klare implikasjonen at dette hadde vært diskutert tidligere.

Inne i Gates’ private kontor

DARPA-tråden eksisterer ikke isolert. Det er en del av et bredere forhold mellom Epstein og Bill Gates’ institusjonelle verden — nærmere bestemt bgC3, Gates’ private strategiske rådgivningskontor.

Allerede i august 2011 hadde Epstein posisjonert seg som arkitekten bak Gates’ finansielle infrastruktur. I en e-post til Mary Erdoes, som ledet JPMorgans divisjon for kapitalforvaltning, beskrev Epstein formålet med et donor-rådgitt fond (DAF) som han hjalp til med å strukturere: «I bunn og grunn vil denne DAF-en gi Bill tilgang til høyere kvalitetsfolk, investeringer, allokering, styring uten å forstyrre verken ekteskapet hans eller følsomheten til de nåværende ansatte».

E-posten, som CC’et Jes Staley, daværende leder for JPMorgans investeringsbank, avslører at Epstein opererte som en strategisk mellommann mellom Gates og Wall Street — og bygde parallelle styringskanaler som omgikk Gates Foundations eget personale.¹⁹ Arbeidsplanen som skulle komme seks år senere, med sin liste over nobelprisvinnere og DARPA-personell, var den intellektuelle motparten til denne finansielle arkitekturen: en mekanisme for å lede eliteekspertise til Gates gjennom Epsteins kuratering.

I februar 2017 sendte en medarbeider, navnet er sensurert i dokumentet — som interne bevis tyder på hadde kontrakt med bgC3 — Epstein et utkast til arbeidsplan for gjennomgang. Dokumentet listet opp to fokusområder: digital helsesikkerhet (inkludert et «nullkunnskaps-bevisbasert digitalt system for å sikre personlig helseinformasjon» og en «komplett digital plattform for Strain-simuleringsøkten», et verktøy for pandemiberedskap) og nevroteknologier og hjernevitenskap (inkludert en styringsrapport om nevrale substrater for degenerative sykdommer). ²⁰

De oppførte partnerne var formidable: Nandan Nilekani, arkitekten bak Indias biometriske system Aadhaar-; Geoff Ling, identifisert i parentes som «(DARPA)»; Paul Greengard, nobelprisvinner ved Rockefeller University; Linda Buck, nobelprisvinner ved Fred Hutchinson Cancer Center; Yann LeCun, beskrevet som å jobbe med «konvolusjonelle nett» hos Facebook; og Todd Park, tidligere teknologisjef i USA. Institusjonelle partnere inkluderte WEF Global Future Council on Blockchain, WEF Global Future Council on Neurotechnology and Brain Science, Lauder Foundation, Mayo Clinic, Kaiser Permanente, Stanfords Shenoy Lab og Caltechs Koch Lab. Ressurs-seksjonen spesifiserte «Tillit til Gates-teamets ekspertise der det er relevant». Dokumentets konfidensialitets-felt var adressert til «JEE» — Jeffrey E. Epstein. ²¹

Epstein mottok ikke bare dette dokumentet. Han formet det. Da medarbeideren spurte om arbeidsstrømmen skulle rammes inn som «digital helse» eller «kryptohelse», presset Epstein på for det siste, og argumenterte med at «digital helse gir Larry for mye rom til å lage trøbbel» — en referanse til en intern bgC3-portvokter som medarbeideren navigerte. ²² Medarbeideren svarte med tydelig frustrasjon over «dette ekstra laget av dumhet og ordkunst» og bemerket at, «Larry vil ikke at jeg skal gjøre noe som er helt ‘utenfor allfarvei’ og Bill er allerede veldig engasjert i folkehelsesikkerhet».

Dynamikken er slående. En person under kontrakt med Bill Gates’ private kontor sendte utkast til arbeidsprodukter til Epstein for innspill, behandlet ham som en likeverdig i utkastprosessen, og navigerte mellom Epsteins preferanser og interne ledelsesbegrensninger. Selve arbeidsplanen var formelt adressert til Epstein i konfidensialitetsvarselet. Gates omtales enkelt som «bill» — med små bokstaver, som en kjenning.

Arbeidsplanen for februar 2017 kom ikke i et vakuum. Den kom i det som kanskje er den mest konsentrerte perioden med forskjellige sammenfall i hele dokumentararkivet.

I januar 2017 — måneden før arbeidsplanen — fanget en iMessage-tråd fra Epsteins telefon opp en økt med karriereplanlegging med en annen medarbeider, som beskrev seg selv som lege med erfaring fra FN, WHO, Gates Foundation og Verdensbanken. Beskrivelsen inkluderte: «Min ekspertise er også folkehelsesikkerhet. Pandemier (har nettopp gjort pandemisimulering) og trusler mot amerikansk helse. Det kan bli en stor plattform». ²³ Deres karrieremuligheter omfattet Biomatics Capital («styrepartner i Biomatics Capital (Boris)»), Gates’ private kontor («BG-kontor (maks 6 måneder)»), Mercks vaksineteam («stor innsats for Gardasil-vaksine/HPV»), Swiss Res pandemi-reassuranse-enhet («Gjorde en for pandemier, hjalp til med å utvikle parametrisk trigger»), og World Economic Forum («sjefsvitenskapelig rådgiver for Klaus Schwab»)). Epstein styrte dem mot Gates og instruerte: «Sett sammen CV-en deres … send den til meg».

Samme måned — januar 2017 — lanserte Coalition for Epidemic Preparedness Innovations på World Economic Forum i Davos, 460 millioner dollar i startkapital fra Gates Foundation, Wellcome Trust og regjeringene i Norge, Japan og Tyskland. ²⁴ Gates beskrev initiativet som å bygge vaksine-infrastruktur «i fredstid».

Og måneden etter — februar 2017 — lanserte DARPA offentlig Pandemic Prevention Platform med Proposers Day 22. februar og 2. mars. ⁴ P3s mål: å utvikle et medisinsk mottiltak mot enhver pandemi innen seksti dager ved bruk av nukleinsyrebaserte teknologier. Programmet bygde direkte på ADEPT/mRNA-grunnlaget som Dugan hadde godkjent syv år tidligere.

bgC3s arbeidsplan for øvelsen «Strain simulation exercise» og DARPAs P3-program var strukturelt parallelle — begge var plattformer for pandemirespons, som dukket opp i samme periode på to måneder, delte minst én navngitt person (Ling), med Epstein som aktiv redaktør for førstnevnte, og iMessage-medarbeiderens – «nettopp gjort pandemisimulering»-legitimasjon, som sirkulerte samtidig på telefonen hans. Dokumentene etablerer ikke koordinering mellom disse tiltakene. Det de etablerer, er en konsentrasjon av pandemirelatert aktivitet på tvers av forsvars-, filantropiske og private kanaler, hvor Epstein samtidig var til stede.

Fem måneder senere, i juli 2017, sendte samme bgC3-medarbeider Epstein et mer ambisiøst forslag: et oppstarts-konsept innen bioteknologi, modellert etter Yumanity Therapeutics (som gikk konkurs i 2022), men med fokus på nevrologiske sykdommer. Presentasjonen skisserte to plattformer — endonevronal bioterapi (med henvisning til at «mitokondriell overføring er genial») og endovaskulær legemiddel-levering inkludert optogenetikk — rettet mot sykdommer forårsaket av oksidativt stress. Det fjerde punktet var eksplisitt om personell: «Med: Geoff Ling, tidligere Darpa MD, doktor i nevrofarmakologi — og så ville han finne vitenskapelige medgrunnleggere som denne fyren gjorde». **²⁵ Ling hadde nå dukket opp i to påfølgende kommunikasjoner til Epstein: som rådgivende partner merket «(DARPA)» i arbeidsplanen fra februar, og som foreslått medgrunnlegger av en oppstartsbedrift i juli. Han dukket opp igjen tre måneder senere.

I oktober 2017 sendte samme medarbeider Epstein en detaljert statusrapport etter at deres bgC3-kontrakt var avsluttet. Emnefeltet refererte til en Axios-artikkel om «et helse-DARPA». Medarbeideren introduserte artikkelen med å skrive: «Min venn Geoff Ling» — og bekreftet et personlig forhold til den tidligere programlederen i DARPA, som nå hadde vært i tre påfølgende henvendelser til Epstein i løpet av 2017: som partner i en arbeidsplan i februar, ²⁰ som foreslått medgrunnlegger av en oppstartsbedrift i juli, ²⁵ og nå som personlig venn som forankrer en rapport om DARPAs helsefinansiering. ²⁶ Mønsteret var ikke en tilfeldig bruk av navn. Den beskrev et vedvarende forhold mellom den assosierte, den tidligere DARPA-tjenestemannen, og det bredere initiativet Epstein hadde ansvar for.

Statusrapporten ble adressert til Epstein på samme måte som en ansatt rapporterer til en veileder. Den inneholdt elleve nummererte punkter som dekket tilstanden i forholdet deres til Gates («Han ba meg komme sent forrige måned for en sjekk-inn»), et møte hvor «Larry ble med,» Gates’ entusiasme for en forskningsidé på mitokondrier, påfølgende avlyste møter, utløpet av bgC3-kontrakten 25. oktober, og stillheten som fulgte. Assosierte la deretter frem et forskningsbudsjett på 300.000 dollar for eksperimenter på overføring til mitokondrier ved Boston Children’s Hospital, MD Anderson og University of Washington, og bemerket: «Kan prøve å be DARPA om penger, men må ha gjort noen eksperimenter først».

Den assosierte personen rapporterte også at Paul Allens administrerende direktør hadde uttrykt interesse for å ansette dem som sjefsforskere, og at IFC-sjefen hadde foreslått en rolle innen praksis vedrørende investeringer i helse. Epsteins svar var karakteristisk direktiv: «hvorfor spør du ikke om å møte Paulus. ingen ulempe.» Og tidligere i tråden: «hvor er vi, er Bill med på laget eller ikke?» ²⁶

Den bgC3-assosierte var ikke den eneste i Epsteins krets som søkte DARPA-finansiering den høsten. Den 10. november 2017 — mindre enn to uker etter e-postutvekslingen om et helse-DARPA — sendte en annen kontakt direkte melding til Epstein. Meldingen, som ble funnet fra Epsteins personlige Macintosh-datamaskin under en etterforskningsanalyse av enhetene hans (bevis-ID: NYC024365.aff4), rapporterte entusiastisk om et forskningstilskudd: «Jeg liker virkelig tilskuddet mitt og ideen om mitokondrie-transplantasjon som virkelig slår rot. Avdelingen min støtter meg og har utnevnt en forskningskoordinator som hjelper til med å sette sammen et forslag for NIH. Kanskje jeg prøver DARPA også. Harvard-teamet samarbeider med oss». ²⁷

Meldingen plasserer Epstein i sentrum for minst to samtidige DARPA-relaterte forskningsprosjekter sent i 2017: Den bgC3-assosiertes eksperimenter på mitokondrie-overføring, på tvers av tre store medisinske sentre, og dette separate Harvard-samarbeidet som jobber med organell-transplantasjon. Begge involverte vitenskap innen forskning på mitokondrier. Begge vurderte finansiering fra DARPA. Begge rapporterte til Epstein. Og selve ideen — mitokondrieoverføring — hadde blitt beskrevet som «genialt» av den bgC3-assosierte personen måneder tidligere, i oppstarts-presentasjonen i juli, ²⁵ noe som antyder at Epstein kan ha vært den felles kilden som plantet konseptet i begge kanaler.

Utvekslingen fra oktober 2017 er det klareste enkeltdokumentet som viser at Epstein fungerer som hovedansvarlig for noen som beveget seg mellom Gates-, Allen- og DARPA-banene. Forskningsbudsjetter, karrierevalg og institusjonelle relasjoner ble rapportert til Epstein og formet av hans innspill. Bill Gates og Paul Allen opptrer i denne korrespondansen, ikke som oppdragsgivere som gir instruksjoner, men som institusjonelle ressurser som skal forvaltes — med Epstein som strateg.

Personal-forbindelsen

EFTA-dokumentene viser at Epstein søkte tilgang til DARPA. De offentlige registrene viser hvor folkene inne i DARPA dro da de sluttet i DARPA — og banen leder direkte inn i Gates’ infrastruktur, hvor Epstein allerede var bygd inn.

Dan Wattendorf opprettet ADEPT under Dugans myndighet. Han ledet programmet som investerte 291 millioner dollar i mRNA-vaksiner og tildelte Moderna dets grunnleggende 25 millioner dollar. I 2016 forlot Wattendorf DARPA. Han ble direktør for innovative teknologiløsninger ved Bill and Melinda Gates Foundation. ²⁸ Samme år ga Gates Foundation Moderna 20 millioner dollar. ²⁹ Mannen som bygde forsvarssiden av mRNA-forbindelsen, gikk direkte inn i den filantropiske infrastrukturen som skulle finansiere den kommersielle utviklingen — den samme infrastrukturen Epstein hadde vært med på å utforme siden august 2011.

Geoff Ling grunnla Biological Technologies Office i 2014 — DARPA-divisjonen som huser mRNA-arbeidet og programmets lederstilling i BTO, som Epsteins medarbeider søkte på i april 2015. ³ Innen 2017 dukket Ling opp på Epsteins bgC3-arbeidsplan som partner merket «(DARPA)», ble foreslått som medgrunnlegger av en oppstartsbedrift innen bioteknologi, sammen med Epsteins samarbeidspartner, og ble beskrevet som en personlig venn — alt rapportert til Epstein gjennom tre separate dokumenter i løpet av ett år. ²⁰ ²⁵ ²⁶

Regina Dugan godkjente ADEPT, forlot DARPA i mars 2012, og etter stillinger hos Google og Facebook ble hun administrerende direktør for Wellcome Leap i 2020 — en DARPA-lignende enhet for helseforskning finansiert av Wellcome Trust. ³⁰ Dugan og hennes medgrunnlegger beskrev eksplisitt Wellcome Leap som å anvende DARPA-modellen på «menneskers helse». Den institusjonelle overbygningen er synlig: forsvarsforskning blir helseinnovasjon, finansiert av filantropi, som opererer utenfor statlige strukturer — samme mønster som artiklene om polio og ebola dokumenterer fra siden til Gates.

Kontoret Epstein rettet seg mot, var ikke uten sine egne institusjonelle sårbarheter. I august 2011 — samme måned som Nikolic sendte briefingpakken til Epstein om Dugan — startet Forsvarsdepartementets generalinspektør en etterforskning av Dugan for å ha brukt sin DARPA-posisjon til å fremme interessene til RedXDefense, et privat selskap hun hadde grunnlagt før hun ble direktør. Generalinspektøren bekreftet senere påstanden, og fant at Dugan hadde orientert ledende tjenestemenn i forsvarsdepartementet ved bruk av proprietære materialer fra hennes tidligere selskap og skapt potensielle forretningsmuligheter for dette selskapet. Dugan trakk seg i mars 2012 (DoD IG Report 20121204-000984, utgitt via FOIA 9. april 2013).

Dugan-funnet står på egne premisser — et etisk brudd som involverer hennes tidligere selskap, uten tilknytning til Epstein eller Gates-nettverket. Men det illustrerer muligheten til å trenge inn i institusjonen, til kontoret Epstein siktet mot. Mer generelt er karriereovergangene som er dokumentert her — Wattendorf til Gates Foundation, Ling fra BTO til bgC3 arbeidsplanpartner, Dugan fra DARPA til Wellcome Leap — vanlige og ofte fordelaktige. Det finnes ingen bevis for at de var koordinert med eller påvirket av Epstein. Det bevisene viser, er at de plasserte DARPA-utviklet ekspertise i infrastrukturen der han allerede opererte.

Det bredere nettverket

Kjernedokumentene — Nikolic-Dugan-sekvensen, Pritzker-utvekslingen, BTO-søknaden og bgC3-korrespondansen — støttes av et bredere nettverk av DARPA-tilknyttet kommunikasjon i EFTA-utgivelsen.

I september 2013 sendte Neil Gershenfeld, direktør for MITs Center for Bits and Atoms, en e-post til Epstein om forskning på modulær konstruksjon, og nevnte tilfeldig: «Vi samarbeider med DARPA og romfartsselskaper om anvendelse på automatisert flykropp-montering». Konteksten var Epsteins lunefulle idé om å bygge en 24 meter høy stol på øya si. Gershenfeld behandlet DARPA-finansiert forskning som naturlig samtaletema med Epstein. ³¹

I april 2016 sendte Epstein DARPAs dokument fra 2007, «23 Mathematical Challenges» — et sett forskningsproblemer byrået anså som kritiske for nasjonal sikkerhet — til Reid Hoffman, medgrunnlegger av LinkedIn; Joi Ito, direktør for MITs Media Lab; og Joscha Bach, forsker på det kognitive og KI. Emnelinjen lød: «darpa genererte, noen innsikter». Hoffman svarte og spurte om det hadde vært noen bemerkelsesverdige resultater eller fremgang. ³² Mottakerlisten er i seg selv betydningsfull — Epstein sirkulerte DARPAs forsknings-rammeverk til et publikum som samtidig strakte seg over kapital i Silicon Valley, MITs institusjonelle ledelse og grensene for forskning på kunstig intelligens. På dette tidspunktet var en slik sirkulasjon rutine.

Tidligere dokumenter skyver tidslinjen enda lenger tilbake. I oktober 2009 la Dan Dubno frem en omfattende plan for Epstein. Dubno er teknologikonsulent som også ga råd til Department of Homeland Security om oppdagelse av eksplosiver. Dubnos omfattende plan som ble lagt frem for Epstein var «Hourglass Initiative» — en biosikkerhets-NGO med fokus på trusler knyttet til masseødeleggelsesvåpen, vitenskapelig etikk og en anonym varslingsplattform som bruker TOR og andre verktøy for anonymitet. ³³ Dubno rapporterte at Det hvite hus’ vitenskapelige rådgiver hadde indikert DARPAs interesse for deler av forslaget. I 2010 hadde Epstein finansiert initiativet, og Dubno tilbød seg å introdusere ham for kontakter både i DARPA og IARPA — Intelligence Advanced Research Projects Activity, etterretningsmiljøets motpart til DARPA — samt «VELDIG talentfulle israelere» som opererte «på høyt nivå for regjeringen». ³⁴

Mønsteret

I disse dokumentene fremstår ikke DARPA som en forbipasserende referanse eller et aspirerende mål. Den fremstår som en vedvarende institusjonell node i Epsteins nettverk — referert, gjort tilgjengelig og engasjert gjennom flere kanaler samtidig over minst syv år, med ekko i etterforskningen som strekker seg utover hans død.

Kanalene utviklet seg. I 2010 instruerte Epstein Gates’ vitenskapelige rådgiver om å arrangere et møte med DARPA-direktøren⁵ — samme år som direktøren godkjente vaksineprogrammet mRNA – som til slutt ville muliggjøre COVID-19-responsen. ¹ I 2011 sendte den samme rådgiveren Epstein briefingmateriale om direktøren og foreslo en reise til Washington⁶; Epstein instruerte personlig sitt personale om å minne ham på en bestemt dato om «regina, darpa» ⁷ og påminnelsen ble gjennomført etter planen ⁸ — mens Epstein samtidig konstruerte Project Molecule gjennom JPMorgan, ¹⁹ med dets 150 millioner dollar i biologiske intervensjoner og infrastruktur for overvåkning, og Nikolic var CC’et på både de finansielle e-postene og tilgangs e-postene til DARPA i samme måned.¹⁵

I 2012 brakte en milliardær og mellommann Epsteins forskningsforslag til en middag med den samme DARPA-direktøren som Nikolic hadde forsøkt å ordne tilgang til, og lukket dermed en løkke som ble åpnet måneder tidligere gjennom en annen kanal.¹¹ I 2015 rapporterte noen som samtidig ga råd til Gates og hadde legitimitet ved Johns Hopkins, om et DARPA-«tilbud» til Epstein,¹⁶ bekreftet at stillingen var «bare et spørsmål om når»,¹⁷ utviklet deretter en DARPA-programsøknad i åpenbar konsultasjon med Epstein, med våpenpotensial behandlet som delt kunnskap¹⁸ — ved BTO som Geoff Ling hadde grunnlagt ett år tidligere. Innen 2016 sirkulerte Epstein DARPAs forsknings-rammeverk til milliardærer i Silicon Valley, MIT-ledelsen og KI-forskere rutinemessig ³² — mens Wattendorf, mannen som bygde DARPAs mRNA-program, gikk over til Gates Foundation. ²⁸ Innen 2017 dukket Ling opp på Epsteins bgC3-arbeidsplan som partner, merket «(DARPA)» — en arbeidsplan hvis konfidensialitetsvarsel var adressert til Epstein og hvis ressursseksjon spesifiserte avhengighet av Gates-teamet ²⁰ ²¹ — ble deretter nevnt som foreslått medgrunnlegger av et oppstarts-selskap innen bioteknologi, presentert for Epstein, ²⁵ og deretter nevnt som personlig venn i en statusrapport om DARPAs helsefinansiering, også adressert til Epstein. ²⁶ Dette var samme periode som DARPA lanserte Pandemic Prevention Platform og CEPI ble lansert i Davos med 460 millioner dollar i Gates-finansiering ⁴ ²⁴ — mens en separat Epstein-assosiert oppga «pandemisimulering» som karrierekvalifikasjon og «parametrisk utløser»-utvikling som erfaring. ²³ En annen forsker søkte samtidig DARPA-tilskudd for samarbeidende mitokondrieforskning ved Harvard — også rapportert til Epstein, og fulgte opp det samme konseptet som bgC3-assosierte hadde kalt «genialt» måneder tidligere. ²⁷ Og i 2021, to år etter Epsteins død, overvåket FBI de DARPA-tilknyttede investeringsaktivitetene til Boris Nikolic, mannen som startet kjeden ved å sende e-post til Epstein om DARPA-direktøren ti år tidligere. ¹⁰

Dokumentene fastslår ikke at Epstein hadde en formell rolle i DARPA eller at etaten var klar over hans involvering i de beskrevne aktivitetene. Flere av nøkkelpersonene er sensurert i EFTA-utgivelsen, og spørsmålet om de foreslåtte DARPA-innføringene og programmene til slutt ble realisert, er fortsatt åpent.

Det dokumentene fastslår — når de leses sammen med offentlige dokumenter og den bredere etterforskningen — er at Epstein posisjonerte seg i skjæringspunktet der forsvarsforskning førte inn i helseinnovasjon, helseinnovasjon i finansiell arkitektur, finansiell arkitektur i styringsinfrastruktur, og styringsinfrastruktur ble det faste apparatet som pandemiresponsen til slutt ble gjennomført. De donor-rådgivne fondene (DAF) dokumentert i del I, krevde at biologiske teknologier skulle tas i bruk. Project Molecules overvåkingsbudsjetter dokumentert i del II krevde de kapasitetene DARPA bygde opp. Etterretningskanalen som omfattet polio, er dokumentert i del V og gikk gjennom det samme bgC3-kontoret hvor DARPA-personell dukket opp på arbeidsplaner adressert til Epstein. Styringsforslagene om ebola er dokumentert i del IV — Nexus Centres konseptpapir, de permanente helse- og sikkerhetsinstitusjonene — var den sivile motparten til det DARPAs Biological Technologies Office allerede representerte på forsvarssiden: den institusjonelle sammensmeltingen av biologi og sikkerhet.

DARPA bygde teknologiene. Gates-banen bygde den finansielle og styringsmessige infrastrukturen for å utplassere dem. Og Epstein satt i krysset der begge strømningene møttes — mottok konfidensiell polio-etterretning fra én side, redigerte DARPA-relaterte arbeidsplaner fra den andre, gjennom samme kontor, i overlappende perioder, uten noen offentlig struktur for ansvarlighet på noe tidspunkt i kretsen.

Alt dette skjedde etter Epsteins dom i 2008, for å ha oppfordret en mindreårig til prostitusjon, og alt skjedde mens han var registrert som seksualforbryter. Dokumentene inneholder interne bevis på at deltakerne forsto risikoen knyttet til eget omdømme: Dubno tilbød i 2009 å konsultere veldedige initiativer som «ikke vil slå tilbake» ³³; i 2010 bemerket han at det kan være litt vanskelig å få kontakter i DARPA eller IARPA til å møte Epstein direkte. ³⁴ Løsningen var ikke å gi opp innsatsen, men å lede den gjennom mellomledd — milliardærer, rådgivere og institusjonelle rammeverk som ga lag på lag av distanse mellom Epstein og forsvarsapparatet han ønsket å nå.

Denne artikkelen er del 8 av Epstein Files Investigation Series. Der individer er sensurert i de opprinnelige dokumentene, noteres deres identitet som sensurert. Identifikasjoner av navnløse personer baseres på kontekstuelle bevis i dokumentene og noteres som inferensielle der det er aktuelt.

Sayer Ji’s Substack er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, vurder å bli gratis eller betalende abonnent.

Del

Del X-tråden dedikert til dette innlegget nedenfor.

Sayer Ji@sayerjigmi

1/ THE DARPA LAYER: Hvordan Jeffrey Epstein koblet seg inn i Pentagons pandemimaskin — gjennom Gates’ indre sirkel Den ene siden bygde de biologiske mottiltakene — mRNA-vaksiner, pandemiplattformer, hurtigresponsteknologier. [omtalt i detalj i del 1 og 2] Den

16:39 · 24. feb 2026 · 58 visninger Views

1 Svar Reply · 2 Gjenutgivelser Reposts · 1 Like Like

SLUTTNOTER

For å slå opp EFTA-dokumenter som refereres til nedenfor, bruk Epstein-portalen til justisdepartementet (justice.gov/epstein) og skriv inn identifikatoren (f.eks. EFTA01984564).

1. Congressional Research Service, «Defense Advanced Research Projects Agency: Oversikt og spørsmål for Kongressen», oppdatert 19. august 2021, https://crsreports.congress.gov/product/pdf/R/R45088.
2. Jared Adams, «Pandemic Prevention Platform (P3),» DARPA Program Information, https://www.darpa.mil/program/pandemic-prevention-platform.
3. Troy K. Schneider, «DARPAs pandemiforebyggingsplattform», Nextgov/FCW, 27. AUGUST 2021 nextgov.com/acquisition/2021/08/darpas-pandemic-prevention-platform/259090/
4. «Biological Technologies Office,» DARPA, besøkt februar 2026 https://www.darpa.mil/about-us/offices/bto.
5. Jared Adams, «Pandemic Prevention Platform (P3) », DARPA-programinformasjon; DARPA, «Proposers Day: Pandemic Prevention Platform (P3) », 22. februar 2017.
6. Epstein leverer Transparency Act (EFTA), dokument EFTA01984564, e-post, Jeffrey Epstein til Boris Nikolic, november 2010.
7. EFTA, dokument EFTA01986594, e-post, Boris Nikolic til Jeffrey Epstein, emnelinje «Regina Dugan», juli 2011. Vedlegg: New York Times-profil av Regina Dugan.
8. EFTA, dokument EFTA01861548, e-post, Jeffrey Epstein til ansatt, juli 2011.
9. EFTA, dokument EFTA02543427, e-post, Lesley Groff til Jeffrey Epstein, 6. september 2011.
10. EFTA, dokument EFTA00923505, e-post, Boris Nikolic til Jeffrey Epstein, november 2011.
11. EFTA, Dokument EFTA00128843, FBI FD-1023 Konfidensiell rapporteringsskjema for menneskelige kilder, 23. november 2021, San Francisco feltkontor, sak nr. 272-SJ-3262541.
12. EFTA, Dokument EFTA02034297, E-postutveksling, Jeffrey Epstein og Tom Pritzker, 10. januar 2012.
13. EFTA, dokument EFTA01256269, e-post, Jeffrey Epstein til Mary Erdoes, 17. august 2011.
14. EFTA, dokument EFTA01301108, e-post, Jeffrey Epstein til Jes Staley og Mary Erdoes, 28. august 2011.
15. EFTA, Dokumenter EFTA01301114–28 / SDNY_GM_00078533 / JPM-SDNY-00001660, «The Gates & J.P. Morgan Charitable Giving Fund» (Project Molecule, versjon 13), 31. august 2011, 14-siders kundeforslag.
16. EFTA, dokument EFTA01860211, e-post, Jeffrey Epstein til Jes Staley, CC Boris Nikolic, 26. juli 2011.
17. EFTA, dokument EFTA02505180, e-post, [sensurert] til Jeffrey Epstein, 6. april 2015.
18. EFTA, dokument EFTA02505006, e-post, [sensurert] til Jeffrey Epstein, 9. april 2015.
19. EFTA, dokument EFTA01746408, e-post, [sensurert] til Jeffrey Epstein, 27. april 2015.
20. EFTA, dokument EFTA01301106, e-post, Jeffrey Epstein til Mary Erdoes, CC Jes Staley, august 2011.
21. EFTA, dokument EFTA02658424, utkast til arbeidsplan, [redigert] bgC3-assosiert til Jeffrey Epstein, februar 2017.
22. EFTA, dokument EFTA02658425, konfidensialitets-felt i bgC3-arbeidsplanen, adressert til «JEE» — Jeffrey E. Epstein, februar 2017.
23. EFTA, dokument EFTA02658658, e-post, Jeffrey Epstein til [redigert] bgC3-assosiert, februar 2017, angående «kryptohelse»-rammeverket.
24. EFTA, Documents EFTA01208568, iMessage-tråd gjenopprettet fra Jeffrey Epsteins telefon, 20.–23. januar 2017.
25. «CEPI — Nye vaksiner for en tryggere verden», Coalition for Epidemic Preparedness Innovations, lansert 18. januar 2017, World Economic Forum, Davos, https://cepi.net/about/whyweexist/.
26. EFTA, dokument EFTA02642995, e-post, [sensurert] bgC3-assosiert til Jeffrey Epstein, juli 2017, anvendende: Yumanity Therapeutics modell oppstart.
27. EFTA, dokument EFTA02352454, e-post, [sensurert] bgC3-assosiert til Jeffrey Epstein, oktober 2017, emnelinje med referanse til Axios-artikkel om «en helse-DARPA».
28. EFTA, Dokument EFTA01210429, Melding gjenopprettet fra Jeffrey Epsteins personlige Macintosh-datamaskin (Bevis-ID: NYC024365.aff4), [sensurert] til Jeffrey Epstein, 10. november 2017.
29. Dan Wattendorf, LinkedIn-profil og biografisk notat fra Gates Foundation, «Direktør, Innovative Technology Solutions, Bill & Melinda Gates Foundation», 2016–nåværende; se også Megan Molteni, «Denne tidligere DARPA-lederen bygger en skunk for Wellcome Trust», Wired, 18. mars 2020.
30. Bill & Melinda Gates Foundation tilskudds-database: Moderna, Inc. (2016, 20 millioner dollar); BioNTech SE (2019, 55 millioner dollar).
31. Megan Molteni, «Denne tidligere DARPA-lederen bygger en skunk, jobber for Wellcome Trust», Wired, 18. mars 2020.
32. EFTA, dokumenter EFTA02385659. E-post, Jeffrey Epstein til Reid Hoffman, Joi Ito og Joscha Bach, april 2016, emnelinjen «darpa generated, some insights».
33. EFTA, dokumenter EFTA00656705. E-post, Dan Dubno til Jeffrey Epstein, oktober 2009, angående Hourglass Initiative.
34. EFTA, dokumenter EFTA00928095. E-post, Dan Dubno til Jeffrey Epstein, 2010, angående: DARPA og IARPA introduksjoner.

Denne artikkelen er hentet fra Sayer Ji’s Substack:

THE DARPA LAYER: How Jeffrey Epstein Wired Himself Into the Pentagon’s Pandemic Preparedness Machine — Through the Gates Inner Circle

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Sayer Ji’s Substack er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, vurder å bli gratis eller betalende abonnent. Flere artikler av Sayer Ji.